6 Spillemidler til anlegg for idrett og fysisk aktivitet

Overføringer til anleggsformål, har i hele etterkrigsperioden utgjort den største posten på hovedfordelingen av spillemidler. Det er de tradisjonelle idrettsanleggene utformet for trening og konkurranse som har mottatt mest tilskudd. Med unntak av nærmiljøanleggene, er eksisterende anleggsmasse et resultat av idrettsorganisasjonenes behov og krav. Anlegg som har mottatt spillemidler har vært utformet i overenstemmelse med retningslinjer gitt av de enkelte særidretter. Bestemt av internasjonalt regelverk har dette systemet i hovedsak handlet om anlegg for konkurranseidrett.

Dersom støtten til anlegg skal være et egnet virkemiddel for idrett og fysisk aktivitet for alle, innebærer dette at det i framtiden må fokuseres på å bygge anlegg som sikrer et større mangfold av aktiviteter. Ved en slik tilrettelegging vil det kunne gi en større del av befolkningen mulighet for fysisk aktivitet.

6.1 Framtidig anleggspolitikk

I meldingen blir det påpekt at barn og ungdom er de viktigste målgruppene for statlig aktivitets- og anleggspolitikk. For å skape en helhetlig og målrettet idrettspolitikk for framtiden, er det viktig at statens prioriteringer avspeiles i virkemiddelbruken på anleggssiden.

I følge MMIs barne- og ungdomsundersøkelser driver nærmere 60 prosent av barn og unge i alderen 8–15 år idrett i regi av idrettslag. Tilsvarende tall for aldersgruppen 16–19 år er langt lavere (30–40 prosent). Mange av idrettsanleggene som er utformet for trenings- og konkurranseaktiviteter blir benyttet av barn og ungdom. Dette understøttes av en undersøkelse om bruk av flerbrukshaller. Undersøkelsen viser at omlag 80 prosent av ettermiddags- og kveldsbrukerne var under 20 år. Tilsvarende undersøkelse for svømmehaller viste at nærmere 60 prosent av brukerne var under 16 år. På samme måte er fotballbaner med stort brukspotensiale (grus og kunstgress) viktige anlegg for de primære målgruppene for den statlige idrettspolitikken.

Departementet vil i framtiden prioritere anlegg som i særlig grad benyttes av målgruppene barn og ungdom. Departementet ønsker å sikre barns og ungdoms muligheter for idrett og fysisk aktivitet i det lokale miljø. I tillegg til de anleggstyper som er nevnt ovenfor, vil satsingen på å bygge ut enkle anlegg i lokalmiljøet videreutvikles.

Undersøkelser viser at mange driver idrett og fysisk aktivitet innenfor andre rammer enn den organiserte idretten. Fysisk aktivitet utøves ofte sammen med familie, venner eller på egen hånd. Noen av de mest utbredte aktivitetene i befolkningen er fotturer i skog og mark, sykling, jogging og svømming. På bakgrunn av dette vil det for framtiden være naturlig at de offentlige midlene også rettes mot anleggstyper som imøtekommer aktivitetsprofilen for en større del av befolkningen.

Anleggsstøtten skal innrettes mot utøvelse av idrett i regi av frivillige lag og foreninger, samt egenorganisert fysisk aktivitet. Støtten er ikke ment å tilfalle fortjenestebaserte eierformer eller gi fortjenestemuligheter for private eiere. Departementet vil derfor ikke bidra til utbygging av anlegg som understøtter aktivitet i regi av selskap med fortjenestebaserte eierformer, eller aktivitet i regi av frivillige lag og foreninger, hvor deler av inntektene fra den idrettslige delen tilfaller private eiere. Dette betyr at spillemiddelfinansierte idrettsanlegg ikke kan leies ut til kommersiell virksomhet, eller til virksomhet som er en del av et større fortjenestebasert aktivitetstilbud. Det kan gjøres unntak for enkeltarrangementer av kortere varighet.

Eldre anlegg utgjør en vesentlig andel av anleggsmassen i Norge. En del av disse anleggene holder ikke mål i forhold til dagens krav, enten på grunn av at anleggene er nedslitte eller at de idrettsfunksjonelle kravene som stilles i dag er høyere enn da de ble bygd. For mange av disse anleggene er rehabilitering en forutsetning for fortsatt drift. Det vil også i et samfunnsøkonomisk- og miljøpolitisk perspektiv som oftest være mer rasjonelt å rehabilitere disse anleggene enn å bygge nye. I 1994 ble rehabilitering skilt ut som egen søknadsgruppe for å synliggjøre at dette var et satsningsområde på anleggssiden. Departementet ser det som viktig å videreføre denne satsningen.

Statusbeskrivelsen viste forskjeller i anleggsdekning i de ulike deler av landet. Spesielt har storbyene en mangel på sentrale anleggstyper i forhold til antallet som ønsker å bruke dem. Gjennom justeringer av tildelingskriterier for beregning av rammer til fylkeskommunene, vil departementet søke å utjevne denne skjevheten. Det er likevel grunn til å understreke at anleggsproblemene i storbyene også er knyttet til kommunale- og fylkeskommunale prioriteringer. Det er i første rekke lokale og regionale myndigheters oppgave å stimulere til og sikre en anleggsutbygging som tilfredsstiller lokale behov.

Departementet har satt krav om egne kommunedelplaner for anlegg og områder for idrett og friluftsliv for å kunne søke om spillemidler. Dette for at anleggsutbyggingen skal bli gjenstand for klare behovsvurderinger i forhold til samfunnsmessige og idrettspolitiske mål. Kommunedelplanene skal bidra til å unngå at prioriteringer blir foretatt ut fra kortsiktige behov og på bakgrunn av press fra særinteresser. Planene er ment å gi kommunen, fylkeskommunen og departementet en reell oversikt over anleggsbehovet, og dermed et bedre grunnlag for prioritering av spillemidlene. Per 15. oktober 1999 hadde hele 431 av 435 kommuner vedtatt en slik kommunedelplan.

Det er ikke foretatt en evaluering av førstegenerasjonsplanene, men departementets erfaring er at kommunenes plangrunnlag er av varierende kvalitet. Departementet utarbeider en ny veileder for kommunedelplaner for anlegg og områder for idrett og friluftsliv. Det vil i dette arbeidet være viktig å legge føringer på de felt hvor planarbeidet har vært svakest. Den tradisjonelle anleggsplanen bør utvides til å omfatte aktivitetspolitiske målsetninger i kommunen. Sammenhengen med andre kommunale planer bør også vektlegges, spesielt gjelder dette planene for helse/sosial, skole, landbruk og miljø. Videre vil det være viktig at kommuneplanens arealdel fanger opp idretts- og friluftslivets framtidige arealbehov.

Medvirkning i prosessen med utarbeidelse av kommunedelplan for anlegg og områder for idrett og friluftsliv anses som avgjørende for planens betydning som politisk styringsredskap. De fleste kommuner i landet har opprettet idrettsråd (om lag 400). Som talerør for idrettslagene vil dette organet kunne spille en sentral rolle i arbeidet med kommunedelplanen. Det vil også være av stor betydning å få de enkelte brukergrupper til å medvirke i planarbeidet.

Departementet vil fortsette arbeidet med å styrke kvaliteten på planarbeidet i kommunene og fylkeskommunene.

6.2 Klassifisering av anlegg

I St. meld. nr. 41 (1991–92) ble anlegg for idrett klassifisert på følgende måte: nærmiljøanlegg, kommuneanlegg, fylkesanlegg og riksanlegg. Med unntak av førstnevnte var anleggene klassifisert etter nivå på de konkurransene som kan avholdes i de respektive anlegg.

Kommuneanlegg har vært definert som anlegg med en standard som gjorde det mulig å arrangere kretsmesterskap, fylkesanlegg skulle holde en standard som gjorde det mulig å arrangere norske mesterskap, mens intensjonene med riksanleggene var internasjonale mesterskap og konkurranser.

Fylkesanlegg er en status som fylkeskommunen har gitt. I forrige idrettsmelding ble det understreket at det ikke ble gitt økt tilskudd fra spillemidlene til fylkesanlegg, og at reglene for tilskudd var de samme som for kommuneanlegg. I enkelte tilfeller har imidlertid fylkeskommunen ytt ekstra midler til investering eller drift av anlegg som klassifiseres som fylkesanlegg. Det er store variasjoner fylkeskommunene i mellom når det gjelder bruken av begrepet fylkesanlegg.

Riksanlegg er som nevnt erstattet med nasjonalanlegg. Det er etablert et eget regelverk for nasjonalanleggsordningen. Hovedpoenget er fortsatt at de skal ha en standard som gjør det mulig å arrangere internasjonale mesterskap og større konkurranser.

Det er departementets oppfatning at det ikke lenger anses som formålstjenlig å inndele anlegg i kommune- og fylkesanlegg. Dette begrunnes slik:

• Kommune- og fylkesanlegg representerer ikke ulike søknadsgrupper innenfor spillemiddelordningen, og stønadssatsene relaterer seg ikke til denne inndelingen.

• Når statlig idrettspolitikk også omfatter egenorganisert fysisk aktivitet, er det lite hensiktsmessig å operere med en inndeling av anlegg der klassifiseringen foretas utelukkende med referanse til nivå innenfor konkurranseidrett.

• Skillet mellom kretsmesterskap og norgesmesterskap er kunstig med tanke på at det i mange idretter ikke forekommer forskjeller i krav til utforming av anleggene ut i fra nivå på konkurransen som skal avholdes.

Departementet ønsker å operere med følgende klassifisering av anlegg; nærmiljøanlegg , ordinære anlegg og nasjonalanlegg . Det legges imidlertid opp til at den enkelte fylkeskommune og kommune selv kan avgjøre om inndeling i kommune- og fylkesanlegg fortsatt skal opprettholdes i plansammenheng på regionalt og lokalt nivå.

6.2.1 Framtidige søknadsgrupper

På hovedfordelingen for spillemidler har en de siste årene hatt to poster til anleggsformål; Idrettsanlegg og Nasjonalanlegg/Spesielle anlegg . Den første posten inkluderer to hovedposter, idrettsanlegg i kommunene og anlegg for friluftsliv i fj ellet. Posten idrettsanlegg i kommunene har vært inndelt i fem ulike søknadsgrupper; nærmiljøanlegg, rehabilitering, ordinære anlegg, helsesportanlegg og ombygging til handicapriktige anlegg.

Så lenge spillemiddelordningen er søknadsbasert, og regelverket differensiert ut i fra hvilke anlegg det søkes støtte til, synes det hensiktsmessig å opprettholde en inndeling av anlegg i søknadsgrupper.

Departementet mener at antall søknadsgrupper kan reduseres fra fem til tre. Helsesportanlegg innlemmes i søknadsgruppen ordinære anlegg, og ombygging til handicapriktige anlegg innlemmes i søknadsgruppen rehabilitering.

Helsesportanlegg er en type anlegg som primært var ment å dekke behovet for fysisk aktivitet for funkjonshemmede tilknyttet ulike institusjoner. Siden HVPU-reformen ble vedtatt på begynnelsen 90-tallet, er både institusjoner for psykisk utviklingshemmede og andre grupper av funksjonshemmede i stor grad blitt nedlagt. Dette har redusert behovet for helsesportanlegg.

Det vil for framtiden være naturlig å tilgodese funksjonshemmedes behov for treningsmuligheter gjennom ordinære idrettsanlegg. Ombygging til handicapriktige anlegg betyr i praksis en oppgradering av anlegget. Slike søknader skal behandles sammen med andre prioriterte rehabiliteringssøknader.

Posten nasjonalanlegg og spesielle anlegg er det unødvendig å klassifisere nærmere. Dette er anlegg som i utgangspunktet ikke mottar spillemidler gjennom den normale fordelingsprosedyren via fylkeskommuner og kommuner. Det er som tidligere nevnt utviklet et eget regelverk for nasjonalanlegg. Det er videre anledning til å søke Kulturdepartementet direkte om støtte til spesielle anlegg, som av ulike grunner ikke passer inn i den ordinære søknadsprosedyren til kommuner og fylkeskommuner.

6.3 Fordeling av spillemidler til anleggsformål

Med hjemmel i Kgl. res. av 3. april 1987, om fordeling av overskuddet i Norsk Tipping A/S til idrettsformål bemyndiget Kultur- og Vitenskapsdepartementet (nå Kulturdepartementet) fylkeskommunene til å foreta detaljfordelingen av de spillemidler som hvert år stilles til disposisjon for utbygging av anlegg for idrett og friluftsliv (Post 1.1 «Idrettsanlegg i kommunene»). For i størst mulig grad å sikre at detaljfordelingen følger overordnete målsettinger på området, blir prosedyrer og fordelingsregler fastsatt av departementet. Departementet vil videreføre denne ordningen.

Ved fastsettelsen av rammebeløpet til de respektive fylkeskommuner, søker departementet å sikre en mest mulig rettferdig fordeling av spillemidlene ved å ta hensyn til variasjoner i lokale behov, demografi, eksisterende anleggsmasse og økonomiske forhold.

6.3.1 Nærmere om fordelingen av spillemidlene til fylkeskommuner og kommuner

Departementet har definert faste satser knyttet til de enkelte stønadsberettigede anleggstyper. Kommunenes evne til å investere i anlegg og områder for idrett og friluftsliv er imidlertid varierende. Departementet mener derfor at en bør søke å utjevne forskjellene ved å gi et ekstra tilskudd i enkelte geografiske områder. Dette vil si at Nord- Norge-tillegget opprettholdes. I tillegg vil kommuner med svak økonomi og kommuner med lavt innbyggertall, få et ekstratilskudd gjennom henholdsvis graderte stønadssatser og økte tilskudd til enkelte anleggstyper. Stønadsmottakeren vil kunne motta ett av disse ekstratilskuddene.

6.3.1.1 Nord-Norge-tillegget

Departementet går inn for å beholde Nord-Norge-tillegget i sin nåværende form. Det vil si at anlegg i kommunene i Namdalen og Nordland får et ekstra tilskudd på 20 prosent, mens anlegg i kommunene i Troms og Finnmark får 25 prosent utover ordinære satser.

6.3.1.2 Justerte graderte stønadssatser

Kriteriet for graderte stønadssatser har vært basert på rammeoverføringer per innbygger. Kriteriet har bare til en viss grad klart å fange opp de forskjeller en opprinnelig ønsket å ta hensyn til. Dette skyldes at rammeoverføringer per innbygger ikke er et godt nok uttrykk for kommunenes økonomiske bæreevne. I følge Kommunal- og regionaldepartementet gir kommunenes frie inntekter korrigert for variasjon i utgiftsbehovet et langt bedre bilde av kommunenes økonomiske bæreevne (Rapport fra det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi, juni 1999).

Departementet vil bruke dette grunnlaget for tildeling av graderte stønadssatser. De nye graderte stønadssatsene foreslås i hovedsak fordelt med utgangspunkt i følgende prinsipp: Det vil gis et tilskudd på 10 prosent utover det ordinære tilskudd fra spillemidlene til kommuner med svak økonomi. Dette vil si kommuner som har en korrigert inntekt som ligger mer enn 10 prosent under landsgjennomsnittet. Oppdatering av hvilke kommuner ordningen omfatter skal skje hvert år.

6.3.1.3 Tilskudd til kommuner med lavt innbyggertall

Departementet mener kommuner med lavt innbyggertall bør få et ekstra tilskudd til bygging av enkelte kostnadskrevende anlegg som gir muligheter for et mangfold av aktiviteter. Dette som kompensasjon for kommunenes relativt lave investeringsevne. Kommuner med under 2000 innbyggere, og som ikke har fri inntekt på mer enn 50 prosent over landsgjennomsnittet, gis tilskudd på 10 prosent utover ordinære tilskudd til bygging av små flerbrukshaller (aktivitetsflate 16x24 m og 19x32 m) og små svømmehaller (12x8,5 m).

Flerbrukshaller og svømmehaller er anleggstyper som kan bidra til å skape et mangfold av aktiviteter. Ved å øke tilskuddsatsen til små flerbruks- og svømmehaller i kommuner med lavt innbyggertall, ønsker departementet å synliggjøre at anleggsutbygging må avstemmes i forhold til reelle behov.

Oppsummering

Nord-Norge-tillegget, graderte stønadssatser og tilskudd til enkelte kommuner med et lavt innbyggertall, gir større tilskudd til stønadsberettigede anleggstyper. Satsene har innvirkning på fordelingen av rammer til fylkeskommunene, men representerer ikke alene et fordelingssystem som ivaretar alle nødvendige hensyn. For beregning av rammer til fylkeskommunene er det utviklet egne tildelingskriterier, som ligger til grunn for departementets årlige fordeling av spillemidler til ordinære anlegg i kommunene. Kriteriene er ment å bidra til en mer rettferdig fordeling av spillemidler til anleggsformål i forhold til lokale behov, befolkningsmengde og anleggsmasse.

6.3.1.4 Tildelingskriterier for fordelingen av spillemidler til ordinære anlegg

Fra tidlig på 1980-tallet og fram til og med fordelingsåret 1995, ble den fylkesvise fordelingen av spillemidlene, rammen til fylkeskommunene, satt til samme prosentandel av godkjent søknadssum.

Evaluering av den omtalte ordningen konkluderte med at godkjent søknadssum som eneste fordelingsgrunnlag, ikke gav en rettferdig fordeling av spillemidler fylkeskommunene i mellom. Et av problemene var at godkjent søknadssum som eneste kriterium kunne «friste» til å godkjenne flere og mer kostnadskrevende anlegg enn hva det var behov for, for dermed å få høyere tildelinger. Dette resulterte blant annet i store forskjeller mellom fylkene i tildelt beløp per innbygger. I 1995 fikk Aust-Agder fylkeskommune 11 ganger så mye midler per innbygger som Oslo (Aust-Agder 110 kroner per innbygger – Oslo 10 kroner per innbygger).

I 1996 ble derfor kriteriegrunnlaget justert. Den fylkesvise fordelingen av midler til ordinære anlegg har etter dette vært beregnet på bakgrunn av følgende kriterier:

• Godkjent søknadssum (vektes med 50 prosent)

• Antall innbyggere i fylket (vektes med 25 prosent)

• Antall personer som bor spredt i fylket (vektes med 15 prosent)

• Anleggsdekning (vektes med 10 prosent)

Omleggingen har redusert forskjellene mellom de ulike fylkeskommunene når det gjelder kroner per innbygger (88 kroner per innbygger i Sogn og Fjordane og 21 kroner per innbygger i Oslo ved fordelingen i 1999). Departementet mener likevel at forskjellene mellom de enkelte fylkeskommuner fortsatt er for store når det gjelder tildeling. Denne erkjennelsen må sees i sammenheng med at behovet for anlegg på det nåværende tidspunkt er større i befolkningstette områder. På denne bakgrunn er det behov for å videreutvikle nåværende modell ytterligere slik at det tas bedre hensyn til kommuner med dårlig anleggsdekning.

Godkjent søknadssum

Departementet mener at lokale behov er en helt sentral premiss ved fordeling av spillemidler til anleggsformål. For at et anlegg skal kunne komme i betraktning ved fordeling av spillemidler, må anlegget stå i godkjent kommunedelplan for anlegg og områder for idrett og friluftsliv. Gjennom et kvalitativt godt planarbeid i de respektive kommuner vil godkjent søknadssum derfor være en god indikator på lokale behov. Departementet mener at godkjent søknadssum fortsatt skal være det kriteriet som tillegges størst vekt ved fordelingen (50 prosent). Godkjent søknadssum vil også ivareta økonomiske og geografiske hensyn gjennom at Nord-Norge-tillegget, graderte stønadssatser og tilskudd til kommuner med lavt innbyggertall har innvirkning på godkjent søknadssum.

Antall innbyggere

Anleggenes primære oppgave er å betjene den lokale befolkningen. Det er derfor naturlig at befolkningsantallet er en sentral målestokk i fordelingsmekanismen. Det er viktig at idrettsanlegg bygges der folk bor. Kriteriet antall innbyggere kan også bidra til å ivareta hensynet til de ikke-organiserte interessene i en kommune. Innbyggertallet i de ulike fylker vektlegges med 25 prosent ved dagens ordning, og departementet vil videreføre en slik vekting.

Spredt bosetting

Variabelen «spredt bosetting» var ment å ivareta anleggsbehovet i mer grisgrendte strøk. Bosettingsmønsterets innvirkning på anleggsbehovet ivaretas imidlertid gjennom kriteriet godkjent søknadssum, som tar hensyn til de lokale behov som framkommer i anleggsplaner. Høyere stønadssatser til kommuner i Nord-Norge, fattige kommuner og kommuner med lavt innbyggertall, medvirker likeledes til å utjevne for folketall og bosettingsmønster. På denne bakgrunn mener departementet at spredt bosetting som egen variabel bør utgå.

Anleggsfordeling

Kriteriene er som tidligere nevnt ment å bidra til en mest mulig rettferdig fordeling av spillemidler til anleggsformål i forhold til lokale behov, bosettingsmønster og befolkningsmengde. Eksisterende anleggsmasse vil på mange måter være et uttrykk for i hvilken grad den enkelte kommune har imøtekommet lokale behov. Departementet mener at det derfor må tas hensyn til tidligere fordelinger av midler til fylkeskommunene.

Departementet har siden 1996 utviklet anleggsregisteret (KRISS) og har gjennom dette god oversikt over anleggsmassen i Norge. KRISS er fortløpende gjenstand for oppdatering og kvalitetssikring, noe som har økt kvalitetsnivået på datagrunnlaget. Etter departementets oppfatning gir KRISS det nødvendige grunnlag for å vektlegge kriteriet anleggsfordeling høyere. Departementet vil derfor øke vekten på dette kriteriet fra 10 prosent til 25 prosent.

På denne bakgrunn vil følgende kriterier for beregning av rammer til ordinære anlegg i fylkeskommunene bli benyttet fra og med 2001:

• Godkjent søknadssum 50 prosent

• Antall innbyggere 25 prosent

• Anleggsfordeling 25 prosent

For de andre to søknadsgruppene rehabilitering og nærmiljøanlegg, gis en lik prosentvis innvilgelse i forhold til søknadsgrunnlaget.

6.4 Ordinære anlegg

Tilskuddsberettigede anlegg framgår av «Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemidlene til anlegg for idrett og friluftsliv». I hovedsak er de ordinære stønadsberettigede anleggstypene nært knyttet til konkurranse- og treningsvirksomhet for idrettsorganisasjonene. De tekniske krav til mål og utforming av anleggene tar utgangspunkt i konkurransereglene til det enkelte særforbund. Disse kravene har vært retningsgivende for hvilke anlegg som har blitt godkjent for tilskudd fra spillemidler.

Til ordinære nyanlegg og rehabilitering beregnes stønaden med inntil entredjedel av kostnadene opp til en øvre grense på 550 000 kroner. For enkelte større og kostnadskrevende anleggstyper er det fastsatt høyere maksimale stønadssatser. Graderte stønadssatser og Nord-Norge-tillegg kommer i tillegg. Det er også fastsatt en nedre grense på godkjent kostnad, per tiden 90 000 kroner, ved beregning av tilskudd.

Departementet vil videreføre ovennevnte retningslinjer for beregning av stønad til de enkelte anleggstyper. Departementet vil videre vurdere å fastsette maksimalbeløp for tildeling til prosjekter hvor flere anleggselementer kombineres.

Innledningsvis i dette kapitlet ble det pekt på at departementet i særlig grad vil prioritere anlegg for barn og ungdom, samt anlegg med et stort brukspotensiale. Departementet vil skape grunnlag for økt satsing på slike anleggstyper ved å heve tilskuddssatsene. De justerte satsene vil kunne iverksettes fra og med fordeling i 2001.

6.4.1 Prioriterte anleggstyper

Flerbrukshaller

Dette er en type anlegg som i hovedsak er tilrettelagt for ulike typer ballidretter innen den organiserte idretten. Det er håndball, basketball, volleyball, innebandy, turn og gymnastikk og til dels fotball, som opptar mye treningstid på ettermiddags- og kveldstid i denne type anlegg. Brukerundersøkelser viste at det først og fremst er barn og ungdom som er inne i disse hallene. Departementet oppfatter flerbrukshallene som viktige og vil derfor heve stønadssatsen for bygging og rehabilitering av små flerbrukshaller (16x24 m og 19x32 m).

Behovsgrunnlaget må være godt kartlagt og vurdert før man går i gang med å bygge en stor flerbruks­hall (22x44m). Store flerbrukshaller (22x44m) vil ikke bli ytterligere prioritert fra departementets side fordi tilskuddssatsen til utbygging og rehabilitering av denne hallstørrelsen ble hevet fra 2,5 mill. kroner til 5 mill. kroner ved fordelingen i 1998. Det er derfor ikke naturlig å heve satsen ytterligere.

Flerbrukshallene bør i større grad enn det som er tilfelle i dag, være åpne for egenorganisert aktivitet. En brukerundersøkelse fra Bergen om temaet «åpen idretts- og svømmehall», viste at hele 90 prosent av ungdommene (12–20 år) og mer enn 50 prosent av barn (under 12 år) og voksne som brukte tilbudet, oppga at de ville bruke det mer hvis «åpen hall» ble utvidet til flere dager i uken. Årsakene til at barn, ungdom og familier valgte å delta i disse tilbudene, var i overveiende grad å ha det gøy, i tillegg til å treffe venner.

Selv om departementet vurderer det som vanskelig å fastsette spesifikke krav til åpningstider for egenorganisert aktivitet, er det viktig at anleggseierne vektlegger dette.

Fotballanlegg

Fotball har i lang tid vært den største særidretten i Norge. Fotball utøves av svært mange både i organisert og egenorganisert form. Norges Fotball­forbund hadde per desember 1997 registrert vel 302 500 medlemsskap.

Fotball spilles på naturgressbaner, kunstgressbaner og grusbaner. Den totale brukstiden på de forskjellige dekkene er svært ulik. Det regnes med en brukstid i fotballsesongen på 720 timer for en kunstgressbane. For en naturgressbane er brukstiden om lag 200 timer. Det vil si at en kunstgressbane har en brukstid som utgjør mellom tre og fire naturgressbaner. Lønnsomheten ved kunstgressbaner er stor der fotballaktiviteten er høy. Brukstiden for grusbaner er også høy sammenliknet med naturgress. På denne bakgrunn vil departementet heve stønadssatsen for bygging av kunstgressbaner og grusbaner. Lys anbefales for å øke brukstiden.

Departementet mener videre at bygging av baner for 7-er fotball i mange sammenhenger kan ha like så stor effekt på aktiviteten som det å bygge fotballbaner med vanlige konkurransemål. For barn opp til 12 år foregår kampene på 7-baner, og denne banestørrelsen egner seg godt for egenorganisert aktivitet. Størrelsen på de baner som bygges må derfor i større grad avstemmes med reelle behov. Både hensynet til barns og ungdoms behov, samt hensynet til brukstid og økonomi, må vektlegges sterkere i tiden framover.

Turløype, turvei, tursti

Denne type anlegg harmonerer i stor grad med aktivitetsprofilen i befolkningen. Fotturer i skog og mark, skiturer, jogging og sykling, er de aktivitetene som har størst oppslutning i befolkningen. Turløyper, turveier og turstier er anlegg som er åpne og kan således sies å ha et høyt brukspotensial. Departementet vil derfor prioritere disse anleggstypene. Ved utbygging av disse anleggstypene vil det kunne gis støtte med inntil 50 prosent av godkjent kostnad begrenset oppad til 550 000 kroner. Departementet anbefaler at lys vurderes i planene for nye turløyper, turveier, turstier. Med unntak av lysløyper, bør imidlertid lyssetting av miljøhensyn fortrinnsvis knyttes til anlegg i eller nær bebyggelsen.

Svømmebasseng

Svømming er en av de aktivitetene som folk i stor grad organiserer selv og som har stor oppslutning. Departementet vil øke stønadssatsen knyttet til bygging og rehabilitering av 25 m svømmebasseng. Videre vil tilskuddssatsen per kvadratmeter vannareal i fritidsbad heves for å stimulere til miljø og trivsel ved utbygging av svømmeanlegg. Det er viktig at prisnivået for publikumssvømming holdes på et akseptabelt nivå.

Åpne isflater/kunstisflater

Skøyteaktiviteter er lavterskeltilbud for store deler av befolkningen. Skøyteaktiviteter figurerer ikke på listen over de mest utbredte aktivitetene. Årsaken er sannsynligvis manglende anlegg, eller dårlig tilgjengelighet til de skøytebanene som er i drift. Også klimaforholdene spiller inn fordi sesongen blir kort for utendørsanlegg i områder med milde vintre. Departementet mener det i større grad bør legges til rette for skøyteaktiviteter i vinterhalvåret. Tilskudd til mindre mobile kunstisflater, som plasseres sentralt i lokalmiljøet, vil bli vurdert av departementet.

Sosiale rom

En viktig motivasjonsfaktor for idrett og fysisk aktivitet er det sosiale fellesskap. Undersøkelser viser at spesielt ungdom framhever dette. I Norsk Monitors undersøkelse fra 1997 oppgir over 50 prosent i gruppen 15–19 år at sosialt fellesskap er et viktig motiv for trening og fysisk aktivitet.

Departementet vil vurdere å yte tilskudd til sosiale rom i tilknytning til anleggselementer hvor dette er naturlig. Denne type lokaliteter kan bidra til å gjøre anleggene mer brukervennelige, både for unge og eldre.

6.4.2 Tilrettelegging for funksjonshemmede

Alle anlegg som bygges med tilskudd fra spillemidlene, skal i henhold til Plan- og bygningsloven være tilrettelagt for funksjonshemmede. I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede er det overordnede, langsiktige målet likestilling og full deltakelse for alle. Kravet om tilrettelegging for funksjonshemmede vil derfor bli videreført. Tilrettelegging vil ikke bare gå på de rent idrettslige delene av anlegget. Arealene rundt et anlegg og områder for publikum og media, må også ivareta dette målet.

For framtiden vil det være naturlig å tilgodese funksjonshemmedes behov for treningsmuligheter ved hjelp av ordinære idrettsanlegg. Fra og med 2000 vil søknader om midler til helsesportsanlegg bli behandlet sammen med søknader til ordinære anlegg. Ombygging til handicapriktige anlegg, vil bli behandlet sammen med andre rehabiliteringssøknader. For søknader om midler til helsesportanlegg og til ombygging til handicapriktige anlegg vil departementet fortsatt kunne gi støtte med inntil 50 prosent av kostnadene begrenset oppad til et maksimalbeløp.(jf. 6.2).

For å synliggjøre at tilrettelegging av anlegg og uteområder er en del av de generelle kravene til idrettsanlegg, vil departementet innarbeide disse kravene i sine ordinære trykksaker vedrørende forskrifter og bestemmelser. På sikt vil egne trykksaker vedrørende bestemmelser om tilrettelegging for funksjonshemmede falle bort.

6.4.3 Utstyr på idrettsanlegg

Det har blitt reist spørsmål om å utvide spillemiddelordningen til også å omfatte utstyr. Departementet har funnet at en vil holde fast på hovedregelen om at utstyr er anleggseierens ansvar å anskaffe, vedlikeholde og fornye. Departementet vil imidlertid foreta en nærmere vurdering av tiltak og anleggselementer som kan bidra til å øke tilgjengeligheten og bruken av eksisterende anlegg.

6.4.4 Områder utenfor aktivitetsflaten

Departementet har videre funnet at det ikke er rom for å utvide spillemiddelordningen til å omfatte ervervelse av grunn, dekning av gjeld eller utgifter til arbeider utenfor selve anleggets ytre grenser.

6.5 Rehabilitering

Rehabilitering av eldre anlegg vil fortsatt være en prioritert oppgave, men departementet vil presisere at det ikke er aktuelt å rehabilitere alle anlegg som har blitt bygd i Norge de siste 50 år. Gjennom arbeidet med kommunedelplanene for anlegg og områder for idrett og friluftsliv må behovene for rehabilitering av eksisterende anlegg vurderes. Kommunene bør spesielt tilgodese de anleggene som kommer sentrale målgrupper tilgode. For å understøtte rehabilitering av slike anlegg, vil stønadssatsene for rehabilitering av enkelte anleggstyper bli økt (jf. kap.6.4.1).

Departementet vil godkjenne nedleggelse av anlegg som det ikke lenger er behov for, eller som det vil være uforholdsmessig kostbart å få opp til nødvendig standard, uten at det vil utløse krav om tilbakebetaling av bevilgede spillemidler.

Det vil videre være nødvendig å foreta en nærmere vurdering av anleggsmassen innenfor flere særidretter for å avklare hvilke konkurranse- og treningsanlegg det bør satses på i framtiden. Store kostnadskrevende anlegg, som benyttes av et mindre antall idrettsutøvere, må avstemmes og sees i sammenheng med nasjonale og regionale behov. Departementet vil derfor foreta en gjennomgang i samråd med aktuelle særforbund. I første omgang vil problemstillingen bli drøftet nærmere med Norges Fri-idrettsforbund og Norges Skiforbund.

Det er bygget over 100 baner med kunststoffdekke for friidrett i Norge. Departementet har gjennom befaringer avdekket at flere av banene er i dårlig forfatning og lite brukt. Eventuell rehabilitering av disse anleggene må vurderes nøye. I enkelte tilfeller vil det være en bedre prioritering å foreta en omlegging til delanlegg (sprintstripe pluss hoppgrop, eventuelt muligheter for kastøvelser). Antallet større friidrettsanlegg bør tilpasses antall utøvere og konkurranser, og sees i sammenheng med lokale, regionale og nasjonale behov.

Det er også bygd over tusen store og små hoppbakker her i landet. Per 1. desember 1999 var det i KRISS registrert totalt 1 165 (eksisterende) hoppbakker 1 . Mange av bakkene er ikke i bruk, og tilfredsstiller heller ikke dagens krav. Et stort antall av disse bakkene er derfor i en slik forfatning at rehabilitering kunne være aktuelt. Antallet hoppanlegg bør sees i forhold til antall utøvere. Kostnadene knyttet til bygging og drift av hoppanlegg er store, og bruken av spillemidler må avpasses til omfanget av aktivitet. På samme måte som for større friidrettsanlegg bør det foretas en nøye vurdering av hvilke av de større hoppbakkene som skal bestå i framtiden.

En slik gjennomgang av enkelte anleggstyper bør avklare hvilke anlegg som i framtiden skal anses som aktuelle arenaer for nasjonale og regionale konkurranser og mesterskap. Større nasjonale og regionale arrangementer bør ikke fungere som brekkstang for å tvinge fram nye anlegg. Eksisterende anlegg bør benyttes. Det er av den grunn viktig at det oppnås enighet om hvilke anlegg som skal opprettholdes.

Sett i forhold til den samlede anleggsmassen i Norge, vil også andre anleggstyper kunne nå et metningspunkt i forhold til antall brukere. Departementet vil derfor følge anleggsutviklingen nøye slik at det i tiden framover blir lagt tilstrekkelig vekt på behovsanalyser ved rehabilitering av idrettsanlegg.

6.6 Nærmiljøanlegg

Det er tidligere understreket at nærmiljøanlegg fortsatt vil være en prioritert søknadsgruppe innenfor spillemiddelordningen. Nærmiljøanleggene skiller seg fra storparten av idrettsanleggene ved at de ikke er spesielt tilrettelagt for organisert konkurranseidrett. Målsettingen for disse anleggene er at de skal være allment tilgjengelige og beregnet for egenorganisert fysisk aktivitet. Nærmiljøanlegg er primært rettet mot aktivitet for barn og ungdom.

6.6.1 Barn (6–12 år)

En forutsetning for en positiv utvikling hos barn, både fysisk, psykisk og sosialt, er muligheter for lek og fysisk aktivitet. Barn bør møte utfordringer tilpasset det nivå de befinner seg på. Departementet mener utbygging og utvikling av nærmiljøanlegg fortsatt vil være et sentralt virkemiddel for å sikre barns muligheter for fysisk aktivitet i trygge og gode oppvekstmiljø. På denne bakgrunn ønsker departementet å videreføre nærmiljøanleggsordningen. Det vil altså fortsatt kunne gis støtte med inntil 50 prosent av godkjent kostnad begrenset oppad til 200 000 kroner til enkle anlegg beregnet for egenanisert aktivitet og med beliggenhet i nærmiljøet. Nærmiljøanlegg i stønadssammenheng er utendørsanlegg.

Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) er engasjert av departementet til å foreta en evaluering av eksisterende nærmiljøanleggsordning. Evalueringen vil gi nyttig informasjon om hvordan nærmiljøanleggsordningen har fungert. Departementet er imidlertid av den oppfatning at mindre justeringer av nåværende nærmiljøanleggsordning kan foretas allerede nå.

6.6.1.1 Nærmiljøanlegg og skole

Departementet mener det vil være hensiktsmessig å utvide nærmiljøanleggsordningen til også å gjelde anlegg i tilknytning til skolens uterom. I dagens regelverk er det foretatt en grenseoppgang i forhold til skolens uteområder. Det er riktignok åpnet for at nærmiljøanlegg kan lokaliseres i tilknytning til skoler, men da i tillegg til det som ordinært oppfattes som skoleområdet og de anleggselementer som der inngår 2 . Erfaringer tilsier at dette er en problematisk grenseoppgang, fordi det fra statens side verken foreligger arealkrav eller andre entydige retningslinjer og normkrav for utforming av skolens uteområder. Avgrensningen i regelverket har ført til at sammenhengen mellom utbygging av nærmiljøanlegg og utforming av et utemiljø for skolen der det legges til rette for fysisk aktivitet og åpen bruk av anleggene utover skoletid, har blitt ivaretatt i ulik grad lokalt.

Som følge av seksårs-reformen og utvidelsen av skolefritidsordningen, tilbringer mange barn fra åtte til ti timer på skolen daglig. Skolen og dens utearealer har derfor fått økt betydning for barns muligheter til å være fysisk aktive. Skolen er lokalisert i nærmiljøet og er dermed mange steder et sentralt samlingssted også i fritiden.

Dette gjør det aktuelt for departementet å utvide nærmiljøanleggsordningen til i større grad å omfatte skolens utearealer. Kulturdepartementets engasjement er primært motivert ut fra en målsetting om å legge til rette for barns muligheter til å være fysisk aktive i fritiden. At disse anleggselementene også kan nyttes i skoletiden, anses som en ytterligere gevinst.

For å få en tettere kobling mellom nærmiljøanleggsordningen og utforming av skolens utearealer, er det etablert et nært samarbeid mellom de berørte parter. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Kulturdepartementet har i fellesskap med NIF og Kommunenes Sentralforbund utarbeidet et idèhefte om tilrettelegging for uteaktiviteter i nærmiljøet – i skole og fritid 3 . Kommunene vil fortsatt ha ansvaret for utformingen av utearealene i tilknytning til skolen. Tilskudd i form av spillemidler vil forutsette lokal medfinansiering.

Som tidligere beskrevet har nesten alle søknader om spillemidler til nærmiljøanlegg blitt innvilget de siste årene. Det registreres store forskjeller mellom fylkene når det gjelder antall søknader og tildelte midler til bygging av denne type anlegg. Organisatoriske forhold på lokalt nivå har trolig betydning for iverksettingsprosessen. Departementet tror at en utvidelse av nærmiljøanleggsordningen til å gjelde skolens uteområder, vil kunne bidra til et bredere engasjement og økt fokus på tilrettelegging for fysisk aktivitet i lokalmiljøene. Slik ordningen fungerer i dag, er det gjerne den etat som har ansvaret for idrettssaker som er involvert i bygging av nærmiljøanlegg. Ved å se nærmiljø­anleggs­ordningen i sammenheng med utvikling av skolens utearealer, vil trolig også skolesektoren i kommunene i større grad ha interesse av å engasjere seg. Det vil også være viktig at de enkelte skoler og foreldrerådene kan ta initiativ overfor de lokale skolemyndighetene på dette feltet.

Fylkeskommunene vil videre kunne bidra til at kommunene prioriterer nærmiljøanlegg. Dette kan skje gjennom en pådriverrolle, der koordinering, erfaringsformidling og rådgivning står sentralt.

En utvidelse av nærmiljøanleggsordningen vil nødvendiggjøre en gjennomgang av dagens regelverk. Det gjelder søknadsprosedyrer, tak for tildelingssum og avgrensning i forhold til stønadsberettigede anleggstyper. Rene lekeapparater vil fortsatt falle utenfor spillemiddelordningen for nærmiljøanlegg. Et justert regelverk vil kunne tre i kraft fra og med fordeling 2001.

6.6.2 Ungdom (13–19 år)

Ungdom er en sentral målgruppe for statlig idrettspolitikk. Det er viktig at anleggsutbygging tar hensyn til denne gruppens motiver for å drive idrett og fysisk aktivitet. Anleggspolitikken må derfor bidra til å utvikle anlegg som tilfredsstiller ungdommens behov for variert og utfordrende fysisk aktivitet. Videre bør anleggene fungere som gode sosiale møteplasser i lokalsamfunnene. Det vil være viktig at ungdom gis ansvar i de prosesser som leder fram til utbygging av anlegg som de selv skal bruke.

Også for ungdom vil nærmiljøanleggsordningen framstå som det mest sentrale virkemiddelet for å sikre ungdommens muligheter for variert og utfordrende fysisk aktivitet. Ungdommens behov for anlegg beregnet for egenorganisert aktivitet vil ofte framstå som forskjellig fra barns behov, både når det gjelder innhold og mestringsgrad. NIF har i den forbindelse lansert begrepet «multianlegg for ungdom», en videreføring av dagens nærmiljøanlegg. Multianlegget er en arena der det legges vekt på kreativitet i sammensetningen av aktiviteter. Det fokuseres ikke på konkurranse og resultater, men på mestring kombinert med det sosiale. Ved gjennomgang av dagens regelverk knyttet til nærmiljøanlegg, vil NIFs innspill om multianlegg være ett av flere elementer som vil bli fokusert og konkretisert.

6.7 Nasjonalanlegg – anlegg for internasjonale mesterskap og konkurranser

Gjennom tilskuddsordningen for nasjonalanlegg vil departementet sikre norsk idrett et utvalg anlegg for internasjonale idrettsarrangementer. Departementet har lagt til grunn at bare et begrenset antall idretter og anlegg kan inngå i ordningen. Departementet forutsetter videre at eksisterende anleggsmasse utnyttes for de idretter som kommer i betraktning.

Kulturdepartementet har foreløpig ikke tatt stilling til om tilskuddsordningen for nasjonalanlegg skal omfatte alle de idretter som Idrettsstyret nevnte i sitt vedtak 4 av 17. mars 1997. Foreløpig er det etablert to nasjonalanlegg for henholdsvis fotball (Ullevaal Stadion) og skiflyging (Vikersund skiflygingsbakke), i tillegg er arbeidet med ski alpint (Kvitfjell alpinanlegg) i ferd med å avsluttes.

Når det gjelder lokalisering av nasjonalanlegg for ski nordiske grener, ble det i juni 1997 inngått en egen avtale mellom NSF, NIF og KD. Avtalen består av fire punkter:

1. Norge har tre arenaer for avvikling av internasjonale mesterskap i ski nordiske grener; Birkebeineren/Lysgårdsbakkene på Lillehammer, Granåsen i Trondheim, og Holmenkollen i Oslo.

2. Norges Skiforbund inngår brukeravtale med de tre arenaene som regulerer relevant konkurranse- og treningsaktivitet. Brukeravtalene stadfestes av Kulturdepartementet.

3. Den arenaen som Norges Skiforbund velger som Norges kandidat til det neste VM i ski nordiske grener i Norge, inngår avtale om nasjonalanleggsmidler med Kulturdepartementet i forberedelse og gjennomføring av dette mesterskapet. En slik avtale utvikles i samarbeid med Norges Skiforbund.

4. Etter at nevnte mesterskap er gjennomført, kan Norges Skiforbund fremme en annen kandidat blant de tre arenaene til det neste aktuelle VM i ski nordiske grener i Norge.

Norges Skiforbund gjorde følgende vedtak på skitinget i mai 1999:

Det neste VM i nordiske grener i Norge skal arrangeres i Holmenkollen.

Vedtaket var enstemmig. Det neste VM for ski nordiske grener i Norge vil tidligst kunne bli arrangert i 2009. Departementet vil i nær framtid søke å inngå avtale med Oslo kommune, jf. pkt 3 i avtaleteksten. Holmenkollen vil på denne bakgrunn fungere som nasjonalanlegg for ski nordiske grener i perioden fram til neste VM i nordiske grener er avholdt.

Når det gjelder et eventuelt nasjonalanlegg for skøyter, framstår Vikingskipet på Hamar som det eneste aktuelle alternativ. Partene har i lengre tid drøftet rammebetingelser for bruk og drift av anlegget.

Vikingskipet ble som kjent bygd i forbindelse med De 17. olympiske vinterleker i 1994. De statlige investeringer i anlegget beløp seg til omlag 221 mill. kroner, mens Hamar OL-Amfi hadde en samlet kostnad på 87 mill. kroner. Hamar Olympiske Anlegg AS (HOA) har i tillegg mottatt 60 mill. kroner fra staten i etterbruksfond til vedlikehold og drift av de nevnte anlegg.

Kulturdepartementet har siden våren 1998, med bakgrunn i regelverket for etablering av nasjonalanlegg, arbeidet for å avklare Hamar kommune og Norges Skøyteforbunds vilje og evne til å komme fram til en løsning for Vikingskipet. Tildeling av status som nasjonalanlegg betinger at det inngås et juridisk bindene avtaleverk mellom de impliserte parter (kommune, særforbund og stat). Et slikt avtaleverk vil regulere økonomiske forhold knyttet til framtidige investeringer og drift, samt bruk av anlegget.

Departementet er fortsatt i dialog med Hamar kommune og Norges Skøyteforbund med sikte på å etablere Vikingskipet som nasjonalanlegg for skøyter. Vikingskipets eventuelle status som nasjonalanlegg er betinget av at partene kommer fram til en tilfredsstillende løsning for bruk og drift av anlegget. Departementet vil avklare Vikingskipets eventuelle status som nasjonalanlegg i løpet av kort tid.

Friidrett er også omtalt i Idrettsstyrets vedtak. For denne idretten har Bislett vært nevnt som en aktuell arena. Departementet har vurdert det som riktig å bidra til at Bislett fortsatt kan framstå som arena for større internasjonale konkurranser. Ved en slik utbygging vil departementet kunne bidra med inntil 50 prosent av godkjente kostnader for de idrettslige delene. Det er grunn til å presisere at departementet på selvstendig grunnlag vil foreta en vurdering av godkjente kostnader, og at dette ikke er det samme som samlede utbyggingskostnader.

Når det gjelder et eventuelt nasjonalanlegg for roing og padling, er Årungen rostadion et aktuelt alternativ. Departementet har hatt innledende samtaler med Norges Roforbund og stiftelsen Årungen ro- og padlesenter. Denne dialogen vil bli videreført i nær framtid, med sikte på å avklare de aktuelle parters vilje og evne til å forplikte seg gjennom nødvendige avtaleverk, og om internasjonale mesterskap i disse idrettene bør gjennomføres i Norge. Departementet er av den oppfatning at internasjonale mesterskap og konkurranser ikke kan baseres på statlig økonomisk medvirkning.

Idrettsstyret har pekt på at det bør vurderes et fellesanlegg for hallidretter, ishockey og kampidretter. Departementet er av den oppfatning at det allerede eksisterer anlegg som vil fungere godt som arena for internasjonale mesterskap og konkurranser for disse idrettene i Norge. Departementets vurdering bygger på de erfaringer som må kunne trekkes ut fra tidligere mesterskap som A-VM i ishockey våren 1999 og håndball VM for damer i 1993. Den utbygging av haller som ble foretatt i forbindelse med De olympiske leker på Lillehammer i 1994, samt rehabiliteringen av Jordal Amfi, gir grunnlag for å kunne arrangere internasjonale mesterskap i disse idrettene.

Gjennomgangen som her er foretatt, viser at det i løpet av få år vil være mulig å ha etablert ordningen fullt ut. Departementet har siden 1996 foretatt årlige avsetninger på 20-30 mill. kroner for å møte de investeringsbehov som påløper gjennom ordningen. Etter departementets vurdering vil en med tilsvarende avsetninger de kommende 3–4 år kunne imøtekomme det samlede investeringsbehov, og gjennom dette ha etablert det antall nasjonalanlegg som ble skissert ved innføring av ordningen.

Når det gjelder toppidrettens behov for idrettsanlegg til treningsvirksomhet, er det for de fleste idretter grunn til å anta at dette dekkes gjennom ordinære idrettsanlegg og nasjonalanleggene.

Kulturdepartementet ønsker fortsatt å bidra til at Toppidrettssenteret og Bardufosstun kan fungere som sentrale kompetansesentra for en videreutvikling av toppidretten i Norge. En slik medvirkning vil være betinget av at eier- og driftsformene i de nevnte anlegg er tilfredsstillende i forhold til gjeldende regelverk.

6.8 Anlegg i storbyene

En oversikt fra departementets idrettsanleggsregister (KRISS) viser at mange av de store kommunene ligger under landsgjennomsnittet når det gjelder anlegg per innbygger for anleggene svømmebasseng, idrettshall og fotballbane. Situasjonen er i hovedsak vanskeligst i de største byene. Anleggssituasjonen er såpass vanskelig enkelte steder at idrettslagene ikke kan ta imot flere barn og unge som ønsker å begynne med organisert trening.

Når det gjelder fotballbaner, er det et problem at tilgjengelig areal i byene setter klare begrensninger for utbyggingen. En ombygging fra naturgressbaner til kunstgress vil kunne avhjelpe situasjonen betraktelig.

Departementet vil øke tilskuddssatsen til kunstgressbaner. Dette vil kunne bidra til å gjøre det enklere å gjennomføre ombygginger og bygge nye baner.

De eksisterende idrettshallene i storbyene dekker ikke behovet til de etablerte innendørsidrettene. Nye idretter har problemer med å få treningstid. Tid til egenorganiserte aktiviteter for barn og ungdom er nesten umulig å få plassert inn.

Svømmehaller er et tilbud til hele befolkningen, og svømming er blant de mest populære aktivitetene. I deler av storbyene er tilbudet mangelfullt eller tilnærmet fraværende.

Å bygge nye svømme- og idrettshaller, vil være et stort økonomisk løft for anleggseieren, både på investerings- og driftssiden. Departementet vil imidlertid øke tilskuddssatsene til svømmehaller og de minste flerbrukshallene. Dette vil kunne bidra til å avhjelpe behovene også i storbyene.

Idrettens organisasjonsledd er klar over de problemer som eksisterer i storbyene. På Idrettstinget i Ålesund i mai 1999 fremmet Norges Fotballforbund følgende forslag:

«Idrettsstyret skal i neste Tingperiode aktivt påvirke Storting og bevilgende myndigheter til å gi fortrinn til anleggsutbygging i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.»

Forslaget ble vedtatt med overveldende flertall.

Departementet er opptatt av at anleggssituasjonen i storbyene bedres. Justering av fordelingskriteriene bidrar til at manglende anleggsdekning tas hensyn til. Når tilskuddssatsene til ovennevnte anlegg samtidig økes, vil det kunne føre til større rammer til de aktuelle fylkeskommunene. Forutsetningen er at de aktuelle kommunene følger opp med søknader, og at de aktuelle fylkeskommunene prioriterer storbyene.

Det vil være opp til den enkelte fylkeskommune med storby innenfor sine grenser å prioritere midlene slik at anleggssituasjonen i storbyene forbedres. Skulle det vise seg at fylkeskommunene ikke følger opp storbyenes behov i den nærmeste perioden, vil departementet vurdere å innføre spesielle kvoter for de storbyer som ligger i de aktuelle fylkeskommuner. I Oslo vil det være opp til kommunen å sørge for nødvendig planlegging og framsendelse av søknader for å kunne bedre situasjonen. Hovedårsaken til manglende anleggsdekning i Oslo, er at det har vært fremmet få søknader om midler til anlegg i Oslo de siste ti årene.

6.9 Anlegg for friluftsliv i fjellet

Det har siden 1979 eksistert en egen post på hovedfordelingen av spillemidlene for «Anlegg for friluftsliv i fjellet». Det kan søkes om midler til hytter som ligger i tilknytning til rutenett hvor allmennheten ferdes, og til opparbeiding av stier og løyper. Foreninger tilknyttet Den Norske Turistforening (DNT) eller foreninger med tilsvarende formål som DNT, kan søke på ordningen.

Kulturdepartementet står for detaljfordelingen etter innstilling fra DNT. Direktoratet for Naturforvaltning uttaler seg om søknadene.

Det ble i 1999 bevilget 9 mill. kroner til posten. Departementet er innstilt på å videreføre ordningen på samme nivå. Ekstratilskudd som Nord-Norge-tillegg og graderte tilskuddssatser vil ikke omfatte denne ordningen.

6.10 Anlegg som ikke berettiger stønad fra spillemidlene

Den statlige støtten til idrettsformål er ment å tilfalle den frivillige medlemsbaserte idretten samt bidra til egenorganisert fysisk aktivitet. Det er samtidig et grunnleggende prinsipp at støtte i form av spillemidler ikke skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer eller kunne omdannes til fortjeneste for private eiere. Dette er i tråd med de synspunkter som er gjort gjeldende gjennom Innst. S. nr. 101 (1998–99), og vil også være et prinsipielt utgangspunkt for den statlige anleggspolitikken.

I økende grad drives det tilrettelegging for fysisk aktivitet gjennom kommersielle treningssentre. På samme måte er det et faktum at en del idrettsanlegg eies og drives av kommersielle aktører. Slike anlegg bidrar til et bredere og større aktivitetstilbud. Det er imidlertid ikke slik at en hver form for tilrettelegging av idrett og fysisk aktivitet berettiger tilskudd i form av spillemidler. Kommersielle treningssentre og idrettsanlegg med en fortjenestebasert eierform berettiger ikke tilskudd fra spillemidlene da de ikke er i tråd med grunnleggende intensjoner i spillemiddelordningen. Det vil heller ikke bli gitt tilskudd fra spillemidlene til anlegg, eller deler av anlegg, som leies ut til kommersielle aktører for lengre tid, eller som utgjør deler av grunnlaget for fortjenestebasert virksomhet. Dette betyr at spillemiddelfinansierte idrettsanlegg ikke kan leies ut til kommersiell virksomhet, med unntak av enkelt arrangementer av kortere varighet.

Deler av toppidretten er gjenstand for kommersialisering. Fortjenestebaserte aktører ser ikke bare på idrettsutøvere og organisasjoner som en markedsføringskanal, men også som investeringsobjekter. På denne bakgrunn har fortjenestebaserte eierformer etablert seg som en del av den organiserte idretten (jf. kap. 4). Departementet vil ikke at spillemidler skal utgjøre deler av grunnlaget for slik virksomhet. På bakgrunn av prinsippet om at statlig støtte på idrettsområdet ikke skal understøtte fortjenestebaserte eierformer, vil departementet ikke gi tilskudd i form spillemidler til anlegg som primært er ment benyttet av lag og foreninger, eller deler av lag og foreninger, som har inngått avtaler med privateide selskaper, hvor selskapene gis mulighet til fortjeneste på bakgrunn av den idrettslige virksomheten.