3 Marine næringer i et regionalt perspektiv

«Eit lys brenn like godt om ein kveikjer eit anna med det.» Norsk ordtak.

3.1 Sysselsetting og produktivitet i marin sektor

Sysselsettingen i fiskeindustri og havbruksnæringen har vært preget av stor grad av stabilitet i perioden fra 1985 og frem til i dag. Antall sysselsatte i fiskeflåten har blitt redusert i samme periode som følge av strukturelle endringer i næringen og teknologisk utvikling.

Fangstvolumet har økt i samme periode, slik at fangst per fisker er mer enn doblet.

Kartet lenger ut i kapitlet viser sysselsetting i fiskeri- og havbruksnæring sett i forhold til kommunenes totale sysselsetting. Som oversikten viser, er det i Nord-Norge vi finner de fleste kommuner hvor sysselsetting i fiskeri- og havbruksnæringen utgjør mer enn 20 pst. av den totale sysselsettingen i kommunen. Fiske, oppdrett og foredling er mange steder basisen for bosetting og annen næringsvirksomhet. Tradisjonelt har fiskeindustrien også vært en viktig kvinnearbeidsplass.

3.2 Regionale muligheter – globale utfordringer

Den kompetanse som er bygget opp gjennom tidene kombinert med vår nærhet til ressursene og en langstrakt kyst, er de viktigste konkurransefortrinn Norge har for videre vekst i marin sektor. Norge har mange aktive lokalmiljøer med faglig sterk kompetanse på marint område. De marine næringene blir stadig mer kompetanse- og kapitalkrevende. Dette har ført til et økende behov for å bygge opp solide fag- og kunnskapsmiljøer som er internasjonalt ledende på sine områder.

Kilde: Fiskeridirektoratet og Fiskeriforskning AS

Marine virksomheter og næringsmiljø må ha et kontinuerlig fokus på nyskaping og utvikling. De bedrifter/miljøer som opererer i et samspill med andre bedrifter og kunnskapsmiljøer har bedre forutsetninger for å lykkes i en global konkurransesituasjon.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Geografisk nærhet letter et slikt samspill. Ved å legge til rette for fremvekst av sterke regionale miljø med utgangspunkt i de ulike regionenes fortrinn, vil den samlede konkurransekraften i marin sektor styrkes. Regjeringen vil derfor legge til rette for en innovasjonspolitikk der man utnytter regionale fortrinn for å styrke vår globale konkurransekraft.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Gjennom ansvarsreformen fikk fylkene fra 2003 forsterket rollen som regional utviklingsaktør. Dette innebærer at kystfylkene gjennom arbeidet i de regionale partnerskapene styrer premissene for finansiering av marin næringsutvikling i egen region. I partnerskapene deltar representanter for næringen, regional stat og virkemiddelapparatet sammen med fylkeskommunen i utformingen av regionale utviklingsplaner (RUP). De marine strategier i RUPene er igjen styrende for Innovasjon Norges prioritering og oppfølging av marine prosjekter i fylkene.

Regjeringen arbeider for utvikling av en politikk tilpasset ulike regiontyper. Den regionalpolitiske målsetting uttrykkes som en balansert utvikling av bosettingen på landsdelsnivå, der alle landsdeler har vekst i et tyveårsperspektiv, og en bedre utnyttelse av nærings- og verdiskapingspotensialet i alle deler av landet.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Regjeringens hovedstrategier i regional- og distriktspolitikken 1 er å:

• etablere rammebetingelser som er så gode at virksomheter, kapital og arbeidskraft blir værende i Norge, og at vi fremstår som attraktive for utenlandske investeringer,

• satse sterkere på regioner og senter som har vekstpotensial – styrke vekstkraften der den allerede finnes, og samtidig legge grunnlag for gode levekår i alle deler av landet,

• prioritere virkemidler som kan bidra til å styrke evnen til innovasjon og nyetablering i alle deler av landet, med vekt på potensielle nyskapere og entreprenører.

3.3 Omstillings- og nyskapingsutfordringer

Flere enkeltvirksomheter og berørte lokalsamfunn sliter som følge av redusert lønnsomhet og fallende sysselsetting. Årsakene til dette er sammensatte og omstilling er nødvendig for å styrke konkurranseevnen. En av de viktigste oppgavene i den marine innovasjonspolitikken blir derfor å bidra til økt lønnsomhet og bedre evnen til omstilling og utvikling. Berørte lokalsamfunn og regionale myndig­heter bør delta aktivt i slike prosesser.

Boks 3.2 LOVUND – et lite samfunn med en positiv utvikling

Ytterst på Helgelandskysten – utenfor Sandnessjøen – ligger Lovund, en liten øy, full av aktiviteter og kjent for sitt sterke og aktive næringsliv, sin vakre natur og sitt rike fugleliv. Folketallet øker, fra 258 innbyggere i 1991 til 367 i mars 2004, hvorav 60 pst. er under 30 år.

Lovund er et driftig samfunn. Flere moderne bedrifter med tilknytning til havbruksnæringen er bygd opp i løpet av de siste par tiårene. På øya slaktes fisk fra oppdrettere i et stort område. Fisken pakkes i isoporkasser produsert lokalt og lastes på paller som er snekret på stedet. Et eksportfirma fra Lovund formidler fisk til store deler av verden.

Kystverket ferdigstiller Lovund havn i 2005. Prosjektet til om lag 100 mill kroner omfatter bl.a. bygging av en 600 m lang molo, utdypningsarbeider og en industrikai som sammen med nyutviklede, nærliggende industriarealer vil skape grobunn for ny virksomhet.

Lovund har flere overnattingssteder. Forventet omsetning i 2005 fra det lokale næringsliv er anslått til mellom 550 og 700 mill. kroner.

I et restaurert fiskebruk er det etablert et kystkultursenter der besøkende kan lære litt om livet på Nordlandskysten i eldre tider og i dag. Et aktivt idrettstilbud bidrar til å gjøre Lovund til et godt sted å bo.

Fiskeri- og havbrukspolitikk har tradisjonelt sett vært preget av sterke geografiske føringer og virkemidler. Det ligger også fordelingsmessige føringer innbakt i dagens marine forvaltning. Ett eksempel på dette er fiskerireguleringene, og fordelingen av kvoter mellom ulike fartøygrupper. Gjennom reguleringer, kvoteordninger og landingsbestemmelser påvirkes fordelingen mellom regionene. Fra 1930-tallet er deltagelsen i fisket begrenset, første gang gjennom trålloven. Dette har ført til endringer i flåte­sammensetningen. De siste 15 årene også med adgangsbegrensende tiltak for kystflåten. Tiltakene er innført både av hensyn til fiskeressursene og av økonomiske grunner. Utviklingen har i hele perioden gått i retning av færre og mer effektive fartøy. Den økte globaliseringen har ført til et økt fokus på lønnsomme verdikjeder. På sikt er det bare lønnsomme konkurransedyktige arbeidsplasser som kan sikre en bærekraftig utvikling langs kysten.

Regjeringen er imidlertid innforstått med og opptatt av de spesielle behov som knytter seg til småsamfunn og samfunn med markante utviklings- og omstillingsbehov. Regjeringen er videre opptatt av de samlede konsekvensene som samfunn langs kysten møter. Fiskeri- og kystdepartementet vil vurdere situasjonen i næringen og effekten av endringer i fiskeri- og havbruksreguleringene, både med sikte på om endringene har den tilsiktede effekt på den samlede lønnsomheten i næringen, og hvordan de påvirker utviklingen i spesielt fiskeriavhengige kommuner og regioner.

Regjeringen legger vekt på at omstillingsutfordringene må møtes i forkant gjennom ulike utviklingstiltak, både gjennom sektorpolitiske virkemidler og gjennom de særskilte midlene til regional utvikling under Kommunal- og regionaldepartementet. Hoveddelen av midlene til regional utvikling blir fordelt til fylkeskommunene til dels ut fra objektive kriterier og en mindre del ut fra skjønn på grunnlag av informasjon om pågående omstillingsarbeid og innmeldte behov fra fylkene.

Mangfoldet som følger av det norske bosettingsmønsteret har en egenverdi, og områdene utenfor byene har ressurser som er viktige for landets verdiskaping. Hensynet til trygghet og trivsel for enkeltmennesket tilsier også at mønsteret ikke bør bli endret for raskt. Det legges derfor vekt på å videreføre innsatsen for å styrke bosetting og verdiskaping i områder og landsdeler med ekstra utfordringer knyttet til lavt folketall, tynne næringsmiljø og avstandsulemper.

I spesielle situasjoner er det derfor aktuelt at staten går inn med ekstra tiltak. Eksempel på dette er omstillingsinnsatsen i kommuner og områder som er blitt rammet av forsvarsomstillinger og den ekstraordinære innsatsen i Årdal og Høyanger og i Finnmark i 2004 og 2005.

3.4 Infrastrukturens betydning for utvikling av marin næringsvirksomhet

En effektiv infrastruktur er viktig for utvikling i marin sektor. Nivået på transportkostnadene og på transporttilbudets omfang er utslagsgivende, både når den enkelte vurderer hvor attraktivt et sted er for bosetting og ikke minst når det gjelder lokalisering av bedrifter.

Transport er et viktig ledd i verdikjeden for sjømatprodukter. Effektive transportløsninger og god infrastruktur er viktige konkurransefaktorer og sentrale forutsetninger for økt verdiskaping. Pris, kvalitet, punktlighet og framføringstid er sentrale parametere som styrer valget mellom alternative transportløsninger. Det er betydelige regionale forskjeller på kostnader og fremføringstid.

Kostnadsnivået på transport av fisk har stor betydning. Å redusere fremføringstiden fremstår i dag som en av de største utfordringene. Fersk fisk forringes raskt. Ny kunnskap om emballasje og oppbevaring av ferske produkter kan bidra til å endre prioriteringen mellom transportmidler. I dag transporteres fersk fisk hovedsakelig på vei, og i noen grad med fly, sjøtransport dominerer frossenfisksegmentet (sild, makrell m.m.) og transport av konvensjonelle produkter (klippfisk, saltfisk og tørrfisk).

Innen EU-området er kapasiteten i sentrale deler av veinettet i perioder overbelastet. Dette kan bli en vesentlig flaskehals for deler av eksporten. Overbelastningene i veinettet gir derfor grunn til bekymring. Dette gjelder også kapasiteten ved grenseoverganger og tollklarering m.m.

I Norge er det tidvis køer på det sentrale Østlandsområdet og på innfarts- og utfartsårer til noen storbyregioner. Hovedsakelig gjelder dette i rushtiden. Det er også andre flaskehalser i det norske vegnettet, bl.a. knyttet til dimensjonering, ustabile forhold vinterstid og risiko for ras.

Kapasitets- og miljøulempene knyttet til over­belastning av EUs veinett gjør det realistisk å forvente økte kostnader ved biltransport i Europa, både som følge av økt tidsforbruk og av et gradvis økende avgiftsnivå. Det bør derfor planlegges for vesentlige overføringer av transport av gods fra vei til sjø og bane. Utvikling av de nasjonale havnene, og av  effektive tilførselskanaler til disse, er relevante tiltak for å nå målet om økt transport av varer på sjø.

Argumentene for videre investeringer i tran­sportinfrastruktur knyttes opp til utviklingen i bosettingsmønster og næringsutvikling generelt. Utviklingen i øvrige samfunnsforhold vil påvirke mulighetene til å opprettholde og videreutvikle ­tilfredsstillende infrastruktur på steder der marine bedrifter er lokalisert. En vellykket utforming av politikken på området avhenger således av at infrastruktur og marin næringsutvikling sees i sammenheng.

3.4.1 Fiskerihavner og betydningen for marin næringsutvikling

Muligheter og utfordringer

Effektive og trygge fiskerihavner er en viktig forutsetning for verdiskaping og bosetting langs kysten. Både opprettholdelse og videreutvikling av næringsaktivitet vil være avhengig av fiskerihavner som har tilfredstillende dybde og innseilingsleder med god oppmerking og tilstrekkelig manøvreringsareal. En utvikling i retning av større og mer dyptgående fartøyer medfører behov for utdypninger i en del fiskerihavner. Dette vil være nødvendig for at lokal industri skal få tilgang på råvarer.

Når det gjelder fisk som ferskvare, er tids­faktoren av stor betydning. Det er derfor viktig med et godt nettverk av funksjonelle fiskerihavner som tilfredstiller krav til dybde og manøvrerings­areal.

Skal man ivareta et nettverk av effektive og trygge fiskerihavner er det også nødvendig å prioritere vedlikehold av den infrastruktur som allerede er etablert. Norskekysten er værhard, og det vil være behov for en vedvarende innsats for å holde i stand moloanlegg og merking av seilingsleder.

Gode havnefasiliteter, både for hjemmehørende fiskefartøyer og «fremmedbåter» samt utvikling av tilknyttede næringsområder er viktig. På den annen side er det også behov for å avvikle en del anlegg som ikke lenger fyller noen aktiv funksjon for fiskerinæringen.

Regjeringen fremmer i St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal Transportplan 2006-2015 forslag om å videreføre innsatsen rettet mot fiskerihavner. Initiativet til fiskerihavneutbygging forutsettes tatt i kommunene som fremmer forslag gjennom fylkeskommunene. Fylkene fremmer forslag til Kystverket før den endelige prioriteringen av de statlige midlene blir avklart med Fiskeri- og kystdepartementet. I forhold til den kommunale og fylkeskommunale planleggingsprosessen blir det lagt til grunn at det ved vurderinger av tiltak stilles krav til at nytten av tiltak kan dokumenteres og ses i sammenheng med øvrig nærings- og infrastrukturutvikling. Prosjekter av stor betydning for den nasjonale verdiskapningen innen fiskerinæringen prioriteres spesielt.

Tilskuddsmidler kommer i tillegg til den statlige fiskerihavneutbyggingen, og blir brukt aktivt for å iverksette prosjekter med næringsmessig betydning i kommunene, der også kommunene i tillegg til eventuelle andre næringsinteresser bidrar.

Regjeringen vil gjennomgå søkekriteriene for fylkene vedrørende midler til statlig fiskerihavneutbygging, og statlig tilskudd til fiskerihavnutbygging. Det vil særlig bli fokus på:

• Næringsklynger (sammensatt næringsaktivitet/ bedrifter i tilknytning til havnen).

• Kommunenes utviklingsplaner (kommunedelplaner, arealplaner, etc.).

• Midlene til fiskerihavner sees i sammenheng med offentlig finansiering av prosjekter på landsiden.

• Tiltak for å kunne få raskere gjennomføring og ferdigstilling av prosjekter, bl.a. ved å konsentrere de statlige midlene om færre prosjekter.

3.5 Tilgang på kompetent arbeidskraft

Teknologisk utvikling har ført til at nærhet til ressursene i dag betyr mindre for valg av lokalisering av marin virksomhet enn tidligere. Dette betyr at andre lokaliseringsfaktorer øker sin relative betydning. Tilgang til kompetent arbeidskraft er en slik faktor.

Kunnskaps- og ferdighetsnivået i befolkningen har også blitt en stadig viktigere konkurransefaktor i forbindelse med endringen til en mer kunnskapsbasert økonomi.

Dette er en utfordring for mange små tettsteder langs kysten. Flertallet av de som fullfører høyere utdanning velger å bosette seg på stedet de har studert eller på steder på steder som gir et variert arbeidsmarked og som for øvrig kan tilby et godt tjeneste- og kulturtilbud.

Befolkningsutviklingen viser følgende tendenser de siste 10-12 årene:

• Folketallet vokser i byområder og i noen vekstsentre i alle landsdeler, sterkest vokser områder med sentra over 50 000.

• Innvandrere utgjør ca. halvparten av veksten i folketalet i året. En stor del av disse bosetter seg i storbyene, særlig i Oslo.

• Stor-Oslo og byområdet rundt Oslofjorden utgjør over 1/3 av folketallet i landet.

• Folketallet stagnerer eller går tilbake i flere større bygdebyområder med sentre på mellom 5 000 og 15 000, særlig i Nord-Norge, Trøndelag og i innlandet.

• Folketallet går relativt sterkt tilbake i spredtbygde områder. Likevel bor mer enn 670 000 i såkalte bosteds- og arbeidsmarkedsregioner med små sentrer og arbeidsmarkeder.

• Den demografiske utviklingen vil være selvforsterkende ved at andelen eldre innbyggere vil øke i de områdene som er preget av reduksjon i folketallet.

Flere fiskerisamfunn vil framover mest sannsynlig oppleve tilbakegang i befolkningen. Det forventes fortsatt negativ befolkningsutvikling i usentrale fiskerikommuner, mens noen av de større og mer sentrale kommunene kan forvente økning i folketall. Dette er en følge av en generell tendens av at flere ønsker å bo i større byer med et bredt tjenestetilbud.

Produksjon i marin sektor er i all hovedsak lokalisert langs kysten og i distriktene. Vekst i marin sektor vil derfor kunne bidra til å redusere fraflytting fra distriktene. Marin sektor er mangfoldig og vil kunne tilby spennende arbeidsmuligheter både for personer med realkompetanse og høy utdannelse.

3.6 Tilgang på kapital

Historisk har ressursene som er nyttet til investeringer i marin sektor blitt generert i næringen. I gode tider har det blitt investert i marin næringsvirksomhet langs kysten. Det er viktig å legge til rette for at vi også i fremtiden har virksomheter som både er i stand til å generere egenkapital til videre investeringer og som også fremstår som attraktive investeringsobjekter.

Kapitaltilgang i såkorn-/venturefasen synes å være en flaskehals for utviklingen av nye næringsområder i marin sektor. En arbeidsgruppe nedsatt av NHD 2 påpekte også at det er foretak i tidlig fase og med vekstambisjoner som opplever de største problemene med å finne kapital. En ekspertgruppe nedsatt av Finansdepartementet, som har vurdert Norges kapitalstyrke, fant også at svikt i kapitalmarkedet i en del tilfeller kan lede til for lav kapitaltilførsel til samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter. Ekspertgruppen anbefalte at dette eventuelt løses ved ordninger rettet mot den spesifikke markedssvikten, ikke med generelt økt kapitaltilgang for en næring 3 .

En sunn og lønnsom sjømatnæring som opererer innenfor gode og forutsigbare rammebetingelser vil på sikt trekke til seg både den nødvendige kompetanse og kapital. Dette må være en sentral målsetting og premiss for vurdering av sektorens kapitalbehov.

Innovasjon Norge har i 2004 har analysert geografiske variasjoner i kapitalmarkedet 4 . Studien tar utgangspunkt i en undersøkelse blant direk­tørene ved Innovasjon Norges distriktskontorer. I oppsummeringen fra Innovasjon Norge fremgår det blant annet til:

• Det har skjedd en negativ endring de siste 5 årene mht. tilgang på låne- og egenkapital. Trenden forsterkes jo lengre ut i distriktene man beveger seg. Tilgang på såkornkapital har vist seg å være spesielt svakt.

• Hypotesen om at bankenes tilbud er i endring som følge av økt konsentrasjonsgrad og sentralisering er styrket. Økt vektlegging av formell sikkerhet er en trend som forsterkes av nye internasjonale regelverk.

• Analysene bekrefter at betydningen av geografisk nærhet mellom kapitaltilbyder og -etterspørrer er stor, om enn ikke nødvendigvis som et eget vurderingspunkt når finansieringsbeslutningen fattes. Selv om geografi ikke gjenkjennes i strategiene, betyr nærhet mye i forhold til kjennskap og tilgang til prosjekter, i forhold til «deal flow», lokalkunnskap og kulturell nærhet, og ikke minst av praktiske årsaker som reiseavstand og oppfølgingskostnader.

• Bransjedimensjonen fremstår som viktig både i fremmed- og egenkapitalmarkedene. Tendensen er at de bransjer som anses som mest krevende i fremmedkapitalmarkedet (teknologi- og verkstedprodukter, reiseliv og tjenester knyttet til IKT, pluss sykliske bransjer som marin sektor) i stor grad er de samme som anses som mest attraktive fra investorsiden. Det vises til at det er nødvendig med mer dybdestudier for bedre å kunne forstå og få adressert ulike former for sektoravhengig markedssvikt i kapitalmarkedet.

Rapporten fra Innovasjon Norge er sammenfallende med det inntrykk som aktører i næringen har formidlet. Private finansieringsinstitusjoner er som følge av utviklingen i næringen de siste årene avventende med å gå inn på nye områder, og flere vedlikeholder eksisterende kundeportefølje uten å etablere nye kundeforhold. De krever dessuten en høyere andel egenkapitalfinansiering enn for få år siden. Sentralisering av finansielle miljø skaper i tillegg større avstand mellom næringsaktørene og de finansielle aktørene, og reduserer bankenes muligheter for personlig kjennskap til aktører og næringen. Tilgang til lånekapital til utviklings­prosjekter er for tiden en flaskehals for investeringer i sektoren.