5 Kunstutdanningen i universitets- og høyskolesystemet

I Europa er forskjellene mellom institusjonstyper i universitets- og høyskolesektoren blitt mindre tydelige. En students oppnådde kvalifikasjoner er ikke nødvendigvis knyttet til ett spesielt lærested, men til studentens faktiske kompetanse og akademiske grad. Flere europeiske land har åpnet for muligheten til at studenter tar en høyere grad på en institusjon som ikke har universitetsstatus. Økte muligheter for mobilitet gir også et mer sammensatt og mangfoldig utdanningssystem. Gradsstrukturene i de europeiske landene karakteriseres generelt av å være mangfoldige og komplekse. Det typiske for strukturene er at lavere grad består av tre eller fire års studier.

Bologna-erklæringen fra 1999 ble skrevet og signert for at det skulle arbeides for større kompatibilitet og sammenliknbarhet mellom systemene for høyere utdanning i Europa. Erklæringen ble underskrevet av 29 europeiske ministre. Dette stod sentralt i erklæringen:

• et mer tilgjengelig, forståelig og sammenliknbart system

• etablering av et system bestående av to hovednivåer. Opptak til det høyere nivå skal kreve gjennomført og bestått eksamen fra lavere nivå. Det lavere nivået må minst utgjøre en studietid på tre år

• økt mobilitet og fri bevegelse av studenter, lærere, forskere og administrativt ansatte mellom institusjoner i ulike land

Kunstutdanningene har et uensartet mønster med hensyn til organisering: 1

I Sverige er den kunstfaglige utdanningen organisert etter følgende struktur: høgskoleexamen, et samlebegrep for to års studier, kandidatexamen, tre års studier med visse krav til fordypning, og magisterexamen, fire års studier med ytterligere krav til fordypning. I tillegg er det forskerutdanning organisert som licentiatexamen og doctorsexamen. For kunstutdanningene er det fastsatt spesifiserte eksamener.

I Finland er kunstutdanningen i all hovedsak organisert som annen universitets- og høyskoleutdanning med denne strukturen: kandidatexamen definert som en lavere høyskoleeksamen etter tre års studier og magisterexamenetter fem års studier. Også Finland har licentiatexamenog doctorsexamen i kunstfag. Det er gitt bestemmelser om blant annet studietid og hvilke institusjoner som kan gi eksamen.

I Danmark gis musikkutdanning ved universitetene og ved musikkkonservatoriene. Utdanningen tar fire til seks år og inkluderer også musikklærere. Ved Det kongelige danske kunstakademi er studietiden seks år med en grunnutdanning på to og en spesialisering på fire år. Design- og kunsthåndverksutdanning er inndelt i tre avdelinger/trinn: ett års felles grunnutdanning, to års spesialisering og et halvt til to års videre fordypning ved et spesifikt institutt. Teaterhøgskoler gir fireårig utdanning.

5.1 Studiestrukturer i dagens nasjonale kunstutdanninger

I Norge tilbys et mangfold av kunstutdanninger for utøvende og skapende virke. Det er variasjon i studielengde, muligheter for fordypning og hvilken formell uttelling utdanningene gir. Kunstutdanninger tilbys ved flere statlige høyskoler, ved flere universiteter, ved vitenskapelige høyskoler og ved de statlige kunsthøyskolene. Også den private institusjonen, Barratt Dues musikkinstitutt, gir studietilbud i utøvende musikk på høyere utdannings nivå.

Norges musikkhøgskole, Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen har som hovedoppgave å tilby utøvende og skapende kunstutdanninger. Disse kunsthøyskolene skal være de fremste på sine fagområder, og har som målsetting å ivareta hele bredden av utdannings- og utviklingsoppgaver på sine faglige felt, tilsvarende det som er lagt til de vitenskapelige høyskolene.

5.1.1 Grader, vitnemål m.m.

Norges musikkhøgskole og de universitetene som gir utdanning i utøvende musikk tildeler gradene cand. mag. etter fire år. Norges musikkhøgskole og Universitetet i Bergen tildeler gradene cand. musicae og cand. philol. for diplom- og hovedfagsstudier. Også ved høyskolene tildeles graden cand. mag. med basis i musikkutdanning.

Begge de statlige kunsthøyskolene tilbyr et treårig grunnstudium i kunsthåndverks- og designfag og et hovedfagsstudium på ett og et halvt år. Avsluttet grunnutdanning gir graden høgskolekandidat. Etter endt hovedfag får studenten graden kunstfag- eller designkandidat. Billedkunstutdanningen ved de to statlige kunsthøyskolene og ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet består av fire års grunnstudier. Etter obligatorisk avgangsutstilling får kandidatene et diplom. I billedkunstutdanningene tilbys også et femte påbyggingsår.

Scenekunstutdanningene i dans, teater og opera ved Kunsthøgskolen i Oslo har integrerte studier av tre års lengde. Disse fører frem til profesjonstitler, og ved fullført utdanning får kandidatene godskrevet 60 vekttall slik at det er mulig med påbyggingsstudier ved annet lærested for å oppnå en cand. mag.-grad.

Mangfoldet av tilbud på det kunstfaglige området er i de senere årene utvidet med en rekke designstudier med ulik innretning, fra hovedsakelig å vektlegge de kunstfaglige aspekter til større vekt på de tekniske/ingeniørfaglige. Varigheten for disse utdanningene varierer også, og også hvilke grader de fører frem til, fra toårig høgskolekandidat til femårig sivilingeniørutdanning. Det er opprettet treårig filmutdanning og treårig figur-teaterutdanning. Disse studietilbudene er etablert som deler av eksisterende høyskolemiljøer og innenfor det etablerte gradssystemet. Forfatterstudier tilbys ved Høgskolen i Telemark og ved Universitetet i Tromsø. En dramatikerutdanning er i gang som et prøveprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo, og manuskriptlinjen ved filmutdanningen ved Høgskolen i Lillehammer har et stort innslag av kreativ skrivetrening. Studier i animasjon tilbys ved Høgskolen i Volda.

Norges musikkhøgskole og Arkitekthøgskolen i Oslo tilbyr doktorgradsprogram. Doktorgradsprogrammene er imidlertid vitenskapsorienterte og atskiller seg i innhold og metode fra det nye stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid, som omtales under pkt. 5.2.6.

5.1.2 Normert studietid

Hovedregelen er at grunnutdanningen innen kunstfag er normert til tre år. Unntaket er musikkutdanninger, som har både tre- og fireårige grunnutdanningsløp og billedkunstutdanningene som har fireårige studieløp.

5.2 Fremtidige studiestrukturer

5.2.1 Opplæring i kunstfag før opptak til universitet eller høyskole

Grunnskole og videregående opplæring kan i dag ikke gi et tilstrekkelig kunstnerisk ferdighetsnivå for videre studier ved universiteter eller høyskoler. Som det fremgår av kapittel 4 er det andre instanser som gir den undervisningen som må til for å kvalifisere for opptak til høyere utdanning.

Grunnopplæringen har gjennom reformene hevet det allmennfaglige nivået i kunstfagene, og det er opprettet studieretninger i videregående opplæring i musikk, dans og drama og i formgivingsfag. Departementet forventer at omleggingene i forbindelse med Reform 94 og Reform 97 vil styrke elevenes kunstfaglige innsikt, og i noen grad også deres ferdigheter.

Tilbudene til barn og unge i kunstfag har vært økende de senere år, jf. omtale under kap. 4 av aktiviteter i regi av Den kulturelle skolesekken og musikk- og kulturskolene. Folkehøyskolene og kunstfagskolene fyller viktige og nødvendige oppgaver i kunstutdanningen og vil langt på vei fungere som forskoler til høyere utdanning. Spesielt viktige er disse skolene for musikk-, teater-, billedkunst-, kunsthåndverks- og designfagene. I tillegg til de nevnte offentlige og private tilbudene, har elevene ofte parallelt hatt privatundervisning før de tas opp til høyere utdanning.

Studentene som søker opptak til et utøvende eller skapende studium i universitets- og høyskolesystemet, har dermed ofte en lang utdanningstid bak seg. Det er heller ikke uvanlig at kunststudentene har tatt andre studier ved universiteter og høyskoler før de tas opp til et kunstfagstudium.

Studentene som tas opp ved de forskjellige høyere kunstutdanninger har altså et høyt startnivå. Det vises til tiltak i foregående kapittel for å styrke grunnopplæringen og gjøre elevene ytterligere rustet for overgang til høyere utdanning.

Søknaden til fagene er stor, og det er få søkere som blir tatt opp. Ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Statens teaterhøgskole, tas for eksempel om lag to prosent av søkerne opp. Etter departementets syn må det høye nivået ved opptak og det at elevene har lang utdanning bak seg, tillegges vekt ved vurdering av hva som er en hensiktsmessig tidsnormering i en fremtidig gradsstruktur.

5.2.2 Opptakskrav

De fleste kunstutdanningsinsitusjoner krever i dag generell studiekompetanse ved opptak av studenter, men forskrift F-82-99 gir adgang til unntak fra dette kravet til kunsthøyskolene og til kunstfagstudier ved andre institusjoner enn disse.

Heltne-utvalget foreslår at dagens ordning opprettholdes. Høringsuttalelsene gir i hovedsak tilslutning til dette.

Unntaket fra kravet om generell studiekompetanse praktiseres i dag på studier på danserlinjen, skuespillerlinjen og opptak til blant annet billedkunstutdanningene. I tillegg til generell studiekompetanse er det omfattende opptaksprøver til kunst- og musikkfaglige utdanninger.

Det fremmes forslag om videreføring av dagens opptaksordninger. Departementet vurderer det slik at gjeldende forskrift er tilpasset institusjonenes fremtidige behov.

5.2.3 Gradsbenevnelser

De norske kunstutdanningsinstitusjonene har ulike titler og benytter ulik dokumentasjon for fullført utdanning. Mens Norges musikkhøgskole har et gradssystem som tilsvarer universitetenes, fører fullført billedkunstutdanning ikke frem til vitnemål.

I et samfunn som legger økt vekt på formell kunnskap, kan det være problematisk at kompetansen enten ikke blir formalisert i et vitnemål eller ikke blir formalisert i vitnemål som er sammenliknbare med andre utdanninger i universitets- og høyskolesystemet. Ulikheter i benevnelser kan vanskeliggjøre vurderinger av formell kompetanse til arbeidslivet.

I en tid med økt internasjonalisering gir ulike vitnemål og grader problemer for studentene i forbindelse med søknad om opptak til studier på høyere grad ved utenlandske læresteder. Departementet ser det som ønskelig at kunstutdanningene får benevnelser som gjør dem sammenliknbare med andre studier innenlands og utenlands. Dette vil gjøre det lettere for norske studenter å ta hele eller deler av studiet ved en annen institusjon, og tilsvarende vil det forenkle situasjonen for utenlandske studenter som vil ta deler av eller hele utdanningen i Norge.

Boysen- og Heltne-utvalgene legger opp til at fremtidig gradsstruktur bør være cand. mag. på lavere grad og hovedfag på høyere grad.

Det er stor oppslutning om disse forslagene blant høringsinstansene, men i argumentasjonen fra flere av dem knyttes gradsbenevnelser også opp til normert studietid. Flere universiteter og høyskoler ønsker likevel å se disse spørsmålene i lys av Mjøs-utvalgets innstilling og oppfølgingen av denne.

Departementet legger opp til at musikk- og kunstutdanningene får de samme gradsbenevnelser som annen høyere utdanning i Norge. Det foreslås på bakgrunn av dette at kunstutdanninger på lavere grads nivå fører frem til bachelorgraden, og at avsluttet studium på høyere grads nivå fører frem til mastergraden.

5.2.4 Gradsstruktur og normert studietid

Lavere grad

Både Boysen- og Heltne-utvalgene foreslår en fireårig grunnutdanning i kunst- og musikkfag, en cand. mag.-grad. Boysen-utvalget begrunner dette blant annet med at meget få studenter avslutter sitt utøvende musikkstudium med mindre enn fire års studietid, og det vises til at gjennomsnittlig studietid er 5,4 år. Etter utvalgets syn vil en overgang til et gradssystem basert på en tre pluss to-modell, medføre at den gjennomsnittlige studielengden vil øke og at fem års studier vil utgjøre en minimumslengde.

Heltne-utvalget viser til at flere kunstutdanninger i utlandet har fireårige grunnutdanninger. Utvalget går ellers inn på begrunnelser for dette synspunktet relatert til det enkelte fag. Det blir argumentert for at fagtrengselen er stor, at enkelte grunnutdanninger ikke gir opptak i bransjeorganisasjoner og at lavere utdanningsnivå i dag ikke gir nødvendig modenhet. Det hevdes videre for kunsthåndverks- og designfagene at både grunnutdanningen og hovedfaget avsluttes på et for lavt nivå.

Høringsuttalelsene fra fagmiljøene går inn for en fireårig grunnutdanning. Det gjelder også kunsthøyskolene i Oslo og Bergen, samt Norges musikkhøgskole. Noen institusjoner, blant annet Universitetet i Bergen og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, støtter fire pluss to-modellen, men gir uttrykk for at studiemodell og gradssystem må ses i lys av Mjøs-utvalgets innstilling og oppfølgingen av denne. Høgskolen i Agder går i sin høringsuttalelse inn for at gradsstrukturen for musikkfag bør vurderes å bli lik den for øvrige utdanninger. Høgskolen i Stavanger har senere gitt uttrykk for de at de går inn for en tre pluss to-modell.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen uttalte i Innst. S. nr. 337 (2000-2001) at «kunst- og musikkfag krev spesiell merksemd når gradssystemet vert lagt om.» Også Heltne- og Boysen-utvalgene har pekt på det spesielle ved kunstfagene. Departementet er enig i at kunstfagene er spesielle. Det som særpreger dem er at de setter den kunstneriske virksomhet og utvikling i sentrum. Men departementet kan ikke se at denne fagtilnærmingen skal betinge lengre studietid. I prinsippet er det på innholdssiden og ikke i studietidens lengde at ulikhetene skal avspeiles. På den ene siden må det antas at det tar tid å bli kunstner, det vil si at den utøvende kunstner må starte tidlig i livet med å oppøve relevante ferdigheter. På den annen side må det antas at den prosessen kunstnerne er i, vil foregå gjennom hele livet. Utdanningsinstitusjonene kan ikke utdanne studentene til ferdige kunstnere. Utdanningen kan bare bygge opp under talentene og gi redskaper til bruk for den enkeltes utvikling.

Departementet er i hovedsak enig i problemstillingene som utvalgene tar opp, men mener at disse kan løses på andre måter enn ved å lage en fireårig grunnutdanning.

Når det gjelder spørsmål knyttet til faglig modning, vil dette kunne løses ved at det åpnes opp for påbygginger i form av mastergrader. Fagtrengsel er et problem i flere studier da fag i utvikling stadig frembringer ny kunnskap og nye metoder. Dette er ikke et særegent problem for kunstutdanningene, men det at flere kunstfag ikke har påbyggingsmuligheter, gjør problemet med fagtrengsel større enn for fag som har dette.

Det er i internasjonal sammenheng en tendens til at grunnutdanninger blir kortere, mens det legges økt vekt på betydningen av etter- og videreutdanning. Det er grunn til å tro at dette også er en trend som vil gjelde høyere kunstutdanninger. Kunstfagene bør derfor også fokusere mer på etter- og videreutdanning. En utvikling av etter- og videreutdanningstilbudene vil kunne avhjelpe problemene med fagtrengsel på grunnutdanningen.

De offentlige opplæringstilbudene i kunstfag til barn og unge har økt. Opplæringen starter på et tidlig tidspunkt i livet. At kunststudentene har lang utdanningstid bak seg før de tas opp til studium på høyere nivå, tilsier at kompetansen ved opptak til kunststudier må forventes å være høy.

På bakgrunn av ovennevnte argumenter vil departementet legge opp til at grunnutdanningene i kunstfag blir treårige.

Kvalitetsreformen innebærer en avkorting av studietiden for flere utdanninger i forhold til tidligere cand. mag.-utdanning. Begrunnelsen er at studenten sannsynligvis vil bruke mer konsentrert tid på studiene ved innføring av studieavtaler, samtidig som en forbedret studiefinansiering vil minske nødvendigheten av å arbeide ved siden av studiene. Studieavtalene, tettere oppfølging av studentene og nye evalueringsformer er argumenter for å kunne forvente økt effektivitet.

Musikk- og kunstutdanningene er spesielle på mange måter, også i sin organisering av studiene. De fleste studiene har for eksempel allerede en tett oppfølging av studentene, høy studieintensitet og løpende evalueringer. Det blir derfor en utfordring for institusjonene å finne frem til forbedringer på andre områder, som kunstfagenes oppbygging, samarbeid med andre avdelinger, bruk av nye metoder m.m. Departementet vil oppfordre kunstfagmiljøene til å tenke nytt i forbindelse med organisering av sine studieopplegg, og til å undersøke om kvaliteten i studentoppfølgingen og i studietilbudene er god nok. Institusjonen må også i oppbygging av fagtilbudet ta utgangspunkt i den faktiske skoleringen som studentene har ved opptak slik at unødige overlappinger unngås.

På lik linje med den reformen som har foregått ved øvrige læresteder, blir det en utfordring for institusjonene som i dag har fireårige utdanninger å omforme disse til treårige tilbud som gir yrkeskompetanse. For de institusjonene som gir tre-årige utdanninger, må det være et mål å heve dem opp på et faglig nivå som gjør at kandidaten føler at han kan «stå på egne ben,» som utøvende og/eller skapende kunstner.

Institusjonene forutsettes å ta opp studenter til bacelorgraden fra høsten 2003. Skulle dette skape særskilte problem for enkelte institusjoner, må dette avklares med departementet.

Høyere grad

Flere av dagens utdanninger i kunstfag gir ikke muligheter for videreutdanning i faget ut over grunnutdanningsnivået. Dette betyr at studentene innen flere kunstfag må dra til utlandet dersom de for eksempel ønsker å ta et høyere grads studium i scenekunst- og billedkunstfag. Mangel på høyere grads studier i et fag kan bidra til at talentfulle studenter ikke får utfolde sitt talent optimalt, og til at institusjonene ikke får godt nok kvalifiserte lærere. For samfunnet er det et tap at mange av talentene ikke får utviklet sitt kunstneriske potensial. Et høyt kunstnerisk nivå på kandidatene og i fagmiljøene er avgjørende for at norske utdanningsinstitusjoner skal være attraktive for utenlandske studenter og lærere.

Videreutviklingen av kunstfagene forutsetter nye påbygginger og/eller at nåværende påbygginger gir en formalisert uttelling. I dag finnes det fullt utbygde påbyggingsstudier på hovedfagsnivå i musikk. Departementet mener at det bør utvikles påbyggingsstudier på grunnutdanningen innenfor alle kunstfagene. Departementet er enig med utvalgene og høringsinstansene i at disse bør være toårige, og gi mastergrad slik som i utdanningssystemet for øvrig.

Institusjoner som blir gitt adgang til å tilby bachelorgraden, vil kunne søke om oppretting av mastergradsstudier. Departementet har i forbindelse med endringer av lov om universiteter og høgskoler utarbeidet utkast til en forskrift om det grunnlag høyere grad skal bygge på og om omfanget av selvstendig arbeid i høyere grad. Forskriftsutkastet er på høring. Departementet viser til at et nytt akkrediterings- og evalueringsorgan vil bli etablert, og at nye studier på mastergradsnivå for kunsthøyskolene og de statlige høyskolene skal akkrediteres av dette organet.

For de institusjoner som har fullt utbygde hovedfag, forutsettes det at disse fra høsten 2003 tar opp studenter til mastergradsstudium.

5.2.5 Mastergrad i operafaget

Det tilbys i dag en treårig operautdanning ved Kunsthøgskolen i Oslo. Utdanningen bygger i praksis på treårig grunnutdanning i musikk. Heltne-utvalget viser til at operautdanningen som gis, i realiteten er en utdanning på høyere grads nivå. Til tross for dette har operautdanningen i Norge vært klassifisert som en grunnutdanning.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at operautdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslo tar sikte på å få endret status for utdanningens to siste år fra å være en utdanning på lavere grads nivå til å bli en utdanning på høyere grads nivå. En endring av utdanningens nivå forutsetter positiv bedømming av akkrediteringsorganet. Departementet vil legge vekt på at Norges musikkhøgskole og Kunsthøgskolen i Oslo samarbeider om operautdanningen. Det legges til grunn at det etableres et samarbeid mellom operautdanningen og de institusjoner som gir relevant grunnutdanning slik at det første året i operautdanningen kan innarbeides som del av en bachelorgrad. En slik innpassing vil hindre at studenten får unødig lang studietid.

Øvrige scenekunstutdanninger

Kunstutdanningene i Norge består av små fagmiljøer. Dette innebærer at utvikling av mastergradstilbud vil kunne være kostnadskrevende og ikke minst krevende med hensyn til faglig kompetanse. Departementet mener på bakgrunn av dette at flere kunstutdanninger bør kunne gå sammen om etablering av mastergradsstudier. Det bør også etableres forpliktende samarbeid med kunstinstitusjonene om nødvendig faglig oppbygging, gjennom oppgaver, II-stillinger etc.

5.2.6 Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid

I St.prp nr. 1 (2000-2001) ble Stortinget orientert om at en arbeidsgruppe ville utarbeide forslag til et program for kunstnerisk utviklingsarbeid. Arbeidsgruppen fremla sin innstilling i november 2000.

Departementet har i budsjettet for 2002 foreslått å opprette et stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) og Budsjett-innst. S. nr. 12 (2001-2002). Stipendprogrammet er etablert som en parallell til de ordinære doktorgradsprogrammene, foreløpig for en periode på fem år. Stipendprogrammet skal ivareta og tilpasses utøvende og skapende kunstnerisk virksomhet, og selve kunstutøvelsen skal stå i sentrum for stipendiatenes prosjekter. Programmet skal føre frem til kompetanse på nivå med førsteamanuensis på linje med de organiserte doktorgradsprogrammene, men skal foreløpig ikke lede frem til en akademisk grad. Det er et mål at programmet skal være åpent for alle kunstfagene som tilbys ved de forskjellige institusjonene.

Skal kunstutdanningene komme opp på høyeste kunstnerisk-estetiske nivå, er det viktig at det legges til rette for videreutvikling av fagene tilsvarende doktorgradsnivå. I forbindelse med innføring av et stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid vil det også være viktig at det finnes kompetente søkere, som har en formell kompetanse tilsvarende mastergrad.

5.3 Praktisk-pedagogisk utdanning

Heltne-utvalget foreslår at kunsthøyskolene får egne ettårige praktisk-pedagogiske studier ved institusjonen. Det finnes i dag kun tilbud til dansere og koreografer ved Kunsthøgskolen i Oslo.

De fleste høringsinstansene er positive til dette forslaget. Flere av dem ser behovet for at forslaget utredes nærmere. Bare fire av høringsinstansene går i mot. Høgskolen i Oslo viser til at de allerede tilbyr et praktisk-pedagogisk studium for kunstnere.

Departementet vurderer det slik at det er et reelt behov for praktisk-pedagogisk utdanning for kunstnere. En pedagogisk kompetanse vil kunne gi kunstnere større muligheter på arbeidsmarkedet. Videre vurderer departementet kunstneres kompetanse i skoleverket som viktig.

Departementet vil derfor stille seg positiv til at kunsthøyskolene tar sikte på å utvikle egne fagdidaktiske opplegg i samsvar med rammeplanen for praktisk-pedagogisk utdanning. Utviklingen av egne fagdidaktiske opplegg for kunsthøyskolene bør skje i et samarbeid med institusjoner med høy kompetanse på det pedagogiske innholdet i praktisk-pedagogisk utdanning, for eksempel høyskolene i Oslo og Bergen.

5.4 Etter- og videreutdanning

Etter universitets- og høgskoleloven § 2 pkt. 5 har institusjonene ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine fagområder. Departementet legger opp til at institusjonene arbeider med å utvikle gode etter- og videreutdanningstilbud, og viser til Rundskriv F-6-00 Retningslinjer for egenbetaling om muligheter for å kreve egenandeler av studenter som benytter seg av slike tilbud.

Utbygging av mastergrader må forventes å ta noe tid. Departementet mener dette tilsier at det er behov for at kunstnere i større grad enn i dag får muligheten til å oppdatere seg gjennom kurs, seminarer m.m. Departementet vil derfor vurdere å gi kunsthøyskolene muligheter for å videreutvikle fagtilbud av kortere varighet, tilbud som på sikt kan vurderes å være et steg på veien mot mastergrader.