5 Virkninger av den økonomiske og monetære union

5.1 Innledning

Stats- og regjeringssjefene i EU vedtok den 3. mai at 11 EU-land vil delta i tredje fase av Den økonomiske og monetære union (ØMU) fra 1. januar 1999. Fra samme tidspunkt innføres en felles valuta, euro, i disse landene. De 11 deltakerlandene er: Belgia, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland og Østerrike.

ØMU endrer rammene for den økonomiske politikken i deltakerlandene. Etableringen av pengeunionen har imidlertid politiske sider utover dette. Omtalen i denne meldingen er begrenset til økonomiske, rettslige og forvaltningsmessige virkninger av ØMU.

Danmark, Hellas, Storbritannia og Sverige vil stå utenfor ØMU ved etableringen. Danmark og Storbritannia er ifølge egne protokoller til Maastricht-traktaten ikke forpliktet til å delta i ØMU. Danmark gav i november 1993 formelt melding om at landet ikke ville delta i tredje fase av ØMU. Videre har Storbritannia informert om at landet ikke har til hensikt å gå inn i tredje fase av ØMU fra 1. januar 1999. Sverige og Hellas oppfyller ikke alle kravene for deltakelse ved etableringen av ØMU. Den svenske regjeringen har gjort det klart at Sverige heller ikke ønsker å delta i ØMU fra starten av.

Utviklingen av fellesskapsinstitusjoner gir nye muligheter for samarbeid, men samtidig avstår de deltakende statene suverenitet. Med etableringen av ØMU flyttes pengepolitikken fra nasjonalt nivå til fellesskapsnivå.

En pengeunion kan også innebære større samordning av andre deler av den økonomiske politikken. EU-landene skal ifølge Maastricht-traktaten i tredje fase av ØMU unngå for høye budsjettunderskudd. Deltakerlandene i ØMU kan bli pålagt økonomiske sanksjoner dersom de bryter dette regelverket.

Innføringen av felles valuta vil redusere kostnadene ved samhandel og kapitalbevegelser mellom de deltakende landene. Sammen med mer oversiktlige priser vil dette gi økt konkurranse og dermed effektivitetsgevinster, ikke minst i finansmarkedene. Samtidig skaper ØMU en ny ramme for utformingen av den økonomiske politikken ved at beslutninger om pengepolitikk overføres til Den europeiske sentralbanken, ESB. Med en felles valuta mister deltakerlandene muligheten til å bruke renten og valutakursen som virkemidler i den nasjonale økonomiske politikken. Usikkerheten knyttet til endringer i valutakursene mellom de deltakende landene vil falle bort.

Det er usikkert hvordan ØMU vil virke inn på den samlede økonomiske utviklingen i Europa. Bl.a. har en svært begrensede historiske erfaringer å bygge på for å vurdere virkningene av en så omfattende reform. ØMU kan bidra til økt vekst og høyere sysselsetting i deltakerlandene. Men dette stiller trolig store krav til den samlede økonomiske politikken. En forutsetning er at en finner en god balanse mellom pengepolitikken på fellesskapsnivå og finanspolitikken i de enkelte landene. Særlig er det viktig at finanspolitikken samlet blir godt tilpasset konjunktursituasjonen i ØMU-området. En særskilt utfordring blir å kunne motvirke eventuelle større økonomiske forstyrrelser i enkeltland når en ikke lenger har muligheten til å gjennomføre nasjonale penge- og valutapolitiske tiltak. I denne sammenhengen vil det være sentralt at landene skaffer seg tilstrekkelig handlingsrom i finanspolitikken og får arbeidsmarkedene til å virke godt.

Gjennom folkeavstemningen i 1994 er det avklart at Norge ikke skal være medlem av EU. EØS-avtalen danner hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU. Avtalen forutsetter gjensidig markedsadgang og like konkurranseregler.

Norsk økonomi er sterkt sammenvevd med europeiske økonomier. Dersom ØMU gir høyere økonomisk vekst i ØMU-landene, vil dette gi økte muligheter for norsk næringsliv i et viktig eksportområde. Også for Norge vil det derfor være en fordel hvis ØMU bidrar til stabilitet, bærekraftig vekst og økt sysselsetting i EU.

ØMU vil føre til økt konkurranse i europeiske markeder. Dette vil også ha virkninger for norsk næringsliv. Bl.a. vil prisene på en del importerte innsatsvarer bli lavere. Samtidig vil mange norske bedrifter måtte tilpasse seg lavere produktpriser. Konkurransen vil også kunne øke noe i det norske hjemmemarkedet. Når 11 av EU-valutaene erstattes med euro, vil norsk næringslivs samlede kostnader knyttet til valutaveksling og valutasikring bli redusert.

Norsk næringsliv vil ikke få like store kostnadsbesparelser som næringslivet i ØMU-området. Det kan innebære en viss svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen i forhold til konkurrentene i ØMU-området. De konkrete utfordringene for næringslivet vil variere fra bedrift til bedrift.

Blant enkeltnæringene vil særlig finansnæringen bli påvirket. Den norske finansnæringen preges av de samme utviklingstendensene som finansnæringen innenfor EU. ØMU vil bidra til at mange norske finansinstitusjoner vil møte sterkere konkurranse fra utlandet.

Lavere importpriser og sterkere konkurranse innenlands innebærer at forbrukerne i Norge vil kunne få fordeler gjennom noe lavere priser, men også på dette området blir virkningene trolig mindre enn i ØMU-området.

De umiddelbare virkningene av ØMU for Norge begrenses av at Storbritannia, Sverige og Danmark ikke vil delta fra 1999. Disse tre landene står til sammen for nær halvparten av vår varehandel med EU. Det vil dessuten ta tid før virkningene av den felles valutaen fullt ut slår gjennom i markedene i ØMU-området. Også for norsk økonomi vil de samlede virkningene av ØMU være usikre.

Rammebetingelsene for den økonomiske politikken i Norge endres ikke vesentlig som følge av ØMU. Når 11 europeiske valutaer neste år erstattes av euro endrer ikke dette de grunnleggende avveiningene som ligger til grunn for penge- og valutapolitikken. I henhold til gjeldende retningslinjer skal pengepolitikken rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Regjeringen legger til grunn at denne retningslinjen vil bli videreført også etter at den europeiske pengeunionen trer i kraft neste år. Det vises til omtalen av den økonomiske politikken, herunder penge- og valutapolitikken, i kapittel 3.

I avsnitt 5.2 omtales status for forberedelsene til ØMU, samt virkninger av ØMU innenfor EU. I avsnitt 5.3 omtales virkninger for norsk økonomi, og rettslige og forvaltningsmessige konsekvenser av ØMU i Norge. I avsnitt 5.4 gjøres det nærmere rede for virkninger for de europeiske og norske finansmarkedene, herunder behovet for tilpasninger i betalings- og oppgjørssystemer når euro innføres. I avsnitt 5.5 omtales nærmere behovet for regelverksendringer som følge av etableringen av ØMU.

5.2 Gjennomføringen av Den økonomiske og monetære union og virkningene for EU-landene

5.2.1 Bakgrunn

Overgangen til euro har vært forberedt i vel 10 år. På Det europeiske råds møte i Hannover i juni 1988 ble Kommisjonens formann Jacques Delors bedt om å lede en komite som skulle utrede hvordan medlemslandene kunne etablere en økonomisk og monetær union (ØMU). Spørsmålet om ØMU hadde også vært vurdert tidligere, bl.a. i den såkalte Werner-rapporten fra 1970. Når spørsmålet ble reist på nytt, hadde det sammenheng med planene om å etablere et indre marked med fri bevegelighet av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital innen utgangen av 1992. En felles valuta ville forsterke og supplere virkningene av det indre markedet.

Delors-rapporten, som ble lagt fram i april 1989, skisserte en tre-trinnsprosess for etablering av en felles valuta. I juni samme år gav Det europeiske råd sin støtte til rapporten, og det ble besluttet at første fase av ØMU skulle starte 1. juli 1990. Før 1. juli 1990 skulle EUs medlemsland avvikle sine gjenværende valutarestriksjoner. Delors-rapporten var et viktig grunnlag for bestemmelsene om Den økonomiske og monetære union i Maastricht-traktaten. I traktaten er prosessen mot en pengeunion delt i tre faser. Det vises til boks 5.1.

Maastricht-traktaten fastslo bl.a. at en felles valuta senest skulle innføres 1. januar 1999, at målet for den felles pengepolitikken skulle være prisstabilitet, og at en uavhengig europeisk sentralbank skulle ha ansvaret for den felles pengepolitikken. Bestemmelsene om ØMU ble gjennomført som endringer i EF-traktaten (den tidligere EØF- og Romatraktaten). Denne omhandler den såkalte Søyle 1 i EU-samarbeidet. Maastricht-traktaten forsterket samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikken og justissaker, de såkalte Søyle 2- og Søyle 3-områdene.

5.2.2 Overgangen til felles valuta

I Maastricht-traktaten ble det bestemt at beslutningen om hvilke medlemsland som skal delta ved innføringen av den felles valuta, skulle bygge på en vurdering av den økonomiske utviklingen ut fra såkalte «konvergenskriterier». Disse omfatter følgende punkter:

• Den gjennomsnittlige prisstigningen over siste 12-månedersperiode skal ikke være mer enn 1½ prosentpoeng høyere enn i de tre medlemslandene med lavest prisstigning.

• Det gjennomsnittlige langsiktige rentenivået over siste 12-månedersperiode skal ikke være mer enn 2 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for de tre medlemslandene som har lavest prisstigning.

• Landet skal ha deltatt i EUs fastkursmekanisme ERM (Exchange Rate Mechanism) med normale svingningsmarginer i den siste toårsperioden, uten på eget inititativ å ha devaluert.

• Landet skal ikke være omfattet av et rådsvedtak om at landet har et «for stort budsjettunderskudd». Slike vedtak er fattet for land der budsjettunderskuddet i offentlig forvaltning overstiger 3 pst. av BNP, med mindre overskridelsen er ekstraordinær, eller der bruttogjelden i offentlig forvaltning overstiger 60 pst. av BNP, med mindre denne prosentandelen reduseres tilstrekkelig og nærmer seg denne referanseverdien tilstrekkelig raskt.

Siktemålet med konvergenskriteriene var å sikre at pengeunionen bare skulle omfatte land som hadde oppnådd tilstrekkelig sammenfall i inflasjons-, valutakurs- og renteutviklingen og rimelig balanse i de offentlige budsjettene. På den måten ville en unngå at deltakelse i pengeunionen førte til store omstillingskostnader i det enkelte deltakerland, og at store underskudd i enkelte land presset opp det felles rentenivået.

Det går fram av traktaten at referanseverdiene for budsjettunderskuddet (3 pst. av BNP) og bruttogjeldsnivået (60 pst. av BNP) ikke skal oppfattes som ufravikelige grenser. Anslag for den løpende utviklingen i budsjettunderskuddet skal suppleres med mer langsiktige vurderinger av om finanspolitikken er opprettholdbar. Med utvidelsen av de ordinære svingningsmarginene innen ERM fra +/- 2¼ pst. til +/- 15 pst., som fant sted etter at Maastricht-traktaten ble undertegnet, var det heller ikke åpenbart hvor stor vekt som skulle legges på kravet om ERM-deltakelse.

I Maastricht-traktaten stilles det også krav til den nasjonale lovgivningen og statuttene for de nasjonale sentralbankene. De nasjonale sentralbankene må ha prisstabilitet som mål for pengepolitikken og må være sikret en uavhengig stilling i forhold til de nasjonale myndighetene. Kravet om sentralbankuavhengighet omfatter både beslutningsfrihet i forhold til nasjonale myndigheter og at den nasjonale sentralbanksjefen skal utnevnes for en periode på minst 5 år.

I Maastricht-traktaten ble det fastlagt detaljerte bestemmelser om hvilken prosedyre som skulle følges i forbindelse med vedtakene om hvilke land som kvalifiserte for deltakelse i pengeunionen. I henhold til disse bestemmelsene skulle den endelige beslutningen fattes av stats- og regjeringssjefene ved kvalifisert flertallsavgjørelse. Beslutningen skulle fattes på grunnlag av en tilråding fra Rådet av finans- og økonomiministre - også den fattet ved kvalifisert flertallsavgjørelse - og en uttalelse fra Europaparlamentet. Som bakgrunn for Rådets og Parlamentets behandling skulle Kommisjonen og Det europeiske monetære institutt, EMI, legge fram rapporter med en vurdering av hvilke medlemsland som oppfylte kravene. Rapportene ble lagt fram 25. mars i år. Tabell 5.1, som er basert på Kommisjonens rapport, gir et bilde av konvergenssituasjonen i medlemslandene. Vurderingene ble basert på foreløpige nasjonalregnskapstall for 1997.

I 1997 hadde landene oppnådd en sterk tilnærming i inflasjons- og renteutviklingen. Det eneste landet som ikke oppfylte konvergenskriteriene på disse to feltene var Hellas.

I alt 14 av medlemslandene hadde offentlig budsjettunderskudd på 3 pst. av BNP eller lavere i 1997. For flere av landene ble budsjettunderskuddene lavere enn ventet. Konvergenskravene har trolig påskyndet konsolideringen av offentlige finanser i EU-landene. Budsjettbalansen er kraftig forbedret siden 1993, da bare 3 av medlemslandene hadde budsjettunderskudd på 3 pst. av BNP eller lavere. Det gjennomsnittlige budsjettunderskuddet i EU var da 6,1 pst. av BNP. Hellas, med et underskudd på 4 pst. av BNP i 1997, var det eneste EU-landet med et underskudd over referanseverdien. Budsjettunderskuddet i Hellas er imidlertid blitt sterkt redusert de siste årene. I 1993 var underskuddet oppe i nesten 14 pst. av BNP.

De største avvikene fra referanseverdiene finner en for offentlig bruttogjeld. Bare 4 av medlemslandene hadde i 1997 en gjeldsandel som var under referanseverdien på 60 pst. av BNP. Flere av landene hadde gjeldsandeler som var betydelig over dette nivået. Belgia og Italia hadde gjeldsandeler på mer enn 120 pst. av BNP. I sin vurdering av konvergenssituasjonen i Belgia og Italia la imidlertid Kommisjonen vekt på at gjeldsandelen har vært avtakende siden hhv. 1993 og 1994.

I Tyskland fortsatte gjeldsandelen å øke i 1997. Kommisjonen peker imidlertid på at overskridelsen av referanseverdien er liten og et resultat av ekstraordinære forhold knyttet til samlingen av Tyskland.

Ut fra en samlet vurdering av budsjettbalanse- og gjeldssituasjonen i medlemslandene fant Kommisjonen at alle landene utenom Hellas oppfylte kravene til offentlige finanser. Kommisjonen anbefalte i tråd med dette at Rådet opphevet vedtakene om for store budsjettunderskudd for de av medlemslandene som tidligere var omfattet av slike vedtak, med unntak av Hellas.

Kommisjonen fant at alle medlemslandene unntatt Hellas, Storbritannia og Sverige hadde oppfylt kravet om deltakelse i ERMog stabilitet i valutakursen. For Finland og Italia, som gikk inn i ERM først i hhv. oktober og november 1996, la Kommisjonen vekt på at valutaene har hatt en tilstrekkelig grad av stabilitet de siste to årene.

Av EU-landene utenom Storbritannia og Danmark, fant Kommisjonen videre at alle utenom Sverige oppfylte de kravene som var fastsatt i Maastricht-traktaten til sentralbanklovgivningen for deltakelse i tredje fase av ØMU.

Samlet fant Kommisjonen at 11 av medlemslandene oppfylte de nødvendige betingelsene for deltakelse i tredje fase av ØMU. Kommisjonen viste til at Storbritannia og Danmark har erklært at de vil benytte seg av sin adgang til å stå utenfor ØMU. Hellas og Sverige oppfylte etter Kommisjonens vurdering ikke betingelsene for deltakelse.

EMIs konvergensrapport gav, som Kommisjonens rapport, en detaljert gjennomgang av situasjonen i medlemslandene på de områdene som omfattes av konvergenskriteriene og kravene til sentralbanklovgivningen. I motsetning til Kommisjonen gav imidlertid ikke EMI noen klar tilrådning om hvilke medlemsland som skulle anses å være kvalifisert for deltakelse i tredje fase. Dette må ses i sammenheng med at Maastricht-traktaten forpliktet Kommisjonen, men ikke EMI, til å legge fram en slik vurdering. EMI påpekte også, slik Kommisjonen gjorde i sin rapport, at den sterke reduksjonen i budsjettunderskuddene i 1997 i flere av medlemslandene delvis er oppnådd ved engangstiltak uten varig virkning på budsjettene. I rapporten argumenteres det for å styrke de offentlige finansene i årene framover, spesielt i landene med høy gjeldsandel. Dette vil være nødvendig hvis de skal oppnå en tilfredsstillende reduksjon i den offentlige gjeldsandelen og bli mindre sårbare for økninger i rentenivået. Ifølge EMI er en fortsatt styrking av de offentlige budsjettene også nødvendig for å gi handlefrihet til å møte framtidige konjunkturtilbakeslag og et bedre grunnlag for å møte veksten i pensjonsutgiftene framover. Det uttales at det er grunnlag for fortsatt bekymring for om den offentlige gjeldsandelen i Belgia og Italia avtar i tilstrekkelig tempo i retning av referanseverdien på 60 pst. av BNP.

Den endelige avklaringen av hvilke land som skal delta i ØMU fra 1. januar 1999 skjedde i løpet av helgen 1.-3. mai. Rådet av finans- og økonomiministre (Ecofin) sluttet seg til konklusjonene i Kommisjonens rapport fra mars. I tråd med dette opphevet Ecofin vedtakene om at budsjettunderskuddene var for store for de landene som tidligere var omfattet av slike vedtak, med unntak av Hellas. På et ekstraordinært møte om morgenen 2. mai sluttet Europaparlamentet seg til Ecofins tilråding, og kort etter midnatt samme dag fattet Rådet, sammensatt av stats- og regjeringssjefene, enstemmig de formelle vedtakene om deltakelsen i tredje fase. Vedtakene innebærer at alle EU-landene unntatt Danmark, Hellas, Storbritannia og Sverige skal delta ved innføringen av felles valuta.

Stats- og regjeringssjefene oppnådde også enighet om sammensetningen av Direksjonen for ESB. Enigheten innebærer at dagens formann i EMI, nederlenderen Wim Duisenberg, vil bli utnevnt som formann i Direksjonen for ESB for den åtte-årsperioden som er fastlagt i Maastricht-traktaten. Som en del av konklusjonene fra møtet mellom stats- og regjeringssjefene refereres en uttalelse fra Duisenberg, der han viser til at han av aldersmessige årsaker ikke ønsker å sitte som ESB-formann hele 8-årsperioden, men at han i alle fall ønsker å sitte i stillingen til sedler og mynt i euro har erstattet sedler og mynt i de nasjonale valutaene, noe som senest skal skje 1. juli 2002. Den formelle utnevningen av Direksjonen foretas ved enstemmighet mellom stats- og regjeringssjefene i ØMU-landene, etter råd fra Europaparlamentet. ESB vil da bli formelt opprettet, og erstatte EMI.

Stats- og regjeringssjefenes vedtak om deltakerland i ØMU ble videre fulgt opp i et kommunike fra økonomi- og finansministrene og sentralbanksjefene i de kommende ØMU-landene, EMI og Kommisjonen, der det ble annonsert hvilke kursforhold mellom de nasjonale valutaene som vil bli brukt ved overgangen til euro - de bilaterale omregningskursene. De bilaterale omregningskursene vil bli satt lik de tilsvarende sentralkursene som gjelder i ERM-samarbeidet.

ESB vil overta ansvaret for pengepolitikken 1. januar 1999. Fram til årsskiftet vil pengepolitikken fortsatt være et nasjonalt anliggende, men ØMU-landene vil trolig sikte mot en rask tilnærming av pengepolitikken slik at en unngår større renteendringer ved årsskiftet.

Ved årsskiftet 1998/99 vil euroen bli innført som felles valuta i ØMU-området, etter at Ecofin rett før har vedtatt omregningskursene mellom de nåværende valutaene og euro, jf. boks 5.2. I første omgang vil euroen kun være kontopenger. Sedler og mynt i euro vil først bli innført fra 1. januar 2002. Dette har bl.a. praktiske årsaker. Samlet anslås et behov for om lag 70 mrd. euro-mynter, fordelt på 8 pålydende verdier. Euro-sedler vil foreligge i 7 valører, med pålydende fra 5 til 500 euro.

Selv om sedler og mynt med valører som dagens nasjonale valutaer fortsatt vil være i omløp etter 1. januar 1999, vil dagens valutaer i ØMU-landene ha opphørt å eksistere. Fra dette tidspunktet er sedler og mynt i alle ØMU-landene rettslig sett euro-betalingsmidler, der euro-verdien følger av pålydende verdi for sedlene og myntene utstedt i de nåværende valutaene og de ugjenkallelige omregningskursene som vedtas ved inngangen til 1999.

Rettsspørsmål som oppstår i forbindelse med innføringen av euro reguleres i EF-retten først og fremst i to rådsforordninger.

Formålet med forordningen om visse bestemmelser vedrørende innføringen av euroen¹1, som trådte i kraft 20. juni 1997, har bl.a. vært å sikre kontraktskontinuitet. Innføringen av euro kunne tenkes å innebære at f.eks. en part i en kontrakt, hvor kontraktsvalutaen er ECU eller en nasjonal valuta som erstattes av euro, påberoper seg dette forhold for oppsigelse av kontrakten. Slik uenighet og tvist har en ønsket å unngå.

En annen forordning vedtatt av Ecofin i mai i år angir den rettslige rammen for innføringen av euroen og gir også grunnlag for navnebetegnelsen euro²2. Den fastslår at valutaen i de deltakende medlemsstater fra 1. januar 1999 skal være euro og at pengeenheten skal være én euro delt i 100 cent. ECU skal erstattes av euro i forholdet 1:1.

Perioden fra 1. januar 1999 til 1. januar 2002 vil bli en overgangsperiode, der privatpersoner og bedrifter vil kunne velge om de vil bruke euro eller valørene i de nåværende valutaene som benevnelse. Dette er uttrykt i det såkalte «intet påbud, intet forbud»-prinsippet.

Fra 1. januar 2002 vil det trolig skje en relativt rask tilføring av sedler og mynt utstedt i euro, samtidig som sedler og mynt utstedt i de gamle valutaene trekkes inn. I Maastricht-traktaten ble det bestemt at denne prosessen maksimalt skulle ta 6 måneder, men at det enkelte medlemsland kunne vedta en kortere periode. Etter utløpet av denne perioden vil kun de nasjonale sentralbankene være forpliktet til å veksle inn sedler og mynt utstedt i de gamle valutaene. Praktiske hensyn kan tilsi en raskere innveksling enn 6 måneder, og at innvekslingsperioden er den samme i alle ØMU-landene.

5.2.3 En felles pengepolitikk

Innføringen av euro som felles valuta i 11 av EU-landene fra 1. januar 1999 vil innebære en felles penge- og valutapolitikk for disse landene. Det vil dermed bli etablert et felles rentenivå for eurofordringer med samme risiko og likviditet.

Ansvaret for å gjennomføre pengepolitikken i ØMU-området er lagt til Det europeiske system av sentralbanker (ESSB). ESSB vil bestå av Den europeiske sentralbank (ESB) i Frankfurt og alle de nasjonale sentralbankene i EU. ESB vil være et eget rettssubjekt. ESSB skal ledes av beslutningsorganene i ESB. De EU-landene som ikke deltar i ØMU, er ikke representert i de viktigste beslutningsorganene. ESB vil avløse Det europeiske monetære institutt (EMI), som ble opprettet da annen fase av ØMU startet ved inngangen til 1994.

I Maastricht-traktaten er det bestemt at pengepolitikkens mål skal være prisstabilitet. Så langt det er mulig uten å komme i konflikt med dette målet, skal ESSB i sin politikk også støtte opp om EUs andre økonomisk-politiske mål. Disse målene er bl.a. i hht. Maastricht-traktaten

«(...) å fremme en harmonisk og likevektig utvikling av økonomisk virksomhet i Felleskapet som helhet, en bærekraftig og ikke-inflasjonsdrivende vekst som tar hensyn til miljøet, høy grad av tilnærming mellom de økonomiske resultater, høy sysselsetting, sosial trygghet.(...)».

ESSB skal også bidra til et effektivt betalingssystem og forvalte deler av valutareservene til ØMU-landene. Ved enstemmighet i Rådet kan ESB også tillegges oppgaver knyttet til tilsyn av finanssektoren, utenom forsikringsvirksomhet.

Det er i Maastricht-traktaten bestemt at ESB og de nasjonale sentralbankene i EU skal være uavhengige av såvel nasjonale myndigheter som av EU-institusjonene. ESSB vil dermed stå fritt ved utformingen av pengepolitikken i ØMU-området. Det vil også være opp til ESSB å presisere hva som skal forstås med «prisstabilitet».

Den europeiske sentralbanks uavhengighet både i forhold til myndigheter på nasjonalt nivå og på fellesskapsnivå vil gi banken en sterk stilling i utformingen av den samlede økonomiske politikken i ØMU-området.

I den pengepolitiske styringen vil ESSB benytte ulike former for markedsoperasjoner for å regulere likviditeten. ESSB er også gitt anledning til å innføre reservekrav.

ESB skal ha enerett til å tillate utstedelse av pengesedler i ØMU-området. ESB og de nasjonale sentralbankene kan utstede pengesedler. Denne eneretten til å utstede sedler må bl.a. ses i sammenheng med følgende traktatbestemmelser:

• Det er forbud mot kreditt til offentlige myndigheter fra ESB eller de nasjonale sentralbankene.

• Det er forbud mot at offentlige myndigheter gis låneadgang på særvilkår i sentralbanken.

• Medlemslandene selv, og ikke fellesskapet, skal hefte for nasjonal offentlig gjeld.

• Medlemslandene skal unngå for store budsjettunderskudd, jf. nærmere omtale i avsnitt 5.2.4.

Mens ESSB har ansvaret for pengepolitikken, er det i Maastricht-traktaten bestemt at valutapolitikken skal være Rådets ansvar. I dette ligger det en potensiell konflikt på grunn av den nære sammenhengen mellom penge- og valutapolitikken. I resolusjonen fra møtet i Det europeiske råd i desember 1997 ble det derfor gitt uttrykk for at Rådet kun i eksepsjonelle tilfeller, f.eks. ved store ubalanser i valutakursen, skal gi retningslinjer for valutakursen. Utformingen av slike retningslinjer skal også respektere ESSBs uavhengighet og ikke komme i konflikt med målet om prisstabilitet.

ESSB vil stå fritt til å avgjøre om en vil styre direkte mot inflasjonsmålet, etter at dette er nærmere presisert, eller om prismålet best kan nås ved å etablere et mellommål for pengepolitikken, som raskere påvirkes av den løpende virkemiddelbruken. Sentralbanksjefene i EU har drøftet dette, og valgmulighetene er blitt snevret inn til to alternativer: Styring mot et mellommål i form av pengemengdeveksten, eller styring direkte mot et inflasjonsmål. Valutakursmål, slik de fleste EU-land har i dag, anses som uaktuelt i ØMU.

Blant EU-landene er det i dag bare Tyskland som benytter mål for pengemengdeveksten som et formelt mellommål for pengepolitikken. I Tyskland legges det imidlertid vekt på en rekke andre forhold enn pengemengdeveksten når virkemiddelbruken skal fastlegges. I Storbritannia og Sverige styrer sentralbankene direkte mot inflasjonsmål. I praksis vil de to styringsmålene neppe innebære en vesentlig forskjellig pengepolitikk for ØMU-landene. En rekke økonomiske indikatorer vil trolig uansett bli tillagt vekt ved pengepolitiske beslutninger, slik tilfellet er i Tyskland i dag. Tilhengerne av pengemengdevekst som styringsmål legger vekt på at dette kan øke troverdigheten av pengepolitikken. De viser da til at virkemiddelbruken knyttes til en enkelt observerbar målstørrelse, som raskt kan påvirkes av de pengepolitiske myndighetene. Skeptikere legger bl.a. vekt på at sammenhengen mellom pengemengdevekst og inflasjon kan endre seg etter etableringen av ØMU.

Beslutninger om virkemiddelbruken i pengepolitikken og andre viktige beslutninger vil bli fattet i Hovedstyret, som vil bestå av de nasjonale sentralbanksjefene i ØMU-landene og direksjonen for ESB. Hovedstyret vil møtes minst 10 ganger årlig.

Direksjonen vil ha som oppgave å gjennomføre pengepolitikken på grunnlag av retningslinjer og beslutninger fra hovedstyret, og vil bestå av en leder, en nestleder og fire andre medlemmer. For å sikre sentralbankens faglige stilling og uavhengighet, er det stilt krav om at medlemmene skal ha «høy samfunnsmessig anseelse» og «faglig erfaring». Direksjonsmedlemmene skal dessuten oppnevnes for 8-års ikke-fornybare perioder. I forbindelse med opprettingen av ESB vil imidlertid viseformannen og 3 av de ordinære direksjonsmedlemmene bli utnevnt for perioder på mellom 4 og 7 år, for å unngå at alle direksjonsmedlemmene må skiftes ut samtidig etter 8 år.

I tillegg til disse to styringsorganene - der bare ØMU-landene er med - vil banken ha Det utvidete råd som består av lederen og nestlederen i ESB og sentralbanksjefene i alle EU-landene. Dette organet er imidlertid tillagt begrensede oppgaver.

Ved avstemninger i hovedstyret vil hvert medlem normalt ha én stemme. I spørsmål knyttet til innskudd av egenkapital og valutareserver, samt fordeling av overskudd i ESB, vil imidlertid bare de nasjonale sentralbanksjefene ha stemmerett. Stemmene vil da bli vektet, basert på et gjennomsnitt av landenes BNP- og befolkningsandeler.

5.2.4 Rammene for finanspolitikken

Finanspolitikken skal fortsatt besluttes på nasjonalt nivå. Overgangen til en felles pengepolitikk har likevel aktualisert spørsmålet om koordinering av budsjettpolitikken innenfor EU på flere måter. Med en felles pengepolitikk vil det enkelte ØMU-land oppleve mindre renteutslag enn tidligere hvis landet gjennomfører budsjettiltak som fører til en svekkelse av budsjettbalansen. Dette vil kunne bidra til mindre disiplin i finanspolitikken, noe som igjen vil kunne presse opp det felles rentenivået og gi en svakere sysselsettingsutvikling i de andre landene. En felles pengepolitikk vil også kunne føre til at deltakerlandene har mer å vinne på å koordinere innretningen av finanspolitikken for konjunkturformål. Sterkere konkurranse innenfor ØMU-området vil videre kunne skape et økt press i retning av skatteharmonisering for å forhindre at medlemslandene bruker skattereduksjoner som virkemiddel for å tiltrekke seg bedrifter og arbeidsplasser. Dette vil i så fall kunne legge bindinger på bruk av skattepolitikken i konjunkturreguleringen.

For å hindre at overgangen til euro svekker disiplinen i finanspolitikken, ble det i Maastricht-traktaten tatt inn bestemmelser om at landene skal unngå for store offentlige budsjettunderskudd. Det ble også åpnet for bruk av ulike sanksjonsmidler, inkl. bøter, for deltakerland med for store underskudd. Dette kom til uttrykk i artikkel 104c i Maastricht-traktaten om den såkalte «underskuddsprosedyren». På bakgrunn av et tysk ønske ba imidlertid Det europeiske råd i desember 1995 om at det skulle igangsettes et arbeid for å gjøre disse bestemmelsene mer presise og forpliktende.

Innenfor EU har det vært betydelig uenighet om spørsmålet. På møtet i Det europeiske råd i Amsterdam i juni 1997 kom en imidlertid fram til enighet om Stabilitets- og vekstpakten, jf. boks 5.3. Stabilitets- og vekstpakten omfatter bl.a. en forordning med nærmere regler om innhold, timeplan og sanksjonsmidler i «underskuddsprosedyren». Samtidig ble det lagt opp til et sterkere samarbeid i sysselsettingspolitikken, som imidlertid fortsatt i all hovedsak vil være et nasjonalt ansvar. Fram til toppmøtet i desember 1997 skulle en også arbeide videre med det franske forslaget om et såkalt «stabilitetsråd» for å styrke samarbeidet om den økonomiske politikken. Dette forslaget må ses i sammenheng med et ønske om å styrke samarbeidet om også andre deler av den økonomiske politikken enn pengepolitikken. Forslaget synes også å ha vært motivert ut fra et ønske om å etablere en politisk motvekt mot og diskusjonspartner med den felles sentralbanken.

På møtet i Det europeiske råd i desember 1997 kom EU fram til kompromissløsning om dette. Enigheten innebar at det skal etableres et nytt, uformelt forum, der finansministrene vil diskutere ØMU-relevante temaer. Dette forum blir kalt Euro-II. Formelle vedtak vil imidlertid, som nå, kun bli fattet av Rådet for økonomi- og finansministre, Ecofin. Kommisjonen vil møte fast i det nye forumet, og ESB vil bli invitert etter behov. De landene som står utenfor euro-samarbeidet vil bli invitert når forumet diskuterer spørsmål av felles interesse. I konklusjonene presiseres det ikke hvilke spørsmål som skal kunne tas opp i det uformelle forumet. Nærliggende temaer vil imidlertid være valutakurspolitikk og monetære spørsmål, innretningen av finanspolitikken i medlemslandene og bruken av sanksjonsmidler under prosedyren om for store underskudd. Også pris- og kostnadsutviklingen i medlemslandene vil kunne bli drøftet, siden dette direkte berører ESBs mål for pengepolitikken.

5.2.5 Økonomiske virkninger av ØMU for de deltakende landene

Innføringen av en felles valuta vil endre rammevilkårene for såvel den økonomiske politikken som for næringslivet og husholdningene i ØMU-området. Rammene for den økonomiske politikken vil bli endret ved at ansvaret for pengepolitikken flyttes fra nasjonalt nivå og over til den nye europeiske sentralbanken. ØMU-landenes mulighet til å bruke valutakursen som virkemiddel i den økonomiske politikken faller da bort. Samtidig vil det ikke lenger være risiko for valutauro mellom deltakerlandene.

Overgangen til en felles valuta vil innebære at næringslivets og husholdningenes utgifter til valutaveksling i forbindelse med handel mellom ØMU-landene faller bort. Det samme gjelder de kostnadene næringslivet i dag har knyttet til kurssikring av gjeld og fordringer mellom euro-valutaene, og kostnadene knyttet til usikret kursrisiko. Kommisjonen anslo i en analyse av de økonomiske virkningene av ØMU i 1990 gevinstene på disse områdene til mellom 0,3 og 0,4 pst. av BNP pr. år dersom alle EU-landene deltar. Små land har gjennomgående en større utenrikshandel i forhold til BNP enn store land. Gevinstene vil derfor ifølge Kommisjonen gjennomgående være større enn dette gjennomsnittet for de små EU-landene. Nasjonale anslag utarbeidet i Danmark, Irland og Sverige indikerer imidlertid at de potensielle gevinstene ved deltakelse er lavere enn Kommisjonens anslag³3. Ingen av de refererte beregningene inkluderer de indirekte effektivitetsgevinstene av økt konkurranse.

Også næringslivet utenfor ØMU-området vil oppnå kostnadsbesparelser som følge av reduserte utgifter til valutaveksling mv. Besparelsene vil imidlertid være mindre enn for næringslivet i ØMU-området. Isolert sett innebærer dette at den kostnadsmessige konkurranseevnen til eurolandene vil bedres noe.

Kostnadene ved valutaveksling og kurssikring omfatter godtgjørelse til finansinstitusjoner og bedriftenes egne administrasjonsutgifter. På begge områdene er det betydelige stordriftsfordeler, og innføringen av euro vil derfor kunne gi relativt sett størst gevinster for husholdninger og små og mellomstore bedrifter. Denne effekten vil kunne bli forsterket hvis innføringen av euro fører til en reduksjon i kostnadene ved betalingsformidling over landegrensene.

Prising i én valuta gjør det lettere å foreta prissammenlikninger, og bidrar til økt oppmerksomhet om prisforskjeller mellom land. Spesielt blir det vanskeligere for bedrifter å prise en vare forskjellig i ulike nasjonale markeder (dvs. foreta prisdiskriminering). Disse effektene gir trolig størst utslag i markedene for forbruksvarer og tjenester.

Både reduserte utgifter til valutaveksling og kurssikring og økte muligheter til å sammenlikne priser over landegrensene vil bidra til å øke konkurransen innen ØMU-området. Dette vil gi ytterligere effektiviseringsgevinster, som vil komme forbrukerne til gode i form av lavere priser.

Med sterkere konkurranse vil forskjellen i de nasjonale rammebetingelsene næringslivet stilles overfor få større innvirkning på lokalisering av næringsvirksomhet. Dette kan skape et press i retning av sterkere harmonisering av skatter og avgifter. ØMU kan også bidra til økt oppmerksomhet omkring, og eventuell utjevning av andre ulikheter i næringslivets rammebetingelser mellom EU-landene.

ØMU forventes særlig å påvirke de europeiske finansmarkedene. Valutakursusikkerhet og valutavekslingskostnader har bidratt til å dele opp det europeiske markedet etter nasjonale grenser. Kombinasjonen av verdipapirer priset i samme valuta, elektronisk handel og ny konkurranselovgivning i EU vil gradvis redusere betydningen av nasjonale grenser i de europeiske finansmarkedene. I flere land skjer det nå en betydelig omstrukturering i finanssektoren som ledd i tilpasningen til den økte konkurransen. ØMU vil, sammen med en generell internasjonalisering og teknologiske endringer, forsterke denne utviklingen. En rekke forhold, bl.a. skatteforskjeller, ulike tradisjoner og eierskapsstrukturer vil imidlertid fortsatt bidra til å begrense integrasjonen av finansmarkedene.

Overgangen til euro kan i tillegg føre til et noe lavere rentenivå for tidligere høyinflasjonsland som Italia og Spania, ved at euroen kan bidra til mindre usikkerhet om den framtidige inflasjonsutviklingen. Bortfallet av valutausikkerhet innen ØMU-området vil også kunne gi en fordeling av realinvesteringene innen ØMU-området som gir høyere samlet avkastning.

Overgangen til euro vil på den annen side medføre tilpasningskostnader i næringslivet og i offentlig sektor. Dette omfatter bl.a. engangsutgifter i form av tilpasning av datasystemer og betalingsautomater mv., utskifting av nasjonale betalingsmidler med betalingsmidler i euro, omprising av varer mv. Ifølge den svenske EMU-utredningen kan engangskostnadene for svenske forretningsbanker ved et ØMU-medlemskap beløpe seg til 0,3 pst. av BNP. I tillegg kommer utgiftene for offentlig forvaltning og næringslivet for øvrig.

Endrede rammebetingelser for næringslivet i ØMU-området vil innebære økte omstillinger mellom næringer og bedrifter i de enkelte land. For bedrifter som ikke er i stand til å tilpasse seg den økte konkurransen, kan det være behov for å redusere eller avvikle virksomheten. Dersom ikke arbeidsmarkedets tilpasningsevne bedres, kan økte omstillinger isolert sett bidra til å forsterke sysselsettingsproblemene i enkelte land og regioner.

En forutsetning for at kostnadsbesparelsene og effektivitetsgevinstene skal gi seg utslag i høyere samlet inntektsnivå, er at en i årene framover lykkes i å etablere stabile økonomiske rammevilkår i ØMU-området som sikrer høy sysselsetting.

1950-årene og store deler av 1960-årene var preget av lav inflasjon og høy og stabil økonomisk vekst i Europa. Perioden etter 1970 har vært preget av markerte konjunkturbølger og lav gjennomsnittlig vekst. Perioder med ekspansiv økonomisk politikk og tiltakende inflasjon er blitt avløst av tilstrammingspolitikk med sikte på å redusere inflasjonen.

Konjunkturtilbakeslagene resulterte i sterk økning i arbeidsledigheten som bare delvis ble reversert når konjunkturene bedret seg. Arbeidsledigheten hadde i 1997 steget til over 11 pst.

Kilde: Kilde: OECD

Kilde: Kilde: OECD

I første halvdel av 1980-årene var det flere eksempler på konjunkturforstyrrelser som ble utløst av finans- og pengepolitikken. Flere europeiske land benyttet i denne perioden devalueringer for å forhindre at høy kostnadsvekst slo ut i tap av konkurranseevne og økt arbeidsledighet. Dette bidro til at konkurrerende land ble utsatt for konjunkturforstyrrelser i form av svekket konkurranseevne og tap av markedsandeler. Innenfor ØMU vil denne typen konjunkturforstyrrelser knyttet til valutakursendringer mellom de deltakende landene ikke lenger kunne oppstå.

ESB kan gjennom den felles pengepolitikken motvirke forstyrrelser som rammer alle landene innenfor ØMU-området på om lag samme måte, slik som ved oljeprisøkningene i 1973/74 og 1979/80 og oljeprisfallet i 1986. Videre elimineres muligheten for at store kortsiktige kapitalbevegelser kan presse fram valutakursendringer mellom ØMU-landene eller nasjonale renteøkninger som ikke har sammenheng med underliggende realøkonomiske forhold, slik en så eksempler på under valutauroen i 1992 og 1993.

På den annen side vil det i enkelte situasjoner kunne bli vanskeligere å skape stabilitet innenfor ØMU enn hva tilfellet er i dag. Dette gjelder særlig ved forstyrrelser som kun rammer et enkeltland, eller en mindre gruppe land innen ØMU-området. I motsetning til i dag, vil en da ikke kunne motvirke forstyrrelsene ved å foreta en nasjonal tilpasning av pengepolitikken. Slike problemer gjorde seg gjeldende innenfor ERM-samarbeidet på begynnelsen av 1990-tallet. Den kraftige oppgangen i tysk økonomi som følge av en ekspansiv budsjettpolitikk etter samlingen førte til et høyt rentenivå i Tyskland. Renten i de øvrige ERM-landene måtte følge det tyske rentenivået til tross for at de innenlandske konjunkturforholdene i disse landene tilsa et lavere rentenivå.

De problemene dette skaper for konjunkturreguleringen vil bl.a. avhenge av i hvilken grad de landene som deltar er i samme konjunkturfase. Benelux-landene, Frankrike, Tyskland og Østerrike har de siste 30 årene hatt høy grad av sammenfall i konjunkturutviklingen. Finland har til dels hatt en avvikende konjunkturutvikling i forhold til de sentrale kontinentale ØMU-landene.

En kan ikke se bort fra at ØMU vil bidra til at konjunkturutviklingen blir mer ensartet i alle de deltakende landene. Dette vil i tilfelle gjøre det lettere å få den felles pengepolitikken tilpasset konjunkturutviklingen i hele ØMU-området. For det første fjernes ulik pengepolitikk som kilde til en forskjellig konjunkturutvikling i de enkelte landene. Økt gjensidig handel mellom landene i ØMU-området vil dessuten bidra til at konjunkturbølger raskere forplanter seg mellom landene.

Selv med en gjennomgående mer likeartet konjunkturutvikling, kan enkeltland bli utsatt for store uforutsette forstyrrelser som følge av en plutselig forverring i de internasjonale rammebetingelsene. Det var tilfellet for Finland, som på begynnelsen av 1990-tallet ble rammet bl.a. av et kraftig fall i prisene på trevirke og bortfall av størstedelen av handelen med det tidligere Sovjetunionen. Dette bidro til en omfattende arbeidsløshet. En forutsetning for å få omstilt arbeidskraften til annen virksomhet var en betydelig bedring i den kostnadsmessige konkurranseevnen. Finland oppnådde dette gjennom en markert depresiering av finske mark, som gav grunnlag for en kraftig eksportvekst. Innenfor ØMU vil det ikke være mulig for enkeltland å påvirke konkurranseevnen via valutakursjusteringer. Landene vil være henvist til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen ved å redusere de relative lønnskostnadene eller andre komponenter som bestemmer det relative kostnadsnivået i forhold til i konkurrentlandene.

Dersom et enkeltland rammes av konjunkturtilbakeslag, vil finanspolitikken kunne benyttes til å motvirke sysselsettingsutslagene. For et enkelt land vil finanspolitikken mer effektivt enn i dag kunne påvirke innenlandsk aktivitetsnivå, fordi en budsjettsvekkelse bare i mindre grad vil slå ut i det innenlandske rentenivået, jf. omtalen i avsnitt 5.2.3 ovenfor. Finanspolitiske stimulanser kan bestå av reduserte skatter eller økte offentlige utgifter. Slike tiltak forutsetter imidlertid at de offentlige finansene i utgangspunktet er gode. Ifølge beregninger utført av OECD vil en nedgang i BNP på 1 pst. automatisk øke budsjettunderskuddet med 0,5 - 0,8 pst. av BNP i ØMU-landene selv om det ikke iverksettes aktive budsjettiltak. Dette skyldes at skatteinntektene reduseres og utgiftene til arbeidsledige øker når aktivitetsnivået reduseres. De fleste medlemslandene har ved etableringen av ØMU et budsjettunderskudd nær 3 pst. av BNP. Det innebærer at landene med dagens utgangspunkt gjennomgående ikke har noe manøvreringsrom for å stimulere aktiviteten via finanspolitikken. For å øke handlefriheten i budsjettpolitikken i framtiden, må derfor mange av ØMU-landene først konsolidere offentlige finanser ytterligere.

Med en felles valuta vil arbeidsmarkedets evne til å omstille arbeidsstyrken mellom bedrifter, næringer og regioner få større betydning for sysselsettingen. Den geografiske mobiliteten i Europa er betydelig lavere enn f.eks. i USA. Dette har bl.a. sammenheng med forskjeller i språk, kultur, tradisjoner og politiske prioriteringer. Lønnsdannelsen blir dermed viktig. Dersom tilpasning i lønningene forholdsvis raskt motvirker en forverring i relativ konkurranseevne overfor utlandet, vil virkningene på produksjon og sysselsetting dempes. Endringer i relative lønninger vil videre gi arbeidstakere motiv til å søke sysselsetting i næringer med høy lønnsevne.

Endringer i lønnsdannelsen kan imidlertid også øke inntektsforskjellene blant de sysselsatte. I Storbritannia har arbeidsmarkedet blitt mer fleksibelt de siste 15-20 årene. Det har bidratt til redusert ledighet. Samtidig har lønnsforskjellene økt.

Den økte konkurransen som forventes innenfor ØMU vil trolig kunne påvirke tilpasningen av lønningene. For det første vil arbeidsgivernes fortjeneste reduseres mer når lønningene øker. De vil dermed ha sterkere motiv til å stå imot en lønnsøkning som forverrer konkurranseevnen. For det andre vil arbeidstakerne kunne tape mer i form av økt ledighet ved å stille krav om en gitt lønnsvekst, bl.a. fordi mulighetene for å motvirke tap av arbeidsplasser ved å sikre konkurranseevnen gjennom valutakursjusteringer er borte.

Den høye arbeidsledigheten i mange av landene, sammen med den forsterkede konkurransen og reduserte muligheter for nasjonale stabiliseringspolitiske tiltak, vil også kunne føre til økt oppmerksomhet om strukturreformer som påvirker arbeidsmarkedet. Dette gjelder bl.a. de bestemmelsene som regulerer ansettelser, permisjoner, avskjed og arbeidstid, samt direkte og indirekte beskatning av arbeidskraft og utforming av arbeidsledighetstrygd. Større endringer på dette området vil kunne gjøre det lettere, både for nykommere på arbeidsmarkedet og for de arbeidsledige, å finne arbeid. Men samtidig vil etablerte grupper av arbeidstakerne kunne få svekket sin posisjon på arbeidsmarkedet.

En viktig problemstilling er om Den europeiske sentralbanken vil sikre tillit til pengepolitikken i de finansielle markedene.Særlig i Tyskland hersker det frykt for at deltakelse i ØMU av land som historisk har hatt høy inflasjon, vil bidra til å svekke tilliten til den felles pengepolitikken. Lav inflasjon har vært et sentralt element i tysk økonomisk politikk etter krigen. Dette har gitt tillit og sikret et lavt rentenivå sammenliknet med andre land. Dersom tilliten til pengepolitikken svekkes, vil forventninger om høyere framtidig inflasjon slå ut i høyere langsiktig rente. Dette vil i seg selv kunne virke inflasjonsdrivende. Dersom det ved etableringen av ØMU gjør seg gjeldende forventninger om høyere inflasjon i medlemslandene, kan ESB bli tvunget til å føre en stram pengepolitikk som umiddelbart svekker veksten og reduserer sysselsettingen. Med svekket tillit kan det dessuten generelt bli vanskeligere å bruke pengepolitikken i konjunkturreguleringen. Midlertidige variasjoner i prisstigningstakten som følge av ytre forstyrrelser, vil kunne gi større konjunkturutslag, fordi slike utslag lettere vil slå ut i inflasjonsforventningene.

Euro vil trolig spille en viktig rolle som internasjonal valuta, jf. avsnitt 5.4.4. Dette kan ha følger for utøvelsen av makroøkonomisk politikk innenfor ØMU, og spørsmålet om koordinering av politikken mellom særlig USA, EU og Japan.En viktig usikkerhet ved innføringen av euro er hvordan de bilaterale valutakursene mellom euro, dollar og yen vil utvikle seg. For alle tre valutaområdene er internasjonal handel som andel av BNP lav. Det kan derfor bli lagt liten vekt på bilaterale valutakursfluktuasjoner når en skal vurdere innrettingen av pengepolitikken i det enkelte valutaområde. Dette kan isolert sett tilsi at valutakursutviklingen mellom hovedvalutaene kan bli mer ustabil.

5.2.6 EU-landene utenfor ØMU

5.2.6.1 Penge- og valutapolitisk samarbeid

Innføringen av euro vil innebære at dagens ERM-samarbeid vil opphøre. Det europeiske råd vedtok derfor i juni 1997 en resolusjon om å etablere en valutakursmekanisme i tredje fase av ØMU, som skal regulere valutakurssamarbeidet mellom ØMU-landene og de øvrige EU-landene. Resolusjonen gir en ramme for det framtidige samarbeidet kalt ERM2, mens de nærmere retningslinjene vil bli fastsatt i en avtale mellom ESB og sentralbankene i EU-land utenfor ØMU-området. Hovedprinsippene for ERM2 skal være:

• Frivillig medlemskap.

• Ordinære svingningsmarginer på +/-15 pst. i forhold til sentralkursene mot euro, men med mulighet til å avtale snevrere svingningsmarginer.

• I prinsippet ubegrensede valutaintervensjoner for å opprettholde svingningsmarginene, men dette er avhengig av at prisstabiliteten i ØMU-området ikke settes i fare.

• Beslutninger om sentralkurser og eventuelt endringer i størrelsen på de ordinære svingningsmarginene fattes ved enighet mellom ministrene i ØMU-området, ESB og ministrene og sentralbanksjefene i ERM2-landene. Dette skal skje etter at Kommisjonen og Økonomi- og finanskomiteen har gitt sine vurderinger. Også EU-land utenfor ERM2 vil delta i drøftelsene, men uten stemmerett.

Beslutninger om å innføre mindre svingningsmarginer for et land fattes på samme måte, men fra ERM2-landene vil da bare det berørte landet være med på avgjørelsen. Forholdet til land utenfor EU berøres for øvrig ikke i resolusjonen, til forskjell fra resolusjonen fra desember 1978 om opprettelsen av Det Europeiske Monetære System (EMS).

5.2.6.2 Landenes rettslige og politiske stilling i forhold til ØMU

Danmarker ifølge en egen protokoll til Maastricht-traktaten fritatt fra forpliktelsen til å delta i tredje fase av ØMU. Danmark ga i november 1993 formelt melding om at landet ikke ville delta. Danmark er i dag med i ERM. Regjeringen i Danmark har varslet at den ønsker å knytte den danske kronen til euro fra årsskiftet ved å delta i valutasamarbeidet ERM2, jf. avsnitt 5.2.6.1.

Hellassluttet seg til ERM-samarbeidet med virkning fra 16. mars i år, og den greske regjeringen har erklært at den ønsker deltakelse i euro-samarbeidet fra 2001. Den greske sentralbanklovgivningen oppfyller allerede i all hovedsak kravene til euro-deltakelse.

Storbritanniaer ifølge egen protokoll til Maastricht-traktaten ikke forpliktet til å gå over til tredje fase av ØMU. Den britiske regjeringen har imidlertid erklært at den er positiv til framtidig deltakelse når det er bedre samsvar mellom konjunktursituasjonen i Storbritannia og ØMU-området. Ved beslutning om tidspunktet for deltakelse i ØMU vil Regjeringen vurdere om deltakelse kan skje uten skadevirkninger for bl.a. sysselsetting og investeringer i Storbritannia. Regjeringen har erklært at deltakelse fortoner seg urealistisk i den nåværende parlamentsperioden, som senest vil utløpe i 2002, og at deltakelse også må få tilslutning i en folkeavstemning. Storbritannia vil ikke delta i ERM2-samarbeidet fra årsskiftet.

Heller ikke Sverigevil delta i ERM2 fra årsskiftet. Etter den svenske regjeringens oppfatning bør Sverige holde muligheten åpen for senere deltakelse i tredje fase av ØMU. Dersom regjeringen kommer til at Sverige bør delta, vil den først innhente råd fra det svenske folk, enten ved et riksdagsvalg eller ved en egen folkeavstemning. Beslutningen vil bli tatt av Riksdagen.

5.2.6.3 Utredninger om økonomiske virkninger i Danmark og Sverige

I en rapport fra det danske Økonomiministeriet⁴4omtales konsekvenser for dansk økonomi og økonomisk politikk av at landet blir stående utenfor ØMU. For Danmarks vedkommende foregår om lag 50 pst. av dansk utenrikshandel med de 11 landene som vil delta i tredje fase av ØMU. Ifølge rapporten vil ØMU bl.a. få virkninger på følgende områder:

• Den felles valutaen vil fjerne ytterligere noen kostnadshindre for fri flyt av varer og tjenester innenfor ØMU-området. Dette vil øke konkurransen, noe som vil føre til lavere priser. Alle land som deltar i det indre markedet, også Danmark, vil oppnå gevinster. Danske bedrifter vil få fordeler av euroen. Disse fordelene blir imidlertid ikke så store som for konkurrenter i ØMU-området.

• Forbrukerne vil ikke bli påvirket så direkte som dansk næringsliv. Den økte konkurransen på det indre markedet vil imidlertid bety lavere priser og dermed økt velstand også for danske forbrukere.

• Det kan fortsatt forventes en viss renteforskjell mellom Danmark og ØMU-området, selv med lik inflasjon. Dermed blir realrenten noe høyere i Danmark enn i ØMU-området.

• Det er en risiko for at Danmark får redusert sin innflytelse på det økonomisk-politiske området med innføringen av euro og den felles penge- og valutapolitikken. Dette gjelder selv om Danmark deltar i de andre delene av det økonomiske samarbeidet i EU.

Den nåværende lovgivningen i Danmark tillater ikke regnskapsføring i fremmed valuta, herunder euro. Ifølge rapporten har danske foretak hittil heller ikke vist større interesse for dette, selv om enkelte ønsker har kommet fra danske datterselskaper til utenlandske konserner. Rapporten viser til at det bør vurderes å gi danske bedrifter slik anledning, såfremt utviklingen viser at det er behov for dette.

I en offentlig utredning fra 1996, den såkalte Calmforsrapporten⁵5, er de politiske og samfunnsøkonomiske virkningene av ØMU for Sverige vurdert. Rapporten konkluderer med at:

• ØMU vil gi effektivitetsgevinster for de landene som deltar, men disse er trolig ikke særlig store. Det innebærer at Sverige bare pådrar seg et begrenset konkurranseevnetap ved å stå utenfor ØMU.

• De stabiliseringspolitiske argumentene er ikke entydige. Det vil kunne oppstå kostnader ved ikke å ha valutakursjusteringer som virkemiddel i situasjoner der Sverige har en annen økonomisk utvikling enn de øvrige medlemslandene i ØMU.

• Politiske argumenter taler for deltakelse. Det antas at Sverige vil få større politisk innflytelse på EU-samarbeidet ved å delta i ØMU. Dette vurderes som særlig viktig for Sverige som et lite land med små påvirkningsmuligheter dersom det opptrer alene.

I Sverige gjennomføres det et omfattende utredningsarbeid om økonomiske, forvaltningsmessige og praktiske konsekvenser av ØMU⁶6. Bl.a. vurderer en om det skal åpnes for regnskapsføring og denominering av aksjer i euro. Dette utredningsarbeidet skal være ferdig i slutten av oktober i år. En har fått opplyst at Stockholms Fondsbørs tar sikte på å åpne for kursnotering i euro fra januar 1999.

5.3 Økonomiske, rettslige og forvaltningsmessige konsekvenser av ØMU for Norge

5.3.1 Innledning

Norge er sterkt sammenvevd med europeiske økonomier. ØMU vil dermed medføre endringer i rammebetingelsene for norsk næringsliv og for norske husholdninger. Iverksettelsen av ØMU antas imidlertid å få begrensede direkte økonomiske virkninger for Norge. De viktigste direkte virkningene vil komme i form av sterkere konkurranse, noe lavere transaksjonskostnader og redusert valutausikkerhet. I tillegg vil norsk økonomi bli påvirket av den makroøkonomiske utviklingen i ØMU-landene. I omfang ventes virkningene å bli mindre enn for de enkelte ØMU-landene. Virkningene vil være usikre og dessuten variere mellom næringer og bedrifter.

Etter Regjeringens oppfatning er det ikke behov for endringer i hovedlinjene i den økonomiske politikken som følge av etableringen av ØMU. Dette gjelder også penge- og valutapolitikken, som er nærmere omtalt i avsnitt 3.3.

5.3.2 Virkninger for norsk økonomi

Samlet sett vil trolig virkningene på norsk næringslivav ØMU på kort og mellomlang sikt bli begrensede. ØMU vil få mest direkte konsekvenser for den delen av næringslivet i Norge som konkurrerer i ØMU-området. Også næringslivet for øvrig vil imidlertid bli berørt, særlig den delen som konkurrerer med ØMU-bedrifter på hjemmemarkedet.

En felles valuta vil umiddelbart bidra til å redusere kostnadenenoe for mange bedrifter i Norge. Dette gjelder i hovedsak kostnader knyttet til usikret kursrisiko og kostnader ved kurssikring og valutaveksling. Denne typen besparelser vil imidlertid bli mindre enn for næringslivet i ØMU-landene, bl.a. som følge av at norske bedrifter fortsatt vil sitte igjen med kostnadene knyttet til veksling mot euro og kursusikkerheten mellom norske kroner og euro. Anslag for slike kostnadsbesparelser for næringslivet i enkelte EU-land og for ØMU-landene samlet er omtalt i avsnitt 5.2.5. Det er ikke foretatt tilsvarende beregninger for Norge.

Økt prisoversiktlighet som følge av en felles valuta i ØMU-området, vil kunne føre til visse kostnadsbesparelser for norske bedrifter, ved at de kan foreta innkjøp av innsatsvarer og investeringsvarer til lavere priser. Dette vil bli forsterket av økt priskonkurranse. Bedriftenes kostnader knyttet til betalingstransaksjoner vil kunne bli redusert i den grad det etableres effektive betalingssystemer som følge av euroen. Behov for tilpasning av datasystemer mv. kan på den annen side påføre næringslivet engangskostnader.

ØMU bidrar til at konkurranseni de europeiske vare- og tjenestemarkedene øker. Det stiller økte krav til konkurrerende norske bedrifter om å være konkurranse- og omstillingsdyktige. Den internasjonale konkurransen vil bl.a. bli forsterket av at felles valuta vil gjøre det lettere å sammenlikne priser mellom land. Utviklingen av IT-teknologi, som pågår uavhengig av ØMU, vil kunne bidra til å øke konkurransepresset ved at tilgangen på prisinformasjon lettes, og ved at forbrukere og næringsliv får muligheten til å handle via internett. Den økte priskonkurransen vil kunne bidra til noe lavere priser, bl.a. ved at det blir vanskeligere å prisdiskriminere, jf. omtale i avsnitt 5.2.5. Konkurransen i vare- og tjenestemarkedene vil også kunne øke ved at det indre markedet utdypes som følge av ØMU.

Norge har en omfattende handel med ØMU-området. Dersom ØMU resulterer i effektivitetsgevinster og sterkere økonomisk vekst i deltakerlandene vil dette stimulere til økt eksportfra næringslivet i Norge. Utslagene blir motsatt dersom ØMU blir preget av ustabilitet og liten omstillingsevne.

Selv om konkurransen for norsk næringsliv forventes å øke noe som følge av ØMU, vil ikke næringslivet bli stilt overfor en kvalitativt ny situasjon i forhold til de endringene i konkurransevilkår som har pågått de siste tiårene. Frihandelsavtalene innenfor EFTA og med EF, EØS-avtalen, nedbyggingen av handelshindre i regi av GATT/WTO og teknologiske endringer har medført at næringslivet er blitt utsatt for stadig sterkere internasjonal konkurranse.

Norsk næringsliv vil trolig benytte euroeni større utstrekning enn ØMU-landenes valutaer benyttes i dag. Det er imidlertid grunn til å anta at bruk av euro ikke vil bli omfattende når det gjelder betalinger mellom innlendinger. Det vises til nærmere omtale av bruk av euro i avsnitt 5.4.5.

Innenfor næringslivet vil finansnæringenbli særlig berørt av innføringen av euro, bl.a. ved at utviklingen i retning av økt internasjonal konkurranse vil forsterkes. Innenfor finansnæringen ventes euroen først og fremst å få virkninger for bankene, særlig på kort sikt. Øvrige finansinstitusjoner vil imidlertid også kunne bli berørt, bl.a. som følge av at utviklingen i det norske verdipapirmarkedet kan bli påvirket av at det blir færre og større verdipapirmarkeder i Europa. Virkningene for finansnæringen i Norge er nærmere omtalt i avsnittene 5.4.6-5.4.8.

Virkningene for øvrige enkeltnæringervil bl.a. avhenge av i hvor stor utstrekning næringene har samhandel med landene som vil bli med i ØMU og hvordan konkurranseforholdene i næringene er.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

I 1997 gikk om lag en tredjedel av fastlandsbedriftenes vareeksport til EU-landene utenom Sverige, Danmark, Storbritannia og Hellas, og en tredjedel av vareimporten til Norge kom fra det samme området, jf. figur 5.3. Samhandelen med landene som vil inngå i ØMU er følgelig omfattende.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Den største delen av vareeksporten til EU-området i 1997 bestod av olje og naturgass, jf. figur 5.4. Utenom olje og naturgass ble det først og fremst eksportert industriprodukter, særlig verksted- og metallprodukter. Produkter fra primærnæringene stod for bare 2½ pst. av samlet vareeksport til EU i 1997.

Dersom ØMU får konsekvenser for den økonomiske veksten i deltakerlandene vil dette kunne ha direkte virkninger for alle næringene i Norge som eksporterer til ØMU-området. Økt prisoversiktlighet som følge av at euroen innføres, vil først og fremst få konkurransevirkninger for de næringene der prisen er en sentral konkurransefaktor. Innenfor flere bransjer vil kvalitet, design, markedsføring mv. kunne være like viktige konkurransefaktorer som pris. Dette gjelder bl.a. flere industribransjer, f.eks. møbelbransjen og en del teknologibedrifter. Innføringen av euro vil i liten grad bidra til økt prisoversiktlighet i bransjer der prisene i dag noteres i en felles valuta eller der aktørene av andre grunner allerede har god oversikt over prisene. Bl.a. er prising i dollar utbredt i markedene for kjemiske produkter og for treforedlings- og metallprodukter. I den utstrekning ØMU fører til en generell økning i konkurransen, vil det imidlertid kunne bli mer krevende å holde på markedsandelene også for bedrifter i disse markedene.

Norsk gassbetales i dag i hovedsak i kjøperlandenes valutaer. I stor grad er dette valutaer som fra 1. januar 1999 vil bli erstattet av euro. Overgangen til euro i disse landene vil kunne påvirke inntektene fra gassalget. Det er imidlertid vanskelig å fastslå denne virkningen da en ikke vet hvilken kursutvikling de nasjonale valutaene ville fått dersom de ikke ble erstattet av euroen.

Utfordringene som følge av ØMU vil variere fra bedrift til bedrift, både når det gjelder strategiske og praktiske tilpasninger.For mange bedrifter kan det bli behov for å revurdere produksjons-, pris- og investeringsstrategier. F.eks. kan det være aktuelt at enkelte produktpriser tilpasses nye prisstrukturer i ØMU-området. Det vil også være behov i næringslivet for å tilpasse datasystemer mv. ved innføringen av euro.

I den grad importpriser og produktpriser i Norge blir lavere som følge av ØMU, vil dette komme husholdningenetil gode. Innføring av euro vil kunne gjøre det noe billigere for husholdningene å reise, ved at det blir færre valutaer å forholde seg til. Vekslingskostnadene reduseres ved kryssing av grensene innenfor ØMU-området, og de vil falle bort fra 2002.

Det er usikkerthvor sterke virkningene av ØMU vil bli for norsk økonomi og i hvilken grad ØMU vil påvirke stabiliteten i rammebetingelsene for norsk næringsliv. ØMU kan føre til mer ustabilitet i europeisk økonomi og omstillingsproblemer f.eks. ved store forstyrrelser som rammer regioner eller enkeltland. Dette vil i så fall også land utenfor ØMU kunne tape på. Mer generelt vil det være av stor betydning for Norge hvordan innføringen av euroen vil virke inn på den makroøkonomiske utviklingen i ØMU-området og på de internasjonale finansmarkedene. I tillegg vil det være av betydning om og eventuelt når Danmark, Storbritannia og Sverige vil gå inn i ØMU.

5.3.3 Enkelte rettslige og forvaltningsmessige konsekvenser

5.3.3.1 Endringer i lover og forskrifter

Gjennomgangen nedenfor viser at Finansdepartementet bare i begrenset grad finner det nødvendig eller hensiktsmessig med endringer i norske lover og forskrifter som følge av ØMU og innføringen av euro. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.5.

Overgangen til euro reiser spørsmålet om hvordan en skal tolke eksisterende kontrakter som gjelder i perioden etter 1. januar 1999 og der kontraktsvilkårene er uttrykt i ECU eller deltakende valutaer. Departementet har kommet til at det verken er nødvendig eller hensiktsmessig å lovfeste et prinsipp om kontraktskontinuitet i norsk rett. Departementet anser at rettstilstanden i Norge på dette området er tilstrekkelig klar, ved at gjeldende kontraktsrett i utgangspunktet ikke vil gi adgang til revisjon eller heving av kontrakten som følge av innføring av euro. En lovfesting av et prinsipp om kontraktskontinuitet vil bare ha til funksjon å informere markedsaktørene om hva som allerede følger av gjeldende rett. Videre vil en særregulering kunne gi grunnlag for tolkningsspørsmål som ikke vil oppstå ved å la gjeldende regler få anvendelse.

Finansdepartementet har nylig lagt fram forslag til nye regnskapsregler,og har i den forbindelse også vurdert konsekvensene for disse av at euro innføres. Euro som ny hovedvaluta innen EU kan øke etterspørselen etter regnskap i euro. Etter gjeldende regnskapslov skal imidlertid årsregnskapet føres i norske kroner med mindre Kongen ved enkeltvedtak eller forskrift bestemmer noe annet. Som et supplement kan foretakene utarbeide årsregnskap i annen valuta, f.eks. euro, dersom de ønsker dette. I forslag til ny regnskapslov (Ot prp nr 42 1997-98) foreslår Finansdepartementet av hensyn til skattekontrollen at hovedregelen fortsatt skal være at årsregnskapet skal føres i norske kroner. Samtidig foreslås det at gjeldende dispensasjonsadgang skal videreføres. Departementet foreslår at konsernregnskap skal kunne føres i annen valuta, herunder euro, dersom konsernets virksomhet i hovedsak er knyttet til denne valutaen og dersom slik regnskapsføring er i samsvar med god regnskapsskikk.

På bakgrunn av det foreliggende forslaget til ny regnskapslov finner ikke departementet grunn til å gå inn på problemstillingen om aksjekapitalen skal kunne angis i euro,jf. at denne problemstillingen har nær sammenheng med kravet til hvilken valuta årsregnskapet skal føres i.

Departementet ser ikke på det nåværende tidspunkt grunn til å foreslå endringer i børsregelverketsom følge av euro. Dette må ses på bakgrunn av at en styringsgruppe nedsatt av Oslo Børs nettopp har vurdert dette spørsmålet. I rapporten «Notering og oppgjør i euro - konsekvenser for det norske verdipapirmarkedet», som styringsgruppen la fram 5. mai, heter det bl.a.:

«Det er så langt ikke avdekket lovmessige hindre som står i veien for notering og oppgjør i euro. På den annen siden kan det anføres at notering i NOK er en så stor selvfølgelighet at en endring generelt eller spesielt vil fordre en regelverksendring, alternativt endring/tilpasning i kursnoteringsavtalen. Oslo Børs må se nærmere på denne problemstillingen.»

Departementet finner ikke behov for å kreve en særskilt regulering i skatteloven for å sikre at konverteringen til euro ikke vil bli tolket som realisasjon av fordringer eller gjeld. Ut fra tolkning av gjeldende regelverk om skatteplikt og fradragsrett, kan ikke departementet se at konverteringen til euro skal anses om realisasjon, med den følge at konverteringen utløser skatteplikt for gevinst eller fradragsberettiget tap.

Det legges opp til at ECU-henvisninger i dagens lover og forskrifter erstattes med henvisninger til euro.

5.3.3.2 Behovet for endringer i statlige IT-systemer

Innføringen av euro skaper behov for enkelte endringer på IT-området i statsforvaltningen. Bl.a. blir det behov for ny tastkombinasjon/tast for euro på tastaturene. Samtidig vil det være behov for endringer i systemer som behandler finansiell informasjon i den nasjonale valuta til ett eller flere av landene som skal gå over til euro.

Krav om håndtering av eurotegnet vil etter hvert komme med i kravspesifikasjon ved innkjøp av tastaturer. Norges Standardiseringsforbund arbeider med den standardiseringsmessige siden av dette, i samarbeid med internasjonale standardiseringsorganer.

Det er det enkelte departement som har ansvar for å gjennomføre de nødvendige IT-tilpasninger på sitt område. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har et koordinerende ansvar for euroens konsekvenser for statens IT-systemer, med unntak av IT-systemene i finans/økonomisektoren, som følges opp av Finansdepartementet.

5.3.3.3 Statens økonomiforvaltning

Innføringen av euro vil ha betydning for utbetalinger fra og innbetalinger til statlige virksomheter. Alle betalinger fra og til virksomhetene skal skje gjennom en konsernkontoordning, hvor midlene daglig samles på statens foliokonto i Norges Bank. Det legges opp til at ut- og innbetalinger i euro skal håndteres på samme måte som betalinger i andre valutaer, ved at de veksles til og fra norske kroner. Vekslingen skjer i en av de bankene som Finansdepartementet har inngått avtale med om kontohold og betalingsformidling. Det er således ikke nødvendig med endringer i opplegget for konsernkontoordningen ved innføringen av euro.

De nærmere reglene for statlig økonomiforvaltning er fastsatt i økonomireglementet av 26.1.96 (herunder § 17 om ut- og innbetalinger), og i de tilhørende funksjonelle kravene til økonomiforvaltningen i staten. Det vises til omtale i kapittel 7 i Statsbudsjettet 1998 (St prp nr 1 (1997-98)).

5.3.3.4 Retningslinjene for Statens petroleumsfond og valutareservene

Finansdepartementet har bedt Norges Bank vurdere innføringen av euro i relasjon til retningslinjene for Petroleumsfondet og valutareservene. I svar av 16. april 1998 fra Norges Bank heter det:

«Retningslinjene for Petroleumsfondet bestemmer fondets investeringsunivers ved å angi hvilke land fondet kan investeres i og hvilke typer verdipapirer som kan kjøpes i hvert enkelt land. Ut over dette gir retningslinjene bare generelle føringer på hvordan fondet skal forvaltes, bl.a. ved å fastsette at mellom 40 og 60 pst. av fondet skal investeres i europeiske land. Den mer presise investeringsstrategien for Petroleumsfondet blir bestemt av den referanseporteføljen Finansdepartementet velger for fondet. Denne porteføljen angir hvor store andeler som bør plasseres i de enkelte land og hvordan fordelingen bør være på verdipapirer innenfor hvert land. Det samme opplegget gjelder for valutareservene. Mens retningslinjene bare setter vide rammer for reservenes fordeling, gir referanseporteføljen den presise fordelingen.

Det er vanskelig å se at innføringen av euro skulle få konsekvenser for retningslinjene for Petroleumsfondet og valutareservene. Derimot kan det være nødvendig å foreta enkelte justeringer av referanseporteføljen til fondet og reservene når euro kommer. For tiden er de to referanseporteføljene satt sammen av anerkjente markedsindekser som de store investeringsbankene har utviklet. Disse bankene har varslet at det vil bli konstruert enkelte nye referanseindekser når euro blir innført. Det bør vurderes om disse nye indeksene skal benyttes for Petroleumsfondet og valutareservene. Siden prinsippene for beregning av disse indeksene vil bli offentliggjort i løpet av de neste månedene, er det naturlig å bruke andre halvdel av 1998 til å vurdere om referanseporteføljen for Petroleumsfondet og valutareservene skal endres.»

Finansdepartementet er enig i Norges Banks vurderinger.

5.3.3.5 Informasjon om ØMU og euro

Det enkelte departement har ansvar for å gjennomføre informasjonstiltak om ØMU og euro på sitt område. Av konkrete tiltak kan nevnes:

• Norges Bank har etablert et informasjonsknutepunkt om ØMU og euro på sin internettside⁷7. Her ligger også forbindelser til andre informasjonskilder om ØMU og euro.

• Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet vil i nær framtid utarbeide et dokument som redegjør for aktuelle norske tilpasninger som følge av innføringen av euro. Målgruppen er eksportbedrifter og deres handelspartnere. Slik informasjon, både til myndigheter og bedrifter, kan i seg selv være et viktig bidrag til å unngå handelshindringer for norske bedrifter i det indre marked. Dokumentet vil samtidig bli gjort tilgjengelig på internett sammen med annen aktuell informasjon via informasjonsprosjektet «Møteplass Europa»⁸8.

• Finansdepartementet vil utgi en kortversjon av dette kapitlet. Revidert nasjonalbudsjett 1998 og annen informasjon om ØMU og euro er for øvrig tilgjengelig på Finansdepartementets internettsider⁹9. Kortversjonen vil bli lagt inn her når den foreligger.

Også ordinære informasjonskanaler som Statens informasjonstjeneste og Narviktelefonene, som er en nasjonal informasjonstjeneste for næringslivet om offentlige rammevilkår, vil informere om ØMU og euro. Tjenesten ved Narviktelefonene utvides nå med Bedriftsinformasjon på Internett¹⁰10.

Det vil i første omgang være næringslivet, og spesielt finansnæringen, som berøres av innføringen av euro. Næringslivets organisasjoner dekker en viktig del av informasjonsbehovet overfor disse. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Euro Info har utarbeidet en informasjonsbrosjyre om ØMU og euro rettet mot bedriftene. NHO har sendt denne ut til alle medlemsbedrifter med mer enn 5 ansatte. NHO og Euro Info vil utgi en revidert utgave av informasjonsbrosjyren i løpet av sommeren. Finansinstitusjonene og deres organisasjoner, bl.a. Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge, driver også en utstrakt informasjonsvirksomhet om ØMU og euro, både innenfor banknæringen og overfor næringslivet ellers.

Når det gjelder informasjonsbehovet for de små og mellomstore bedriftene (SMB), vil flere av informasjonstjenestene som Nærings- og handelsdepartementet er initiativtaker til, være sentrale. Det omfatter nettverket med Euro Info-kontorene (EIC) som yter informasjons- og rådgivningstjenester til bedriftene vedrørende EU/EØS-utviklingen. Det er fem Euro Info-kontorer i Norge, lokalisert i hhv. Oslo, Kristiansand, Sogndal, Trondheim og Narvik. EIC-kontorene er en del av et europeisk nettverk med nær 220 kontorer underlagt EU-kommisjonen. Det gjennomføres i 1998 gjennom dette nettverket en kampanje med tema euro og utfordringer for bedriftene.

5.4 Nærmere om virkningene for finansmarkedene

5.4.1 Innledning

Finansmarkedene vil bli særlig berørt av innføringen av euro. I dette avsnittet gjøres det nærmere rede for konsekvensene av ØMU for europeiske og norske finansmarkeder.

Gjennomføringen av det indre marked i EU og EØS har bidratt til økt integrasjon og konkurranse i de europeiske finansmarkedene. ØMU vil, sammen med generell internasjonalisering og teknologiske endringer, forsterke denne utviklingen og dermed medføre ytterligere omstillinger i finansnæringen i Europa. Virkninger av ØMU for europeiske finansmarkeder er omtalt i avsnittene 5.4.2-5.4.4.

Innføringen av euro og økt konkurranse i de europeiske finansmarkedene vil også endre rammebetingelsene for norsk finansnæring. Innføringen av euro antas på kort sikt å ha størst betydning for bankene. Utviklingen mot færre og større verdipapirmarkeder i Europa vil også kunne påvirke det norske verdipapirmarkedet. Virkningene for norsk finansnæring og det norske verdipapirmarkedet er omtalt i avsnittene 5.4.5-5.4.8.

5.4.2 Utviklingen mot integrerte finansmarkeder innenfor ØMU

Etableringen av ØMU vil forsterke utviklingen mot integrerte finansmarkeder i EU. ØMU-området vil fra starten utgjøre et økonomisk område på størrelse med USA, målt både etter folketall og BNP. Av tabell 5.2 framgår det at verdien av finansielle aktiva totalt er i samme størrelsesorden i ØMU-området og i USA. I praksis er imidlertid fortsatt mange av markedene innenfor EU i stor grad adskilt etter nasjonale grenser. Dette skyldes dels at markedsaktørene er utsatt for valutakursusikkerhet og valutaavhengige transaksjonskostnader. Dels er det fortsatt juridiske og skattemessige forskjeller mellom de enkelte EU-land. I tillegg skaper ulikheter i språk, kultur og tekniske standarder skiller også i de finansielle markedene. Betydningen av de ulike markedene er videre annerledes enn i USA. Bl.a. spiller verdipapirmarkedene i Europa en vesentlig mindre rolle enn i USA. Dette reflekterer at næringslivet i EU i første rekke har finansiert sine aktiviteter gjennom banklån snarere enn å låne direkte i verdipapirmarkedene. Etableringen av ØMU kan få betydning for forholdet mellom omsetningen i de ulike finansmarkedene.

Euroen vil via flere kanaler forsterke integrasjonenav de europeiske finansmarkedene:

• Større grad av oversiktlighet mht. priser og markedspraksis¹¹11vil forsterke konkurransen og redusere nasjonale og produktmessige prisforskjeller. Dette betyr at kostnader kan reduseres. Forskjeller i kostnader knyttet til ulik markedspraksis i ØMU-land vil trolig bidra til en harmonisering i retning av mest mulig kostnadseffektiv markedspraksis.

• Innføringen av euro vil trolig redusere betydningen av begrensninger på valutaeksponeringen til pensjonsfond, kapital forvaltet av forsikringsselskaper og verdipapirfond. Dette vil kunne øke institusjonelle investorers betydning i finansmarkedene. Både institusjonelle investorer og små investorer som i liten grad ønsker å ta valutakursrisiko, kan ta i bruk mer aktive strategier og investere i verdipapirer innenfor hele ØMU-området når valutakursrisikoen elimineres.

• Etter hvert som verdipapirmarkedene blir mer integrerte og likvide, vil trolig kostnadene ved å låne direkte i verdipapirmarkedene falle i forhold til kostnadene ved å låne i bank. Kapitalformidlingen innen ØMU vil derfor trolig i større grad gå via verdipapirmarkedene på bekostning av formidling gjennom banker.

• Etableringen av en felles valuta reduserer transaksjonskostnader knyttet til veksling mellom valutaer og kostnader ved å sikre seg mot valutakursbevegelser. Kredittrisiko, dvs. risikoen knyttet til motpartens evne til å innfri en forpliktelse, vil trolig da bli den viktigste faktoren i prisingen av rentebærende verdipapirer innen ØMU.

• ESBs valg av pengepolitiske operasjonsprosedyrer vil kunne bidra til utviklingen av større og mer integrerte penge- og kapitalmarkeder i ØMU-området. I USA har sentralbanken tradisjonelt spilt en viktig rolle i penge- og kapitalmarkedene gjennom daglige markedsoperasjoner.

Innføringen av ØMU vil ha ulik betydning for de enkelte markedene. Omfanget av endringer i det enkelte markedet vil avhenge av i hvilken grad de nasjonale markedene er integrert i dag og av gjeldende reguleringer.

Bortfall av valutakursrisiko og etablering av en felles pengepolitikk betyr trolig at pengemarkedet for euro i ØMU-landene raskt vil bli fullstendig integrert slik tilfellet er for de nasjonale markeder.

Prising og notering i samme valuta vil bidra til økt oversiktlighet også i markedet for statsobligasjoner. Dette vil trolig medføre et press for harmonisering i retning av den mest kostnadseffektive markedspraksisen for både utstedere og investorer i dette markedet. Investorer må antas i større grad å investere i hele ØMU-området for å oppnå ønsket forventet avkastning og risiko, og utstedere av statsgjeldspapirer vil ikke lenger kunne trekke fordel av å være eneste utsteder av statspapirer i hjemmevalutaen. Aktørene vil dermed fokusere sterkere enn tidligere på kredittrisiko ved prising av statsobligasjoner, og renten på ØMU-landenes statsgjeld vil bli bestemt av kredittverdigheten til offentlig sektor i det enkelte land. Statsobligasjonsmarkedet i ØMU kan dermed fremdeles bli noe mer segmentert og mindre likvid enn i USA.

Euroen vil trolig bidra til å utvikle et europeisk marked for private obligasjoner, dvs. gjeldspapirer utstedt av private bedrifter. I USA er markedet for private obligasjoner stort og likvid, mens private bedrifter i Europa i mindre grad har benyttet seg av denne finansieringsformen. Større innslag av institusjonelle investorer vil bidra til økt kompetanse i å vurdere kredittrisiko, og til et større og mer nyansert utvalg av private gjeldspapirer i én valuta. Økt konkurranse innen emitterings- og investeringstjenester vil trolig gjøre det billigere å låne direkte, særlig for mellomstore bedrifter som tidligere kun har benyttet seg av bankfinansiering. Ifølge bl.a. IMF kan imidlertid relativt omfattende reguleringer og det begrensede omfanget av institusjonelle investorer i dag, bidra til at utviklingen av et privat obligasjonsmarked i ØMU-landene kan ta noe tid.¹²12

Etableringen av ØMU vil trolig forsterke konkurransen og integrasjonen mellom aksjemarkedene innenfor ØMU-området. Børsen i London er den dominerende markedsplassen i Europa, særlig for aksjer notert utenfor hjemlandet. I 1996 utgjorde omsetningen i London 40 pst. av total omsetning i aksjemarkedene i EU. Konkurransen mellom aksjemarkedene i Europa, særlig mellom London-børsen og de store kontinentaleuropeiske børsene, har økt betydelig de siste årene. Aksjemarkedene i Europa er imidlertid fortsatt primært nasjonalt orientert. Dette skyldes bl.a. forskjeller i nasjonal lovgivning, og at innføringen av elektroniske handelsssystemer har tatt tid.

Med etableringen av ØMU vil London-børsen bli utsatt for sterkere konkurranse fra kontinentale børser. Selv om Storbritannia ikke deltar i ØMU, vil London-børsen notere aksjer i euro, slik den i dag noterer aksjer i andre utenlandske valutaer. Børsens relative konkurranseposisjon vil derfor ikke bli dramatisk endret pga. etableringen av ØMU.

Gjennom EUs investeringstjenestedirektiv (93/22/EØF), åpnes det for at verdipapirforetak med tillatelse i én EØS-stat skal gis adgang til regulerte markeder i andre EØS-stater. Sammen med bortfallet av valutakursrisiko innen ØMU og etableringen av elektroniske handelssystemer på europeiske børser, vil dette kunne øke muligheten for at aksjer kan noteres flere steder og handles på tvers av børsene. Omsetningen vil bli trukket dit transaksjonskostnadene er lavest og likviditeten størst. Dette kan stimulere til konsentrasjon av handelen på færre børser. Ifølge bl.a. IMF kan notering og handel med de største selskapene komme til å bli sentralisert på én felles elektronisk markedsplass i Europa. Dette betyr ikke at en nødvendigvis vil se en geografisk sentralisering av deltakerne i markedet. F.eks. foregår en stor del av handelen med de mest likvide statsobligasjoner i verden via telefon i et verdensomspennende marked og ikke via én bestemt børs' handelssystem. Investorer vil trolig diversifisere sine porteføljer målt mot brede europeiske aksjeindekser framfor nasjonale indekser. Forskjeller i systemer, regulering og oppgjørspraksis, betydningen av kjennskap til lokale forhold og spesialisering mot nisjer i markedet, som f.eks. skipsfart og småbedrifter, kan imidlertid understøtte fortsatt lokal handling.

Derivater¹³13handles i dag på nasjonale derivatbørseri Europa, med en viss konsentrasjon om de største børsene. Når ØMU etableres, vil valutakursusikkerheten bli eliminert og alle renteinstrumenter notert i euro. Mange derivatkontrakter vil da forsvinne, eller bli konsolidert i én kontrakt. Færre kontrakter, etableringen av elektroniske handelssystemer og muligheter for grensekryssende handel øker konkurransen mellom derivatbørsene. Ifølge bl.a. IMF er det sannsynlig at etableringen av en felles valuta bidrar til at en kan få konsentrasjon om én eller noen få derivatbørser, mens de små trolig vil tape terreng. Det er i første rekke derivatbørsene i Storbritannia, Tyskland og Frankrike som konkurrerer om å bli den dominerende markedsplassen for handel med derivater i Europa.

Introduksjonen av euro vil, sammen med gjennomføringen av EUs annet bankdirektiv (89/646/EØF), bidra til å skape et mer integrert finansmarked innen eurosonen også for husholdninger og små bedrifter. EUs annet bankdirektiv gir adgang for enhver kredittinstitusjon med hovedsete i stat innen EØS-området til å yte tjenester direkte ved grenseoverskridende virksomhet eller ved etablering av filial i annen stat innenfor EØS-området. Det er da forutsatt at institusjonen er gitt tillatelse og underlagt tilsyn av hjemlandets myndigheter. Markedene for husholdninger, små og mellomstore bedrifter, kommuner mv. må imidlertid fortsatt forventes å bli relativt adskilte. Dette har sammenheng med ulikheter når det gjelder reguleringer, skatteregler, eierstrukturer og forskjeller i kultur og tradisjon.

5.4.3 Strukturendringer i finansnæringen innenfor ØMU

I Kontinental-Europa har kapitalformidlingen som nevnt tradisjonelt vært dominert av banker. Verdien av bankaktiva som andel av BNP er mer enn dobbelt så stor i ØMU-området som i USA. Til tross for økt aktivitet i europeiske verdipapirmarkeder de siste årene, har banknæringen i hovedsak opprettholdt sin relative betydning. Færre restriksjoner på bankvirksomhet i Europa enn i USA har bidratt til at europeiske banker i større grad har organisert seg etter en universalbankmodell, dvs. at de involverer seg i flere aktiviteter enn hva amerikanske banker tradisjonelt har gjort. Det er bl.a. ikke tillatt med bank og forsikring innen samme konsern i USA.

Europeiske finansnæringer er inne i en periode med effektivisering og omstrukturering.Utviklingen på disse områdene er kommet kortere i Europa enn i USA. Dette må sees på bakgrunn av bl.a. kompliserte eierstrukturer og forskjeller i regulering. Bankmarkedet i EU er preget av en blanding av statlig og privat eierskap og varierende innslag av utenlandsk eierskap. Mens tendensen i Europa har gått i retning av oppkjøp på tvers av bransjene (f.eks. bank og forsikring), har fusjonene og oppkjøpene i USA skjedd innenfor banknæringene. Fusjoner og oppkjøp i USA omfattet i fjor egenkapitalverdier for 142 mrd. dollar, mens det tilsvarende tallet for Europa var 113 mrd. dollar. De fleste oppkjøp og fusjoner i Europa var grensekryssende. Tabell 5.3 gir en oversikt over de ti største fusjonene eller oppkjøpene i internasjonale finansmarkeder i løpet av 1997 og de fire første månedene i år.

Ifølge bl.a. IMF vil en antakelig også se en omstrukturering blant mellomstore institusjoner. Mange av disse vil trolig i større grad spesialisere seg mot nisjer i markedet, f.eks. ved å tilby finansielle tjenester innen sektorer som skipsfart og energisektoren, eller innenfor spesielle produkter som f.eks. derivater eller finansielle markeder for råvarer.

Finansinstitusjoner innenfor ØMU kan ta i bruk ulike strategier for å møte et mer integrert marked. Det kan utvikle seg en tredelt struktur i europeisk banknæringmed små lokale institusjoner uten internasjonale aktiviteter, EU-regionale institusjoner og et fåtall globale institusjoner. Nylige fusjoner mellom skandinaviske banker, og tilsvarende fusjoner i Belgia og Nederland, illustrerer forsøk på å etablere finansinstitusjoner med avgrensede regioner i Europa som sitt kjernemarked. Sparebanker og kooperative banker vil trolig beholde sin lokale profil også etter etableringen av ØMU.

Den enkelte institusjon kan møte utfordringen fra økt konkurranse og press på fortjenestemarginer ved å foreta kostnadsreduksjoner og drive en mer kostnadseffektiv produksjon. En vil også måtte vente at en del av institusjonene påtar seg mer risiko. En tredje måte å møte utfordringen på er å utvikle nye produkter og tjenesteområder, f.eks. ved at bankene i større grad går inn i forsikring eller tilbyr investeringstjenester. Dette er et utviklingstrekk som har preget europeiske banker i de senere år. Det er også mulig at institusjoner vil søke å motvirke fallende inntjening ved å etablere seg i nye geografiske områder.

I dag velger bedrifter som opererer innenfor flere europeiske land ofte å benytte seg av tjenester fra flere forskjellige banker, som et alternativ til én hjemmebank. Med etableringen av en felles valuta vil denne delen av næringslivet trolig i større grad velge å knytte seg til én bank. Slike banker må da være i stand til å tilby hele spekteret av tjenester bedriften trenger i ØMU-området. Dette kan påvirke strukturen i banknæringen.

Personkunder og små og mellomstore bedrifter vil også i større grad kunne betrakte ulike tilbydere av finansielle tjenester i hele ØMU-området som likeverdige alternativer og etterspørre banktjenester på tvers av landegrensene. Presset i retning av omstillinger innenfor disse markedene vil likevel være mindre. På tilbudssiden vil ulike skatteregler, eierstrukturer som hindrer endringer, verdi av filialnett, lokal informasjonstilgang og faktorer knyttet til kultur og tradisjon begrense restrukturering. På etterspørselssiden vil husholdninger og småbedrifter trolig stå overfor relativt sett større transaksjons- og informasjonskostnader enn store kunder. Overfor disse kundene vil lokale banker derfor i større grad være skjermet for konkurranse fra banker med hovedsete i andre EU-land.

5.4.4 Euroen som internasjonal hovedvaluta

Amerikanske dollar, tyske mark og japanske yen utgjør i dag de tre internasjonale hovedvalutaene, dvs. valutaer som i stor utstrekning blir benyttet til prising, oppgjør og verdioppbevaring også utenfor hjemlandet. Dollaren har den dominerende stillingen blant disse valutaene. I valutamarkedene ble dollar benyttet i 83 pst. av transaksjonene i 1995, sammenliknet med 37 pst. for tyske mark og 24 pst. for japanske yen¹⁴14. Flere forhold trekker i retning av at euroen forholdsvis raskt kan bli etablert som en betydelig internasjonal hovedvaluta:

• Euro vil umiddelbart etter innføringen få en sentral rolle i internasjonale finansmarkeder som følge av etableringen av store og likvide finansmarkeder innen ØMU. Disse finansmarkedene vil trolig tiltrekke seg betydelige private porteføljeinvesteringer, samt låntakere og långivere som ønsker å realisere fordelene ved å operere i et stort og likvid finansmarked.

• Handelen med ØMU-området vil utgjøre en betydelig del av internasjonal handel. En stor andel av denne handelen vil trolig bli priset i euro. Eksportører og importører får samtidig tilgang til likvide finansmarkeder med et bredere spekter av finansielle instrumenter der de kan sikre seg mot risiko, investere inntektene fra sin virksomhet og finansiere nye investeringer. Samspillet mellom større og mer integrerte finansmarkeder og en stor vekt i internasjonal handel, vil trolig stimulere euroens anvendelse som regnskapsenhet og betalingsmiddel.

• Etterspørsel etter euro fra offentlige myndigheter vil trolig spille en viktig rolle i tillegg til privat etterspørsel. Til nå har dollar vært den dominerende komponenten i offisielle valutareserver. Andelen av dollar i totale valutareserver i verden har falt fra 79 pst. på midten av 1970-tallet til 56 pst. i 1995. Europeiske valutaers og japanske yens andel var henholdsvis 20 pst. og 7 pst. i 1995. Euroens potensial som internasjonal valuta tilsier at euroens andel over tid trolig vil overstige europeiske valutaers andel i dag. Videre stabiliserer enkelte europeiske land utenfor EU sine valutaer mot europeiske valutaer, særlig tyske mark, og trolig vil euro bli en sentral reservevaluta for disse landene.

I hvilken grad og hvor raskt euro etableres som en internasjonal hovedvaluta, vil avhenge av flere forhold. Inflasjonsutviklingen i ØMU-området vil være viktig. Dessuten vil det kunne spille en betydelig rolle om og eventuelt når Storbritannia, som har de største og mest velutviklede finansmarkedene i Europa, velger å gå inn i ØMU.

5.4.5 Om næringslivets forventede bruk av euro

Det gis i dette avsnittet enkelte holdepunkter for å vurdere norske aktørers framtidige bruk av euro. Et utgangspunkt for omtalen er data knyttet til norske driftsbalanse- og kapitalbalansebetalinger i 1994 og 1997. Det gjøres videre rede for resultatene av en spørreundersøkelse om forventet framtidig bruk av euro i deler av næringslivet.

I dag benyttes ØMU-valutaene i begrenset utstrekning i forhold til dollar i norske driftsbalanse- og kapitalbalansetransaksjoner¹⁵15, jf. tabell 5.4. Som det framgår av tabellen fikk ØMU-landenes valutaer samlet redusert betydning som oppgjørsvalutaer for driftsbalansetransaksjoner fra 1994 til 1997. Andelen som ble gjort opp i amerikanske dollar økte i samme periode. I 1997 ble om lag halvparten av betalingene knyttet til driftsbalansen gjort opp i amerikanske dollar. Økningen skyldes ikke bare økt olje- og gasseksport, men reflekterer også dollarens rolle som oppgjørsvaluta i annen handelsvirksomhet. 15 pst. av betalingene knyttet til driftsbalansen skjedde i 1997 i ØMU-valutaene, mens 19 pst. ble gjort opp i norske kroner.

Hovedtyngden av norske aktørers betalinger i utenlandsk valuta gjelder oppgjør i tilknytning til kapitaltransaksjoner. 15 pst. av betalingene knyttet til kapitalbalansen i 1994 ble gjort opp i norske kroner, mens den tilsvarende andelen i 1997 var hele 56 pst. Den økte bruken av norske kroner i kapitalbalansebetalinger reflekterer i særlig grad økt omsetning av norske verdipapirer. Andelen som ble gjort opp i ØMU-landenes valutaer utgjorde 17 pst. i 1994, men bare 4 pst. i 1997. Omfanget av betalinger knyttet til kapitalbalansen ble nesten tredoblet i løpet av årene 1994 til 1997. Den viktigste bakgrunnen for dette er markert økt kjøp og salg av norske verdipapirer fra utlendinger i løpet av denne perioden. Data fra Norges Bank viser at utlendingers kjøp og salg av norske verdipapirer økte fra om lag 125 mrd. kroner i 1994 til om lag 1 716 mrd. kroner i 1997.

På initiativ fra Finansdepartementet utførte Euro Info og flere næringslivsorganisasjoner i april i år en spørreundersøkelse om forventet bruk av euro. Euro Info mottok svar fra 53 eksportbedrifter innen bl.a. prosess-, verksted-, møbel- og næringsmiddelindustri. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) fikk inn svar fra 35 medlemsbedrifter. Den norske Bankforening, Sparebankforeningen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har innhentet muntlige vurderinger fra medlemsbanker og -bedrifter.

Bl.a. følgende vurderinger har kommet fram i spørreundersøkelsen:

• Om lag en tiendedel av bedriftene i Euro Infos spørreundersøkelse oppgir at de på kort sikt etter innføringen av euro i «stor utstrekning» vil fakturere eksport i euro som i dag faktureres i norske kroner eller i en annen valuta som ikke vil bli en del av euroen. 43 pst. av bedriftene svarte at de «delvis» ville gjøre dette. Blant HSH-bedriftene oppga 3 pst. av bedriftene at de i «stor utstrekning» ville gå over til å fakturere i euro, mens 6 pst. svarte at de «delvis» vil gjøre dette. På lengre sikt angir 38 pst. av bedriftene i Euro Infos utvalg og 9 pst. av utvalget til HSH at de i «stor utstrekning» vil gå over til eurofakturering, mens hhv. 47 og 26 pst. oppgir at de «delvis» vil gjøre dette. I vurderingen fra bankforeningene heter det: «Det er en samlet oppfatning at norsk næringsliv på sikt i stor utstrekning vil fakturere i euro også for den eksport som i dag faktureres i annen valuta enn de 11 eurovalutaene. På kort sikt forventer banknæringen at bedriftene bare delvis vil erstatte annen faktureringsvaluta med euro. Fra banker er det imidlertid påpekt at overgangen kan skje hurtig.»

• Når det gjelder innenlandsk bruk av euro, ble bedriftene spurt om de kunne tenke seg å benytte euro også for å gjøre opp mellomværende med andre bedrifter i Norge i samme situasjon, dersom bedriften får en betydelig omsetning i euro. 9 pst. av bedriftene i Euro Info-utvalget svarte at på kort sikt ville de gjøre dette i «stor utstrekning», mens 36 pst. oppga «begrenset omfang». Tilsvarende andeler for HSH-bedriftene var hhv. 0 og 37 pst. På lengre sikt oppga 30 pst. av bedriftene i Euro Info-utvalget at de ville benytte euro i «stor utstrekning», men 53 pst. oppga «begrenset omfang». Tilsvarende andeler for bedriftene i HSH-utvalget var hhv. 14 og 43 pst. Fra bankforeningene heter det: «Banknæringens vurdering er at det på kort sikt bare vil være større bedrifter med stor eksport-/importvirksomhet som kan tenke seg dette i et begrenset omfang. På lengre sikt er vurderingen at alle eksport-/importbedrifter kan tenke seg å foreta innenlandske oppgjør i euro i stor utstrekning.»

• Nær halvparten av bedriftene i Euro Infos og HSHs utvalg som i dag ikke har konti i eurovalutaene, svarer at de vil opprette eurokonto pga. forventet økt bruk av den felles valutaen. Ifølge bankforeningene heter det bl.a. at «Banknæringens vurdering går klart og entydig i retning av at mange bedrifter som i dag ikke har konto i eurovaluta, vil opprette konto i euro».

En rekke forhold tilsier at svarene fra spørreundersøkelsen bør tolkes med varsomhet. Bl.a. er utvalget av bedrifter lite, og undersøkelsen er i hovedsak begrenset til å omfatte eksport- og importrettede bedrifter. I lys av at store bedrifter er noe overrepresentert, kan undersøkelsen dessuten overvurdere forventet bruk av euro hos eksport- og importorienterte bedrifter. NHO peker på at det er heftet usikkerhet ved tolkningene av en slik undersøkelse, men mener svarene likevel gir et tydelig inntrykk av situasjonen blant en rekke sentrale norske eksportbedrifter.

Etter Finansdepartementets vurdering tyder undersøkelsen på at næringslivet i Norge i eksport- og importsammenheng vil benytte euroen i større utstrekning enn ØMU-valutaene samlet blir benyttet i dag, og at slik bruk vil øke over tid. Når det gjelder innenlandsk bruk av euro, er spørsmålet i Euro Infos og HSHs spørreskjema betinget av at bedriftene får betydelig omsetning i euro, noe som vanskeliggjør tolkningen av svarene. Også utvalget av bedrifter gjør at det er vanskelig å trekke slutninger om innenlandsk bruk av euro ut fra undersøkelsen.

Selv om euroen vil få en viktig rolle både innen internasjonal handel og i finansielle transaksjoner, er det lite trolig at euroen på kort sikt vil erstatte dollarens posisjon i de store råvaremarkedene. Parallellnotering av priser er likevel tenkelig, og en kan ikke utelukke at euroen på lang sikt kan få en rolle på linje med dollaren, jf. avsnitt 5.4.4. Det kan også oppstå et press fra bedrifter i ØMU-området i retning av at transaksjoner med land utenfor ØMU skal gjennomføres i euro i større grad enn hva som har vært tilfellet for de nåværende valutaene i ØMU-landene. Dette vil redusere disse bedriftenes kursrisiko og vekslingskostnader og gi mer oversiktlige priser innenfor ØMU-området. Motstykket kan bli at ØMU-områdets handelspartnere må bære en større valutausikkerhet enn tidligere.

Euroens betydning for norske aktører vil på kort sikt først og fremst være knyttet til transaksjoner med utlendinger. Flere forhold legger begrensninger på innenlandsk bruk av euro. Dette gjelder både regelverk og hensiktsmessighet. Ifølge forskrift 27. juni 1990 nr. 595 om valutaregulering (valutaforskriften) § 8 er det forbudt å benytte utenlandske sedler ved betaling mellom innlendinger. Det er derimot tillatt å bruke kontopenger i utenlandsk valuta ved slike betalinger. Lønn, pensjoner, skatter og avgifter skal betales i norske kroner. Dette vil trolig være en viktig grunn til at både bedrifter og husholdninger vil ønske å holde fast ved bruk av norske kroner. Mer generelt vil en stor offentlig sektor, som krever at landets egen valuta blir benyttet ved inn- og utbetalinger, begrense en eventuell økt bruk av euro framfor den nasjonale valuta ved betalinger. Eksempler internasjonalt på at nasjonale valutaer erstattes av andre valutaer i betalingsoppgjør henger i stor grad sammen med sterk innenlandsk prisstigning som har redusert tilliten til den nasjonale valutaen. Canada er eksempel på et land som til tross for geografisk nærhet til et stort land som USA, gjør relativt lite bruk av amerikanske dollar.

5.4.6 Endrede rammebetingelser for norske banker

Både i Norge og i EU-landene preges utviklingen i banksektoren av fallende rentemarginer og behov for å øke andre inntekter eller å redusere kostnader. Bortfall av valutainntekter mv., og økt konkurranse innenfor et større finansmarked med felles valuta, vil i utgangspunktet trolig være en større utfordring for bankvesenet i ØMU enn i Norge.

Norske banker er små i europeisk sammenheng. Trolig vil bare de største av disse operere aktivt på det internasjonale markedet. Eksempelvis er det bare de to største forretningsbankene som i dag har filialer i utlandet.

Utenlandske långivere stod ved utgangen av juni 1997 totalt for i underkant av 30 pst. av alle utlån til norske foretak. Av EU-landene er det bare Storbritannia som har en høyere andel lån til næringslivet fra utlandet.

ØMU vil trolig bidra til at norske banker vil møte sterkere konkurranse fra europeiske banker. Dette vil særlig gjelde eurobaserte banktjenester til de største norske bedriftene. Den norske Bankforening legger til grunn at kundenes etterspørsel etter eurotjenester, både kontohold og betalingstjenester, vil øke betydelig i forhold til det som i dag gjelder for summen av de enkeltvalutaer som vil bli erstattet av euro, jf. brev til Finansdepartementet av 15. april 1998.

På utlånsmarkedet vil utviklingen i retning av økt internasjonalisering trolig medføre at de største norske bankene vil få ytterligere konkurranse på lån til de store foretakene. Dette må imidlertid også ses i sammenheng med at konkurransen internasjonalt allerede er sterk og lønnsomheten begrenset innenfor dette segmentet. Samtidig er en betydelig andel av de to største norske bankenes låneaktiviteter konsentrert i det internasjonale markedet på områder der de har spesiell kompetanse, som f.eks. sjøfarts- og energisektoren.

Det er forventet at euro vil skape et større marked for låneopptak i verdipapirmarkedene, noe som kan redusere betydningen av bankopplåning generelt. Norske låntakere som søker låneopptak i verdipapirmarkedene innen ØMU-området vil trolig i relativt stor utstrekning benytte utenlandske banker for rådgiving og tilrettelegging av slike lån. Norske banker har imidlertid i større grad enn europeiske banker utvidet sitt virksomhetsområde til bl.a. forsikrings- og verdipapirtjenester, og vil derfor trolig i mindre utstrekning bli rammet av en redusert rolle for mer tradisjonelle banktjenester.

Mindre norske banker, bl.a. lokale sparebanker, som konsentrerer sin virksomhet om mer tradisjonelle kundegrupper, vil trolig i begrenset grad bli påvirket av ØMU. De utenlandske finansetableringene i Norge har hittil i hovedsak rettet sin virksomhet mot de største foretakene og de delene av finansmarkedet som etterspør de mest avanserte tjenestene. De har i liten grad gått inn på sparebankenes kjerneområder, som er personkundemarkedet og små og mellomstore bedrifter. De mindre og lokale bankene vil også på kort sikt ha fortrinn knyttet til lokal markedskunnskap og lokal kundelojalitet. Generelt må imidlertid også mindre norske banker trolig etter hvert forvente økt konkurranse fra bl.a. nasjonale og regionale aktører.

Innføring av euro vil videre medføre krav til systemtilpasninger på teknologisiden. Kostnadene vil være høyere for banker innenfor euro-sonen enn for de bankene som opererer utenfor. I tillegg må kompetansen i bankene på behandling av euro-produkter være tilfredsstillende. Det vil bl.a. være kostnader ved endring av datasystemer, tilpasninger av minibanker og andre maskiner, rådgiving av kunder, trykking av skjemaer, kompetanseoppgradering, endringer av regnskapssystemer og utvikling av nye eurobaserte produkter og tjenester.

5.4.7 Betalingssystemer for euro

Et velfungerende betalingssystem er en forutsetning for en godt utviklet økonomi, fordi det forenkler oppgjør ved omsetning av varer og tjenester. Betalingssystemet fungerer som bindeledd mellom aktører og markeder. Det er også en forutsetning for at pengepolitiske operasjoner skal virke effektivt. Det er derfor viktig at det er etablert ordninger som gjør at pengeflyten fungerer effektivt og sikkert.

Transaksjoner over landegrensene er i dag i hovedsak basert på bilaterale avtaler mellom enkeltbanker. I forhold til de nasjonale systemene, som er basert på en vel utbygd infrastruktur, er de eksisterende betalingssystemene for oppgjør av grensekryssende transaksjoner lite effektive, både mht. tidsbruk, kostnader og risiko. EU-landene arbeider i dag med å gjøre systemene for oppgjør av framtidige euro-transaksjoner mellom medlemslandene like gode som dagens systemer for innenlandske transaksjoner. Et effektivt betalingssystem for euro er en forutsetning både for at det indre markedet skal fungere effektivt, og for at pengepolitikken skal virke like raskt og med samme styrke i hele ØMU-området.

De rutiner som benyttes for å gjøre opp transaksjoner mellom bankene er kjernen i betalingssystemet. Både sentralbankene i EU og banknæringen arbeider i dag med å utvikle nye oppgjørssystemer tilpasset euroen. Sentralbankenes grenseoverskridende oppgjørssystem TARGET¹⁶16består av EU-landenes nasjonale systemer for oppgjør mellom bankene, koblet sammen gjennom et nettverk, kalt Interlink.

TARGET er et betalingssystem utviklet for oppgjør av store transaksjoner enkeltvis (brutto). TARGET vil kunne benyttes for alle ordinære betalingsoppgjør mellom banker for store, tidskritiske transaksjoner. Slike overføringer vil sannsynligvis bare bli gjort opp gjennom TARGET når sikkerhet eller hurtighet er spesielt viktig. Årsaken til dette er at det ventelig vil bli relativt kostbart å sende transaksjoner gjennom TARGET. Dessuten er bankenes behov for tilgjengelig likviditet større når transaksjoner gjøres opp enkeltvis enn etter avregning (netto). TARGET vil imidlertid også bli benyttet for oppgjør av transaksjoner som først avregnes i private systemer med deltakere fra flere land. Et privat system som ventes å få en sentral rolle utvikles i regi av Euro Banking Association (EBA). EBA vil foreta daglig avregning av euro-transaksjoner, med oppgjør i den europeiske sentralbanken (ESB).

Også EU-landene utenfor ØMU kan knytte seg til TARGET. Dette betyr at eurotransaksjoner vil kunne gjøres opp raskt og sikkert mellom banker i alle EU-land. Deltakerkriteriene er imidlertid ikke avklart for disse landene. Dette gjelder i første rekke spørsmålet om tilgang til lån gjennom dagen (intradaglån) i euro for å effektivisere oppgjøret i TARGET.

Norske aktører og betalingssystemer for euro

Det norske betalingssystemet har gjennomgått store forandringer de senere årene. Forandringene har reflektert nye teknologiske muligheter og en økende erkjennelse av risikoen som har vært knyttet til betalingssystemene. Tidligere ble bankenes transaksjoner kun tatt til oppgjør i Norges Bank på nettobasis ved oppgjørsdagens slutt. Det norske oppgjørssystemet er, etter innføringen av kontinuerlig oppgjør i november i 1997, på linje med systemene i andre industriland, og i tråd med internasjonale anbefalinger for å redusere risikoen knyttet til betalingsoppgjør. I det nyetablerte brutto oppgjørssystemet gjøres transaksjoner mellom bankene opp enkeltvis og med endelig virkning løpende gjennom dagen.

Sammenknytningen av flere land til ett monetært område i ØMU stiller som nevnt store krav til den felles finansielle infrastrukturen i dette området. Betalingssystemene for norske kroner vil i utgangspunktet ikke bli berørt av innføringen av euro. Euroen vil være én av mange valutaer når det gjelder betalingsformidling fra Norge til andre land.

Behovet for egne systemer for eurobetalinger vil avhenge av norske aktørers framtidige bruk av euro, og etterspørselen etter betalingstjenester. Norske banker har i denne sammenheng uttrykt bekymring for at de kan få en mindre gunstig tilknytning til de europeiske betalingssystemene, og spesielt TARGET, enn sine konkurrenter. Som en følge av EØS-avtalen og tilpasningene i de nasjonale regelverk på bank- og finansmarkedsområdet, er konkurransebetingelsene for øvrig like.

Flere utenlandske banker har etablert filialer i Norge, og vil gjennom hovedkontor eller filialer innen EU og ØMU-området kunne tilby norsk næringsliv like effektive betalingstjenester i euro som næringslivet i Europa for øvrig får tilgang til. Norske banker har anledning til å etablere seg i ØMU-land gjennom datterbanker eller filialer. De to største norske forretningsbankene har i dag seks filialer i Europa. Dette vil kunne gi dem like effektiv tilgang til TARGET som banker i ØMU-området. I tillegg vil det være adgang til deltakelse for norske banker uten fysisk representasjon i EU, såkalt distansetilknytning. Det er imidlertid usikkert om betingelsene ved distansetilknytning blir tilstrekkelig gode til at dette vil bli et aktuelt alternativ. Tilgang til enkelte av systemene, som EBA-systemet, krever at deltakerne er minst like store som de aller største norske banker er i dag. Norsk næringsliv kan også kjøpe betalingstjenester direkte i utlandet.

Betalingsformidling til og fra utlandet utgjør ingen betydelig inntektskilde for norske banker. Det vil imidlertid få større betydning for inntjeningen dersom foretakene velger å kjøpe flere tjenester enn bare betalingsformidling fra utenlandske banker, slik at norske banker taper kundeforhold og markedsandeler.

Norges Banks rolle

Systemet for endelig oppgjør mellom de norske bankene, og mellom norske og utenlandske banker, vil utgjøre et sentralt element i en norsk infrastruktur for eurotransaksjoner. Norges Bank er i dag oppgjørsbank på øverste nivå for norske bankers kronetransaksjoner. Bankforeningene har bl.a. ut fra konkurransehensyn tatt opp spørsmålet om Norges Bank også bør være oppgjørsbank for norske bankers framtidige eurotransaksjoner. Fra bankenes side er det også lagt vekt på Norges Banks stilling som nøytral oppgjørsbank som det ikke knyttes soliditetsproblemer til. Dessuten mener bankforeningene at Norges Bank, med henvisning til EØS-avtalen og norske bankers konkurransesituasjon, bør søke å oppnå en norsk tilknytning til TARGET-systemet, slik at norske banker får adgang til TARGET på like vilkår med banker i EU. En alternativ oppgjørsmodell er at transaksjonene gjøres opp i en norsk eller utenlandsk forretnings- eller sparebank som har en egen tilknytning til ØMU-området.

Sentralbankene i flere av de EU-landene som vil stå utenfor ØMU fra starten, har lagt stor vekt på spørsmålet om oppgjør av euro-betalinger. Utvikling av parallellsystemer i lokal valuta og euro skjer i både Sverige, Danmark og Storbritannia. Land utenom EU, som Sveits, vil i likhet med Norge i utgangspunktet ikke få sentralbank-tilknytning til TARGET. I Sveits har banknæringen valgt å gå sammen om å etablere en egen oppgjørsbank i Frankfurt tilknyttet det tyske oppgjørssystemet, og dermed TARGET.

Norges Bank har arbeidet med en vurdering av TARGET-systemets betydning siden sommeren 1996. I dette arbeidet har Norges Bank bl.a. hatt kontakt med EMI, samt en rekke sentralbanker i EU-landene. Norges Bank sendte 13. februar 1998 et brev til EMI om en norsk tilknytning til sentralbankenes framtidige felles euro-oppgjørssystem TARGET. Norges Bank spør i brevet om EMI har noen motforestillinger til at Norges Bank kan inneha en rolle som oppgjørsbank for euro-transaksjoner i Norge. Norges Bank ber også om synspunkter på hvordan en kobling til TARGET best mulig lar seg gjøre. I et svarbrev datert 25. mars 1998 gir EMI uttrykk for at en i utgangspunktet har en positiv holdning til en norsk tilknytning til TARGET-systemet, men at det bl.a. er en del tekniske og juridiske forhold som først må være på plass. Av hensyn til framdriften i TARGET-arbeidet ser ikke EMI noen mulighet til å starte arbeidet med å forberede et system for en eventuell TARGET-tilknytning for Norge allerede nå.

For Norges Bank vil en rolle som oppgjørsbank for bankenes euro-transaksjoner både ha en pengepolitisk og en effektivitetsmessig side. Konsekvensene for den finansielle stabilitet og norske bankers konkurransevilkår må også tillegges vekt i vurderingene. På den ene siden vil en utstrakt bruk av euro til formuesplasseringer og betalingskonti kunne redusere de realøkonomiske virkningene av Norges Banks pengepolitiske operasjoner, fordi eurorenten ikke vil bli påvirket av Norges Banks pengepolitikk. På den annen side er Norges Bank gjennom sentralbankloven § 1 tildelt et ansvar for å fremme et effektivt betalingssystem i Norge og overfor utlandet. I denne sammenheng må det vurderes om en aktiv rolle fra Norges Banks side vil ha avgjørende betydning for effektiviteten i et norsk system for eurobetalinger.

En forutsetning for at Norges Bank skal kunne tilby mer effektive oppgjørstjenester for eurotransaksjoner enn hva bankene selv kan gjennom private løsninger, er at Norges Bank får en tilknytning til TARGET på linje med sentralbankene i EU-landene utenfor ØMU-området. Dette kan eventuelt skje med en indirekte tilknytning via en av de deltakende sentralbankene. Det er imidlertid mindre sannsynlig at Norges Bank vil kunne gjennomføre et euro-oppgjør for norske banker like kostnadseffektivt som sentralbankene innen ØMU-området. Dette henger i første rekke sammen med at sentralbankene i ØMU-området kostnadsfritt vil kunne tilby likviditet gjennom dagen for å effektivisere oppgjøret. Hvordan tilgangen til likviditet gjennom dagen vil bli for EU-sentralbankene utenfor euro-sonen, er som nevnt ennå ikke klart.

Norges Bank påpeker i brev til Finansdepartementet datert 24. april 1998 (jf. vedlegg 2), at det må klarlegges om det er teknisk og kostnadsmessig forsvarlig å etablere et system for oppgjør av euro-transaksjoner i Norges Bank. Norges Banks vurdering er at hensynet til effektive betalingssystemer, finansiell stabilitet og norske bankers konkurransevilkår vis-à-vis banker med hovedsete innenfor ØMU isolert sett kan tilsi at et slikt system etableres, mens pengepolitiske hensyn trekker i motsatt retning.

Når det gjelder hensynet til finansiell stabilitet viser Norges Bank til at store viktige transaksjoner vil måtte utføres med lavere grad av sikkerhet enn ønskelig dersom Norges Bank ikke er oppgjørsbank. Sentralbanken viser imidlertid samtidig til at disse spørsmålene også vil avhenge av den framtidige lovreguleringen på dette området.

Norges Bank peker på at det kan argumenteres for at de pengepolitiske konsekvensene av at Norges Bank blir oppgjørsbank for eurotransaksjoner, ikke vil være store. Det er i denne sammenhengen vist til at Norges Banks medvirkning til et system for euro-oppgjør og tilførsel av euro i seg selv neppe vil få stor betydning for bruken av euro innenlands. Næringslivet vil uansett ha mulighet til å sende betalingene gjennom utenlandske banker og landsdekkende norske banker som etablerer direkte tilknytning til euro-oppgjørssystemer og TARGET.

Norges Bank gir i brevet uttrykk for ønske om å åpne for at det kan innledes nærmere forhandlinger med bankene i Norge med sikte på å kartlegge teknisk utforming og å klarlegge kostnadsspørsmål ved en form for tilknytning til TARGET og et innenlands oppgjørssystem. Norges Bank gir videre uttrykk for at samtaler med EMI og sentralbanker i ØMU-området må videreføres og konkretiseres.

I brev fra Finansdepartementet til Norges Bank datert 15. mai framgår det at departementet tar til foreløpig etterretning at det arbeides videre med dette spørsmålet etter de linjer som trekkes opp i brevet fra Norges Bank. Det blir i brevet presisert at en premiss for om Norges Bank eventuelt tar på seg denne oppgaven er at dette gir sikrere og mer kostnadseffektive løsninger for TARGET-tilknytning enn andre alternativer. Ytterligere et sentralt moment er om deltakelse fra Norges Bank vil sikre mer likeverdige konkurransevilkår mellom norske banker enn det som følger av andre alternativer. Departementet legger til grunn at kostnadene knyttet til denne virksomheten vil bli dekket av bankene ved en deltakelse fra Norges Bank. Norske banker med filialer eller datterbanker i EU vil kunne få direkte tilgang til TARGET gjennom interne systemer. Det vil også være adgang til deltakelse uten fysisk representasjon i EU, såkalt distansetilknytning. Departementet understreker betydningen av raskest mulig framdrift i arbeidet med å klargjøre aktuelle alternativer for tilknytning til TARGET og et innenlands oppgjørssystem.

5.4.8 Virkninger for det norske verdipapirmarkedet og øvrige finansinstitusjoner

Verdipapirmarkedene innenfor ØMU vil, bl.a. som følge av økt effektivitet og bedre likviditet, trolig kunne styrke sin konkurranseposisjon sammenliknet med markedene i landene utenfor, herunder det norske verdipapirmarkedet. Et større og mer likvid verdipapirmarked i ØMU-området, jf. avsnitt 5.4.2, kan isolert sett bety at både norske og utenlandske investorer flytter en større andel av porteføljen til ØMU-området på bekostning av det norske markedet. På den annen side kan norske kroner bli en mer attraktiv plasseringsvaluta som følge av at antallet europeiske valutaer reduseres etter innføringen av euro. Dette har sammenheng med at mange investorer fordeler investeringsporteføljen på ulike valutaer for å redusere risiko. Denne effekten vil kunne bli sterkere jo større forventet avvik det er mellom konjunkturutviklingen i ØMU-området og i Norge. Diversifiseringseffekten begrenses imidlertid av at det norske finansmarkedet er lite i internasjonal sammenheng. Det er videre mulig at det etter innføringen av euro blir mer diversifisering etter bransjer framfor land. Samlet sett er det usikkert hvilken effekt innføringen av euro vil ha for likviditeten i det norske verdipapirmarkedet.

Norske verdipapirforetak henter i stor grad sine inntekter fra emisjonsvirksomhet og handel med egenkapitalinstrumenter notert på Oslo Børs. Innføringen av euro skjer omtrent samtidig med en viktig forandring i organiseringen av markedsplassen for aksjer notert på Oslo Børs. Krav om fysisk tilstedeværelse på børsen har i praksis bidratt til å skjerme verdipapirforetak fra konkurranse i det norske aksjemarkedet fra andre verdipapirforetak i EØS-området. Innføringen av et nytt elektronisk handelssystem på Oslo Børs for aksjehandel i andre halvår 1998, vil trolig endre på dette. Et slikt system vil gjøre det mulig for verdipapirforetak etablert i andre EØS-land å handle direkte på Oslo Børs fra hjemlandet, slik tilfellet er for handelen med norske obligasjoner. På denne måten kan markedet for investeringstjenester i det norske aksjemarkedet åpnes for en betydelig økt konkurranse i årene framover.

Den umiddelbare virkningen av innføringen av euro i EU vil trolig bli liten for det norske førstehåndsmarkedet for aksjer. Valutarisiko er kun én av en rekke faktorer i vurderingen av den norske markedsplassen. Valutarisikoen knyttet til investeringer i norske selskaper vil trolig ikke bli oppfattet som vesentlig endret av investorene. På noe sikt vil markedsplassens organisering og effektivitet være avgjørende for om utstederne vil fortsette å benytte Oslo Børs, eller om nye utstedere vil gå til andre markeder. Den økte konkurransen og sentraliseringen av verdipapirhandelen som forventes innenfor ØMU-området, kan skape effektivitetsgevinster som vil kunne komme utstedere av aksjer fra andre land til gode. Det er derfor mulig at de største norske selskapene med internasjonal virksomhet, som blir analysert av de store internasjonale verdipapirforetakene/investeringsbankene og ratingbyråene, vil kunne finne det lønnsomt å flytte noteringen til en børs innenfor ØMU-området på grunn av høyere likviditet og større dybde i dette markedet. Den videre utviklingen vil i stor grad avhenge av Oslo Børs» tilpasning til kundenes behov. Foreløpig har verken institusjonelle investorer eller verdipapirutstedere fremmet ønske om notering i euro på Oslo Børs. Det vises for øvrig til rapport av 5. mai 1998 fra en styringsgruppe opprettet i regi av Oslo Børs, jf. omtale i avsnitt 5.5.5.

Oppgjørstid, meglerprovisjon, handelsavgifter til børsen mv. vil være forhold som påvirker Oslo Børs» attraktivitet som markedsplass i tillegg til likviditeten i markedet. Faktorer som bl.a. informasjonsspredning, tilgjengelighet, markedsovervåking og håndheving av regelverket, vil også være viktige. Det er generelt av stor betydning for selskapene å være notert i et marked der de er kjent og blir grundig analysert av flere verdipapirforetak. Dette taler for at flertallet av selskapene på Oslo Børs, særlig de mindre og mellomstore selskapene, trolig fortsatt vil ønske å være notert på en lokal børs. Selskapene kan bli analysert i Norge av norske analytikere selv om hovednoteringen ikke er på Oslo Børs. Oslo Børs' viktigste markedskonkurrenter, Stockholm og London, er for øvrig også plassert i land som ikke deltar i ØMU fra 1. januar 1999.

Både for norske og utenlandske profesjonelle investorer er det av stor betydning at den norske markedsplassen framstår som likvid, gjennomsiktig og velfungerende, samt har lave kostnader. Dette forutsetter bl.a. effektive og fleksible teknologiske løsninger i hele verdipapirkjeden, dvs. handelsplass, registreringsplass og oppgjørsplass. Oslo Børs' planlagte nye handelssystem har som siktemål at handelen skal kunne gjennomføres enklere og raskere, samt gi bedre informasjon og oversikt for aktørene. Dette vil kunne bidra til mer effektiv omsetning av verdipapirer.

Dersom markedet for private obligasjoner innenfor ØMU-området utvikler seg til å bli et stort og likvid marked, vil trolig noen flere av de store og mest solide norske foretakene kunne oppnå en gunstigere finansiering i obligasjonsmarkedet enn i det norske verdipapirmarkedet.

Det antas at ØMU ikke vil få store konsekvenser for forsikringsselskapene i Norge utover den generelle internasjonaliseringsprosessen. På kapitalforvaltningssiden vil selskapene stå overfor et gradvis mer integrert europeisk verdipapirmarked, i stedet for dagens relativt segmenterte marked med 11 ulike valutaer. Dette vil gi økt likviditet og redusert valutakursrisiko ved plasseringer i euro-markedet.

For norske verdipapirfond vil trolig de umiddelbare virkningene av innføringen av euro være begrensede, forutsatt at innføringen ikke skaper økte svingninger i finansmarkedene. Det kan forventes etablering av enkelte norske verdipapirfond som investerer i euro-papirer. Utviklingen vil imidlertid bli bestemt av etterspørselen i det norske markedet og forvaltningsselskapenes kompetanse på dette området. På lengre sikt vil trolig økt konkurranse mellom tilbydere av verdipapirfond i Europa også påvirke det norske markedet. Norske forvaltningsselskapers konkurransefordeler er i dag i stor grad knyttet til forvaltning av investeringer i norske verdipapirer.

5.4.9 Konsekvenser av ØMU for norsk tilsynsarbeid

På kort sikt vil virkningene for det norske tilsynsarbeidet på finansmarkedet bli begrensede. På regelverksiden kan det være behov for å foreta enkelte endringer i forskrift 22. oktober 1990 om minstekrav til kapitaldekning for finansinstitusjoner og verdipapirforetak og forskrift 17. juli 1996 om minstekrav til kapitaldekning for markedsrisiko mv. for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Dette gjelder de bestemmelsene som dreier seg om valutarisiko og vekting. Videre vil det trolig være behov for å foreta en mindre endring i forskrift 23. april 1997 om tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer.

5.5 Nærmere vurdering av behovet for regelverksendringer

5.5.1 Innledning

EU-lovgivning som gjelder innføringen av euro faller utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde. Norge vil derfor ikke være forpliktet til å gjennomføre slik EU-lovgivning i norsk rett som følge av våre forpliktelser etter EØS-avtalen.

I dette avsnittet drøftes spørsmålet om det likevel vil være hensiktsmessig å gjennomføre visse regelverksendringer i norsk rett som følge av innføringen av euro. Drøftingen er konsentrert om sentrale rettslige problemstillinger som vil kunne oppstå i Norge ved innføringen av euro. Framstillingen tar imidlertid ikke sikte på å være uttømmende.

5.5.2 Spørsmålet om lovfesting av kontraktskontinuitet

Bakgrunn

I det internasjonale finansmarkedet er det reist spørsmål om allerede inngåtte kontrakter kan kreves endret eller hevet som følge av innføringen av euro 1. januar 1999, dersom partenes ytelser er uttrykt i ECU eller i en deltakende stats valuta. Det er antatt at en revisjonsadgang særlig vil kunne skape usikkerhet i finansmarkedet.

Etter folkerettslig sedvane skal en stats beslutninger om sin egen valuta (f.eks. en devaluering) respekteres av andre lands myndigheter og dømmende organer. Dette kalles prinsippet om monetær suverenitiet. I tilfelle tvist, vil norske domstoler respektere Norges folkerettslige forpliktelser, herunder plikt til å respektere andre lands suverenitetshandlinger som endringer i pengesystemet. Prinsippet om monetær suverenitet antas også å gjelde EUs beslutning om at henvisninger til ECU skal erstattes av henvisninger til euro i kontraktsforhold, selv om ECU strengt tatt ikke er å anse som en valuta.

Et annet spørsmål er om overgangen til euro vil gi kontraktsparter rett til å kreve heving av kontrakten eller endringer i kontraktens vilkår. Kontrakten kan ha blitt mindre gunstig å oppfylle enn det man håpet på da den ble inngått, bl.a. på grunn av endringer i valutakurser eller renter. Generelt vil imidlertid mange kunne ønske å reforhandle tidligere inngåtte kontrakter, og dermed ha insentiv til å bruke innføring av euro som påskudd til slik reforhandling. Dette spørsmålet reguleres ikke av prinsippet om monetær suverentitet, men av det enkelte lands kontraktsrett.

Internasjonalt er det valgt ulike løsninger for å sikre kontinuitet i de aktuelle kontraktsforhold. Innenfor EU er det slått fast i Rådsforordning 1103/97 fra 17. juni 1997 art. 3 (forberedelsesforordningen) at innføringen av euro ikke skal kunne påvirke innholdet i eksisterende kontrakter, med mindre annet er avtalt mellom partene. Forordningen gjelder både medlemsland som skal delta i ØMU og medlemsstater som ikke skal delta fra starten av, som f.eks. Storbritannia og Sverige. I USA har flere stater (New York, Illinois og California) fastsatt regler som tar sikte på å lovfeste et prinsipp om kontraktskontinuitet. I Island er det vedtatt en lovendring som bygger på lovforslaget i New York. Etter det Finansdepartementet har fått opplyst, er det imidlertid i Sveits og Japan ikke ansett nødvendig å fastsette særregler på dette området.

Finansdepartementet ba i brev 4. juni 1997 Kredittilsynet og Norges Bank vurdere behovet for lovendringer i norsk rett for å sikre kontraktskontinuitet ved innføringen av euro. Det ble bedt om at Kredittilsynet og Norges Bank innhentet synspunkter fra berørte markedsaktører. Kredittilsynet ba om uttalelser fra Den norske Bankforening, Sparebankforeningen i Norge, Norges Forsikringsforbund, Norges Fondsmeglerforbund, Oslo Børs, Norsk Opsjonssentral og Verdipapirsentralen.

I brev 19. februar 1998 ble Justisdepartementet bedt om å vurdere behovet for lovendringer.

Uttalelser om behovet for lovendringer

Samtlige berørte parter Kredittilsynet har bedt om uttalelser fra, gir uttrykk for at gjeldende norsk kontraktsrett ikke vil åpne for revisjon av kontrakter som følge av innføringen av euro, med mindre det foreligger helt spesielle omstendigheter som det var umulig å forutsi ved avtaleinngåelsen.

Bankforeningen opplyser at en del kontrakter inngått av norske banker vil bli regulert av norsk rett, men peker samtidig på at et stort antall av norske bankers kontrakter knyttet til ECU eller de deltagende staters valuta vil bli regulert av engelsk eller amerikansk rett på grunn av lovvalgsklausuler i kontrakten. Bankforeningen er videre enig i at verken avtaleloven § 36 eller den ulovfestede læren om bristende forutsetninger vil medføre revisjon av inngåtte kontrakter som følge av innføringen av euro, unntatt i helt spesielle tilfeller. Likevel går Bankforeningen inn for at det fastsettes et lovfestet prinsipp om kontraktskontinuitet ved innføringen av euro, for bl.a. å «...eliminere enhver mulighet for usikkerhet» og fremme valg av norsk rett ved inngåelsen av langsiktige finansielle kontrakter. Det vises også til at tilsvarende regulering er innført innen EU og i flere amerikanske stater. I brev til Finansdepartementet 13. mars 1998 opprettholder Bankforeningen sine synspunkter, men uttaler videre:

«Bankforeningen har på den annen side forståelse for at man i enkelte land (som Sveits) har kommet til at det ikke er behov for en lovregulering av denne type. Forutsetningen fra Bankforeningen vil i såfall være at dette kan baseres på uttalelser fra landets myndigheter om at rettstilstanden er (og vil måtte bli oppfattet som) tilstrekkelig klar allerede uten uttrykkelig lovgivning.»

Sparebankforeningen slutter seg til Bankforeningens syn. Oslo Børs anser at en tilpasning til EUs regelverk om euro vil være uproblematisk, og synes å støtte en lovfesting av kontraktskontinuitet.

Norges Bank legger til grunn at innføring av euro ikke vil gi rett til kontraktsrevisjon for avtaler inngått etter norsk rett. Norges Bank går likevel inn for at det lovfestes et prinsipp om kontraktskontinuitet, og uttaler bl.a.:

«Det som taler for at man likevel for Norges del bør vurdere å klargjøre spørsmål av privatrettslig karakter i lovs form, er eventuelt hensynet til utenlandske aktørers oppfatning av rettstilstanden i norske finansmarkeder. I en slik vurdering er det etter Norges Banks syn et viktig moment at det ikke foreligger prinsipielle grunner som tilsier at man avstår fra en lovregulering. I denne sammenheng er det et særskilt poeng at de øvrige nordiske land, med tilsvarende bakgrunnsrett som Norge, vil ha på plass en avklaring av spørsmålet om kontraktskontinuitet med lovs rang og ikke bare gjennom en fortolkning av nasjonal kontraktsrett, lovvalgsregler og folkerettslig sedvane.»

Kredittilsynet går i mot at det lovfestes et prinsipp om kontraktskontinuitet i norsk rett, og uttaler bl.a.:

«Kredittilsynet mener det ikke er behov for å innføre tilsvarende regler i Norge som i forberedelsesforordningen artikkel 3. Den norske Bankforening har anført at innføringen av tilsvarende regler ikke fører til endringer i forhold til det som følger av ulovfestet norsk rett. Siden det er profesjonelle aktører som f.eks. banker og bedrifter som er kontraktsparter i kontrakter som berøres av innføringen av euro, kan Kredittilsynet ikke se at behovet for forutberegnlighet, i forhold til slike kontraktsparter, tilsier at det skal vedtas bestemmelser som fastsetter det som allerede følger av ulovfestet rett. Innføringen av euro bør ha vært kjent for slike kontraktsparter i lengre tid. Kredittilsynet vil videre peke på at mange langsiktige kontrakter som har henvisninger til ECU eller valutaer som konverteres til euro, ifølge kontraktens lovvalgsklausuler, skal følge engelsk eller staten New Yorks rett.

Kredittilsynet mener også at ordlyden i forberedelsesforordningen artikkel 3 kan tolkes slik at den går lenger enn det som følger av gjeldende ulovfestet norsk rett og innebærer en innskrenking i retten til å påberope seg bristende forutsetninger etter avtalelovens § 36. Bestemmelsen slår kategorisk fast at innføringen av euro ikke endrer betingelsene i et rettslig instrument. Norske domstoler, særlig Høyesterett, vil imidlertid neppe tolke en slik bestemmelse slik at den umuliggjør kontraktsrevisjon dersom innføringen av euro medfører særdeles tyngende konsekvenser som det var umulig å forutse.

Siden det kan oppstå tvil om rekkevidden av en slik bestemmelse er Kredittilsynet usikre på om en tilsvarende regel om kontraktskontinuitet vil skape større klarhet enn dagens ulovfestede regler. Som nevnt kan det hevdes at forberedelsesforordningen artikkel 3 går lenger enn å kodifisere gjeldende ulovfestet rett.»

Justisdepartementet slutter seg til Kredittilsynets vurderinger, og kan ikke se behov for lovfesting av kontraktskontinuitet. Videre uttales:

«Justisdepartementet anser det som klart at en norsk domstol ved tolkning av kontrakter som henviser til ECU eller til valutaer som berøres av euro, vil legge til grunn en omregning etter de prinsipper som gjelder i forbindelse med innføring av euro. Justisdepartementet er videre enig i at innføring av euro ikke kan danne grunnlag for revisjon av kommersielle kontrakter, uten i helt spesielle tilfeller.»

Ingen andre berørte parter har særlige merknader på dette punktet.

Finansdepartementets vurdering

Etter norsk rett følger en viss rett til kontraktsrevisjon av den ulovfestede læren om bristende forutsetninger og avtaleloven § 36, dersom de nærmere vilkår for dette er oppfylt. To sentrale vurderingstemaer etter disse reglene vil være om det foreligger en oppfyllelseshindring, og om denne hindringen kan sies å ha vært upåregnelig ved avtaleinngåelsen. Videre kreves etter norsk rettspraksis svært mye for å kreve revisjon av inngåtte kontrakter mellom profesjonelle parter.

Finansdepartementet viser til at samtlige som har uttalt seg om spørsmålet er enige i at gjeldende norsk kontraktsrett ikke vil gi adgang til revisjon eller heving av kontrakter som følge av innføringen av euro, med mindre det foreligger svært spesielle forhold.

Finansdepartementet slutter seg til denne vurderingen av gjeldende rett. Finansdepartementet legger til grunn at overgangen til euro normalt ikke vil kunne sies å innebære en oppfyllelseshindring for kontrakter knyttet til ECU eller en deltakende stats valuta. Det antas at en eventuell påstand om oppfyllelseshindring i denne sammenheng vil være begrunnet med at innføring av euro har medført vesentlige endringer i rentenivået eller i verdien av deltakende valutaer. EU-landene som ønsker å delta i eurosonen har over flere år tilpasset sin økonomiske politikk bl.a. med sikte på å oppfylle de felles konvergenskriteriene i Maastricht-traktaten art. 109J (1), jf. avsnitt 5.2.2. Konvergenskriteriene skal bidra til at økonomien i de deltakende stater i størst mulig grad skal være samkjørt og tilpasset hverandre før innføringen av en felles valuta. Innføringen av euro 1. januar 1999 vil derfor ikke innebære en «ny økonomisk realitet» for partene i kontrakten, men vil representere avslutningen av en lang prosess. Endringer i f.eks. rentenivået vil altså ikke følge av innføringen av euro i seg selv, men av de disposisjoner deltakende stater har truffet for å kunne innføre euro. Medlemsstatenes valg av økonomisk politikk er imidlertid et forhold enhver kontraktspart i langsiktige finansielle kontrakter må regne med, selv om dette påvirker de økonomiske rammevilkår for kontrakten, som f.eks. rentenivået. Slike endringer i rentenivået vil derfor åpenbart ikke kunne anses som en oppfyllelseshindring som kan tilsi kontraktsrevisjon etter avtaleloven § 36 eller læren om bristende forutsetninger. Det samme gjelder endringer i kursen til de deltakende staters valuta.

Uansett kan overgangen til euro etter Finansdepartementets syn ikke anses som upåregnelig for kontrakter som ble inngått etter undertegnelsen av Maastricht-traktaten 7. februar 1992. Det er imidlertid mulig at euro har vært påregnelig i denne forstand allerede fra fremleggelsen av planene for ØMU i 1989, jf. oversikten for den historiske bakgrunnen for ØMU i avsnitt 5.2.1.

På denne bakgrunn antar Finansdepartementet at overgangen til euro ikke vil gi adgang til å kreve kontraktsrevisjon etter norsk rett. Det kan imidlertid ikke på generelt grunnlag utelukkes at det aldri kan foretas kontraktsrevisjon som følge av innføringen av euro. Dette skyldes at kontraktsrevisjon etter norsk rett bl.a. vil bero på en vurdering av skjønnsmessige kriterier som f.eks. «urimelighet». Finansdepartementet viser imidlertid til at ingen av de berørte markedsaktører har påvist praktiske eksempler på når kontraktsrevisjon vil kunne være aktuelt.

Finansdepartementet anser det på denne bakgrunn ikke nødvendig å lovfeste et prinsipp om kontraktskontinuitet i norsk rett. Rettstilstanden på dette området må anses å være klar, og en lovfesting vil kun ha til funksjon å informere markedsaktørene om hva som allerede følger av gjeldende rett. Dette hensynet bør kunne ivaretas på en mer hensiktsmessig måte, særlig overfor profesjonelle aktører.

Videre mener Finansdepartementet at lovregulering av kontraktskontinuitet vil kunne virke mot sin hensikt, ved at det kan bidra til å redusere forutberegnligheten for kontrakter knyttet til ECU eller deltakende valutaer. For det første vil en lovregulering kunne skape inntrykk av at lovgiver ikke anser gjeldende rett tilstrekkelig klar på dette punktet. Dette vil etter Finansdepartementets syn være feilaktig, og vil kunne åpne for uheldige prosesser om særreguleringens innhold og omfang. En særregulering vil for øvrig kunne legge grunnlag for tolkingsspørsmål som ikke vil oppstå ved å la gjeldende kontraktsrett regulere spørsmålet.

For det andre åpner ordlyden i avtaleloven § 36 for revisjon av alle typer avtaler. Det samme gjelder den ulovfestede læren om bristende forutsetninger. I helt spesielle tilfeller kan det derfor ikke utelukkes at en lovfesting av kontraktskontinuitet innsnevrer gjeldende rett på dette punktet, selv om det ikke er påvist praktiske eksempler på dette. Etter Finansdepartementets syn kan det reises prinsipielle innvendinger mot en eventuell innsnevring av det formelle grunnlaget for kontraktsrevisjon i forhold til gjeldende rett. På denne bakgrunn mener Finansdepartementet at en eventuell lovregulering av kontraktskontinuitet vil kunne skape større usikkerhet for kontrakter knyttet til euro eller deltakende valutaer, enn å la gjeldende regler om kontraktsrevisjon få anvendelse.

Finansdepartementet finner heller ikke at sammenlikningen med lovgivningen i EU eller i USA er helt treffende. Hovedformålet med Rådsforordning 1103/97 i EU er ikke å fastslå kontraktskontinuitet, men å fastsette andre nødvendig regler for å forberede ØMU, som f.eks. at 1 euro skal verdsettes lik 1 ECU. Det framgår av fortalen til Rådsforordning 1103/97 at prinsippet om kontraktskontinuitet anses å følge av gjeldende rett i medlemsstatene, og at Rådsforordningen bare har til funksjon å bekrefte gjeldende rett på dette punktet. Det må derfor kunne legges til grunn et prinsipp om rettsharmoni mellom norsk kontraktsrett og EF-retten når det gjelder kontraktskontinuitet. Forsåvidt gjelder USA, er det på det rene at amerikansk kontraktsrett avviker til dels betydelig fra norsk kontraktsrett. Etter Finansdepartementets syn gjør dette en sammenlikning med amerikanske forhold lite treffende. Det vises også til at verken Japan eller Sveits har ansett det nødvendig å lovfeste et prinsipp om kontraktskontinuitet.

5.5.3 Spørsmålet om endring av regnskapsloven

Etter gjeldende regnskapslov § 4 annet ledd, skal regnskapet føres i norske kroner med mindre Kongen ved enkeltvedtak eller forskrift bestemmer noe annet. Det er hittil ikke gitt dispensasjon til fullt ut å føre årsoppgjøret i annet enn norske kroner.

I forslag til ny regnskapslov, jf. Ot prp nr 42 (1997-98), foreslår Finansdepartementet å videreføre gjeldende bestemmelse om regnskapsføring i norske kroner forsåvidt gjelder selskapsregnskapet, og uttaler bl.a.:

«Skattekontrollhensyn tilsier at hovedregelen skal være at regnskapet skal føres i norske kroner selv om foretakets funksjonelle valuta ikke er norske kroner, dvs. den valuta som den økonomiske virksomheten er knyttet til.»

Departementet foreslår å videreføre gjeldende dispensasjonsadgang. I den forbindelse uttales bl.a.:

«Det kan være behov for å gi tillatelse i enkelttilfeller til en mer summarisk omregning til norske kroner for foretak som har størstedelen av sine transaksjoner i utenlandsk valuta. Departementets lovforslag er formulert slik at en eventuell adgang til forenklet omregning av valutatransaksjoner for føring i årsregnskapet må gis som en dispensasjon fra kravet til å føre årsregnskapet i norske kroner. Departementet er innstilt på å gi forskrifter om slik delvis regnskapsføring i utenlandsk valuta. Departementet ser det ikke som aktuelt å gi dispensasjon til at årsregnskapet i sin helhet føres i annen valuta.»

Når det gjelder konsernregnskap foreslår departementet at dette skal kunne føres i annen valuta, herunder euro, dersom konsernets virksomhet i hovedsak er knyttet til denne valutaen og dersom slik regnskapsføring er i samsvar med god regnskapsskikk.

Finansdepartementet kan ikke se at innføring av euro reiser særskilte rettslige problemstillinger i forhold til regnskapsreglene. Det er imidlertid mulig at antall dispensasjonssøknader vil kunne øke.

Det vil for øvrig fortsatt være anledning til å offentliggjøre et regnskap i utenlandsk valuta som et tillegg til regnskap i norske kroner.

5.5.4 Spørsmålet om endring av aksjeloven

Spørsmålet om hvorvidt aksjekapitalen bør kunne angis i euro, har nær sammenheng med kravet til hvilken valuta årsregnskapet skal føres i. Som nevnt ovenfor anser Finansdepartementet det ikke aktuelt etter forslaget til ny regnskapslov å gi dispensasjon til at årsregnskapet i sin helhet føres i annen valuta enn norske kroner. Dette medfører at aksjekapitalen vil måtte angis i norske kroner. Det er på denne bakgrunn neppe behov for at aksjelovene skal kunne åpne for angivelse av aksjekapitalen i utenlandsk valuta. Dersom det skulle innføres en adgang til å føre årsregnskapet i utenlandsk valuta, vil dette imidlertid kunne få konsekvenser for aksjekapitalen. På bakgrunn av det foreliggende forslaget til ny regnskapslov finner Finansdepartementet ikke grunn til å gå inn på denne problemstillingen nå.

En selskapsrettslig konsekvens av innføringen av euro vil være at eventuell innbetaling av aksjekapital i euro - i likhet med annen fremmed valuta - må ses som et tingsinnskudd (dvs. aksjeinnskudd i annet enn penger) i relasjon til saksbehandlingsreglene om dette i aksjelovene.

5.5.5 Spørsmålet om endring av børslovgivningen

Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er om finansielle instrumenter som omsettes på Oslo Børs skal kunne noteres i euro, og om dette i så fall vil kreve endringer i børslovgivningen.

En styringsgruppe nedsatt av Oslo Børs med representanter fra Oslo Børs, Den norske Bankforening, Sparebankforeningen i Norge, Norsk Opsjonssentral, Verdipapirsentralen og Norges Fondsmeglerforbund har vurdert dette spørsmålet. Styringsgruppen la fram sin rapport «Notering og oppgjør i euro - konsekvenser for det norske verdipapirmarkedet» 5. mai 1998.

Styringsgruppen har søkt å kartlegge etterspørselen etter kursnotering i euro blant norske og utenlandske investorer og utstedere på Oslo Børs. I den sammenheng konkluderes det med at:

«Det synes i dag å være liten interesse og behov for notering og oppgjør i euro i det norske verdipapirmarkedet. Det generelle inntrykket er at utstederne er avventende og en forklaring kan være at noteringsvalutaen tilsynelatende spiller liten rolle for investorenes valg av selskapsinvesteringer. Euroens utbredelse og spørsmålet om Sveriges, Danmarks og Storbritannias deltakelse i ØMU, kan være faktorer som kan føre til at holdningene endres.

Under visse forutsetninger kan det argumenteres for at notering og oppgjør i euro kan gi økte etterspørselsimpulser og da særlig fra euro-innlendinger. Europeiske verdipapirmarkeder både innenfor og utenfor ØMU legger da også til rette for notering og oppgjør i euro.

Det er styringsgruppens oppfatning at det er viktig for det norske verdipapirmarkedet å være fleksibel i å tilby nye produkter, herunder notering og oppgjør i andre valutaer enn NOK.»

Når det gjelder behovet for regelverksendringer ved en eventuell framtidig notering i euro på Oslo Børs, uttaler styringsgruppen bl.a.:

«Det er så langt ikke avdekket lovmessige hindre som står i veien for notering og oppgjør i euro. På den annen side kan det anføres at notering i NOK er en så stor selvfølgelighet at en endring generelt eller spesielt vil fordre en regelendring, alternativt endring/tilpasning i kursnoteringsavtalen. Oslo Børs må se nærmere på denne problemstillingen.»

Finansdepartementet ser på denne bakgrunn ikke grunn til å foreslå endringer i børsregelverket på det nåværende tidspunkt som følge av innføringen av euro. Det vises for øvrig til at børslovutvalget som har blitt nedsatt for å vurdere endringer i børslovgivningen, vil kunne vurdere rettslige spørsmål knyttet til notering i fremmed valuta, herunder euro.

5.5.6 Spørsmålet om konvertering til euro skal anses som realisasjon i skattelovens forstand

Ved realisasjon av gjeld og fordring tallfestet i utenlandsk valuta, vil valutagevinst bli skattepliktig og valutatap fradragsberettiget. Det samme gjelder som regel for den del av gevinsten eller tapet som skyldes andre forhold enn endrede valutakurser.

Innføring av euro vil i praksis innebære at norske skattyteres gjeld og fordringer i ØMU-lands nåværende valutaer blir tvangskonvertert til euro. Det oppstår da spørsmål om konverteringen skal anses som realisasjon av fordringen eller gjelden, med den følge at konverteringen utløser skatteplikt for gevinst eller fradragsrett for tap. Det nærmere vurderingstema blir om konverteringen kan anses som innfrielse/innløsning av fordringen eller gjelden kombinert med en umiddelbar opprettelse av ny fordring eller gjeld i euro, eller om det samme fordrings- eller gjeldsforholdet skal anses videreført etter konverteringen.

Ved vurderingen av dette spørsmålet legger Finansdepartementet avgjørende vekt på at partenes stilling i realiteten ikke vil bli endret ved konverteringen. Det underliggende avtaleforhold framstår ikke som nytt. Størrelsen på gjelden eller fordringen (målt i norske kroner), sikkerhetsstillelse, renter, forfallstidspunkt mv. påvirkes ikke av konverteringen. Dessuten ligger konverteringen utenfor partenes herredømme, i motsetning til hva som er tilfelle ved f.eks. refinansiering.

På bakgrunn av dette legger departementet til grunn at gjeld og fordring og lignende formuesobjekter tallfestet i valutaen til land i ØMU ikke kan anses realisert når den nåværende valutaen erstattes med euro. Dette følger i prinsippet av en tolkning av de aktuelle bestemmelser for skatteplikt og fradragsrett, og vil derfor ikke kreve særskilt lovregulering.

5.5.7 Erstatning av henvisning til ECU med henvisning til euro

Flere steder i gjeldende lover og forskrifter finnes offentligrettslige regler med henvisninger til ECU, f.eks. i regelverket om kapitaldekningskrav til banker. Verdien av 1 euro skal fastsettes lik 1 ECU, jf. nærmere om omregningskurser ved overgangen til euro i boks 5.2. For ordens skyld legger en opp til at ECU-henvisninger erstattes med henvisninger til euro. Det enkelte fagdepartement har ansvaret for å følge opp dette på sine respektive fagområder.