2 Departementets strategi for forvaltningen av selskapene

2.1 Begrunnelsen for statlig eierskap

Staten har i dag eierinteresser i en rekke selskaper i norsk næringsliv. Begrunnelsen for det statlige eierskapet har variert noe. Historisk sett har bedriftene i stor grad blitt statseide som følge av tidsbestemte vurderinger og beslutninger, og ikke som et resultat av en samlet og overordnet strategi. Således kan det heller ikke sies å foreligge en samlet og enhetlig begrunnelse for at staten fortsatt sitter som eier i de enkelte selskaper.

Staten som eier i næringslivet har i første rekke en rolle i sektorer og virksomheter som forvalter vesentlige nasjonale naturressurser. Det er viktig å sikre at slike ressurser forvaltes og brukes til nasjonens beste, og sikre at de danner grunnlag for verdiskaping over hele landet. Nasjonalt eierskap i store konsern innenfor for eksempel petroleumsvirksomhet eller kraftsektoren kan bidra til at hovedkontorer og kjerneaktiviteter blir værende i Norge. Statlig eierskap kan også være et virkemiddel for å ivareta andre viktige samfunnsmessige målsettinger som for eksempel kontroll med sentrale deler av vår infrastruktur.

I mange tilfeller har offentlige foretak og institusjoner blitt etablert for å sikre politisk innflytelse på områder av stor samfunnsøkonomisk betydning. Dette har gjort det særlig aktuelt for staten å engasjere seg innen næringsvirksomhet basert på petroleumsressurser og vannkraft. Eksempler her er eierinteressene i Den norske stats oljeselskap, Norsk Hydro og Statkraft.

I et historisk perspektiv er staten blitt eier av regionalpolitiske årsaker, for å redusere arbeidsledighet eller som ledd i oppbyggingen av et nasjonalt forsvar.

I mellomkrigstiden var et viktig motiv for statsbedriftene å bidra til produksjonsvekst ved å virke som problemløser i norsk industri. I 1945 sto Regjeringen overfor akutte problemer knyttet til disponeringen av de store tyske eierinteressene i norske gruver, industribedrifter og anlegg. Disse ble overtatt av staten ved Direktoratet for fiendtlig eiendom. I de første etterkrigsårene var gjenreising det målet som hadde høyest prioritet. Dette innebar en satsing på industrialisering som kunne tjene gjenoppbyggingen. Praktisk talt alle de bedriftene staten engasjerte seg i etter krigen var typiske eksportbedrifter, eller bedrifter som erstattet import. I de fleste bedriftene var norske råstoffer og norsk kraft viktige innsatsfaktorer. Staten kunne påta seg finansielle løft som private interesser ikke maktet.

Den nasjonale industripolitikken bidro sterkt til det statlige engasjementet. Det var et ønske både om norsk kontroll over produksjonen i særlig viktige bedrifter/bransjer og om økt industriell selvforsyning. Motivene knyttet seg blant annet til ønsket om norsk kontroll over naturressurser og foredling av disse. Hva angikk Norsk Hydro ble ønsket om statlig kontroll i sin tid kort og godt begrunnet med at bedriften inntok en dominerende plass i norsk produksjonsliv.

2.2 Ulike former for organisering

Som omtalt i St. meld. nr. 40 (1997-98) Eierskap i næringslivet, har administrative ordninger for en samlet forvaltning av statens eierinteresser innen industri og bergverk har vært vurdert ved flere anledninger. Blant annet behandlet Fleischerutvalget i 1964 og Hurlenutvalget midt på 70-tallet slike organisasjonsspørsmål.

Særlig har alternativene direktorat, forvaltningsselskap eller departementsavdeling vært vurdert.

Som følge av forslag fra Rasjonaliseringsdirektoratet ble Industridepartementets statsselskapsavdeling opprettet i 1965. Spørsmålet er siden vurdert i flere sammenhenger. Ved behandling av St.meld. nr. 58 for 1988-89 sluttet Stortingets energi- og industrikomité seg til Næringsdepartementets konklusjon om at det ikke syntes hensiktsmessig å samle forvaltningen av ulike bedrifter der staten eier aksjer i et eget forvaltningsselskap.

Selskapene der staten eier aksjer representerer stort sett en uensartet gruppe bedrifter. I et flertall av selskapene er staten aksjonær sammen med andre: privatpersoner, banker og finansinstitusjoner, eller andre industriselskaper. Regjeringen mener derfor fortsatt at det er naturlig og mest hensiktsmessig for staten å forvalte de statlige eierinteressene hver for seg.

2.2.1 Statsaksjeselskaper

Statsaksjeselskapene er selskaper hvor staten eier alle aksjene. Under Nærings- og handelsdepartementets forvaltning gjelder dette Arcus AS, A/S Olivin, Svalbard Samfunnsdrift A/S, Kings Bay AS, og Bjørnøen AS. Selskapene er egne rettssubjekter og skilt ut fra statsforvaltningen. Selskapene disponerer sine egne inntekter uavhengig av bevilgningsvedtak i Stortinget og har, hvor annet ikke er bestemt, mulighet til å ta opp lån for å finansiere rentable investeringer. Ansvarlig statsråd eller den han bemyndiger ivaretar statens rettigheter som aksjonær på generalforsamlingen.

De ordinære selskapsrettslige reglene i aksjeloven gjelder også for statsaksjeselskapene. Særbestemmelser er imidlertid fastsatt, særlig med bakgrunn i konstitusjonelle forhold:

• Kongen i statsråd kan overprøve bedriftsforsamlingens (eventuelt styrets) avgjørelser vedrørende store investeringer og omlegginger av driften dersom vesentlige samfunnsmessige hensyn tilsier det. Departementet kan på kort varsel innkalle til ekstraordinær generalforsamling.

• Styret velges av generalforsamlingen og ikke av bedriftsforsamlingen. Generalforsamlingen er heller ikke bundet av styrets eller bedriftsforsamlingens forslag til utbytte.

• Riksrevisjonen fører kontroll med forvaltningen av eierinteressene og har rett til å kreve de opplysningene den finner å ha behov for fra administrerende direktør, fra styret og fra revisor.

På generalforsamlingen fastsettes resultatregnskap og balanse, herunder anvendelse av eventuelt overskudd. Andre hovedpunkter på generalforsamlingens dagsorden er valg av medlemmer til styre og bedriftsforsamling.

2.2.2 Ordinære aksjeselskaper

For aksjeselskaper der staten er deleier gjelder de ordinære reglene i aksjeloven fullt ut. Eierinteressen må utøves gjennom deltagelse i, og stemmegivning på generalforsamlingen og ved valg til bedriftsforsamlingen og eventuelt styre. Dette gjelder Norsk Hydro ASA, Raufoss ASA, Kongsberg Gruppen ASA, Sydvaranger ASA, Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S og Norsk Jetmotor a.s.

Staten bør ikke benytte en majoritetsposisjon til å opprettholde en virksomhet eller treffe vedtak der eventuelle samfunnsmessige hensyn er tillagt større vekt enn hensynet til selskapet eller andre aksjonærer, med mindre selskapet gis økonomisk tilskudd til dette.

Når det gjelder børsnoterte selskaper hvor staten har aksjer vil selskapene i sin informasjon til departementet om konkrete saker av en viss betydning, begrense seg til opplysninger som er av en slik art at det kan gjøres tilgjengelig for samtlige aksjonærer. Det er også et krav til selskapene at alle aksjonærene mottar kurssensitiv informasjon til samme tid. I spørsmål et om hvilke saker som skal meddeles aksjonærene og/eller tas opp på generalforsamling vil naturligvis også konkurransehensyn spille inn.

2.2.3 Samarbeid mellom bedriftene

Samordning av statlig virksomhet i egnede konserndannelser forutsetter i utgangspunktet at dette gir klare driftsmessige og forretningsmessige fordeler for bedriftene, samtidig som den tilfredsstiller statens behov som eier. Samarbeid mellom selskapene om konkrete prosjekter eller innen enkelte sektorer vil i utgangspunktet være forretningsmessige saker som de enkelte styrene selv vurderer.

Nærings- og handelsdepartementet tar sikte på en aktiv oppfølging av eventuelle forslag om industrisamarbeid, ekspansjon, nyerverv eller salg, med utgangspunkt i de enkelte selskapenes situasjon og utviklingsmuligheter.

Konkurransen innen forsvarsmarkedene fikk i 1995 Raufoss og Norsk Forsvarsteknologi (Kongsberg Gruppen) til å drøfte en ny samlet industristruktur med sikte på å styrke stillingen innen forsvarsmateriell. En utredning viste at det ikke forelå vesentlige økonomiske gevinster ved en slik fusjon og departementet besluttet senere å ikke gå videre med saken. Departementet forutsetter at selskapene samarbeider på forretningsområder hvor det kan dokumenteres å foreligge økonomiske gevinster.

2.3 Utøvelsen av statlig eierskap

Det er viktig at statlig eierskap utøves profesjonelt og er basert på forretningsmessige prinsipper. Med den raske teknologiske utviklingen og de store endringsprosessene som de ulike nasjoner og deres næringsliv er inne i, er det vanskelig å si med sikkerhet hva som vil være riktige investeringer på sikt. Derfor er det viktig at selskapene har organiseringsformer som sikrer fleksibilitet og handlefrihet.

Eierens rolle i bedriften er blant annet å bidra med kapital og å gi overordnede styringssignaler. Ledelsen og ansatte i selskapet skal forvalte kapitalen på en best mulig måte. Normalt innebærer dette å oppnå en høyest mulig avkastning på den investerte kapitalen. Det vises til det som er uttalt nedenfor om mål for avkastning og krav til utbytte.

Eierskap bør vurderes ut fra betydningen av tilførsel av kapital til næringsvirksomhet og styringssignaler til ledelsen, men også ut fra hensynet til fordeling og langsiktighet. I de fleste situasjoner vil konkurransesituasjonen være viktigere som styringskorrektiv enn om bedriften er statlig eller privat eid.

Statens styring bør utformes slik at styret og daglig ledelse får forretningsmessig handlingsrom innenfor gitte rammebetingelser. Ledelsen har normalt bedre innsikt i selskapets daglige drift enn eieren. I tillegg har selskaper innenfor industri, bergverk, handel og tjenesteyting behov for å kunne treffe raske avgjørelser. Særlig vil dette gjelde konkurranseutsatt virksomhet. Det å trekke eieren inn ved for mange beslutninger er tidkrevende og gjør selskapet mindre fleksibelt.

Departementets oppfølging av de selskapsinteressene det forvalter utføres derfor hovedsakelig i form av overordnet styring. Dette gjøres ved at departementet påser at selskapets virksomhet drives i samsvar med formålet, gjennom å sørge for at selskapet får kompetente styrende organer, foreta analyser av årsberetning og regnskaper, fastsette og vurdere avkastning på investert kapital, og utforme en hensiktsmessig utbyttepolitikk. Det er dermed Stortinget og departementet som gjennom sine politiske beslutninger setter de overordnede retningslinjene for den statseide forretningsdriften.

På grunnlag av Dok. nr. 7 for 1972-73 og Innst. S. nr. 277 for 1976-77 har Stortinget fastsatt retningslinjer for visse sider av Stortingets kontroll med forvaltningen. En del av disse reglene gjelder forvaltningen av selskaper som helt eller delvis er eiet av staten. I statsaksjeselskaper forutsettes det blant annet at avgjørelser om erverv av eierandeler i andre selskaper, som innebærer en mer vesentlig endring av statens engasjement i næringsdrift, må treffes av Stortinget.

2.4 Styrevalg med videre

Det ligger et betydelig ansvar på de enkelte selskapenes styrer og bedriftsforsamlinger. Styret, sammen med administrerende direktør er ansvarlig for forvaltningen av selskapets verdier. Utvikling og omstilling av selskapets drift og virksomhet, vurdering av større prosjekter og langsiktig strategi er viktige styreoppgaver. Styret er ansvarlig for å ansette, eventuelt om nødvendig også si opp, administrerende direktør. Et allsidig sammensatt og kompetent styre gir bedriften ressurspersoner som administrerende direktør og bedriften ellers kan søke råd hos i spesielle saker. Valget av personer til disse verv er derfor en viktig arbeidsoppgave for departementet.

Valgene til organene i aksjeselskaper der staten har aksjer foretas på vedkommende selskaps generalforsamling eller i møte i bedriftsforsamlingen. Det legges vekt på å velge personer til styrene med bred erfaring fra næringsliv og industri, gjerne også fra eksportvirksomhet og markedsføring, forretningsjuss og finansiering. Styret får også medlemmer valgt av og blant de ansatte. Ved dette søker man å få satt sammen et best mulig kvalifisert styre til å lede selskapets virksomhet. Departementet har videre lagt vekt på å søke etter medlemmer til selskapsorganene også utenfor sentrale områder.

Valg til de styrende organer i disse aksjeselskaper omfattes formelt ikke av likestillingsloven. Departementet har imidlertid lagt til grunn at likestillingshensyn følges når staten foreslår personer valgt i styrer og bedriftsforsamlinger i slike selskaper.

Valgene finner vanligvis sted for en periode på to år, i samsvar med aksjelovens hovedregel. Departementet har praktisert en aldersgrense for medlemmer av styrer og bedriftsforsamlinger i de statlige industriselskapene, basert på det som er vanlig i privat industri ellers. Ingen velges eller gjenvelges i det året de fyller 70 år.

Hva angår valgbarhet, har Stortinget bestemt at stortingsrepresentanter ikke bør velges til verv i bedrifter som er underlagt Stortingets kontroll, med mindre det kan forutsettes at representanten ikke stiller til gjenvalg. Det er også en uskreven regel at statsråder, når de trer inn i Regjeringen, frasier seg slike verv. Tilsvarende gjelder statssekretærer.

Det er videre fastsatt bestemmelser om at embets- og tjenestemenn ansatt i et departement eller i sentraladministrasjonen for øvrig, som har saker vedrørende virksomheten som sitt saksområde, eller som er ansatt i et departement eller annet sentraladministrativt organ som regelmessig behandler saker av vesentlig betydning for selskapet eller for vedkommende bransje, ikke bør foreslås valgt til medlem av styre og lignende i selskapet. Det er også gitt retningslinjer om at administrerende direktør i en statsbedrift ikke bør velges til medlem av styret.

Departementet har lagt vekt på at godtgjørelsene til medlemmer av styrer og bedriftsforsamlinger i aksjeselskaper der staten har aksjer, skal fastsettes på et nivå tilsvarende private aksjeselskaper som det er naturlig å sammenligne med.

I vedlegg 1 følger en oversikt over sammensetningen av selskapenes styrer og bedriftsforsamlinger, etter de valg som ble foretatt på generalforsamlinger og bedriftsforsamlinger i 1997-98.

2.5 Mål for avkastning og krav til utbytte

Omfanget av det statlige eierskapet i næringslivet stiller krav om retningslinjer for styring av statlig virksomhet gjennom blant annet utbyttepolitikk og avkastningskrav. Det er et alminnelig utgangspunkt for statlige selskaper at de har en forretningsmessig målsetning, med lønnsom drift som et hovedkriterium. De statlige selskapene skal kunne drive sin virksomhet innenfor de rammene som Stortinget har trukket opp, og etter de samme linjer som de private bedriftene de konkurrerer med.

Staten bør benytte samme prinsipper for fastsettelse av mål for avkastning som private investorer. Nivået på avkastningen bør tilpasses den risikoen som virksomheten påfører eier/staten slik at avkastningskravet øker med økende risiko. De statlige selskapene som er pålagt samfunnsmessige oppgaver som kan være ulønnsomme å utføre, kan kompenseres for dette slik at pålagte oppgaver ikke medfører svekket konkurranseevne. Slik kompensering bør imidlertid ikke skje gjennom redusert avkastningskrav til virksomheten.

EØS-avtalens regler om offentlig støtte (art. 61 flg.) stiller krav til at det offentlige opptrer som enhver fornuftig markedsinvestor når det skytes inn offentlig kapital til drift eller investeringer i offentlige bedrifter. Dette medfører at staten ikke kan tilføre statsbedriftene midler uten at det stilles krav til bedriftene om en viss avkastning eller utbytte på lik linje med det en privat investor ville akseptere for å stille tilsvarende midler til rådighet.

For staten som eier er verdiskaping over tid det overordnede målet som utbyttepolitikken må støtte opp under. Utbyttepolitikken må videre ta hensyn til selskapenes muligheter til å gjennomføre lønnsomme investeringsprosjekter. I statlige selskaper bør utbyttepolitikken være utformet slik at den ikke medfører uønskede konkurransevridninger mellom den statlige virksomheten og private selskaper.

Departementet vil understreke at statens mål for avkastning og krav til utbytte må være kjent for og drøftet med bedriftens styre, ledelse og de ansatte, slik at alle står samlet rundt innsatsen for å oppnå de forventede resultater. Det er i denne sammenheng viktig at statens politikk på dette området er forutsigbar og ligger fast over noen tid. Staten som eier vil imidlertid ta hensyn til spesielle situasjoner, og den enkelte bedrifts soliditet ved utarbeidelsen av utbyttekrav. Statsfinansielle og politiske forhold kan også gi spesielle utbyttebehov.

Regjeringen vil med utgangspunkt i disse hovedprinsippene arbeide videre med en konkretisering av de generelle retningslinjene for styring av statlige selskaper, herunder avkastningskrav og utbyttepolitikk. Utarbeidelse av funksjonelle krav til økonomireglementets bestemmelser om styring av statlige selskaper vil måtte avvente dette arbeidet.

2.6 Etiske grunnregler for statlig industriell virksomhet

Myndighetene har et særlig ansvar for å ivareta hensynet til miljø og menneskerettigheter.

I politisk sammenheng og i offentlig debatt reises av og til spørsmålet om departementets rolle og ansvar som innehaver av eierinteresser i aksjeselskaper eller statsforetak som, i forbindelse med virksomheten, blir involvert i saker om mulige overtredelser av lover, forskrifter og offentlige pålegg. Det kan dreie seg om forhold som behandles av for eksempel Arbeidstilsynet, Statens Forurensningstilsyn (SFT), eller ligningsvesenet. Økende internasjonalisering av norsk næringsliv medfører at norske bedrifter og myndigheter støter på en rekke etiske problemstillinger også i sitt utenlandsengasjement. Her må det skilles mellom statens eierrolle og statens myndighetsrolle.

Næringslivet har i økende grad erkjent at det har et selvstendig ansvar for å ivareta hensynet til de etiske sider ved sin virksomhet. Det er departementets syn at det også i selskaper der staten er eier, i første rekke vil være selskapets administrasjon og styre som har ansvaret for å følge opp saker av denne art. Departementet vil i alminnelighet søke å holde seg orientert om slike saker og følge opp behandlingen av dem, men da først og fremst med sikte på å vurdere hvorvidt det kan stilles spørsmål vedrørende styrets og administrerende direktørs forvaltning av selskapet som generalforsamlingen som øverste myndighet i selskapet bør ta stilling til.

Departementet forventer at selskapenes administrasjon og styrer opptrer i tråd med internasjonalt anerkjente menneskerettighetsstandarder, og at selskapene tar ansvar for forhold innen sin egen virksomhet når det gjelder krav til sikkerhet, arbeidsmiljø, behandling av arbeidstakere, produktkvalitet og lignende. Dette gjelder også ved selskapenes satsning internasjonalt.

Regjeringen ser positivt på egenutviklede sjekklister og etiske retningslinjer for bedrifter som satser internasjonalt. Et eksempel på dette er en sjekkliste som er utarbeidet av NHO. Slike etiske retningslinjer kan bidra til å tydeliggjøre bedriftenes ansvar og fungere som et redskap for å føre en kontinuerlig debatt rundt etiske spørsmål.

Gjennom etableringen av et eget konsultativt organ under ledelse av Utenriksdepartementet vil Regjeringen bidra til å øke kunnskapen om, og bevisstheten omkring etiske problemstillinger forbundet med handel og internasjonalisering i såvel offentlig som privat virksomhet. Berørte departementer, nærings- og arbeidstakerorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner og relevante forskningsmiljøer er invitert til å delta i det konsultative organet. Det skal være et forum for å diskutere de etiske utfordringene næringslivet møter ved sitt engasjement i utlandet.

Det er etablert et utvalg på politisk nivå som også skal arbeide med disse spørsmålene, bestående av statssekretærene i Utenriksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet. Videre vil Utenriksdepartementets kapasitet til å gi næringslivet informasjon om menneskerettighetsspørsmål bli styrket.

Med disse tiltakene ønsker Regjeringen at myndighetene skal stille sin kompetanse til disposisjon og være tilgjengelig for dialog og konsultasjoner i forhold til de vanskelige avveiningene næringslivet står overfor. Norske myndigheter deltar også i internasjonalt samarbeid rundt slike spørsmål.

2.7 Kvinner i næringslivet

Kvinner utgjør i dag cirka halvparten av de yrkesaktive. Det er imidlertid et stykke igjen til reell likestilling på arbeidsmarkedet. Særlig gjelder dette lederstillinger i næringslivet. Aktive tiltak for likestilling kan tilføre norsk industri og næringsliv nye ressurser, kompetanse og impulser.

Evnen til å utnytte ressursene best mulig er avgjørende for et lands konkurranseevne. Likestillingsarbeid i bedrifter, rekruttering, avansement og opplæring, bør ha lønnsomhet og bedre ressursutnytting som sitt utgangspunkt.

Norge har en betydelig statlig næringslivssektor, som står overfor store utfordringer i fremtiden. Det vil ha betydning overfor det øvrige næringsliv at virksomheter der staten har eierinteresser har en stor andel kvinner i sentrale posisjoner. Det viser at virksomhetene tar ansvar for optimal utnyttelse av de ressurser virksomheten har i arbeidsstyrken, og legger grunnlaget for å styrke de ansattes samlede kompetanse ved at bedrifter blir et sted hvor kvinner og menn får like utviklingsmuligheter.

Departementet ønsket å gjøre en innsats for å øke kvinneandelen i lederstillinger i næringslivet, og sette kvinner som ressurs i fokus. I et brev av 22. juni 1995 til underliggende institusjoner og virksomheter der staten ved Nærings- og energidepartementet hadde eierinteresser, ba departementet om en orientering om gjennomførte og planlagte tiltak for å øke kvinneandelen blant de ansatte, spesielt på ledernivå, og andre likestillingsplaner og/eller tiltak. Departementet ba om status pr. juni 1995 med hensyn til fordeling av kvinner og menn på de forskjellige stillingsnivåer. I februar 1996 inviterte statsråden virksomhetenes leder til et møte om «Kvinner som ressurs i arbeids- og næringsliv, erfaringer og utfordringer». Møtet resulterte i at et arbeidsutvalg ble etablert med representasjon fra Norsk Hydro ASA, Statoil AS, Kongsberg Gruppen ASA, Arcus AS og Norsk Jetmotor a.s. Utvalget skulle ta initiativ til erfaringsutvekslingssamlinger, for å bidra til videre læring og diskusjon om felles temaer og for å bidra til utviklingen av kvinnelige ressurser i virksomhetene.

Olje- og energiministeren og nærings- og handelsministeren inviterte til et oppfølgingsmøte i oktober 1997. Siktemålet med samlingen var særlig å utveksle erfaringer og problemstillinger som inspirasjon og grunnlag for det videre likestillingsarbeidet i de respektive virksomhetene.

2.8 Salg av statlige aksjeposter

Det har tidligere vært forutsatt at hvert enkelt salg av statlige aksjer skal legges fram for Stortinget som egen sak. Stortinget vedtok imidlertid 19. juni 1998, etter forslag fra regjeringspartiene, følgende romertallsvedtak:

«Regjeringa får fullmakt til å selje aksjer i 1998 for inntil 500 mill kroner, under føresetnad av at nedsalet kan skje til ein akseptabel pris. Salet kan kome i tillegg til sal som Regjeringa alt har varsla (aksjar i DnB, Kreditkassen, Norsk Medisinaldepot og Statkorn Holding).» Fullmakten er foreslått forlenget til ut 1999, jf. Finansdepartementets St. prp. nr. 1 for 1998-99.

Nærings- og handelsdepartementet legger vekt på at staten løpende må kunne vurdere om dens kapital kan gjøre en bedre jobb dersom den flyttes fra en passiv plassering i etablerte bedrifter som lett kan skaffe seg privat eierkapital, til heller å bidra til fremveksten av nye, mer risikofylte etableringer.

Salg av statlige aksjeposter kan skape uro i vedkommende bedrift i en overgangsfase, og blir lett politisk kontroversielle. Ansattes organisasjoner er jevnt over tilfreds med å ha staten som eier. Lokale politiske miljøer frykter at arbeidsplasser skal gå tapt. I salgsspørsmål legger departementet vekt på å opptre på en slik måte at selskapene kan gis anledning til en naturlig utvikling og ekspansjon, enten ved å delta i nye emisjoner, eller ved å la den statlige eierandelen bli redusert.

Nærings- og handelsdepartementet legger ellers til grunn at salg av statlige aksjer, innen rammen av fullmakten, nå kan gjennomføres uten at den enkelte sak forelegges Stortinget. Dette vil allikevel ikke gjelde selskaper hvor det foreligger tidligere forutsetninger som tilsier at et salg må forelegges Stortinget.

Departementet gir under punkt 4.11.3 en orientering om avtalen med Volvo Aero Corporation om salg av statens eierandel i Norsk Jetmotor as.

Spørsmål om et statlig nedsalg berøres ellers i forbindelse med omtalen av A/S Olivin, Arcus AS og Sydvaranger ASA.

2.9 Statlig eierskap på terskelen til det neste årtusen

Ved inngangen til det nye årtusen må det norske velferdssamfunnet utvikles videre som en del av en stadig mindre verden. Den raske og omfattende utviklingen har blant annet bidratt til fremvekst av nettverk som gjør det lett å overføre informasjon, kunnskap og finanskapital over landegrensene. Den nye teknologien har også økt behovet for kompetanse på alle plan i virksomhetene.

Produksjon innenfor samme konsern skjer i økende utstrekning i ulike land og i ulike deler av verden, og eierskap blir i mindre grad enn tidligere nasjonalt basert. Det utvikles næringsklynger, og det er tendenser til at enklere produksjon flyttes til lavkostland. Internasjonalisering skjer i tiltakende grad gjennom ulike allianser mellom foretak i flere land som går utover tradisjonell eierintegrasjon. Stadig færre bedrifter har anledning til å operere uforstyrret i beskyttede, nasjonale markeder eller forholde seg til nasjonale konkurrenter alene.

Internasjonalt har det vært en trend i retning av økt deregulering og privatisering. Når det gjelder deregulering, har Norge generelt vært i takt med internasjonale trender. Deregulering har ført til at statlig eid næringsvirksomhet i større grad enn tidligere utsettes for konkurranse utenfra. Med den store vekten på et omfattende statlig eierskap i næringslivet har imidlertid Norge gått i en annen retning enn hovedtrenden internasjonalt når det gjelder privatisering.

Omfanget av statlige eierinteresser i Norge har økt, og offentlig sektor er på flere områder både eier og regulator. For staten som eier er det viktig å organisere og utøve eierskapet og regulatorrollen slik at det bygges opp tillit til at statlig eide selskaper ikke gis spesielle vilkår eller fordeler i konkurransen med andre nasjonale og internasjonale virksomheter. Regjeringen ønsker derfor å vurdere muligheten for å organisere det statlige eierskapet slik at eier- og regulatorrollen i større grad utøves av forskjellige departementer.

Statlig eierskap kan bidra til langsiktighet og stabilitet i næringslivet. Likevel kan det være grunn til å vurdere dagens balanse mellom offentlig og privat eierskap i norsk næringsliv. Bedrifter vil ofte ha behov for aktive og langsiktige eiere som kan tilføre bedriftene kompetanse, markedsadgang og nettverk. Staten fremstår i stor grad som en noe passiv investor og i mindre grad som en aktiv eier som bidrar til bedriftsutvikling. Regjeringen vil derfor løpende vurdere mulighetene for å gi enkelte statlige aksjeselskaper med behov for betydelig egenkapitaltilførsel mulighet for å hente inn egenkapital fra det private kapitalmarkedet gjennom delprivatisering og børsnotering. Dette kan bidra til å balansere statens rolle i forhold til private eiere i næringslivet.

Behovet for statlig eierskap av hensyn til samfunnsøkonomiske eller sektorpolitiske interesser endres over tid. Dette skyldes blant annet at myndighetenes reguleringsbehov i større grad løses gjennom lovreguleringer eller statlig kjøp av tjenester enn gjennom direkte eierskap i bedriftene. I tillegg har den teknologiske utviklingen i enkelte tilfeller redusert det samlede reguleringsbehovet eller gjort det mindre hensiktsmessig å utøve reguleringen gjennom et statlig eid selskap.

Regjeringen legger opp til en løpende vurdering av organiseringen av det statlige eierskapet. Endinger i internasjonale rammebetingelser, markeds- og konkurranseforhold og den teknologiske utviklingen utgjør noen av de elementene som er viktige for den fremtidige organiseringen av det offentlige eierskapet. Sammen med samfunnsmessige hensyn for øvrig, vil den internasjonale utvikling bli tatt hensyn til i de politiske vurderingene som myndighetene foretar i tilknytning til statens eierrolle.

Regjeringen legger til grunn at organiseringen av statens eierskap i næringslivet må utvikles slik at det er best mulig samsvar med formålene med det statlige eierskapet. Selskapenes utvikling må på denne bakgrunn følges nøye, ikke minst gjelder dette den konkurranseutsatte delen av statlig eide bedrifter.

Regjeringen vil se nærmere på ulike former for organisering av statlig eierskap, herunder også om det er behov for endret statlig eierform. Det vises for øvrig til St. meld. nr. 40 (1997-98) Eierskap i næringslivet, som ligger til behandling i Stortinget.