2 Utdanningsstøtte til utdanning i utlandet – en oversikt

2.1 Utdanningsstøtte som utdanningspolitisk virkemiddel

Inntil midten av 1980-årene var det kapasiteten i det norske utdanningssystemet som var styrende for vilkårene for å få støtte til høyere utdanning i utlandet.

Til og med 1984/1985 ble det gitt støtte til utdanninger i utlandet bare der tilsvarende fagområde var adgangsbegrenset i Norge. Alle søkere som hadde rett til støtte på dette grunnlaget, fikk også gebyrstipend til helt eller delvis dekning av skolepenger og i tillegg stipend til reiser. Det var geografiske begrensninger i retten til utdanningsstøtte, slik at det bare ble gitt støtte til utdanninger i USA, Canada og europeiske land. På grunn av høye kostnader ble støtten til utdanning i USA og Canada fram til 1978 begrenset til de to siste årene av bachelorgraden.

Delstudenter ble fra og med 1982/1983 innlemmet i ordningen med gebyr- og reisestipend når utdanningen i utlandet ble godkjent som en del av utdanningen i Norge.

Fra og med 1985/1986 ble det større valgfrihet ved at støtte i større grad ble gitt til de utdanningene som studentene selv ønsket. Det ble i første omgang åpnet for å gi støtte til livsopphold også for studenter som tok utdanning innenfor fagretninger som ikke var underlagt adgangsbegrensning i Norge. Samtidig ble retten til gebyrstipend avgrenset til enkelte fag. Dette var fagområder der norsk utdanningskapasitet var for liten i forhold til forventet behov i arbeidsmarkedet. Støtteretten var fremdeles begrenset til utdanning i Europa og Nord-Amerika. I perioden 1981–1986 ble det gitt støtte til alle de fire årene i bachelorgraden i USA og Canada. I 1985/1986 falt retten til støtte til det første året av en fireårig bachelorgrad i USA (freshman-året) bort.

Vurderinger av hvilke fag som skulle gi rett til gebyrstipend ble gjort i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene.

Midt i 1990-årene ble alle geografiske begrensninger for støtteretten fjernet. Dette medførte at det også kunne gis støtte til utdanning utenfor Europa og Nord-Amerika.

I forbindelse med innføring av ny støtteordning i 2002/2003 fikk studentene samme beløp for støtte til livsopphold i utlandet som i Norge. Tidligere ble støtte til livsopphold gitt etter fastsettelse av levekostnadene i hvert enkelt land.

Med omleggingen av støtteordningene for dekning av skolepenger i 2004/2005 ble styringen av studentstrømmen etter fagområde endret til i større grad å legge vekt på studentenes etterspørsel etter utdanning. Fra og med 2004/2005 ble de faglige begrensningene for rett til skolepengestøtte fjernet. Gebyrstipendlisten ble avviklet, og hvilke fag som skulle komme inn under ordningen med stipend til skolepenger ble ikke lenger omfattet av de årlige budsjettene. Etter denne endringen kan studentene få skolepengestøtte til alle fag ved de utdanningsinstitusjonene som fyller vilkårene for støtterett.

Delstudenter og studenter på masternivå har siden endringene i 2004/2005 blitt prioritert ved at de får høyere stipendandel i skolepengestøtten enn bachelorstudenter. Delstudentene ble prioritert ut fra målene i Kvalitetsreformen om en økning i antall delstudenter. I 2004/2005 ble det innført en lånedel i skolepengestøtten, som tidligere bare bestod av stipend. Den samlede støtten til skolepenger ble i tillegg økt med ca. 50 000 kroner i form av lån.

For å legge til rette for økt geografisk spredning og økt rekruttering av studenter til ikke-engelskspråklige land ble det innført støtte til et språklig tilretteleggingssemester i disse landene. Denne støtten kom i tillegg til språkstipendet med samme formål, som ble innført i slutten av 1990-årene.

2.2 Støtte til høyere utdanning i utlandet

I støtteordningen gjennom Lånekassen skilles det mellom utdanning i Norge og de øvrige nordiske landene og utdanning i land utenfor Norden. Til utdanning i de nordiske landene gis det støtte etter samme regler som for utdanning i Norge.

Gradsstudenter og delstudenter

Ved omtale av studenter i utlandet skilles det som regel mellom gradsstudenter og delstudenter. I denne oversikten over gjeldende regler omtales gradsstudenter og delstudenter under ett ettersom støtten i hovedsak tildeles etter de samme reglene.

Gradsstudenter tar utdanning som fører fram til bachelor-, master- eller ph.d.-grad. Studenter med bachelorgrad fra Norge, som deretter tar mastergrad i utlandet, regnes som gradsstudenter. Gradsstudenter i utlandet har normalt ikke tilknytning til et norsk lærested.

Delstudenter tar et studieopphold i utlandet som en del av utdanningen i Norge. Opplegget må godkjennes av det norske lærestedet. Mange delstudenter reiser ut gjennom samarbeids- og utvekslingsavtaler mellom lærestedene.

Hvem kan få støtte til utdanning i utlandet?

Som hovedregel er det norske statsborgere som kan motta utdanningsstøtte fra Lånekassen.

Ved utdanning i Norge og Norden kan det gis støtte til utenlandske statsborgere med tilknytning til Norge gjennom blant annet ekteskap og slektskap med norsk eller utenlandsk statsborger i Norge, eller etter forutgående arbeid eller utdanning i Norge i en viss periode. Det gis også støtte til utdanning i Norge og Norden på enkelte vilkår til EØS- eller EFTA-borgere som har status som arbeidstakere i Norge, samt deres familiemedlemmer.

Retten til støtte til utdanning i land utenfor Norden er mer begrenset. Til gradsutdanning kan det gis støtte til norske statsborgere og til EØS- eller EFTA-arbeidstakere som fyller bestemte vilkår, og deres familiemedlemmer. Det blir ikke gitt støtte til gradsutdanning i land utenfor Norden til statsborgere fra land som ikke er EØS- eller EFTA-land. De som har rett til støtte til utdanning i Norge og Norden, kan motta støtte til delstudier i land utenfor Norden.

Utdanningsstøtte til gradsutdanning i land utenfor Norden er dermed begrenset til å gjelde norske statsborgere og EØS- eller EFTA-borgere på visse vilkår. Retten til utdanningsstøtte for EØS- eller EFTA-borgere følger av deres rettigheter etter EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen, og endres i takt med rettsutviklingen på området.

Et av formålene med utdanningsstøtteordningen er å sikre samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse. To krav til søkeren skal legge til rette for dette: For det første skal reglene om statsborgerskap som vilkår for utdanningsstøtte sikre at søkeren har tilknytning til Norge. For det andre stilles det krav om botid i Norge: søkere til gradsutdanning i land utenfor Norden må ha bodd i Norge sammenhengende i minst to av de siste fem årene før utdanningen starter. Dette er med på å sikre at de som mottar utdanningsstøtte har reell tilknytning til Norge, slik at utdanningsstøtteordningens formål om å sikre samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse kan oppfylles.

Hvilke utdanninger gis det støtte til?

Etter gjeldende regler kan det gis støtte til utdanning i utlandet som tilsvarer utdanning på bachelornivå eller masternivå i Norge, eller når den tilsvarer en norsk ph.d.-grad.

Utdanningen må enten bli godkjent av NOKUT som likestilt med akkreditert norsk utdanning på bachelor- eller masternivå eller bli godkjent av institusjon akkreditert som universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole, som faglig jevngod med utdanning på bachelor- eller masternivå som tilbys ved institusjonen. Ph.d.-utdanningen må kunne gi generell godkjenning av NOKUT som likestilt med en akkreditert norsk ph.d.-grad. Dette innebærer at utdanning som ikke kan innpasses i norsk høyere utdanning, heller ikke gir rett til støtte. Det har derfor ikke vært gitt støtte til det første året i land der bachelorgraden er fireårig.

Utdanningen og lærestedet må i tillegg ha offentlig godkjenning i studielandet. Dette er i tråd med OECD og UNESCOs Guidelines for Quality Provision in Cross-border Higher Education, og gir gjennom forankringen av utdanningen i de nasjonale godkjenningssystemene en grunnleggende kvalitetssikring. For helsefaglige utdanninger er det i tillegg en forutsetning for støtte at utdanningen kan gi grunnlag for offentlig autorisasjon i Norge. Medisinutdanning utenfor Europa, USA, Canada og Australia kan derfor ikke godkjennes for støtterett.

I tillegg kan det gis stipend til korte språkkurs til studenter som skal starte en gradsutdanning eller et delstudium med annet undervisningsspråk enn engelsk. Det kan også gis støtte til et språklig tilretteleggingssemester når søkeren planlegger en gradsutdanning i et ikke-engelskspråklig land.

Krav til den enkelte søkeren

Det er et grunnleggende prinsipp at det skal stilles de samme faglige kravene til kompetanse og opptak i utlandet som i Norge for å få utdanningsstøtte. Dette skal hindre at studenter som mangler nødvendig kompetanse for opptak i høyere utdanning i Norge, velger utdanning i utlandet med lavere opptakskrav, og med støtte fra Lånekassen.

Vilkårene for opptak i høyere utdanning i Norge er regulert gjennom forskrift om opptak til universiteter og høgskoler. For å få støtte til utdanning i Norge må søkeren være tatt opp ved lærestedet i samsvar med denne forskriften.

Det kan ikke stilles de samme kravene til opptaksregler ved utenlandske læresteder. Regelverket om utdanningsstøtte må derfor stille krav til studentenes kompetanse før det gis støtte til høyere utdanning i utlandet. Dette skal sikre at kompetansekravene til studenter i utlandet er de samme som til studenter i Norge.

Selv om det er et prinsipp om likt opptaksgrunnlag for studenter i Norge og i utlandet, har ikke forskrift om opptak ved universiteter og høyskoler fullt ut blitt gjort gjeldende som vilkår for tildeling av utdanningsstøtte.

Generell studiekompetanse

Som hovedregel kan det gis støtte til høyere utdanning i land utenfor Norden dersom søkeren har generell studiekompetanse i Norge før utdanningen starter. Kravene til generell studiekompetanse følger av forskrift om opptak til universiteter og høyskoler, og regelverket om utdanningsstøtte viser til denne forskriften. Ved første søknad om støtte til utdanning i land utenfor Norden må søkeren dokumentere generell studiekompetanse i Norge. Vilkåret for utdanningsstøtte er oppfylt dersom søkeren har oppnådd generell studiekompetanse etter reglene i forskrift om opptak ved universiteter og høyskoler,

Realkompetanse

Etter forskrift om opptak ved universiteter og høyskoler og reglene for utdanningsstøtte kan det gis støtte til søker som er 25 år eller eldre og har fått studierett på grunnlag av realkompetanse, uten å fylle kravene om generell studiekompetanse. Opptak på grunnlag av realkompetanse gis til et bestemt studium på grunnlag av yrkespraksis, ubetalt arbeid, organisasjonsarbeid, utdanning eller annet for søkere over 25 år og vurderes i hvert enkelt tilfelle av lærestedet.

Verken studenten eller norske myndigheter kan imidlertid kreve at et utenlandsk lærested foretar realkompetansevurdering i samsvar med den norske opptaksforskriften.

Unntak for visse utdanninger

Det kan gjøres unntak fra vilkåret om generell studiekompetanse for støtte til høyere utdanning i utlandet dersom søkeren har opptak til ballett-, skuespiller- eller bildende kunstutdanning ved et framstående lærested med strenge opptakskrav.

Elementene i støttebeløpet

Utdanningsstøtte til studenter som tar utdanning i land utenfor Norden, består i hovedsak av disse elementene:

Basisstøtten tilsvarer det støttebeløpet som blir gitt til studenter i Norge og Norden. Basisstøtten skal gå til dekning av bo- og levekostnader. Støtten tildeles etter de samme reglene som i Norge og Norden: støttebeløpet utbetales som lån, og deler av lånet gjøres om til stipend etter bestått eksamen. Stipenddelen av basisstøtten blir behovsprøvd mot søkerens inntekt og formue når likningen for støtteperioden foreligger. Basisstøtte blir gitt for gjennomføring på normert tid, maksimalt åtte år til sammen. Det blir gitt støtte i ett år til forsinkelse i utdanningen. Det kan bli gitt støtte til mer enn ett års forsinkelse i særlige tilfeller, blant annet til søker med nedsatt funksjonsevne, søker som får barn i utdanningstiden og søker som har blitt mer enn ett år forsinket på grunn av sykdom. Forsørgerstipend gis som tillegg til basisstøtten til studenter med barn.

Reisestøtten består av en innenlandsdel og en utenlandsdel. Innenlandsdelen gis som stipend og tildeles etter samme regler som for studenter i Norge. Utenlandsdelen gis med 70 prosent som stipend og 30 prosent som lån. Tilskuddene gis etter Lånekassens satser, som baserer seg på undersøkelser om reiseutgifter til hvert enkelt land.

Skolepengestøttengis bare til studenter i utlandet. Dersom utdanningen gir rett til støtte gjennom Lånekassen, får studenten også støtte som helt eller delvis dekker skolepengene.

Støtte til skolepenger gis i normert studietid. Det kan bli gitt skolepengestøtte ut over dette for studenter som blir forsinket på grunn av sykdom, som får barn i løpet av studietiden eller har nedsatt funksjonsevne. Andre studenter som blir forsinket i utdanningen får skolepengestøtten som lån.

Skolepengestøtten gis i to trinn, maksimalt 106 740 kroner 1 per undervisningsår. Det er alltid det beløpet den enkelte student faktisk betaler i skolepenger som legges til grunn. For skolepenger opp til 54 580 kroner fordeles støtten mellom stipend og lån. Satsene varierer for de ulike utdanningsnivåene. For bachelorstudenter gis støtten som like store deler stipend og lån. For mastergradsstudenter og delstudenter gis 70 prosent av støtten som stipend, resten som lån. Forskjellen i stipendandel er uttrykk for en prioritering av mastergradsstudenter og delstudenter. Støtte til skolepenger mellom 54 580 og 106 740 kroner gis som lån. Ph.d.-studenter får lån tilsvarende det totale beløpet for skolepengestøtte.

Til utdanninger ved enkelte læresteder kan det gis stipend opp til 57 700 kroner til skolepenger ut over 106 740 kroner ( tilleggsstipend). Lærestedene er valgt ut på bakgrunn av kvalitet, men har i tillegg krav om høye skolepenger. Listen over læresteder fastsettes av departementet etter forslag fra Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU). Tilleggsstipend blir gitt til bachelor-, master- og ph.d.-studenter samt til delstudenter.

2.3 Støtte til grunnopplæring i utlandet

Hovedregelen er at det ikke blir gitt støtte til utdanning utenfor Norden som er på nivå med videregående opplæring eller fagskoleutdanning i Norge. Det følger imidlertid av det nordiske samarbeidet at norske elever står fritt til å velge videregående opplæring i andre nordiske land med støtte fra Lånekassen.

Det er gjort noen unntak fra denne hovedregelen, som har kommet til på ulike tidspunkt og springer ut av politiske ønsker om at visse grupper elever skal kunne ta videregående opplæring i utlandet. Dagens unntaksordninger kan deles i to hovedgrupper: Støtte til hele den videregående opplæringen i utlandet og støtte til utvekslingsopphold i utlandet som del av opplæringen i Norge.

Det gis i dag støtte til hele opplæringen i utlandet til:

• elever som tar yrkesfaglig opplæring i utlandet når utdanning på tilsvarende fagområde ikke finnes i Norge

• elever som følger foreldre eller ektefelle som av særlige grunner er bosatt i utlandet (fram til søkeren fyller 22 år)

• elever som er bosatt i utlandet på grunn av sykdom

• elever ved enkelte internasjonale skoler

• elever som tar opplæring ved visse utvalgte videregående skoler i Frankrike.

Ordningene som gir anledning til å ta hele den videregående opplæringen i land utenfor Norden, følger av særskilte forhold eller særlige avtaler.

For utenlandsopphold som del av videregående opplæring gis det støtte til:

• elever ved samarbeidsprosjekter mellom norske videregående skoler og utenlandske skoler (ordning med begrenset antall skoler, permanent fra 2005/2006)

• elever som tar ett år av videregående opplæring i utlandet gjennom godkjente utvekslingsorganisasjoner (innført som forsøksordning, men ble gjort permanent fra 2005/2006)

• elever som er på studieopphold gjennom Leonardo da Vinci-programmet eller andre nasjonalt inngåtte avtaler. Oppholdet må vare i minst tre måneder

• elever i yrkesfaglige utdanningsprogrammer. De ulike oppleggene må godkjennes særskilt for støtterett.

En hovedforutsetning for støtte til kortere opphold i utlandet er at oppholdet inngår som del av den videregående opplæringen eleven er i gang med i Norge, og at oppholdet ikke fører til forsinkelse. Denne forutsetningen tilsvarer forutsetningen for støtte til delstudier i høyere utdanning.

Elever som gjennomfører videregående opplæring i utlandet utenfor de unntaksordningene for finansiering som gjelder, mister den utdanningsstøtten de ville fått ved tilsvarende utdanning i Norge. Elever som har rett til støtte til videregående opplæring i utlandet får samme støtte som elever som bor borte fra foreldrene under opplæringen i Norge. Støtten gis i form av grunnstipend og lån som er behovsprøvd mot forsørgernes økonomi, samt utstyrsstipend og bostipend som ikke behovsprøves. I tillegg gis reisetilskudd.

Forskrift om tildeling av utdanningsstøtte gir elever rett til delvis dekning av skolepenger ved utenlandske eller internasjonale videregående skoler. Støtten blir gitt som stipend og tildeles gjennom Lånekassen. Et vilkår for å få stipend er at søkeren ikke er i et utdanningstilbud der skolen får statstilskudd fra Norge. Støtte til skolepenger forutsetter at eleven betaler skolepenger direkte til den utenlandske eller internasjonale videregående skolen.

2.4 Støtte til utenlandske studenter i Norge

Utenlandske statsborgere må ha en viss tilknytning til Norge for å ha rett til støtte til utdanning i Norge. Dette er begrunnet med at formålet med utdanningsstøtteordningen blant annet er å sikre samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse. Vilkårene om ekteskap eller slektskap med norsk eller utenlandsk statsborger som bor i Norge, eller forutgående utdanning eller arbeid i en viss periode, skal sikre at søkeren har tilknytning til det norske samfunnet, slik at lovens formål om tilføring av kompetanse til samfunn og arbeidsliv kan oppfylles.

I tillegg til reglene som gjelder for alle utenlandske statsborgere, gjelder egne regler om støtterett for borgere fra EØS- eller EFTA-land. På visse vilkår har EØS- eller EFTA-borgere rett til støtte til utdanning i Norge og i utlandet på lik linje med norske statsborgere. Dette gjelder også deres familiemedlemmer.

Kvoteordningen er en støtteordning gjennom Lånekassen for studenter fra utviklingsland, landene på Vest-Balkan og land i Øst-Europa og Sentral-Asia. Hovedformålet med ordningen er bistand. Studentene får støtte på omtrent samme vilkår som norske studenter, men får ettergitt gjelden hvis de reiser tilbake etter endt utdanning og bosetter seg varig i hjemlandet.

Målsettingen med Kvoteordningen er omtalt i kapittel 5. Kvoteordningen omfatter 1 100 studieplasser årlig. Av disse er 800 for studenter fra utviklingsland og 300 for studenter fra landene på Vest-Balkan og land i Øst-Europa og Sentral-Asia.

Studentene under Kvoteordningen rekrutteres i all hovedsak gjennom samarbeidsavtaler mellom norske og utenlandske læresteder.

Kvotestudentene tilbys finansiering av gradsutdanning av minst ett års varighet, fortrinnsvis på høyere nivå, dvs. masterutdanning eller ph.d.-utdanning. Ved lavere grads studier bør disse være yrkesrettet.

De norske lærestedene som rekrutterer studentene, skal i samråd med samarbeidsinstitusjonen sikre at utdanninger som tilbys kvotestudentene er i tråd med målsettingen for Kvoteordningen, og at den gir relevant kompetanse i studentenes hjemland.

2.5 Sammenligning av støtteordninger mellom de nordiske landene

Støtteordningene for utdanning i utlandet er utformet forskjellig i de nordiske landene. Det viktigste skillet går mellom land som gir ekstra støtte til skolepenger og/eller reiser i tillegg til vanlige bo- og levekostnader, og land som ikke kompenserer slike ekstrautgifter. Det er bare Finland som ikke gir støtte til annet enn livsopphold. Et annet skille går mellom de landene som gir støtte til forberedende språkkurs, og de som ikke gjør det. Norge, Sverige og Island gir støtte til språkkurs, mens Danmark og Finland ikke gjør det.

Sverige, Norge og Island gir støtte til både skolepenger og reiser, mens Danmark gir støtte kun til skolepenger.

Den støtten som gis til å dekke skolepenger er ulik både i oppbygging og i størrelse. I Danmark gis støtten som stipend, mens den i Sverige, Finland og Island kun gis som lån. I Norge gis støtten både som stipend og lån. Det høyeste maksimalbeløpet gis i Norge til utdanning som faller inn under tilleggsstipendordningen. Den danske støtten tilsvarer tilskuddet en dansk institusjon ville fått av staten for tilsvarende studieplass. I Sverige og Island gis støtten bare som lån.

De fleste landene som gir støtte til skolepenger har også en viss grad av prioritering av studenter som får denne støtten. Unntaket er Sverige, som gir samme støttebeløp til alle grupper studenter så lenge utdanningen er godkjent for utdanningsstøtte. De andre landene prioriterer nivå og/eller at utdanningen skal være et supplement til utdanning som tilbys i hjemlandet. I Danmark gis støtte til skolepenger på bachelornivå bare til utdanning som ikke finnes i Danmark.