7 Spillemidler til aktivitetsformål

Departementet vil gjennom fordeling av spillemidler til anlegg og aktivitet legge forholdene til rette for at flest mulig får mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet.

7.1 Bakgrunn for framtidig aktivitetspolitikk

I kap. 4 ble det redegjort for generelle utviklingstrekk i samfunnet og i idretten. Deler av idretten er gjenstand for en tiltakende individualisering og kommersialisering. Idrett og fysisk aktivitet utøves i dag i ulike organisatoriske rammer. Denne utviklingen vil ha konsekvenser for den statlige idrettspolitikken.

7.1.1 Idrett og fysisk aktivitet i befolkningen

NIF 1 er den mest sentrale samarbeidspartner for statlige myndigheter på aktivitetssiden. NIFs rolle som samarbeidspartner vil over tid måtte vurderes i forhold til organisasjonens evne til å ivareta frivillig medlemsbasert virke. Grunnlag for utforming av den statlige idrettspolitikken vil være kunnskap om aktivitetsutviklingen i befolkningen.

Idrettsorganisasjonene gir et tilbud om idrett til mange i aldersgruppen fra 6–24 år (SSB – Levekårsundersøkelsen i 1997). Andelen av barn og ungdom som trener og konkurrerer innenfor rammene av idrettslag er riktignok fallende med alder. Ikke alle finner et tilfredsstillende tilbud innenfor den organiserte idretten. En stor del av aktiviteten blant barn og unge foregår i egenorganiserte former.

Tall fra Norsk Monitor (1997) viser at over halvparten (54 prosent) av den voksne befolkning (16–79 år) drev fysisk aktivitet på egenhånd. Videre var det 32 prosent som drev fysisk aktivitet sammen med venner/naboer og familie. 15 prosent drev idrett i regi av idrettslag, mens andelen som drev fysisk aktivitet i kommersielle helsestudioer og lignende var 13 prosent. Hovedtendensen er at det er de yngste som deltar i aktiviteter i regi av idrettslagene, og at gutter deltar aktiviteter i regi av idrettslag i noe større grad enn jenter.

Det er en utfordring både for offentlige myndigheter og idrettsorganisasjonene å se nærmere på hvordan en kan nå grupper som i dag opplever å ikke ha et tilfredsstillende aktivitetstilbud.

7.1.2 Spillemidler til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité

Det følger av lov om pengespill av 28. august 1992 nr 103 § 10 at en tredjedel av overskuddet i Norsk Tipping AS etter fondsavsettinger skal fordeles til idrettsformål. Midlene fordeles av Kongen etter innstilling fra Kulturdepartementet.

Statlig støtte til NIF har på 1990-tallet hovedsakelig vært gitt i form av et stort rammetilskudd, og som øremerkede midler innenfor særlige prioriterte områder.

I Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av rammetilskuddet til Norges Idrettsforbund (Dokument nr. 3:12 (1997–98)) ble det foretatt en analyse med sikte på å undersøke om Kulturdepartementets oppfølging av rammetilskuddet til NIF. Analysen skulle avdekke om oppfølgingen gav tilstrekkelig informasjon til å vurdere om de overordnede idrettspolitiske målene ble nådd. Det ble videre undersøkt om de statlige overføringene til Norges Idrettsforbund har medvirket til å øke antallet betalte årsverk i norsk idrett.

Riksrevisjonen var av den oppfatning at plan- og rapporteringssystemet ikke gav tilstrekkelig informasjon om bruken av spillemidlene og virksomheten i idrettsorganisasjonene. Etter Riksrevisjonens vurdering burde det utvikles et helhetlig plan- og rapporteringssystem basert på begrenset og relevant nøkkelinformasjon om virksomheten i NIF sentralt, særforbund og idrettskretser.

NIF er i ferd med å utvikle et slikt rapporteringssystem som etter departementets oppfatning vil gi mulighet for nødvendig innsikt i idrettsorganisasjonenes virksomhet. I tillegg har departementet siden 1997 arbeidet med å utvikle en ny budsjettstruktur for overføring av spillemidler til NIF. Omleggingen skyldes at departementet ser behov for å klargjøre sammenhengen mellom søknaden fra NIF, overføringene til NIF, og senere rapportering. Dette for å sikre at offentlige overføringer bidrar til å bedre rammebetingelsene for de deler av den organiserte idretten hvor aktiviteten skapes.

7.1.3 Bruk av midler i NIF-organisasjonen

Våren 1998 ble det gjennomført en analyse av den sentrale NIF organisasjonen. Analysen fokuserte på bruken og effekten av statlige midler. Det var NIF selv som vedtok å gjennomføre undersøkelsene som ble gjennomført av A.T. Kearney. Undersøkelsen ble i hovedsak finansiert av Kulturdepartementet. Analysen tok utgangspunkt i 1997 hvor det totale pengeforbruket i NIFs sentrale og regionale apparat var på ca. 850 mill. kroner. Av dette var 258 mill. kroner (30 prosent) statlige tilskudd. Hele 77 prosent av de totale midlene ble disponert av det sentrale apparat i NIF, Idrettens Studieforbund (ISF) og særforbund (SF). Videre ble 18 prosent forvaltet av det regionale apparat (idrettskretser, særkretser og Idrettens studieforbund på regionalt nivå), mens bare 5 prosent av de samlede midlene gikk direkte til idrettslagene.

Analysens hovedkonklusjon var at ressursprioriteringene og oppnådde resultater totalt sett ikke var tilfredsstillende. En av hovedårsakene til dette var manglende eller til dels uklare mål. Måloppnåelse og effektivitet varierte mellom de ulike særforbund og idrettskretser. Enkelte særforbund og idrettskretser fungerte bra og utnyttet sine ressurser effektivt i forhold til sine satsingsområder. Andre fungerte mindre bra og brukte en stor andel av ressursene på administrativt arbeid uten at dette førte til økt aktivitet eller bedrede vilkår for idrettslagene. A.T. Kearney hevder videre at offentlige idrettspolitiske mål kunne vært klarere med hensyn til prioritering og ressursbruk.

7.2 Ny budsjettstruktur for overføring av spillemidler til NIF

Kulturdepartementet er i ferd med å etablere en ny ordning for overføring av spillemidler til NIF. Etableringen av en ny budsjettstruktur foregår i dialog med NIF. Departementet ønsker å gå bort fra ett stort rammetilskudd og flere øremerkede poster, til flere rammetilskudd og færre øremerkede poster.

Departementet har som intensjon at de nye prinsippene gjøres gjeldene fra og med fordelingen av spillemidler for 2000. Det tas sikte på en overgangsperiode på tre år før det nye systemet er fullt ut innført.

Den nye budsjettstrukturen er ment å ivareta flere hensyn:

• Statlige idrettspolitiske mål skal komme tydeligere til uttrykk ved overføring av midler til NIF.

• Overføringssystemet skal sikre bedre rammebetingelser for de deler av den organiserte idretten hvor aktivitet skapes.

• Rapportering fra NIF må gi tilstrekkelig innsyn i virksomheten i forhold til offentlige dokumentasjonsbehov.

Ovennevnte hensyn må ses i sammenheng med de prinsipper for statlig samhandling med frivillig virke som er trukket opp i St. meld. nr. 27 (1996–97 ) Om statens forhold til frivillige organisasjoner . Det er nødvendig at staten klargjør sine mål med overføringene til frivillig virke, og tilpasser tildelingskriterier og kontrollformer etter disse målene.

Det er i idrettslagene aktiviteten utøves og det frivillige engasjement har sitt utspring. Det er derfor et mål at en større andel av de statlige midlene skal komme dette nivået til gode. Det bør ikke være slik at den statlige støtten begrunnes med aktivitet på lagsnivå, mens midlene fra staten kun går til organisasjonsledd på sentralt og regionalt nivå. Det er dokumentert at det i dag er en pengestrøm som går oppover fra lagene til overliggende organisasjonsledd. Det nye overføringssystemet vil være et virkemiddel for å sikre at en større del av de statlige overføringene tilfaller lagsnivået.

7.2.1 Rammetilskudd til NIF

I det nye overføringssystemet vil det bli etablert fire rammetilskuddsposter:

1. Grunnstøtte til NIF sentralt (inkl. idrettskretser)

2. Grunnstøtte til særforbund

3. Barn og ungdom

4. Toppidrett

7.2.1.1 Grunnstøtte til NIF sentralt og regionalt

Grunnstøtten til NIF skal i første rekke være et tilskudd til den administrative virksomheten i sentralleddet. Et slikt tilskudd vil gjøre det lettere å følge utviklingen av administrative kostnader. Departementet ser det som viktig at en større del av de statlige overføringene går direkte til aktivitet, og at mindre brukes på administrasjon på sentralt og regionalt nivå.

På Idrettstinget våren 1999 ble det vedtatt at NIF sentralt overtar arbeidsgiveransvaret for de ansatte i idrettskretsene fra 1. januar 2000. Det er derfor naturlig at grunnstøtten til idrettskretsene også inngår i denne rammetilskuddsposten. Størrelsen på tilskudd til den enkelte idrettskrets fastsettes ut i fra de prioriteringer NIF foretar.

Dette rammetilskuddet kan anses som en grunnstøtte som ytes for å sikre drift og viktige arbeidsoppgaver i NIF sentralt og regionalt. Det er ikke opprettholdelse av NIFs administrasjon som er det primære idrettspolitiske mål. Gjennom grunnstøtten til NIF sentralt og regionalt vil Kulturdepartementet bidra til at organisasjonen kan stimulere til idrettsaktivitet basert på frivillig virksomhet.

Søknads- og rapporteringsrutiner må relateres til de elementer og virksomhetsområder som Kulturdepartementet og NIF er enige om skal falle inn under posten. NIFs søknad må inneholde et budsjett med disse underpostene. Rapportering og regnskap må ta utgangspunkt i de samme postene.

7.2.1.2 Grunnstøtte til særforbund

Grunnstøtten til særforbundene skal i hovedsak benyttes til administrasjon og drift. NIFs egne fordelingskriterier vil ligge til grunn for fordelingen av midler til de enkelte særforbund.

Fram til i dag har NIF ikke rapportert spesifikt på rammetilskudd til særforbund. Dette til tross for at en vesentlig andel av spillemidlene går til dette formål. I følge A.T. Kearneys analyse av pengebruken i NIF gikk 41 prosent av spillemidlene til særforbundene. Skal intensjonene om bedre innsikt i bruk spillemidlene nås, må tilskuddene til særforbund synliggjøres på et overordnet nivå. Dette er nødvendig for å kunne rapportere i en tilfredsstillende form til Stortinget om bruken av spillemidler til idrettsformål.

Opptak av nye særforbund i NIF, vil ikke uten videre medføre økte statlige overføringer. Enhver særidrett eller –interesse kan ikke påregne tilskudd i form av spillemidler. Det er deltakelse og aktivitet innen det frivillige organisasjonsliv som er grunnlaget for vurdering av overføring av spillemidler til NIF. Dette tilsier at organisasjonsledd må kunne vise til et visst aktivitetsnivå for å kunne motta grunnstøtte. Departementet forutsetter at NIF benytter tilfredsstillende kriterier for fordeling av grunnstøtte til særforbundene.

7.2.1.3 Barn og ungdom

Barn og ungdom er framhevet som de viktigste målgruppene for den statlige idrettspolitikken. Dette må komme til uttrykk gjennom overføringene til den organiserte idretten. Formålet med denne tilskuddsposten er å stimulere til økt aktivitet og deltakelse i idrett på lokalt nivå for målgruppene barn og ungdom.

Aktiviteten for barn og ungdom foregår i hovedsak i idrettslag. De statlige overføringene gjennom denne posten skal derfor bidra til å bedre rammebetingelsene i lokale lag og foreninger, slik at disse i større grad kan drive sine primæraktiviteter. NIF vil i samarbeid med Kulturdepartementet måtte utvikle retningslinjer for rammeposten. Målet er at de statlige midlene skal ha effekt lokalt i lagene. Rammetilskuddet vil kanalisere vesentlig mer midler til aktivitet for barn og ungdom enn tidligere.

Tiltak som tar sikte på allidrettslige aktiviteter for barn og ungdom, bør prioriteres ved bruken av disse midlene. Departementet mener at idrettsskolene fortsatt bør være sentrale i det aktivitetstilbud som gis barn. Erfaringer fra en større evalueringsstudie, utført av NIH (1999), bør legges til grunn for en videreutvikling av idrettsskolene. Når det gjelder målgruppen ungdom, er det et stort frafall fra den organiserte idretten. Tiltak som i større grad tilfredsstiller ungdommens behov for variert og utfordrende fysisk aktivitet, vil derfor måtte ha høy prioritet.

7.2.1.4 Toppidrett

Toppidrett er et sentralt satsingsområde for den organiserte idretten. Selv om toppidretten omfatter et relativt lite antall utøvere, tiltrekker den seg svært mye oppmerksomhet og er svært ressurskrevende. Begrunnelsen for statlig støtte til toppidrett er i første rekke den opplevelse og identitetskapende effekt toppidretten har for befolkningen.

Gjennom rammetilskuddet til toppidretten vil staten tydeliggjøre størrelsen på de statlige midlene som bør gå til dette formål. Rammetilskuddet vil være en basisfinansiering. Dette innebærer at rammen forutsettes anvendt til oppgaver av overordnet karakter og som kommer toppidrett i Norge generelt til gode. Midlene skal benyttes til å understøtte rekruttering til toppidretten, sikre unge utøveres livssituasjon og levekår, samt bidra til nytenkning, kompetanse- og nettverksbygging for å etablere en basis for en videre utvikling av toppidretten.

Noen særidretter har store inntekter fra kommersielle kilder, for eksempel i form av reklame-, sponsor- og fjernsynsinntekter, og har i mindre utstrekning behov for å motta statlig støtte. For andre idretter er imidlertid mulighetene for kommersielle inntekter begrenset. Ordningen med en basisfinansiering skal skape grunnlag for en elitesatsing innenfor et visst mangfold av idretter. Dette hensyn må sees i forhold til, og avveies mot, prinsippet om at statlig idrettspolitikk ikke skal fungere på særinteressers premisser. Det understrekes derfor at basisfinansieringen ikke er ment å være en statlig garanti for at det skal kunne drives toppidrett innenfor alle mulige typer særidretter i Norge.

Departementet vil videreføre gjeldende praksis med finansieringen av deltakelsen i olympiske og paralympiske sommer- og vinterleker. Deltakelse i disse lekene skal finansieres av de midler som overføres fra Kulturdepartementet til NIF som rammetilskudd til toppidrett. Spillemidler til denne deltakelsen skal framgå som en egen post under basisfinansieringen av toppidrett. Det vil fortsatt være IOCs og IPCs kvoteordninger for trenere og ledere som legges til grunn for det antall som finansieres.

Departementet vil se nærmere på ordningen med toppidrettsstipendier. I en tid hvor enkelte utøvere har en inntekt som langt overstiger en gjennomsnittlig årslønn, bør det vurderes hvordan ordningen med toppidrettsstipendier skal videreføres.

En framtidig stipendordning bør være forbeholdt unge, lovende idrettsutøvere, og ha som siktemål å bidra til at disse utvikler nødvendige ferdigheter for en toppidrettskarriere. Stipendordningen skal framkomme som en underpost av rammetilskuddet til toppidrett.

7.2.2 Oppfølging og evaluering

Den nye budsjettstrukturen er tenkt innført over en periode på tre år. Fra departementets side er det viktig med oppfølging av den nye ordningen. Det vil være nødvendig å kartlegge de virkninger det nye systemet har på mottakerorganisasjonene, og i hvilken grad det fungerer tilfredsstillende i forhold til oppsatte mål. Det er derfor viktig med en dialog mellom Kulturdepartementet og NIF gjennom hele gjennomføringsperioden.

Det er ønskelig å gjennomføre eksterne evalueringer av prosess og resultater av omleggingen, relatert til de aktuelle mål. Det er mulig å benytte delevalueringer, for eksempel i forhold til en av rammepostene, eller evaluering av hele det statlige spillemiddeltilskuddet til NIF.

7.2.3 Øremerkede tilskudd

Gjennom etablering av ny budsjettstruktur ønsker staten å redusere bruken av øremerkede midler. Erfaringene med bruk av øremerkede midler overfor NIF er blandet. Fra statens side er det viktig å balansere hensynet til å nå overordnede statlige mål med NIFs autonome stilling.

Hensikten med å opprettholde noen øremerkede poster er å markere enkelte viktige områder som ikke naturlig inngår i de ovennevnte rammepostene. Dette er i det vesentlige områder som allerede mottar øremerkede midler, og hvor denne ordningen fungerer tilfredsstillende. Det vil i første rekke dreie seg om arbeidet med integrering av funksjonshemmede , samt forsknings- og utviklingsarbeid og anti- doping .

7.2.3.1 Idrett for funksjonshemmede

Det er et mål at alle som ønsker det, bør gis en mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet. Dette målet må sees i sammenheng med Regjeringens politikk overfor funksjonshemmede, der full deltakelse og likestilling er sentrale mål.

Når ordinære tilbud til ulike aldersgrupper utvikles, for eksempel til barn, bør det være en forutsetning at tilbudet også omfatter funksjonshemmede barn.

Departementet støtter et treårig prosjekt i regi av NIF for å integrere funksjonshemmede i norsk idretts ordinære virksomhet. Prosjektperioden er fra 1998 til 2000. Målet er at særforbund skal ta et ansvar for funksjonshemmede på sitt område og aktivt arbeide for integrering av disse. Departementet gir i tillegg støtte til en rekke prosjekter og tiltak som tar sikte på å gi funksjonshemmede et bedre tilbud om idrett og fysisk aktivitet. Flere av tiltakene har også en slik innretning at de har til hensikt å gi aktiviteten et best mulig kvalitativt innhold. Departementet ønsker å videreføre sin satsning innen dette området.

Noen av de tiltakene som departementet har gitt støtte til, ble igangsatt i en tid da svært mange funksjonshemmede bodde i institusjoner. Dagens samfunn er inne i en endringsprosess, der stadig flere grupper av funksjonshemmede blir bosatt i sine hjemkommuner. Mange av tiltakene er organisert med utgangspunkt i den diagnose den enkelte funksjonshemmede har, og ikke med bakgrunn i vedkommendes behov for spesiell tilrettelegging. Departementet vil søke å bidra til at dette endres i framtiden.

Departementets tiltak overfor funksjonshemmede har fortløpende blitt justert for å møte nye utfordringer. Ikke desto mindre er det et behov for en bredere gjennomgang av departementets engasjement på området. Dette for å vurdere hvorvidt de tiltak som støttes, er tilpasset funksjonshemmede behov.

7.2.3.2 Forsknings- og utvikling (FoU)

NIF har siden 1996 mottatt øremerkede tilskudd til forsknings- og utviklingsarbeid. Det daglige ansvar for kvalitetsheving og –sikring av virksomhetene innenfor idrettsområdet ligger i første rekke hos idrettsorganisasjonene selv. Det er viktig at de har et aktivt og bevisst forhold til samfunnsendringer og utviklingstrekk, slik at de kan foreta nødvendige tilpasninger av egen virksomhet. Gjennom øremerking av midler til FoU-virksomhet ønsker departementet å sikre at en andel av spillemidlene til NIF blir anvendt til denne type formål.

I det nye overføringssystemet legges det opp til at forsknings- og utviklingsprosjekter relatert til toppidrett ikke skal finansieres av øremerkede midler fra staten. Den øremerkede bevilgning til forsknings- og utviklingsarbeid vil være forbeholdt prosjekter innrettet mot barne- og ungdomssiden i NIF, samt breddeidrettsområdet for øvrig.

Øremerkede midler til FoU-arbeid har de senere år utgjort omlag en prosent (ca tre mill.) av de samlede overføringer til NIF. For framtiden vil øremerkede midler til dette formål kunne økes noe. En økning vil være betinget av at NIF utvikler en årlig plan for anvendelse av midler til forsknings- og utviklingsarbeid, og at denne blir gjenstand for ekstern kvalitetsvurdering. En slik plan bør også inneholde prosjekter som ikke er finansiert gjennom den øremerkede bevilgningen, eksempelvis prosjekter rettet mot toppidrett. Dette vil bidra til en samlet kvalitativ gjennomgang av NIFs FoU-arbeid.

7.2.3.3 Anti-doping og etikkarbeidet i Norge

NIF har siden tidlig i 1970-årene ledet og utviklet anti-dopingarbeidet i Norge. Etter vedtakene på idrettstinget i 1976 har arbeidet vært basert på enhet og likebehandling. Medlemsskap i NIF har gitt grunnlag for å bli testet. Norske utøvere har blitt testet etter de samme prosedyrer, og blitt gjenstand for samme saksbehandling og det samme sanksjonssystem.

Anti-doping og etikkarbeidet har vært et prioritert område fra departementets side i perioden 1992–1999. Det har under hele perioden vært øremerkede midler til anti-doping og etikkarbeidet i regi av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. Den årlige øremerkede fordelingen til anti-doping og etikkarbeidet har i perioden 1992–99 samlet utgjort 57,9 millioner kroner. Det årlige beløpet har variert mellom 6 og 8,3 mill. kroner.

På anti-doping området har NIFs mål vært å drive forebyggende dopingkontroller med optimal rettssikkerhet. Det har vært foretatt i overkant av 2500 dopingtester årlig de seneste årene, hvorav ca 80 prosent av testene i 1998 foregikk utenfor konkurranser. I perioden 1990 til 1995 var cirka en prosent av foretatte dopingprøver positive.

Et flertall av land, også i Europa, mangler fellesløsninger av den type NIF-strukturen har dannet grunnlag for i Norge. Det medfører at de forskjellige nasjonale særforbund har orientert seg etter sitt internasjonale særforbund, som om anti-dopingarbeidet var en del av konkurransereglene for den enkelte idrett. Dette har resultert i ulikhet i prosedyrer og sanksjoner innenfor nasjonalt anti-dopingarbeid, fordi internasjonale særforbund ikke har samordet sitt arbeid på dette området. Konsekvensen har bl.a. vært at utøvere fra samme land har blitt gjenstand for ulik behandling i testsituasjonen, og den eventuelle påfølgende avklaring av resultatene av prøven.

Etter hvert som idrettslivet omformes til yrkesliv for et økende antall utøvere, blir det stadig viktigere å sikre at anti-dopingarbeidet skjer på et kvalitetssikret grunnlag, og med nødvendig avstand til idrettsorganisasjonenes partsinteresser. I den videre diskusjon om sikringen av antidopingarbeidet i Norge, kan det være aktuelt å vurdere mulighetene for en høyere grad av uavhengighet for den enhet som utøver dette arbeidet. Departementet vil drøfte dette temaet med NIF med henblikk på å finne en alternativ organisasjonsform som eventuelt kan sikre dette hensyn bedre enn dagens plassering innenfor NIF-strukturen.

NIFs arbeid på etikkområdet har vært rettet mot tiltak som skal bidra til at alle i norsk idrett skal ha et bevisst forhold til idrettens grunnverdier. Det har vært drevet holdningsskapende informasjon om idrettens grunnverdier og kunnskap om dopingmisbruk overfor skoleverket. Tilsvarende virksomhet har, gjennom særforbund og idrettskretser, vært drevet overfor idrettslagene. NIF har også gjennomført undersøkelser om utbredelse og holdning til dopingbruk i den organiserte idretten og et utvalg treningssentre.

7.3 Støtte til lokale lag og foreninger

St. meld. nr. 27 (1996–97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner, ble gitt med tilråding fra Kulturdepartementet 14. mars 1997, og godkjent i statsråd samme dag.

Meldingen har som utgangspunkt at et aktivt og levende sivilsamfunn er en grunnleggende forutsetning for ytterligere utvikling av velferdssamfunnet. Nevnte stortingsmelding trekker opp prinsipper for fremtidig statlig politikk overfor frivillig virke. I tilleggsmeldingen til denne, St. meld. nr. 44 (1997–98), ble behovet for å bedre rammevilkårene for frivillig, medlemsbasert virke for barn og unge understreket. Mange lokallag sliter med dårlig økonomi og har vanskeligheter med å rekruttere og holde på folk til tillits- og styreverv.

Gjennom tilleggsmeldingen fremmet Regjeringen forslag til tiltak som kunne bidra til å bedre rammevilkårene for lokale lag og foreninger. Det er særlig arbeidsvilkårene for medlemsbasert virke søkelyset rettes mot. Det ble fremmet forslag om å etablere en statlig støtteordning for lokale lag og foreninger.

Det økonomiske grunnlaget for den nye tilskuddsordningen til lagsnivået i norsk idrett er skapt gjennom en samordning av statlige spill. Samordningen ble vedtatt gjennom behandlingen av Ot.prp.nr.74 (1997–98) Om oppheving av lov av 4. juni 1976 nr. 39 om pengelotteri . I Besl.O.nr.31 (1998–99) fastslås det at Det Norske Pengelotteri sine spill (pengelotteriet og Flax) samordnes med spillene til Norsk Tipping AS. Den allerede eksisterende fordelingsnøkkel for Norsk Tippings spill (en tredjedel til idrettsformål, en tredjedel til kulturformål og en tredjedel til vitenskapelige formål) opprettholdes. Ti prosent av overskuddet til idrettsformål vil være finansieringsgrunnlaget for den nye ordningen.

Støtteordningen for idrettslag vil bli iverksatt fra og med hovedfordelingen av spillemidler i år 2000.

Den nye tilskuddsordningen skal i sin helhet tilfalle lokalnivået i norsk idrett. Tilskuddsordningen er ment som et håndslag til fortsatt frivillig mobilisering i nær- og lokalmiljøet. Tilskudd gjennom denne ordningen er å betrakte som grunnstøtte til lokale lag og foreningers arbeid for barn og ungdom (6–19 år).

I Innst.S.nr.101 (1998–99) ble det konkludert med følgende:

Stortinget ber Regjeringen iverksette en tildelingsmodell for den nye tilskuddsordningen hvor midlene kanaliseres gjennom organisasjonenes sentralledd. Det forutsettes at det legges nødvendige føringer som sikrer at midlene når fram til grunnplanet i samsvar med målsettingene for ordningen.

For lokale lag og foreninger innen den organiserte idretten, betyr dette at midlene vil bli kanalisert gjennom NIF.

Departementet legger opp til at midlene blir fordelt fra NIF til idrettsrådene i kommunene. Idrettsrådene er en sammenslutning av lokale idrettslag og er derfor egnet til å vurdere lokale behov. Idrettsrådene er i dag i første rekke en høringsinstans i arbeidet med kommunale delplaner for idrettsanlegg og områder for friluftsliv. Ved å bruke idrettsrådene aktivt i tildelingen av midler til lagsnivået vil en kunne styrke deres rolle lokalt.

Departementet tar sikte på å bruke antall innbyggere i de enkelte kommunene innenfor målgruppene barn (6–12 år) og ungdom (13–19 år) og registrerbar rapportert aktivitet som kriterier for fordeling av tilskudd til idrettsrådene

Den nye ordningen skal være relativt åpen slik at den gir idrettsrådene rom for vurdering av lokale behov. Idrettsskoler, utdanning og nye aktiviteter vil være aktuelle bruksområder. Lagene selv bør imidlertid føre en debatt omkring hvordan midlene best kan benyttes på lokalt nivå. Departementet vil i samråd med NIF utvikle generelle retningslinjer og klargjøre hvilke områder av lagenes virksomhet som ikke berettiger støtte.

Idrettsrådene skal levere enkle regnskaper for anvendelse av midlene. Regnskapene oversendes NIF, som igjen lager en nasjonal oversikt som rapporteres til departementet.

Departementet arbeider ut i fra det mål å ha utviklet den endelige tilskuddsordningen før fordeling i 2000, slik at lokale lag og foreninger kan gjøres kjent med tilskuddsordningen i god tid før fordelingen av midler foretas.

7.4 Storby

De største byene står overfor spesielle problemer og utfordringer når det gjelder idrettsvirksomhet både på aktivitet- og anleggssiden. Hovedproblemene for idretten i de største byene er underdekning av anlegg og manglende rehabilitering og vedlikehold av eksisterende idrettsanlegg. Videre er det i enkelte bydeler lavere organisasjonsgrad, og små idrettslag med lite ressurser hvor rekruttering av trenere og ledere synes også å være vanskelig.

Kulturdepartementet foreslo i forrige idrettsmelding at det skulle stilles midler til disposisjon til tiltak for spesielle grupper i storbyene. Storbyprosjektet ble igangsatt våren 1993. Prosjektets sentrale målgrupper var barn og unge, samt innvandrerkvinner. Aktivitetstiltakene har vært mangeartet, fra mosjonspregede og åpne lavterskeltilbud, til mer prestasjons- og konkurranserettede aktiviteter. Byene som har vært involvert er Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger (t.o.m. 1995), samt to kommuner i Akershus (Oppegård og Lørenskog).

Storbyprosjektet ble i utgangspunktet igangsatt for en periode på fem år, men ble forlenget med ytterligere tre år i 1996. I januar 1997 fikk Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) i oppdrag å foreta en evaluering av Storbyprosjekt til idrettsformål . I NIBRs evalueringsrapport (1998) ble det konkludert med følgende:

• Det eksisterer noen kritiske trekk og egenskaper ved idretten som danner muligheter og begrensninger i forhold til å realisere målene for Storbyprosjektet. Det kan synes som at den sosialpolitiske rollen som idretten har forsøkt å påta seg gjennom Storbyprosjektet, krever en gjennomgripende endring i idrettens generelle innretning. For at idretten på grasrotplan i større grad skal kunne makte å gi et tilbud til flest mulig barn og unge, må deltakelse i seg selv og det sosiale bli kriteriene for suksess framfor idrettslige resultater.

• Den prestasjonsorientering og konkurranseånd som tradisjonell idrettsvirksomhet kan sies å domineres av, setter klare grenser for mulighetene til å utvikle mosjonsmiljøer som omfatter flest mulig. Prestasjons- og konkurranseorienterte aktiviteter avstedkommer over tid, til dels omfattende eksklusjonsprosesser og fører til en idrett som favner de få, og ikke de mange. Skal idretten lykkes i å favne flest mulig barn og unge, vil det være viktig å etablere og ikke minst videreutvikle upretensiøse mosjonsaktiviteter.

• Idrett og sportslige aktiviteter kan fungere som middel til å integrere innvandrere inn i et viktig samfunnsområde.

I de områdene hvor Storbyprosjektet har hatt sitt nedslagsfelt, har det ført til større aktivitet for målgruppene. Prosjektoperatørene har utviklet gode strategier for samarbeid og kobling av ressurser i forhold til lokale offentlige etater og institusjoner. På bakgrunn av evalueringsrapporten og de gode resultatene som er oppnådd, vil departementet opprettholde denne spesielle satsingen.

Departementet vil understreke at det er viktig at en sammen med NIF og de lokale myndighetene, aktivt søker permanente løsninger med lokal forankring for de aktuelle målgruppene.

7.5 Friluftsliv

Friluftsliv har sin tilknytning til staten gjennom Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning. Friluftsliv er definert som ett av flere innsatsområder innen miljøvernpolitikken. Kulturdepartementets rolle når det gjelder tilrettelegging for friluftsliv har vært knyttet til tilskudd til anlegg og tilskudd til prosjekter i regi av friluftslivsorganisasjoner.

Departementet finner det naturlig at denne ansvarsdelingen på friluftslivsområdet opprettholdes. Det vil være viktig å se tiltak for friluftsliv i sammenheng med tiltak for mosjon og fysisk aktivitet mer allment. Det kan være vanskelig å skille friluftsliv fra andre mosjonsaktiviteter som foregår utendørs. Friluftsliv og mosjon er ikke aktivitetsformer som nødvendigvis krever noen form for organisering. De fleste som går fotturer, går på ski eller jogger i skog og mark gjør ikke dette innenfor organisatoriske rammer.

7.5.1 Friluftstiltak for barn og unge

Friluftstiltak for barn og unge er en egen post på hovedfordelingen av spillemidler til idrettsformål. Denne posten er et resultat av forslag som ble fremmet i forrige idrettsmelding. Det er Friluftlivets Fellesorganisasjon (FRIFO) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) som mottar midler fra posten. Fra departementets side er det en forutsetning at aktivitetsstøtten skal brukes til iverksetting og gjennomføring av tiltak og prosjekter som har til hensikt å øke omfanget av friluftlivsaktiviteter blant barn og ungdom. Prosjektene skal gi grunnlag for at barn og ungdom skal få oppleve naturen på en god måte.

Tiltakene som mottar støtte er svært ofte tidsbegrensede. Det dreier seg om kurs og opplæringstiltak, samt prosjekter med mål om å få barn og ungdom ut i naturen. Det er vanskelig å måle noen varig effekt i form av økt interesse for eller deltakelse i friluftslivsaktiviteter. Dette har sammenheng med friluftslivets manglende organisatoriske forankring lokalt.

Departementet vil ikke bidra til at det utvikles formelle organisatoriske rammer omkring friluftsliv. Det er imidlertid et problem at fravær av organisasjoner gir mindre muligheter for å utvikle gode søknads- og rapporteringsrutiner. Dette er en utfordring som departementet vil søke å møte. På nåværende tidspunkt anser departementet det derfor som lite hensiktsmessig å øke omfanget knyttet til den eksisterende støtteordningen. Det foreslås imidlertid at det gjennomføres en evaluering av hele tilskuddsordningen, både av måloppnåelse og av utformingen av selve ordningen. På bakgrunn av en slik evaluering vil Kulturdepartementet avgjøre om, og eventuelt i hvilket omfang, en egen tilskuddsordning til friluftstiltak for barn og ungdom skal videreføres.

7.6 Fylkeskommuner og kommuner som aktivitetsskaper

De siste årene har departementet tatt initiativ overfor fylkeskommunene for å få disse til å ta et bredere idrettspolitisk grep. I 1998 ble det opprettet en egen post på hovedfordelingen til videreutvikling av fylkeskommunal idrettspolitikk .

Kulturdepartementet vil bidra til at regionale og lokale myndigheter i større grad skaper et aktivitetstilbud for en større del av befolkningen. Det tas sikte på å utvikle en politikk for aktivitets- og anleggsutvikling som har som mål å nå inaktive og uorganiserte grupper. Det legges vekt på at aktivitetstilbudene forankres lokalt, i første rekke gjennom et samarbeid med primærkommunene.

Ved hovedfordelingen i 1999 ble det avsatt ca 4,2 mill. kroner til slike prosjekter i fylkeskommunal regi. Foreløpig har tre fylkeskommuner (Nordland, Møre og Romsdal og Oppland) etablert prosjekter av denne karakter. Prosjektene varierer i omfang og innretning, noe som skyldes lokale og regionale variasjoner. Departementet anser følgende områder som særlig aktuelle for et utvidet offentlige samarbeid:

• Barns uterom som arena for fysisk aktivitet.

• Etablere aktivitetstilbud for grupper, og da særlig barn og ungdom, som ikke finner et tilfredsstillende aktivitetstilbud i den frivillige organiserte idretten.

• Skape økt bevissthet omkring anlegg for idrett og friluftsliv, og da særlig anleggenes potensiale for egenorganisert aktivitet.

• Utvikle kommunale planverk som omfatter både anlegg og aktivitet.

Departementet vil videreføre støtten til videreutvikling av fylkeskommunal idrettspolitikk . Det vurderes imidlertid å legge klarere premisser for overføringene. Det vil fortsatt være åpning for regionale forskjeller, men det bør være enkelte hovedretningslinjer som tiltakene skal ligge innenfor. Departementet vil foreta en samlet evaluering av prosjektene innen utgangen av 2003.

7.7 Virksomhet som ikke er berettiget offentlig støtte

Det er et grunnleggende prinsipp ved fordelingen av spillemidler at disse ikke skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer eller kunne omdannes til fortjeneste for private eiere. Dette betyr at kommersielle aktivitetstilbud ikke kan motta tilskudd i form av spillemidler. Videre vil staten heller ikke understøtte virksomhet hvor det er inngått samarbeidsavtaler mellom idrettslag og kommersielle selskaper, og hvor idrettslagets inntekter kan tilfalle andre enn foreningen.

Det er også slik at enkelte idrettslige virksomheter blir betraktet som idrettslag i formell forstand. Enkelte aktører vil kunne oppnå fordeler ved å organisere driften gjennom idrettslag framfor å opprette andre former for sammenslutninger. Dette til tross for at virksomhetens aktivitet, organisatoriske oppbygging og drift ikke faller naturlig inn i under foreningslivet. Departementet vil søke å klarlegge omfanget av slik virksomhet slik at klarere grenser kan etableres.

7.8 Forsknings- og utviklingsarbeid

Idrett og fysisk aktivitet har tradisjonelt vært viet begrenset oppmerksomhet i forskningsmiljøene. Tilgangen til vitenskapelige miljøer med fokus på idrett har derfor vært begrenset. Dette skyldes blant annet at ressurstilfanget til denne type forskning har vært marginalt, og at tilgangen på faglig kompetanse har vært begrenset. Den offentlige idrettsforvaltningen og de frivillige organisasjonene som er involvert i idrett, har prioritert aktivitet og tilrettelegging framfor forskning, utvikling og evaluering.

De senere år har det skjedd en positiv utvikling. Idrettsrelatert forskning og utviklingsarbeid har fått bedre rammebetingelser og større plass og betydning.

Idrettssektoren er for tiden gjenstand for en stadig tiltakende differensiering, sentralisering og profesjonalisering. Det som tidligere i stor grad framstod som en enhetlig idrettsbevegelse, er i dag preget av fragmentering både vertikalt og horisontalt. Dette fører til en idrettsbevegelse med ulike nisjer og forskjellig verdiforankring. Det offentliges ansvar er dermed ikke like gjennomgående og selvfølgelig som tidligere. Forsknings- og utviklingarbeid kan i en slik sammenheng bidra til å bringe fram verdifull kunnskap, som gir grunnlag for offentlig debatt, og mulighet for en mer effektiv bruk av virkemidler.

I St. meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille heter det:

«Forskning og utvikling er et viktig virkemiddel for å fremme nyskaping i offentlig sektor. Også for forskning i offentlig sektor er en sterk, bred og robust nasjonal kunnskapsbase helt nødvendig. I tillegg vil Regjeringen

• mer systematisk rette fokus mot departementenes sektoransvar for forskning. Alle departementer bør kartlegge sine kunnskapsbehov og utarbeide egne FoU-strategier. Slike strategier skal også omfatte klarere presisering av hva sektoren omfatter og hva departementet har et forskningsmessig ansvar for, og rette fokus mot effektiv bruk av forskningsresultater og hvordan kunnskapen kan spres.

• bygge ut kunnskapen om hvordan forskning best bidrar til nyskaping i offentlig sektor.»

Kulturdepartementet har allerede utviklet en egen strategiplan for sitt forsknings- og utviklingsarbeid innenfor idrettområdet. Målet med FoU-arbeidet er:

«Forsknings- og utviklingsarbeidet skal framskaffe kunnskapsgrunnlag for utforming av offentlig politikk på idrettsområdet, og rette søkelyset på temaer og elementer som kan bidra til å stimulere til økt fysisk aktivitet i befolkningen.»

Forsknings- og utviklingsarbeidet i departementet vil på denne bakgrunn søke å ivareta følgende forhold:

• Sikre et kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag for prioriteringer av spillemidler til idrettsformål.

• Bidra til en mer målrettet og effektiv bruk av de samlede ressurser som departementet har til rådighet.

• Systematisk og kritisk vurdere hvordan etablerte tilskuddsordninger virker, og evaluere hvilke effekter disse har for omfang og innhold av fysisk aktivitet i befolkningen.

• Vurdere og prøve ut alternative måter for fordeling av spillemidler til idrettsformål med henblikk på bedre effekt og fordeling i forhold til idrettspolitiske mål

• Skape arenaer for gjensidig læring og samhandling mellom staten, fylkeskommunene, kommunene, idrettsorganisasjonene og andre relevante parter.

Departementets forsknings- og utviklingsarbeid vil på dette grunnlag i all hovedsak ha to hovedfundamenter; 1) etablere en empirisk base som synliggjør utvikling på idrettsområdet og 2) foreta evalueringsstudier av egne tilskuddsordninger. Dette materialet vil igjen danne grunnlag for politikkutforming på området, og framtidig rapportering til Stortinget. Siden 1996 har departementet avsatt 9,2 mill kr til idrettsrelatert forskning i regi av Kulturdepartementet.

Departementets sektoransvar for forskning blir i første rekke ivaretatt gjennom bevilgninger til aktuelle forskningsprogrammer i regi av Norges forskningsråd (NFR). Siden 1996 er det til sammen bevilget 18,6 mill kr til forskning i regi av NFR. På nåværende tidspunkt er departementets satsing kanalisert gjennom programmet ; Idrett, samfunn og frivillig organisering . Programmet vil ha ti års varighet, og ble startet opp 1. januar 1998. Kulturdepartementet finansierer i dag dette programmet alene. I 1999 ble det bevilget 7 mill. kroner til dette formål.

Tilskudd til FoU-arbeid vil bli prioritert de kommende år.