4 Konsekvenser for deltakelse og læringsutbytte

Svakheter i utdanningssystemet gir utslag i systematiske forskjeller i deltakelse og læringsutbytte for barn, unge og voksne med ulik familiebakgrunn og mellom jenter og gutter. I dette kapitlet presenteres norsk og internasjonal forskning som viser at sannsynligheten for å delta i og lykkes i utdanning og arbeid har sammenheng med familiebakgrunn og kjønn. 1

4.1 Før skolealder

4.1.1 Hvem går i barnehage?

I 2005 gikk 76 prosent av alle barn mellom ett og fem år i barnehage, og andelen stiger med barnets alder. Mens 43 prosent av ettåringene og 65 prosent av toåringene går i barnehage, er deltakelsen 91 prosent for tre–femåringene. Rundt 6 prosent av barn mellom ett og fem år sto på venteliste per 20. september 2006. 2 Regjeringen har som mål å oppnå full barnehagedekning innen utgangen av 2007.

I tabell 4.1 kommer det fram at barn med minoritetsspråklig bakgrunn har en lavere deltakelse i barnehage enn alle barn i aldersgruppen sett under ett. I 2005 var det 13 757 barn med minoritetsspråklig bakgrunn fra ett til fem år som gikk i barnehage. 3 Dette utgjør 54 prosent av alle barn med minoritetsspråklig bakgrunn i denne aldersgruppen. 4 Andelen er langt under den gjennomsnittlige deltakelsen på 76 prosent. Forskjellen er særlig stor før fireårsalderen. Mens 65 prosent av toåringer i befolkningen i sin helhet deltar i barnehage, gjelder dette for bare 30 prosent av toåringene med minoritetsspråklig bakgrunn.

Barnetilsynsundersøkelsen fra 2002 5 viser at det er sammenheng mellom barnehagedeltakelse og foreldrenes utdanningsnivå og inntekt. 6 Barn av mødre som har utdanning på grunnskole- eller videregående nivå, går sjeldnere i barnehage enn barn av mødre med høyere utdanning. Barn som vokser opp med foreldre med høy inntekt, går oftere i barnehage enn barn fra lavinntektsfamilier.

Kontantstøtte

Foreldre med barn på mellom ett og tre år har rett til å motta kontantstøtte dersom barnet ikke går i barnehage eller benytter seg av en deltidsbarnehageplass. Siden kontantstøtteordningen ble innført i 1998, er det gjennomført en rekke evalueringer som viser konsekvenser av ordningen. Mødres yrkesaktivitet er noe redusert som følge av kontantstøtten, og mødre bruker noe mer tid til å passe barna selv. 7 Fedres arbeidstid er også noe redusert. Reduksjonen blant mødre er imidlertid langt større enn blant fedre, noe som kan bidra til å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster både hjemme og i arbeidslivet. Det ser også ut til å være store forskjeller i bruken av kontantstøtte mellom familier med ikke-vestlig bakgrunn og familier med majoritetsbakgrunn. 8

Andelen kontantstøttebrukere er høyere blant barn med ikke-vestlig bakgrunn enn i majoritetsbefolkningen: henholdsvis 78 prosent og 60 prosent per september 2004. Stadig færre mottar kontantstøtte i befolkningen sett under ett, men blant dem med ikke-vestlig minoritetsspråklig bakgrunn har andelen økt fra 1999 til 2004. Mens kontantstøttebruken i 1999 var omtrent like mye utbredt i alle grupper, har det i løpet av fem år oppstått betydelige forskjeller. Mange minoritetsspråklige foreldre med barn i kontantstøttealder har dermed ikke benyttet seg av den bedrede barnehagedekningen og mulighetene dette gir.

Kilde: Daugstad 2006

I Oslo er forskjellen mellom foreldre med ikke-vestlig minoritetsspråklig bakgrunn og majoritetsforeldre størreenn i resten av landet. 33 prosent av majoritetsforeldrene med barn på mellom ett og tre år i Oslo mottok kontantstøtte i 2004 mot hele 84 prosent av de ikke-vestlige minoritetsspråklige foreldrene. Som i resten av landet har forskjellen mellom de to gruppene økt også i Oslo siden 1999.

4.1.2 Ulikhet i senere læringsutbytte begynner i småbarnsalderen

En god språklig og sosial utvikling avhenger av et stimulerende miljø som er rikt på opplevelser, variert utfoldelse i lek og andre kreative aktiviteter og mulighet til samtaler med voksne og andre barn. Hver enkelt seksåring som begynner på skolen, vil være preget av sin familiebakgrunn, sitt nærmiljø og sin eventuelle barnehageerfaring. Barn som har fått rik stimulering av sine sosiale, motoriske, språklige, kognitive og emosjonelle ferdigheter, vil ha et forsprang ved skolestart. Barnehagen er den viktigste forebyggende og sosialt utjevnende arenaen for barn i førskolealder som av ulike årsaker har behov for ekstra hjelp i denne utviklingen. Den systematiske sosiale skjevheten med hensyn til hvilke barn som går i barnehage, kan tyde på at ulikhetene snarere øker enn reduseres i tiden før skolestart.

Forskerne bak den norske PIRLS-undersøkelsen stiller også spørsmål ved om det norske systemet i stor nok grad virker sosialt utjevnende. 9 De finner at i fjerdeklasser med høyt nivå på leseferdighetene hadde elevene bedre forkunnskaper da de begynte på skolen, sammenliknet med elevene i fjerdeklasser med lavt nivå på leseferdighetene. I de «sterke» klassene har foreldrene vært særlig aktive når det gjelder stimulering av språk før barnet begynte på skolen. Forskerne trekker fram at denne sammenhengen er sterkere i Norge enn i Sverige, og spør seg om en mulig forklaring kan være at det norske utdanningssystemet ikke evner å møte alle grupper på en like god måte.

Språkutviklingen er også viktig for barnets sosiale utvikling. Barn med språkvansker forstår og bruker færre ord enn jevnaldrende, og blir sjeldnere valgt til lekekamerat. Studier har avdekket systematisk sammenheng mellom språkmestring og sosial mestring. 10

Språkutviklingen før skolealder har betydning for senere læring både hos majoritetsspråklige barn og hos minoritetsspråklige barn, men for minoritetsspråklige barn er tiden før skolestart en spesielt viktig periode for innlæring av undervisningsspråket. Mange minoritetsspråklige barn får ikke tilstrekkelig erfaring med norsk språk før skolestart. Mye tyder på at barn oppnår høyere kompetanse i norsk når de begynner å lære det førfemårsalderen. 11

4.2 Grunnskolen

4.2.1 Skjult frafall i grunnskolen avspeiler sosiale forskjeller

Den tiårige grunnskoleopplæringen i Norge er obligatorisk. Plikten kan ivaretas ved deltakelse i opplæring i offentlig skole, godkjent friskole/privatskole eller ved at foreldrene selv gir sine barn tilsvarende opplæring. Det er kommunens ansvar å se til at opplæringsplikten blir oppfylt.

Enkelte elever kan ha så høyt ureglementert fravær at de i praksis ikke deltar i opplæringen. Det finnes beregninger av fravær blant 15-åringer basert på PISA-undersøkelsen fra 2000. 12 Beregningene tyder på at rundt 10 prosent av disse elevene har svært høyt fravær, noe som tyder på at skjult frafall i grunnskolen kan være et omfattende problem. Problemet er imidlertid betydelig større i våre nordiske naboland. Vi har ikke tilstrekkelig informasjon om når i skoleløpet fraværsproblemene oppstår, men vi vet at det er en systematisk sammenheng mellom fravær og elevenes familiebakgrunn. I Norge er det spesielt elever med foreldre med lav sosioøkonomisk status, 13 elever med minoritetsspråklig bakgrunn og elever som ikke bor sammen med begge foreldrene, som har økt risiko for høyt fravær. 14 Minoritetsspråklig bakgrunn har en sterkere sammenheng med fravær i Norge enn i noe annet OECD-land.

En annen problemstilling knyttet til deltakelse i grunnskolen er innvandring etter skolestart. Nærmere 23 000 barn i grunnskolealder (6–15 år) har innvandret til Norge, og de fleste av disse har innvandret etter skolestart. 15 Det samles ikke systematisk inn opplysninger på nasjonalt nivå om deres skolegang før innvandringen til Norge, og det er derfor ikke grunnlag for å si noe om de har gått glipp av ett eller flere års grunnskoleopplæring.

Ungdom som kommer til Norge etter at de har fylt 16 år, har ikke plikt til grunnskoleopplæring, men rett til det dersom de ikke har grunnskoleopplæring fra hjemlandet eller de har behov for fornyet opplæring. Om lag hver fjerde 18-årige innvandrer med ikke-vestlig bakgrunn ca. 500 i hvert årskull, går ikke i videregående opplæring og er heller ikke registrert med fullført grunnskole i offentlige registre. De aller fleste har bodd i Norge i mindre enn to år. 16 Om disse ungdommene faktisk ikke har fullført noen grunnskole, eller om det er registreringen som mangler, er ukjent. Siden disse ungdommene ikke er i videregående opplæring, er det rimelig å anta at de ikke har fullført grunnskolen fordi grunnskoleopplæring fra utlandet eller kunnskap og kompetanse på nivå med norsk grunnskole gir vilkår til inntak til videregående opplæring i Norge, jf. forskriftene til opplæringsloven § 6-10. 17

Deltakelse i skolefritidsordningen

Tall fra Grunnskolens informasjonssystem (GSI) viser at i overkant av 130 000 elever har plass i SFO. Deltakelsen er størst på 1. trinn, med nesten 42 000 elever, noe som utgjør to tredjedeler av hele årskullet. Deltakelsen er gradvis synkende etter som eleven blir eldre, og på 4. trinn er deltakelsen halvert i forhold til 1. trinn. Av alle som går på SFO, er 66 prosent på ordningen mer enn 15 timer per uke. Det er 5 889 barn, ca. 4,5 prosent av barna, som oppgis å ha særskilte behov. Det finnes ikke data som viser den løpende utviklingen i deltakelse på SFO knyttet til foreldrenes økonomi eller prisutvikling i SFO.

4.2.2 Store ulikheter i læringsutbytte i grunnskolen

Grunnleggende ferdigheter

I Kunnskapsløftet er de grunnleggende ferdighetene definert som «å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne uttrykke seg skriftlig, å kunne lese, å kunne regne og å kunne bruke digitale verktøy». Dette er ferdigheter som er forutsetninger for videre læring og utvikling, og som er sentrale for å lykkes i arbeidslivet og for å kunne delta aktivt i samfunnet. Internasjonale undersøker av ferdigheter i lesing og regning tyder på at Norge er et av landene med høyest ulikhet i læringsutbytte mellom elevene, og at Norge har en stor andel elever med svake grunnleggende ferdigheter. 18

Figur 4.2 viser andelen elever med svake ferdigheter i lesing og matematikk i flere land. Norge har en relativt stor andel elever med svake ferdigheter sammenliknet med land som for eksempel Finland, Nederland og Canada.

Forskjellene i ferdigheter har sammenheng med elevenes familiebakgrunn. Det ser for eksempel ut til å være en sterk sammenheng mellom elevenes ferdigheter og foreldrenes utdanningsnivå. Figur 4.3 viser denne sammenhengen i lesing på 4. trinn, og i lesing og regning for 15-åringer. Sammenhengen gjenfinnes i alle land som var med i undersøkelsen, og gjelder for alle ferdigheter som ble undersøkt (lesing, regning/matematikk, engelsk, naturfag, demokratikompetanse), men den er sterkere i Norge enn i mange andre land. 19

Kilde: OECD 2004a

Karakterer i grunnskolen

Elever med høyt utdannede foreldre har gjennomsnittlig bedre karakterer enn elever med lavere utdannede foreldre. 20 Elever som har foreldre med grunnskoleutdanning eller mindre får gjennomsnittlig nesten tretten poeng lavere grunnskolepoengsum enn elever med foreldre med høyere utdanning. Det tilsvarer gjennomsnittlig over en hel karakter i forskjell i hvert fag. Det er størst ulikhet i gjennomsnittskarakterer i matematikk, der forskjellen mellom elever som har foreldre på det laveste utdanningsnivået, og elever med foreldre på det høyeste utdanningsnivået er på hele 1,6 karakterpoeng.

Det er også store karakterforskjeller mellom gutter og jenter. Jentene får gjennomsnittlig fire poeng høyere grunnskolepoengsum enn guttene. Dette tilsvarer en gjennomsnittlig forskjell på 0,4 karakterpoeng i hvert av enkeltfagene. Jenter får bedre karakterer enn gutter i alle fag, unntatt i kroppsøving.

Det er også karakterforskjeller mellom minoritets- og majoritetsspråklige elever. Etterkommere 21 får gjennomsnittlig to poeng lavere grunnskolepoengsum enn majoritetselever. Det er noe større forskjeller mellom majoritetselever og innvandrere. 22 Innvandrere får gjennomsnittlig 4,5 poeng lavere grunnskolepoengsum enn majoritetselevene og 2,5 poeng lavere enn etterkommerne. Disse forskjellene reduseres imidlertid når det tas hensyn til at minoritetsspråklige elever, både etterkommere og innvandrere, gjennomsnittlig har lavere utdannede foreldre enn majoritetselevene. Dette viser at det er viktig å ta hensyn til mer enn én egenskap om gangen når man skal sammenlikne læringsutbytte mellom ulike grupper.

Kilde: OECD 2004a, Mullis et al. 2003

Figur 4.4 illustrerer den relative styrken på sammenhengen mellom ulike forhold ved elevenes familiebakgrunn og deres læringsutbytte. Det ser ut til at sammenhengen mellom læringsutbytte og foreldrenes utdanning er klart sterkest. Forskjellen i grunnskolepoengsum mellom elever som har foreldre med utdanning utover videregående opplæring, og de som ikke har det, er på hele elleve poeng. 23 Forskjellen mellom elever fra familier med høy og lav inntekt er til sammenlikning fire poeng. Tilsvarende forskjell finnes mellom gutter og jenter i jentenes favør. Dersom man sammenlikner innvandrerne med hele populasjonen er det ingen karakterforskjeller. 24 Det tyder på at en stor del av den observerte forskjellen mellom majoritetselever og minoritetsspråklige elever ikke kan tilskrives elevenes innvandringsbakgrunn i seg selv, men at minoritetsspråklige elever har lavere utdannede foreldre og kommer fra familier med færre økonomiske ressurser enn majoritetselevene.

Kilde: Hægeland mfl. 2005b

Digitale skillelinjer

En SSB-undersøkelse fra 2006 viser at blant familier med barn har 92 prosent av husholdningene PC hjemme, mens 86 prosent har tilgang til Internett. Videre viser undersøkelsen at barn fra husholdninger med høye inntekter har bedre tilgang til PC og Internett enn barn fra husholdninger med lavere inntekter. Barn i familier med høye inntekter har jevnt over høyere båndbredde enn lavinntektsfamilier. Andelen husholdninger med tilgang til PC og Internett øker med foreldrenes utdanningsnivå.

Internasjonale undersøkelser viser at barns kjennskap til og tilgang på IKT i hjemmet spiller en rolle i forhold til om bruk av IKT i læringsarbeidet gir effekt eller ikke. 25 Det er en positiv sammenheng mellom hvor fortrolige elever er med bruk av PC 26, og læringsutbytte i matematikk, både før og etter at en har justert for familiebakgrunn.

En norsk undersøkelse tyder på at jo mer elevene bruker IKT, desto bedre karakterer får de. 27 Dette kan imidlertid også være et uttrykk for en sammenheng mellom familiebakgrunn og bruk av IKT. Det er som tidligere påpekt en sterk sammenheng mellom familiebakgrunn og karakterer. Undersøkelsen viste stor variasjon mellom deltakelse i de ulike aktivitetene. Elevene med best karakterer, og med høyest utdannede foreldre, sendte oftere e-post, gjorde oftere lekser på PC, og hentet mer informasjon fra Internett. Elever med svake karakterer og elever med lavt utdannede foreldre spilte oftere TV-spill. Dette forsterker bildet av at det er de mest kompetente elevene som bedriver aktiviteter som gir best allmennkompetanse.

Sosiale skjevheter i demokratisk kompetanse

Demokratisk kompetanse er en nødvendig forutsetning for aktiv deltakelse og for å fungere godt i samfunns- og arbeidslivet. I begrepet ligger både kunnskaper om demokratiet, ferdigheter i å tolke politisk informasjon, oppfatninger om borgerens og statens rolle, samt holdninger til egen nasjon, til kvinners og minoriteters rettigheter, til antidemokratiske grupper og til myndighetene. Funn fra CIVIC Education Study viser at demokratisk kompetanse i form av kunnskaper og ferdigheter synes å ha betydning for norske elevers vilje til framtidig deltakelse i demokratiske prosesser og deres vilje til å stemme ved valg. Dette er en indikasjon på at sjansen for demokratisk deltakelse øker med gode demokratirelaterte kunnskaper og ferdigheter.

CIVIC-undersøkelsen ble gjennomført i ungdomsskoler (9. klasse) i 28 land i 1999 og i videregående opplæring (videregående kurs to) i 14 land i 2000. 28 Den viser at norske elever har høy demokratisk kompetanse sammenliknet med elever i de fleste andre land. Videre finner man at elevenes demokratiske kompetanse har en klar sammenheng med deres familiebakgrunn, deltakelse i skolesamfunnet og klasseromsmiljøet. 29 Elevens planer for egen utdanning og familiebakgrunn viser seg å ha størst betydning for elevenes demokratiske kompetanse i Norge.

Undersøkelsen viste også at det er store forskjeller i demokratisk kompetanse i videregående opplæring. Elever på videregående kurs to på studieforeberedende retninger skårer i gjennomsnitt høyere enn elevene på yrkesfaglige retninger. Det er også større forskjeller mellom gruppene på ulike yrkesfag enn innenfor studieforberedende retninger.

4.3 Videregående opplæring

4.3.1 Sosiale skjevheter i valg og gjennomføring

Antall elever og lærlinger i videregående opplæring var per 1. oktober 2005 til sammen nær 213 700. Nesten 183 000 var elever og 31 000 var lærlinger. Alle som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, har etter søknad rett til videregående opplæring. I praksis begynner en del elever i videregående opplæring med mangelfulle kunnskaper og ferdigheter fra grunnskolen. Dette gjelder særlig elever som ikke har kommet inn i gode læringsprosesser i grunnskolen, og elever med minoritetsspråklig bakgrunn som har kommet sent inn i opplæringsløpet på grunnskolenivå.

Etter gjennomført grunnskole står den enkelte ungdom for første gang i opplæringsløpet overfor et større utdanningsvalg. De må for det første ta stilling til om de vil begynne i videregående opplæring eller ikke. Etter at dette valget er tatt, må den enkelte velge mellom ulike utdanningsprogram. 30 Retten til videregående opplæring gjør det mulig å foreta omvalg og begynne på et nytt utdanningsprogram etter skolestart. Til tross for muligheten til å gjøre omvalg er det nærmere 25 prosent av de som startet i videregående opplæring i 2000 som ikke har oppnådd vitnemål eller fag- eller svennebrev i 2005. 31

Begynne i videregående opplæring eller ikke

De aller fleste avgangselevene fra grunnskolen velger å begynne i videregående opplæring. Nesten 100 prosent av elevene som forlater 10. trinn søker plass, og rundt 96 prosent går rett over i videregående opplæring etter endt grunnskole. Av elevene som ble registrert med avsluttet grunnskole våren 2003, var 96,3 prosent elever i videregående opplæring pr. 1. oktober samme år. 32 Det var altså 3,7 prosent som ikke begynte i videregående opplæring. Av disse var 56 prosent elever i videregående opplæring per 1. oktober året etter, mens 44 prosent uteble. Det betyr at til sammen 98,4 prosent av elevene som gikk ut av grunnskolen i 2003, var i videregående opplæring per oktober 2003 eller 2004. 33

Elevfordelingene mellom jenter og gutter er nokså lik. Det er imidlertid noe forskjell på deltakelsen for elever med ulik familiebakgrunn.

Tabell 4.2 viser andel av befolkningens 16- til 20-åringer som var i videregående opplæring i 2004, fordelt etter foreldrenes utdanningsnivå.

Mens 96 prosent av 16-åringene med foreldre med høy utdanning deltok i videregående opplæring per 1. oktober 2004, deltok rundt 85 prosent av 16-åringene med foreldre med grunnskoleopplæring. Dette betyr at 15 prosent av 16-åringene med lavt utdannede foreldre enten falt fra tidlig i skoleåret, eller at de ikke begynte i videregående opplæring i det hele tatt. Tilsvarende tall for elever med foreldre med høyere utdanning er 4 prosent. 34

Det er også forskjeller i deltakelse mellom elever med minoritetsspråklig bakgrunn og elever med majoritetsbakgrunn. Høsten 2005 gikk om lag 90 prosent av avgangselevene med minoritetsspråklig bakgrunn direkte over i videregående opplæring. 35 Det er noe lavere enn gjennomsnittet for hele befolkningen sett under ett.

Valg av utdanningsprogram

Seks av ti elever som startet på grunnkurs i videregående opplæring høsten 2005, begynte på en yrkesfaglig studieretning. Det er flere forhold som spiller inn ved valg av utdanningsprogram (tidligere studieretning). Karakterene fra grunnskolen er det viktigste kriteriet for inntak til videregående opplæring der det er konkurranse om plassene, og karakterer påvirker også i stor grad valget. Jo bedre karakterer elevene har fra grunnskolen, desto større er sannsynligheten for at de velger studieforberedende utdanningsprogrammer. Karakterer henger sammen med familiebakgrunn. Karaktergjennomsnittet øker med foreldrenes utdanningsnivå. Sammenhengen mellom familiebakgrunn, karakterer i grunnskolen og valg av utdanningsprogrammer, fører derfor til en sosial skjevrekruttering til de ulike utdanningsprogrammene i videregående opplæring. Slik kan en si at noe av forklaringen på hvorfor elever med lavt utdannede foreldre i større grad enn elever med høyt utdannede foreldre velger yrkesforberedende retninger, ligger i at den førstnevnte gruppen gjennomsnittlig har lavere karakterer fra grunnskolen.

Forskjeller i valg av utdanningsprogram har imidlertid ikke bare sammenheng med elevenes karakter fra grunnskolen. Undersøkelser tyder på at foreldrenes holdninger til utdanning henger sammen med elevenes valg av utdanningsprogram. 36 Elever med likt karakternivå fra grunnskolen, men med ulik familiebakgrunn, velger ulikt. I Oslo er dette mønsteret særlig tydelig, og kan tyde på at preferanser for utdanning henger sammen med foreldrenes utdanning og andre hjemmeforhold. 37

Det er også store kjønnsforskjeller knyttet til valg av utdanningsprogram i videregående opplæring. Jenter velger i større grad studieforberedende retninger enn det guttene gjør. Siden karakterer påvirker retningsvalg, kan denne skjevfordelingen ses i sammenheng med at jenter i gjennomsnitt har høyere karakterer enn gutter fra ungdomsskolen. Når man sammenligner gutter og jenter med like karakterer, har gutter større tilbøyelighet enn jenter til å søke seg mot studieforberedende retninger. 38

Jenter og gutter velger kjønnsstereotypt. Fordelingen av kjønnene mellom de ulike yrkesfagene viser for eksempel at det er henholdsvis 89 og 86 prosent jenter på studieretningene helse- og sosialfag og formgivningsfag. Byggfag, elektrofag, mekaniske fag og tekniske byggfag er typiske guttefag med 90 prosent gutter. Søkningen til og elevsammensetningen i videregående opplæring speiler det kjønnsdelte arbeidslivet i Norge. Det er flere gutter enn jenter på yrkesfaglige retninger, og det er også flere gutter enn jenter som er lærlinger.

Det ser ut til å være forholdsvis små forskjeller i valg av utdanningsprogram mellom minoritetsspråklige elever og majoritetselever, men innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn ser ut til å søke de studieforberedende retningene i noe større grad enn majoritetselever, når grupper med likt utdannede foreldre og like karakterer fra grunnskolen sammenlignes. 39 Dette gjelder imidlertid ikke i Oslo, der majoritetselevene i større grad enn de minoritetsspråklige elevene velger allmennfag framfor yrkesfag. 40

Omvalg

Retten til videregående opplæring må normalt tas ut i løpet av fem år. Retten blir etter søknad om omvalg utvidet med inntil ett opplæringsår. Det innebærer at elevene kan gjøre nye valg etter at de har begynt i det videregående opplæringsløpet. Muligheten til å foreta omvalg er en viktig del av fleksibiliteten i videregående opplæring. Samtidig har omvalg en kostnad både for individ, skoleeier og for samfunnet. Omvalg kan tyde på at elevene i for liten grad har foretatt godt nok informerte valg i første omgang, men en vet også at omvalg har sammenheng med om eleven kommer inn på sitt førstevalg eller ikke.

Av alle som befant seg på grunnkurs per 1. oktober 2003, var 11,7 prosent fremdeles på grunnkurs samme tid året etter. 41 Av disse var litt over 40 prosent på samme studieretning, mens litt under 60 prosent hadde foretatt omvalg. Av alle som var på VKI per 1. oktober 2004, var det 5,8 prosent som fremdeles var på VKI eller grunnkurs samme tid året etter, mens 17,5 prosent ikke var i opplæring i det hele tatt. Undersøkelser viser at omvalget er størst mellom de to første årene og lavere mellom VKI og VKII. 42

Med utgangspunkt i 2002-kullet i østlandsfylkene ser en at tilbøyeligheten til å gjøre omvalg har sammenheng med foreldrenes utdanningsbakgrunn. 43 Sannsynligheten for omvalg er større jo lavere utdanning foreldrene har. 9,6 prosent av elevene der far har mindre utdanning enn videregående opplæring, gjorde omvalg foran det andre året. Tilsvarende andel for elever med far med høyere utdanning er 3,3 prosent. Mønsteret endrer seg ikke om man ser på mors i stedet for på fars utdanning.

I tillegg er det en sammenheng mellom karakterene fra grunnskolen og sannsynligheten for at eleven gjør omvalg. Jo høyere karakterer elevene har fra ungdomsskolen, desto mindre er sannsynligheten for å gjøre omvalg.

Av 2002-kullet gjorde minoritetsspråklige elever med ikke-vestlig bakgrunn oftere omvalg enn majoritetselever. 44 92,4 prosent av majoritetselevene gjorde verken omvalg eller gjenvalg foran andre året. Tilsvarende andel for innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn var 85,5 prosent. Skillet mellom ikke-vestlige innvandrere og majoritetsungdom gjenspeiler blant annet ulikheter i foreldrenes utdanningsnivå og tilknytning til arbeidsmarkedet, og elevenes karakterer fra ungdomsskolen.

Å gjennomføre eller avbryte videregående opplæring

Hver fjerde elev som begynte opplæring på grunnkurs for første gang i 2000, avbrøt i løpet av fem år, dvs. oppnådde ikke vitnemål og/eller fag- eller svennebrev. 45 Også fullføring av videregående opplæring, i betydning fullført med vitnemål og/eller fag- eller svennebrev, har sammenheng med elevenes familiebakgrunn. Tabell 4.3 illustrerer betydningen av foreldrenes utdanningsnivå for fullføring av videregående opplæring. Den tar utgangspunkt i alle som startet i videregående opplæring for første gang i 2000, og viser deltakelse og fullføring fem år etter at de startet. Elevene er gruppert etter foreldrenes utdanningsnivå.

Andelen som fullfører videregående opplæring, øker med foreldrenes utdanningsnivå, mens andelen som avbryter opplæringen, øker jo lavere utdanningsnivå foreldrene har. Mens nesten 80 prosent av elevene og lærlingene fra 2000-kullet med foreldre med lang høyere utdanning fullfører videregående opplæring på normert tid, gjelder dette for bare 30 prosent av elevene med foreldre med grunnskole som høyeste oppnådde utdanning. Fullføringsprosenten øker noe etter fem år, men forskjellen mellom elevgruppene endrer seg ikke. Etter fem år har halvparten av elevene med foreldre med grunnskoleopplæring avbrutt videregående opplæring, mens dette bare gjelder for 10 prosent av elever med foreldre med lang høyere utdanning.

Sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og sannsynligheten for frafall reduseres imidlertid kraftig når man sammenlikner elever med like karakterer fra 10. klasse. 46 Det ser altså ut til at mangelfulle forkunnskaper fra grunnskolen er det som har størst betydning for frafall. Det er viktig å understreke at det er en sterk sammenheng mellom foreldrenes utdanning og elevenes karakterer, også på grunnskolen. Derfor kan man si at det er en indirekte sammenheng mellom foreldrenes utdanning og frafall via karakterer på grunnskolen.

Det er også forskjeller mellom gutter og jenter i grad av fullføring av videregående opplæring. Av de som begynte i videregående opplæring i 2000, avbrøt 31 prosent av guttene og 21 prosent av jentene opplæringsløpet. På samme måte som eksempelet over, viser imidlertid undersøkelser at forholdet mellom gruppene endrer seg når man sammenlikner gutter og jenter med like karakterer fra grunnskolen. Da kommer det fram at gutter har noe lavere sannsynlighet for å falle fra enn jenter. 47

Elever med minoritetsspråklig bakgrunn fullfører videregående opplæring i mindre grad enn majoritetselever. Av de som begynte i videregående opplæring i 2000, hadde 39 prosent avbrutt uten å få fullstendig vitnemål eller fullført et planlagt løp på lavere nivå i 2005. 48 Tilsvarende gjennomsnitt for hele kullet er 26 prosent. Jenter med minoritetsspråklig bakgrunn fullfører i større grad og raskere enn gutter med minoritetsspråklig bakgrunn. Over halvparten av de minoritetsspråklige jentene som startet i 2000, hadde fullført på normert tid, mens den tilsvarende andelen for gutter var 36 prosent. Omtrent halvparten av guttene med minoritetsspråklig bakgrunn hadde ikke fullført videregående opplæring i løpet av fem år. Undersøkelser viser imidlertid at minoritetsspråklige elever i langt større grad enn majoritetselevene gjennomfører opplæringen, til tross for stryk i løpet av opplæringen, slik at de gjennomfører uten å oppnå vitnemål og/eller fag- eller svennebrev. 49

Forskjellen mellom majoritetselever og minoritetsspråklige elever i gjennomføring har sammenheng med at minoritetsspråklige elever gjennomsnittlig har foreldre med lavere utdanning enn majoritetselevene, 50 og at minoritetsspråklige elever gjennomsnittlig har lavere karakterer fra grunnskolen. 51 Når minoritetsspråklige elever og majoritetselever med like karakterer fra ungdomsskolen og med like høyt utdannede foreldre sammenliknes, har ikke-vestlige minoritetsspråklige elever, både etterkommere og de som har innvandret, lavere frafallstilbøyelighet enn majoritetselevene. 52

Det er store forskjeller innenfor ulike studieretninger med hensyn til gjennomføring. Det er generelt høyere fullføringsgrad på normert tid på studieforberedende retninger enn på yrkesfaglige retninger. Blant de som startet i videregående opplæring i 2000, avbrøt 38 prosent av elevene på yrkesfaglige mot 15 prosent på studieforberedende retninger. Det er også store forskjeller i fullføringsgrad mellom de forskjellige yrkesfaglige retningene. Studieretning for musikk, dans og drama hadde den laveste frafallsprosenten i 2000-kullet med 9 prosent. På studieretning for trearbeidsfag var tilsvarende andel over 50 prosent. En av tre oppnådde ikke fagbrev på studieretning for helse- og sosialfag. 53

Sammenhengen mellom studieretning og frafall må justeres for hvilke elever som går på de ulike retningene. Elever med høye karakterer fra grunnskolen har større sannsynlighet for å gjennomføre videregående opplæring enn elever med lave karakterer fra grunnskolen. Samtidig har elever med lave karakterer større sannsynlighet for å søke seg til yrkesfaglige retninger enn elever med høye karakterer. For å kunne si noe om sammenhengen mellom studieretning og frafall i videregående opplæring må man derfor ta hensyn til at elevsammensetningen er svært ulik på de ulike studieretningene. Det viser seg også at når man sammenlikner elever med like karakterer og likt utdannede foreldre, reduseres betydningen av studieretning for frafall. Det er likevel fremdeles forskjeller mellom studieretningene. Elever som går på trearbeidsfag, hotell- og næringsmiddelfag, elektrofag og mekaniske fag, har alle mellom 10 og 20 prosent høyere sannsynlighet for frafall enn elever som går på allmennfag, når man sammenligner elever som ellers har like kjennetegn. 54

Det er også store forskjeller i frafall mellom fylkene. De tre nordligste fylkene kommer dårligst ut med høyere frafall enn de andre fylkene. Alt annet likt har en elev som går på skole i Finmark, 12 prosent høyere sannsynlighet for frafall enn en elev som går på skole i for eksempel Østfold, Oslo eller Aust-Agder. 55 Forskjellen mellom de tre nordligste fylkene og resten av landet skyldes i all hovedsak forskjell i gjennomføring på yrkesfagene. Det er ikke høyere sannsynlighet for frafall for elever som går på studieforberedende retninger i ett av de tre nordligste fylkene, enn for elever som går på de samme studieretningene andre steder i landet, når man sammenlikner med ellers like kjennetegn.

Lærlingenes oppnåelse av fag- eller svennebrev varierer også mellom fylker og studieretninger. Elevenes familiebakgrunn ser ut til å ha lite å si, men andelen som har avlagt fag- eller svenneprøve på normert tid er noe lavere blant minoritetsspråklige elever med ikke-vestlig bakgrunn enn i andre elevgrupper. 56

4.4 Høyere utdanning – ulikhet videreføres

Høyere utdanning er ulikt fordelt i befolkningen, og sannsynligheten for å ta høyere utdanning øker dersom foreldrene har høyere utdanning. For å få vite hvordan dette har utviklet seg over tid, kan man undersøke andelen 30-åringer med høyere utdanning, i forhold til foreldrenes utdanningsnivå. Dette kommer fram i figur 4.1. Den viser andelen med fullført høyere utdanning innenfor årskullene 1955 til 1974 etter foreldrenes utdanningsnivå.

Figur 4.5 synliggjør to forhold. For det første viser den at foreldrenes utdanning har meget nær sammenheng med valg og gjennomføring av høyere utdanning. For det andre går det fram at dette mønsteret har vært stabilt over tid. Det er store forskjeller i hvem som tar høyere utdanning etter foreldrenes utdanning. Tilbøyeligheten til å ta høyere utdanning øker betraktelig med økende utdanningsnivå blant foreldrene. For årskullet fra 1974 har nesten 80 prosent av gruppen med foreldre med lang universitetsutdanning selv høyere utdanning når de er 30 år. Dette gjelder bare for 15 prosent av de som har foreldre med grunnskole som høyeste oppnådde utdanning. Betydningen av foreldrenes utdanning for rekruttering til høyere utdanning er omtrent den samme for de som er født i 1974, som for de som er født i 1955.

Kilde: Marianne Nordli Hansen

Rekruttering til høyere utdanning

Rekruttering til høyere utdanning er nær knyttet til foreldrenes utdanningsnivå. Elever som har foreldre med høy utdanning har større sannsynlighet for å velge høyskole- eller universitetsstudier enn de som ikke har det. Tall fra 2002 viser at deltakelsesraten for personer med foreldre med høyere utdanning er 40 prosent, mot 8 prosent for personer med foreldre med grunnskoleutdanning som høyeste utdanningsnivå. 57

I forhold til majoritetsbefolkningen har den minoritetsspråklige befolkningen lavere deltakelsesrate i høyere utdanning. Dette gjelder særlig innvandrere. Mens majoritetsbefolkningen hadde en deltakelsesrate på 25 prosent i 2002, var tallet for innvandrere fra ikke-vestlige land på kun 11 prosent. Etterkommere med foreldre fra ikke-vestlige land hadde en deltakelsesrate på 23 prosent. 58 Ser man nærmere på de som har fullført videregående opplæring, er imidlertid overgangsraten til høyere utdanning omtrent lik for minoritets- og majoritetsspråklig ungdom. Dette gjelder både innvandrere og etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn. 59 Grunnen til at innvandrerne har en lavere deltakelsesrate i høyere utdanning, skyldes derfor at færre har fullført videregående opplæring, og at de har høyere frafall i videregående opplæring.

Det har vært en sterk økning i kvinnenes utdanningsnivå i løpet av de siste 30 årene. Fra midten av 1970-årene og til midten av 1980-årene sto kvinnene for nesten hele veksten i de høyere utdanningsinstitusjonene. 60 Dette resulterte i at det i 1986 var like mange kvinner som menn i høyere utdanning. I 2001 var seks av ti universitets- og høyskolestudenter kvinner. I de siste årene har det også skjedd en sterk økning innenfor høyere grads studier. Kvinneandelen har økt på alle fagområder. Det er liten forskjell i lengden på utdanning til kvinner og menn. Kvinner tar i dag i like stor grad som menn høyere utdanning, og de tar også like lange utdanninger. Andelen kvinner som tar doktorgrad har også økt de siste årene og lå på 40 prosent i 2005. 61 Det er et stort flertall av menn i faste vitenskapelige stillinger i universitets- og høyskolesektoren. Tallet på kvinner i slike stillinger har økt de siste årene, men i høyere faglige stillinger er andelen fremdeles lav.

Valg av type høyere utdanning

Valg av typehøyere utdanning henger også sammen med familiebakgrunn. Seleksjonen er mye sterkere til universitetene enn til høyskolene. Ungdom med foreldre med høy utdanning har større tilbøyelighet til å velge universitetsutdanning enn høyskolestudier, mens studenter med foreldre med lavere utdanningsnivå helst søker seg til høyskoleutdanninger. 62 Rekrutteringen til prestisjetunge profesjoner som for eksempel jurist og lege er særlig skjev. 63 Sannsynligheten for å velge slike utdanninger er ca. 35 ganger så høy blant barn med høyt utdannede foreldre som blant barn av ufaglærte arbeidere. Sannsynligheten for å studere medisin er ca. 80 ganger høyere blant legebarn enn blant barn av foreldre med lav utdanning og inntekt. 64 Dette dreier seg om utdanninger som oftere enn andre utdanninger leder mot segmenter av arbeidsmarkedet som ofte gir både høyere status og økonomisk avkastning enn andre typer høyere utdanning .

Det er også forskjell på den minoritetsspråklige befolkningen og majoritetsbefolkningen i valg av type høyere utdanning. Minoritetsspråklige velger i større grad naturvitenskapelige/tekniske utdanninger og humaniora, og i mindre grad undervisningsrettede utdanninger. Tendensen har vært stabil gjennom hele perioden i 1990-årene. I 2003 hadde 22 prosent førstegangsregistrerte studenter minoritetsspråklig bakgrunn – både førstegenerasjonsinnvandrere og etterkommere – innenfor naturvitenskapelige/tekniske utdanninger, mot 14 prosent i majoritetsbefolkningen. 65

Valg av type utdanning er også fremdeles sterkt kjønnssegregert. Kvinnelige studenter velger i mye større grad enn mannlige studenter høyskoleutdanninger innenfor helse- og sosialområdet og lærerutdanning. Kvinneandelen i slike fag er meget høy. Menn velger i større grad utdanninger innenfor realfag og teknologi. I disse utdanningene er andelen kvinner omtrent 30 prosent. Kjønnssegregeringen varierer imidlertid med faglig retning, for eksempel er andelen kvinner på biologistudier større enn blant menn. Det viser seg også at studenter med foreldre med lavt utdanningsnivå gjør kjønnsstereotype valg i større grad enn studenter med foreldre med høyt utdanningsnivå. 66 Forskning viser imidlertid at det foregår en utjevning av ulikheter i valg mellom menn og kvinner. 67

Gjennomføring av høyere utdanning

Foreldrenes utdanningsnivå har også betydning for hvem som fullfører høyere utdanning. Av studenter som begynte i høyere utdanning i 1993, er studenter med lavt utdannede foreldre overrepresentert i gruppen som ikke hadde fullført en grad ti år senere. Studenter med utenlandsfødte foreldre fullfører i mindre grad høyskole- eller universitetsstudier enn majoritetsbefolkningen. Forskjellene er betydelige når det gjelder kort høyere utdanning, mens det er mindre forskjeller mellom studenter med minoritetsspråklig bakgrunn og studenter med majoritetsbakgrunn i sannsynligheten for å fullføre et høyeregrads 68 universitets- eller høyskolestudium. 69 Minoritetsspråklige grupper ser ut til å være mer polarisert enn majoritetsbefolkningen i sine utdanningsvalg. Sammenliknet med majoritetsgruppen er det relativt mange som faller fra i videregående opplæring, mens de som har oppnådd studiekompetanse, har større sannsynlighet for å fortsette utdanningen helt opp til fullført høyere utdanning enn tilsvarende gruppe i majoritetsbefolkningen. 70

Det ser ut til at sammenhengen mellom foreldrenes økonomiske ressurser 71 og fullføring av de høyeste utdanningsnivåene har blitt gradvis sterkere fra og med kohortene født rundt 1970. 72 Dette dreier seg om de som tok utdanningsvalgene sine samtidig med den økonomiske lavkonjunkturen på slutten av 1980-tallet og tidlig i 1990-årene.

4.5 Voksne – forskjeller i deltakelse og læringsmuligheter

Voksne i utdanningssystemet er en sammensatt gruppe. Noen trenger kunnskap og ferdigheter på grunnskolenivå, mens andre deltar i høyere utdanning. Voksnes læring foregår også i stor grad utenfor det formelle utdanningssystemet, som oftest knyttet til ulike former for kompetanseutvikling i arbeidslivet.

Kilde: Nyen 2005

En betydelig andel voksne har gått ut av grunnskolen uten å beherske grunnleggende ferdigheter. ALL-undersøkelsen viser at over 400 000 personer i den voksne befolkningen har et så svakt nivå i lesing og regning at de kan få problemer med å fungere i arbeidslivet, for eksempel i forbindelse med omstillinger. 73 Andelen uføretrygdede er klart høyere blant de som har svake leseferdigheter.

Svært få voksne bruker imidlertid den retten de har til opplæring på grunnskoleområdet. Per 1. oktober 2005 hadde bare 4 363 personer deltatt i slik opplæring det året. Cirka 70 prosent av disse hadde minoritetsspråklig bakgrunn. I tillegg fikk 6 575 voksne grunnskoleopplæring i form av spesialundervisning. Av disse tilhørte cirka 6 prosent språklige minoriteter.

Det er stor usikkerhet knyttet til statistikk om voksnes deltakelse i videregående opplæring, men de siste årene har anslagsvis 20 000 voksne deltatt i videregående opplæring. Undersøkelser fra Vox – nasjonalt senter for læring i arbeidslivet – gir grunn til å reise spørsmålet om det også er en skjev sosial fordeling i deltakelse. For eksempel har voksne med høy inntekt bedre kjennskap til retten til videregående opplæring enn voksne med lav inntekt. De med arbeid på heltid eller deltid kjenner dessuten retten bedre enn grupper som står utenfor arbeidslivet.

Antallet voksne studenter ved universiteter og høyskoler har økt de senere årene. En betydelig andel nye studenter i høyere utdanning er over 25 år. Tall fra Samordna opptak viser at nærmere 28 prosent (16 –17 000 studenter) av søkerne som fikk tilbud om studieplass i 2003 og 2004, var over 25 år. De voksne studentene har gjennomgående en annen bakgrunn enn de yngre studentene. De har i større grad yrkesfaglig bakgrunn fra videregående opplæring, og de har foreldre med lavere utdanning.

Innsatte i fengslene har et betydelig lavere utdanningsnivå enn befolkningen for øvrig. Mens 38 prosent av innsatte i fengsler har grunnskole som høyeste utdanning, gjelder dette 19,5 prosent av befolkningen for øvrig. I motsetning til det som er tilfellet for resten av befolkningen, finner en undersøkelse fra 2006 at sannsynligheten for ikke å ha fullført videregående opplæring eller høyere utdanning er størst i gruppen unge innsatte. Om lag 83 prosent av de innsatte under 25 år har ikke fullført videregående opplæring. I samme undersøkelse oppgir om lag 27 prosent av alle de innsatte at de har litt lese- og skriveproblemer, mens ti prosent oppgir at de har store lese- og skriveproblemer. 74

Læring i voksen alder er i stor grad knyttet til arbeidslivet – både gjennom utdanning og ulike typer kurs/konferanser etc., men også som del av det daglige arbeidet. Undersøkelser viser at sju prosent av de sysselsatte deltar i formell videreutdanning hvert år, mens rundt halvparten deltar på kurs og annen opplæring. Bedriftene står selv for opplæringen i rundt halvparten av disse tiltakene. Rundt 60 prosent av de sysselsatte har et læringsintensivt arbeid, noe som betyr at arbeidet krever opplæring, og at arbeidstakeren har gode muligheter til å lære i det daglige. 75

Figur 4.6 viser at høyt utdannede deltar mer enn lavt utdannede i etter- og videreutdanning. Lavt utdannede har sjelden en type arbeid som stimulerer til læring, og de opplever i mindre grad enn høyt utdannede arbeidstakere krav og forventninger til læring fra arbeidsgiver.

Høye krav til læring i jobben bidrar til å øke deltakelsen i opplæring og utdanning, også dersom en kontrollerer for andre forhold. Dette gjelder også for de med svake leseferdigheter. Dersom kravene til leseferdigheter i jobben er høye, deltar også de svake leserne mer i opplæring og utdanning. 76 Læringsmiljø og læringsforventninger på arbeidsplassen er dermed en viktig faktor for å øke motivasjon for og deltakelse i læring blant voksne.

4.6 Oppsummering: Hovedutfordringene

Kapittel 3 dokumenterte svakheter i utdanningssystemet, kapittel 4 viser hvordan dette bidrar til at ikke alle barn, unge og voksne får reelt like muligheter til å delta og klare seg i utdanning og i arbeids- og samfunnsliv. Svakheter i system og praksis bidrar til at det er en relativt sterk sammenheng i Norge mellom familiebakgrunn og kjønn på den ene siden og læringsutbytte og deltakelse på den andre siden. De store skjevhetene i deltakelse i videregående og høyere utdanning kan spores til ulikheter i læringsutbytte i grunnskolen, noe som igjen har sammenheng med læring og erfaringer før skolestart. Opplæring og utdanning i arbeidslivet forsterker de ulikhetene som er skapt i utdanningssystemet. Relativt få voksne benytter de mulighetene som ligger i Kompetansereformen, til å ta opplæring på grunnskoleområdet eller videregående opplæring. Dette skjer til tross for at kompetansekravene i både arbeids- og samfunnsliv stadig øker, og til tross for at manglende kompetanse utgjør en risiko for marginalisering og utstøting av arbeidslivet.