2 Reiselivsnæringene og turismens økonomiske betydning

De reisende etterspør et sammensatt totalprodukt, en opplevelse. Dette er ofte sammensatt av varer og tjenester produsert av mange bedrifter i ulike næringer. Hvilke varer og tjenester det dreier seg om, avhenger blant annet av formålet med, og andre ønsker og behov knyttet til reisen. Mat og drikke, overnatting og transport er selvfølgelige ingredienser i en reise. Ofte er det imidlertid bestemte gjøremål, enten behov for å gjøre bestemte aktiviteter eller ønske om opplevelse som bestemmer reisemålet. Dette gjenspeiler seg i etterspørselen etter ulike former for aktiviteter, kultur og underholdning.

I næringsøkonomisk forstand er reiselivsnæringer ikke noe entydig begrep. Reiselivsnæringer er en fellesbetegnelse på næringer der salget til de reisende/turister utgjør en betydelig andel av produksjonen. Som reiselivsnæringer regnes vanligvis transport-, overnattings-, serverings-, formidlings- og opplevelsesnæringen. Som reisende regnes mennesker som er på ferie- og fritidsreise og mennesker på forretnings- og tjenestereise. De generelle standardene som benyttes for inndeling av næringer, produkter, ulike former for forbruk mv. i nasjonalregnskapet gir ikke rom for å studere reiselivets makroøkonomiske betydning i Norge. Statistisk sentralbyrå har derfor utviklet det såkalte satellittregnskapet for turisme, jf. boks 2.1.

Boks 2.1 Satellittregnskapet for turisme

Satellittregnskapet for turisme er knyttet til nasjonalregnskapet, og er spesielt tilpasset for å belyse økonomiske forhold knyttet til reiseliv i en nasjonaløkonomisk sammenheng. Regnskapet viser de reisendes etterspørsel etter varer og tjenester; det såkalte turistkonsumet på den ene siden, og reiselivets tilbudsside på den andre siden. Tilbudssiden viser nasjonalregnskapsstørrelser som produksjon, bruttoprodukt, sysselsetting, investeringer mv. i reiselivsnæringene, og samlet tilbud av reiselivsprodukter.

Reiselivsnæringene identifiseres ut fra deres avhengighet av og/eller betydning for turisme, og omfatter:

overnatting – hotell, camping og annen overnatting

servering    – restaurant, bar, kantine, catering

transport         – buss, drosje, bane, fly, innenriks sjøtransport og fergetransport mel- lom Norge og utlandet, cruise

formidling    – reisebyrå, turoperatør, utleie av bil

opplevelser – fornøyelsesparker, sirkus, sport, underholdning og fritidsvirksom- het med videre

Satellittregnskapet for turisme gir også informasjon om sammenhengen mellom de reisendes etterspørsel og næringenes produksjon. Et viktig poeng er at reiselivsnæringene også leverer en stor del av sin samlede produksjon til andre enn de reisende. Figur 2.1 nedenfor angir salget til de reisende som andel av samlet produksjon i de ulike reiselivsnæringene i 1995, samt herav salg til utenlandske reisende i Norge.

Kilde: SSBs satellittregnskap for turisme

Reiselivsnæringenes betydning i økonomien og samfunnet må ses i lys av den situasjonen norsk økonomi og samfunn står overfor. Det faktum at omsorgsforpliktelsene øker og at det er knapphet på arbeidskraft innen mange yrker, betyr at verdiskapingen må øke og at arbeidskraften må settes inn der den gir størst mulig verdiskaping. Bedriftenes lønnsevne betyr i en slik sammenheng mye for mulighetene til å konkurrere om arbeidskraften og mulighetene for økt vekst og verdiskaping framover.

Kapittel 2.1 omtaler nærmere hva reiselivsnæringene bidrar med til brutto nasjonalprodukt (BNP), hvilken betydning de har for sysselsettingen, og hvor effektivt ressursene anvendes i disse næringene. Omtalen er basert på tall fra satellittregnskapet for turisme. I kapittel 2.2 gjøres en mer inngående drøfting av utviklingen innen de enkelte reiselivsnæringene. Reiselivets utvikling i henholdsvis byer og distrikter belyses i kapittel 2.3.

2.1 Reiselivsnæringenes betydning i norsk økonomi

Bruttoproduktet i en næring er et mål på næring­ens verdiskaping. Bruttoprodukt fratrukket kapitalslit er grunnlaget for fordeling av verdier på arbeidskraft, myndigheter og eiere. Figur 2.2 viser reiselivsnæringenes bidrag til brutto nasjonalprodukt i forhold til bidraget fra andre næringsgrupper. Foreløpige tall for 1998 viser at reiselivsnæringene hadde et bruttoprodukt på 47,2 milliarder kroner. Med dette bidro næringene med 4,3 prosent til BNP, noe som er om lag dobbelt så mye som primærnæringene. I forhold til andre næringer bidrar reiselivsnæringene likevel relativt mindre.

Som omtalt i innledningen til kapittel 2, er det en stor del av produksjonen i reiselivsnæringene som selges til andre enn turister, slik som servering til lokalbefolkningen og lokaltransport. I tillegg kjøper de reisende også produkter som er produsert av andre næringer enn reiselivsnæringene. Derfor må det ikke settes likhetstegn mellom reiselivsnæringenes bidrag til BNP og det bidraget til BNP som følger av de reisendes konsum. De reisendes direkte bidrag til BNP (turistkonsumet, jf. boks 2.1) er av SSB beregnet til 3 prosent i 1995, altså en del lavere enn det samlede bidraget fra reiselivsnæringene, som var på 4,1 prosent i 1995.

*foreløpige tall for 1998.

**utenom reiselivsrelatert virksomhet.

Kilde: SSBs satellittregnskap for turisme.

Veksten i samlet bruttoprodukt i reiselivsnæringene har i perioden 1990–1998 vært omtrent på linje med den generelle veksten i BNP i faste priser. Innenfor reiselivsnæringene er det transportnæringene som gir det største bidraget til BNP med 18,2 milliarder kroner i 1998. Formidlingsvirksomhet, dvs. reisebyråer, turoperatører med videre, har hatt den sterkeste veksten i bruttoproduktet blant reiselivsnæringene i perioden. Serveringsnæringen hadde en nedgang i bruttoproduktet i faste priser på midten av nittitallet, men har siden 1996 vist vekst. Bruttoproduktet i overnattingsnæringen har ligget nokså stabilt på ca. seks milliarder faste 1998-kroner på hele 1990-tallet.

Figur 2.3 viser hvordan bruttoproduktet fordeler seg blant de enkelte reiselivsnæringene i 1998.

Kilde: SSBs satellittregnskap for turisme

Reiselivsnæringene samlet binder opp mye realkapital . I 1996 var om lag 243 milliarder kroner bundet i realkapital i reiselivsnæringene, det vil si 8,3 prosent av samlet realkapital. Det var transportnæringene som stod for størst andel av realkapitalen.

Reiselivsnæringene står også for en betydelig andel av bruttoinvesteringene i fast realkapital. Sammenholdt med næringenes bidrag til BNP gir dette et inntrykk av hvordan disse investeringene samlet kaster av seg, jf. figur 2.4.

Kilde: SSBs satellittregnskap for turisme

Som det framgår av figuren investerer reiselivsnæringene relativt mye, men får relativt mindre igjen for disse investeringene sammenlignet med gjennomsnittet for andre næringer. Det er reiselivsnæringene innen transport som står for de største investeringene. Som figuren også viser, har investeringsandelen i reiselivsnæringene økt, mens andelen av verdiskapingen har vært relativt stabil i perioden. Det gjøres oppmerksom på at reiselivsnæringene også betjener andre enn reisende, jf. boks 2.1, og sammenligningene viser verdiskaping og investeringer samlet for disse næringene.

I tillegg til at reiselivsnæringene binder opp mye kapital, er de også relativt arbeidsintensive. Foreløpige tall fra SSB viser at reiselivsnæringene stod for 6,7 prosent av samlet sysselsetting i 1998 (normalårsverk). Selv om antall normalårsverk i reiselivsnæringene har steget i perioden 1990 til 1998, har reiselivsnæringenes andel av samlet sysselsetting i Norge vært nokså stabil.

Samlet var det nærmere 130 000 normalårsverk i reiselivsnæringene i 1998. På grunn av et større antall deltidsansatte personer, var antall faktisk sysselsatte personer i reiselivsnæringene vel 150 000. Deltidsansettelser er spesielt utbredt innen overnattings-, serverings- og underholdningsnæringene. Innen formidlings- og transportnæringene er innslaget av deltidsansatte lavere.

Transportnæringen bidro mest til samlet sysselsetting i 1998 med ca. 2,8 prosent. Serveringsnæringen bidro med ca. 1,5 prosent, overnattings- og opplevelsesnæringene med litt over en prosent hver og formidlingsvirksomhet med ca. 0,3 prosent. Sysselsettingen i næringene innen transport har ligget nokså stabilt på om lag 54 000 normalårsverk på 1990-tallet. Utviklingen i serveringsnæringen følger konjunkturutviklingen nøye. Serveringsnæringen hadde en kraftig vekst i sysselsettingen på midten av 1980-tallet og en nedgang tidlig på 1990-tallet. Sysselsettingen i serveringsnæringen ble i 1998 beregnet til 28 400 normalårsverk eksklusiv restaurantvirksomhet i hotellene. Sysselsettingen i overnattings- og opplevelsesnæringene ble i 1998 beregnet til henholdsvis 22 000 og 20 000 normalårsverk. Reisebyrå- og formidlingsvirksomhet står for en relativt beskjeden andel av sysselsettingen, men har i perioden fra 1990 til 1998 økt fra ca. 3 600 til ca. 5 100 normalårsverk, noe som er en svært høy relativ vekst.

Bruttoprodukt pr. normalårsverk gir et mål på hvor mye verdiskaping man får igjen for arbeidsinnsatsen. Figur 2.5 viser utviklingen i bruttoprodukt pr. normalårsverk i de ulike næringene. Petroleumsvirksomheten, som ikke er med i figuren, er svært lite arbeidsintensiv og bruttoproduktet pr. normalårsverk for denne næringen blir derfor relativt høyt.

*foreløpige tall.

**utenom reiselivsrelatert virksomhet.

Kilde: SSBs satellittregnskap for turisme

I 1998 utgjorde bruttoproduktet pr. normalårsverk i reiselivsnæringene litt over 350 000 kroner. Sammenlignet med de fleste andre næringer er dette lavt. Kun primærnæringene hadde en lavere verdiskaping i forhold til arbeidsinnsatsen enn reiselivsnæringene i 1998. Varehandel hadde på begynnelsen av 1990-tallet en lavere verdiskaping pr. normalårsverk enn reiselivsnæringene, men denne situasjonen har snudd seg i løpet av perioden.

Bruttoproduktet pr. normalårsverk i reiselivsnæringene samlet har ikke vokst på 1990-tallet, og utviklingen har dermed ikke vært på høyde med utviklingen i andre næringer. Både overnattings–, serverings-, opplevelses- og transportnæringen har hatt en nokså stabil verdiskaping per normalårsverk i perioden. Formidlingsnæringen har siden 1993 hatt en meget sterk økning i verdiskapingen pr. normalårsverk.

2.2 De enkelte reiselivsnæringene

I det følgene gis en nærmere beskrivelse av de enkelte reiselivsnæringene når det gjelder struktur, lønnsomhet og andre kjennetegn, samt hvordan den økonomiske utviklingen i næringene har vært på 1990-tallet. Lønnsomheten er omtalt ut fra tre sentrale begreper; totalrentabilitet, egenkapitalandel og driftsmargin. Til sammen gir de et overblikk over lønnsomheten i bedriftene. For nærmere definisjon, se vedlegg 1.

2.2.1 Overnattingsnæringen

Overnattingsnæringen består i hovedsak av hoteller, hytter og campingplasser. I tillegg kommer overnatting som ikke er kommersiell – slik som overnatting i private hytter og hos slekt og venner. Sistnevnte inngår ikke i overnattingsnæringen, men gir likevel betydelig økonomisk virkning i de øvrige reiselivsnæringene.

Det var i 1998 knapt 2 500 tilbydere av kommersielle overnattingstjenester i Norge. Dette er bedrifter som tilbyr alt fra fullstendig selvstell til fullpensjon. Tabell 2.1 viser hovedstrukturen i næringen med hensyn til bedrifter og kapasitet.

Det foreligger ingen samlet oversikt over hytter som leies ut på kommersiell basis. I henhold til SSBs hyttegrendstatistikk var det 185 hyttegrender ved utløpet av 1998, med totalt 1 250 hytter.

Størstedelen av norske overnattingsbedrifter er små. Ifølge SSBs registerstatistikk for 1997 har om lag halvparten av bedriftene en årlig omsetning på mindre enn én million kroner. Denne halvparten av bedriftene har tre prosent av omsetningen og syv prosent av sysselsettingen. Overnattingsbedrifter med en årlig omsetning på 10 millioner eller mer utgjør 12 prosent av bedriftene. Disse bedriftene står imidlertid for vel to tredjedeler av omsetningen og knapt to tredjedeler av sysselsettingen.

Det kan også konstateres at økningen i sengekapasiteten ved hotellene er større enn økningen i antall bedrifter. Utviklingen går således i retning av større enheter. Den samme utviklingen kan ikke registreres i campingnæringen og for vandrerhjem og turisthytter.

Kilde: Foretaksregisteret/Dun & Bradstreet, bearbeidet av Ole Skalpe

Losjiomsetningen i overnattingsbedriftene utgjorde i følge SSB 7,2 milliarder kroner i 1997.

Beregninger av lønnsomheten i overnattingsnæringen (hoteller, pensjonater, moteller og camping) viser at denne i mange år har vært relativt lav i store deler av næringen. Lønnsomheten har imidlertid hatt en positiv utvikling utover på 1990-tallet, jf. figur 2.6. Soliditeten, målt ved egenkapitalandelen, har også vært svak i perioden, selv om det også her har vært en bedring på 1990-tallet. Lønnsomhetsforbedringene skyldes i stor grad lavere rentekostnader, omsetningsøkning og mer effektiv drift.

Overnattingsnæringen er preget av store svingninger i etterspørselen. De store svingningene følger av ferie- og fritidsmarkedet som i hovedsak er konsentrert om sommermånedene juni, juli og august. I disse månedene er kapasiteten i næringen jevnt over godt utnyttet. Distriktsbedriftene merker sesongsvingningene sterkest, da de i langt større grad enn bedriftene i byene er avhengige av ferie- og fritidsmarkedet.

Til tross for en betydelig innsats for å kanalisere noe av trafikken over på skuldersesongene, har det vært liten endring i sesongsvingningene. Lav kapasitetsutnyttelse som følger av denne situasjonen påvirker lønnsomheten. Dette slår negativt ut for distriktsbedriftene. Den økonomiske situasjonen for byhotellene er jevnt over bedre enn for distriktshotellene. Dette skyldes at byhotellene i større grad baserer seg på forretningstrafikk som gir bedre priser og jevnere besøk fordelt over året. I kap. 2.3 er bedriftenes utvikling i henholdsvis distrikt og byer omtalt nærmere.

Hotell- og restaurantvirksomhetene er næringer med stor andel kvinnelige ansatte. Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelser (AKU) utgjorde kvinneandelen i 1997 om lag to tredjedeler av sysselsatte i næringen. Faktisk arbeidstid pr. uke innen hotell- og restaurantvirksomhet i 1997 var gjennomsnittlig 32,7  timer. For menn utgjorde den gjennomsnittlige arbeidstiden 37,1 timer per uke, og for kvinner 30,4 timer per uke. Det er dermed kvinnelige arbeidstakere som står for det meste av deltidsarbeidet.

Overnattingsnæringen sysselsetter en relativt stor andel yngre arbeidstakere sammenlignet med næringslivet for øvrig. Næringen gir også et viktig sysselsettingstilbud til blant annet ungdom under utdanning.

Hotellene

Hotellnæringen har hatt en betydelig vekst i antall overnattinger, men den reelle veksten i losjiomsetningen viser en svakere utvikling gjennom 1990-årene. Totalt utgjorde antall registrerte gjestedøgn ca 16,4 millioner i 1998. Det er en økning på 4,4 millioner gjestedøgn siden 1990, dvs. en vekst på knapt 37 prosent. Veksten har kommet i flere segmenter. Først i perioden er det ferietrafikken som viser størst vekst, mens det etter 1994 er kraftigst vekst i forretningstrafikken, jf. kap. 3.

Kapasitetsutnyttingen for hotellene er et viktig mål på effektiviteten i hotelldriften, og gir dessuten en indikasjon på økonomien og lønnsomheten i næringen. Tradisjonelt har kapasitetsutnyttelsen vært lav. Kapasitetsoppbyggingen i perioden har vært lavere enn etterspørselsveksten. Kapasitetsutnyttelsen har derfor steget jevnt i 1990-årene, med unntak av et midlertidig tilbakefall i 1995. Målt i forhold til rom har kapasitetsutnyttelsen økt fra 46,8 prosent i 1990 til 53,7 prosent i 1998.

De betydelige sesongvariasjonene i etterspørselen etter overnattinger, spesielt i distriktsbedriftene, gjør at det er vanskelig å få en god kapasitetsutnyttelse over hele året. Bedre utnyttelse av kapasiteten, spesielt i lavsesonger, er en av hovedutfordringene i hotellnæringen. Sesongforlengelse kan bidra til økt lønnsomhet.

Figur 2.7 illustrerer sesongvariasjonen i gjestedøgn ved hotellene fordelt på formålene ferie/fritid, forretnings- og tjenestereiser og kurs og konferanser.

Kilde: SSBs hotellstatistikk

Figuren viser at hotellene har en lavsesong i januar, april og mai og mot slutten av året. Høysesongen for hotellene er i sommermånedene juni, juli og august. Det er særlig ferie- og fritidsmarkedet som bidrar til disse svingningene, med en klar høysesong i juni, juli og august og i februar og mars. Overnattingsvirksomheten knyttet til forretnings- og tjenestereiser og kurs og konferanser bidrar over året til å redusere de store sesongsvingningene som følger av ferie- og fritidsmarkedet.

Når det gjelder markedet for forretnings- og tjenestereiser og kurs- og konferansemarkedet, er det særlig byhotellene og hotellene i nærheten av større befolkningskonsentrasjoner som har den største trafikken. Det er også ved byhotellene den største veksten i markedet for forretnings- og tjenestereiser har skjedd. Trafikken som følger av forretnings- og tjenestereiser, er ikke så sesongbetont som ferietrafikken. Dette gir de sentralt beliggende hotellene større muligheter for å opprettholde et stabilt aktivitetsnivå over hele året. De tradisjonelle distriktshotellene som i vesentlig grad baserer seg på ferie- og fritidstrafikk, er sterkt sesongavhengige og har derfor større utfordringer knyttet til å sikre jevn aktivitet fordelt over hele året. For enkelte distriktshoteller har det vært mest lønnsomt å holde stengt utenfor sommersesongen.

Et viktig trekk ved utviklingen i norsk hotellnæring er integrasjon og alliansebygging, spesielt etablering av større kjeder. Dette er en trend også i resten av Europa, men utviklingen har kommet noe lengre i Norge. De åtte største hotellkjedene i Norge hadde i 1998 ca. 46 prosent av hotellromskapasiteten og ca. 54 prosent av omsetningen. I Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø har de åtte største kjedene 80 – 85 prosent av hotellromskapasiteten. I Stavanger og Kristiansand er kjedenes andel 90 – 95 prosent. Hotellkjedene utvikler konkurransefortrinn ved blant annet å fokusere på profil og varemerkebygging samt ulike tiltak for å fremme kundelojalitet. Kjedenes størrelse gir også muligheter for en bedre forhandlingsstyrke i forhold til reisebyråene og turoperatørene, og bedre muligheter for samarbeid med transportselskaper og formidlingsselskapene for å kunne tilby komplette produktpakker.

Bruk av informasjonsteknologi (IT) er en viktig faktor i utviklingen av hotellnæringen. Gjennomgående har de store hotellene større IT-anvendelse enn de små, og byhotellene større enn distriktshotellene. Selv om norske hoteller synes å ligge langt fremme i bruk av IT, er det fortsatt betydelige ut­viklingsmuligheter knyttet til ekstern kommunikasjon slik som markedsføring, distribusjon og booking, bl.a. gjennom Internett.

Hytter (hyttegrender og hytter formidlet gjennom kommersielle formidlere)

Et generelt trekk for hytteutleievirksomheten i Norge er at mange av hyttene eies av privatpersoner og leies ut gjennom kommersielle hytteformidlingsselskaper. Det er i hovedsak ferie- og fritidsreisende som benytter hytter som overnattingsform.

Hytteformidling består av noen små bedrifter samt noen få virkelig store formidlere lokalisert i og utenfor Norge. Utleie av hytter er i stor grad knyttet til distriktene. Det har skjedd en sterk utbygging av kapasiteten i hytter, blant annet i tilknytning til omstillingsarbeidet i landbruksnæringen.

Mange hytteeiere har skaffet seg adgang til distribusjonskanalene ved å inngå avtaler med etablerte utleiebyråer som forestår den profesjonelle markedsføringen av hyttene mot vederlag. Fordi de betjener store deler av markedet har disse distributørene betydelig forhandlingsstyrke overfor den enkelte hytteeier.

Hytteutleie er også en sesongbetont virksomhet med vinter og sommer som de viktigste årstidene. Selv hytter formidlet gjennom profesjonelle formidlere, har lav kapasitetsutnyttelse. Til tross for at juli måned er toppsesongen for disse bedriftene, står mange utleieenheter tomme.

Overnattinger i hytter har vært dårlig dekket av statistikk. Etter at SSB etablerte statistikk for hyttegrender i 1998 og statistikk over organisert formidling av gjester til private hytter i 1999, vil deler av hyttemarkedet være dekket av statistikk 1 . I 1998 ble det registrert 302 000 overnattinger i hyttegrender, omtrent likt fordelt mellom nordmenn og utlendinger. I de ni første måneder av 1999 ble det registrert 1,15 millioner overnattinger i private hytter som ble formidlet av etablerte utleiebyråer/hytteformidlere. Tyskere utgjør en betydelig del av overnattingene i hyttegrender og formidlede private hytter.

Det har vært vekst i antall kommersielle utleieenheter på 90-tallet. De fleste nybygde utleietilbud har høy standard med de samme fasilitetene som man finner i vanlige norske hjem. Det medfører at bransjen blir mer kapitalintensiv, og at hytter med lavere standard blir mindre attraktive.

Campingplasser

Campingplassenes virksomhet er nært knyttet til ferie- og fritidsmarkedet, og virksomheten er svært sesongbetont. Aktiviteten er i stor grad konsentrert til sommermånedene juni, juli og august. Juli er den store campingmåneden med om lag 40 prosent av trafikken.

En undersøkelse utført for Reiselivsbedriftenes Landsforening konkluderer med at økonomien i campingbedriftene er forholdsvis stabil. Det framgår også at de store bedriftene i næringen drives best, og at hyttene får en stadig større betydning for disse bedriftene.

I siste halvdel av 1980-årene var det vekst i antall campingovernattinger i sommersesongen, mens det på 1990-tallet har vært en tilbakegang i følge SSBs campingstatistikk. Overnatting i telt får stadig mindre betydning, mens bruken av campinghytter øker. Ny statistikk viser også at overnatting i campingvogner og bobiler går noe tilbake 2 . Det ble registrert til sammen 7,4 millioner campinggjestedøgn i 1998 fordelt på telt/campingvogner, bobiler og hytter. Knapt 70 prosent av alle campingovernattinger i 1998 var norske. Blant utlendinger er det tyskere, svensker og nederlendere som har flest campingovernattinger.

Campingplassene er utpregede distriktsbedrifter. Oppland, Buskerud, Vestfold, Møre og Romsdal og Nordland er de fem ledende campingfylkene i Norge, og står for til sammen ca. 40 prosent av antall campingovernattinger.

Det er mange små enmannsforetak blant campingbedriftene. Likevel står ca. 30 prosent av bedriftene for 80 prosent av omsetningen. En betydelig andel av campingplassene drives som binæring til landbruk.

Trender i retning av at overnatting i telt erstattes med overnattingsformer med høyere grad av komfort medfører behov for omlegging av driften ved mange av campingplassene. Mange campingplasser utbygd med campinghytter blir attraktive overnattingssteder også i vintersportsområder.

2.2.2 Serveringsnæringen

Serveringsnæringen omfatter foruten restauranter og kafeer, også gatekjøkken, barer og puber, samt kantiner og catering.

Typisk for serveringsbedriftene er at de i tillegg til å betjene tilreisende også utgjør et viktig servicetilbud til lokalbefolkningen. SSB har estimert at lokalbefolkningen konsumerer om lag to tredjedeler av produksjonen i serveringsnæringen. Serveringsbedriftene er derfor i stor grad konsentrert til tettsteder, og spesielt de største byene. Over halvparten av sysselsettingen i næringen er i de fem største byene i Norge.

Ifølge SSB var det til sammen ca. 7 400 serveringsbedrifter i Norge i 1997, hvorav majoriteten var restauranter og kafeer. Serveringsnæringen har hatt betydelig vekst både i samlet omsetning og antall bedrifter i 1990-årene. Veksten kan tilskrives den generelle velstandsøkningen vi har hatt i perioden. Bedre økonomi, men også endringer i livsstil med mer urbane og kontinentale vaner gir seg utslag i at folk i økende grad besøker restauranter og kafeer.

Serveringsnæringen består av mange små bedrifter. Ifølge SSBs registerstatistikk for 1997 har vel 40 prosent av bedriftene i serveringsnæringen en årlig omsetning på mindre enn én million kroner. Disse bedriftene har seks prosent av omsetningen og 12 prosent av sysselsettingen. Serveringsbedrifter med en årlig omsetning på fem millioner kroner eller mer utgjør om lag 12 prosent av bedriftene og står for nesten 54 prosent av omsetningen og vel 46 prosent av sysselsettingen. Det er en klar tendens til økt kjededannelse i næringen. Det gjelder spesielt fastfoodkonsepter.

Omsetningen i serveringsbedriftene utgjorde ifølge SSB om lag 19,5 milliarder kroner i 1997. I tillegg kommer omsetningen av mat og drikke i overnattingsbedriftene, som utgjorde omlag 6,8 milliarder kroner i 1997.

Kilde: Foretaksregisteret/Dun & Bradstreet, bearbeidet av Ole Skalpe

Lønnsomheten og soliditeten i serveringsnæringen (restauranter, kafeer, gatekjøkken og pølseboder) var svært dårlig på begynnelsen av 1990-tallet, jf. figur 2.8. Store deler av næringen hadde negativ driftsmargin. Med unntak av en tilbakegang i 1994 har lønnsomheten senere vist en positiv utvikling. Soliditeten i bedriftene har vist en noe bedre utvikling på 1990-tallet. Fra en situasjon hvor over halvparten av bedriftene har negativ egenkapital i 1990, har halvparten av bedriftene en egenkapital opp mot 11 prosent i 1998.

Serveringsnæringen sysselsetter mange deltidsarbeidere, og en stor andel av arbeidstakerne er kvinner. Næringen sysselsetter mange ungdommer, og har omlag dobbelt så stor andel arbeidstakere i aldersgruppen 16–30 år som i næringslivet for øvrig.

På grunn av lav kapitalinnsats er det relativt lett å etablere serveringsvirksomhet. Dette er trolig en medvirkende årsak til at deler av næringen også har trukket til seg mindre seriøse eiere og drivere. Dette har blant annet gitt seg utslag i et betydelig antall konkurser.

Utviklingen i næringen påvirkes av endringer i livsstil og våre spisevaner. Folk spiser oftere ute, mer uregelmessig og etterspør ofte enklere serveringskonsepter. Veksten i fastfoodsegmentet kan sees i lys av dette. Yngre mennesker og familier med barn er sentrale kundegrupper. De tradisjonelle restaurantene har tapt markedsandeler. Utviklingen synes således å gå i retning av en polarisering mellom kjede-/merkevare­restauranter og individuelle nisjerestauranter.

I konkurransen om kundene blir mat og matkultur i økende grad knyttet til produktet. Flere små reiselivsbedrifter, spesielt i distriktene, bruker maten og matopplevelse som ett av sine konkurransefortrinn.

I reiselivssammenheng er serveringstilbudet langs veien av stor betydning. Matservering langs norske veier har først og fremst bestått av fastfood og enklere matkonsepter. Spørreundersøkelser av utenlandske bilturister som ferierer i Norge, viser at mattilbudet langs veiene har et forbedrings­potensiale.

2.2.3 Persontransport

En godt tilrettelagt infrastruktur og et velfungerende transporttilbud til og i Norge er en forutsetning for å gjøre reiselivsproduktene tilgjengelige. I tillegg er enkelte transportformer og reiseruter en attraksjon i seg selv, for eksempel Hurtigruta, Flåmsbanen eller Trollstigen. Noen transportmidler er egne produkt som for eksempel Skibladner på Mjøsa og damplokomotiv på Setesdalsbanen. Både kommersielle transporttjenester og privat transport har stor betydning for norsk reiseliv. Denne omtalen omfatter derfor begge deler.

Reiselivstransporten i Norge domineres av privatbilisme, men en økende andel går med fly. Utviklingen i lengre reiser gir et bilde på hvordan den reiselivsrelaterte transporten har utviklet seg. Figur 2.9 viser hvordan de lange reisene (mer enn 300 km) i Norge har utviklet seg siden 1970.

Kilde: TØI-rapport 441/1999.

I løpet av perioden 1970–1998 har det skjedd store endringer i både omfang og transportmiddelfordeling på lange reiser. For det første har det vært en betydelig økning i lange reiser, særlig på 1980-tallet var veksten stor. Det foretas i dag nesten 24 millioner lange reiser, og dette er mer enn tre ganger så mange som i 1970. Og mens mer enn to tredjedeler av de vel 7 millioner enkeltreiser i 1970 ble foretatt med personbil, er andelen i dag sunket til om lag 54 prosent. Flyet har økt sine markedsandeler jevnt og sikkert gjennom hele perioden, og mer enn hver tredje lange reise går i dag med fly. Toget tapte mye av sin posisjon på 1980-tallet, mens båt og buss bare har små andeler av reisene over 300 kilometer.

Også for reisene mellom Norge og utlandet (nordmenns utenlandsbesøk og utlendingers Norgesbesøk) er veitransport viktigste transportform. Fly og ferge har imidlertid en mer dominerende posisjon på reisene til og fra utlandet enn i Norge. Flyet står spesielt sterkt i forhold til fjerntliggende land. Siden 1980 er antall flyreiser mellom Norge og utlandet tredoblet, og flyet stod i 1998 for ca. 26 prosent av alle slike reiser. Også fergene har tredoblet trafikken i denne perioden, og stod i 1998 for nærmere 22 prosent av alle reisene. Det foretas dobbelt så mange reiser med bil til og fra utlandet som med fly. Mye av dette er imidlertid relativt korte handleturer over grensen. Det foretas få reiser til og fra utlandet med tog.

Kilde: Foretaksregisteret/Dun & Bradstreet, bearbeidet av Ole Skalpe

Lønnsomhet og soliditet i transportnæringen baserer seg på en undersøkelse blant fly-, buss-, drosje- og ferjeselskaper samt bilutleie 3 . Lønnsomheten, målt ved totalrentabilitet og driftsmargin, har vært relativt stabil i perioden, men er noe svekket etter 1994, jf. figur 2.10. Soliditeten har imidlertid bedret seg betydelig. Noe av dette skyldes imidlertid skattereformen som ga mulighet til å omdefinere visse fondsavsetninger fra gjeld til egenkapital.

Veitransport

I reiselivssammenheng er det personbilen som er det dominerende transportmiddelet. Som figur 2.9 viser, har antall lange reiser langs veien økt betydelig fra 1970 og fram til i dag. Veitransportens relative betydning har imidlertid blitt redusert som følge av en enda kraftigere vekst i samlet reiseomfang.

Personbilen er det viktigste framkomstmiddelet for nordmenn i reiselivssammenheng. Bilens betydning for utenlandske reisende til Norge varier­er med reisens formål. Nesten halvparten av alle utenlandske turister foretrekker veitransport, mens ikke fullt én av fem forretningsreisende bruker bil.

Bussen var inntil 1996 vårt viktigste kollektive transportmiddel målt etter utført transportarbeid, men er nå forbigått av flyet. Bussenes store fortrinn i forhold til andre kollektive transportmidler er at de er mer fleksible.

I reiselivssammenheng er det ekspressbussene (rutegående busser over lengre strekninger) og turbusser som har størst betydning. Omfanget av turbusstransporten er stort. NHO anslo i 1997 at norske turbussoperatører transporterer ca. fem millioner passasjerer årlig, og har en omsetning på ca. 650 millioner kroner.

For norske feriereisende har bussen størst betydning for reiser i Norden, hvor oppunder ti prosent av de reisende benytter denne transportformen. I Norge og til utlandet ellers har bussen mindre betydning.

Jernbane

Jernbanetransportens relative betydning i forhold til andre transportformer er gradvis blitt redusert og nådde et bunnpunkt på begynnelsen av 1990-tallet.

I 1998 ble det til sammen utført 47 millioner personreiser med jernbane i Norge, hvorav 1,66 millioner lange reiser. Mye av trafikken er således lokal- og InterCity-trafikk, samt tilbringertransport til hovedflyplassen på Gardermoen.

Selv om banetransport nasjonalt har relativt liten betydning, dekker den en viktig funksjon for transport av folk mellom de store byene. NSB har imidlertid i løpet av de siste årene satset på tilbud for å gjøre toget mer attraktivt som transportform for turister.

Selv om det gjennomføres både utbedringer og moderniseringstiltak på de ulike banestrekningene, vil en i lang tid framover ha en standard på kjøreveien som ikke gir mulighet for å utnytte hastighetspotensialet hos moderne togsett. I 1998 kom høyhastighetsbane mellom Asker og Oslo lufthavn Gardermoen. Foruten å sikre et godt kollektivtilbud til og fra hovedflyplassen, vil den også sikre økt kapasitet i den ordinære jernbanetrafikken til og fra Oslo. Andre investeringer for jernbanen vil i første rekke komme på krengetog i kombinasjon med noen tiltak på banenettet. Det er på Sørlands-, Bergens- og Dovrebanen at krengetog vil komme først. Investeringer i krengetog på disse banene vil redusere kjøretidene og medvirke til at toget i større grad vil kunne konkurrere med flyet.

Lufttransport

Innenlands og utenriks lufttransport består hovedsakelig av rute- og charterflyvning. Lufttransport har styrket sin relative betydning i forhold til andre transportformer siden 1970. I 1970 var lufttransportens andel av lange reiser i Norge ca. 14 prosent, mens den i 1998 var økt til ca 35 prosent. Flyselskapene SAS, Braathens og Widerøe"s Flyveselskap er fortsatt ledende på det norske markedet, selv om de har måttet tilpasse seg en liberalisering i luftfarten som en følge av EØS-avtalen, jf. boks 2.3.

Lufttransporten har fortrinn ved transport over lange avstander. Målt i antall reiser er flyet det viktigste kollektive transportmiddel mellom Norge og utlandet. Mer enn 40 flyselskap har ruteforbindelser mellom Norge og utlandet.

Norge har et tett nett av flyplasser som gjør landet lett tilgjengelig med fly. Det statlige stamrutenettet består av 19 lufthavner. I tillegg kommer det regionale rutenettet med 26 lufthavner. Stamrutenettet utgjør et integrert trafikksystem med Oslo lufthavn Gardermoen som viktigste knutepunkt.

Selv om det er forretningsreisene som er viktigst for flyselskapene, får flyet økende betydning for folks feriereiser. I 1997 brukte mellom 10 og 15 prosent av nordmenn fly til feriereiser i Norge og Norden, mens hele 85 prosent brukte fly til reisemål i utlandet utenom Norden. For de utenlandske reisende i Norge er flytransport viktig. Én av tre utenlandske turister og ca. tre av fire utenlandske forretningsfolk reiste ut av Norge med fly. Introduksjonen av flere og bedre rabattmuligheter har gjort at flytransport i økende grad brukes på private reiser. Det er fritidstrafikken som øker mest.

Sjøtransport

Sjøtransport i reiselivssammenheng dreier seg om bilfergeruter både i Norge og mellom Norge og utlandet, innenlandske kystruter og lokalruter. I tillegg kommer cruisetrafikken.

Selv om sjøtransporten ikke utgjør noen stor andel av folks reiser, har den stor betydning for fremkommeligheten enkelte steder langs kysten, blant annet i Oslofjordområdet, på Vestlandet og i Nord-Norge. Bilfergene inngår flere steder som en viktig del av riksveinettet i Norge. Antall passasjerer på fergene er imidlertid redusert, blant annet som følge av at fergeruter er lagt ned eller har fått mindre trafikk på grunn av nye veier, broer og tunneler.

Den største fergetrafikken mellom Norge og utlandet går mellom Danmark og Norge, men det er også forbindelser til Tyskland, Sverige, England, Færøyene, Island og Shetland. De tre sistnevnte har fergeforbindelser bare om sommeren. Fergetrafikken til og fra utlandet har vokst med hele 70 prosent i perioden 1985–1995. I alt fem rederier driver kombinerte bil- og passasjerferger på helårsbasis. Ifølge TØI bruker en av fem utenlandske turister ferge når de reiser ut av landet. For utenlandske forretningsreisende er andelen betydelig lavere.

Cruisefart langs norskekysten foregår først og fremst i sommerhalvåret fra mai til september. I internasjonal sammenheng er den av relativt beskjedent omfang, men har et interessant potensial. I 1998 registrerte Oslo havnevesen 99 anløp med ca. 90 000 passasjerer. Amerikanske passasjerer utgjorde hele 45 prosent, briter 22 prosent, nordmenn 9 prosent og tyskere 7 prosent. Bergen havnevesen registrerte 160 anløp med ca. 90 000 passasjerer i 1998.

For cruiseskipene foretas det meste av innkjøpene i utlandet før reisen tar til. Ved anløp i norske havner har cruise-turistene et betydelige forbruk til shopping, bespisning og andre aktiviteter. I en undersøkelse foretatt av SNF i 1994, ble inntektene fra denne virksomheten samlet stipulert til ca 250 millioner kroner.

2.2.4 Reisebyrå- og formidlingsvirksomhet

Foredling og distribusjon i reiselivsnæringen består av bedrifter og aktører innen formidling, informasjon, markedsføring, produktutvikling og salg. Næringen består av en kommersiell del samt en gruppe selskaper som ikke har fortjeneste som et primært mål for sin virksomhet.

Reisebyråene har, sammen med turoperatørene, en dominerende posisjon i denne delen av reiselivsnæringene. Reisebyråene har tradisjonelt drevet med formidling av produsentenes tilbud i markedet mot provisjon som betales av leverandørene og inntekter i form av gebyrer med videre fra kundene som kjøper produktene/tjenestene. Det er forretningsreisende som er den største målgruppen. Turoperatørenes funksjon er i hovedsak å foredle og distribuere produsentenes tilbud mot målgrupper som i første rekke finnes innen ferie- og fritidsmarkedet. I 1997 var det ifølge SSBs regnskapsstatistikk over aksjeselskaper til sammen 298 foretak innen reisebyråvirksomhet. Man regner med at disse representerer ca. 500 utsalgssteder i Norge. Videre er det i henhold til SSB 182 turoperatører. I tillegg var det registrert 124 bedrifter som drev turistkontorvirksomhet.

Den ikke-kommersielle delen av distribusjonsleddet består av en gruppe selskaper som driver markedsføring, profilering og produktutvikling. Selskapenes virksomhet finansieres dels fra reiselivsbedriftene selv, men mottar også støtte fra offentlige myndigheter. Selskapene omfatter blant annet reiselivslag, destinasjons- og landsdelsselskaper. Stiftelsen Norges Turistråd, som skal være et nasjonalt faglig markedsføringsorgan, inngår i denne gruppen av selskaper.

Formidlingsnæringens virksomhet skaper omsetning for reiselivsnæringene, både i Norge og i utlandet. Deler av formidlingsnæringen er spesialisert på å formidle reiser innenlands, andre deler av næringen er spesialisert på å sende norske reisende ut av landet. Når det gjelder utlendingers ferieopphold og reisevirksomhet i Norge, spiller de utenlandske reisebyråer, turoperatører og incoming-operatører en betydningsfull rolle.

Kommersiell formidling

Figur 2.11 viser at lønnsomheten for store deler av formidlingsnæringen (reisebyrå, turoperatører og hytteformidling) gjennomgående har vært lav i perioden 1990–1997. Egenkapitalsituasjonen for bedriftene har bedret seg og sysselsettingen i denne næringen har nesten doblet seg på 90-tallet. Samtidig har det vært en sterk økning i verdiskapingen pr. normalårsverk.

Kilde: Foretaksregisteret/Dun & Bradstreet, bearbeidet av Ole Skalpe

En betydelig andel av målgruppene som er aktuelle for feriereiser til Norge, har vokst fram av det klassiske pakketurkonseptet, hvor det meste er tilrettelagt, organisert, styrt av operatørene og i hovedsak basert på standardiserte produkter. Endringer i etterspørselen krever imidlertid mer differensierte tilbud og påvirker virksomheten i distribusjonsleddet. En av de mest synlige endringer er at gruppeturismen avtar og den individuelle turismen øker.

Det har foregått en betydelig strukturendring med fusjoner og oppkjøp blant reisebyråene. Få aktører har en dominerende markedsandel og det blir stadig færre reisebyråer som opererer bare på det norske markedet. Flere av de største aktørene er utenlandskeide og knyttet til internasjonale kjeder. På mange måter har denne utviklingen kommet lengre i Norge enn i flere av de landene det er naturlig å sammenligne seg med. Konkurransen mellom reisebyråene er sterk og driftsmarginene i næringen blir stadig mindre.

Selv om reisebyråene har opprettholdt sin betydning som salgskanal, er de under press. Reisebyråenes posisjon i forhold til de større leverandørene, for eksempel hotellkjedene og de store fly- og transportselskapene, svekkes. Tradisjonelt har leverandørene hatt en svak forhandlingsposisjon overfor reisebyråene, men dette forhold er i ferd med å endre seg, blant annet som følge av eierkonsentrasjoner og kjededannelser. Det er også en tendens til forskyving av makt fra distributør til kunden. Dette medfører nye utfordringer for reisebyråene som må satse på utvikling av nye produkter og tjenester.

Utvikling og utnyttelse av teknologi innebærer betydelige utfordringer og gjør at kundene kan bestille sine reiser direkte hos leverandørene. Innen forretningsmarkedet, men også i økende grad innen ferie- og fritidsmarkedet, blir innholdet i byråenes oppgaver overfor kundene derfor i stadig mindre grad preget av bestilling av billetter. Det å tilby større grad av totalservice overfor kunden utgjør en stadig større andel av virksomheten. Bransjen synes således å tilpasse seg en situasjon hvor antall formidlede billetter går ned, mens virksomheten videreutvikles mot andre servicefunksjoner overfor de reisende.

Effektiv bruk av teknologi i forbindelse med distribusjon og reservasjon er en forutsetning for å være konkurransedyktig og for å kunne drive lønnsomt i næringen. Internett vil for øvrig også kunne innebære økt konkurranse i distribusjonsnæringen, blant annet ved at utenlandske selskaper markedsfører sine tjenester gjennom nettet. Teknologiutviklingen synes således å føre til at landgrensene viskes gradvis ut, og at flere utenlandske aktører i framtiden vil konkurrere om de norske kundene.

Turoperatørenes virksomhet er primært produksjon av såkalte pakketurer for ferie- og fritidsmarkedet. Pakketurer gir mulighet for å håndtere mange reisende samtidig og til lavere priser. Store deler av aktiviteten er rettet mot å sende nordmenn ut av landet, og denne delen av næringen er dominert av et fåtall selskaper. Antall «sydenpakketurister» har økt jevnt med velstanden i Norge de siste årene, og stadig flere reiser til områder utenfor Europa. I Norge har de tradisjonelle pakketurene med busstransport vært en viktig del av turoperatørenes virksomhet.

Endringer i forbrukerpreferansene stiller nye krav til turoperatørenes produksjonsform. Den individuelle turismen stiller krav om å utvikle nisjemarkeder og spesialiserte produkter. Det øker behovet for tilrettelegging og innebærer nye utfordringer for turoperatørene. Fortsatt er det meste av turoperatørvirksomheten konsentrert om tradisjonelle severdigheter og reiseruter. Markedet for reiser med mer spesialiserte produktinnhold, slik som f.eks. særskilte naturopplevelser, kulturarrangementer og utfordrende og spennende opplevelser, er imidlertid økende.

De utenlandske «incoming»-operatørene er viktige aktører for å få utenlandske turister til Norge. Disse «incoming»-aktørene samarbeider dels med norske turoperatører om konkrete ferdigpakkede reiser, og dels direkte med leverandørene, dvs. først og fremst de store hotellkjedene og de større transportselskapene. Her er det en betydelig utfordring for markeds­føringsapparatet, herunder Norges Turistråd og regionale og lokale selskap.

Informasjon og markedsføring – Norges Turistråd

I reiselivsnæringene er samarbeid en viktig faktor for å lykkes. Den sterke framveksten av kjeder og ulike samarbeidsavtaler er begrunnet i dette behovet. En viktig årsak til at samarbeidsbehovet er særlig sterkt i reiselivsnæringene er at kunden etterspør et sammensatt produkt hvor det er ulike bedrifter som produserer de enkelte delproduktene som overnatting, transport, opplevelser m.v. Kjernen i helhetsproduktet er ofte et kollektivt gode som for eksempel fjell, fjorder, bygater eller en spesiell atmosfære. Samarbeid om profilering, markedsføring og salg vil gi hver enkelt bedrift et større gevinstpotensial. Jo mindre bedriften er, desto større blir gevinstpotensialet ved samarbeid. Reiselivsnæringene omfatter mange små og geografisk spredte bedrifter og noen få store. Behovet for samordning er derfor stort.

Dette er bakgrunnen for opprettelsen av Norges Turistråd (tidligere NORTRA). Norges Turist­råd ble opprettet i fellesskap av staten og reiselivsnæringene i 1984 som en næringsdrivende stiftelse. Stiftelsen er norsk reiselivs felles nasjonale markedsføringsorgan, og har hovedkontor i Oslo og utenlandskontorer i de viktigste markedene for norske reiselivsnæringer. Utenlandsapparatet er organisert i regionene Norden, Sentral-Europa, Syd-Europa, Storbritannia/Irland, Nord-Amerika samt et Skandinavisk felleskontor i Japan. Virksomheten er finansiert dels av reiselivsnæringen gjennom deltakelse i prosjekter og dels av offentlige tilskudd over Nærings- og handelsdepartementets budsjett.

Norges Turistråd er et koordinerende organ for reiselivet i Norge og tilbyr kompetanse og muligheter for å bli med i felles markedsføringsframstøt mot utenlandske markeder. Når felles ressurser kanaliseres gjennom én instans, kan ressursene brukes både til overordnet profilering og til mer kostnadskrevende markedsføringsprosjekter som en bedrift ikke har mulighet til å gjennomføre alene.

Samarbeidsselskaper på regionalt og lokalt plan

På regionalt og lokalt plan har reiselivsbedriftene etablert landsdelsselskaper og destinasjonsselskaper som redskap for utvikling og markedsføring av lokale produkter og fortrinn overfor reiselivsmarkedet. Utgangspunkt for etableringen av denne typen selskaper er oppgaver som reiselivsnæringene finner det mest rasjonelt å løse i fellesskap. I vesentlig grad dreier det seg derfor om fellesgodeproduksjon og tiltak som kan bidra til å øke tilstrømming av reisende til området. Av de fem landsdelsselskaper som har vært i drift, er det i dag kun et par selskaper som er operative.

Det er ca. 230 destinasjonsselskaper og reiselivslag i Norge i dag. Destinasjonsselskapene er hovedsakelig eid av bedrifter og kommuner innenfor et naturlig produktområde. Selskapenes virksomhet dreier seg blant annet om produktutvikling og koordinering av fellesinnsats på reisemålet. Informasjonsvirksomhet om lokale reiselivsprodukter og tilbud, initiering av samarbeid mellom lokale aktører, markedsføring og brosjyremateriell er en del av aktiviteten. De har også hovedsakelig en null-profitt målsetting og inntektene kommer fra bedriftene, offentlige myndigheter lokalt og inntekter fra egen virksomhet.

I de fem kongressbyene, Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø, er det etablert egne kongresselskaper eller destinasjonsselskaper som delvis er innrettet mot kongressmarkedet. Disse selskapenes virksomhet er mer konsentrert om salg og markedsføring enn destinasjonsselskapene tradisjonelt er. Selskapene samarbeider gjennom Norwegian Convention Bureau i Norges Turistråd.

2.2.5 Opplevelsesnæringen

Opplevelser er en viktig del av reiselivsproduktet, spesielt i ferie- og fritidsmarkedet. Opplevelser favner vidt, og inkluderer et mangfold av aktiviteter slik som besøk i fornøyelsesparker og museer, rundreise med bil, fottur i fjellet, jakt og fiske, for å nevne noe. Opplevelsene som en del av reiselivs­produktet, er således både av kommersiell og ikke-kommersiell karakter. Tabell 2.2 viser de 10 mest besøkte attraksjonene i Norge sommeren 1998.

Beskrivelsen nedenfor omfatter både de kommersielle og ikke-kommersielle delene av opplevelsene i norsk reiseliv, da begge antas å ha stor betydning for reiselivsnæringenes utvikling og konkurranseevne samlet.

Kommersielle opplevelser

Når lønnsomhet og utvikling beskrives for opplevelsesnæringen, er det bare den kommersielle delen som kan måles 4 . Dette betyr ikke at opplevelser som ikke inngår i denne kategorien, har liten eller ingen økonomisk betydning for reiselivsnæringene. Som den etterfølgende beskrivelsen viser, er nettopp mange av de «reisegenererende» opplevelsene og attraksjonene ofte av en ikke-kommersiell karakter.

Kilde: Foretaksregisteret/Dun & Bradstreet, bearbeidet av Ole Skalpe

Beregninger av lønnsomheten i den kommersielle del av opplevelsesnæringen i perioden 1990–1998 viser at lønnsomheten er svært lav, jf. figur 2.12. Ser man på soliditeten, er bildet et annet. Egenkapitalandelen har steget nokså jevnt i perioden. Undersøkelser i utvalgte deler av næringen tyder imidlertid på at mindre nisjepregede bedrifter oppnår forholdsvis tilfredsstillende lønnsomhet. Situasjonen er således ikke entydig negativ.

Et viktig utviklingstrekk i næringen i de senere årene er etablering og utvikling av opplevelsesanlegg som betjener både turister og lokalbefolkning. Store opplevelsesanlegg slik som Hunderfossen, Tusenfryd og Kristiansand Dyrepark er eksempler på dette. En annen type kommersielle opplevelsesanlegg med betydelig tyngde er de mange golfanleggene, større alpinanlegg og badeland. En rekke opplevelsesanlegg er dessuten knyttet nært til natur, kultur og historie. Lofotakvariet i Kabelvåg, Polarsirkelsenteret i Nordland og Nordkapphallen er slike eksempler. De fleste av disse er lokalisert i distriktene og er betydningsfulle for å skape inntekter og arbeidsplasser i reiselivsnæringene her.

Et viktig trekk for mange av anleggene er at det dreier seg om sesongdrift og at man er avhengig av mange besøkende innenfor en kort sesong. Fordi det i stor grad dreier seg om uteaktiviteter, kan værmessige forhold få stor betydning for besøkstallene og økonomien for anleggene. Som følge av store investeringer, har slike anlegg gjerne høye faste kostnader. Svikt i besøkstallene kan derfor raskt medføre betydelige problemer for driften.

I TØI-undersøkelsen 321/1996 Temaparker i Norge 1995 – Markedsutvikling, konkluderes det med at det er et begrenset markedsgrunnlag og at markedet i stor grad synes å være mettet. Det pekes også på at denne typen av virksomhet forutsetter svært høye oppstartsinvesteringer. I tillegg er det nødvendig med stadige investeringer i fornyelse og oppgradering av eksisterende anlegg.

Det store mangfoldet av festivaler og kulturelle arrangementer er viktig i reiselivssammenheng. For reiselivet kan de kulturelle aktiviteter bidra til bedre bredde i produktet. Ofte inngår også slike kulturelle aktiviteter som en del av markedsføringen og profileringen av steder i reiselivssammenheng. Virksomheten har som regel ikke et direkte kommersielt formål, selv om inntekter ved salg av billetter til ulike arrangementer med videre kan være en viktig finansieringskilde. Slike arrangementer finansieres ofte med offentlig støtte, det være seg statlig støtte og/eller støtte fra lokale og regionale myndigheter. Næringslivet kan dessuten bidra med finansiering, siden aktiviteten initierer økt reiselivsaktivitet, handelsvirksomhet med videre.

Siden 1970-årene har det vært en sterk vekst i antall museer i de fleste vestlige land. Det er også tilfelle i Norge. Det er små og lokale museer som utgjør majoriteten i det norske museumslandskapet. Med et besøkstall på nesten 9 millioner årlig, har museene en svært bred kontaktflate mot samfunnet. Museer inngår som en del av de stedlige attraksjonene for turister og inngår også ofte som en del av markedsføringen av reisemålene.

Ikke-kommersielle opplevelser

De naturbaserte attraksjonene slike som fjorder, fjell og vidder, fossefall med videre, har tradisjonelt vært et sentralt element i utviklingen av reiseliv i Norge. Disse attraksjonene genererer imidlertid som oftest ikke direkte inntekter, f.eks. i form av inngangspenger. Dette begrenses blant annet av den lovfestede allemannsretten. Likevel er det ofte de naturbaserte attraksjonene som gjør at det norske reiselivsproduktet oppleves som interessant, jf. tabell 2.3 og kapittel 3 om etterspørselen etter reiselivsprodukter. De naturbaserte attraksjonene utgjør også et sentralt element i markedsføringen av Norge i reiselivssammenheng. Store deler av disse produktene er ikke-kommersielle.

Mer aktiv tilrettelegging og etablering av kommersiell virksomhet knyttet til godt besøkte attraksjoner har flere steder vært et sentralt tema. Ofte oppfattes dette som konfliktfylt i forhold til miljøhensyn, lokalbefolkningen og friluftsinteresser.

Norge har relativt stor andel villmarkspregede områder. Kombinert med særpregede norske landskap innbyr dette til sterke og aktive opplevelser. Det er knyttet kommersielle interesser til bruk av naturen, jf. jakt- og fisketurer, brevandring og lignende produkter. Norge har fremdeles et stort potensial når det gjelder utvikling av produkter på dette området. Ivaretagelse av natur- og miljøhensyn er spesielt viktig i denne sammenheng.

2.3 Reiselivets betydning i distrikt og byer

Reiselivsbedrifter er lokalisert over hele landet. Det er imidlertid en konsentrasjon av aktiviteter og bedrifter i byer og større reiselivsdestinasjoner i distriktene. Utover dette er det likevel mange bedrifter spredt utover hele landet på mindre steder, relativt langt fra de større byene og befolkningskonsentrasjonene. Figur 2.13 viser hvordan gjestedøgnene i hoteller, som en indikator på den samlede reiselivsaktiviteten, fordelte seg mellom fylkene i 1998.

Kilde: SSBs hotellstatistikk

Det er til dels betydelige regionale og lokale forskjeller i reiselivets betydning. Reiselivsnæringene kan betraktes som en basisnæring i mange lokalsamfunn, idet den utløser viktige ringvirkninger i annet lokalt næringsliv. TØI (1997) har beregnet de reisendes bidrag til den samlede verdiskapingen i ulike regioner og finner at reiselivet betyr relativt mer for enkelte regioner i distrikts-Norge enn for byene.

Av fylkene er det Oslo som har størst sysselsetting i hotellnæringen. Sysselsettingen i hotellnæringen har imidlertid relativt større betydning i privat sektor i flere distriktsfylker. I Troms og Finnmark, Hedmark og Oppland er for eksempel hotellnæringens sysselsettingsandel i privat sektor betydelig over gjennomsnittet for landet. Også i fylker slik som Buskerud, Telemark og Hordaland er sysselsettingsandelen i hotellnæringen en del større enn landsgjennomsnittet.

Reiselivsnæringene er betydningsfulle for mange lokalsamfunn fordi de bidrar til å sikre bosetting og opprettholde viktige samfunnsfunksjoner. Næringene gir en mulighet for arbeid og inntekt i en rekke lokalsamfunn hvor det er få andre muligheter for utvikling av næringsliv. Ofte dreier det seg om kombinasjoner med andre næringer. Gardsturisme er et typisk eksempel på dette. Reiseliv er viktig i enkelte samiske områder. Kulturbasert turisme kan eksempelvis gi muligheter for samiske lokalsamfunn i kombinasjon med annen samisk næringsvirksomhet.

De reisende etterspør en rekke varer og tjenester i andre næringer enn reiselivsnæringene. Etterspørsel etter slike varer og tjenester bidrar til å opprettholde ulike typer av lokal detaljhandel, offentlig og privat tjenesteyting. De reisende etterspør også kulturelle aktiviteter i lokalsamfunnene, og er dermed med på å stimulere de lokale kulturelle aktivitetene. Dette gir igjen et bedre kulturelt tilbud for lokalbefolkningen. Næringene har også mange steder bidratt til stedsutvikling gjennom tiltak for å bedre områdets funksjonalitet, estetikk, infrastruktur og annen sentrumsutvikling. Gjennom sin tilstedeværelse i slike lokalsamfunn gir reiselivsnæringene dermed viktige synergieffekter for lokalsamfunnet for øvrig.

Dersom en ser på de økonomiske forutsetningene for å drive reiselivsvirksomhet, kjennetegnes utviklingen av en sterk vekst i byene. I distriktene har etterspørselen økt for de tyngre reisemålene med et bredt tilbud av aktiviteter. De mer spredt lokaliserte reiselivsforetakene i distriktene har gjennomgående hatt en stagnasjon i trafikken. Særlig har denne utviklingen vært synlig på nittitallet. Likevel finnes det typiske distriktsbedrifter som har en positiv utvikling. Disse satser ofte på nisjer og særpreg.

Som vist i figur 2.14, har spesielt byene, men også de tyngre reisemålene i distriktene opplevd en vekst i antall gjestedøgn fra tidlig nittitall. For byene har veksten vært på hele 50 prosent fra 1992 til 1998, mens veksten for reisemålene har vært på ca. 25 prosent i samme periode. Distriktene for øvrig har hatt en nedgang på fem prosent fra 1992 til 1997, men utviklingen bedret seg i 1998 og antall gjestedøgn er nå oppe på 1992-nivå.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Prisutviklingen for overnattingstjenester viser at romprisene har steget for alle bedrifter i perioden. Det er imidlertid bedriftene i byer og de større reisemålene som oppnår de høyeste prisene. Dette gjør at bedriftene i byene på 1990-tallet opplevde den sterkeste økning i omsetning.

Som omtalt i kapittel 2.2, er kapasitetsutnyttelsen en viktig indikator på lønnsomhetsutviklingen. Det er bedriftene i byene som har opplevd den sterkeste økning i kapasitetsutnyttelsen i perioden. Målt i forhold til romkapasiteten, har belegget i byene økt fra 55 prosent til nærmere 70 prosent fra 1992 til 1998. Kapasitetsutnyttelsen for distriktsbedriftene er langt lavere og har på 1990-tallet vært stabilt i området 42–44 prosent. Etterspørselen i byene er nå så høy at det er mangel på rom i perioder. Dette har ført til en vridning av etterspørselen mot distriktshoteller i omlandet til byene.

Den sterke økningen i beleggsprosenten som byene har opplevd gjennom 90-årene, har også ført til at lønnsomheten for byhotellene har vokst raskere enn for distriktshotellene. Lønnsomheten til distriktshotellene og hotellene i de større reisemålene har også bedret seg noe i perioden. Det er de større reisemålene som kommer best ut i distriktene.

Det har vært betydelig oppgang i økonomien i perioden 1993–98. Det er interessant å se hvordan dette gjenspeiler seg i bedriftenes resultater i byer og distrikt. Figur 2.15 5 viser hvordan driftsmarginen i hotellene har utviklet seg i perioden 1993 til 1998, altså hvor stor fortjeneste bedriften oppnår på selve driften.

Kilde: Foretaksregisteret/Dun &Bradstreet, bearbeidet av Ole Skalpe

Det er bybedriftene som har de høyeste driftsmarginer og den største fremgangen over hele perioden. Det er også bybedriftene som viser framgang i perioden, driftsmarginene har økt betydelig og mer enn kompensert tilbakegangen i 1995. I distriktene er marginene i 1998 på nivå med 1993. Oppgangskonjunkturen har således ikke gitt utslag for disse bedriftene.

Det er store kapasitetsmessige forskjeller mellom hotellbedrifter i byene og distriktene. Bedriftene i byene har i gjennomsnitt nesten 100 rom, og er dobbelt så store som et gjennomsnittlig distriktshotell. I bransjen blir det hevdet at et hotell med 40 rom krever om lag like mange ansatte som et hotell med 60 rom. Videre mener de fleste at 100 rom er et minimum hvis man skal tjene penger over tid.

Figur 2.16 viser at bedriftenes egenfinansiering er langt dårligere i distriktene enn i sentrale strøk. Det er likevel en betydelig framgang i 1997 og 1998. Dette skyldes hovedsakelig en lønnsomhetsforbedring, jf. figur 2.16. Bedriftenes egenfinansiering i distriktene er ikke tilfredsstillende. Bedriftene i byene har en soliditet på et forholdsvis normalt nivå. Den lave egenkapitalen er dermed et distriktsproblem mer enn et bransjeproblem.

Kilde: Foretaksregisteret/Dun & Bradstreet, bearbeidet av Ole Skalpe

Det generelle inntrykket er at bedriftene i byer viser bedre utvikling enn tradisjonelle distriktsbedrifter. Til tross for den betydelige veksten som har preget norsk økonomi i perioden, står ikke distriktsbedriftene bedre rustet til å møte en eventuell utflating i markedet nå enn ved inngangen til perioden. Lønnsomheten er en stor utfordring for de fleste bedrifter, men er særlig en utfordring for distriktsbedriftene. Det ser ut til å være yrkestrafikken generelt, og byene spesielt som har drevet veksten i norsk reiseliv i annen halvdel av 1990-tallet.