1 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse

(Hentet fra St.prp. nr. 1 (2008 – 2009), Vedlegg 2)

I 2008 er det åtte år siden FNs tusenårsforsamling, og man er halvveis til målene satt for 2015. For hvert av de åtte tusenårsmålene er det definert en eller flere konkrete mål og et sett med indikatorer der status i 1990 danner grunnlaget for å måle framgang. Tabell 1 under viser de åtte målene og status for måloppnåelse. For enkelte indikatorer er tilgangen på data ufullstendig. FN arbeider kontinuerlig for å forbedre indikatorene så vel som datagrunnlaget. Likevel vil det være begrenset hva man kan rapportere av endring fra ett år til det neste, og et flerårig perspektiv må derfor legges til grunn.

Det er en viss framgang for utviklingslandene sett under ett, men framgangen er i mange land mindre enn hva som har vært forutsatt for at målsettingene skal nås innen 2015. Resultatene viser for øvrig stor geografisk variasjon, særlig mellom regioner, men også mellom land i samme region så vel som innad i landene. Framgangen har generelt vært størst i Øst-Asia og deler av Sør-Asia. Særlig i Øst-Asia er det berettiget håp om at de fleste av tusenårsmålene kan nås. I Afrika sør for Sahara og til dels også i deler av Sentral-Asia er det derimot liten eller ingen framgang å spore. Også i deler av Latin-Amerika har framgangen vært liten.

Utviklingslandene ligger totalt sett godt an til å nå målsetningen om å halvere andelen av befolkningen som lever på mindre enn én dollar dagen. Fra 1990 til 2004 ble denne andelen redusert fra 29 prosent til 19 prosent. Den betydelige reduksjonen på globalt nivå skjuler imidlertid store regionale forskjeller.

En svært positiv utvikling har funnet sted i deler av Sør- og Øst-Asia, og andelen fattige er kraftig redusert. Dette er spesielt på grunn av sterk økonomisk vekst i Kina og India. I skarp kontrast til dette står utviklingen i Vest-Asia, hvor fattigdomstallene ble mer enn fordoblet mellom 1990 og 2005. Afrika sør for Sahara ligger høyest på statistikken over verdens fattigste. Riktig nok har andelen begynt å falle, men er likevel langt fra målet om halvering innen 2015. På den positive siden har antallet som lever på mindre enn én dollar dagen begynt å stabilisere seg, til tross for rask befolkningsvekst i de samme landene. Det meste av den positive utviklingen har skjedd siden år 2000. Den økonomiske veksten i flere afrikanske land sør for Sahara er nå høy, noe som kan bidra til å heve levestandarden på sikt, hvis veksten fordeles på hele befolkningen. Regionen ligger likevel ikke an til å kunne nå målsettingen om en halvering av fattigdommen innen 2015.

Det har vært ujevn utvikling mot målet om hal­vering av andelen mennesker som lever under sultegrensen. Andelen av befolkningen i utviklingsland som sulter sank fra 20 prosent til 17 prosent mellom 1990 og 2003. Likevel er det faktiske antallet mennesker som lever under slike forhold stigende. Som resultat av de økte matvareprisene anslår FN at ytterligere 100 millioner mennesker er blitt tvunget inn i en tilværelse av ekstrem fattigdom, og er dermed i stor fare for å sulte.

Utviklingen for andelen underernærte barn under fem år er mer positiv. Resultatene viser en nedgående trend i alle regioner. Spesielt positiv har utviklingen vært i Øst-Asia, hvor andelen sank fra 19 prosent i 1990 til bare sju prosent i 2005. Situasjonen i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara er derimot langt dårligere. I 2005 var hele 46 prosent av barn under fem år underernærte i Sør-Asia. Dette var en nedgang på bare sju prosent siden 1990. I Afrika sør for Sahara gikk andelen underernærte barn under fem år kun ned fra 33 prosent i 1990 til 29 prosent i 2005. På grunn av den manglende framgangen i disse regionene er det lite sannsynlig at målet om halvering av sult vil nås på globalt nivå.

Til tross for at det kan måles en økning av andelen barn som begynner på skole, har utviklingen ikke vært tilstrekkelig til at det er sannsynlig at målsettingen om å sikre full grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015 vil nås. Spesielt Afrika sør for Sahara ligger langt bak målet om allmenn grunnskoleutdanning. Ulik tilgang til utdanning er en stor utfordring i alle regioner. Land som nylig har opplevd konflikt har særlig problemer med å nå tusenårsmålene som relateres til sosiale forhold, så som grunnskoleutdanning til alle barn. Der tilbudet er til stede har en rekke strategier imidlertid bidratt til å øke andelen barn som begynner på skole, og minske andelen som faller fra. Disse strategiene har blant annet vært: avskaffelse av skoleavgift spesielt for lavinntektsgrupper, innføring av skolematordninger, og å sikre et tiltalende miljø som sikrer at flere jenter begynner på skolen.

Likestillingsindikatorene viser framgang, spesielt innen utdanning. Det er også en positiv utvikling innen andel kvinnelige representanter i nasjonalforsamlinger. Spesielt Rwanda kan vise til svært gode resultater siden 1990, hvor hele 49 prosent av parlamentsmedlemmene var kvinner per januar 2007. Likevel er det på det globale planet bare 19 land som har mer enn 30 prosent kvinner i parlamentet, og det er fortsatt langt fram til lik deltakelse for kvinner og menn i samfunnslivet, slik det aktuelle målet foreskriver.

De beskjedne resultatene når det gjelder reduksjon i dødeligheten blant barn gir særlig grunn til bekymring. Spesielt er barnedødeligheten i Afrika blitt redusert i svært beskjeden grad, noe som også har sammenheng med fortsatt mangel på grunnleggende helsetjenester, høy dødelighet for sykdommer som malaria og tuberkulose, og framveksten av hiv- og aidsepidemien. Over ti millioner barn dør hvert år før de fyller fem år. Av disse dør fire millioner før de er en måned gamle. Av de resterende seks millioner dør 2,5 millioner av sykdommer som vi har eller vil få vaksiner mot i de nærmeste årene. De viktigste andre, ikke vaksinerelaterte, årsaker til barnedødelighet er luftveisinfeksjoner, diaré, malaria og hiv og aids. Et positivt trekk er at omfattende vaksinekampanjer mot meslinger i det sørlige Afrika har ført at antallet dødsfall har sunket med nesten 75 prosent i perioden 1999 – 2005.

Det er utilstrekkelig utvikling for å nå målet om redusert mødredødelighet. Det dør årlig en halv million kvinner av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsler som kan forebygges og behandles. I Afrika sør for Sahara er en kvinnes risiko for å dø som følge av fødselskomplikasjoner 1 av 16, sammenlignet med 1 av 3 800 i den rike delen av verden. Andelen fødsler som forestås av faglært personell har økt siden 1990, men fortsatt må over 60 prosent av kvinnene i Sør-Asia gjennomgå fødslene uten slik hjelp.

Det åttende tusenårsmålet innebærer at det skal tas hensyn til de særlige behovene til de minst utviklede landene. FN har lenge hatt som mål at de rike landene skal gi minst 0,15 – 0,20 prosent av sin BNI som bistand til de minst utviklede landene (MUL). Bistanden til disse landene har imidlertid aldri nådd dette nivået, og kun ni land har så langt oppfylt denne målsetningen.

De minst utviklede landene kommer også dårlig ut når det gjelder andelen av den samlede, tollfrie eksporten til industriland, til tross for at flertallet av industriland har foretatt betydelige forbed­ringer i markedsadgangen fra minst utviklede land. Den samlede eksporten fra de minst utvik­lede land som andel av den totale eksport har imidlertid vist en fallende tendens. Dette til tross for at flertallet av industriland har foretatt betydelige forbedringer i markedsadgangen fra disse land.