4 Sentrale utviklingstrekk på idrettsområdet

4.1 Generelle utviklingstrekk

Endringstakten i samfunnslivet på slutten av det 20. århundre er hurtigere enn noen gang tidligere. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien har ført til en stadig økende individualisering og globalisering. Dagens samfunn har en helt annen sosial og geografisk mobilitet enn tidligere. Dette må sees i sammenheng med den generelle økonomiske utviklingen i Norge, utviklingen på arbeidsmarkedet og den allmenne forbedringen av utdanningsnivået i befolkningen. Enkeltmenneskets muligheter og valg når det gjelder utdanning, arbeid, bosted og fritidsaktiviteter har således endret seg.

Endringene har også innvirkning på lokalsamfunnenes betydning og utvikling. Tidligere bodde folk ofte på samme sted gjennom generasjoner, deres nettverk var ofte bygget opp gjennom familie og naboskap, noe som medførte at mange hadde en sterk tilknytning og tilhørighet til lokalsamfunnet. Økt mobilitet har medført at sosiale nettverk dannes på nye arenaer. Enkelte hevder at folks nettverk og tilhørighet ut over den nære familie er flyttet fra nærmiljøet til arbeidsplass og studiemiljø. For de fleste vil imidlertid nær- og bomiljøet fremdeles være en viktig arena. Spesielt gjelder dette for barn og barnefamilier. Barnehager, skoler og mange av barnas fritidsaktiviteter vil fortsatt utgjøre sentrale elementer i nærmiljøet.

Videre har samfunnsutviklingen medført et økt tidspress i hverdagen, dette gjelder ikke minst for barnefamilier. Tidligere var ofte en av foreldrene hjemmeværende, mens det i dag er mer vanlig at begge foreldre er i fulltidsarbeid. Det er også langt flere aleneforeldre enn før. Mange foreldre ønsker å kunne utnytte sin fritid i samvær med barna. Deres innsats for idrettslagene vil dermed være knyttet direkte mot barnas aktivitet, og til oppgaver som kan kombineres med samvær med barna. Penge-innsamling, styreverv og lignende oppgaver vil derfor kunne oppfattes som mindre attraktive.

4.1.1 Trekk ved utviklingen av idretten i Norden

Det er mange likhetstrekk ved den organiserte idrettens framvekst og utvikling i de nordiske land. I alle fem land fikk idretten en sterk nasjonal forankring basert på en utpreget folkelig sans for styrke og utholdenhet, som – blandet med helseidealer og oppdragelsesoptimisme, gjorde idrett og fysisk fostring til vel ansette virkemidler i formingen av gode levekår og livskraftige samfunn.

Nasjonale fellesorganisasjoner for idrett er et typisk nordisk fenomen. Tilsvarende nasjonalt forankrede løsninger finnes ikke i andre europeiske land, med et visst unntak for Tyskland, Østerrike, Sveits og Nederland.

Formingen av nasjonale olympiske komitéer begynte rundt forrige århundreskiftet, etter at Den internasjonale olympiske komité (IOC) var stiftet i 1894. De nordiske land var tidlig ute også med å knytte seg til det som i dag omtales som «den olympiske bevegelse». Denne «bevegelsen» kom imidlertid ikke til å spille noen idrettspolitisk rolle i de nordiske land før de avsluttende to tiår av dette århundre. Gjennom 1980- og 90-årene har internasjonaliseringen og toppidrettsfokuseringen, markert ved IOCs maktposisjon og hegemoni, brakt ubalanse i de nordiske idrettsstrukturene. Den nasjonalt rettede virksomheten har falt i interesse, betydning og omfang, og orienteringen mot det internasjonale, kommersielle og medieinteressante har inntatt forgrunnen.

Denne utviklingen har ført til voksende innflytelse for de nasjonale olympiske komitéer, som har inntatt posisjonen som kontakt- og knutepunkt for en økende internasjonal virksomhet. Med IOCs økte makt og aktive bakstøtte, har de nasjonale olympiske komitéer utfordret de nasjonale fellesorganisasjoner for idrett. Løsningene er i tre av landene (Danmark, Island, Norge) forsøkt funnet gjennom fusjoner. Siden IOCs Charter stiller bestemte kvalifikasjonskrav til behandlingen av «olympiske saker», eksisterer de nasjonale olympiske komitéer innenfor de fusjonerte løsninger. I Sverige har debatten om sammenslutning mellom Sveriges Riksidrottsförbund og Sveriges Olympiska Kommitté pågått i lengre tid, uten at det er kommet til noen løsning. I Finland gikk den største nasjonale fellesorganisasjonen for idrett (SVUL) i realiteten konkurs tidlig i 90-årene, og ble oppløst. Den nye felleskonstruksjonen (SLU) har ikke en tilsvarende plattform og innflytelse. Den finske olympiske komité har således ikke de senere år vært utfordret av nasjonale fellesorganisasjoner for idrett.

I det bildet som er skissert ovenfor, inngår også de nasjonale og internasjonale særforbund som viktige aktører, særlig de 35 olympiske særforbund, dvs. forbund som har idretter innenfor det olympiske program. Med økt internasjonalisering har nasjonale særforbund i tiltakende grad forflyttet sin oppmerksomhet og innretning fra det nasjonale til det internasjonale nivå. Dette har ført til en tyngdeoverføring i lojalitetsforholdet til henholdsvis det nasjonale idrettsforbund og den nasjonale olympiske komité.

Disse markerte trekk ved utviklingen av de interne maktforhold innenfor idrettsorganisasjonene i Norden er et resultat av gjennomgripende endringer i samfunnsforholdene og idrettsbildet. Tradisjonene og det nasjonale bærer ikke i samme grad som før. Nasjonal oppmerksomhet og innflytelse forutsetter i mange tilfelle forutgående internasjonal suksess. Referansen er flyttet utenfor landets – og Nordens – grenser når det gjelder idrettslig vellykkethet.

I de nordiske land har staten gjennom hele etterkrigstiden forholdt seg til de nasjonale overbygningene for idrett. I Island, Norge og Sverige har modellene vært helt «rene», dvs. staten har hatt én part å forholde seg til. I Danmark og Finland har staten hatt flere (to til fire) nasjonal fellesorganisasjoner for idrett å samhandle med. I samtlige land har fellesorganisasjonene for idrett hatt stor frihet til selv å prioritere mellom organisasjonsledd (olympisk komité, særforbund, idrettskretser) og formål (toppidrett, rekruttering, utdanning, m.m.). De statlige tilskuddene har således i hovedsak blitt anvendt i henhold til interne prioriteringer og maktforhold.

Det er utvilsomt at statens relativt konsekvente samhandling med den eller de nasjonale overbygninger for idrett, har stabilisert de nordiske idrettsforbund som sentrale kraftsentra i hvert land. Etter hvert som internasjonaliseringen har skutt fart, og pengeorienteringen og -husholdningen har tiltatt, har betydningen av den statlige støtten relativt sett avtatt. Dette har i sin tur ført til et svekket indre samhold og mindre grad av enhet innenfor de nordiske idrettsbevegelser. De sentrale, nasjonale idrettsforbunds ledende posisjon er utfordret som følge av denne utvikling.

Med en raskt voksende «fitness-industri», med åpenbar tilknytning til endrede levekår og kulturtrekk i de nordiske samfunn, kan det være grunn til å vurdere på hvilken måte staten skal forholde seg i årene framover, om idrett og fysisk aktivitet for flest mulig skal forbli grunnlaget for statens engasjement. Opprettholdes dette mål, vil det sannsynligvis betinge en langt større sikring av idrettslagenes levedyktighet og aktivitetsgrunnlag enn ensidig støtte av sentrale, nasjonale overbygninger.

4.1.2 Utviklingstrekk i det frivillige organisasjonsliv

Frivillige organisasjoner tillegges ofte særtrekk og verdier som skiller dem fra andre sektorer i samfunnslivet, som det offentlige eller det private markedet. Enkeltmennesket forholder seg til det offentlige eller markedet gjennom rollen som bruker, klient, mottaker eller kunde. Eventuelle bidrag skjer gjennom økonomiske tildelinger eller betalt arbeidskraft. Felles for disse rollene er at de som oftest er individuelle, de forutsetter ikke tilknytning til fellesskap, og rolleutøvelsen skaper sjelden noen form for tilhørighet.

Frivillige organisasjoner omfatter et svært vidt spekter av ulikeartede sammenslutninger. Ofte benyttes de internasjonale betegnelsene «non-profit» eller «non-governmental» om frivillige organisasjoner. Disse betegnelsene omfatter i utgangspunktet et bredere spekter av organisasjoner, mens frivillig, idéell og allmennyttig ikke er like omfattende betegnelser. I St. meld. nr. 27 (1996–97 ) Om statens forhold til frivillige organisasjoner beskrives frivillige organisasjoner ved at de;

• har et allmennyttig siktemål

• bygger på medlemskap av individer og/eller organisasjoner

• har en demokratisk styringsstruktur.

De frivillige organisasjonenes legitimitet og betydning som samfunnsaktører kan i stor grad knyttes til det engasjement og den oppslutning organisasjonenes lokale lag og foreninger representerer. Det er enkeltmenneskers engasjement gjennom medlemskap og aktiv innsats som er fundamentet i det frivillige virke. Dette engasjementet har for de aller flestes vedkommende sin arena i lokale lag og foreninger.

De ovennevnte særtrekk er imidlertid ikke dekkende for alle typer organisasjoner som i dagligtalen regnes som frivillige. Det er ikke mulig å gi en allmenngyldig beskrivelse av utviklingen innen dette samfunnsområdet. I litteratur rundt temaet frivillig organisering finnes likevel enkelte trekk som forskerne mener er sentrale for deler av det frivillige organisasjonsliv. Det dreier seg om begreper som spesialisering, profesjonalisering, kommersialisering, individualisering og økt grad av egenorganisering.

Den statlige støtten til frivillig virke beløp seg i 1995 til totalt 4,7 mrd kroner. Kun en mindre del av støtten var grunnstøtte til organisasjonenes medlemsbaserte virke. Den overveiende andelen av støtten var i form av statlige tilskudd til ulike former for velferdsproduksjon i regi av organisasjonene. De største stønadspostene var helse- og sosialinstitusjoner, barnehager, skoler og bistandsarbeid i regi av frivillige organisasjoner. Den offentlige støtten er ikke først og fremst begrunnet ut fra eierorganisasjonenes særtrekk eller verdigrunnlag, men ut fra kriterier som kompetanse, effektivitet og tilgjengelighet. På denne bakgrunn kan det hevdes at statlig støttepolitikk i seg selv medvirker til profesjonalisering av frivillige organisasjoner og deres virksomhetsområder. Dette kan oppleves som en kontrast til det som vanligvis oppfattes som frivillige organisasjoners særtrekk gjennom det medlemsbaserte virke som det mest sentrale bidrag til velferdssamfunnet.

I de aller fleste definisjoner av frivillige organisasjoner framheves demokratisk styringsstruktur som et kjennetegn. Det innebærer at enkeltmedlemmene har medbestemmelsesrett, rettigheter og plikter gjennom demokratiske beslutningsprosedyrer. I mange organisasjoner er rene støttemedlemskap etter hvert blitt svært utbredt. Økonomisk bidrag og støtte til den sak en organisasjon arbeider for, har erstattet det aktivt deltakende medlemsskapet. En ser også at frivillig innsats ikke nødvendigvis knytter seg til medlemskap i organisasjoner. Dette gir seg uttrykk gjennom enkeltarrangementer som mønstrer et stort antall frivillige på ad- hoc basis, eller gjennom frivillighetssentraler der de frivillige ikke er medlemmer med tilhørende rettigheter og plikter.

Ovennevnte utviklingstrekk kan sees i sammenheng med en utbredt oppfatning av økte vansker for frivillige organisasjoner i forhold til å rekruttere og holde på frivillige. Særlig er det oppfattet som problematisk å få folk til å påta seg ansvars- og tillitsverv i organisasjonene. Dette innebærer forpliktelser over tid, og betinger et mer omfattende engasjement enn å bidra til frivillig arbeid på ad – hoc basis.

En undersøkelse foretatt av LOS- senteret og Institutt for samfunnsforskning våren 1998 setter fokus på frivillig innsats i Norge. Hovedkonklusjonene i denne undersøkelsen er at omfanget av det frivillige arbeidet i Norge er stort, sammenliknet med de fleste andre europeiske land. Det vises videre til at omfanget av frivillig arbeid og formelt medlemskap samlet sett har forandret seg lite i forhold til tilsvarende undersøkelse 12 år tidligere. Resultatene tyder imidlertid på at kultur- og fritidsorganisasjoner har hatt en viss framgang med hensyn til frivillig arbeid, mens sosiale- og humanitære organisasjoner har hatt en tilbakegang i antallet som faktisk gjør en frivillig innsats. Det ser altså ut til at problemene med rekruttering av frivillige i første rekke gjelder sosiale- og humanitære organisasjoner. Resultatene som her refereres tar riktignok utgangspunkt i frivillig arbeid generelt. Det er derfor grunn til å være oppmerksom på at selv om det vises til en generell økning av frivillig arbeid innen kultur- og fritidsorganisasjonene, kan det likevel være vanskelig å rekruttere frivillige til enkelte verv og funksjoner i de samme organisasjonene.

4.1.3 Utviklingstrekk ved den organiserte idretten

Utviklingen innen idrettsorganisasjonene må sees som en del av den mer allmenne utviklingen innenfor frivillige organisasjoner. Fundamentet i den organiserte idretten har vært aktivitet drevet i lokale foreninger tuftet på frivillighet. Dette er fortsatt et dominerende trekk ved norsk idretts situasjon selv om virkeligheten er langt mer flertydig. Den organiserte idretten fremstår ikke lenger som en enhetlig bevegelse. Innen samme organisasjon finnes alt fra lavterskel tilbud rettet spesielt mot barn og unge, lokal foreningsvirksomhet drevet utelukkende på frivillig basis, og til fullt ut profesjonalisert og kommersialisert toppidrett.

4.1.3.1 Frivillig innsats i den organiserte idretten

Idrettsbevegelsen står til dels overfor de samme utfordringer som organisasjonslivet generelt i forhold til å rekruttere og holde på frivillige. Nyere undersøkelser viser imidlertid at frivillige innenfor idrettsorganisasjonene skiller seg fra frivillige i andre organisasjoner. I idrettsorganisasjonene er vel 79 prosent av de frivillige mellom 21 og 50 år, mens for andre organisasjoner utgjør denne aldersgruppen i underkant av 53 prosent. De andre organisasjonene har en langt høyere andel eldre blant de frivillige enn hva som er tilfelle for idrettsorganisasjonene. Det er også slik at en høyere andel av de frivillige i idrettsorganisasjonene har barn enn hva som er tilfelle for frivillige i andre organisasjoner.

Undersøkelsene viser også at motivene for å yte frivillig innsats er annerledes for frivillige i idrettslag enn for frivillige i andre organisasjoner. De frivillige i idrettslagene er hovedsakelig, og i større grad enn frivillige i andre organisasjoner, motivert til å gjøre noe for en konkret «sak». Frivillige i idrettslag oppgir også i større grad enn i andre organisasjoner at de er frivillige fordi de har venner som er det, fordi de føler et sosialt press og at de er oppfordret av venner eller familie. Frivillige i andre organisasjoner oppgir i større grad at de er motivert ut i fra at de kan lære noe, eller at det kan gi dem kontakter som kan være til hjelp i arbeidslivet.

De forskjellene det her refereres til kan tyde på at frivillige i idrettslag, i langt større grad enn frivillige i andre organisasjoner, er foreldre som yter en frivillig innsats for sine barn.

4.1.3.2 Profesjonalisering og kommersialisering

Det er i første rekke populær toppidrett i regi av store særforbund som har hatt økonomisk vekst i løpet av 1990-tallet. Økt omsetning i lag som driver toppidrett, i særdeleshet fotballklubber, har bidratt til økt antall administrativt ansatte, heltidsansatte idrettsutøvere og trenere. Dette har også ført til utvidet samarbeid mellom foreninger og næringslivet.

Tradisjonelt har norsk idrett vært tuftet på idèell, frivillig basis og begrenset økonomisk virksomhet. Ledere, trenere og utøvere har ytt frivillig og ubetalt innsats både på og utenfor idrettsarenaen. Gjennom amatørbestemmelsene i norsk idrett var det i mange år ulovlig å betale idrettsutøvere for å delta. Etter hvert er det imidlertid gradvis blitt åpnet for profesjonalisering innen den norske idretten. På Idrettstinget i 1978 ble det åpnet for non-amatør idrett, mens profesjonell idrett ble akseptert av Idrettstinget i 1990.

Det er innen lagidrettene fotball, håndball og ishockey at den kommersielle utviklingen er mest omfattende, men også innen individuelle idretter som friidrett og ski er det en tilsvarende utvikling. Som eksempel kan det nevnes at det i norsk toppfotball for menn (tippeligaen og førstedivisjon) er 339 spillere med fotball som hovedbeskjeftigelse (profesjonelle spillere). For klubbene i tippeligaen har inntektene økt fra cirka 164 mill. kroner i 1993 til cirka 447 mill. kroner i 1998.

Dagens lagidrettsutøvere på toppnivå er kontraktsfestet til et enkelt lag. Kontrakten innebærer at utøveren har plikter ovenfor laget og mottar en gjenytelse i form av lønn. Utøverens ytelse og lagets gjenytelse er ofte av et slikt omfang at det må betraktes som et arbeidsforhold. Det enkelte lag er dermed arbeidsgiver, mens utøveren er arbeidstaker. Situasjonen er noe annerledes i individuell idrett hvor inntektskildene i mindre grad er knyttet til et lag. Utøverens inntekter er i stor grad avhengig av startpenger, premier, personlige sponsoravtaler og egen næringsvirksomhet. Individuelle utøvere opererer således i større grad som selvstendig næringsdrivende.

Utviklingen innen lagidrettene har stilt krav til lagene som arbeidsgivere, eksempelvis i form av innbetaling av yrkesskadeforsikring, arbeidsgiveravgift og skattetrekk. I tillegg kommer behovet for samarbeid med næringslivet for å sikre inntektsgrunnlaget. Den kommersielle utviklingen stiller dermed krav til godt kvalifiserte administrativt ansatte i lagene. Noe som har ført til en profesjonalisering av administrasjonen.

Administrativt ansatte i idrettens organisasjonsledd og ansatte utøvere, har på denne bakgrunn gått inn i rollen som arbeidstakere og etablert egne fagforeninger innen Landsorganisasjonen i Norge (LO). For å illustrere utviklingen fra frivillig til økonomisk virksomhet innen toppidretten, kan det nevnes at LO, gjennom Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO), forhandler med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) om å etablere en egen tariffavtale mellom idrettsutøvere og klubber innen fotball.

Administrativt ansatte og utøveres tilknytning til arbeidstakerorganisasjonen LO har bidratt til at enkelte av idrettens organisasjonsledd har søkt medlemskap i NHO.

Selskapsdannelse innen toppidretten

Innen toppidretten har det blitt vanlig å opprette selskaper. I utgangspunktet var intensjonen med selskapsdannelsen kun å skille risikobasert virksomhet fra foreningens daglige drift, for eksempel kostnadskrevende anlegg og arrangementer. Inntektsgrunnlaget hvilte på sponsoravtaler. Etter hvert har imidlertid selskapsformen også blitt benyttet for å oppnå kapitaltilskudd til driften av klubben. Selskapene er vanligvis organisert som aksjeselskaper.

Selskaper etableres med nær tilknytning til klubben, og selskapets drift baseres på en gjensidig samarbeidsavtale mellom klubben og selskapet. Samarbeidsavtalene innebærer ofte at selskapet dekker foreningens utgifter i forbindelse med toppidretten. På den annen side går inntektene fra markedsføringstiltak, sponsorvirksomhet og overskudd av spillersalg til selskapet. Mulighetene til eierandeler i form av aksjer i selskaper tilknyttet idrettsforeningen, er hovedbegrunnelsen for denne etablerings- og finansieringsformen. Dette gjør at idretten tilføres midler fra en ny type aktører, noe som bidrar til å øke pengestrømmen til toppidretten. Mens idretten tidligere fikk midler fra næringslivet gjennom sponsing, på bakgrunn av sin reklame- og markedsføringsverdi, er idretten også blitt et investeringsobjekt. Investorer går inn med midler i idretten med henblikk på direkte økonomisk avkastning. Opprettelse av denne organisasjonsformen er særlig aktuell ettersom det ser ut til å være sammenheng mellom tilgjengelig kapital og idrettslige prestasjoner.

Internasjonale utviklingstrekk tyder på at særlig medieselskaper og leverandører av sportsutstyr har vist interesse for å investere i idrettsselskaper. Rettighetene til å vise større idrettsbegivenheter på fjernsyn er av stor interesse for medieselskaper. Toppidrett er således i ferd med å bli et attraktivt investeringsobjekt.

I norsk idrett skal selskapene i prinsippet ikke ha innflytelse på sportslige beslutninger. Her vil det imidlertid være en gråsone mellom sportslige- og økonomiske avgjørelser. Norges Fotballforbund anbefaler at det etableres et sportslig utvalg bestående av representanter for klubben og selskapet. Klubben har flertall i utvalget som kan fatte avgjørelser vedrørende kjøp, salg og utleie av spillere med simpelt flertall. Siden aksjeselskapet vanligvis sitter med kapitalen, vil selskapet trolig ha betydelig makt også i saker av sportslig karakter, for eksempel i forbindelse med kjøp og salg av utøvere.

Av de norske tippeliga-klubbene i fotball for herrer, har Norges Fotballforbund godkjent sju samarbeidsavtaler mellom klubb og person eller selskap. I disse tilfellene eier klubben i hovedsak 10–30 prosent av aksjene i selskapet.

Utviklingen av fortjenestebaserte eierformer kan også sees på anleggssiden der kommersielle selskaper er etablert på eier- og driftssiden av enkelte typer anlegg. Det er særlig populære anlegg som er av kommersiell interesse.

Profesjonaliseringens betydning for idrettens representative demokrati, selvstyre og selvdømme.

Innen toppidretten er utøverne både medlemmer og arbeidstakere i idrettsklubben. Klubben er arbeidsgiver, mens det i praksis kan være selskapet som utbetaler lønninger. Det er en interessant situasjon at foreningens ledere (arbeidsgivere) og utøvere (arbeidstakere) har rettigheter og plikter som medlemmer i én organisasjon som ledes etter en representativ demokratisk modell med selvstyre og selvdømme.

I praksis betyr et representativt demokrati, slik det praktiseres i norsk idrett, at foreningenes ledere møtes på generalforsamlingen (enten direkte på særforbundets ting eller via særkretsting) og fastsetter vedtekter som direkte regulerer arbeidstaker- og arbeidsgiverforholdet i foreningen. Selvstyre betyr at organisasjonen er selvstendig og står fritt til å fatte de beslutninger de måtte ønske, mens selvdømme betyr at foreningsmedlemmene fraskriver seg retten til å prøve foreningsvedtak utenfor organisasjonen. Tvister skal løses innen organisasjonen.

Nevnte modell for ledelse av idrettens organisasjonsledd er i utgangspunktet basert på de alminnelige kjennetegn ved en frivillig organisasjon, nemlig et fellesskap sentrert rundt felles mål, interesser eller aktiviteter. Det kan stilles spørsmålstegn ved om dette er tilfelle innen den kommersielle delen av idretten hvor en opererer med arbeidstaker- og arbeidsgiverforhold.

EF-domstolen har ved flere anledninger påpekt prinsippet om at idrettsaktivitet som innebærer økonomisk aktivitet i henhold til EU-traktaten, omfattes av EU-traktaten, og således ikke utelukkende kan reguleres av idrettens selvregulerende organ. Etter som at deler av norsk idrett har vært gjennom en omfattende økonomisk utvikling, er det sannsynlig at det vil komme tilsvarende problemstillinger i forhold til norsk lovgivning.

4.1.4 Det kommersielle treningsmarked

Det er ikke bare toppidretten som er gjenstand for en økende kommersialisering. I løpet av de siste tiår har det vokst fram kommersielt tilrettelagte tilbud om fysisk aktivitet. Det kommersielle treningstilbudet er i første rekke rettet mot voksne mennesker.

Disse tilbudene er i hovedsak organisert som selskaper og har tradisjonelt ikke hatt noen direkte kobling til den organiserte idretten. Trenings- og helsestudioer er den vanligste formen for slike selskaper. Det som i første rekke skiller disse selskapene fra den tradisjonelle idretten er fraværet av medlemskap som innebærer rettigheter og plikter i forholdet til organisasjonen. Selskapenes medlemmer er kunder som kjøper tjenester i form av et tilbud om fysisk aktivitet. Konsumenten har erstattet medlemmet. Videre kommer selvsagt det faktum at disse tilbudene er fortjenestebasert, og at et eventuelt overskudd tilflyter private eiere, og ikke et allmennyttig formål.

Foreløpig er det få holdepunkter for å kunne si at det kommersielle treningsmarkedet fortrenger den organiserte idretten i Norge. Det er like sannsynlig at kommersielle treningsstudioer fanger opp de deler av befolkningen den organiserte idrettens konkurranseorienterte tilbud ikke appellerer til. Hovedandelen av de som trener i private treningsstudioer er i tyve- og trettiårene (MMI – Norsk Monitor 1997). Det er også en relativt stor andel av gruppen mellom 15 og 20 år som trener i regi av kommersielle tilbud.

En mulig utvikling er at kommersielle tilbud vil få større utbredelse på bekostning av frivillig organisert idrett og annen egenorganisert aktivitet. Dette kan skje både gjennom ytterligere utbredelse i den voksne befolkningen, og ved tilrettelegging av tilbud til yngre grupper. Det klareste holdepunktet for at en slik utvikling er aktuell er at det er gruppen «yngre voksne» som i første rekke trener i kommersielle studioer. Dersom denne gruppen tar med seg sine treningsvaner når de blir eldre, samtidig som de kommersielle studioene fremdeles framstår som et attraktivt tilbud til tyve- og tredveåringene, vil dette over tid kunne ha den virkning at studioene vil engasjere en større andel av befolkningen enn i dag.

Et annet mulig utviklingstrekk er at det kommersielle treningsmarkedet aktivt søker å få yngre grupper som kunder. En slik utvikling vil kunne få langt større konsekvenser for aktivitetsomfanget i den organiserte idretten, enn dagens kommersielle tilbud som i overveiende grad retter seg mot voksne og eldre ungdom.

Det gjenstår å se om en økt utbredelse av kommersielle tilbud vil ha innvirkning på den totale andelen av befolkningen som er fysisk aktiv, eller om det kun vil ha den innvirkning at allerede aktive benytter dette tilbudet i tillegg til, eller isteden for annen trening.

4.2 Idrett for alle – Fysisk aktivitet i befolkningen

Fra Levekårsundersøkelsen i 1997 (SSB 1997) framgår det at 82 prosent av befolkningen i alderen 6–15 år, og 53 prosent i alderen 16–79 år driver fysisk aktivitet gjennom trening eller mosjon minst en gang i uka. Figur 4.1 viser hvor ofte de spurte i de ulike aldersgruppene driver fysisk aktivitet. Tendensen som kan leses ut av figuren er at treningshyppigheten er fallende med alder.

Kilde: Levekårsundersøkelsen Statistisk sentralbyrå, 1997.

Resultatene fra Levekårsundersøkelsen viser at det er små forskjeller mellom kvinner og menn i treningshyppighet. Når det gjelder utdanning, viser levekårsundersøkelsen at personer med høyere utdanning trener oftere enn personer med lav utdanning. Det kan videre synes som om foreldrenes treningsvaner påvirker barnas. Barn som har foreldre med høyere utdanning trener oftere enn barn som har foreldre med lavere utdanning. Resultatene fra Norsk Monitor undersøkelsene 1 viser at treningshyppigheten til befolkningen, i alderen 16–79 år, har vært relativt stabil i perioden 1991–97.

4.2.1 Ulike typer aktivitet

I henhold til Levekårsundersøkelsen var gang/marsj den mest utbredte aktiviteten i befolkningen i 1997. Halvparten av den voksne befolkningen (16–79 år) som trente/mosjonerte utøvde denne aktiviteten. Andre populære aktiviteter var sykling (45 prosent), skiturer/langrenn (38 prosent), svømming (37 prosent) og jogge/løpeturer (34 prosent). De aktivitetene som oppgis av flest 6–15 åringer, i Barne- og ungdomsundersøkelsen 2 og Levekårsundersøkelsen, er svømming (65 prosent), sykling (60 prosent), skiturer/langrenn (56 prosent), fotball (48 prosent), slalåm/telemark/snøbrett (31 prosent), gang/marsj (25 prosent), jogge-/løpeturer (25 prosent) og aerobics/gymnastikk/trimparti (21 prosent).

Kilde: Levekårsundersøkelsen 1997 Statistisk sentralbyrå.

Blant de som trener regelmessig er andelen som driver med gang/marsj økende med alder (med unntak av den eldste aldersgruppen). Det er i aldersgruppen 16–24 år at en finner flest deltakere i aktiviteter som aerobics/gymnastikk/trimparti, slalåm/telemark/snøbrett og jogge-/løpeturer.

Det er enkelte forskjeller i hvilke aktiviteter som drives av kvinner og menn. Det er flere kvinner som deltar innenfor idrettsgrener der konkurransemomentet er lite eller helt fraværende. Aerobics/gymnastikk/trimpartier er utpregede kvinneaktiviteter, likeledes utøves gang/marsj også av flere kvinner enn menn. Generelt kan en si at menn, i større grad enn kvinner, er opptatt av aktiviteter der opplevelse av fart og spenning er et viktig element. Ved siden av jogging, er skiaktiviteter og konkurransegrener som fotball og ishockey/bandy aktiviteter der menn dominerer. Sykling, styrketrening og svømming ser ut til å være mer kjønnsnøytrale aktiviteter.

Når det gjelder aldersgruppen 6–15 år, er fotball den klart mest utbredte aktiviteten blant guttene. Over 70 prosent av guttene som trener, spiller fotball minst en gang i måneden. Aktiviteter som slalåm, telemark, snøbrett og rulleskøyter er idretter som også er mer attraktive blant gutter enn jenter, mens dans/ballett og aerobics er mer typiske jenteaktiviteter.

4.2.2 Motiver

Motivene for å drive trening og mosjon er i hovedsak at det gir fysisk og mentalt overskudd, avstressing/avkobling, gøy/moro, samt å forebygge helseplager. Alle disse motivene har vært oppgitt å være meget viktig for mer enn 30 prosent av befolkningen i alle år siden 1991. Motivene er imidlertid forskjellige i ulike faser av livet. Avkobling og overskudd er det viktigste motivet i midten av livet, ha det gøy/moro er ungdomstidens motiv og forebygging av helseplager er spesielt førti og femtiåringenes begrunnelse.

Kvinner oppgir i høyere grad enn menn motivene: gir fysisk og mentalt overskudd, gir avstressing/avkobling, forebygger helseplager, holder vekten nede, gir bedre selvtillit, synes jeg bør og hensynet til utseendet. Menn oppgir i større grad enn kvinner motivene: konkurrere/måle krefter, gir spenning/utfordringer og ha det gøy/moro. En kan altså se en sammenheng mellom motivene for trening og hvilke aktiviteter som velges.

Idrettspolitikken skal i utgangspunktet være inkluderende. Kunnskap om aktivitetsnivå, aktivitetsprofil i befolkningen og motiver for å drive idrett og fysisk aktivitet utgjør et viktig grunnlag for utforming av framtidig idrettspolitikk.

4.2.3 Aktivitet og organisatorisk sammenheng

For aldersgruppen 16–79 år viser tall fra Norsk Monitor i 1997 at over halvparten (54 prosent) drev fysisk aktivitet på egenhånd. Videre var det 32 prosent som drev fysisk aktivitet sammen med venner/naboer og familie. 15 prosent drev idrett i regi av idrettslag, mens 13 prosent drev fysisk aktivitet i kommersielle treningsstudioer og lignende.

Resultater fra Norsk Monitor (tabell 4.1) viser at andelen som trener i regi av idrettslag har vært rimelig stabil på 1990-tallet. Kommersielle treningsstudioer og lignende har hatt økt oppslutning. Videre kan det synes som om andelen som trener sammen med familie har økt.

Det er ellers verdt å nevne at det er en klar sammenheng mellom alder og aktivitet i regi av idrettslag. Hovedtendensen er at det er de yngste som organiserer sin aktivitet gjennom idrettslagene. Menn driver sin aktivitet i litt større grad enn kvinner i idrettslag. Trening i treningsstudioer er hovedsakelig et fenomen for tyveåringer og kvinner i trettiårene. Fysisk aktivitet sammen med familie stiger fra tidlig i tyveårene og når sitt høydepunkt blant førtiåringer. Kvinner oppgir denne organisasjonsformen hyppigere enn menn i deler av livsløpet.

Barne og ungdomsundersøkelsen fra 1998 kartlegger i hvilken grad barn og unge trener/konkurrerer i regi av idrettslag. Tallene er gjengitt i tabell 4.2. Andelen som trener/konkurrerer i idrettslag er fallende med alder. Ser en på gutter og jenter samlet, er det 61 prosent som trener/konkurrerer i idrettslag i aldersgruppen 8–12 år. Blant 13- 15 åringene trener/konkurrerer halvparten i idrettslag. I aldersgruppen 16–19 år er andelen redusert til 26 prosent, mens 13 prosent av 20–24 åringene trener/konkurrerer i idrettslag. Det er flere gutter enn jenter som trener/konkurrerer i et idrettslag i alle alderskategoriene. Tallene understøtter NIFs egen medlemsstatistikk og synliggjør at mange barn og unge trener/konkurrerer i regi av den organiserte idretten.

Fra Barne – og ungdomsundersøkelsene finnes det også opplysninger om utviklingen i barn og unges tilknytning til idrettslag. Tallene fra undersøkelsen tilsier at andelen av de under 12 år som trener i idrettslag har holdt seg stabil på 1990-tallet, mens for de eldre aldersgruppene har andelen som trener i idrettslag sunket. Dette gjelder i særlig grad for jenter.

Det kan ellers bemerkes at fordelingen mellom kjønnene går i ulik retning avhengig av hva slags idrett det er snakk om. Menn er i større grad enn kvinner knyttet til idrettslag når det gjelder individuelle idretter som jogging, langrenn, alpint, sykling og gang/marsj, mens kvinner er i større grad enn menn knyttet til idrettslag når det gjelder lagidretter.

De data som her er presentert viser at idrettsorganisasjonene i varierende grad gir et tilfredsstillende aktivitetstilbud til de ulike gruppene i befolkningen. Idrettslagene organiserer først og fremst trening og konkurranse for barn og unge. Det er videre grunn til å merke seg at andelen som trener i idrettslag er synkende i alderen 13–24 år.

4.3 Anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet

Naturen er den viktigste arena for fysisk utfoldelse. Det er likevel slik at en rekke aktiviteter ikke lar seg gjennomføre uten fysisk tilrettelegging i form av anlegg.

I den forrige idrettsmeldingen ble nødvendigheten av å få utarbeidet en samlet oversikt over idrettsanlegg og behovet for et nærmere samarbeid med kommuner, fylkeskommuner, samt idretts- og friluftsorganisasjoner påpekt. På denne bakgrunn ble arbeidet med utvikling av et idrettsanleggsregister igangsatt.

Registeret ble etablert i 1997 og benevnes KRISS – Kulturdepartementets register for idrettsanlegg og spillemiddelsøknader. Dataene skal årlig oppdateres av kommunene. I tillegg pågår det fortløpende kvalitetssikring, oppdatering og videreutvikling av registeret. Registeret inneholder både de anlegg som har mottatt spillemidler og de anlegg som er bygd uten en slik støtte. I november 1999 var det i KRISS registrert 23 023 eksisterende anleggssteder bestående av 40 880 anleggsenheter (inkl. friluftsanlegg og kulturbygg). I registeret finnes informasjon om byggeår, størrelse, utforming, finansiering, spillemiddelsøknad, samt kartkoordinater.

4.3.1 Utbygging av idrettsanlegg i Norge

Siden opprettelsen av Statens idrettskontor i 1946 har de ulike anleggstypene hatt sine bestemte vekstperioder.

Kilde: KRISS

Fotballanlegg har helt siden starten blitt sett på som et basisanlegg. Fotballanlegg har derfor lenge vært den tallmessig største anleggskategorien, spesielt i 1970- og 80- årene ble det bygd mange fotballanlegg. Fotballanleggenes dominerende rolle kan også forklares med at fotball i lang tid har vært den største særidretten i Norge.

Fra starten av ble også idrettshus (klubbhus/garderobebygg) prioritert. Utbyggingen av denne anleggskategorien har økt jevnt fram til 90-tallet.

Ski har stått sentralt i norsk idrettskultur. Hoppbakkene, som inngår i denne kategorien, var en av de mest selvfølgelige og minst omdiskuterte anleggstypene helt til veksten begynte å avta rundt midten av 1970-tallet. Fra en beskjeden utbygging av alpinanlegg på 1950-tallet økte utbyggingstakten betydelig på 1960-tallet. På få år ble antallet fordoblet, og utviklingen fortsatte. Den kraftige veksten i antall bygde alpinanlegg har avtatt på 1990-tallet. Lysløyper for langrenn kom i slutten av 1960-årene og utover i 1970-årene. Utbyggingen av lysløyper har fortsatt fram til i dag. Samlet sett har det vært en vekst i antallet nye skianlegg fram til 1990. De seneste årene har utbyggingstakten gått noe ned.

I 60-årene begynte en merkbar utbygging av svømmehaller som nådde sin høyde i det neste tiåret. 77 prosent av svømmehallene i Norge er bygd før 1980.

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet begynte utbyggingen av flerbrukshallene. Utbyggingen av denne anleggskategorien har videre hatt en jevn vekst utover på 1980-tallet, mens antallet har avtatt noe de senere år.

Golfanlegg er den anleggskategorien som har hatt kraftigst vekst det siste tiåret. 61 av de 81 golfanleggene i Norge er bygd på 1990-tallet. De fleste av disse anleggene er bygd uten tilskudd fra spillemidlene. I samme periode er også antallet medlemsskap i Norges Golfforbund mer enn tredoblet.

Endringene over tid i antallet nye anlegg kan skyldes flere forhold. Mens en på midten av 1980-tallet opplevde at det hvert år ble etablert et tosifret antall svømmebasseng og friidrettsanlegg, har det de siste tre årene kun blitt etablert tre til fem slike anlegg på landsbasis. Tilsvarende situasjon gjelder skianlegg, mens det fortsatt etableres en god del nye fotballanlegg og flerbrukshaller. Det er imidlertid grunn til å peke på at det også for disse anleggstypene er en fallende tendens i form av nybygging. Dersom tendensen skulle bli ytterligere forsterket de kommende år kan dette være et uttrykk for at behovet i framtiden i hovedsak vil være knyttet til rehabilitering av allerede eksisterende anlegg i kommunene.

4.3.2 Anleggsdekning

Utbyggingstakten og prioritering av anleggstyper varierer mellom de enkelte fylker og det er relativt store forskjeller fylkeskommunene i mellom når det gjelder antall innbyggere per anlegg.

Kilde: KRISS

Antall innbyggere per anlegg blir ofte sett på som et uttrykk for god eller dårlig anleggsdekning. Det er imidlertid grunn til å være oppmerksom på at en kvalitativ vurdering av anleggsdekning også må sees i sammenheng med forhold som geografiske avstander, bosettingsmønster og variasjoner i forhold til bla. lokale behov og klimatiske forskjeller. Antall innbyggere per anlegg må likevel sies å gi en indikasjon på den mulighet som befolkningen har når det gjelder til tilgang til anlegg i ulike deler av landet.

Det er den senere tid blitt pekt på at storbyene har dårligere anleggsdekning enn hva tilfellet er ellers i landet. Dette gjelder særlig viktige basisanlegg som flerbrukshaller, svømmebasseng og fotballbaner.

Kilde: KRISS

Til tross for at anleggsdekning må sees i forhold til flere elementer enn antall innbyggere per anlegg, er det grunn til å hevde at storbyene har underdekning av sentrale anleggstyper sammenliknet med resten av landet.

4.3.3 Spillemidler til anlegg for perioden 1988–1998

Spillemidler til idretts- og friluftsanlegg er en statlig støtteordning. Søkere om spillemidler til anlegg kan være kommuner, fylkeskommuner, idrettslag, andelslag eller andre sammenslutninger som ikke har kommersielt formål. Det kan kun søkes om stønad fra spillemidlene til bygging og rehabilitering av anlegg som er åpne for allmenn idrettslig virksomhet.

I perioden (1988–1998) har staten bidratt med 2,8 mrd. 1998- kroner i spillemidler til anleggsutviklingen i kommunene gjennom overføringer fra Kulturdepartementet til fylkeskommunene. I samme periode er riksanlegg/nasjonalanlegg, OL-anlegg 3 og andre spesialanlegg tildelt beløp på til sammen 816,5 millioner 1998-kroner. De samlede statlige tilskudd til bygging av idrettsanlegg har for perioden 1988–1998 passert 3,6 mrd. 1998- kroner .

*I «idrettsanlegg i kommunene» inngår ordinære anlegg (tradisjonelle anlegg), rehabilitering, nærmiljøanlegg, helsesportanlegg og ombygging til handicapriktige anlegg.

Kilde: KRISS

I forrige idrettsmelding ble det understreket at:

«Utbygging av idrettsanlegg må innordnes klarere behovsvurderinger og langsiktige økonomiske hensyn. Hensyn til miljø og formgivning bør i sterkere grad vektlegges.»

Dette er blant annet fulgt opp gjennom krav om kommunale delplaner for anlegg og områder for idrett og friluftsliv. En slik plan må foreligge før en eventuelt kan få støtte fra spillemidlene. Planene skal vedtas politisk i den enkelte kommune. Bakgrunnen for departementets innføring av kravet om vedtatt kommunal delplan for anlegg og områder for idrett og friluftsliv kan oppsummeres i tre punkter:

• Sterkere kommunal styring av anleggsutbyggingen

• Sterkere prioritering i kommunen

• Sterkere betoning av helhetsperspektivet ved bygging, ikke minst sterkere driftsmessige vurderinger

Per 15. oktober 1999 hadde 431 (av 435) kommuner utarbeidet kommunedelplan for anlegg og områder for idrett og friluftsliv.

For å sikre bedre regional planlegging innen sektorer stilles det også krav om fylkesplaner for idrettsanlegg. Kravet er knyttet til en sektorplan som skal inneholde de kostnadskrevende og arealkrevende anleggene. Alle fylkeskommuner har utarbeidet planer for idrett (og friluftsliv).

Gjennom plankravet og oppfølgingen i kommunene har utbyggingen av idrettsanlegg blitt gjenstand for en langt klarere behovsvurdering og langsiktige økonomiske hensyn enn tilfellet var tidligere.

4.3.4 Nærmere om spillemidler til idrettsanlegg i kommunene

Statlig støtte til anleggsformål kanaliseres via fylkeskommuner og kommuner. Søknaden fremmes gjennom kommunen hvor anlegget er planlagt bygget, til fylkeskommunen. Fylkeskommunen setter opp en oversikt over innkomne søknader, som oversendes Kulturdepartementet. Departementet fastsetter rammene til fylkeskommunene. Fylkeskommunene avgjør detaljfordelingen av midlene til kommunene og enkeltanlegg.

4.3.4.1 Ordinære anlegg

Spillemidler til idrettsanlegg i kommunene er fordelt på fem ulike søknadsgrupper. En av disse søknadsgruppene er ordinære anlegg, det vil si tradisjonelle idrettsanlegg. Rammene til fylkeskommunene bestemmes med utgangspunkt i flere kriterier. Stønad til ordinære anlegg utgjør en tredjedel av kostnadene opp til en øvre grense på 550 000 kroner. For enkelte større og kostnadskrevende anleggstyper fastsettes det høyere maksimale stønadsbeløp.

*Midler til rehabilitering inngår i de summene som er presentert. Dette for å kunne sammenlikne de ulike år i den definerte tidsperioden. Midler til nærmiljøanlegg inngår ikke. For en nærmere oversikt over hvilke anleggstyper som inngår i de enkelte anleggskategoriene, se vedlegg. Oversikt over forholdet mellom anleggskategoriene i de enkelte år i den definerte tidsperioden, er også å finne som vedlegg.

Kilde: KRISS

Flerbrukshallene er den anleggskategorien som i løpet av perioden 1988–1998 har mottatt mest spillemidler. 24 prosent (611,3 mill. kroner) av totalt avsatt sum til idrettsanlegg i kommunene har gått til flerbrukshaller i denne perioden (jf. figur 4.7).

18 prosent av totalt avsatt sum til idrettsanlegg i kommunene, vel 473 millioner kroner, har gått til fotballanlegg, som er den nest største anleggskategorien hva gjelder tildeling av spillemidler i den angitte tidsperioden. Det kan nevnes at for perioden 1996–1998 har fotballhallene alene mottatt 60,2 millioner 98-kroner i spillemidler. I tillegg ble det bevilget 17,3 millioner kroner 98-kroner til Hall i Nord-prosjektet (ved en tilsvarende reduksjon av spillemiddelandelen av anleggskostnadene ved vinterlekene på Lillehammer).

Idrettshus (klubbhus, garderobebygg osv.) og skianlegg har fått henholdsvis 15 og 12 prosent av avsatt sum til idrettsanlegg i kommunene i perioden 1988–1998. Dersom en ser hele tidsperioden under ett, er det langrennsanleggene, herunder lysløypene, som har mottatt den største potten av spillemidler innenfor anleggskategorien skianlegg.

Friidrettsanlegg og skyteanlegg er anlegg som har mottatt spillemidler for rundt 100 millioner kroner i den angitte tidsperioden. Isanlegg, tennisanlegg og diverse anlegg har hver mottatt rundt tre prosent av totalt avsatt sum til idrettsanlegg i kommunene i den definerte tidsperioden. Isanlegg har for øvrig også mottatt en betydelig andel av midler avsatt til OL-anlegg.

Anleggskategorien friluftsliv har for perioden 1988–98 mottatt i overkant av 50 mill. kroner. Dette utgjør to prosent av avsatt sum til idrettsanlegg i kommunene. Det må understrekes at det i tillegg hvert år også avsettes spillemidler til anlegg for friluftsliv i fjellet, og at også andre anleggstyper gir mulighet for slik aktivitet.

Bruk av idrettsanlegg

I løpet av de siste årene er det gjennomført brukerundersøkelser av enkelte anleggskategorier og anleggstyper. Undersøkelsene er i første rekke case-studier. Det er i særlig grad flerbrukshaller og svømmehaller som har vært gjenstand for brukerundersøkelser.

Hallbruksundersøkelsene 4 , viser at om formiddagene er hallene brukt til leik og kroppsøving for barn i barnehager og skoler. Ettermiddagene og kveldene er fylt av aktivitet i regi av idrettslagene. Flerbrukshallene er stort sett godt utnyttet de fleste steder, særlig på ettermiddags- og kveldstid. Det er riktignok et forbedringspotensiale når det gjelder sambruk idrettene i mellom. Innhentede data viser videre at idrettshallbrukere framfor alt er unge mennesker. Det kan også bemerkes at det er flere jenter enn gutter som bruker hallene.

Håndball, basketball, volleyball, innebandy, turn og gymnastikk og fotball, er idretter som opptar mye treningstid på ettermiddags- og kveldstid i de hallene som er undersøkt. Det registreres imidlertid at fotball er helt eller delvis utestengt fra hallene i enkelte kommuner. Dette fordi innendørsidrettene som hallene primært er bygd for fyller kapasiteten alene.

Et vanlig prinsipp for fordeling av treningstid i kommunale haller, er at de idrettene som har den største medlemsmassen, også får tildelt mest treningstid. I mange kommuner foreligger det kommunale vedtak om at barn og unge skal ha gratis adgang til kommunens idrettsanlegg generelt, og idrettshallene spesielt. I enkelte kommuner har alle gratis adgang. Der det tas betalt, er prisdifferensiering etter tid på døgnet vanlig. Det vil si at gunstig treningstid, ettermiddag og tidlig kveld, er dyrere enn annen treningstid. Bedriftsidrettens rammevilkår når det gjelder tilgang til kommunale flerbrukshaller varierer sterkt. Dette gjelder både adgangstid og kostnader knyttet til leie av hallene. Enkelte steder er bedriftsidretten helt ute fra kommunale haller.

Flerbrukshaller er i all hovedsak ikke åpne for egenorganisert aktivitet. Det er enten institusjoner som skoler og barnehager eller den organiserte idretten som benytter seg av hallene. Enkelte steder er det prøvd ut familiedager/helger i kommunens haller. Erfaringene med dette er gode. For øvrig er ishallene i flere av de større byene åpne for fri bruk på spesielle dager eller for noen timer i løpet av døgnet.

En større svømmehallundersøkelse 5 viste at svømmehallbrukerne er noe eldre enn det som er tilfelle for idrettshallbrukerne.

Kort oppsummert kan en fastslå at det i perioden 1988–1998, er de tradisjonelle idrettsanleggene, utformet for trening og konkurranse, som har mottatt mest tilskudd av spillemidlene til idrettsanlegg i kommunene. Det er i særlig grad flerbrukshaller, fotballanlegg, idrettshus og skianlegg som har vært prioritert i denne tidsperioden. Med unntak av fotballhaller og klatreanlegg er det er få nye anleggstyper som har kommet til i løpet av disse årene. Det kan videre fastslås at hallbygging dominerer bildet. Holder en svømmehallene utenfor, utgjør haller til ballidretter et investeringsvolum fra statens side på 750–800 millioner kroner i perioden 1988–1998.

Det kan være verdt å merke seg at idrettshallbrukere først og fremst er yngre mennesker. Svømmehallbrukere er noe eldre enn det som er tilfelle for idrettshallbrukerne. I mange kommuner foreligger det kommunale vedtak om at barn og unge skal ha gratis adgang til kommunens idrettsanlegg generelt, og idrettshallen spesielt. Der det tas betalt er prisdifferensiering etter tid på døgnet ikke uvanlig. Av de data som er innsamlet om flerbrukshaller fremgår det at disse anleggene i all hovedsak ikke er åpne for fri bruk, det vil si egenorganisert aktivitet.

4.3.4.2 Rehabilitering

Det har i mange år vært gitt stønad fra spillemidlene til rehabilitering av eldre anlegg. I forrige idrettsmelding ble det slått fast at at stønad til rehabilitering av eldre anlegg skulle gis den nødvendige prioritering i forhold til nyanlegg. Erfaring tilsa at det var behov for en fleksibel ordning, der hvert enkelt anlegg kunne bli vurdert for seg. Forutsetningen for å yte stønad til rehabilitering av eldre anlegg, har vært at tiltaket gir bedre forhold for idrettsutøvelse og at ombyggingen ikke skyldes mangelfull planlegging, feil drift eller dårlig vedlikehold.

Fra og med spillemiddelfordelingen i 1994 har rehabilitering utgjort en egen søknadsgruppe. Dette for i større grad å synliggjøre at rehabilitering av eldre anlegg er et statlig satsingsområde på anleggssiden. Spillemidler til rehabilitering har siden fordeling 1994 blitt fordelt med en lik og forholdsvis høy prosentsats i alle fylker. Innvilgelsesprosenten har variert fra 65 til 90 i perioden 1994–1999.

*1999-tallene er prisjusterte i henhold til Statistisk sentralbyrå sin prognose per mai 1999 om forventet inflasjon på 2.5 prosent for inneværende år.

Kilde: KRISS

Spillemidlene som er bevilget til rehabilitering har i hovedsak gått til fotballanlegg, flerbrukshaller, svømmeanlegg og skianlegg, herunder hoppanlegg og langrennsanlegg. Svømmeanlegg har mottatt en høy andel av rehabiliteringsmidlene. Dette på bakgrunn av en ny forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu mv. fra Sosial- og helsedepartementet av 13. juni 1996.

En relativt stor del av anleggsmassen i Norge er av eldre årgang, jf. figur 4.3. Rehabilitering kan ofte være en bedre samfunnsøkonomisk løsning enn å bygge nytt, og samtidig oppgraderes anleggsmassen slik at forholdene for idrettsutøvelse forbedres. Sett i lys av anleggsmassens alder og utviklingstakten knyttet til nybygging, vil det være nødvendig med fortsatt fokus på rehabilitering.

4.3.4.3 Nærmiljøanlegg

I St. meld nr. 41 (1991–92) slås det fast at barns muligheter for allsidig lek og idrettsutfoldelse i det lokale miljø må sikres. Kulturdepartementet har fulgt opp dette ved å prioritere utbygging av nærmiljøanlegg. I regelverket for spillemidler til anlegg for idrett og friluftsliv er nærmiljøanlegg definert som enkle anlegg eller områder for uorganisert fysisk aktivitet, beliggende i eller i direkte tilknytning til boområder. Nærmiljøanlegg skal ikke primært dekke behovet for anlegg til organisert idrettslig aktivitet eller ordinære konkurranser i idrett. Dette innebærer at anleggets størrelse og utforming ikke vil samsvare med idrettens krav til ordinære anlegg. Områdene eller anleggene skal være fritt, allment tilgjengelige. Rene lekeområder med lekeplassutstyr faller ikke inn under søknadsgruppen nærmiljøanlegg.

For å synliggjøre at nærmiljøanlegg er et statlig satsingsområde på anleggssiden ble nærmiljøanlegg, på linje med rehabilitering, skilt ut som en egen søknadsgruppe fra og med spillemiddelfordeling 1994. For nærmiljøanlegg kan det gis en støtte med inntil 50 prosent av godkjent kostnad. Øvre grense er satt til kr 200 000,-.

Spillemidler til nærmiljøanlegg blir fordelt med en lik prosentsats av godkjent søknadssum til alle fylker. Innvilgelsesprosenten på søknader om midler til nærmiljøanlegg har for perioden 1994–1999 vært på mellom 80 og 100. Dette betyr at så å si alle søknader om bygging av nærmiljøanlegg har blitt innvilget.

1999-tallene er prisjusterte i henhold til Statistisk sentralbyrå sin prognose per mai 1999 om forventet inflasjon på 2.5 prosent for inneværende år.

Kilde: KRISS

Antall søknader om midler til nærmiljøanlegg har steget utover på 1990-tallet. Det er grunn til å understreke at det eksisterer store forskjeller fylkene imellom når det gjelder andel av spillemidlene avsatt til nærmiljøanlegg i de enkelte år.

For nærmiljøanlegg er det offentlige den dominerende eierkategorien. Det er neppe overraskende at idretten har engasjert seg mindre i anlegg som ikke skal benyttes til organisert trening og konkurranser. Det må imidlertid nevnes at NIF i sine strategidokumenter fremhever nærmiljøanlegg som et viktig satsingsområde. Andre organisasjoner som velforeninger, borettslag, andelslag og lignende, utgjør en nesten like stor eierkategori som idretten, når det gjelder nærmiljøanlegg.

Kulturdepartementet søker å opparbeide seg mer kunnskap om bakgrunnen for forskjellene mellom fylkene i avsatt sum til nærmiljøanlegg, og ikke minst hvorfor eierstrukturen varierer mellom fylkene. Ytterligere kunnskap på dette området kan bidra til å utvikle nærmiljøanleggsordningen, både kvalitets- og størrelsesmessig. En studie av et mindre utvalg av kommuner viser at lokal bevisstgjøring, klare ansvarsforhold både politisk og administrativt, kommunikasjon og samhandling mellom sektorer i kommunen, kommuneadministrasjonen og politikere, og mellom kommunen og frivillige organisasjoner, er av stor betydning for iverksettingen lokalt.

Kulturdepartementet har tatt initiativ for å forenkle søknadsprosessen. For 1998 ble det utviklet et eget søkerhefte og søknadsskjema til nærmiljøanlegg, samt at enkelte justeringer av regelverket ble foretatt.

4.3.4.4 Helsesportanlegg og ombygging til handicapriktige anlegg

Plan- og bygningsloven stiller bl a. krav til anlegg når det gjelder tilgjengelighet og anvendbarhet for funksjonshemmede. Tilsvarende krav gjelder også for anlegg som skal kunne motta tilskudd i form av spillemidler.

Kulturdepartementet har hatt en egen tilskuddspost ombygging til handicapriktige anlegg. Midler over denne posten har blitt brukt til utbedring av eldre anlegg for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede. I tillegg har det vært mulig å søke om spillemidler til egne helsesportanlegg, anlegg primært tilrettelagt for funksjonshemmede.

Innvilgelsesprosenten for søknad om midler til helsesportanlegg har for perioden 1988–1998 variert mellom 80 og 100. For ombygging til handicapriktige anlegg har innvilgelsesprosenten vært tilnærmet lik 100 ved hver fordeling.

For perioden 1988–1998 er det totalt bevilget vel 60 millioner 1998-kroner til helsesportanlegg og drøyt 18 millioner 1998-kroner til ombygging til handicapriktige anlegg. Ved fordeling 1999 var det avsatt 1,53 millioner kroner til helsesportanlegg. Det ble avsatt 2,8 millioner kroner til ombygging til handicapriktige anlegg ved nevnte fordeling.

4.3.4.5 Anlegg for friluftsliv i fjellet

Det har siden 1979 vært en særskilt tilskuddspost til «anlegg for friluftsliv i fjellet». Fram til 1993 var det bare Den Norske Turistforeningens (DNT) medlemsorganisasjoner som kunne få støtte fra denne posten. Fra og med 1994 ble det åpnet adgang for at foreninger med tilsvarende formål som DNT kunne søke om spillemidler til anlegg for friluftsliv i fjellet.

Spillemidler til anlegg for friluftsliv i fjellet har gått til opparbeiding av stier og løyper, samt etablering, ombygging og utvidelse av hytter i fjellet. Det er gitt tilskudd til i alt 256 forskjellige hytter (193 hytter i perioden 1988–1998). Fram til og med 1998 er det tildelt drøye 93 millioner 1998-kroner av spillemidlene til hytter og løyper i fjellet.

4.3.5 Nærmere om spillemidler til nasjonalanlegg, spesielle anlegg og OL-anlegg

4.3.5.1 Nasjonalanlegg

Fra starten av 1980-årene hadde Kulturdepartementet en søknads- og tilskuddsordning for såkalte riksanlegg 6 . Kategorien ble opprettet for å dekke behovet for anlegg som kunne ta internasjonale mesterskap og større internasjonale konkurranser. Ordningen gav alle idrettsgrener i Norge mulighet til å stille krav om tilskudd til ett slikt anlegg. Tilskuddet skulle relateres til de idrettslige delene av anleggene, og var begrenset oppad til 25 mill. kroner.

I juni 1991 ble det innført en midlertidig stopp i tildelingen av status som riksanlegg. Utbyggingen hadde da fått et uforholdsmessig stort omfang sett i forhold til hva en kunne forvente var et naturlig behov for slike anlegg i Norge. Utbyggingstakten av riksanlegg var dessuten så høy at det oppstod «kø» for tildeling av spillemidler til denne type anlegg, og tilskuddsordningen bidro til å svekke overføringene til kommunale idrettsanlegg gjennom fylkeskommunene. Departementet vurderte det derfor som nødvendig å begrense tilgangen på midler til utbygging av riksanlegg. Gjennom behandlingen av St. meld. nr. 41 (1991–92 ) og påfølgende Innst. S. nr. 28 (1992–93) sa Stortinget seg enige i at tildelingen av riksanleggsstatus skulle stilles i bero til etter 1995.

I desember 1994 tok Kulturdepartementet initiativ til en utredning som skulle se nærmere på kategorien riksanlegg. Utredningsarbeidet som forelå i juli 1995, avdekket en rekke svakheter ved tildelingssystemet for riksanlegg. Hovedproblemet var at ordningen stimulerte til bygging av kostnadskrevende anlegg, med uklart bruks- og driftsansvar for særforbund og kommuner (eier). I februar 1995 var det etablert 29 riksanlegg.

På denne bakgrunn startet departementet arbeidet med å utvikle en ny tilskuddsordning. To forhold ble vurdert som særlig sentrale:

• Skape en systematisk og rasjonell utbygging av anlegg som tilfredsstiller kravene til internasjonale mesterskap og større internasjonale konkurranser, for å sikre norsk idrett et utvalg av anlegg for særlig relevante arrangementer.

• Sikre økonomien i denne type anlegg både med tanke på investeringer og drift.

I februar 1996 forelå et forslag til regelverk med kriterier, krav og retningslinjer for den nye tilskuddsordningen. Prinsippene og hovedlinjene for tilskuddsordningen fikk bred tilslutning (Kommunenes Sentralforbund, Norges Idrettsforbund (med underliggende ledd) og fylkeskommunene). Departementet fremla et endelig, godkjent regelverk den 15. januar 1997. Regelverket tilkjennegir kriterier, krav og retningslinjer for etablering av nasjonalanlegg. I følge nevnte regelverk er et nasjonalanlegg et idrettsanlegg som:

1. tilfredsstiller tekniske og funksjonelle standardkrav for avvikling av relevante internasjonale mesterskap og konkurranser,

2. tilfredsstiller nærmere definerte minimumskrav for fasiliteter for presse, medier og publikum under avvikling av relevante internasjonale mesterskap og konkurranser, og som

3. av Kulturdepartementet er tilkjent status som nasjonalanlegg, etter innstilling fra Norges Idrettsforbund og Olympiske Komitè.

Formålet med nasjonalanleggene er videre uttrykt på følgende måte:

Nasjonalanleggene skal brukes til presentasjon av internasjonal eliteidrett i Norge, og være arena for internasjonale mesterskap og konkurranser i Norge. Nasjonalanleggene bør fungere som sentra for de respektive særidretter, og blant annet brukes til treningssamlinger for eliteutøvere i den/de aktuelle idretter.

Med internasjonale mesterskap nevnes VM og EM primært. I tillegg skal større internasjonale konkurranser, som eksempelvis World Cup finaler, og under visse omstendigheter også andre World Cup arrangementer eller tilsvarende, legges til nasjonalanleggene.

Anlegg, som skal tilfredsstille kravene for internasjonale mesterskap og konkurranser, er store og kostnadskrevende. Det er derfor nødvendig å begrense statens omkostninger i forhold til den totale utbygging av slike anlegg. Bare et mindre antall anlegg og idretter vil derfor inngå i den nye tilskuddsordningen. Det er videre en forutsetning at eksisterende anleggsmasse utnyttes. Departementet har antydet at ordningen vil omfatte 5–10 idretter, og vil ta utgangspunkt i innstillingen fra Norges Idrettsforbund av 17. mars 1997. I Idrettsstyrets vedtak heter at:

«Idrettsstyret går inn for at følgende idretter/idrettsgrener får nasjonalanlegg: friidrett, fotball, roing/padling, ski nordiske grener (pluss skiskyting samlokalisert) ski alpint, skiflyging og skøyter.»

Med sikte på å imøtekomme behovet for spillemidler ved etablering og utbygging av eventuelle fremtidige nasjonalanlegg, ble det ved hovedfordelingene i 1996, 1997, 1998 og 1999 avsatt midler til dette formål.

Avsetning 1996: 20,0 mill. kroner Avsetning 1997: 26,5 mill. kroner Avsetning 1998: 23,5 mill. kroner Avsetning 1999: 30,0 mill. kroner Samlet 100,0 mill. kroner

Foreløpig er det etablert to nasjonalanlegg for henholdsvis fotball (Ullevål Stadion) og skiflyging (Vikersund skiflygingsbakke), og hvor ski alpint (Kvitfjell alpinanlegg) er under avslutning.

4.3.5.2 Spesielle anlegg

Posten spesielle anlegg dekker opp bevilgninger til anlegg som ikke naturlig faller inn under de ordinære tilskuddsordningene.

Idrettsanlegg som har fått tilskudd over denne posten er for eksempel anlegg ved universitetene, anlegg i forbindelse med VM i orientering, ski, skiskyting og ishockey. Likeledes anlegg på Svalbard og ved Beitostølen helsesportsenter.

Søknadene om midler på denne posten, behandles i departementet, og størrelsen på posten har de senere årene ligget mellom 5 og 22,5 mill. kroner.

4.3.5.3 OL-anlegg

Staten bidro med samlet 1 348 millioner 1998-kroner (stats- og spillemidler) til utbygging av de 10 olympiske idrettsanleggene. Vel 304 mill. 1998-kroner ble bevilget til OL-anleggene av selve spillemidlene, fordelt over fire tildelingsår. OL-anleggene har en høy standard og funksjonalitet i forhold til idrettslige, arkitektoniske og estetiske krav.

Med seg inn i fremtiden har OL-regionen og anleggene fått et solid etterbruksfond. Da OL-regnskapet ble gjort opp, utgjorde dette 400 mill. kroner. Dette var beløpet som ble tilbake av den statlige bevilgningen på 7,3 milliarder. Beløpet er fordelt på et regionalt fond Trollpark AS, de lokale etterbruksfondene Lillehammer Olympiavekst AS, Hamar Olympiske anlegg AS, Gjøvik Olympiske anlegg AS, samt etterbruksfond for Kvitfjell alpinanlegg som var eid av Ringebu kommune. Dessuten fikk OL-museet på Lillehammer midler fra etterbruksfondet til etableringen.