5 Miljø som rammebetingelse

«Ein skal ikkje ta heile vegen i eitt steg.» Norsk ordtak.

5.1 Innledning

Produktive marine økosystemer og et rent hav er grunnleggende forutsetninger for å kunne utløse fremtidig marin verdiskaping både i fiske og havbruk. Hensynet til miljø og ressurser er også en grunnleggende premiss for næringsutvikling.

• Et rikt hav med økosystemer som opprettholder en stor og mangfoldig biologisk produksjon er en grunnleggende forutsetning for høstbare bestander, og dermed for marin verdiskaping. I tillegg vil et rikt hav med sitt mangfold gi oss et bredt spekter av utnyttelsesmuligheter.

• For å opprettholde en bærekraftig høsting og et langsiktig høyt utbytte må bruken av og ut­taket fra økosystemene reguleres og det må utføres tilstrekkelig kontroll til å sikre at reguleringene etterleves.

• Et rent havmiljø er en forutsetning for et rikt hav, trygg sjømat og mulighet for industriell utnyttelse av den marine flora og fauna.

En bærekraftig forvaltning er en forutsetning for vekst i marin sektor. Regjeringen anser hensynet til ressurs og miljø som en grunnleggende forutsetning for en optimal ressursforvaltning, og som en naturlig integrert del av sektorforvaltningen. Dette er særlig viktig for næringer som er basert på utnyttelse av marine levende ressurser slik at utnyttelsen ikke skader naturgrunnlaget.

Et rent havmiljø er en forutsetning for i det hele tatt å produsere, selge og eksportere norske sjømatprodukter. Det er derfor en prioritert oppgave for myndighetene å begrense utslipp av farlige stoffer, og å tilstrebe minst mulig belastning av fremmedstoffer totalt. Spredning av miljø­gifter til det marine miljø vil fordre oppfølging både i form av overvåking og ved forskning på helsemessige effekter av å spise sjømat. Kunnskapen som fremkommer under dette arbeidet vil inngå i det faglige grunnlaget for arbeidet med å begrense utslipp både nasjonalt og internasjonalt.

5.2 Bærekraftig bruk av marine ressurser

Fiskeri- og havbruksnæringen er basert på den biologiske produksjonsevnen i de marine økosystemene i hav-, kyst- og fjordområdene. Rene og rike marine økosystemer er en forutsetning for en videre utvikling og fremgang for de marine næringene. Dette innebærer også bærekraftig bruk av de biologiske ressursene.

5.2.1 Nasjonalt

Muligheter og utfordringer

En rekke aktiviteter og faktorer påvirker miljøtilstanden i kyst- og havområdene. Den samlede belastningen på de marine økosystemene er derfor resultat av vidt forskjellige påvirkninger i tillegg til høsting av ressursene. Overgjødsling, kjemikalieutslipp, forurensede sedimenter, høsting av levende ressurser, introduksjon av fremmede organismer, fysisk ødeleggelse av leveområder og klimatiske endringer er eksempler på slike påvirkninger. Påvirkning på én komponent kan få konsekvenser i andre deler av økosystemet selv om effektene ofte er vanskelige å oppdage. Dersom nøkkelarter, dvs. arter som mange ledd er avhengige av, blir negativt påvirket kan det endre hele systemet. Derfor er det et mål å opprettholde de marine økosystemenes struktur og funksjon slik at de beholder sitt mangfold av arter og sin produktivitet.

Utnyttelse av hav og kystsone bør skje uten at det går på bekostning av naturgrunnlaget. Det må imidlertid aksepteres noen endringer, ellers vil næringsutvikling og lokalsamfunn langs kysten stagnere. All aktivitet har konsekvenser, spørsmålet blir hva samfunnet kan akseptere. Marin næringsutvikling er preget av stadige endringer og krever dynamiske og fleksible ordninger. Bærekraftig bruk må være et grunnleggende element i all aktivitet.

Tilgang til areal for næringsutvikling er viktig og næringens arealbehov må vurderes i åpne prosesser som også ivaretar andre viktige samfunnshensyn. Det er viktig at arealdisponering som begrenser næringsutvikling skjer etter en helhetlig vurdering og blir evaluert på hensiktsmessig måte .

Det er opprettet flere verneområder som berører sjøareal. Slikt vern er et beskyttelsestiltak mot påvirkninger som kan skade naturverdiene i de aktuelle områdene. Vernet vil dermed i seg selv gi beskyttelse mot de negative påvirkningsfaktorene som det er relevant og/eller mulig å gjøre noe med. Innsatsen for overvåking av og kunnskapsoppbygging om naturtilstanden i verneområdene vil ha høy prioritet i årene fremover. På sikt vil dette også gi et bedre grunnlag for å evaluere verneområdene.

Regjeringen oppnevnte den 14. mars 2003 Havressurslovutvalget for å utrede et lovgrunnlag for forvaltning av levende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Utvalgets forslag til ny lov skal synliggjøre og ta hensyn til Norges folke­rettslige forpliktelser i forvaltningen av marine økosystemer. Disse hensynene er også vurdert som en del av biomangfoldlovutvalget. Utvalget forventes å legge frem sin utredning i juni 2005.

Regjeringens målsetting

• En levende kystsone hvor folk ønsker å bo, og hvor de har mulighet for arbeid, rekreasjon og kulturopplevelser.

• Kystens ressurser skal utnyttes på en bærekraftig måte.

• Det blir avsatt tilstrekkelig areal til næringsvirksomhet, både i forhold til eksisterende og fremtidig virksomhet. Dette må skje med minst mulig konflikter, kap. 11.

• Tiltak for vern/beskyttelse av områder må stå i forhold til verneformålet.

Tiltak

• Ny havressurslov som skal omfatte all forvaltning av marine levende ressurser. Loven vil være i tråd med prinsippene om økosystembasert forvaltning og føre-var-tilnærming. Hensynet til bevaring av marint biologisk mangfold som del av et levedyktig og produktivt økosystem skal være en del av lovens premisser.

• Hav- og kystområder som er vernet/beskyttet vil bli fulgt opp og evaluert på hensiktsmessig måte.

5.2.2 Internasjonalt

Muligheter og utfordringer

De overordnete globale rammene for forvaltningen av marine ressurser og miljø er fastlagt i FNs havrettskonvensjon av 1982. Konvensjonen gir kyststatene adgang til å opprette økonomiske soner på maksimalt 200 nautiske mil (370 kilometer) og gir kyststatene suverene rettigheter over naturressursene der. Havrettskonvensjonen angir prinsipper for hvordan regionale og nasjonale regimer skal organiseres og hvilke hensyn som skal tas i disse. Innenfor sonen har kyststaten plikt til å sørge for at forvaltning og bevaring av fiskeressursene er basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskap og at ressursene ikke står i fare for å bli overbeskattet. I den grad en kyststat ikke selv utnytter fullt tilgjengelige ressurser i sonen, skal det gis adgang til andre stater å fiske dette overskuddet.

Arbeidet med internasjonale miljøavtaler og -konvensjoner blir stadig viktigere for fiskeri- og havbruksnæringen. Disse avtalene setter i økende grad rammebetingelser i form av innarbeiding av miljøhensyn i forvaltning av marint miljø og levende marine ressurser. Eksempler på viktige avtaleverk er bl.a. Biodiversitetskonvensjonen (CBD), Konvensjonen for internasjonal handel med truede dyr og planter (CITES) og Konvensjonen for beskyttelse av det marine miljø i Nordøstatlanteren (OSPAR). Problemstillinger som drøftes i disse sammenhengene inkluderer bl.a såkalt listing av truede marine arter, inklusive fisk, i den hensikt å gi vedkommende art bedre beskyttelse, habitat- og områdevern for å beskytte viktige leveområder og tiltak mot andre negative miljøeffekter fra fiskeriene som f.eks overfiske og utilsiktet og skadelig bifangst.

Det økte fokus på marine miljøspørsmål både hos publikum generelt og i internasjonale organisasjoner representerer både en utfordring og en positiv markedsmulighet for Norge.

Norge har en god og streng forvaltning sett i et globalt perspektiv, og dette vil i økende grad bli nyttig i markedsføringen av norske produkter. For å utnytte dette konkurransemessige fortrinnet må vi imidlertid kommunisere vår miljøvennlige fiskeri- og havbrukspolitikk vesentlig bedre.

Flere organisasjoner og konvensjoner, bl.a. OSPAR, Bonn-konvensjonen, CITES og IUCN, opererer nå med egne lister over marine truede arter/bestander og habitater. Noen er basert på vitenskapelige kriterier og er gjenstand for en seriøs vurdering. Andre lister er imidlertid ikke basert på denne type vitenskapelig grunnlag. Implikasjoner av listing varierer. CITES har de eneste listene som innebærer noen form for folkerettslig forpliktelser i form av handelsrestriksjoner. Men selv om listingen ikke har bindende konsekvenser i en folkerettslig forstand, vil en listing likevel kunne medføre både politiske og markedsmessige negative signaler. F.eks. er det ikke utenkelig at innkjøpere i matkonserner vil vegre seg mot å kjøpe inn fisk fra arter som er listet som truet. Listing av fisk kan få effekter på enkelte konsumenters valg. Denne problemstillingen er for øvrig nært knyttet opp til miljømerking av fisk som er nærmere omtalt lengre bak i kapitlet. Begge har potensielt store markedsmessige konsekvenser. Regjeringen er positiv til listing av truede arter og bestander som instrument for å beskytte arten og bevare biomangfoldet. Imidlertid er det avgjørende at kriteriene for listene er basert på et vitenskapelig grunnlag og er tilpasset dynamikken i marine forhold.

Opprettelse av marine beskyttede områder er et sentralt tema i den internasjonale debatten. Flere internasjonale konvensjoner og policyerklæringer som Norge har sluttet seg til, bl.a. Biodiversitetskonvensjonen, Johannesburgerklæringen og ministererklæring fra OSPAR sier at det skal opprettes et nettverk av marine beskyttede områder innen 2012. Dette kan potensielt få betydelige konsekvenser for norsk fiskeriforvaltning, og fra norsk side er det derfor viktig fortsatt å engasjere seg i internasjonale miljøprosesser. Den internasjonale debatten omfatter vern og beskyttelse i områder både innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon, og det er nå særlig fokus på behovet for vern utenfor de økonomiske sonene, dvs. på det åpne hav.

Fra norsk side anser vi at det er behov for en beskyttelse av særlig sårbare områder som bl.a. korallrev og dyphavsfjell mot skadelige fiskemetoder, som for eksempel bunntrål og annen fiskeredskap som kommer i kontakt med bunnen. I de siste årene er det påvist at dyphavsfjell og korallrev er leveområder for mange og varierte arter. Disse områdene er opphav til et stort omfang av liv og tilbyr gjemmesteder og mat for en rekke arter, også fiskeslag som fiskes kommersielt. I tillegg er sannsynligvis mange av artene som lever rundt dyphavsfjell og korallrev endemiske, dvs. de finnes bare på dette stedet. Både i et fiskeripolitisk og i et biodiversitetsperspektiv er det derfor viktig at disse områdene gis beskyttelse i alle havområder, både innenfor og utenfor de økonomiske sonene.

Regjeringen arbeider med disse spørsmålene i en rekke internasjonale fora både på globalt og regionalt nivå bl.a. gjennom Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC), OSPAR, CBD og FN. Regjeringen ønsker at fiskeriforvaltningen og dens internasjonale samarbeidsorganisasjoner skal ta et sterkere miljøpolitisk ansvar i tråd med prinsippet om en økosystem- og føre-var-basert tilnærming til marin ressursforvaltning. Fra norsk side anser vi at det i første rekke er de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene som må ta ansvaret for å sørge for at fiske på det åpne hav foregår på en miljømessig forsvarlig måte. I tråd med dette fikk Norge i 2004 tilslutning i NEAFC for å beskytte en del særlig sårbare områder i Nordøst-Atlanteren for fiske. Norge fikk også gjennomslag i FN for disse synspunktene. FNs fiskeriresolusjon fra 2004 understreker at det er nødvendig å verne en rekke særlig sårbare områder, og at de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene her har et særlig ansvar.

For å utnytte det faktum at Norge har en miljøvennlig fiskeri- og havbrukspolitikk sett i et globalt perspektiv, er det viktig at vi kommuniserer dette vesentlig bedre. Som et ledd i bedret kommunikasjon om norsk marin ressurspolitikk rettet mot et internasjonalt publikum, vil Fiskeri- og kystdepartementet opprette en egen hjemmeside om dette temaet.

Den økte oppmerksomheten omkring marine miljøspørsmål representerer klart også en utfordring både for næringene og fiskeriforvaltningen.

I tillegg til å beskytte det marine miljø blir det fortsatt en viktig oppgave for norske myndigheters arbeid på dette området å ivareta hensynet også til de marine næringene i det internasjonale arbeidet.

Regjeringens målsetting

• Global anerkjennelse for både bærekraftig bruk og vern av levende marine ressurser og de marine økosystemene.

Tiltak

• Bidra til at alle internasjonale avtaler og konvensjoner som arbeider med listing av truede marine arter og habitater baserer sine beslutninger på beste tilgjengelige vitenskapelige materiale.

• Arbeide aktivt for å endre konvensjonene til de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene 1 NEAFC (Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen) og NAFO (Den nordvest-atlantiske fiskeriorganisasjon), slik at disse organisasjonene kan ta et større ansvar for miljø og bio­diversitetsspørsmål knyttet til fiskerier på det åpne hav i tråd med prinsippet om en økosystem- og føre-var-basert tilnærming til marin ressursforvaltning.

• Arbeide aktivt gjennom FN og CBD mht. vurdering av et legalt rammeverk for marine verneområder på det åpne hav.

• Arbeide aktivt for å styrke FN-avtalen om fiske på det åpne hav i forbindelse med revisjonskonferansen i 2006.

• Etablere en hjemmeside med informasjon om norsk marin ressurspolitikk rettet mot et internasjonalt publikum.

5.3 Rent hav

Et rent havmiljø er en forutsetning både for å opprettholde produksjonen i havet og kystsonen og for å sikre trygg sjømat, som igjen er grunnleggende vilkår for å kunne selge og eksportere norske sjømatprodukter.

Konsumentene er i økende grad opptatt av sunnhetsaspekter knyttet til sjømat. Norske sjømatprodukter blir ansett av konsumenter både i inn- og utland å være blant de tryggeste og reneste. Dette er en viktig konkurransefordel for Norge, som det er avgjørende at vi beholder. Miljøvernmyndighetene arbeider nasjonalt og internasjonalt for å redusere tilførsel av forurensninger til norske havområder. Dette er også et viktig fundament for marin næringsutvikling.

Norske kyst- og havområder kan betegnes som forholdsvis rene. De mottar imidlertid en viss belastning av miljøgifter, organiske forbindelser, spormetaller og radioaktive stoffer. Disse utslippene kan potensielt oppfattes å utgjøre en trussel mot fisk som trygg sjømat, og dermed være et betydelig hinder for næringsutvikling. Utslipp av miljøgifter og annen forurensning til norske havområder skjer både gjennom lokale, landbaserte utslipp, utslipp fra petroleumsvirksomhet og gjennom utslipp fra skip, men det meste bringes til våre farvann med luft- og havstrømmer etter utslipp i andre deler av verden. Skal vi lykkes med å opprettholde et rent havmiljø, må vi arbeide både på nasjonalt plan for å redusere skadelige utslipp fra lokale kilder og på internasjonalt nivå for å redusere langtransportert forurensning.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Norske myndigheter arbeider for å begrense utslippene av farlige stoffer og å tilstrebe minst mulig belastning av fremmedstoffer totalt. Spredning av miljøgifter til det marine miljø vil fordre oppfølging både i form av overvåking, forskning på effekter og på risikoanalyse og –vurderinger av å spise norsk fisk og sjømat.

5.3.1 Marin forurensning – nasjonale aspekter

Muligheter og utfordringer

Det pågår en rekke prosesser som vil bli viktig for å redusere utslippene til det marine miljø. Viktig er implementeringen av EUs rammedirektiv for vann og Regjeringens null-utslippsmål for petroleumsindustrien.

Petroleumsindustrien bidrar både med uhellsutslipp og operasjonelle utslipp. De store akuttutslippene av olje er sjeldne, men produsert vann har fått stor oppmerksomhet på grunn av innholdet av de mange potensielt giftige stoffene i dette vannet og den store mengden produsert vann som kontinuerlig slippes ut i vannmassene. Det er stor usikkerhet om hvilken effekt disse stoffene har på marint liv på sikt. Forskningen på langtidsvirkninger ved utslipp til sjø er økt de siste årene. For å få redusert risikoen for skade på marint liv har Regjeringen derfor satt et mål om ingen utslipp eller minimering av utslipp av miljøfarlige stoffer i løpet av 2005. For petroleumsvirksomhet i Barentshavet har Regjeringen satt særskilte og strengere utslippskrav der det ikke skal være utslipp til sjø ved normal drift, unntatt ved boring av topphullet.

Etter at det ble satt forbud mot oljeholdige borekjemikalier i 1992, ble en viktig kilde til skade på bunnfaunaen eliminert. Borekaks kan spres over havbunnen og føre til fysisk nedslamming. Dette kan ha en viss betydning for korallrev og andre bunnorganismer. Oppmerksomhet er blitt rettet mot gyteområder for sild og tobis. Disse er avhengig av spesielle egenskaper ved bunnen for gyting, og eggene blir liggende på bunnen til de klekkes. Borekaks kan derfor ha en negativ påvirkning på fiskeproduksjonen i visse områder.

EU vedtok i desember 2000 et rammedirektiv for vann (2000/ 60/ EC) som skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannforekomstene og det akvatiske miljøet, samt sikre en bærekraftig vannbruk. Direktivet omfatter ferskvann, brakkvann, grunnvann og kystvann ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Det skal utarbeides forvaltningsplaner for de enkelte vannregionene, og hovedmålsettingen med rammedirektivet for vann er at alle vannforekomster skal ha oppnådd god status og tilstand innen 2015. Arbeidet med implementeringen av rammedirektivet for vann ledes av Miljøverndepartementet og direktivet gjøres gjeldende for Norge via EØS-avtalen.

Langsomt nedbrytbare organiske miljøgifter omtales gjerne som POP (Persistent Organic Pollutants). Denne type stoffer, blant annet PCBer og dioksiner, er fettløslige og kan akkumuleres i marine organismer og derved konsentreres opp gjennom de marine næringskjedene. For isbjørn og sel som befinner seg på topp i næringskjedene er det dokumentert faretruende høye nivåer av enkelte miljøgifter. Forskjellige fremmedstoffer finnes også i fisk, men da i lave konsentrasjoner. I fiskekjøtt er nivåene av miljøgifter i de aller fleste tilfeller så lave at de regnes som uten helsemessig betydning.

Spormetaller eller tungmetaller, som kvikksølv og kadmium, finnes naturlig forekommende i sjøvann i lave konsentrasjoner, men tilføres også som følge av bruk og utslipp. Enkelte marine organismer er selektive i opptak av spormetaller, økt tilførsel som følge av menneskeskapte tilførsler kan derfor føre til forhøyede konsentrasjoner i de aktuelle marine organismene.

Forurensningsstoffer kan tas opp av marine organismer direkte fra vannet eller gjennom næringskjedene. Forurensede sedimenter som finnes i enkelte fjorder og havner samt rundt oljeinstallasjoner kan være en kilde for opptak i fisk og skalldyr. Dette kan skje både ved utlaking til vannet fra sedimentene og ved at fisk og skalldyr spiser organismer som lever i sedimentene. I enkelte lokale områder (havner og deler av fjorder) har de forurensede sedimentene ført til at mer stedbunden fisk og skalldyr har fått et så forhøyet innhold av de aktuelle miljøgiftene at det er innført kostholdsråd 2 og forbud mot kommersiell fangst og omsetning av fisk og skalldyr. I St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav la Regjeringen fram en strategi for arbeidet med forurensede sedimenter. Denne første helhetlige strategien følges aktivt opp av Regjeringen med hovedfokus de første årene på oppbygging av kunnskap og erfaringer.

Selv om sjøtransport regnes som en miljøvennlig transportform, vil konsekvensene av en eventuell ulykke med store oljeutslipp være alvorlige. En forventet økning i sjøtransporten kan medføre økt risiko for ulykker dersom det ikke settes inn tiltak. På denne bakgrunn har Regjeringen lagt frem en egen stortingsmelding om sjøsikkerhet og oljevernberedskap 3 . Det er i den sammenheng lagt vekt på tiltak som kan bidra til å forebygge ulykker og hendelser, og derigjennom unngå miljøskader med potensielt store kostnader. Tiltakene som beskrives i meldingen omfatter blant annet internasjonalt samarbeid om trafikksikkerhet, elektroniske overvåkingssystemer og regler for trafikkseparasjon. Videre legges det vekt på tiltak som vil redusere omfanget av miljø-skader dersom en ulykke likevel inntreffer.

Regjeringens målsetting

• Rene kyst- og havområder. Forurensede vannmasser/ sedimenter skal ikke utgjøre en trussel mot det marine økosystemet.

• Nivået av fremmedstoffer skal være så lavt som mulig og sjømat skal være dokumentert trygg å spise.

• Det skal være etablert et akseptabelt statlig beredskapsnivå sett i forhold til risikoen for akutt forurensning.

• Det skal ikke forekomme uhell eller ulykker som kan føres tilbake til sviktende navigasjonshjelpemidler eller mangelfull navigasjonsveiledning i oppmerkede leder.

Tiltak

• Sikre at nivået av fremmedstoffer måles og overvåkes og at det gjennomføres forskning for å klargjøre mulige effekter i økosystemet.

• Sikre at arbeidet med overvåking og dokumentasjon av fremmedstoffer i norsk fisk og sjømat ses i sammenheng med den løpende havovervåkingen og at det gjennomføres forskning for å klargjøre eventuelle helsemessige aspekter av registrert nivå.

• Implementere EUs rammedirektiv for vann.

• Følge opp St.meld. nr. 14 (2004-2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap .

5.3.2 Marin forurensning – internasjonalt engasjement

Muligheter og utfordringer

Trusselen fra miljøgifter og annen forurensning har en global karakter. Langtransporterte forurensninger, dvs. forurensning fra utenlandske kilder, utgjør en vesentlig del av den belastning norske havområder utsettes for. For Norge er det derfor av avgjørende betydning at bruk og utslipp av miljøgifter reguleres med internasjonale avtaler. Det er oppnådd betydelige resultater gjennom avtaler og samarbeid fra de regionale og globale forurensningskonvensjonene ble etablert i begynnelsen av 1970-årene og fram til i dag. Det gjenstår imidlertid fremdeles store utfordringer ikke minst fordi det stadig utvikles og produseres nye stoff som viser seg å være miljøskadelige. Ofte oppdages ikke effekten av disse nye stoffene før de har blitt vidt spredt i miljøet.

Gjennom Nordsjøsamarbeidet er det utarbeidet et generasjonsmål om stans i bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier innen 2020 (en generasjon, eller 25 år, fra 1995 da målet ble vedtatt). Norge har vedtatt generasjonsmålet som et resultatmål. Målet er også vedtatt i OSPAR-konvensjonens miljøgiftstrategi (1998), og OSPAR har utarbeidet kriterier for valg av kjemikalier som skal omfattes av generasjonsmålet. Et lignende mål er vedtatt i EUs rammedirektiv for vann, og vil derved bli en del av EØS-regelverket. Internasjonalt forskningssamarbeid, for eksempel gjennom Det internasjonale råd for havforskning (ICES), og OSPAR, er helt nødvendig for å identifisere nye miljøgifter ved at det fremskaffes data om ulike stoffers egenskaper i det marine miljø.

Norge og særlig de nordlige havområdene mottar betydelige mengder miljøgifter gjennom langtransportert forurensning med havstrømmer og via lufttransport. Norge er derfor spesielt avhengig av at det etableres internasjonale avtaler og konvensjoner som kan bidra med å redusere tilførselen til norske områder. Det finnes i dag en rekke avtaler som regulerer kjemikalier og farlig avfall, og Norge ratifiserte tidlig alle de aktuelle avtalene. Det internasjonale regimet for å redusere bruk og utslipp av miljøgifter er vesentlig styrket selv om betydelige utfordringer gjenstår.

Norge er aktivt med i arbeidet for å redusere bruk og utslipp av miljøgifter.

Det er viktig å se kjemikaliespørsmål i sammenheng med farlig avfall fordi farlig avfall er en viktig kilde til utslipp av miljøgifter. Det bør fremmes økt grad av samarbeid mellom konvensjonene innen kjemikalier og farlig avfall. En global kjemikaliestrategi utvikles nå under ledelse av FNs miljøprogram, og Norge er aktiv i dette arbeidet.

Norge har gjennom EØS-avtalen felles regelverk med EU, og Norge deltar i det omfattende arbeidet for å regulere kjemikalier på europeisk nivå. Regelverket har ikke fungert tilfredstillende, og EU-kommisjonen la derfor høsten 2003 frem et forslag til nytt system for kjemikalieforvaltning. Det nye kjemikaliregelverket kalles REACH (Registration, Evaluation and Authorisation and restrictions of CHemicals). Forslaget vil bl.a. medføre at næringslivet må skaffe til veie grunnleggende helse- og miljøinformasjon før kjemiske stoffer skal markedsføres. For de stoffene som er mest helse- eller miljøfarlige, vil det bli innført en egen godkjenningsordning.

Regjeringens målsetting

• Redusert langtransportert forurensning i norske farvann. Spesielt skal utslipp og bruk av kjemikalier som kan utgjøre en trussel mot det marine miljø og de levende marine ressurser stanses innen 2020 (generasjonsmålet).

Tiltak

• Arbeide for å styrke internasjonale avtaler om regulering av bruk og utslipp av miljøgifter, blant annet ved å foreslå nye miljøgifter til eksisterende avtaler.

• Arbeide for å styrke internasjonal forvaltning av kjemikaliebruk.

• Arbeide for å øke kunnskapen om nye kjemikaliers oppførsel i miljøet til bruk i en effektiv global strategi for å oppnå verdenssamfunnets mål om å minimere risiko for helse og miljø fra bruk av kjemikalier innen 2020.

5.4 Havbruk

Muligheter og utfordringer

Som et resultat av mange års fokus fra næringen og forvaltningen kan miljøstatusen innenfor havbruk på mange områder karakteriseres som god, men det står fremdeles igjen miljøutfordringer. Miljøutfordringene i havbruket har endret seg i løpet av de årene næringen har eksistert, og tidligere utfordringer knyttet til utslipp og forbruk av antibiotika er minimalisert.

Utfordringene i dag er spesielt knyttet til å hindre rømming av laksefisk og smitte med lakselus fra oppdrettsanlegg. Rømming er også en aktuell problemstilling i oppdrett av marine arter som for eksempel torsk.

Andre miljøutfordringer som må følges opp er utslipp av næringssalter, sykdomsspredning samt opprydding etter avsluttet virksomhet. Sistnevnte område har fått fornyet aktualitet etter flere konkurser i næringen.

Det er også viktig å ha fokus på at økt produksjon og nye oppdrettsarter i fremtiden vil skape nye utfordringer på miljøsiden.

For å sikre opprydding etter avsluttet virksomhet og tilbakestilling av miljøtilstanden på den enkelte lokalitet, vurderes krav til økonomisk sikkerhetsstillelse. Selv om kostnaden allerede påhviler næringsutøveren, har erfaring vist at problemer kan oppstå dersom denne ikke er betalingsdyktig.

Egne regelverk for oppdrettsvirksomhet innenfor de nasjonale laksefjordene er under utarbeidelse. Det tas sikte på ikrafttredelse av regelverket før sommeren 2005.

Fiskerimyndighetene deltar sammen med næringen i den nasjonale arbeidsgruppen som har ansvaret for å koordinere den nasjonale handlingsplanen mot lakselus. Handlingsplanen omhandler både dokumentasjon av forekomst av lus i oppdrettsanlegg og på villfisk, rapporteringssystemer, forebyggende og bekjempende tiltak.

Utvikling av en effektiv vaksine mot lakselus har høy prioritet. Den første vaksinen er nå under uttesting. Det vil bli rettet stor forskningsinnsats på å nå målet om en tilstrekkelig effektiv lusevaksine tilgjengelig på markedet innen 4-5 år.

Når det gjelder rømming er det gjort betydelig arbeid de siste årene vedrørende regelverksforbedringer, driftskrav og kontroll. I 2004 ble det innført en ordning med krav til teknisk standard for anlegg som nyttes i oppdrettsvirksomhet (NYTEK). Dette er den første standarden i verden på området, og kan bidra til å nå målsettingen om at rømt oppdrettsfisk ikke skal utgjøre noen fare for ville bestander.

Det ble videre innført krav om internkontroll og fastsatt nye driftsforskrifter i 2004. Forskriftene inneholder en rekke forbedringer med hensyn til rutiner og krav, og innfører i tillegg kompetansekrav som tiltak for å redusere rømming, utvidelser i kravet til beredskapsplaner og krav til godkjente driftsplaner. I de samme forskriftene er det også innført krav om miljøundersøkelser og et nytt system for avgrensning av konsesjoner. Det utføres også hvert år anleggstekniske kontroller av 1/3 av alle matfiskanlegg/ lokaliteter for å forhindre rømming av oppdrettsfisk.

Tiltak for å redusere rømming fra oppdrettsanlegg vil bli fulgt opp løpende ved utvikling av regelverket, kontroll og forskning.

Regjeringens målsetting

• En bærekraftig utvikling av havbruksnæringen med hensynet til miljø som en grunnleggende premiss for videre utvikling og vekst. 

Tiltak

• Krav til opprydding ved avvikling av akvakulturvirksomhet (foreslås i akvakulturloven).

• Oppstille krav til miljømessig forsvarlig havbruksvirksomhet gjennom hele havbruksvirksomhetens levetid (foreslås i akvakulturloven).

• Utforme nytt regelverk med bakgrunn i ­Stortingets vedtak om opprettelse av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag.

• Følge opp arbeidet med nasjonal handlingsplan mot lus på laksefisk.

• Få rømmingstallene videre ned gjennom innsats på årsakskartlegging, regelverksforbedring, driftskrav, kontroll og forskning.

5.5 Miljømerking

Muligheter og utfordringer

De siste årene har norske eksportører møtt økte krav om å dokumentere at produktene kommer fra fiskebestander som er bærekraftig forvaltet. Dette gjelder særlig i sentrale markeder i Europa, som Storbritannia, Sverige og Tyskland.

Også internasjonalt har spørsmålet om miljømerking stått høyt på dagsorden. Mange utviklingsland frykter at miljømerking kan blir handelshindrende for deres eksport. FAO har de siste to årene arbeidet med å lage et utkast til internasjonale retningslinjer for hvilke kriterier som skal ligge til grunn for miljømerker. Utkastet ble lagt frem på møtet i FAOs fiskekomité i februar 2005.

Formålet med å vedta en slik retningslinje vil være å bidra til at et sett med regler følges og at de fokuserer på bærekraftig bruk av ressursene. Det er videre viktig å unngå at det stilles krav som ikke er relevant for å sikre bærekraftig ressursforvaltning, og som dermed skaper handelshindringer som er basert på andre kriterier enn bærekraftighet. Fiskeri- og kystdepartementet har deltatt aktivt i dette arbeidet.

Fiskeri- og kystdepartementet er av den oppfatning at næringen selv må avgjøre om bruk av private miljømerker vil være nødvendig for å få innpass i viktige markeder, og om det kan bidra til økt verdiskaping å benytte seg av slike merkeordninger.

En kartlegging hos de store dagligvarekjedene i Europa gjennomført av Eksportutvalget for fisk (EFF) viser at det er et stort behov for informasjon om norsk ressursforvaltning.

Fiskeri- og kystdepartementet har sammen med næringen et ansvar for å kommunisere troverdig og godt til markedet rundt bærekraft og forvaltning, gjennom konkrete miljømerker eller på annen måte. Norge har en god posisjon på dette området, en posisjon vi må opprettholde og forsvare. Tett dialog med aktører i markedene for å kartlegge informasjonsbehovet er viktig. Utarbeidelse av en internettportal med relevant informasjon om norsk ressursforvaltning og annet informasjonsmateriale, er aktuelle virkemidler i dette arbeidet.

Regjeringens målsetting

• Gjennom god og lett tilgjengelig informasjon om norsk ressursforvaltning skal sjømat fra Norge oppfattes som bærekraftig.

Tiltak

• Det er opp til næringen å bestemme om de vil benytte miljømerkeordninger for fisk. Dersom næringen beslutter å benytte seg av slike ordninger, vil myndighetene bistå næringen i dette arbeidet.

• Opprettelse av en internettportal med informasjon om blant annet norsk fiskeriforvaltning og utvikling av informasjonsmateriell om norsk ressursforvaltning.

• Samarbeide med næringen om en dialog med markedsaktørene for å informere om norsk ressursforvaltning.

• Bidra til at FAO får på plass retningslinjer for miljømerkeordninger for fisk, som er basert på gode kriterier for bærekraftig ressursforvaltning.