3 Internasjonalisering av grunnopplæring

Skoler og lærebedrifter skal legge grunnlaget for at elever og lærlinger utvikler den kompetansen de trenger for å mestre livet og å delta i det flerkulturelle, internasjonale og globale samfunns- og arbeidslivet. Opplæringen i skoler og lærebedrifter skal samtidig gi et godt utgangspunkt for videre læring i høyere utdanning, i arbeidslivet og gjennom andre former for voksenopplæring. I perspektivet om livslang læring står derfor grunnopplæringen foran en tosidig oppgave. For det første skal den sørge for at alle unge i Norge utvikler den nødvendige kompetansen for å møte de utfordringer og muligheter som følger med globaliseringen. Denne kompetansen består av kunnskaper, grunnleggende ferdigheter og holdninger. For det andre skal grunnopplæringen legge fundamentet for videre læring som den enkelte og samfunnet vil ha behov for i framtiden.

For å nå disse målene trengs en helhetlig tilnærming som omfatter hele elevkull på alle opplæringstrinn, og som samtidig er tilpasset de ulike nivåene i grunnopplæringen: barne- og ungdomstrinnet og videregående opplæring. Dette tilsier flere fellestiltak inn mot grunnskolenivået, mens internasjonalisering på det videregående nivået også vil innebære mer differensierte tiltak tilpasset de ulike utdanningsløpene. I dette spennet, som omfatter barn og unge i alderen fra seks til 19 (25) år, ligger de sentrale utfordringene i internasjonalisering av grunnopplæringen.

Dette kapitlet tar for seg disse utfordringene, og hvordan de må møtes med grep og prosesser som er rettet mot opplæringen i grunnskole og i videregående opplæring, både innenfor studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogrammer. I tillegg drøftes det her hvordan man kan styrke den nasjonale politikkutformingen gjennom deltakelse i internasjonalt samarbeid.

Grunnopplæring i skoler og lærebedrifter skal ha en bred internasjonal og flerkulturell orientering. Ifølge formålsparagrafen som trådte i kraft i januar 2009, skal opplæringen i skole og lærebedrift

opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Videre sier formålsparagrafen at:

Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon. Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

I dag er den nasjonale utdanningspolitikken i betydelig grad preget av både internasjonalt samarbeid og konkurranse. Derved må de verdier og tradisjoner den norske grunnopplæringen skal bygge på, synliggjøres. Disse er:

… grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.

Med dette som fundament skal skolen og lærebedriften gi elevene og lærlingene utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst.

Formålet som er omtalt ovenfor, gir retning for øvrige styringsdokumenter og praksis på grunnopplæringens område. Det fungerer som mandat for alle som har ansvar for virksomheten i skole og lærebedrift, og setter rammer for utformingen av virkemidlene for styring av tilbud og opplæring. Formålet for opplæringen blir derfor også retningsgivende for de tiltakene som skal føre til økt internasjonalisering av grunnopplæringen både hjemme og ute.

Det internasjonale perspektivet er bare i liten grad omtalt eksplisitt i de utdanningspolitiske dokumentene for grunnopplæringen. Når internasjonalisering av opplæring nevnes, handler det primært om videregående opplæring. Slik henvisning finnes i St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring, der det er sagt følgende:

Internasjonalisering av videregående opplæring inkluderer både økt mobilitet, styrket språk­opplæring, nye arbeidsmetoder og at skoleeier skal ta ansvar for det internasjonale perspektivet i opplæringen (s. 77).

I dag er det behov for å øke erkjennelsen av den betydningen internasjonalisering i grunnopplæringen må ha, for at det skal danne grunnlag for den enkeltes læring senere i livsløpet. Dette gjelder både opplæring i enkelte fag, som for eksempel i fremmedspråk eller samfunnsfag, og hele skolens virksomhet med holdningsskapende arbeid og elevenes dannelse som mål.

I de senere årene har det i norsk utdanningspolitikk blitt satset sterkere på barns og unges læring tidlig i utdanningsløpet (St.meld. nr. 16 (2006–2007) ... og ingen sto igjen.). Nyere forskning viser at det fundamentet som bygges opp i grunnskolen, er helt avgjørende for den enkeltes videre læring og utdanning. 1 Internasjonalisering av grunnopplæringen må derfor starte fra første klasse for å komme i første rekke slik det er uttrykt i NOU 2003:16 I første rekke, når det gjelder internasjonal kompetanse og global konkurranseevne i Norge.

I Norge øker andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn, derfor øker også antall elever og lærlinger med ulik språklig og kulturell bakgrunn. Dette mangfoldet representerer både en ressurs og en utfordring for skoler og lærebedrifter. Dette medfører også behov for økt vektlegging av skolens ansvar for å fremme respekt, toleranse og demokratisk tenkning. Regjeringen har derfor satt ned et offentlig utvalg som skal vurdere alle sider ved opplæringstilbudet til minoritetsspråklige barn og unge.

Internasjonalisering av grunnopplæringen har også andre perspektiver enn de som gjelder opplæringsvirksomhet i skole og lærebedrift. Fra sentrale myndigheters side foregår det mye arbeid knyttet til deltakelse i internasjonale organer og institusjoner, for eksempel Nordisk ministerråd, EU, OECD, UNESCO, Europarådet og FN. Dette er et viktig arbeid som først og fremst retter seg mot gjeldende utdanningssystemer og endringer av disse på lengre sikt, og som innebærer et felles sammenligningsgrunnlag og en gjensidig læring mellom nasjoner. Slik bidrar dette arbeidet til å heve kvaliteten og relevansen av utdanning i Norge. Derfor er det viktig at disse sidene av internasjonalisering av grunnopplæringen også kommer tydelig fram.

3.1 Internasjonalisering hjemme

I en kunnskapspolitikk som tar utgangspunkt i det faktum at samfunnet i økende grad er flerkulturelt og internasjonalt, må internasjonalisering av grunnopplæringen i Norge gis økt prioritet. Et sentralt moment på dette området er å tydeliggjøre og videreutvikle det internasjonale og det flerkulturelle aspektet ved innholdet i opplæringen, styrke fremmedspråkopplæringen og legge større vekt på utvikling av holdninger som gir grunnlag for interkulturell og internasjonal samhandling.

3.1.1 Læreplanverket for Kunnskapsløftet

Den norske grunnopplæringen har i de siste årene gjennomgått en rekke endringer som følge av Kunnskapsløftet. I Kunnskapsløftet er det lagt vekt på at elevenes grunnleggende ferdigheter skal styrkes, samtidig som skolens sentrale rolle som formidler av verdier, allmenndannelse og kultur står fast. Et viktig element i denne reformen er innføringen av nye gjennomgående læreplaner i alle fag. Samtidig ble prinsipper for opplæringen formulert og skrevet inn som en del av det nye læreplanverket. Dette dokumentet, kalt LK06, inneholder også en generell del som i sin helhet er videreført fra den forrige læreplanen (L97), og er fastsatt som forskrift.

I den generelle delen av læreplanen (LK06) er betydningen av det internasjonale perspektivet fastslått allerede i innledningen. Her er det internasjonale aspektet ved opplæringen knyttet til samvirke og samhørighet på tvers av landegrenser.

Internasjonaliseringsaspektet har fått en særlig bred omtale i kapitlet om det allmenndannede mennesket. Med utgangspunkt i beskrivelsen av globale prosesser er det her lagt vekt på samspillet mellom det nasjonale og det internasjonale. Det er også lagt opp til at den internasjonale dimensjonen ivaretas i grunnopplæringen i beskrivelsen av det meningssøkende menneske:

Skolen har fått mange elever fra grupper som i vårt land utgjør språklige og kulturelle minoriteter. Utdanningen må derfor formidle kunnskap om andre kulturer og utnytte de muligheter til berikelse som minoritetsgrupper og nordmenn med annen kulturell bakgrunn gir. Viten om andre folk gir egne og andres verdier en sjanse til å prøves. Oppfostringen skal motvirke fordommer og diskriminering og fremme gjensidig respekt og toleranse mellom grupper med ulike levesett. Utdanningen skal oppøve evnen til samarbeid mellom personer og grupper som er forskjellige.

Viktige føringer for internasjonalisering av opplæringen i skole og lærebedrift er i tillegg gitt i Prinsipper for opplæringen, som utgjør en del av læreplanverket. Prinsippene sammenfatter og utdyper bestemmelser i opplæringslova, forskrift til loven, herunder læreplanverket, og bidrar til å tydeliggjøre skoleeiers ansvar. På denne måten gir prinsippene en viktig og bindende ramme for hva som skal være opplæringens innhold, når læreplaner skal konkretiseres og iverksettes.

Prinsippet om sosial og kulturell kompetanse fremhever betydningen av bred kulturforståelse og kompetanse for deltakelse i et flerkulturelt samfunn og framtidig arbeidsliv.

Kunnskapsløftet gir økt lokal frihet. Derfor inneholder fagenes læreplaner kompetansemål for hva elevene/lærlingene skal kunne mestre etter opplæring på ulike trinn. Kompetansemålene er definert på et overordnet nivå. Det forutsettes at det konkrete innholdet i opplæringen, hvordan opplæringen skal organiseres og hvilke arbeidsmåter som skal brukes i opplæringen, bestemmes på lokalt nivå. Det er det lokale nivået som har ansvaret for hvordan kompetansemålene i læreplanene implementeres. Hvordan den internasjonale dimensjonen ivaretas i opplæringen, vil derfor avhenge av hvordan den er forankret i skolenes lokale læreplaner.

Ifølge de føringene som er lagt i læreplanverket, må de internasjonale perspektivene være en integrert del av det daglige arbeidet i alle fag og i hele opplæringsløpet. Mange skoler arrangerer ulike internasjonale aktiviteter (Operasjon Dagsverk, internasjonal uke osv.). Deltagelse i ulike internasjonale samarbeidsprosjekter inngår også som en del av arbeidet med å internasjonalisere opplæringen. Mange skoler deltar for eksempel i samarbeidsprosjekter innenfor rammen av EUs program for livslang læring. (LLP). Formålet med dette samarbeidet er kompetanseutvikling og mobilitet på alle nivåer i grunnopplæringen. Comenius (se punkt 3.2.3) og eTwinning (se boks 3.3) er eksempler på aktiviteter som retter seg mot grunnopplæringen. Dette er samarbeidsmåter som utvikler elevenes læring og dannelse. Aktivitetene knyttes derfor ofte direkte til både faglige og sosiale mål i skolenes lokale læreplaner. Mange skoler synliggjør dette bevisst i lokale læreplaner.

Språkferdigheter er viktig for internasjonalisering. Samarbeid mellom norske skoler og skoler i utlandet foregår for det meste på engelsk, også med land der engelsk ikke er førstespråket. Posisjonen for andre fremmedspråk enn engelsk er svekket i videregående opplæring. I St.meld. nr. 23 (2007–2008) Språk bygger broer stadfestes det for eksempel at under tre prosent av elevene i den videregående skolen velger programfag i språk som tysk, spansk eller fransk. Programområdet for språkfag og programområdet for samfunnsfag og økonomi er slått sammen i videregående opplæring. Dette har åpnet for større fleksibilitet i strukturen, og det innføres tilleggspoeng for programfag i andre fremmedspråk enn engelsk ved opptak til høyere utdanning. Et annet tiltak er en plan for styrking av programfagene i videregående opplæring.

St.meld. nr. 23 (2007–2008) Språk byggerbroeromhandler utfordringer på språkområdet, og mange av disse er også relevante i sammenheng med internasjonalisering av utdanning. Det er departementets syn at problemstillinger, vurderinger og tiltak på fremmedspråkområdet er utførlig omtalt og behandlet i St.meld. nr. 23 (2007–2008), og derfor er ikke dette belyst på nytt.

FNs tiår for utdanning for bærekraftig utvikling (2005–2014) setter miljø i sammenheng med utvik­lingsspørsmål og økonomiske forhold. Utdanning for bærekraftig utvikling rommer temaer som demokrati, menneskerettigheter og fred, klima og miljø og kampen mot fattigdom. Dette kan gi skoler muligheter til å sette miljøaktiviteter og solidaritet inn i en meningsfull helhet.

Noen skoler har ulike internasjonale prosjekter som ikke innebærer utveksling, men som blant annet arter seg som solidaritetsprosjekter. Dette kan gi eleven innsikt i problemstillinger og bidra til toleranse, solidaritet og interkulturell forståelse.

Det internasjonale innholdet i læreplanene for yrkesfaglige utdanningsprogrammer er også viktig. Her er kunnskap om nasjonalt og internasjonalt regelverk og standarder sentralt, men kompetansemålene legger også vekt på at eleven/lærling­en får annen internasjonal og fagspesifikk kunnskap.

Internasjonalisering av grunnopplæringen i Norge har ikke bare en nasjonal ramme. Norge har gjennom ulike avtaler internasjonalt forpliktet seg til undervisning og opplæring som fremmer internasjonalt samarbeid og forståelse. Som eksempel kan nevnes UNESCOs rekommandasjon fra 1974 om opplæring til mellommenneskelig forståelse, samarbeid og fred. Viktige føringer for internasjonalisering av utdanningen som bygger på den aktuelle situasjonen i Europa, er gitt i Europarådets White Paper on Intercultural Dialogue fra 2008. Ifølge anbefalinger gitt i dette dokumentet bør utvikling og implementering av læreplaner og utdanningsprogrammer på alle utdanningsnivåer ta utgangspunkt i en beskrivelse av den kompetansen som er nødvendig for interkulturell forståelse. Videre er det lagt vekt på opplæringen i historie, fremmedspråk og kunnskaper om og forståelse for verdens religioner og ikke-religiøse livssyn og deres rolle i samfunnet.

3.2 Internasjonalisering gjennom mobilitet og prosjekter

3.2.1 Studieturer, utvekslingsopphold og samarbeidsprosjekter

Internasjonalisering i grunnopplæringen innebærer i mange tilfeller studieturer utenlands, utvekslingsopphold for hele eller deler av elevgrupper og ulike typer av samarbeidsprosjekter rettet mot både elever og lærere. Mange aktiviteter har et solidaritetsperspektiv eller er tverrfaglige. Oftest tar oppleggene utgangspunkt i språk og/eller samfunnsrelaterte fag. Aktivitetene dreier seg ofte om et solidaritetsprosjekt drevet i regi av en skole eller en klasse i samarbeid med en skole eller en klasse i et annet land.

Andre organisasjoner som gir norske elever, lærere og instruktører støtte på ulike måter, er Europarådet, Nordisk ministerråd og ASPnet 2, som er UNESCOs skolenettverk. Ideelle støtte- og hjelpeorganisasjoner som for eksempel Fredskorpset, FN-sambandet og Norsk Folkehjelp er også aktører som yter hjelp og støtte til slike internasjonale aktiviteter i skolene.

Operasjon Dagsverk, som ble startet av ungdom i 1964, er et eksempel på et prosjekt som har solidaritet i fokus. Operasjon Dagsverk drives med støtte fra sentrale myndigheter der bl.a. Kunnskapsdepartementet og Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) bidrar. I forbindelse med Operasjon Dagsverk gjennomfører flere av skolene en internasjonal uke.

Noen skoleeiere sørger for at skolene har utarbeidet planer og strategier for sitt internasjonaliseringsarbeid. I flere tilfeller er skolene selv initiativtakere til å ta del i ett eller flere tiltak som innebærer studieturer, prosjekter eller utveksling. Det er størst aktivitet på de videregående skolene, men det finnes mange eksempler på aktiviteter også i grunnskolen.

I mange tilfeller mangler imidlertid helhetlige og konsistente planer for hvordan slikt internasjonaliseringsarbeid kan drives. Arbeidet er gjerne drevet av ildsjeler og er personavhengig, og ofte lite helhetlig.

Det er likevel positivt at mange av aktivitetene er preget av kreativitet, innovasjon, fantasi og glød. Ofte bygger aktivitetene på enkeltlæreres initiativ og/eller interesse innenfor et fag eller et fagområde. Resultatene av dette arbeidet er at elevene opparbeider kunnskap om og innsikt i andre kulturer og språk. Det må være en forutsetning at slike turer og utvekslingsopplegg med utenlandske skoler er godt forankret i læreplaner og kompetansemål. Turene kan vanskeliggjøre realiseringen av andre kompetansemål ved at de tar mye tid og er ressurskrevende. Den enkelte fylkeskommune/kommune, skole og lærer har imidlertid et ansvar for å sørge for at opplegget ligger innenfor de kravene som følger av læreplaner og regelverk.

Mange skoler, både på ungdomstrinnet og i videregående opplæring, arrangerer turer for sine elever. Normalt finansieres slike turer gjennom loddsalg, loppemarked, elevbedrifter eller gaver, bl.a. fra FAU. En del skoler får støtte fra stipendordninger som Troll og Comenius. Noen turer finansieres i sin helhet av foreldrene i form av gaver. I varierende grad bidrar skolen selv med midler over driftsbudsjettet, oftest for å dekke lærerdeltakelse.

Deltakelse er frivillig, og elever som ikke ønsker å delta, får alternativ undervisning. Likevel byr gratisprinsippet på utfordringer for gjennomføring av disse turene.

Gratisprinsippet (opplæringslova § 2 – 15) slår fast følgende:

Elevane har rett til gratis offentleg grunnskoleopplæring. Kommunen kan ikkje krevje at elevane eller foreldra dekkjer utgifter i samband med grunnskoleopplæringa, til dømes utgifter til undervisningsmateriell, transport i skoletida, leirskoleopphold, ekskursjonar eller andre turar som er ein del av grunnskoleopplæringa.

I rundskriv Ny lovbestemmelse om rett til gratis grunnskoleopplæring (F-14 – 03) fra Kunnskapsdepartementet og i brev av 15. november 2007 fra Utdanningsdirektoratet Gratis videregående opplæring – særlig om skoleturer,er det presisert at gratisprinsippet ikke er til hinder for at skolene kan ta imot ulike former for gaver fra næringsliv, foreldre, venneforeninger eller andre. For at gaver og andre bidrag ikke skal komme i konflikt med retten til gratis grunnskoleopplæring, må disse være reelt frivillige. Verken elever eller foreldre må føle seg presset til å bidra økonomisk, og gaver og bidrag må brukes slik at de kommer hele gruppen eller flere til gode. Alle elever i gruppen skal ha mulighet til å delta uavhengig av om deres foreldre har gitt gaver eller andre bidrag til skolen eller ikke.

3.2.2 Ordninger hos Fylkesmannen i Vest-Agder (FIVA)

Flere norske aktører er gitt sentrale roller i forvaltningen av ulike ordninger og mobilitetsprogrammer, først og fremst Fylkesmannen i Vest-Agder (FIVA) og Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU). Fylkesmannen i Vest Agder administrerer skoletilbud for norske elever og lærlinger i Frankrike. Det er norske seksjoner ved tre franske videregående skoler (lycéer), i Rouen, Bayeux og Lyon.

FIVA administrerer også tilbudene ved United World College, som er en toårig International Baccalaureate (IB) ved tolv skoler i flere verdensdeler. Tilbudet går til 40 norske 16–20-åringer for de to siste årene på IB-linje. Norge har en skole: Røde Kors Nordisk United World College i Fjaler.

FIVA administrerer i tillegg en ordning med tyske stipend til norske elever. Tyske myndigheter deler ut stipendene, og hensikten er å gi utvalgte elever mulighet til å bli kjent med landet og kulturen samtidig som de får praktisk språktrening.

3.2.3 Programmer og ordninger administrert av SIU

Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU) administrerer en rekke programmer og ordninger på grunnopplæringsområdet, blant annet:

• Nordisk ministerråds Nordplus Junior, et programtilbud om nordisk skolesamarbeid og mobilitet for lærere og elever i grunnskole og videregående opplæring i Norden. Aktivitetene mellom skolene skal ha et pedagogisk innhold og være forankret i læreplaner og skolenes egne prioriteringer. Samarbeidet foregår over det nordiske skolenettet.

• EUs sektorprogram – Comenius – som omfatter skole-, lærer- og elevsamarbeid i Europa og er ett av fire hovedtiltak innenfor EUs program for livslang læring (LLP). Det overordnede målet med Comenius er å utvikle elevers og læreres kjennskap til og forståelse for kultur og språklig mangfold i Europa. Comenius skal legge til rette for tilegnelse av grunnleggende ferdigheter som er nødvendige for personlig utvikling, arbeidsliv og medborgerskap. Disse målene skal nås ved å forbedre kvaliteten på og øke omfanget av mobilitet for elever og undervisningspersonale, og ved å forbedre kvaliteten på og øke omfanget av partnerskap mellom skoler i deltakerlandene. Comenius tilbys enkeltpersoner knyttet til barnehage, grunnskole, videregående opplæring og universitets- og høyskoleansatte ved avdelinger for lærerutdanning.

• Leonardo da Vinci, som også er et av tilbudene innenfor EUs program for livslang læring (LLP). Det omfatter personer i fag- og yrkesopplæring og tilbys arbeidssøkere, institusjoner og organisasjoner som gir utdanning og opplæring på de områdene som Leonardo da Vinci-programmet dekker. Målet med Leonardo da Vinci-programmet er å øke kvaliteten og omfanget av mobilitet gjennom utplasseringer og utvekslinger. Utplasseringen består av arbeidspraksis i bedrift og/eller i en yrkesfaglig opplæringssituasjon. Programmet er videre ment å skulle gi deltakere i fag- og yrkesopplæring samt videreutdanning muligheten til å tilegne seg og bruke kunnskap, ferdigheter og kvalifikasjoner som gir personlig utvikling for den enkelte, og å støtte videreutvikling av kvalitet og nyskaping innenfor fag- og yrkesopplæring, læringsinstitusjoner og i praksistrening.

• Gjør det!, et bilateralt utvekslingsprogram mellom Norge og Tyskland innenfor fag- og yrkesopplæringen. Programmet henvender seg til elever, lærlinger og unge arbeidstakere. Innholdet skal være yrkesfaglig relevant. På tysk side er oppleggene nær knyttet til den tyske opplæringsmodellen, der opplæringen i all hovedsak skjer i bedrift. Utvekslingen skjer begge veier, og det er et krav at størstedelen av oppholdet er organisert som praksis i en bedrift. Målsettingen med Gjør det! er å intensivere utvekslingen av unge mennesker innenfor yrkesutdanning og å videreutvikle og sammensveise partnerskapet mellom norske og tyske opplæringsinstitusjoner og bedrifter. Programmet tilbyr elever, lærlinger, lærere og instruktører muligheter til å finpusse sine faglige ferdigheter gjennom internasjonal mobilitet.

3.2.4 Helårige opphold for elevgrupper

I 1996 ble det etablert en forsøksordning med økonomisk støtte gjennom Lånekassen til elever som er tatt opp i et utdanningsprogram i land utenfor Norden, og der det er et samarbeid mellom en norsk og en utenlandsk videregående skole. Ordningen ble gjort permanent fra skoleåret 2005/2006. Ordningen omfatter per i dag utveksling av elevgrupper ved 15 norske skoler. Enkeltoppleggene godkjennes for utdanningsstøtte av departementet og inngår i en rammebevilgning over statsbudsjettet.

Oppleggene tar utgangspunkt i et faglig samarbeid og innebærer at hele elevgrupper reiser til utlandet og deltar i ordninger som er særlig tilrettelagt for de norske elevene, slik at elevene ikke skal bli forsinket i utdanningen som følge av utenlandsoppholdet. Det er også en forutsetning at fylkeskommunen har godkjent opplegget.

De norske elevene går i samme klasse på en skole i utlandet, og den norske skolen har nær kontakt med skolen i vertslandet. Videre er det gitt rom for at den utenlandske skolen kan sende elever til skolen i Norge. Ordningen legger også opp til en viss grad av lærerutveksling.

3.2.5 Eksempler på ordninger i regi av fylkene

Mange internasjonaliseringsaktiviteter foregår i regi av fylkene, og i tillegg finnes det en viss aktivitet på grunnskolens øverste trinn. Aktivitetene omfatter ulike områder, som blant annet utveksling, solidaritetsarbeid, prosjektsamarbeid, kurs og seminarer i samarbeid med skoler i andre europeiske land.

På videregående nivå rapporterer fylkeskommunene om mange ulike aktiviteter. Skoleeierne tolker målene om internasjonalisering i den generelle delen av læreplanen noe forskjellig, og det betyr at internasjonaliseringen i grunnopplæringen får litt ulik karakter fra fylke til fylke og fra skole til skole.

Noen skoler deltar i spesielle samarbeidsprosjekter i regi av for eksempel Direktoratet for utvik­lingssamarbeid (Norad), Kirkens Nødhjelp, Fredskorpset og Vennskap Nord-Sør. Andre skoler er medlemmer av bestemte nettverk og driver sitt internasjonaliseringsarbeid gjennom disse.

I regi av Fylkesmannen i Finnmark er det innenfor grunnopplæringen et nært samarbeid med Nordvest-Russland. Særlig viktig er holdningsskapende arbeid knyttet til et bredt spekter av temaområder. Samarbeidet inkluderer også elev- og lærerutveksling.

Akershus fylkeskommune og russiske utdanningsmyndigheter har et samarbeid om en norsk-russisk videregående skole i Moskva. Opplegget får støtte over statsbudsjettet. Målet med ordningen er å gi norske elever med kompetanse i russisk anledning til å fullføre Vg3 med et utenlandsopphold i Russland.

3.2.6 Utvekslingsorganisasjonene

Ved behandlingen av St.meld. nr. 19 (1996–97) Om studier i utlandet ble det vedtatt å innføre en avgrenset forsøksordning med støtte fra Lånekassen til elever som deltar i utvekslingsopphold gjennom medlemsbaserte, frivillige organisasjoner som ledd i videregående opplæring. Ordningen startet i 1999. I 2007/2008 var 1 486 elever på slikt utvekslingsopphold. Ordningen ble gjort permanent fra 2005/2006, samtidig som det ble varslet at det skulle utvikles kriterier for søknadsbehandling og kvalitetssikringssystemer for både disse tilbudene og utveksling av hele elevgrupper, jf. punkt 3.2.4. Forutsetningen for støtte er at eleven deltar gjennom en utvekslingsorganisasjon som er godkjent av departementet, og at eleven dokumenterer at utenlandsoppholdet inngår som en del av den videregående opplæringen i Norge, og at oppholdet ikke vil føre til forsinkelser i utdanningen.

Opphold i utlandet gjennom en utvekslingsorganisasjon er en annen kategori internasjonalisering enn den skolene er direkte involvert i. Den er individrettet og gjennomføres i regi av private non-profit-aktører.

De aller fleste elevene som reiser ut på individuell utveksling, blir flyttet opp en klasse på ordinært vis. Majoriteten av elever på slik utveksling går på studiespesialiserende utdanningsprogrammer. Noen elever opplever i etterkant problemer knyttet til godkjenning av oppholdet som del av utdanningen i Norge.

Utvekslingsoppleggene består stort sett av et helt år i utlandet. Organisasjonene tilbyr utveksling til en rekke land. USA er den absolutt største favoritten blant norsk ungdom. Deretter følger Storbritannia, Frankrike og Australia. Et land som øker i popularitet, er Spania. Totalt sett er det flest jenter som drar.

Organisasjoner som per i dag er godkjent for støtterett gjennom Lånekassen, er AFS – American Field Service, Aspect Education Norway, EF High School Year, STS High School Foundation, YFU – Youth for Understanding, Rotary International Youth Exchange, Speak Norge, Explorius/Explorica og Steinerskolen på Hedemarken.

En evaluering 3 foretatt i 2002 viser at det var en overrepresentasjon av elever fra familier med høy utdanning og høy inntekt bosatt i sentrale strøk som benyttet seg av ordningen da den trådte i kraft. Fra 2000/2001 har det imidlertid vært en relativt sterk økning av elever fra familier med lavere utdanning bosatt i områder utenfor det sentrale Østlandet. Det er allikevel flest elever i utveksling fra Oslo, færrest fra Finnmark og Sogn og Fjordane.

3.2.7 Videregående opplæring i utlandet

Noen elever i videregående opplæring tar hele opplæringen i utlandet. I utgangspunktet gis det ikke støtte til dette, men for dem som kommer inn under unntaksordningene (se vedlegg), er det også her gode finansieringsmuligheter gjennom Lånekassen. Støtte gjennom Lånekassen til elever som deltar i samarbeidsopplegg med utenlandske skoler, til elever i utvekslingsopphold og til elever på yrkesfag med kortere eller lengre utenlandsopphold, er i større grad enn ordningene for hele opplæringen i utlandet knyttet til et generelt ønske om mer internasjonalisering i videregående opplæring.

I 2007/2008 tok 971 elever hele den videregående opplæringen i utlandet. Det har vært en jevn økning over mange år. De norske elevene reiser i hovedsak til et fåtall land. I 2007/2008 var det 425 elever i Danmark, 293 i Sverige, 94 i Frankrike og 65 i Spania. I hovedsak er dette studiespesialiserende fag eller tilsvarende, men også i overkant av 200 lærlinger. I underkant av 200 elever får hvert år støtte til opplæring i Norden tilsvarende norsk folkehøyskole. Dette er tatt med som videregående opplæring i utlandet.

Antall elever som tar hele den videregående opplæringen i utlandet, er ulikt fordelt mellom fylkene, uten at det er noe tydelig mønster. Oslo, Hedmark og Aust-Agder er svakt overrepresentert mens vestlandsfylkene er underrepresentert. 4

Tabell 6.2 i kapittel 6 viser sosial bakgrunn for elever som har avsluttet videregående opplæring i utlandet, elever i utveksling (som oftest andre året i videregående opplæring) og elever i videregående opplæring i Norge etter foreldrenes utdanningsnivå. Se kapittel 6.3 for en omtale og diskusjon av dette.

3.3 Internasjonalt samarbeid på myndighetsnivå

Norge samarbeider i flere organer og i ulike nettverk med internasjonale organisasjoner som IEA (The International Association for the Evaluation of Education Achievement),UNESCO, OECD, Europarådet, EU og Nordisk ministerråd om utdanningspolitikk. Slikt samarbeid, som i hovedsak blir gjennomført med basis i Utdanningsdirektoratets og Kunnskapsdepartementets virksomhet, er viktig for norsk grunnopplæring og norsk forskning på utdanningssystemer og læringsutbytte. Ikke minst er samarbeidet betydningsfullt for indikatorutvikling for å kunne måle kvalitetsutvikling på ulike nivåer i grunnopplæringen.

IEA-samarbeidet omfatter flere komparative studier:

• TIMSS – (Trends in International Mathematics and Science Study) studerer utviklingen i matematikk og naturfag. Studien undersøker ferdighetene til niåringer og 13-åringer og kartlegger hvilke faktorer som best fremmer læring.

• TIMSS Advanced 2008 undersøker kunnskaper og ferdigheter hos elever som har valgt fordypning i matematikk og fysikk tredje år i videregående opplæring.

• PIRLS (Progress in International Reading Literacy Study) kartlegger utviklingen av leseforståelsen blant tiåringer og faktorer som best fremmer læring.

• ICCS 2009 (International Civic and Citizenship Education Study) er en videreføring av CIVIC( Civic Education Study) 1999, som kartla demokratisk beredskap, vilje til engasjement og demokratiopplæring blant 14–15 åringer.

• TEDS-M 2008( Teacher and Development Study) er en studie av lærerutdanning og lærerstudenters kompetanse i matematikkdidaktikk.

OECD gjennomfører også studier og utredninger av ulike sider ved utdanningssystemer innenfor grunnopplæringen. Eksempler på slike studier er:

• Learning for jobs, en tematisk gjennomgang av politikken for fag- og yrkesopplæring i 15 land. Studien tar for seg hvordan fag- og yrkesopplæring imøtekommer arbeidslivets behov. Rapporten om Norge ble overlevert i oktober 2008 og inneholder anbefalinger om politikkutvikling i fag- og yrkesopplæringen. En komparativ rapport legges fram i 2009.

• Pathways for Students with Disabilities to Tertiary Education and Employment 2008–2010, en studie med deltakelse fra 13 land med målsetting om å identifisere kvalitativt gode overgangsordninger med hensyn til unge funksjonshemmedes overganger til høyere utdanning og arbeid, og effekter av tiltak og bistand som ytes til funksjonshemmede i disse overgangsfasene.

• System Accountability and the Equity of School­ing Outcomes, et arbeid som tar sikte på å finne forbindelser mellom valg av ulike styringssystemer og målbare resultater av faglig art.

• Measuring Improvement in Learning Outcomes,en metodisk utredning om ulike indikatorer som resultatmål for skolens kvalitet eller bidrag til elevens læring.

• PISA (Programme for International Student Assessment), en studie som kartlegger 15-åring­ers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag (gjennomføres hvert tredje år).

• TALIS 2007–2008( Teaching and Learning International Survey), en undersøkelse rettet mot skoleledere og lærere på ungdomstrinnet om undervisning og læring, læreres arbeid, utvikling og holdninger.

UNESCO har utdanning for alle som hovedmål (EFA – Education for All), og organisasjonen arbeider for å fremme utdanning som en grunnleggende rettighet. Andre viktige mål er å bidra til en kvalitetsforbedring av opplæringens innhold og å stimulere til innovasjon og dialog om utviklingen av utdanningssystemet. UNESCOs skolenettverk ASPnet gir norske skoler mulighet til samarbeid og kontakt med skoler i alle deler av verden. Prioriterte samarbeidsområder for internasjonalisering i skolen er utvikling for fred, FNs rolle i verden, menneskerettigheter, demokrati, toleranse og interkulturell dialog samt utdanning for bærekraftig utvikling og forbruk.

Europarådet samarbeider blant annet om spørsmål om utdanning. Samarbeidet har for medlemslandene resultert i et nettverk med over 200 internasjonale avtaler og konvensjoner. Samarbeidet om utdanning og forskning finner sted innenfor rammen av to styringskomiteer – én for høyere utdanning og forskning og én for utdanning, skole og opplæring.

Norge har også samarbeid med Europarådet om utdanning for demokratisk medborgerskap og menneskerettigheter. I samarbeid med EU-kommisjonen jobber Europarådet med å utvikle indikatorer for demokratisk medborgerskap der Norge er med. Våren 2009 åpner Wergelandssenteret i Oslo. Senteret er opprettet i samarbeid med Europarådet for å fremme opplæring i interkulturell forståelse, menneskerettigheter og demokratisk medborgerskap.

Et eget prosjekt, Teaching Remembrance, ble lansert i 2001 for å minnes holocaust og utdanningens betydning for å hindre forbrytelser mot menneskeheten. 27. januar er den internasjonale Holocaustdagen, og dagen markeres blant annet ved utdelingen av Benjaminprisen.

Europarådet har også hatt prosjekter om den europeiske dimensjonen i historieundervisningen samt læring om og undervisning i det 1900-tallets historie. Norge deltar i prosjektet The Image of the Other in History Teaching,der målsettingen er å foreslå generelle retningslinjer og strategier for utvikling av historieundervisningen innenfor rammeverket for kulturell dialog. Norge er også med i prosjektet Policies and Practices for Teaching Socio – Cultural Diversity.

Norge deltar i EUs program for livslang læring 2007–2013 (LLP), som er verdens største utdanningssamarbeid. Dette samarbeidet omfatter både allmennutdanning og yrkesopplæring, på alle nivåer fra barnehage til doktorgrad. Deltakelsen i utdanningsprogrammene bidrar til å gi norske elever, studenter, lærlinger, instruktører, lærere og andre ansatte i utdanningssektoren internasjonal kompetanse. Norsk deltakelse i EUs utdanningsprogram skal fremme kvalitet og læringsutbytte ved å gi muligheter for samarbeid og utveksling i Europa for hele opplærings- og utdanningssektoren samt fremme mellommenneskelig forståelse, språklig kompetanse og kunnskap om andre kulturer.

Norske myndigheter er representert i flere ulike ekspert- og arbeidsgrupper i EU som samarbeider om politikkutvikling på grunnopplæringens område. Ansvaret for politikkutvikling for utdanning ligger hos medlemslandene. EUs rolle er å bidra til å støtte opp om forbedring av de nasjonale systemene gjennom de redskaper EU disponerer, som programmer og sammenlignende statistikk. Norge er blant annet representert i EUs Standing Group on Indicators and Benchmarks, som arbeider med dette feltet. Dette arbeidet inngår som en del av Lisboa-prosessen og EUs åpne koordineringsmetode, som har som formål å utvikle redskaper for å måle framgang og resultater i medlemslandene. I 2003 vedtok Det europeiske råd fem hovedmål for 2010, og i 2007 ble det utviklet et eget rammeverk med 16 kjerneindikatorer. På bakgrunn av dette har EU siden 2004 publisert årlige rapporter der Norge har bidratt med sine resultater. 5 Norge er representert i en rådgivende gruppe for utvikling av en europeisk indikator for språkkompetanse (Advisory Board for the European Indicator of Language Competences). Norge deltar også i arbeidet med utviklingen av indikatorer for civic skills, som blir brukt for oppfølging av Lisboa-strategien.

Noen av de arbeidsgruppene Norge deltar i, arbeider spesielt med oppfølgingen av EUs arbeidsprogram for utdanning – Education 2010. Arbeidsgrupper eller såkalte clusters som Norge deltar i, er Cluster for ICT, Cluster for Teacher Training, Cluster for Math, Science and Technology og Cluster for Learning Outcome. I tillegg deltar Norge i programkomiteen for EUs program for livslang læring, som blant annet diskuterer prioriteringene for programmet.

3.3.1 Det internasjonale perspektivet i utdannings- og yrkesrådgivning

Utdanningsdirektoratet arbeider med utdannings- og yrkesrådgivning i grunnopplæringen. I denne sammenhengen deltar Utdanningsdirektoratet i flere internasjonale fora der målet er å legge til rette for en internasjonalisering av utdannings- og yrkesrådgivning. Der foregår det utveksling av ideer og praktiske erfaringer samt tilrettelegging for utdanningsmobilitet mellom europeiske land.

Målet med et internasjonalt perspektiv i utdannings- og yrkesrådgivningen har gjennom de siste tiårene skiftet fra å være en løsning på et norsk kapasitetsproblem i visse utdanninger til å ha som mål at elevene tilegner seg kunnskap om språk og kultur.

Innenfor internasjonaliseringen av utdannings- og yrkesrådgivningen finnes det tre større europeiske nettverk som Utdanningsdirektoratet deltar i. Disse er:

• Euroguidance, et nasjonalt ressurssenter for karriereveiledning som er rettet mot rådgivere, elever og lærere.

• Academia, som er et europeisk utvekslingsprogram for alle som arbeider med karriereveiledning både i utdanningssektoren og i arbeidssektoren.

• European Lifelong Guidance Policy Network, som bidrar med å skape en europeisk dimensjon i utviklingen av nasjonal politikk innenfor karriereveiledning rettet mot både utdanningssektoren og arbeidssektoren.

3.3.2 Europeiske prosesser i fag- og yrkesopplæring

EU har satt i verk flere tiltak og prosesser som er rettet mot fag- og yrkesopplæringen, eller som har betydning for dette området. Norge er aktivt med i arbeidet i flere av prosessene. Mye av arbeidet har sin bakgrunn i Lisboa-prosessen, der EU satte seg som mål å bli verdens mest kunnskapsbaserte og konkurransedyktige økonomi innen 2010. Lisboa-prosessen ble fulgt opp av København-prosessen i 2002, en strategi for europeisk samarbeid om yrkesopplæring og yrkeskvalifikasjoner (København-erklæringen), der fokus er gjennomsiktige systemer, gjensidig anerkjennelse og kvalitet. København-prosessen inngår i EUs nye åpne koordineringsmetode, som innebærer mykere reguleringsformer gjennom normdannelse, læring og av atferd. Det er opp til hvert enkelt medlemsland å vurdere hvordan de vil gå fram for å nå målene.

København-erklæringen er blitt fulgt opp av et ministermøte annethvert år. I Maastricht i 2004 ble det bestemt å arbeide for å styrke sammenhengen mellom København-prosessen og Education and Training 2010, som er fellesbetegnelsen for EU-aktiviteter innenfor utdanning.

Helsinki-erklæringen fra 2006 prioriterer behovet for å utvikle, teste og implementere felles verktøy. Status for dette arbeidet ble gjennomgått i Bordeaux høsten 2008. Bordeaux-erklæringen bidrar til framtidig strategisk rammeverk for samarbeid innenfor opplæringsfeltet etter 2010.

Norge er i kraft av EØS-avtalen med i organer som The European Centre for the Development of Vocational Training (CEDEFOP). Organet er opprettet for å bistå medlemsstatene i oppbyggingen av de nasjonale yrkesrettede utdanningene. Siden etableringen i 1976 har det utviklet seg til et europeisk dokumentasjonssenter som blant annet samler informasjon om forskning, litteratur og best practice. Informasjon hentes inn fra medlemslandene og blir brukt aktivt inn mot København-prosessen. Norge har i de siste årene sendt nasjonale eksperter på fag- og yrkesopplæringsområdet til CEDEFOP. Partene i arbeidslivet har status som observatører i CEDEFOP.

For å holde organisasjonen oppdatert på utviklinger innenfor fag- og yrkesopplæring i vid forstand har CEDEFOP opprettet tre faglige nettverk: ReferNet, et nettverk for dokumentasjon og ekspertise, The Training of Trainers Network – TTnet, og Skillsnet, som gir høyt kvalifiserte forskere og andre aktører muligheten til å legge fram og diskutere forsknings- og analysemetoder knyttet til endringer i arbeidsmarkedet. Norge deltar i ReferNet og Skillsnet.

En rekke vedtak om konkrete tiltak er gjort og prosesser igangsatt innenfor fag- og yrkesopplæringen i Europa. EU-kommisjonen har lagt fram forslag til en anbefaling om etablering av et system for poeng innenfor fag- og yrkesopplæringen (ECVET). Under de ulike aktivitetene og forslagene til tiltak ligger et felles europeisk søkelys på økt mobilitet, både i og mellom utdanningssystemene, og et felles europeisk arbeidsmarked. I tillegg etablerte Europa-kommisjonen i 2005 et nettverk for arbeidet med kvalitet i fag- og yrkesopplæringen (ENQA-VET), og i 2008 la EU-kommisjonen fram et forslag om felles europeisk referanserammeverk for kvalitetssikring i fag- og yrkesopplæring. Det er vedtatt å etablere et europeisk rammeverk for kvalifikasjoner (EQF) som også er viktig for fag- og yrkesopplæringen. Videre er det innført et felles europeisk dokumentasjonssystem kalt Europass. Årlig deltar ca. 400 norske ungdommer i Leonardo da Vinci, et utvekslingsprogram blant annet for lærlinger.

Partssamarbeidet i EU, gjennom Advisory Committee on Vocational Training(ACVT), gir kommisjonen råd og er en aktiv part i gjennomføringen av politikken.

3.4 Departementets vurderinger og konklusjoner

Internasjonalisering av utdanning bidrar til bevisstgjøring og kulturforståelse og gir elever og studenter bedre forutsetninger for et stadig mer internasjonalt orientert samfunns- og arbeidsliv. På grunnopplæringsområdet er internasjonalisering forankret i formålsparagrafen og læreplanverket. Internasjonalisering angår derfor alle elever i grunnopplæringen, ikke bare de som omfattes av ulike utvekslingsordninger, klasseturer og andre former for mobilitet.

Internasjonalisering gjennom læreplanverk og kompetansemål

Kunnskapsløftet forutsetter større grad av lokalt utviklingsarbeid med læreplanene. For mange skoler og skoleeiere har det vært utfordringer knyttet til dette arbeidet. De første evalueringsrapportene av Kunnskapsløftet viser at det er behov for støtte til nærmere konkretisering av innholdet i det elevene skal lære. 6 I St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen foreslås det en rekke tiltak for å støtte og styrke skolene i dette arbeidet. Blant annet skal Utdanningsdirektoratet utarbeide veiledninger i lokalt arbeid med læreplanene. Departementet mener at det også er behov for en veiledning i hvordan den internasjonale dimensjonen kan bli lagt vekt på i det lokale læreplanarbeidet. Den nye formålsparagrafen for grunnopplæringen, som er mer åpen mot verden og det flerkulturelle samfunnet, styrker behovet for en slik veiledning.

Det internasjonale perspektivet er et gjennomgående trekk som læringsaktiviteter kan knyttes til. Det er derfor en utfordring å se nærmere på hvordan det i praksis implementeres i norsk skole, i ulike fag og på de ulike nivåene.

Det er i tillegg for liten bevissthet og aktivitet rettet mot å utnytte de mulighetene som vårt flerkulturelle samfunn gir. Skoler trekker i for liten grad inn ressurser som burde være tilgjengelige i nærmiljøet som lærekrefter, språkassistenter etc. Både innvandrere, utenlandske studenter og arbeidstakere i Norge og næringslivet bør i større grad være ressurser som kan trekkes inn.

Departementet ønsker at det internasjonale perspektivet skal bringes enda nærmere klasserom og verksted. Departementets vurdering er at det er behov for å se nærmere på hvordan det internasjonale perspektivet kommer til uttrykk i opplæringen. Dette kan fungere som et utgangspunkt for utvikling av en plan for internasjonaliseringsarbeidet i grunnopplæringen med konkrete tiltak og eksempler på god praksis som igjen kan støtte skoler, lærebedrifter, lærere og instruktører i internasjonaliseringsarbeidet.

Samarbeidsprosjekter og reiseaktiviteter

Det er mange gode initiativ og eksempler på ulike prosjekter og reiseaktiviteter i norsk grunnopplæring, men det er svært store forskjeller i innretning og organisering på alle nivåer og mellom elevgrupper, skoler, kommuner og fylker. I tillegg finnes det ofte ikke helhetlige og konsistente planer på skole- eller skoleeiernivå for slike aktiviteter. Det finnes også eksempler på prosjekter og aktiviteter, ofte ulike reiseaktiviteter, som ikke er knyttet til kompetansemål og læreplaner, og som kan stjele tid fra andre læringsaktiviteter. I stor grad blir slike aktiviteter et tema bare for språklærere, men det bør i større grad også være interessant for andre fag og for alle utdanningsprogrammer. Det er et generelt behov for større grad av kvalitetssikring av aktiviteter og prosjekter som kalles internasjonalisering, ut over det som er nedfelt i læreplanene.

Ordningen med gratisprinsippet, at det ikke skal kunne kreves egenbetaling, skal videreføres. Samtidig er det viktig å påpeke at det er tillatt å gi gaver, og dette skaper noen utfordringer i grunnopplæringen. Mange skoler sliter med å håndheve gratisprinsippet, og flere skoler har sett seg nødt til å avlyse studieturer på grunn av konflikt med gratisprinsippet.

Finansiering av utenlandsreiser leder umiddelbart til en problematisering av gratisprinsippet og muligheten for foresatte til å gi gaver til skolen. Det er skoleeier som i utgangspunktet må dekke kostnadene ved studieturer og utnytte eksisterende stipendprogrammer maksimalt. Det er ikke en rett å reise på studietur til utlandet, og skoleeier står fritt til å prioritere dette. Hvis skolene og de foresatte klarer å finne løsninger for medfinansiering basert på frivillige gaver og inntektsgivende aktiviteter som ikke bryter med dagens regelverk og ikke oppleves som et press, ser departementet dette som positivt.

Mange skoler vektlegger kortere utvekslingsopphold i språkfagene. De har avtaler med samarbeidende skoler, og tilbyr elever og lærere utvekslingsopphold der de bor hos en vertsfamilie. Tilsvarende kommer elever og lærere fra partnerskolene hit. Dette er ofte ressurs- og tidkrevende opplegg, og skoler og skoleeiere må sikre at ordningen praktiseres innenfor rammene av gratisprinsippet. Ofte er disse oppleggene knyttet til et bestemt fremmedspråk. Fordi aktivitetene kan ta opptil flere uker av et skoleår, er det viktig at de koordineres nøye med andre fag og lærings- og kompetansemål.

Internasjonalisering i fag- og yrkesopplæring

I fag- og yrkesopplæringen har internasjonalisering tradisjonelt vært et sentralt tema. Læreplanene på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene vektlegger også i stor grad internasjonale impulser og perspektiver. Internasjonale yrkeskonkurranser, slik som World Skills, vekker stor interesse i arbeidslivet og har økende deltakelse fra lærlinger. Leonardo da Vinci-programmet i EU-regi har i flere år åpnet for ulike internasjonaliseringsmuligheter, men det er behov for mer oppmerksomhet om hvordan mobilitet kan styrkes innenfor Leonardo da Vinci-programmet. EU vil framover vektlegge mobilitet og det vil være viktig å utnytte disse mulig­hetene fullt ut.

Samarbeid med arbeids- og næringsliv

Mange norske bedrifter har en internasjonal orientering. Det er departementets vurdering at dette forholdet bør bli brukt mer aktivt i et samarbeid mellom skole og arbeidsliv. Dette gjelder for alle nivåer i utdanningssystemet, og det gjelder ikke minst innenfor fag- og yrkesopplæringen. Samarbeidsrådet for fag- og yrkesopplæring (SRY) er en viktig aktør som departementet mener bør inneha en sentral rolle i dette arbeidet. Utveksling av flere elever innenfor yrkesfaglige utdanningsprogrammer er en sentral utfordring, og SRY vil kunne være viktig også i denne sammenhengen.

Også på det nasjonale myndighetsnivået vil det være viktig med en god kontakt mot bransjeorganisasjoner, arbeidslivets organisasjoner og store enkeltbedrifter. Departementet vil vurdere hvordan et slikt samarbeid kan utvikles med tanke på å frambringe gode ideer og løsninger som kan være relevante for internasjonalisering av norsk skole. Det er i den sammenhengen høstet gode erfaringer med departementets realfagsstrategi og det samarbeidet som er utviklet mellom departementet og arbeidslivet gjennom Forum for realfag.

Deltakelse i tilgjengelige programmer

Det er ofte for svak deltakelse i tilgjengelige relevante programmer og prosjekter. Dette gjelder både de som er i EU-regi, og andre. Av og til skorter det på informasjon, og ofte er det gratis tilbud som ikke utnyttes. Norsk deltakelse i EUs aktiviteter rettet mot grunnopplæringen kunne i noen tilfeller vært høyere i forhold til andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er grunn til å se på hvorfor ikke skoler i større grad benytter seg av de mulighetene som ligger i EUs ulike mobilitetsprogrammer.

SIU har ansvar for å forvalte de store internasjonale programmene for elever og lærere i grunnopplæringen som blant annet Nordplus Junior, Comenius, Leonardo da Vinci. Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet ivaretar i tillegg ulike sider ved internasjonalt samarbeid på myndighetsnivå. Det er imidlertid behov for å samordne forvaltningen og styrke rådgivningen opp mot enkeltskoler og skoleeiere.

SIUs oppgaver innenfor grunnopplæringsområdet bør utvides til i større grad å være et service- og kompetansesenter for skoler og skolemyndigheter i grunnopplæringen for å sikre økt bruk av programmer i regi av EU og andre aktører.

Spesielt innenfor grunnskolen burde for eksempel eTwinning-prosjekter som er nettbaserte være attraktive og bedre utnyttet. Disse omfatter mange ulike fag, og det legges opp til partnerskap med skoler i andre europeiske land.

Kunnskap om de ulike programmene som det kan søkes på i videregående opplæring er ikke god nok, og departementet vil iverksette tiltak som kan gjøre programmene mer kjent.

Utdanningsstøtte

Ordningen med studieopphold i utlandet for hele elevgrupper, der elevene får støtte fra Lånekassen, når trolig ut til elever som ellers ikke ville valgt utenlandsopphold. Fordi studieoppholdet er tilrettelagt av elevens skole, er dette ansett som kvalitetsmessig forsvarlig.

Godkjenning av nye opplegg under ordningen forutsetter økt bevilgning over statsbudsjettet, alternativt kan nye opplegg erstatte opplegg som alt er godkjent under ordningen. Det siste har hittil ikke vært tilfelle. Ordningen er altså lite fleksibel. Dette kan oppleves som urettferdig og lite hensiktsmessig av fylkeskommuner og skoler. Ordningen ble som nevnt gjort permanent fra 2005/2006, samtidig som det ble varslet at det skulle utvikles kriterier for søknadsbehandling og kvalitetssik­ringssystemer. Departementet vurderer dette som en forutsetning i arbeidet med å omforme ord­ningen til å bli rettighetsbasert og mer på linje med øvrige støtteordninger fra Lånekassen.

Det er stor overrepresentasjon av elever fra studiespesialiserende utdanningsprogrammer i ordningen. Seks av de 15 norske skolene som er involvert befinner seg i det sentrale østlandsområdet, mens syv er lokalisert på Sør- og Vestlandet. Nord- og Sør-Trøndelag fylkeskommuner har et opplegg som omfatter elever fra de to fylkene, og en skole i Nord-Norge er omfattet av ordningen. Departementet ønsker å bidra til å sikre at ordningen kan omfatte flere elever på yrkesfaglige utdanningsprogrammer og flere opplegg i ikke-engelskspråklige land. Det bør også vurderes om godkjenningen av opplegg inn i ordningen bør gjelde for et visst antall år om gangen. Videre er det ønskelig å få en større geografisk spredning på skoler som omfattes av ordningen. Departementet vil også vurdere om godkjenningen for støtterett gjennom Lånekassen skal ivaretas av andre enn Kunnskapsdepartementet.

Ordningen med støtte fra Lånekassen til enkeltelever som deltar i utveksling gjennom en utvekslingsorganisasjon, er en regelstyrt, rettighetsbasert ordning. Departementets syn er at kvalitetssikringen av ordningen bør styrkes gjennom bedre kriterier for søknadsbehandling for å sikre at mangledne godkjenning ikke fører til forsinkelser i utdanningen. Det bør være en målsetting at flere elever velger utvekslingsopphold i et ikke-engelskspråklig land, samtidig som ordningen bør utnyttes bedre innenfor yrkesfagopplæringen. Siden det er en individrettet ordning, er det en utfordring hvordan skolene kan utnytte elevenes erfaringer når de kommer hjem.

Utvekslingsorganisasjonene står for kontakten mellom elev og vertsskole, men de har ikke et tydelig nok ansvar for å sikre kvaliteten på opplæringen ved mottakerskolen. De har heller ikke ansvar for å legge fram informasjon om det faglige opplegget ved skolen i forkant. Dermed blir det meste av ansvaret for faglig kvalitetssikring lagt på eleven og skolen i Norge. Eleven må selv framskaffe dokumentasjon som skolen vurderer. Depar­tementet mener det kan være naturlig at utvekslingsorganisasjonene, som tilrettelegger for utenlandsoppholdet, får et større ansvar for å framskaffe informasjon om det faglige opplegget eleven skal følge ute.

På samme måte som for ordningen med utveksling av hele elevgrupper foreslår departementet å starte et arbeid med å utvikle kriterier for kvalitet og for søknadsbehandling for individuell utveksling gjennom utvekslingsorganisasjoner.

Kvalitetskriterier må innrettes slik at elevene sikres et faglig og sosialt godt opplegg. Som ledd i kvalitetssikringen av opplæringstilbudene er det særlig aktuelt å stille klarere krav til utvekslingsorganisasjonene for at opplæringstilbudene skal kunne gi rett til utdanningsstøtte. Departementet vil vurdere å flytte godkjenningen av organisasjoner som omfatter støtteordningen ut av departementet og til et underliggende organ.

Departementet har ingen planer om å åpne for en generell adgang til å ta hele den videregående opplæringen i utlandet med støtte fra Lånekassen. De gjeldende rammene i regelverket som begrenser støtteretten til vanlig videregående opplæring når det for eksempel er sykdom, bistandsarbeid, misjonsvirksomhet, tjeneste i utlandet for norsk næringsliv eller offentlig myndighet som er årsaken til at eleven er bosatt i utlandet, og ellers åpner for støtte til yrkesfaglig opplæring som ikke finnes i Norge, anses å være tilstrekkelige.

Internasjonalt myndighetssamarbeid

Norge deltar i og samarbeider med en rekke internasjonale organisasjoner og nettverk for å forbedre kvaliteten innenfor grunnopplæringen. Departementet vurderer de tidligere nevnte samarbeidsarenaene som relevante og viktige, og de anses som kvalitetsfremmende og utviklende for norsk grunnopplæring. Slikt samarbeid må også betraktes som relevant og betydningsfullt når det gjelder behovet for å høyne læringsutbyttet i grunnopplæringen.

3.5 Forslag til tiltak

Departementet vil foreslå følgende tiltak:

• Bidra til økt bruk av EU-programmer for skole- og elevsamarbeid og utveksling innenfor grunnopplæringen. Bedre tilgangen til informasjon og rådgivning omkring EU-programmene.

• Sørge for at Norge søker aktiv deltakelse i nye internasjonale samarbeidsprogrammer rettet mot skolen, og at ordninger blir utnyttet på en god måte.

• Gi SIU oppgaver knyttet til å være et service- og kompetansesenter også for skoler og skolemyndigheter.

• Utarbeide en samlet oversikt over eksisterende programmer og støtteordninger.

• Utvikle en plan for internasjonaliseringsarbeidet i grunnopplæringen, inkludert spredning av eksempler på god praksis og ideer til hvordan internasjonalt samarbeid kan brukes i fagene, samt tiltak som kan føre til økt elevutveksling og hospitering.

• Vurdere hvordan flere kan få lærlingplass i utlandet.

• Utarbeide veiledning i hvordan det kan legges vekt på internasjonale perspektiver i det lokale læreplanarbeidet, sett i lys av den generelle delen av læreplanen og de fagspesifikke læreplanene.

• Videreutvikle samarbeidet med arbeids- og næringslivet om internasjonalt arbeid i opplæringen.

• Styrke Samarbeidsrådet for fag- og yrkesopplæringens (SRY) rolle i arbeidet med internasjonale spørsmål.

• Fortsette å delta aktivt i internasjonale undersøkelser og internasjonalt samarbeid om kvalitetsarbeid i opplæringen. Intensivere det internasjonale samarbeidet omkring fag- og yrkesopplæringen.

• Sørge for at det blir gitt veiledning om god og lik praktisering av gratisprinsippet for å unngå uklarhet om lovtolkningen.

Foreslåtte tiltak innenfor utdanningsstøtteordningen:

• Vurdere hvordan ordningen med studieopphold for elevgrupper kan åpnes for nye grupper.

• Vurdere tiltak i ordningen med studieopphold for elevgrupper for å sikre større geografisk spredning og bedre representasjon av yrkesfaglige utdanningsprogrammer.

• Utarbeide kriterier for kvalitet og for søknadsbehandling for utveksling gjennom utvekslingsorganisasjon og for studieopphold i utlandet for hele elevgrupper. Vurdere å la godkjenningen bli ivaretatt av andre enn Kunnskapsdepartementet.

• Vurdere nye støtteordninger for å stimulere til økt utveksling, som for eksempel språkstipend.