5 Rammebetingelser for reiselivsnæringenes videre utvikling

Norsk økonomi står overfor store utfordringer i årene framover. En gradvis overgang fra en petroleumsbasert økonomi til framtidens fastlandsbaserte næringsliv, krever offensiv satsing fra så vel myndigheter som private aktører. Hvis velferdsnivået skal opprettholdes, må det til en betydelig økning i verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Det er mangel på arbeidskraft innen mange yrker. Dette betyr at økt verdiskaping må realiseres innenfor rammen av en mer effektiv anvendelse av arbeidskraften.

Reiselivsnæringene har gitt et betydningsfullt bidrag til å realisere målene om sysselsetting og velferd. Næringene antas også å ha et potensial for videre vekst og økt verdiskaping. Erfaringene så langt er imidlertid at verdiskapingen ikke har vært tilfredsstillende på 1990-tallet. Økt verdiskaping i norsk reiseliv avhenger av at næringene utnytter mulighetene i markedet bedre og evner å omsette arbeidsinnsats og investeringer i økt lønnsomhet. Ved utgangen av dette tiåret står næringene således overfor krevende utfordringer, jf. kapittel 4. Innsatsen overfor reiselivet må ses i lys av dette.

I dette kapitlet blir rammevilkårene og myndighetenes innsats for økt verdiskaping drøftet. Kapittel 5.1 redegjør for mål og strategier i nærings­politikken, og kapittel 5.2 drøfter behovene for ­helhetlig og samordnet innsats på viktige politikkområder for å fremme verdiskaping.

Kapittel 5.3 drøfter produkt- og reisemålsutviklingen og hvilke prioriteringer det er behov for i den offentlige innsatsen på området. Kapittel 5.4 drøfter innretningen av den offentlige innsatsen for internasjonal profilering og markedsføring av norsk reiseliv gjennom Norges Turistråd. Kapittel 5.5 går nærmere inn på reiselivsnæringenes ­utfordringer knyttet til ny teknologi. Kapittel 5.6 redegjør for aktuelle utfordringer knyttet til reiselivsnæringenes tilgang på kompetanse og arbeidskraft. Kapittel 5.7 tar opp natur- og miljø­pro­ble­matikken og kapittel 5.8 drøfter spesielt hvordan serveringsloven kan bidra til å skape «ryddige» konkurranseforhold i serveringsnæringen.

5.1 Mål, prinsipper og strategier for innsatsen overfor reiselivsnæringene

Et hovedmål i Regjeringens næringspolitikk er å legge til rette for økt verdiskaping og lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter, jf. St.meld. nr. 41 for 1997–98 Næringspolitikk inn i det 21. århundret. Næringspolitikkens viktigste funksjon er å videreutvikle konkurranseevnen og å bidra til at det blir attraktivt å etablere og drive virksomhet i Norge. Dette ligger fast også når det gjelder Regjeringens innsats rettet mot reiselivsnæringene.

Globalisering, fortsatt vekst i verdensøkonomien og mer ferie og fritid vil føre til økt etterspørsel etter reiselivstjenester. Flere trender i internasjonalt reiseliv, slik som for eksempel ønsket om miljøkvaliteter i feriesammenheng, «den grønne bølge», synes også å være i favør av norsk reiseliv.

En hovedoppgave knyttet til reiselivsnæringenes videre utvikling er å sørge for at videre vekst omsettes til større verdiskaping og økt lønnsomhet. Dette er det først og fremst bedriftene og næringene selv som må ta ansvaret for. Bedriftenes lønnsomhetsutvikling og verdiskaping har så langt ikke vært tilfredsstillende. Reiselivsnæringene «konkurrerer» med andre næringer når det gjelder tilgang på ressurser. Tilstrekkelig tilgang på ressurser som arbeidskraft og kapital fordrer avkastning som gjør det attraktivt å arbeide og investere i disse næringene. I en situasjon med lav arbeidsledighet og mangel på enkelte typer arbeidskraft, vil reiselivsnæringenes muligheter for videre utvikling mer enn noen gang avhenge av økt lønnsomhet.

I St.meld. nr. 41 for 1997–98 Næringspolitikk inn i det 21. århundret, har Regjeringen redegjort for retningslinjer og prinsipper for næringspolitikken framover. Disse ligger også til grunn for myndighetenes innsats rettet mot reiselivsnæringene. For å få en effektiv ressursbruk bør næringspolitikken bidra til å korrigere for svikt i konkurransen mellom bedrifter og svikt i markeder der dette er mulig, jf. boks 5.1. Innsatsen overfor reiselivet er blant annet begrunnet i dette.

Regjeringen legger vekt på å føre en næringsnøytral politikk. Dette betyr at enkeltnæringer eller bedrifter i utgangspunktet ikke skal favori­seres med spesielle tiltak eller virkemidler. Regjeringen satser imidlertid på å legge til rette for nyskaping, utvikling og omstilling i bedrifter med lønnsomhetspotensial, uavhengig av bransjetilhørighet. Dette er også et grunnleggende prinsipp overfor reiselivsnæringene.

Det er nødvendig å føre en aktiv politikk innrettet med sikte på at norsk næringsliv på bred basis skal være i stand til å møte utfordringer knyttet til vekst, lønnsomhet og konkurranseevne. I en slik sammenheng står reiselivsnæringene stort sett overfor de samme utfordringene som næringslivet for øvrig.

Den overordnede næringspolitiske innsatsen er konsentrert om følgende:

Nyskaping og små bedrifter – For å skape grunnlag for vekst, omstilling og dynamikk i økonomien er det nødvendig med nyskaping og etableringer av nye bedrifter. Store deler av norsk næringsliv består av små bedrifter, reiselivsnæringene i særdeleshet. Næringspolitikken har en viktig funksjon når det gjelder å legge til rette for, og stimulere nyskaping og utvikling i småbedriftene. Med utgangspunkt i dette har Regjeringen iverksatt en egen handlingsplan for små bedrifter for at det skal bli enklere å starte og drive bedrift i Norge. Innsatsen for å redusere skjemaveldet, enklere regelverk og forvaltning står sentralt i handlingsplanen, jf. boks 5.2. Det gjør også innsatsen for kapitaltilførsel og finansiering.

Regjeringen legger vekt på at aktivt, personlig eierskap skal videreutvikles som en strategisk ressurs for næringslivet. Den lokale tilknytningen til eiere og investorer har betydning for den lokale forankringen og utviklingen av næringslivet. Reiselivsnæringene består av mange små og familieeide bedrifter, spesielt gjelder dette i distriktene. Mange familiebedrifter opplever i dag at generasjonsskifte vanskeliggjøres av skattereglene, dels fordi de er kompliserte å forholde seg til, og dels fordi de legger økonomiske byrder på den som skal drive virksomheten videre. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for generasjonsskifte for mindre familieeide bedrifter. I budsjettet for 1999 ble arveavgiften redusert. Et utvalg er etablert for å vurdere arveavgiftsreglene. Når utvalgets innstilling er klar våren 2000, vil en vurdere tilpasninger i arveavgiftsreglene som sikrer at generasjonsskifte i familiebedriftene kan gjennomføres forsvarlig og sikre kontinuitet i virksomheten.

Kunnskap og kompetanse – Evnen til å ta i bruk kunnskap og kompetanse får økende betydning for bedriftenes konkurranseevne. Forskning og utvikling, kompetansebygging og effektiv anvendelse av ny teknologi er sentrale næringspolitiske innsatsområder for å støtte opp om utviklingen av et lønnsomt og framtidsrettet næringsliv. I kapittel 5.6 er Regjeringens politikk og innsats på disse områdene nærmere drøftet i relasjon til reiselivsnæringenes behov.

Internasjonalisering – Stadig større deler av næringslivet utsettes for en økende internasjonal konkurranse. Like konkurransevilkår i de internasjonale markedene er sentralt i den næringspolitiske innsatsen, med sikte på å få norsk næringsliv til å utnytte mulig­hetene for verdiskaping som ligger i denne utviklingen. Globaliseringen og økt internasjonalt samkvem påvirker også utviklingen innen reiselivs­næringene. Innsatsen for eksportfremme og internasjonalisering i norsk reiseliv drøftes nærmere i kapittel 5.4.

Miljøvennlig næringsutvikling– At næringsvirksomhet utøves innen rammen av naturens og miljøets tåleevne, er en forutsetning for at ressursgrunnlaget skal opprettholdes på lengre sikt. Reiselivsnæringene er i så måte nært knyttet til, og avhengig av tilgang på gode natur- og miljøkvaliteter. Dersom natur- og miljøkvalitetene skal gi grunnlag for norsk reiseliv også på lang sikt, er det viktig at forvaltningen av naturressursene skjer på en langsiktig og balansert måte. I kapittel 5.7 drøftes ressurs- og miljøproblematikken i reiselivet nærmere.

5.2 En helhetlig innsats for økt verdiskaping

En næringspolitisk hovedutfordring er å bidra til at politikken på viktige områder i størst mulig grad støtter opp om målet om økt verdiskaping. På en rekke politikkområder vil målkonflikter og ulike interesser stå mot hverandre. Det må da gjøres avveininger og prioriteringer med hensyn til hvordan politikken skal innrettes. Et betydelig næringspolitisk dilemma er der ulike næringsinteresser står mot hverandre. I slike sammenhenger blir det avgjørende å sikre den mest effektive anvendelsen av ressursene på lang sikt. Diskusjonen rundt omlegging av merverdiavgiftssystemet er eksempel på at hensynet til ulike næringer står mot hverandre, og kan tilsi ulike løsninger, jf. boks 5.3.

Reiselivsnæringene er mangfoldige, med en rekke virksomhetsområder og aktiviteter. Følgelig påvirkes de av politikken som føres på en rekke områder. Dette understreker viktigheten av at ulike politikkområder ses i sammenheng og betydningen av å ha en helhetlig og sektorovergripende næringspolitikk. Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for at Regjeringens næringspolitikk er samordnet og helhetlig og at den offentlige innsatsen på viktige områder støtter opp om mulighetene for økt verdiskaping.

Reiselivsnæringene står overfor en økende internasjonal konkurranse. Det er derfor viktig med en innenriksøkonomi som innehar nødvendig stabilitet og som støtter opp om bedriftenes konkurranseevne. Den økonomiske politikken er i denne sammenheng grunnleggende for reiselivsnæringenes konkurranseevne. Ikke minst er det viktig at pris- og kostnadsveksten er på et nivå som ikke bidrar til å svekke reiselivsnæringenes rammebetingelser i forhold til de landene man kon­kurrerer med. Regjeringen legger stor vekt på at den økonomiske politikken bidrar til gode og stabile vilkår for næringslivet og til en stabil økonomisk utvikling.

De fleste reiselivsnæringer er arbeidsintensive, og er derfor spesielt avhengig av god tilgang på arbeidskraft. Inntekts- og arbeidsmarkedspolitikken er derfor et annet politikkområde som har stor betydning for reiselivsnæringenes konkurranseevne og muligheter for utvikling. Med utgangspunkt i dagens situasjon på arbeidsmarkedet, vil Regjeringen legge vekt på at arbeidsmarkedspolitikken innrettes mot tiltak for større fleksibilitet i arbeidsmarkedet og økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Bedriftenes konkurranseevne avhenger av den innenlandske kostnadsveksten. For reiselivsnæringene er derfor det inntektspolitiske samarbeidet av stor betydning for å få til en samstemt utvikling av lønns- og arbeidsvilkår, og for å unngå uheldige arbeidskonflikter. Et utvalg med deltakelse fra hovedorganisasjonene i arbeidslivet og myndighetene ble i januar 1999 satt ned for å forberede årets lønnsoppgjør. Det var bred enighet i utvalget om behovet for et moderat inntektsoppgjør i 1999 og at årslønnsveksten fra og med neste år ikke bør være høyere enn hos våre handelspartnere.

Reiselivet betyr relativt mye for mange distrikter, og skaper aktivitet som er grunnlag for bosettingen i en rekke lokalsamfunn. Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk skal bidra til utvikling av bedrifter i distrikts-Norge. Et bredt sett av virkemidler er satt i verk for å stimulere til lokal næringsutvikling og legge til rette for vekstkraft i distriktsbedriftene. I de senere årene er det lagt vekt på at den distriktspolitiske støtten til næringsutvikling må ta utgangspunkt i strategier utviklet lokalt, og det er gjort tilpasninger for å få til en bedre samordning av virkemidler som disponeres på regionalt nivå. Regjeringen legger stor vekt på at de regionale og lokale myndighetene samarbeider med bedriftene og deres organisasjoner for å sikre at innsatsen er godt forankret i næringslivets reelle utfordringer.

Mange distrikter opplever problemer som følge av stor utflytting og for liten tilflytting. Det er i overveiende grad ungdom og særlig unge kvinner som flytter fra distriktene. I forhold til andre næringer sysselsetter reiselivsnæringene mange kvinner og ungdom. Regjeringen ønsker å øke andelen kvinner som etablerer egen virksomhet, og reiselivsnæringene er således viktige for å få til flere bedriftsetableringer blant kvinner.

En bred forståelse av hva som virker inn på næringslivets utvikling, er nødvendig for å få til økt verdiskaping. For å ivareta de næringspolitiske oppgavene og gjenspeile den næringspolitiske profilen i politikken på viktige områder, er Regjeringen avhengig av kontakt med og innspill fra bedrifter og næringsliv. Nærings- og handelsdepartementet har siden 1993 hatt fast kontakt med representanter fra reiselivsnæringene i det såkalte Kontaktforum for reiseliv. I forumet har reiselivsnæringene hatt anledning til å ta opp problemstillinger, drøfte utfordringer og komme med innspill på gjeldende politikk. Med utgangspunkt i erfaringene fra Kontaktforum for reiseliv vil Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med representantene fra næringene vurdere hvordan denne kontakten bør føres videre.

Samordning og brukertilpasning av de næringsrettede virkemidlene

Regjeringen legger vekt på at de næringsrettede virkemidlene ses i sammenheng og støtter opp om bedriftenes utfordringer. Samling av de næringsrettede virkemidler for teknologi-, kompetanse- og bedriftsutvikling, finansiering og eksport og internasjonaliseringsfremme under Nærings- og handelsdepartementet er viktig for en bedre samordnet innsats overfor næringslivet generelt.

Et viktig skritt i retning av en mer effektiv virkemiddelbruk var etablering av regionale kontorer av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i 1996–99. Dette gir økt nærhet til brukerne, bedre forståelse av lokale behov og bedre muligheter for brukertilpasning.

Reiselivsnæringene stimuleres i dag av en rekke ulike virkemidler, jf. tabell 5.1, som viser de mest sentrale virkemidlene, og omfanget på tilskuddene i perioden 1995–1998.

At så mange og ulike ordninger har hatt som mål å utvikle de samme aktivitetene, har gitt et stort behov for samarbeid mellom de ulike virkemiddelaktørene. Erfaringene viser at mangel på samordning har gitt en lite effektiv ressursbruk, blant annet har mangel på samordning gjort det vanskelig å bidra til en optimal dimensjonering av kapasitet i enkelte næringer (jf. overnatting). Regjeringen har høsten 1999 lagt fram en proposisjon med forslag om å integrere de økonomiske virkemidlene i Statens Landbruksbank i SND. Fra og med 1.1.2000 vil det etter forutsetningene da være felles forvaltning av de statlige midlene som går til finansiering av bedriftsutvikling innen reiselivsnæringene.

Samlingen av de nasjonale bedriftsrettede virkemidlene og de bedriftsrettede distriktspolitiske virkemidlene i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, har bidratt til en mer enhetlig og samordnet offentlig innsats overfor reiselivsnæringene. Integreringen av Landbruksbankens finansi­eringsordninger i SND-systemet innebærer et nytt skritt for bedre samordning og brukervennlighet. Samlingen av virkemidlene i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond har således medført at forutsetningene for en mer koordinert og målrettet innsats mot reiselivsnæringene er styrket. SND har inngått samarbeidsavtaler med Norges forskningsråd, Norsk Designråd og Norges Eksportråd. Det er også etablert et samarbeid med Norges Turistråd om utvikling av reiselivsnæringene.

Etableringen av SND-distriktskontorene i alle landets fylker, samlingen av de bedriftsrettede virkemidlene, og fondets samarbeidsavtaler med det øvrige virkemiddelapparatet er et stort skritt i retning av «en dør» til virkemiddelapparatet. Dette representerer en betydelig effektivisering av næringsutviklingsarbeidet. Distriktskontorene skal utvikles som regionale kraftsentra for næringsutvikling, og desentraliseringen er ikke minst til fordel for de små bedriftene. Etableringen av SND-distriktskontorer gir dessuten muligheter for en bedre koordinering av virkemidler forvaltet av fylkeskommuner og kommuner, og ikke minst viktige statlige sektorer på regionalt nivå. Hovedutfordringen framover blir derfor å utnytte de nye mulighetene som mer effektiv samordning og nærhet til det stedlige næringsliv gir.

De små bedriftene er en prioritert gruppe for SND. Det er påkrevd at SND og det øvrige virkemiddelapparatet konsentrerer innsatsen og ressursbruken mot bedrifter i reiselivsnæringene med vekst- og nyskapingspotensiale.

5.3 Produkt- og reisemålsutvikling

Grunnlaget for lønnsomhet i norske reiselivsnæringer ligger i evnen til å utvikle attraktive produkter som turistene etterspør. Skreddersydde produkter utviklet med god kvalitet og til konkurransedyktige priser er nødvendig for å lykkes i den internasjonale konkurransen om turistene. Dette er utfordringer som først og fremst er reiselivsnæringenes eget ansvar.

Myndighetene kan imidlertid bidra til å legge til rette for utvikling av markedsrettede produkter og reisemål. Det kan skje blant annet ved at innsatsen legges til rette for:

• en effektiv og målrettet virkemiddelbruk som støtter opp om utvikling av reiselivsbedrifter med et vekst- og lønnsomhetspotensial,

• bedre koordinering og en sterkere konsentrasjon av den offentlige innsatsen til infrastruktur på regionalt og lokalt nivå forankret i næringenes behov og utfordringer.

5.3.1 Markedstilpasset produktutvikling

Et godt reiselivsprodukt kjennetegnes av at det tilfredsstiller de reisende både når det gjelder overnatting, servering, transport, aktiviteter og opplevelser. Det er mange tilbydere som betjener de reisende med slike tjenester. For at norske reiselivsnæringer skal være konkurransedyktige i tiden framover, må det kontinuerlig og på bred basis satses på utvikling av nye produkter basert på kundenes forventninger om innhold og kvalitet. Den økende internasjonale konkurransen om de reisende vil forsterke betydningen av dette.

En viktig konkurransefaktor for reiselivsnæringene er evnen til tidlig å fange opp trender og utviklingstrekk og utvikle produktet i tråd med dette. Utviklingen blant skidestinasjonene viser at områder som har satset aktivt på utvikling av nye produkter og tilbud, har hatt en betydelig vekst, og tatt markedsandeler.

Golf er relativt nytt som reiselivsprodukt i Norge, og er foreløpig ikke av stort omfang. Interessen for golf er imidlertid sterkt tiltagende. Golfsporten har en sterk forankring i dagens reiselivstrender med grønn turisme, aktiv ferie og livsstilsbaserte opplevelser. I løpet av de to siste årene er antallet registrerte golfutøvere i Norge økt med 50 prosent (SND-rapport 4/1998). Det foreligger en rekke planer om etablering av golfanlegg ulike steder i landet.

Norsk reiseliv er relativt «småskala». Vakker og uberørt natur, fjorder og fjell er basiselementer som trekker utlendinger på ferie til Norge. En følge av dette er et rundreisebasert reiseliv. Dette har gitt grunnlag for reiselivsvirksomhet i store deler av landet, og har vært spesielt viktig for enkelte distrikter. Det har likevel skjedd en konsentrasjon om enkelte steder og enkelte produkter. Det er bedrifter lokalisert i de tyngre reisemålene i distriktene som har hatt størst vekst.

Enkelte reiselivsprodukter står sterkt i markedet uavhengig av de større reisemålene. Jakt og fiske, rafting og lignende er eksempler på aktiviteter som er etterspurte nisjer i markedet. Et kjennetegn ved mange av disse produktene er at de betjener relativt små andeler av markedet. Slike produkter eksisterer relativt uavhengig av større reisemål, men har likevel en viktig funksjon mange steder, og bidrar til mangfoldet innen norsk reiseliv.

Mat og matkultur er også en sentral del av reiselivsproduktet. Systematisk satsing på lokale spesialiteter og mattradisjoner og bruk av lokale råvarer og produkter, vil kunne bidra til å gi reiselivet i ulike deler av landet sterkere profil og særpreg.

Selv om det har skjedd en betydelig konsentrasjon både geografisk og tematisk, er det fremdeles behov for fokus på produktutviklingsinnsatsen. Det er behov for utvikling av produkter med styrke og profil i markedet. Det er først og fremst produkter som supplerer eksisterende tilbud det er behov for, heller enn produkter som øker kapasiteten i eksisterende tilbud.

Nytenkning i produktutviklingen er viktig innenfor de tradisjonelle reiselivsnæringene, men må også omfatte nye produktområder. Trendene tilsier at de reisendes ønske om opplevelse blir viktigere. Kultur er et område som anses viktig av mange reisende, fordi de i tillegg til opplevelse også søker kunnskap, fordyping og innsikt i reisemålet. Det er trolig mange fordeler i et samarbeid mellom reiselivet og kultursektoren. For kultursektoren representerer de reisende et interessant marked. Det er et potensial for å få fram og profilere de produkter som allerede finnes innen kunst og kultur. Enkelte av de nasjonale institusjonene, som f.eks. Vikingskiphuset på Bygdøy, henter storparten av sine besøkende fra reiselivet. Også for mindre, lokale institusjoner, som spesialiserte kulturhistoriske museer, er reiselivstrafikken et viktig marked. For reiselivsnæringene er økt samarbeid med kultursektoren en mulighet for å øke attraksjonsverdien for det enkelte reisemål.

Mulighetene som ligger i produktutvikling og -til­pasning som ivaretar funksjonshemmedes behov på reise, er også en utfordring for bedriftene. Erfaringer fra andre land i Europa tilsier at det ligger et stort markedspotensial i å gjøre produkter og reisemål mer tilgjengelige. Det er allerede gjort en betydelig tilretteleggingsinnsats på dette feltet. Samarbeid mellom reiselivsnæringene og de funksjonshemmedes organisasjoner er viktig med sikte på kvalitetssikring av tilbud, utvikling og formidling av informasjon og kompetanseoppbygging, jf. også St.meld. nr. 8 for 1998–99 Om handlingsplan for funksjonshemma 1998–2001.

Markedstilpasset produktutvikling er bedriftenes eget ansvar. En hovedutfordring er å generere tilstrekkelig lønnsomhet til å ivareta utviklings- og fornyingsoppgaver. Det viktigste grunnlaget for lønnsomhet legges av bedriftene gjennom forretningsmessig dyktighet. Bedre utnyttelse av de muligheter markedet gir for utvikling av lønnsomme nisjer, prisdifferensiering og effektivisering av driften, er eksempler på sentrale innsatsområder.

Om kapasitetsproblemer

Fordi reiselivsopplevelsen er sammensatt, kan det være en særskilt utfordring å utvikle de enkelte produkttilbud med det innhold og den kapasitet som markedet gir grunnlag for. I deler av næringene har utviklingen av nye tilbud og kapasitet i for liten grad vært tilpasset markedets etterspørsel.

Som analysen i kapittel 2 viser, gir utviklingen i overnattingsnæringen grunn til særlig bekymring. Kapasitetsutnyttelsen, som er en viktig indikator på etterspørselsforholdene i næringen, har gjennomgående vært lav i 1990-årene. Selv om det har skjedd en utvikling i positiv retning, er det grunn til å anta at en høyere kapasitetsutnyttelse vil bedre lønnsomheten ytterligere. Den lave lønnsomheten er spesielt framtredende i de mange små bedriftene og distriktsbedrifter.

Den store kapasiteten innen overnattingssektoren skyldes først og fremst høye kostnader forbundet med å avvikle virksomheten. Relativt høye kapitalkostnader og få alternative anvendelser av overnattingsanlegg fører til at «utrangert» kapasitet, dvs. kapasitet som ikke lenger etterspørres, forblir i markedet selv om det bygges opp ny kapasitet i tråd med nye eller endrede behov.

For å få til en sunn og god økonomisk utvikling er det av stor betydning at kapasitet som markedet ikke lenger etterspør, kan gå ut av markedet for anvendelse på andre områder. Dette vil gi grunnlaget for bedre lønnsomhet i overnattingsnæringen. Enkelte steder har det blitt gjort vellykkede forsøk på skape alternativ aktivitet i slike overnattingsanlegg, blant annet er det gjort omstillinger til helse og omsorg.

Det har også vært en tendens til etablering av mange og spredt lokaliserte opplevelsesanlegg, såkalte besøkssentre og fornøyelsesparker. Erfaringene har vært at markedet for slike anlegg ikke er så stort og betalingsvillig som man har antatt, og flere av anleggene har hatt lave besøkstall og svak inntjening. Dette understreker behovet for å tenke markedstilpasning og gjøre grundig analyse av mulighetene for det enkelte prosjekt.

SND har gjennom flere år utvist varsomhet med å støtte utbygging av ny overnattingskapasitet. Det er fremdeles behov for forsiktighet på dette området. Dette må likevel ikke stå i veien for at framtidsrettede produkter og kapasitet blir utviklet i takt med markedets etterspørsel.

Regjeringen vil understreke betydningen av at det gjøres en profesjonell vurdering av mulighetene for nye satsinger, slik at utvikling av overkapasitet unngås. Spesielt når det gjelder overnattingsnæringen, er det behov for en aktiv innsats for å finne alternative anvendelser av kapasitet som ikke lenger etterspørres i reiselivsmarkedet.

En målrettet offentlig innsats

Det overordnede målet for virkemiddelbruken overfor reiselivsnæringene er å styrke verdiskapingen gjennom utvikling av lønnsomme bedrifter. Det er et mål som gjelder så vel de nasjonale næringspolitiske virkemidlene som de distriktspolitiske midler og midler som disponeres på fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

SND har en viktig funksjon når det gjelder å stimulere utviklingen av lønnsomme og markedsrettede produkter i norsk reiseliv. Gjennom sine låne- og tilskuddsordninger bidrar SND til dette på en rekke områder, både i enkeltbedrifter og som fellessatsinger.

Utviklingsrollen er svært viktig i SNDs innsats. Det å stimulere til utvikling av nye produkter som er i tråd med etterspørselen i markedet, er en av bærebjelkene i SNDs strategi overfor næringene. Helt sentralt i den forbindelse er at innsatsen skal bidra til en produktutvikling som imøtekommer de reisendes behov. Innsatsen er innrettet mot enkeltbedrifter, nyetableringer og bredere utviklingsprosjekt knyttet til videreutvikling av nye markedssegmenter og nisjer. Utvikling av nye tilbud og produkter innen sykkelturisme, hvalsafari, kultur og reiseliv er eksempler på områder hvor SND har medvirket til videreutvikling av markedssegmenter og nisjer.

BU-midlene, som skal stimulere til ny virksomhet og omstilling i landbruket, bidrar også i betydelig grad til produktutviklingen i reiselivet, spesielt når det gjelder småskala nisjeprodukter. Gjennom å innlemme forvaltningen av BU-midlene i SND ønsker Regjeringen å bidra til en bedre koordi­nering og mer effektiv utnyttelse av de samlede ressurser til næringsutvikling, blant annet innen reiselivsnæringene . Det vises for øvrig til Handlingsplan for bygdeturisme (1999) som er retningsgivende for bruk av BU-midlene. En handlingsplan for norsk matkultur som er under utarbeidelse vil danne grunnlag for videre innsats på dette området.

Regjeringen vil understreke betydningen av at produktutviklingsarbeidet i norsk reiseliv gis prioritet, og vil særlig understreke betydningen av at innsatsen konsentreres ytterligere om å tilfredsstille nye behov i etterspørselen samt å utvikle bredden i produkttilbudet på reisemålene. Den offentlige innsatsen må i sterkere grad knyttes opp til markedets etterspørsel og behov for nye produkter.

5.3.2 Tilrettelegging av attraktive reisemål

En sterkere og mer konsentrert innsats for tilrettelegging og utvikling av reisemål er nødvendig for å møte den internasjonale konkurransen. Norsk natur og kultur, landskaper, byer og tettsteder med opplevelseskvaliteter og aktivitetsmuligheter er i en slik sammenheng ikke bare en ramme for reiselivet, men også en viktig del av produktet. Det er en strategisk viktig utfordring for reiselivsnæringene framover å utvikle slike elementer i reisemålene slik at de framstår med en klar profil, sammenheng i produkttilbudet og kvalitet i alle ledd.

En suksessfaktor for utvikling av attraktive reisemål er at man på en god måte klarer å se de ulike produktelementene i sammenheng. Evnen til å samle bedriftene og skape langsiktig og forpliktende samarbeid om utvikling av infrastrukturen er videre en viktig premiss for utvikling.

Reisemålsutvikling er en prosess som i første rekke er bedriftenes eget ansvar og har et klart næringsmessig mål. Samtidig kan samhandling med ulike offentlige sektorer være nødvendig for å få et godt og helhetlig resultat. Det overordnede mål for den offentlige innsatsen må være å styrke reisemålene som produkt, som grunnlag for sterkere markedsposisjon og økt lønnsomhet for bedriftene.

Vellykket reisemålsutvikling krever evne til å samarbeide for å utvikle konsensus om felles behov. Erfaringsmessig vet man at det å få til en helhetlig utvikling på markedets premisser, er vanskelig. SND har tatt tak i reisemålsutviklingen som prosess, og representerer en viktig utviklingsaktør i reiselivet på dette området, jf. boks 5.4.

Reisemålet inneholder en rekke elementer som den enkelte næringsaktør ikke kan tillegges ansvar for, men som er av betydning for hvor godt dette «helhetsproduktet» fungerer for turisten. Reiselivsnæringene står i en slik sammenheng overfor oppgaver utover tilpasningen i den enkelte bedrift, og er således også sårbar for manglende samordning. Tilrettelegging av opplevelser, aktiviteter, informasjon og miljøet på stedet er viktige tiltak for den enkelte bedrift, fordi det påvirker turistens totalopplevelse.

En fellesbetegnelse på de elementene som binder produktet sammen, er reiselivsmessig infrastruktur og fellestiltak. En stor utfordring i reisemålsutviklingen er knyttet til utvikling og finansiering av reiselivsmessig infrastruktur og fellestiltak, såkalte fellesgoder, jf. boks 5.5.

Reiselivet har gjennom mange år hatt problemer med å etablere samarbeidsformer om infrastruktur og fellestiltak som har fungert effektivt og stabilt over tid. Det har eksistert ulike former for organisasjoner for å ivareta samarbeidsoppgaver mellom bedriftene på ulike nivå i reiselivet. Disse selskapene har blant annet hatt som siktemål å ivareta tiltak som skal øke turisttrafikken, omsetningen og lønnsomheten i bedriftene i området. Aktiviteter det har vært vanlig å samarbeide om er blant annet turistinformasjon på stedet, (ivaretagelse av) vertskapsfunksjon, produktmarkedsføring og enkelte former for infrastruktur på stedet (turstier, skiløyper, o.l.).

Reiselivslag og reiselivsråd ble mange steder erstattet av destinasjons- og landsdelsselskap tidlig på 1990-tallet. De siste årene har flere av disse selskapene blitt avviklet, grunnet manglende oppslutning og liten økonomisk evne til å ivareta fellesoppgavene. Samtidig som flere landsdelsselskaper har blitt avviklet, har det oppstått andre samarbeidskonstellasjoner, for eksempel samarbeid om utvikling og markedsføring av vinterprodukter. Likeledes dukker det opp ulike former for samarbeid om temaprodukter, for eksempel i tilknytning til sykkelturisme, golf, fiske med videre.

Hvordan arbeidet med fellesoppgaver organiseres og gjennomføres og hvilken finansieringsmodell som er egnet, avhenger av en rekke faktorer. I enkelte tilfeller kan en bedrift alene ivareta fellesoppgaver, mens det i andre tilfeller må skje en større koordinering av innsats og ressurser til dette. Det er bedriftene og næringene selv som ut fra sin kompetanse og økonomiske forutsetninger må finne samarbeidsformer som er hensiktsmessige. Det er viktig at offentlige myndigheter både på sentralt, regionalt og lokalt nivå ikke legger føringer på særskilte organisasjonsmessige løsninger. Sannsynligvis vil det i årene framover etableres ulike former for samarbeidskonstellasjoner og allianser både knyttet til geografisk og til tematisk inndeling. For den enkelte aktør kan det være aktuelt å delta i både tematiske og geografiske samarbeidsløsninger.

Selv om det blant bedriftene er enighet om behovet for samarbeidstiltak og samarbeidsform, vil tilgang på finansiering ofte være mangelfull og ustabil. Dette er ikke noe særnorsk problem. Som løsning på dette finansieringsproblemet har enkelte land innført en såkalt «turistskatt», dvs. at turistene kreves for en mindre avgift som tilbake­føres til bedriftenes eget fellesarbeid. En slik ordning for norsk reiseliv har vært drøftet i ulike sammenhenger, uten at det så langt har vært mulig å få tilstrekkelig oppslutning om den fra bedriftenes side.

Gjennom SNDs program for reisemålsutvikling er siktemålet å få til utviklingsprosesser der både lokalt næringsliv og lokale myndigheter er med på finansieringen. Det har dessuten pågått et forsøksarbeid i Oppland og i Sogn og Fjordane hvor en modell for finansiering av fellesoppgaver er utviklet. Sistnevnte er under evaluering. Resultatene fra evalueringen og erfaringene fra SNDs satsing vil blant annet gi viktige bidrag til diskusjonen om hvordan fellesarbeidet kan finansieres.

Regjeringen vil understreke at bedriftene har et finansieringsansvar for reiselivsmessig infrastruktur og fellesoppgaver. Det er viktig at bedriftene vurderer behovet for og nytten av samarbeid, og på bakgrunn av dette forsøker å finne egnede løsninger når det gjelder organisering og finansiering av fellesoppgaver. Dersom næringene samlet tar initiativ til å få vurdert en ordning med «turistskatt» til finansiering av fellestiltak, vil Nærings- og handelsdepartementet bidra til at dette utredes nærmere. En forutsetning for dette er at ordningen er selvfinansierende, og forvaltes av næringene selv.

En konsentrert offentlig infrastruktur og tilrettelegging

Myndighetene, spesielt på regionalt og lokalt plan, ivaretar viktige infrastrukturoppgaver av betydning for utviklingen i reiselivet på det enkelte sted. Gode reisemål avhenger f.eks. av veier, skilting, tilrettelegging av arealer, ivaretagelse av byggeskikk med videre. Enkelte reisemål opplever at viktig produktkvalitet forringes fordi den offentlige infrastrukturen ikke ivaretas på en tilstrekkelig god måte. Utviklingsarbeid på området har avdekket at det bl.a. er estetiske og visuelle kvaliteter det knytter seg slike problemer til, jf. boks 5.6.

Regionale og lokale myndigheter har gjennom senere år bidratt i betydelig grad til utvikling av infrastruktur for reiselivet. Mangel på prioriteringer og mangel på et felles talerør fra bedriftene på det enkelte sted, har bidratt til at ressurser til infrastruktur og fellestiltak i mange tilfeller ikke har blitt tilstrekkelig målrettet eller effektivt utnyttet. En sentral utfordring knyttet til utvikling av offentlig infrastruktur, er å finne fram til gode arbeidsformer og samhandling mellom bedriftene og det offentlige som bidrar til at investeringene har god samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk effekt.

Utvikling av infrastruktur regionalt og lokalt skjer vanligvis på bakgrunn av lokale behov og prioriteringer. I mange slike sammenhenger vil reiselivet konkurrere med andre samfunns- og næringsinteresser om ressurser. Den regionale planleggingen spiller i denne sammenheng en viktig rolle. De strategiske næringsplanene og de regionale utviklingsprogram i fylkene har blant annet som siktemål å få til en god kopling mellom plan og virkemidler og bedre samordningen av innsatsen og forenkling av planprosessene for næringsutvikling. Ordningen med regionale utviklingsprogram gir fylkesnivået muligheter til å kople statens økonomiske virkemidler innen flere politikkområder til sine egne utviklingsstrategier i fylkesplan/strategisk næringsplan. Arbeidet skal bygge på nasjonale føringer blant annet innen nærings- og distriktspolitikken.

Regjeringen ser behov for sterkere prioriteringer og konsentrasjon av den offentlige infrastrukturinnsatsen overfor reiselivet i tiden framover. Det faktum at lønnsomheten i reiselivsnæringene mange steder er svak, og konkurransen sterk og tiltagende, innebærer at det må en mer konsentrert satsing til også fra det offentliges side. Utviklingen tyder på at det skjer en konsentrasjon i reisestrømmene, og utfordringen er å bygge opp om de reisemålene som kan være i stand til å møte den internasjonale konkurransen.

Regjeringen vil understreke betydningen av at prosessene rundt den regionale planleggingen videreutvikles og styrkes, som grunnlag for en bedre og mer målrettet innsats. Dersom reiselivsnæringenes behov for infrastruktur skal ivaretas, er det sentralt at representanter for reiselivsinteressene deltar i disse planprosessene.

Det er fortsatt store utfordringer knyttet til videreutvikling og effektivisering i fylkes- og kommuneplanleggingen og ordningen med de regionale utviklingsprogrammene. Avgjørende for at planene skal bli effektive er at de legger til rette for reelle prioriteringer som fremmer et vekstkraftig og konkurransedyktig næringsliv med sterke og lønnsomme bedrifter.

5.4 Profilering og markedsføring av norsk reiseliv internasjonalt

For å møte den økende konkurransen er det nødvendig for bedriftene å være synlig og offensiv i markedet. Internasjonal profilering og markedsføring av Norge som reisemål er avgjørende for reiselivsnæringenes mulighet til å hente ut det potensialet som ligger i utenlandske markeder. Samtidig er dette fellesgoder som næringene ikke har de nødvendige incentiver til å finansiere og som derfor krever offentlig finansiering. Et viktig offentlig virkemiddel i denne sammenheng er tilskuddet som går til den internasjonale markedsføringen av norsk reiseliv gjennom Norges Turistråd.

Gjennom sitt uteapparat utgjør Norges Turistråd, sammen med utenriksstasjonene, Norges Eksportråd og Eksportutvalget for Fisk, det norske virkemiddelapparat ute. Ved samordning av sine aktiviteter skal disse institusjonene framstå som et samlet «Team Norway» og derved bidra til best mulig eksportfremme og internasjonalisering av norsk næringsliv.

5.4.1 Mål og prioriteringer for tilskuddet

Målet med det offentlige tilskuddet til Norges Turistråd er at det skal bidra til økt verdiskaping og bedret lønnsomhet i norsk reiseliv gjennom;

• informasjon, profilering og markedsføring av Norge som turistmål,

• å stimulere reiselivsaktørene til samarbeid om internasjonale markedsføringstiltak, og

• formidling av kunnskap om markedene og internasjonale utviklingstrender til aktørene i Norge.

Tredelingen i målet illustrerer også Turistrådets virksomhetsområder. For det første skal Norges Turistråd profilere og informere om Norge som turistmål i utlandet. For det andre skal Norges Turistråd, på bakgrunn av sin markedskompetanse, tilrettelegge for, og stimulere store og små reiselivsbedrifter til å samarbeide om felles markedsføringstiltak. Samarbeid om markedsføring og salg gir hver enkelt bedrift et større gevinstpotensial. Samtidig er det, dels på grunn av næringsstrukturen med mange små og geografisk spredte bedrifter og dels på grunn av at den reisende etterspør et sammensatt produkt, behov for offentlig finansiering for å stimulere til samarbeid. For det tredje skal Turistrådet gjennom sin kontakt med næringene bidra til å formidle kunnskap om markeder og trender til enkeltbedriftene.

Tidligere rettet mye av markedsføringen seg mot turoperatører og reisebyråer. En utvikling i reisemønsteret fra gruppereiser mot mer individuelle reiser samt en utvikling i kommunikasjonen med markedet, medfører imidlertid at internasjonal markedsføring av reiselivet nå i større grad retter seg direkte mot forbruker.

De siste årene er det lagt stadig større vekt på Turistrådets rolle i å formidle markedsinformasjon og –kunnskap tilbake til næringene. Dette har sammenheng med at økt konkurranse har gjort at produktutvikling og markedsorientering har fått større betydning. Særlig for de små og distrikts­baserte bedriftene er markedskunnskap viktig som grunnlag for markedsprioriteringer og for produkt- og reisemålsutvikling.

Norges Turistråd har kontorer i de viktigste markedene for norsk reiseliv. Det ble i 1995 besluttet å samordne hele uteapparatet for å få til en mer effektiv utnyttelse av offentlige midler til næringsrettede aktiviteter ute. Det legges fra statens side vekt på at Norges Turistråd skal bidra til en videreutvikling av dette samarbeidet. I forlengelsen av dette er det også lagt vekt på å videreutvikle samarbeidet med det øvrige virkemiddelapparatet hjemme, som SNDs regionale kontor, ut fra en målsetting om å oppnå synergieffekter og en mer effektiv utnyttelse av ressursene.

Når felles ressurser kanaliseres gjennom én instans, kan ressursene brukes både til overordnet profilering og til mer kostnadskrevende markedsføringsprosjekter som en bedrift ikke har mulighet til å gjennomføre alene. Det er derfor viktig at Turist­rådet tilbyr tjenester som bedriftene ser seg tjent med å kjøpe, slik at en større andel av bedriftenes budsjetter til internasjonal markedsføring kanaliseres gjennom Norges Turistråd.

For å sikre næringenes medvirkning i strategiske prosesser knyttet til den internasjonale markedsføringen av reiselivet, har Norges Turistråd et eget Råd bestående av 20 medlemmer fra reiselivsnæringene. Rådet oppnevnes av Nærings- og handelsdepartementet og skal, i tillegg til å godkjenne stiftelsens årsoppgjør og velge medlemmer til styret, være et rådgivende organ i spørsmål om langsiktige mål og strategier.

5.4.2 Hva betyr internasjonal markedsføring for reiselivet?

Et premiss for offentlige tilskudd er at de går til områder og tiltak hvor det private marked ikke dekker næringslivets behov på en samfunnsøkonomisk tilfredsstillende måte. Evnen til å skape positive effekter og merverdi for norske reiselivsbedrifter, i form av reiseaktivitet, inntekter, arbeidsplasser med videre, er viktig for å forsvare den offentlige innsatsen. Internasjonal reiselivsmarkedsføring krever imidlertid en langsiktig relasjonsbygging både mot bransjen og overfor forbruker. Det er derfor vanskelig å legge fram resultatvurdering for reiselivsnæringene i forhold til Norges Turistråds innsats i et enkelt år. Virkninger over tid måles gjennom evalueringer og mer dyptgående analyser. I oppfølgingen av Norges Turist­råd legges det stor vekt på næringenes tilfredshet med de tjenester som tilbys, målt gjennom kundetilfredshetsanalyser. Videre er næringenes økonomiske bidrag til de oppgavene Norges Turistråd gjennomfører, en indikator på i hvilken grad organisasjonen gjør en god jobb. Når det gjelder konkrete, temabaserte markedsføringskampanjer, er det mulig å måle markedsutviklingen mer direkte.

Kilde: Nærings- og handelsdepartementet og Norges Turistråd

Utviklingen i de offentlige tilskuddene til Norges Turistråd fulgte en jevn stigning fra 1989 fram til midten av 1990-tallet, da OL på Lillehammer medførte en betydelig økning i satsningen på markedsføring av Norge som turistmål. Det offentlige tilskuddet var i 1995 og 1996 på 98,5 millioner kroner. Fra 1997 har de årlige tilskuddene blitt reduserte, og i 1999 var tilskuddet på 82 millioner kroner. Regjeringen har i forslag til statsbudsjett for 2000 foreslått et tilskudd på 93,5 millioner kroner, hvorav 8 millioner kroner vil bli øremerket utvikling av en internett-portal (se kap. 5.5). Fra det offentliges side har det hele tiden vært et mål at de offentlige tilskuddene skal følges opp av private penger. Næringenes bidrag har fulgt utviklingen i de offentlige tilskuddene fram mot 1996, og har etter dette vist en jevn stigning. Dette er en god indikator på at den jobben Norges Turistråd gjør, er av stor betydning for reiselivsbedriftene.

Det er særlig gjennom deltakelse i de store mediekampanjene at næringenes bidrag har økt. Dette viser at Norges Turistråd har gjort en god jobb i å stimulere reiselivsaktørene til samarbeid om internasjonale markedsføringstiltak, og Norges Turistråd gjennomfører nå kampanjer med en viss tyngde i flere av de viktigste markedene. Den generelle Norgesprofileringen inngår som en overordnet del av de forbrukerrettede mediekampanjene.

Norges Turistråd gjennomførte i 1996 og i 1998 undersøkelser for å måle utviklingen innen kundetilfredshet. Resultatene viser at bedriftene stort sett er meget fornøyd med tjenestene, men at Norges Turistråd bør bli flinkere til å kommunisere med bedriftene. Med en overvekt av små og geografisk spredte bedrifter, er det en utfordring å organisere samarbeidet på en måte som sikrer effektiv kommunikasjon. Dette er også av stor betydning for en effektiv formidling av markedskunnskap til bedriftene.

5.4.3 Prioriteringer i den internasjonale markedsføringen av Norge framover

Utenlandsk turisme vil i framtiden bli stadig viktigere for norske reiselivsnæringer, da andelen nordmenn som ferierer i Norge går ned. Økt satsing på internasjonal markedsføring vil derfor kunne medvirke til økt lønnsomhet i norske reiselivsnæringer. Tilskuddet til Norges Turistråd er fortsatt et viktig virkemiddel i denne sammenheng. Det har skjedd store endringer de senere årene, konkurransemessig, på etterspørselssiden og i kommunikasjonen med forbruker, noe som gjør det nødvendig å vurdere endringer i innretningen av det offentlige tilskuddet til internasjonal markedsføring av reiselivet.

For å utrede disse problemstillingene ble det våren 1999 nedsatt en arbeidsgruppe ledet av professor Fred Selnes fra Handelshøyskolen BI 1 . Øvrige deltakere i arbeidsgruppen har vært representanter fra næringene, Reiselivsbedriftenes landsforening, SND og Norges Turistråd. Arbeidsgruppen (Selnes-utvalget) har hatt i oppgave å utrede og legge fram konkrete forslag til hvordan den internasjonale markedsføringen av reiselivet kan bli mer langsiktig og målrettet. Selnes-utvalgets rapport er også blitt behandlet i Rådet for Norges Turistråd. Utvalgets hovedforslag blir presentert i boks 5.7 nedenfor.

Norges Turistråds rolle og oppgaver

Norgesprofilering skjer i dag hovedsakelig som en overordnet del av konkrete markedsføringskampanjer. Det iverksettes ikke egne profileringsframstøt og det drives heller ikke merkebygging av Norge som turistmål. Valg av markeder blir dermed også i større grad bestemt av tilgangen på næringsfinansiering enn ut fra en helhetlig, strategisk vurdering av hvilke markeder Norge bør satse på i reiselivssammenheng.

Økende internasjonal konkurranse medfører at kravene til internasjonal profilering og markedsføring øker. Med en utvikling som går i retning av stadig større grad av individuelle reiser og hvor den enkelte forbruker oversvømmes av informasjon om ulike kjøpsalternativer, er det viktig at den internasjonale profilering og markedsføring av Norge som turistmål er så enhetlig og konsentrert som mulig. I konkurransen om forbrukerens oppmerksomhet blir det stadig viktigere at budskapet er tydelig og lett gjenkjennelig. Det er derfor Nærings- og handelsdepartementets oppfatning at Norges Turistråd bør bruke en større del av sine ressurser på overordnet Norgesprofilering og ta i bruk nye markedsføringsmetoder i dette arbeidet. En langsiktig, målrettet og konsentrert merkebyggingsstrategi vil legge det beste grunnlaget for en slik kommunikasjon med forbrukerne i de aktuelle markedene. Erfaringer fra andre land, som for eksempel New Zealand, underbygger verdien av merkebygging. Fra vårt nærområde er kanskje Danmark det beste eksemplet på en strategi der man i kommunikasjonen med utlandet ikke presenterer danske bedrifter eller destinasjoner, men heller noen få konsepter bygget på typiske «danske» særtrekk.

For å følge opp den oppmerksomhet som skapes av merkebygging, er det avgjørende at kunden har tilgang på nærmere informasjon om ulike reiselivsprodukter. Informasjonsformidling av norske reiselivsprodukter er derfor også en viktig fellesoppgave. I den sammenheng spiller Internett en stadig viktigere rolle som informasjonskilde for planlegging av reisen og etter hvert også for bestilling. Det er Regjeringens holdning at Norges Turistråd bør ha ansvaret for å utvikle og vedlikeholde et nasjonalt tilrettelagt elektronisk informasjons- og markedsføringssystem for reiselivet. Regjeringen har også valgt å gi et ekstra tilskudd til denne satsingen, som blir nærmere omtalt i kapittel 5.5. Det bør fortsatt være en prioritert oppgave for Turistrådet å formidle markedsinformasjon og –kunnskap tilbake til bedriftene. Markedsinformasjon og kunnskap om internasjonale etterspørselstrender er viktig som grunnlag for utvikling av attraktive og markedstilpassede produkter og reisemål.

Regjeringen ønsker at det offentlige tilskuddet som går til internasjonal markedsføring av reise­livet i tiden framover konsentreres mer mot profilering og merkebygging av Norge som reisemål, samt ivaretakelse av oppgaver knyttet til informasjonsformidling og overføring av markedskunnskap til bedriftene. Dette vil komme alle reiselivsbedriftene i Norge til gode. Gjennom merkebygging av Norge som turistmål og gjennom nasjonal informasjonsformidling, vil reiselivsbedrifter i hele landet nyte godt av en økt turiststrøm til landet. Dette vil igjen legge grunnlag for bedret lønnsomhet i den enkelte bedrift.

Strategi for Norgesprofilering

En vellykket profilering og merkebygging krever at det legges til grunn en langsiktig, målrettet strategi. I denne sammenheng er det viktig å definere hvilke markeder og segmenter som har størst potensial for å utløse økt etterspørsel etter norske reiselivsprodukter. Det bør også defineres konkrete mål for markedsposisjon og resultater av merkebyggingen.

For å opparbeide en merkekjennskap er det viktig å kommunisere et enhetlig budskap over lengre tid. For at merkebyggingen skal gi best mulig resultater, bør budskapet derfor konsentreres rundt noen utvalgte nasjonale «spydspisser». Med «spydspisser» menes i denne sammenheng ikke nødvendigvis et geografisk område, men et konsept som for eksempel skiferie. Konsentrasjon rundt noen utvalgte konsepter er sentralt i kommunikasjonen med forbrukeren, ettersom han eller hun bare vil oppfatte et begrenset antall informasjonsbiter. Merkebyggingen skal skape oppmerksomhet om Norge som reisemål, for derigjennom å skape reiselyst og generere økt reiseaktivitet til hele landet. I neste fase blir det opp til bedriftene selv å være tilgjengelige på Internett eller å delta i kampanjer for å markedsføre de enkelte reiselivsproduktene.

Kriteriene for utvelgelse av nasjonale «spyd­spisser» bør være at området eller konseptet oppleves som attraktivt av markedet, at turistene har positive erfaringer, og at det finnes et godt utbygd nettverk av reiselivsbedrifter tilknyttet «spydspissen».

Regjeringen er av den oppfatning at en økt ­satsing på overordnet Norgesprofilering bør baseres på grundige analyser av markeder og på strategisk vurdering av hvordan merkebygging og eventuelt andre markedsføringsmetoder best kan nyttes i dette arbeidet. Kunnskap om internasjonale trender er sentralt som utgangspunkt for en slik strategisk satsing.

Regjeringen vil anbefale at Norges Turistråd, i samarbeid med reiselivsnæringene, gis i oppdrag å utarbeide en strategi for internasjonal Norgesprofilering og markedsføring. Som et ledd i dette arbeidet bør Norges Turistråd ta stilling til om det offentlige tilskuddet i større grad skal gå til profilering i nye markeder og segmenter for norske reiselivsnæringer eller om innsatsen bør konsentreres til eksisterende markeder. Planen bør inneholde mål for resultater og markedsposisjon, en vurdering og anbefaling av hvilke profilelementer som skal benyttes som nasjonale «spydspisser» samt en vurdering av ressursbehov, organisering og finansiering. Planen bør også inneholde vurdering og anbefalinger knyttet til samarbeidet mellom Norges Turistråd og reiselivsbedriftene. Det understrekes at et slikt strategiarbeid må inngå som en kontinuerlig prosess i arbeidet med å profilere Norge.

For at en helhetlig internasjonal profilering og markedsføring skal være effektiv må den baseres på et fungerende samarbeid mellom reiselivsbedriften som produserer tjenesten, et konsept eller en destinasjon som binder ulike reiselivsbedrifter sammen og organet som påvirker og informerer det internasjonale markedet (Norges Turistråd). Et velfungerende samarbeid er også nødvendig for å bidra til at produktutvikling og tilrettelegging av reisemål i størst mulig grad samsvarer med markedets forventninger.

Selnes-utvalget anbefaler i denne sammenheng at det vurderes å etablere et forpliktende samarbeid mellom Norges Turistråd, utvalgte konsepter og reiselivsbedrifter tilknyttet disse gjennom en franchise-modell. Det er mange fordeler knyttet til franchise-modellen, men det kan også være ulemper knyttet til en slik løsning som knytter aktørene tett sammen. Utvalget understreker derfor at en slik løsning må utredes nærmere.

Departementet legger til grunn at det er næringene selv, i samarbeid med Norges Turistråd, som må finne fram til en optimal organisasjons- og finansieringsmodell for fellesoppgaver knyttet til internasjonal profilering og markedsføring. Bedriftene og næringene må selv finne fram til hensiktsmessige former for samarbeid som sikrer langsiktighet og forpliktelse fra næringenes side. Et viktig premiss for det offentlige tilskuddet som går til internasjonal markedsføring, er at Norges Turistråd utvikler et godt samarbeid med bedriftene. Kundetilfredshetsundersøkelser er viktige instrumenter i å vurdere hvor godt Norges Turistråd evner å ivareta denne oppgaven. Opprettelse av en egen avdeling for næringsservice har så langt vist positive resultater. Departementet forutsetter at Norges Turistråd fortsatt prioriterer å videreutvikle kommunikasjonen med bedriftene. Dette vil ventelig også medføre at bedriftene velger å kanalisere en større andel av sine markedsføringsbudsjetter gjennom Norges Turistråd.

Regjeringen er opptatt av å skape forutsigbarhet i de offentlige tilskuddene som går til internasjonal markedsføring av reiselivet. Dette vil gi Norges Turistråd best mulig forutsetninger for å ivareta sine oppgaver på en helhetlig og langsiktig måte. Departementet vil derfor arbeide videre med sikte på å gjøre de årlige tilskuddene til internasjonal markedsføring av reiselivet mer forutsigbare med utgangspunkt i en treårig strategiplan utarbeidet av Norges Turistråd.

5.5 Effektiv bruk av ny teknologi

Bruk av informasjonsteknologi har spesielt de siste 10 årene bidratt til mer effektiv produksjon og distribusjon av varer og tjenester. Internett-teknologien og utbredelse og bruk av denne, har skapt store muligheter. Enkelte prognoser anslår at opp til 20 prosent av omsetningen av alle reiser vil skje via Internett i løpet av få år. Enkelte av de store transportselskapene ser for seg en langt raskere vekst i den elektroniske handelen.

Informasjonsteknologien gir muligheter til rask og effektiv formidling av store mengder informasjon, øker tilgjengeligheten i markedet og reduserer distribusjonskostnadene. Mange av ulempene med å være liten bedrift kan kompenseres ved bruk av IT. Samtidig representerer teknologien en ny utfordring for mange enkeltbedrifter og for reiselivsnæringenes samlede innsats for markedsføring og salg av reiselivsprodukter.

For at teknologiinvesteringene skal bidra til økt lønnsomhet for reiselivsbedriftene, er det avgjørende med kompetanse om og vilje til å ta i bruk de strategiske muligheter IT gir. En god infrastruktur som gir grunnlag for oversiktlige og sikre informasjons-, dialog-, bestillings- og betalingsaktiviteter, er en forutsetning for utviklingen av den elektroniske handelen. Det er spesielt på infrastruktur­siden at myndighetene kan bidra til å fremme effektiv bruk av teknologien.

5.5.1 Norgesportal på Internett

Tradisjonelt har markedsføring av og informasjon om reiselivsprodukter foregått via brosjyrer, kataloger, reisehåndbøker og lignende. Internett får imidlertid økende betydning i planlegging og bestilling av reiser. Stadig nye grupper tar Internett i bruk. Undersøkelser indikerer at 60 prosent av alle Internett-brukere ønsker å bruke nettet til informasjonssøk, mens 40 prosent ønsker å gjøre bestillinger i forbindelse med reisen ved hjelp av nettet. Det må skje en betydelig utvikling om norske reiselivsbedrifter skal være tilgjengelige gjennom nye elektroniske kanaler. I første rekke er det viktig å legge til rette for en videreutvikling av informasjons- og salgsvirksomhet på nettet.

Utfordringene for norske reiselivsbedrifter når det gjelder Internett, er mange. For den enkelte reiselivsbedrift er det blant annet en stor utfordring å være synlig i den store «informasjonsjungelen» på Internett. Spesielt små bedrifter og bedrifter uten tilknytning til større allianser eller nettverk, vil ha fordeler av å kunne koble seg til en helhetlig strukturert informasjon om norske reiselivsprodukter på Internett, som også er tilgjengelig på de internasjonale søkemotorene. Det er dessuten viktig at norske reiselivsbedrifter tar i bruk teknologi og systemer som gjør det mulig for reisende å bestille og betale produktene på nettet.

Reisende orienterer seg ofte inn mot såkalte «portaler» på nettet, fordi disse kobler sammen et bredt spekter av produkter og reisemål og fordi de også har bestillingsmuligheter. Enkelte land har kommet langt i utviklingen av nasjonale portaler, slik som Irland og Østerrike. EU arbeider også med en egen Europa-portal.

En helhetlig nasjonal presentasjon av Norge som turistmål på Internett, er et strategisk viktig element i den overordnede profileringen og markedsføringen av Norge som reisemål, jf. kapittel 5.4. En slik presentasjon kan bidra til at informasjon om hva norske reiselivsprodukter omfatter, kan formidles raskere og mer effektivt til store målgrupper. Tiltroen til informasjonen kan også øke, forutsatt at arbeidet med kvalitetssikring og oppdatering tas på alvor.

Norges Forskningsråd har gjennom NIN-programmet bidratt til et samarbeidsprosjekt mellom Norges Turistråd og Norsk Regnesentral for utvikling av en 1. generasjonsportal for norsk reiseliv. Stadig forbedrede teknologiske løsninger, sam­men med endret struktur i næringene, tilsier at det er behov for videreutvikling av norsk reiselivs Internett-satsing.

Nærings- og handelsdepartementet har gitt Norges Turistråd et overordnet ansvar for å tilrettelegge og vedlikeholde en internettportal for norsk reiseliv. Hovedmålet med portalen er å bidra til økt lønnsomhet i bedriftene gjennom økt tilgjengelighet. På sikt er det dessuten et mål å redusere kostnader til markedsføring og distribusjon. Det legges stor vekt på at portalen skal være helhetlig – en kanal der alle bedrifter, både store og små, får mulighet til å presentere seg og koble til sine bestillingssystemer. Dette betyr at portalen må være et attraktivt alternativ for reiselivsbedriftene i forhold til rent kommersielle kanaler. Det er en forutsetning at bedriftene selv støtter opp om og bidrar til utvikling av dette helhetlige Internett-systemet for norsk reiseliv.

Ved hjelp av 3–4 tastetrykk skal det være mulig for hvem som helst å finne fram til sin «skreddersydde» Norgesferie, når som helst på døgnet. I tillegg til å tilrettelegge informasjonen skal Norges Turistråd i dette arbeidet sørge for at det er mulig for reise­livsbedriftene å koble opp bestillings- og betalingsaktiviteter på nettet.

For Norges Turistråd vil portalen inngå som en strategisk viktig distribusjonskanal overfor utenlandske markeder. I tillegg vil reiselivsnæringene gjennom denne portalen nå det største markedet for norsk reiseliv, nemlig nordmenn.

For at den nasjonale inngangsporten skal gi et så helhetlig og godt bilde av Norge som mulig, vil Regjeringen støtte arbeidet i en oppbyggings- og utviklingsfase. Det er avsatt 8 millioner kroner i forslag til statsbudsjett for 2000 til dette arbeidet. Når infrastrukturen er lagt, skal portalen drives som en fellessatsing i regi av Norges Turistråd. En styringsgruppe med ressurspersoner fra reiselivsnæringene har sammen med Norges Turistråd ansvar for å utvikle portalen slik at den tilfredsstiller bedriftenes og turistenes behov, herunder hvilke krav som må stilles til reiselivsbedriftenes deltagelse, kvalitetssikring av informasjon og oppdatering med videre.

En målsetting i arbeidet er å ferdigstille en ­første versjon av portalen innen 1.9.2000.

5.5.2 Tilrettelegging for effektiv bruk av teknologi i bedriftene

Effektiviseringsgevinster som muliggjøres ved bruk av ny teknologi, er viktige vurderingsfaktorer når bedriftene tar beslutninger om å investere i ny teknologi. En bedrifts muligheter for å hente ut større deler av verdiskapingen kan for eksempel skje gjennom en større grad av direkte distribusjon, mer effektiv kommunikasjon med mellomledd/distributører med videre.

Med unntak av reisebyråene og en del transportselskaper, har investeringer på teknologisiden vært beskjedne i majoriteten av norske reiselivsbedrifter. Enkelte bedrifter ligger imidlertid i front internasjonalt når det gjelder å bruke Internett som en viktig salgskanal.

Dersom det store flertall av bedriftene skal være i stand til å utnytte de teknologiske mulighetene som åpner seg blant annet gjennom en Norgesportal på Internett, må det skje et betydelig utviklingsarbeid hos den enkelte bedrift. Til dette kreves både kompetanse om IT-strategiske spørsmål, økonomisk evne og kapasitet til å følge med på utviklingen. Kravet om å være oppdatert og sørge for riktig informasjon til enhver tid, øker når bedriften er on-line i forhold til markedet.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond har de siste årene økt sin satsing på utvikling og anvendelse av IT i næringslivet, blant annet gjennom programmet for bransjeorienterte IT-prosjekter for effektiv forretningsdrift (BIT). Programmet startet opp i 1994 og har som formål å bidra til utvikling og implementering av nye programvareløsninger tilpasset ulike bransjers behov. Hittil har 14 bransjer deltatt. Reiseliv har foreløpig ikke vært med på dette.

Regjeringen vil understreke betydningen av at reiselivsbedriftene utnytter teknologiens muligheter for mer effektiv drift, raskere distribusjon og økt lønnsomhet. Det er viktig at bransjen vurderer hvordan den i fellesskap kan finne fram til løsninger som sikrer en effektiv anvendelse av IT. Nærings- og handelsdepartementet ser positivt på en BIT-satsing innen reiselivsnæringene, og vil oppfordre SND og reiselivsnæringene til å inngå et samarbeid om en slik satsing.

5.6 Kompetanse og tilgang på arbeidskraft som grunnlag for reiselivsbedriftenes videre utvikling

Tilgangen på rett kompetanse, rask oppdatering og fornyelse av yrkes- og fagkompetansen på alle nivåer i bedriften, er av sentral betydning for omstillingsevne, innovasjon og videre vekst i reiselivsbedriftene. Flere og flere reiselivsbedrifter satser i stadig større grad på oppdatering og fornyelse av yrkes- og fagkompetansen på alle nivå i bedriftene.

Satsing på utvikling av kunnskap og kompetanse er ett av hovedelementene i Regjeringens næringspolitiske strategi. Regjeringen mener at kompetanse må utvikles som vårt næringslivs fremste konkurransefortrinn. Både den generelle styrking av grunnutdanningen og en målrettet kompetanseutvikling i arbeidslivet er sentrale elementer i en slik strategi.

I motsetning til tidligere er man nå kommet i en situasjon med tiltakende knapphet på arbeidskraft. Eldrebølgen, lavere pensjonsalder og en utvikling mot gjennomsnittlig kortere arbeidstid innebærer at det i alle næringer er en stor utfordring å utnytte den tilgjengelige arbeidskraften mest mulig effektivt. Dette aktualiserer behovet for økt mobilitet og tiltak som stimulerer arbeidskrafttilgangen. Rekrut­teringssituasjonen er også en utfordring for reiselivsnæringene. Reiselivsbedriftene må i framtiden være forberedt på å måtte konkurrere i stadig større grad med andre næringer om arbeidskraften. Lav lønnsomhet, problem med å beholde ansatte og i økende grad også problemer med å rekruttere ny arbeidskraft, aktualiserer behovet for at næringene i større grad enn hittil satser på kompetanse i bred forstand.

5.6.1 Tilgang på arbeidskraft i reiselivsnæringene

Reiselivsnæringene er gjennomgående arbeidsintensive, og økt aktivitet i næringene krever som regel rekruttering av ny arbeidskraft. Tilgang på arbeidskraft er derfor en av de større utfordringene reiselivsnæringene står overfor i årene framover.

Rekruttering av arbeidskraft er først og fremst bedriftenes eget ansvar. Gode «konkurransedyktige» arbeidsvilkår er avgjørende for å tiltrekke seg arbeidstakere og for å skape stabilitet i arbeidsstokken. Foruten å kunne tilby konkurransedyktige lønninger, er det viktig for næringene at de tilbyr attraktive arbeidsforhold. Forbedringer i arbeidsmiljø og satsing på videreutvikling av arbeidstakerne er viktig for at næringene skal trekke til seg tilstrekkelig arbeidskraft.

Reiselivsnæringene har ikke bare en stor utfordring i å rekruttere arbeidskraft. Det å beholde velkvalifisert arbeidskraft er også en betydelig utfordring for næringene. Undersøkelser som er gjort ved enkelte av høyskolene, viser at mange reiselivsutdannede kandidater går til yrker utenfor reiselivsnæringene.

Knapphet på arbeidskraft er i ferd med å bli et betydelig problem for stadig flere næringer og bedrifter i Norge, og dette vil føre til økt kamp om arbeidskraften. Allerede i dag er det mangel på arbeidskraft i flere yrker. Dette er ikke minst en utfordring for reiselivsnæringene, og truer muligheten for å utnytte næringenes vekstpotensial. Det er dermed nødvendig å ha vesentlig større oppmerksomhet om denne utfordringen framover. For reiselivsnæringene dreier dette seg i stor grad om hvordan det kan gjøres mer attraktivt å arbeide i næringene.

Regjeringen har en viktig oppgave når det gjelder å tilpasse regelverk og rammer for arbeidslivet til så vel bedriftenes som arbeidstakernes behov. Med den knapphet på arbeidskraft man ser i dag i enkelte regioner og innen bestemte yrker, og som også reiselivsbedrifter erfarer, mener Regjeringen at det er viktig å identifisere og vurdere tiltak som kan øke fleksibiliteten og få ledige arbeidskraftressurser inn i arbeidslivet.

Vilkårene for utleie og formidling av arbeidskraft reguleres av sysselsettingsloven. Regjeringen har i Ot.prp. nr. 70 for 1998–1999 fulgt opp Blaalidsutvalgets forslag om å liberalisere reglene om utleie og formidling av arbeidskraft. De foreslåtte endringene vil bidra til økt fleksibilitet i arbeidsmarkedet.

Arbeidsmiljøloven er viktig for å skape ryddige forhold i arbeidslivet. Svingninger i arbeidskraftbehovet i reiselivet som følge av betydelige sesongvariasjoner, har for enkeltbedrifter vært vanskelige å håndtere innenfor rammen av loven. Regjeringen har nedsatt et partssammensatt utvalg, Arbeidslivsutvalget, som skal belyse hovedutfordringene i arbeidslivet framover for å utvikle den fleksibilitet som framtidens nærings- og arbeidsliv trenger, og som samtidig er i arbeidstakernes interesse. Utvalget skal konkret komme med forslag i desember 1999 om temaer innen hovedområdene arbeidsmiljø, stillingsvern- og medbestemmelsesreguleringer som det bør arbeides videre med.

Myndighetene forvalter og setter rammevilkår for arbeidslivet og myndighetene har dermed også en viktig oppgave når det gjelder å vurdere tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft. Tilgangen på arbeidskraft til næringslivet må foregå på mange områder. Mye taler for at man må ha større oppmerksomhet om grupper i det norske samfunnet med relativt lav yrkesdeltakelse, slik som for eksempel enkelte grupper med innvandrerbakgrunn. Tilrettelegging for at de eldre arbeidstakerne både ønsker og har mulighet for å være lenger i arbeidsstyrken, er også et område som krever større oppmerksomhet. Å stimulere til mer effektiv anvendelse av arbeidskraften gjennom økt mobilitet og mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet, er eksempler på andre sentrale innsatsområder.

Dersom velferdsnivået skal opprettholdes, er det nødvendig med en sterk vekst i verdiskapingen i næringslivet. Endringer i befolkningssammensetningen, økt forsørgerbyrde og færre i yrkesaktiv alder er bakgrunnen for dette. Man er således i en situasjon hvor stadig færre må produsere velferd for stadig flere. Dette er en formidabel utfordring, og det reiser spørsmålet om næringslivet kan makte denne oppgaven med en stadig mindre arbeidsstyrke. Mulighetene for økt arbeidsinnvandring vil derfor være en sentral problemstilling i tiden framover også ut fra et næringspolitisk perspektiv.

Ulike arbeidsmarkedstiltak vil bare delvis kunne løse mangelen på framtidig arbeidskraft. Mange europeiske land vil dessuten stå overfor tilsvarende knapphet på arbeidskraft, og arbeidsmarkedet i Norden og EØS vil derfor heller ikke kunne dekke behovene i alle tilfeller. For å øke arbeidstilbudet på lengre sikt, ønsker Regjeringen å utvide adgangen til å hente inn arbeidskraft fra land også utenfor EØS-området.

5.6.2 Tilrettelegging for kompetanseutvikling

Regjeringen legger vekt på at det offentlige utdanningssystemet skal ha en sentral rolle i arbeidet med å møte kompetansebehovene i næringslivet. Det krever at utdanningstilbudet må være forankret i næringslivets behov. Det er imidlertid reiselivsnæringene selv som må ha ansvaret for at arbeidstakerne til enhver tid har den kompetansen som er nødvendig i næringene.

Offentlig tilrettelegging for kompetanse i reiselivsnæringene foregår på en rekke områder. Satsing på yrkesopplæring og lærlingeordningen, etter- og videreutdanningsreformen og høyere utdanning er alle offentlige innsatsområder som har stor betydning for videreutvikling av kunnskap og kompetanse i reiselivsnæringene.

Lærlingeordningen er en integrert del av fag- og yrkesopplæringen. Reform "94 har lagt betydelig vekt på å styrke yrkesopplæringen med vekt på færre grunnkurs og mer generelle kunnskaper slik at elevene også skal tilegne seg generell studiekompetanse. Reform "94 har hatt positiv effekt for å dekke de ønsker og behov reiselivsnæringene har.

Regjeringen la våren 1998 fram St.meld. nr. 42 for 1997–98 Kompetansereformen. I meldingen gir Regjeringen sin analyse og vurdering av kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet. Regjeringen har gått inn for et samlet kompetanseløft for å styrke og videreutvikle norsk arbeidsliv og for å imøtekomme arbeidslivets behov for livslang læring. Det legges opp til at kompetansereformen i stor utstrekning bygger på arbeidslivet som læringsarena. Kompetansereformen skal gjennomføres ved en prosess der både arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige skal bidra aktivt. Et av de sentrale premissene for kompetansereformen er at den i størst mulig grad skal være etterspørselsstyrt, fleksibel og tilpasset individets og virksomhetens behov. Med basis i St.meld. nr. 42 for 1997–98 vil det i samarbeid med blant annet partene i arbeidslivet bli lagt frem en handlingsplan for kompetansereformen våren 2000.

Som en del av tariffoppgjøret 1999 har Regjeringen foreslått 400 millioner kroner bevilget over en 2–3 års periode til delfinansiering av kompetanseutviklingsprogrammer for utvikling av markedet for etter- og videreutdanning. I statsbudsjettet for 2000 er det foreslått 50 millioner kroner til formålet.

SND bidrar både økonomisk og faglig til gjennomføring av tiltak som medfører økt kompetanseoppbygging innenfor reiselivsnæringene. Tiltakene rettes inn mot enkeltbedrifter og grupper av bedrifter og er ofte knyttet til ledelsessjiktet i bedriftene. Ledelses- og strategiutviklingsprogrammet FRAM-(reiseliv) har som formål å gi økt konkurransekraft og lønnsomhet i reiselivsbedriftene, og det bransjerettede informasjonsteknologiprogrammet (BIT-programmet) har som formål å få til samarbeid om utvikling av effektive IT-løsninger. Som et ledd i en nasjonal satsing, vil det tas initiativ til å etablere en særskilt BIT-satsing i reiselivsnæringene, jf. også kapittel 5.5 Effektiv bruk av teknologi.

Over flere år har det pågått et arbeid for å få etablert et framtidsrettet høyere reiselivsutdanningstilbud i Norge. Tilbudet innen høyere utdanning i reiseliv på høyskole-/universitetsnivå har i dag en god geografisk spredning og mye av aktiviteten er forankret til de regionale høyskolene. Høyskolen i Stavanger, avd. Norsk hotellhøyskole, er utpekt som et knutepunkt i utdanningen og tildelt et nasjonalt ansvar for høyere utdanning innen hotell og reiseliv. I tillegg til de spesifikke studiene innen reiseliv, rekrutterer reiselivet kandidater med annen relevant høyskoleutdanning, slik som kandidater med økonomiske og administrative studier, transportstudier og markedsføringsstudier.

En bedre koordinering og samordning av de ulike utdanningstilbudene innen reiseliv er fortsatt en betydelig utfordring. Høyskolen i Stavanger, avd. Norsk hotellhøyskole, har tatt initiativet til å etablere et bedre samarbeid mellom de ulike skolene som tilbyr høyere undervisning innen reiseliv. I denne forbindelse vurderes det å etablere et koordineringsråd for høyere reiselivsutdanning. I et slikt råd kan representanter fra høyskolene/universitetene, representanter fra reiselivsnæringene og de aktuelle myndigheter delta med tanke på en mer effektiv samordning, utvikling, kvalitetssikring og dimensjonering av den høyere reiselivsutdanningen i Norge.

Nærings- og handelsdepartementet ser positivt på initiativ for å styrke samordningen av den høyere reiselivsutdanningen i Norge. Et aktivt og målrettet engasjement fra reiselivsnæringene for å formidle det framtidige kompetansebehov vil være nødvendig for å få en god samordning på området.

Det å bidra til ny kunnskap gjennom reiselivsforskning er et annet statlig innsatsområde for økt kompetanse og omstillingsevne i reiselivet. For å kunne utvikle reiselivsnæringene videre på en lønnsom og bærekraftig måte, er det nødvendig med ny viten.

Reiselivsforskningen i Norge er av relativt ny dato og det første program for reiselivsforskning startet opp i 1990, hvor første fase gikk fram til og med 1993 og fase to fram til og med 1997. Både fra brukerhold og forskerhold har det vært poengtert at det fortsatt er behov for ytterligere forskning på feltet. I regi av Norges forskningsråd er det opprettet et nytt program for reiselivsforskning for perioden 1998–2002. Det overordnede målet med programmet er å utvikle og formidle kunnskap om reiselivsrelatert virksomhet og at kunnskapen skal gi grunnlag for økt lønnsomhet og verdiskaping i reiselivsnæringene samt belyse betydningen av samfunnsmessige, kulturelle og miljømessige forhold. Forskningstema som prioriteres i det nye reiselivsprogrammet, er forbrukeratferd, markedsorientert produktutvikling, eierskap, struktur og lønnsomhet og samfunnsmessige og økonomiske virkninger.

Forskningsprogrammets samlede budsjettramme for perioden 1998–2002 er ca. 40 millioner kroner og som hovedsakelig vil bli finansiert over Nærings- og handelsdepartementets budsjett. Nærings- og handelsdepartementet er for øvrig meget opptatt av å få en god formidling av forskningsresultatene til reiselivsnæringene, forvaltningen og relevante organisasjoner.

Regjeringen er opptatt av at det utvikles en god dialog og mer forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og reiselivsnæringene for alle typer av offentlig tilrettelegging for kompetanseutvikling. For å få en mest mulig målrettet og effektiv utnyttelse av offentlige ressurser til fag- og yrkesopplæringen, høyskoleutdanning og forskning med videre, er det nødvendig å satse videre på å utvikle samarbeidet med næringslivet. For reiselivsnæringene er dette avgjørende for å bidra til at det samlede offentlige tilbudet er godt forankret i deres reelle kompetansebehov. Et aktivt og målrettet engasjement fra reiselivsnæringene for å formidle det framtidige kompetansebehov, er således en forutsetning for å få til en mer forpliktende og mer effektiv innsats på området.

5.7 Reiselivets miljøutfordringer

Et stort aktivum i reiselivssammenheng er tilgangen på naturområder og varierte, levende kulturlandskap. Norge forvalter i så måte goder som det begynner å bli knapphet på i verden, ikke minst i de rike, industrialiserte landene. Det er viktig at disse godene forvaltes på en måte som ikke ødelegger de kvalitetene vi ønsker å vise fram.

Veksten i norsk reiseliv generelt, interessen for opplevelser og aktiviteter i tilknytning til naturen spesielt, samt en økende miljøbevissthet i markedene for norsk reiseliv har imidlertid aktualisert diskusjonen om hvordan en videre utvikling i reiselivet skal skje samtidig som naturressurser og miljøkvaliteter ivaretas.

Ansvaret for å tilpasse virksomheten i tråd med gjeldende krav og markedets forventninger til miljø, ligger i første rekke hos bedriftene selv. Reiselivets profil i natur- og miljøsammenheng antas å stå sentralt for næringenes evne til å utvikle seg videre. Miljøprofilen er avhengig av mange forhold:

• På bedriftsnivå er miljøprofilen et resultat av hvilken strategi og tiltak den enkelte næringsutøver følger for aktivt å ivareta miljøhensyn i sin virksomhet.

• På stedsnivå, dvs. reisemålet, er miljøprofilen et resultat av de aktiviteter reiselivsbedrifter, andre næringsdrivende, lokalbefolkning og det offentlige gjør for å ivareta ulike hensyn knyttet til naturressurser og miljøkvaliteter. Miljøprofil på det enkelte sted er blant annet avhengig av arealbruken og den miljømessige tilretteleggingen. Reiselivsnæringene er i så måte spesielt sårbare for manglende samordning og helhetstenkning innen ulike sektorer lokalt.

• På nasjonalt nivå er miljøprofilen et resultat av den politikk som føres på forskjellige sektorer, og som setter rammer for utvikling av reiselivet og forvaltningen av miljøet og våre naturressurser. Rammebetingelsene for miljøvernpolitikken og samferdselspolitikken er i så måte sentrale for reiselivets utvikling.

Myndighetene har ansvaret for å skape rammer for en forsvarlig miljømessig utvikling innen norsk reiseliv. Som et ledd i den næringspolitiske strategien legger Regjeringen stor vekt på å sikre miljøet som konkurransefortrinn for norske reiselivsnæringer. Et samarbeid mellom reiselivsnæringene lokalt, kommunen og de frivillige organisasjonene kan være nyttig for å få til gode miljøbaserte reiselivsprodukter.

5.7.1 Bedriftenes miljøutfordringer og miljø som markedsmulighet

Et lønnsomt og miljøtilpasset reiseliv kjennetegnes av at næringenes utvikling skjer innen rammen av en forsvarlig bruk av naturressurser og kulturmiljøet. En slik utvikling forutsetter at den enkelte virksomhet utøves forsvarlig og innen rammen av naturens og miljøets bæreevne. På en del områder setter eksisterende lovverk klare kriterier eller grenser for utøvelse av ulike typer aktivitet og virksomhet også i reiselivsnæringene.

Tidlig gjennomføring av miljøtiltak kan bli en konkurransefordel dersom andre bedrifter senere må følge etter. Det er flere eksempler, spesielt innen industrien, på bedrifter som arbeider for at teknologien de utvikler, skal legges til grunn for internasjonale miljøstandarder. Det er stor sannsynlighet for at man også i Norge får økte kostnader for miljøbelastning, med f.eks. økte avgifter på usortert avfall. Tendensen i andre europeiske land viser dette. Det vil da ikke bare være et konkurransefortrinn å satse på en miljøtilpasning, men snarere en nødvendighet for å holde tritt med konkurrentene.

Bedriftene har selv et ansvar for miljøtilpasningen av egen virksomhet. Dette forutsetter også at bedriftene har kunnskap om utfordringene samt utvikler operative strategier og arbeider systematisk med tiltak på miljøsiden. For å drive fram en mer aktiv miljøholdning i reiselivet, har bransjeorganisasjonen RBL gått foran og igangsatt ut­viklingsarbeid på miljøområdet, jf. boks 5.8.

Regjeringen er opptatt av at bedriftene arbeider aktivt med miljøtilpasning og er opptatt av å stimulere til dette på ulike måter. GRIP Senter (stiftelse opprettet av Miljøverndepartementet for bære­kraftig produksjon og forbruk) er en viktig støttespiller for reiselivsbedriftenes miljøarbeid. Blant annet har stiftelsen utviklet veiledere for mer effektivt miljøarbeid både innen hotell, servering, camping og hytter samt sykkelturisme og reisemål. Dette er hjelpemidler som spesielt er beregnet på små bedrifter når de skal gripe an miljøarbeidet.

Også SND er opptatt av bedriftenes miljø­satsing. I forbindelse med behandling av finansi­eringssøknader inngår det en vurdering av risikoen knyttet til miljø i hver enkelt sak. Dersom bedriften eller prosjektet representerer en miljø­risiko, kan dette også føre til at fondet avslår søknad om finansiering.

Det er nødvendig, men ofte utilstrekkelig at bedriftene holder orden på eget miljø. Overfor et marked som i økende grad er opptatt av miljøtiltak, er det viktig at det er en infrastruktur som sørger for god miljøkvalitet. Regjeringen vil her påpeke kommunenes ansvar for oppgaver som renovasjon, avfallshåndtering og vannkvalitet. Det er viktig at ikke mangler i denne infrastrukturen bidrar til å forringe kvaliteten på reiselivsproduktene. Videre vil Regjeringen understreke reiselivets avhengighet av god arealforvaltning, og viktigheten av kommunenes praktisering av plan- og bygningsloven for å opprettholde og videreutvikle miljøkvaliteter.

5.7.2 Reiselivets bruk av natur- og kulturmiljøer

I reiselivssammenheng er naturen en attraksjon og et utgangspunkt for produksjon av aktiviteter, opplevelser og varer og tjenester som tilbys. En forsvarlig forvaltning av naturen er avgjørende for å kunne tilby et reiselivsprodukt av høy kvalitet og sikre ressursgrunnlaget og lønnsomheten for denne næringen på lang sikt. Kulturminner og kulturmiljøer er også viktige ressurser og nyttig infrastruktur for utvikling av reiselivsbedrifter og levende bygdesamfunn. De bidrar til å sette særpreg på landskapet og kan knyttes opp mot annen infrastruktur for reiselivet som bidrag til produkt- og reisemålsutvikling.

Norge har relativt stor tilgang på frie arealer sammenlignet med de fleste land. Pr. kvadratkilometer landareal bor det i Norge i gjennomsnitt 16,9 personer, mens det i Europa ellers bor 100. Naturen er imidlertid som ressurs gjennom tidene i økende grad tatt i bruk til ulike former for produksjon og høsting. Områder med urørt natur er blitt et stadig knappere gode også i Norge.

Tilgang til kulturminneressurser og bruk av naturområder er nødvendig dersom reiselivet skal utvikle seg videre og bidra med lønnsom og verdiskapende virksomhet. Dette innebærer også at natur- og kulturminneressurser må kunne tilrettelegges for kommersiell aktivitet. Av den grunn er norsk reiseliv også avhengig av at det skjer en ansvarlig og bærekraftig forvaltning av disse ressursene.

Fritids- og turistfiske er et voksende reiselivsprodukt. Dette har utløst en debatt om hvorvidt slikt fiske bidrar til å beskatte fiskeressursene så vidt hardt at det går på bekostning av yrkesfiskere. Fiskeridepartementet har derfor igangsatt et arbeid med å kartlegge problemets omfang, og på bakgrunn av dette ta stilling til om det er nødvendig med ytterligere reguleringer utover de gitte redskapsbegrensninger som gjelder fritidsfiskere i dag. Målet er å komme fram til løsninger som begge næringer er tjent med.

Regjeringen er opptatt av at mulighetene naturen gir for aktiviteter, opplevelser og rekreasjon, utnyttes i reiselivssammenheng, og vil spesielt understreke dens betydning spesielt for mange distrikter. Det er viktig at nye tilbud utvikles innen forsvarlige rammer. Tilrettelegging av godt besøkte naturområder må prioriteres, med sikte på å redusere slitasje og forringelse av natur samt for å skape bedre grunnlag for reiselivet på stedet 2 .

Fordi reiselivet har spesielle behov knyttet til areal- og naturbruk, vil det også kunne oppstå konflikter med andre interesser og hensyn. Det kan gjelde naturvern- og friluftsinteresser, men også nye bedrifter og næringer vil i en del tilfeller være i konflikt med reiselivsinteressene, blant annet virksomhet basert på inngrep i landskapet og virksomhet som medfører betydelig støy- eller luktproblemer. Når natur- og friområder vurderes tatt i bruk, vil forvaltningen står overfor en rekke avveininger og prioriteringer knyttet til ulike interesser.

For norsk reiseliv, som både direkte og indirekte avhenger av attraktiv natur og gode miljøkvaliteter, er forvaltningens prioriteringer i arealbruks- og reguleringsplansammenheng av vesentlig betydning for utviklingen på lengre sikt. Det er vesentlig at det i forbindelse med de lokale areal- og reguleringsplanprosessene blir gjort avklaringer som skaper ryddige forhold mellom ulike interesser. Aktiv deltakelse fra reiselivet i det lokale og regionale planarbeidet, er en forutsetning for at disse interessene kan tas hensyn til, jf. også kapittel 5.3.2.

Om allemannsretten

Gamle tradisjoner for høsting og bruk av naturen – de såkalte allemannsrettene – er viktige rammebetingelser for naturbruk, spesielt for utøvelsen av friluftsliv. Rettene er nedfelt i friluftsloven av 1957. Ferdsel og visse former for opphold og høsting inngår i allemannsrettene. Disse er i reiselivssammenheng sentrale – et fellesgode som også gir turistene muligheter til aktiv naturopplevelse.

Innenfor rammen av allemannsrettene utvikles stadig nye former for aktivitetsbaserte reiselivstilbud i utmark, slik som guiding av turer, rafting og breklatring. Allemannsretten/friluftsloven gir ikke noe forbud mot slike aktiviteter. Enkelte steder har det oppstått konflikt i forhold til grunneierne, som hevder det er urimelig at de ikke får noe igjen for at andre utøver næringsvirksomhet på vedkommende grunneiers eiendom.

Det har i den senere tid vært fokusert på mulige konflikter som følge av økt bruk av utmarka i næringsøyemed. Dette er aktuelt både i forhold til risikoen for fortrengning av allmennhetens rett til fri ferdsel og opphold i naturen, og i forhold til spørsmålet om det skal avtales med grunneier før en kan starte forretningsmessig næringsdrift på vedkommende grunneiers eiendom. Regjeringen vil understreke at det på dette punktet er nødvendig å sikre både allemannsretten og grunneiernes rettigheter.

Utøvelse av allemannsretten innebærer også noen forpliktelser. Den som ferdes i utmark, plikter å opptre forsvarlig, uten utilbørlig hinder for grunneier eller andre. Regjeringen er opptatt av at allemannsrettene også for framtiden skal være et gode både for lokalbefolkningens og for tilreisendes rekreasjon. Dette betyr at all virksomhet og ferdsel som er beskyttet av allemannsretten, må utøves forsvarlig og i kontrollerte former. Regjeringen arbeider med en egen melding om friluftsliv som vil drøfte hvordan allemannsretten kan opprettholdes som et gode i Norge. Meldingen er planlagt lagt fram for Stortinget våren 2000.

Kulturminner og kulturmiljø

Mye av det som innen reiselivet betegnes som natur, er kulturminner eller kulturmiljøer. At turister i økende grad søker å få innblikk i stedets egenart, historie og kultur, gjør kulturminner og kulturmiljø til en ressurs for reiselivet. Et vakkert, variert og innholdsrikt kulturlandskap byr i seg selv på mange opplevelser. Kulturlandskapet kan være en bakgrunnskulisse, men det kan også brukes aktivt i utvikling av produkter og gjennom markedsføring. For at kulturlandskapenes ressurs for reiselivet skal opprettholdes, må tradisjonelle bygningsmiljøer og landskap skjøttes gjennom aktiv bruk.

Mange kulturminner har stort besøk og betydelige inntekter fra turister. Stavkirkene er viktige kulturminner som også er godt besøkte attraksjoner for reiselivet. Et annet eksempel er rorbuene i Nord-Norge. Regjeringen vil understreke betydningen av de inntekter reiselivet generer som grunnlag for å ta vare på kulturminner. Det er viktig at samarbeidsmulighetene mellom reiselivet og kulturminnesektoren utnyttes.

Turismen kan imidlertid også representere en ekstra slitasje/belastning på en del kulturminner som i utgangspunktet ikke er tilrettelagt for slik bruk. Prising av bruken av kulturminnene er en måte å styre bruken av kulturminnet og således redusere belastningen på mange av kulturminnene. Det understrekes at det ligger muligheter i et samarbeid mellom eiere, myndigheter og reiselivsinteresser med sikte på å tilrettelegge kulturminner for reiseliv innenfor rammen av en mer forsvarlig bevaring av kulturminnet.

I forbindelse med utvikling av samisk reiseliv kan samiske samfunnsverdier komme i konflikt med næringslivets verdiforestillinger. De etiske prinsippene for utvikling av samisk reiseliv må bygge på respekt for de tradisjonelle samiske verdier. Det er samene selv som er de viktigste kulturbærerne og formidlerne av samisk kultur og kulturell utvikling. Sametinget vil i 2000 komme med handlingsplan for samisk reise­liv hvor bl.a. disse spørsmål vil bli behandlet.

5.7.3 Transport

Transport er en nødvendig forutsetning for reiselivet. Transportnæringen og all transport som genereres av reiselivet i Norge, er muligens en av de største utfordringer for reiselivet i miljøsammenheng. Økt bevissthet om, og tiltak innrettet med sikte på å redusere globale miljøkonsekvenser vil kunne påvirke de globale reisestrømmene på lengre sikt. Dette vil kunne få konsekvenser for norsk reiseliv.

Regjeringen mener det er viktig å arbeide langsiktig og målrettet for å redusere miljøbelastninger fra transporten. I denne sammenheng er det nødvendig med en helhetlig transportplanlegging der de ulike transportsektorer ses i sammenheng, slik at unødig transportarbeid kan reduseres. Fordi det er viktig å vurdere denne politikken i lys av næringslivets og samfunnets samlede transportbehov, og med hensyn til næringslivets konkurranseevne, har Regjeringen ikke drøftet behovet for særskilte tiltak i denne meldingen. Det vil komme en egen melding om Nasjonal transportplan våren 2000 (NTP), hvor samferdsels- og transportpolitikken drøftes helhetlig.

Ivaretakelse av miljø i transportplanleggingen og den faktiske trafikkavviklingen vil være sentralt for å redusere miljømessige ulemper knyttet til transport. Mulighetene for å få turisttrafikken langs norske veier til å ta alternative veier i forhold til den mer hurtiggående godstransporten, kan være et viktig bidrag til et bedre miljø langs norske veier, jf. boks 5.9. For alle veier har vegetaten et ansvar for å tilby god vei- og vedlikeholdsstandard, nødvendig informasjon og tilfredsstillende stopp- og rasteplasstilbud for å ivareta sikkerhet, miljø og framkommelighet.

Økt bruk av kollektive transportformer vil være et bidrag til å redusere ulempene med transporten. Regjeringen har som mål å legge til rette for en sterkere satsing på og en effektivisering av jernbanen for å få en mer miljøvennlig transport. Det vil i den forbindelse være viktig å legge til rette for at jernbanen kan bli mer konkurransedyktig også i reiselivssammenheng. For inneværende periode har Regjeringen lagt vekt på utbedringer av infrastrukturen på fjerntogstrekningene Sørlands-, Dovre- og Bergensbanen. Dette er banestrekninger som dekker relativt store deler av både Sørlandet, Vestlandet, Østlandet og Trøndelag, og som vil få betydning for kollektivtilbudet til befolkningen som er bosatt mellom endepunktene på disse banene. Den videre satsingen på jernbanetransport vil bli vurdert i NTP.

I senere år har de såkalte ekspressbussene etablert seg som viktige transportalternativer på en del strekninger. Ekspressbussene kjører lang­distanseruter. Rutene er i utgangspunktet kommersielle ruter som drives uten tilskudd. Driften forutsetter behovsprøvd løyve. Sentralt i tildelingspraksisen står konkurranseflatene mot andre tran­sportmidler, særlig tog, men tildelingspraksis har etter hvert blitt noe liberalisert.

Transportselskapene er svært opptatt av å videreutvikle ekspressbusstilbudet. Formålet er å få et sammenhengende og landsdekkende rutenett. Dette gir muligheter for rundreiser med større fleksibilitet både i forhold til utforming av individuelle reiseopplegg og opphold underveis.

Nyere undersøkelser viser at ekspressbussene bare i mindre grad konkurrerer med toget på direkte parallelle strekninger. På mange strekninger tar ekspressbussene i betydelig grad trafikk som alternativt ville gått med personbil. Dette er et viktig bidrag til en mer miljøeffektiv transport. Ekspressbussene har en viktig rolle i det nasjonale transportsystemet. Det er viktig å utvikle denne busstrafikken for å overføre mer biltrafikk til kollektivtrafikk. I Nasjonal transportplan vil derfor behovet for forbedring og forenkling i konsesjonsreglene for ekspressbuss-trafikken bli vurdert nærmere.

5.8 En ryddig næring

God forretningsetikk gjennom etterlevelse av lover og regler, ryddighet i arbeidsbetingelser og ansettelsesforhold og lignende er nødvendig for å få sunne konkurranseforhold mellom bedrifter i norsk næringsliv.

Bedriftene og bransjeorganisasjonene har en viktig rolle når det gjelder å skape holdninger til etikk i forretningsdriften. Myndighetenes rolle er å etablere lover og regler som gir grunnlag for seriøs næringsvirksomhet, og som fanger opp kriminalitet og ulovlig næringsvirksomhet. Bransjeorganisasjonene har vært særlig opptatte av å rydde opp og skape bedre vilkår for de seriøse driverne innen serveringsnæringen.

Det gjøres en betydelig innsats for å motvirke useriøs drift og kriminalitet i næringslivet. Ved siden av tiltak for å motvirke svart arbeid, konkurskriminalitet, skatte- og avgiftsunndragelser og annen økonomisk kriminalitet har innføring av serveringsloven gitt rammer som skal sikre en sunn utvikling og konkurranseforhold i serveringsnæringen.

5.8.1 Serveringsloven

Lov om serveringsvirksomhet er et virkemiddel for å bekjempe den næringspolitisk uheldige utviklingen i serveringsnæringen, og loven skal ivareta næringens behov for klare og forutsigbare rammebetingelser. Serveringsloven trådte i kraft 1. januar 1998, og avløste hotelloven av 1980. Loven innebar en opphevelse av særreguleringen av overnattingsbransjen. Samtidig valgte man å videreføre og til dels skjerpe kravene for serveringsnæringen. Bakgrunnen var den kriminalitetsutvikling som har funnet sted i deler av serveringsnæringen de senere årene og den konkurransevridning dette har medført. Loven bidrar til å lette konkurransen for de seriøse aktørene i bransjen. De uheldige forholdene er i det vesentligste knyttet til serveringsdelen av næringen, og det ble ikke lenger ansett å være noe behov for å regulere overnattingsbransjen, som dermed kan drive bevillingsfritt fra lovens ikrafttredelse.

Gjennom innskjerpede og forutsigbare lovbestemte krav til utøverne i serveringsnæringen skal loven bidra til å etablere stabile rammevilkår samt forebygge og begrense de problemer næringen har i dag med ulike former for kriminalitet. Loven skal legge til rette for drift av serveringssteder ved å søke å forhindre at useriøse aktører etablerer seg i bransjen samtidig som de seriøse drivernes interesser ivaretas.

Loven har innført et omfattende vandelskrav overfor bevillingshaver, eiere og styrere av serveringsvirksomheter. Ved å åpne for å kunne vurdere en såpass vid personkrets i forbindelse med vandelskravet, ansvarliggjør regelverket personer, inklusive eiere, som antas å ha reell innflytelse på driften av serveringsvirksomheten.

Nærings- og handelsdepartementet har nylig (Ot.prp. nr. 98 for 1998–99) lagt fram forslag om endring av serveringslovens bestemmelser om etablererprøve. Departementet har foreslått at prøven gjøres frivillig i den forstand at det skal være opp til den enkelte kommune å bestemme om det er ønskelig å kreve at styrerne ved serveringsstedene i kommunen skal avlegge etablererprøve før det gis serveringsbevilling. Etablererprøven skal bidra til å sikre at serveringsstedets styrer har de nødvendige grunnkunnskaper om økonomistyring og den lovgivning man får befatning med ved drift av serveringssteder. Etablererprøven skal først og fremst være en kontroll på at styrer kjenner de forpliktelser den næringsdrivende har overfor det offentlige, og bestemmelsene i arbeidsmiljøloven vil være ett av flere sentrale elementer i denne prøven. Det tas sikte på at bestemmelsen trer i kraft fra 1. januar 2000.

Serveringsloven har innført en opplysnings- og meldeplikt som skal bidra til å øke bevillingsmyndighetenes kontroll med at serveringslovens krav til enhver tid er oppfylt. Bestemmelsen pålegger politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, næringsmiddeltilsynet, tollmyndighetene og Arbeidstilsynet en plikt til å gi kommunen opplysninger knyttet til forhold som de avdekker gjennom sin egen virksomhet, og innebærer således en sterk oppfordring til et tettere samarbeid mellom de offentlige etater som har befatning med serveringsnæringen. Svart arbeid er blant de forhold som søkes avdekket gjennom denne informasjonskanalen. Opp­lysningsplikten utløses ved forespørsel fra bevillingsmyndigheten, og gjelder bare forhold som kommunen anser nødvendig for behandlingen av bevillingssaker etter loven. Samtidig er de nevnte offentlige etater pålagt av eget tiltak å informere kommunen om forhold som de avdekker gjennom sin virksomhet og som de har grunn til å anta har vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet. De ulike etater må selv vurdere hva det vil kunne være av vesentlig betydning for bevillingsmyndigheten å kjenne til. Plikten til å gi opplysninger om denne typen forhold går foran den taushetsplikt disse organene måtte ha.

Lovens krav for å få bevilling må til enhver tid være oppfylt. Kommunen kan derfor når som helst kreve oppdatert dokumentasjon på dette. I motsatt fall kan tillatelsen tilbakekalles etter at bevillingshaver er gitt en rimelig frist for å rette opp forholdene. Loven skjerper på denne måten kravene til bevillingshaver samtidig som kommunens sanksjonsadgang blir enklere. Boks 5.2 redegjør for hvordan Oslo kommune følger opp serverings­loven.

For å kunne vurdere om loven fungerer i henhold til intensjonene, vil Nærings- og handelsdepartementet i løpet av 2000 igangsette en evaluering av hele loven.