2 Det statlege støttesystemet for spesialundervisning

2.1 Statlege spesialpedagogiske kompetansesenter

2.1.1 Omorganiseringa av statlege spesialskular til kompetansesenter

Talet på statlege og kommunale spesialskular og på elevar i desse skulane var høgst omkring 1980. Ut over på 1980-talet gjekk tala ned til omkring 80 skular og knapt 2.300 elevar i 1991-92. Av dei var 43 skular statsdrivne (41 statlege + 2 private). Frå 1. august 1992 vart 28 av desse omorganiserte til 20 (18 statlege og 2 private) kompetansesenter, og her var det da omkring 670 heiltidselevar igjen.

Av dei 15 skulane som da stod att, vart fire lagde ned og 11 overførte til anna forvaltningsnivå og/eller annan sektor frå 1. august 1992:

Nedlagde

• Glitrehaug skule (lærevanskar)

• Breili vidaregåande skule (lærevanskar)

• Varna skule (åtferdsvanskar)

• Elvemo skule (åtferdsvanskar)

Overførte

• Øvsttun skule (åtferdsvanskar) til barnevernet i Hordaland

• Røvika skule (åtferdsvanskar) til barnevernet i Nordland

• Åsgård skule (åtferdsvanskar) til barnevernet i Buskerud

• Trogstad skule (åtferdsvanskar) til barnevernet i Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag, Akershus og Oslo

• Hassel skule (åtferdsvanskar) til Justisdepartementet

• Sævarhagen skule (åtferdsvanskar) til Stord kommune

• Solheim skule (lærevanskar) til ein interkommunal offentleg stiftelse

• Nordstumoen vidaregåande skule (lærevanskar) til Hedmark fylkeskommune

• Langbakken vidaregåande skule (lærevanskar) til Nordland fylkeskommune

• Kjelle vidaregåande skule (lærevanskar) til Akershus fylkeskommune

• Vold vidaregåande skule (lærevanskar) til Oppland fylkeskommune

Dei 28 gjenverande skulane vart omorganiserte til 13 landsdekkjande og 7 regionale statlege spesialpedagogiske kompetansesenter; kvar gruppe med sitt eige styre. Dei fleste landsdekkjande sentra har likevel regionaliserte opptaksområde, og fleire regionale senter har landsdekkjande oppgåver. Dette framgår nærmare av pkt. 1.4 og 1.5 nedanfor.

Landsdekkjande statlege og private spesialpedagogiske kompetansesenter

Synssektoren

• Huseby kompetansesenter (inkl. Hovseter barnehage), Oslo

• Tambartun kompetansesenter, Sør-Trøndelag

Hørselssektoren

• Skådalen kompetansesenter, Oslo

• Nedre Gausen kompetansesenter, Vestfold

• Vestlandet kompetansesenter (inkl. Hunstad, Bjørkåsen og Kongstein skular), Hordaland og Rogaland

• Møller kompetansesenter (inkl. Trondheim off. skule og Vikhov skule), Sør-Trøndelag

• Andebu kompetansesenter (AKS), Hjemmet for døve, Vestfold (privateige, stiftelse, avtalebasert)

• Briskeby kompetansesenter, Oslo (privateige, Hørselshemmedes Landsforbund, avtalebasert)

Sosiale og emosjonelle vanskar

• Rogneby kompetansesenter, Oppland

• Lillegården kompetansesenter, Telemark

• Senter for åtferdsforsking (inkl. Lindøy skule), Rogaland

Språk-, tale-, lese- og skrivevanskar

• Bredtvet kompetansesenter (inkl. Halmrast skule), Oslo og Oppland

• Senter for leseforsking, Rogaland

Regionale statlege spesialpedagogiske kompetansesenter

Samansette lærevanskar (inkl. psykisk utviklingshemming)

• Birkelid kompetansesenter (inkl. Lunde skule), Vest-Agder og Aust-Agder

• Eikelund kompetansesenter, Hordaland

• Ekne kompetansesenter (inkl. Røstad skule), Nord-Trøndelag

• Søreide kompetansesenter, Sogn og Fjordane

• Torshov kompetansesenter, Oslo

• Øverby kompetansesenter (inkl. Elton skule), Oppland

• Sandfallet kompetansesenter, Finnmark (under styret for Programmet for Nord-Noreg)

Andre senter

I tillegg er det fire regionsenter for døvblindfødde: Ved Solveigs Hus, Hjemmet for døve (stiftelse), ved Skådalen kompetansesenter, ved Vestlandet kompetansesenter og ved Regionsenteret for døvblindfødde i Nord-Noreg (det sistnemnde under Programmet for Nord-Noreg). Desse blir delvis finansierte av Sosial- og helsedepartementet (den utoverretta/konsultative verksemda) og kommunane (budelen).

Frå 1. januar 1995 vart Senter for åtferdsforsking og Senter for leseforsking overførte til høgskulesektoren og underlagde Høgskulen i Stavanger, mens den tidlegare Lindøy skule vart overført til Rogaland fylkeskommune. Senter for åtferdsforsking og Senter for leseforsking har likevel framleis tilknyting til kompetansesentersystemet gjennom økonomiske overføringar og målstyring frå styret for landsdekkjande senter.

2.1.2 Oppgåver og produksjon ved kompetansesentra

Dei overordna måla for kompetansesentra har vore å

• medverke til at dei opplæringsansvarlege - kommunane og fylkeskommunane - får rettleiing og støtte for å sikre kvaliteten på opplæringstilbodet for personar med store funksjonsvanskar

• utvikle spesialpedagogisk kompetanse for barn, unge og vaksne med store og samansette behov gjennom kartlegging, diagnostisering, rådgiving og utviklingsarbeid

• sikre skule- og miljøtilbod for elevar når lokalsamfunnet manglar kompetanse (spesielt aktuelt med heiltidsopplæring i hørselssektoren)

• tilby foreldre, lærarar og andre fagpersonar m m kurs og etterutdanning (kompetansespreiing)

• ta del i forpliktande nettverksarbeid omkring enkeltelevar (tverrfagleg og tverretatleg samarbeid)

I 1992 hadde kompetansesentra svært ulike føresetnader for å realisere desse måla. Somme senter kunne i hovudtrekk halde fram det arbeidet dei hadde drive dei siste 5-10 åra. Andre måtte leggje om tenesteprofilen frå hovudvekt på rein skuledrift til verksemd utoverretta mot kommunesektoren i form av kartlegging, diagnostisering, rådgiving, kursverksemd m m. Enkelte senter hadde personale med kompetanse på hovudfagsnivå, andre hadde få tilsette med slike formelle faglege kvalifikasjonar. Det vart derfor iverksett eit etter- og vidareutdanningsprogram ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo og ved Avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag, Høgskulen i Oslo. Det vart dessutan etablert ei omstillingseining. Det har elles skjedd nyrekruttering til sentra, men evalueringsrapportane frå styra for 1992-1995 viser at dette ikkje har tappa lokalsamfunna eller PP-tenesta for kvalifisert arbeidskraft; det har vore gjensidig rekruttering.

Gjennom omfattande planlegging og styring er tenesteprofilen ved sentra, sedde under eitt, monaleg endra i løpet av omstillingsperioden 1992-1995. Tenestene er i dag, langt meir enn før, retta mot kommunar og fylkeskommunar. Dette er i samsvar med dei mål Stortinget sette for omstillinga. Men det er framleis heller store variasjonar frå senter til senter når det gjeld tenesteprofilen og vektlegginga av oppgåvene; dette er avhengig av ulike lokale behov, ulike behov i forskjellige vanskegrupper, ulik kompetanse og kultur ved sentra m m.

Å utarbeide informative oversiktstabellar som viser utviklinga i tenesteproduksjonen og ressursbruken ved sentra er komplisert, da ein her har senter med ulik tradisjon og svært ulike arbeidsområde. Registrerings- og klassifikasjonssystemet for tenesteproduksjonen (KIS - Kompetansesentra sitt informasjonssystem) vart utvikla i 1994 og teke i bruk i 1995. Når produksjonstala har vore gjennomgådde - særleg for dei første åra - har det vist seg å vere ulike definisjonar av dei omgrepa som har vore nytta, både mellom senter og over tid. Dei produksjonstala som kjem ut, er derfor noko usikre og ikkje fullt ut samanliknbare. Likevel gir dei eit godt bilete av tendensane i tenesteproduksjonen. Systemet er framleis under utvikling og tilpassing, og å sikre eintydig omgrepsbruk er ein viktig del av dette arbeidet.

Rekneskapstala er hovudsakleg henta frå statsrekneskapen. Det har berre til ein viss grad vore mogleg å splitte opp statsrekneskapstala frå tidlegare år på alle dei ulike formål som er omtalte i denne meldinga og som blir finansierte på statsbudsjettet kap 0243. Det er derfor supplert med opplysningar frå andre kjelder, som årsmeldingar og tildelingsbrev.

Oversikt over tenesteproduksjonen ved kompetansesentra i 1994, 1995 og 1996 framgår av tabell 2.1. Aktivitetstal for tidlegare år kan ikkje givast eksakt, jf forklaringa ovanfor. Tabellen gir produksjonstal samla for dei respektive landsdekkjande og regionale sentra. Mellom dei ulike sentra kan det vere heller store variasjonar i produksjonsprofilen, spesielt mellom dei landsdekkjande sentra som dekkjer svært ulike vanskegrupper. Det høge talet på heilårselevar og internatår ved dei landsdekkjande kompetansesentra kjem i det vesentlege av elevtala ved døveskulane, jf nærmare detaljar i tabell 2.2 og 2.6. Godt over halvparten av utgreiingane ved dei landsdekkjande sentra blir gjorde av Bredtvet (språk-, tale-, lese- og skrivevanskar) åleine.

For fleire utoverretta aktivitetar har det vore auka tenesteyting både ved dei landsdekkjande og dei regionale sentra frå 1994 til 1996. For langtidsopplæringa har det likevel samla sett vore sterk nedgang i talet på heilårselevar, frå knapt 700 i 1992 til vel 400 i 1997, jf spesifisert oversikt i tabell 2.2. Innanfor synssektoren, åtferdssektoren og språk-, tale-, lese- og skrivesektoren er heiltidsopplæringa ved sentra no heilt avvikla. Innanfor dei regionale kompetansesentra er det no berre heilårselevar ved Torshov kompetansesenter, der elevane i 1992 fekk garanti for å få fullføre grunnskulen ved senteret.

Ved døveskulane har talet på heilårselevar vore tilnærma stabilt i peroden 1992 - 1997, jf tabellane 2.2 og 2.6. Pr. mars 1998 er det vel 300 heilårselevar innanfor hørsel- og døvblindesektoren, jf tabell 2.6.

Det er såleis særleg hørselssentra som nyttar større ressursar til heilårsopplæring og internatverksemd. Omkring 2/3 av ressursane ved desse sentra går til døveskulane inklusive internatdrifta. 1/3 av ressursane går til den meir utoverretta kompetansesenterverksemda.

Tabell 2.3 viser den samla tenesteprofilen ved kompetansesentra i 1994 - 1996 uttrykt ved fordelinga av ressursane (målte i årsverk) til ulike slag aktivitetar.

2.1.3 Ressursar ved kompetansesentra i løpande og faste prisar

Tabell 2.4 viser utviklinga i ressursbruken ved dei enkelte kompetansesentra i perioden 1993-1996 målt i netto driftsutgifter og årsverk.

Målt i løpande prisar har det vore ein svak auke i ressursbruken ved kompetansesentra i perioden. I tillegg har komme kostnader til omstillingseininga, som gjer at den samla ressursbruken har auka ytterlegare. Hørselssektoren har stått for ein ikkje liten auke, mens det innanfor dei andre sektorane, unnateke språk/tale (Bredtvet), har vore reduksjonar. Ved dei regionale sentra har det vore ein reduksjon i husleigeutgiftene i perioden frå 33,5 til 30,4 mill kroner, mens det har vore ein auke i husleiga ved dei landsdekkjande sentra frå 45 til 53 mill kroner frå 1992 til 1996.

Tilgjengeleg talmateriale viser at det har vore ein viss nedgang i talet på årsverk i bruk ved sentra totalt (ca. 5 %), men tilnærma stabilitet innanfor hørselssektoren. Det har vore størst reduksjon ved kompetansesentra for samansette lærevanskar og ved Bredtvet. Kvaliteten i rapporteringa av personalressursar har vore noko varierande når det gjeld stillingar som ikkje krev heimel. Tabell 2.4 skulle likevel gi eit representativt bilete av utviklinga. Det hører med at i løpet av perioden er mange tilsette overførte til omstillingseininga (sjå tabell 2.4). Talet på årsverk i kompetansesentersystemet inklusive omstillingseininga har såleis auka i perioden 1993-1996 med om lag 2 %.

Kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen har i Innst. S. nr. 224 (1995-96) bede om ei spesifisert oversikt over den økonomiske utviklinga ved dei enkelte sentra i løpet av omstillingsperioden. For å få fullt ut samanliknbare tal over tid, er tala i tabell 2.4 derfor presentert i tabell 2.5 i faste 1996-prisar.

Som det går fram av tabell 2.5, har det innanfor hørselssektoren vore stabilitet i ressursbruken i åra 1993-1996 målt i faste prisar. Innanfor dei andre sektorane er ressursbruken noko redusert, relativt sett mest for dei to åtferdssentra. Her har det likevel vore auka løyvingar til Senter for åtferdsforsking som ikkje inngår i tabell 2.4 og 2.5. Medrekna omstillingseininga har den samla ressursbruken i samband med kompetansesentersystemet vore tilnærma stabil i perioden, i faste prisar.

2.1.4 Utviklinga ved dei enkelte kompetansesentra og sektorvis utvikling etter 1992

I dette avsnittet blir det gjort kort og stikkordsmessig greie for utviklinga ved dei enkelte kompetansesentra og den sektorvise utviklinga. Til slutt blir det gitt ei oversikt over bruken av personalressursane til ulike typar tiltak ved sentra.

2.1.4.1 Verksemd under styret for dei landsdekkjande kompetansesentra

Kompetansesenter på synssektoren

Sektoren er dekt av dei to synssentra Tambartun, Sør-Trøndelag og Huseby, Oslo. Dei hadde ulike utgangspunkt ved overgangen frå spesialskule til kompetansesenter i 1992. Tambartun (førskule og barnesteget på grunnskulen) hadde avvikla skuleavdelinga alt på 1980-talet. Hovseter kurssenter for synshemma førskulebarn og Huseby utdanningssenter for synshemma ungdom og vaksne var to uavhengige institusjonar som i 1992 vart slått saman til eitt senter. Ved Huseby er det i løpet av omstillingsperioden gjennomført omfattande organisasjonsendringar for å møte dei nye oppgåvene. Sentra dekkjer no ulike geografiske område i landet, mot tidlegare ulike aldersgrupper. Skuledrifta for heiltidselevar ved Huseby vart avvikla i første halvår 1995.

Tala på utgreiingar og korttidsopphald ved sentra auka i perioden, parallelt med at den lokale kompetansen har auka og mindre krevjande saker i større grad blir utgreidde og behandla lokalt. Den lokale utviklinga gjeld særleg synspedagogtenesta og kompetansehevinga ved hjelpemiddelsentralane på fylkesplanet for brukarar og samarbeidspartnarar. Omfanget av dette har auka i perioden. Læremiddelproduksjonen har vore noko mindre enn etterspørselen, spesielt gjeld dette punktskriftbøker for vidaregåande skule. Det har elles vore ein svak auke i omfanget av FoU-arbeid ved synssentra.

Det har vore ein svak nedgang i ressursane, men sterk auke (3-dobling) i talet på tilsette med hovudfagskompetanse. Ca 7 % av dei tilsette ved synssentra er sjølv synshemma.

Kompetansesenter på hørselssektoren

Sektoren er dekt av seks hørselssentra, av desse to private (Briskeby og AKS - Andebu kompetansesenter).

Skådalen, Nedre Gausen, Vestlandet og Møller kompetansesenter har relativt likt oppgåvespekter. Enkelte landsdekkjande funksjonar er delte mellom sentra. Arbeids- og funksjonsfordelinga for sentra er fastsett slik etter ein eigen plan vedteken av styret:

Møller kompetansesenter: Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.

Vestlandet kompetansesenter: Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane - landsdekkjande opptaksområde for vidaregåande opplæring.

Skådalen kompetansesenter: Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland.

Nedre Gausen kompetansesenter: Aust-Agder, Vest-Agder, Telemark, Vestfold og Buskerud.

Briskeby kompetansesenter: Landsdekkjande oppgåver for tunghørte unge og vaksne.

AKS: Landsdekkjande oppgåver for hørselhemma med ulike funksjonshemmingar.

Omkring 2/3 av totalressursane ved hørselssentra er knytte til skule- og internatdrift. Samla sett har det vore tilnærma stabilitet i talet på heilårselevar ved døveskulane i perioden 1992-1997, slik det framgår av tabell 2.2. Tabell 2.6 viser talet på heilårselevar ved hørselssentra og sentra for døvblinde fordelt på dei ulike skulane og opplæringsnivåa 1995-1997, og ei eksakt elevteljing pr 1. mars 1998. Som det framgår, er elevtalet mykje redusert ved Nedre Gausen og Briskeby den seinaste tida.

Førskulebarna går til Skådalen og Vestlandet, grunnskulebarna i det vesentlege til Skådalen, Nedre Gausen, Vestlandet (Hunstad) og Møller. Briskeby og Vestlandet (Bjørkåsen og Kongstein) dekkjer det meste på vidaregåande nivå.

Det samla elevtalet i heilårstilbod ved dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra utgjer omkring 45% av den teiknspråklege elevgruppa i landet. Tabell 2.7 viser fordelinga av talet på døve og døvblinde heilårselevar på ulike typar skuletilbod. Som det vil framgå, er nærmare 70% av dei døve/døvblinde elevane med teiknspråk som førstespråk i vidaregåande opplæring heilårselevar ved eit statleg kompetansesenter. Tilsvarande er ca 45% av grunnskuleelevane og 11% av dei i førskulealder med teiknspråk som førstespråk, heiltidselevar ved eit statleg kompetansesenter.

Ca 1/3 av dei samla ressursane ved hørselssentra går til utoverretta verksemd til døve eller tunghørte brukarar og nettverka og samarbeidspartnarane deira lokalt.

Omfanget av korttidsopphald ved sentra har auka monaleg i perioden, særleg ved Briskeby, Møller, Nedre Gausen og Vestlandet, unnateke for vaksne. Mot slutten av perioden 1992-1995 auka omfanget av utgreiingar, mest for grunnskuleelevar, dernest for førskulebarn. Vidare har omfanget av konsultasjonar og rådgiving auka, og det same gjeld kursverksemda både ved sentra og eksternt. Dessutan blir det drive FoU-verksemd og læremiddelproduksjon.

Det har vore tilnærma stabilitet i ressursbruken ved hørselssentra, men sterk auke i talet på tilsette med hovudfagskompetanse. Ca 10 % av dei tilsette ved kompetansesentra er sjølv hørselshemma teiknspråkbrukarar.

Kompetansesenter på døvblindføddesektoren

Døvblindfødde får tilbod ved tre av hørselssentra: Skådalen, Vestlandet og Solveigs Hus, og dessutan ved Regionsenteret for døvblindfødde i Nord-Noreg (fylkeskommunalt). Det sistnemnde inngår i det spesialpedagogiske kompetansenettverket i Nord-Noreg i regi av Programmet for Nord-Noreg.

Eit fåtal personar får heilårsopplæring i skule ved sentra, jf tabell 2.2. Elles driv sentra utoverretta verksemd: utgreiingar, konsultasjonar og kursverksemd, FoU og læremiddelutvikling m m. Sosial- og helsedepartementet finansierer den utoverretta/konsultative verksemda for gruppa, og kommunane butilbodet. Ressursane til dette går ikkje inn i talmaterialet framanfor.

Kompetansesenter på språksektoren (språk- og tale-, lese- og skrivevanskar)

Brukarane får hjelp frå to nokså ulike kompetansesenter både når det gjeld storleik, oppgåver og ansvarsområde: Bredtvet og Senter for leseforsking.

Bredtvet senter for logopedi starta omstillinga til dagens kompetansesenterverksemd på 80-talet. Senteret dekkjer desse vanskeområda, som representerer dels høgfrekvente, dels lågfrekvente grupper:

• Dysfasi: utviklingsmessige språk- og talevanskar

• Afasi: pådregne språkvanskar etter sjukdom eller hjerneskadar

• Dysartri: talevanskar med nevrologiske årsaker

• Dysleksi: lese- og skrivevanskar

• Taleflytvanskar: stamming og løpsk tale

• Stemmevanskar: stemmeforstyrringar med funksjonelle og organiske årsaker

• Følgjer av leppe-, kjeve-, ganespalte

• Følgjer av laryngektomi: tap av stemme etter fjerning av strupehovudet

Bredtvet arbeider innanfor alle desse vanskeområda, med individuelle og systemretta tenester. Senter for leseforsking (SLF), som dekkjer eitt vanskeområde, har langt færre årsverk enn Bredtvet, og har eksistert frå 1989. SLF har arbeidsoppgåver både som spesialpedagogisk kompetansesenter for lesevanskar og dysleksi og som del av Høgskulen i Stavanger (frå 1995) med undervisning, forsking og rettleiing. Tildeling frå det landsdekkjande styret til SLF går ikkje fram av tabell 2.4 og 2.5.

Det har vore tilnærma stabilitet i ressurstilgangen til desse to sentra i perioden, men nedgang i talet på årsverk ved Bredtvet. Bredtvet har ei stor mengd utgreiingar. Hovudområda afasi, dysartri og stemmevanskar omfattar tenester hovudsakleg til vaksne, mens dysfasi og ganespalte i det vesentlege gjeld førskule- og grunnskulebarn. Dysleksiutgreiingar omfattar både barn og vaksne; det same gjeld stamming og løpsk tale.

I tillegg til Bredtvet og Senter for leseforsking kjem tenester ved den logopediske avdelinga ved Eikelund kompetansesenter for samansette lærevanskar i Bergen, under styret for regionale kompetansesentre (yter tenester hovudsakleg til Vestlandet). Dessutan blir det gitt eit visst logopedisk tilbod ved Øverby kompetansesenter, ved avdeling for pådregen hjerneskade.

Vidare finst det eit kommunalt senter i Trondheim, eit fylkeskommunalt senter i Nordland (Spesialpedagogisk senter i Nordland) og eit fylkeskommunalt drevet senter i Nordland med statleg finansiering (Logopedisk senter på Sømna i Helgeland). Dei to sistnemnde sentra inngår i det spesialpedagogiske kompetansenettverket i Nord-Noreg.

Innanfor den kommunale/fylkeskommunale PP-tenesta i landet er det oppretta omkring 200 årsverk for logopedar.

Kompetansesenter for sosiale og emosjonelle vanskar

Sektoren er representert ved tre relativt små senter som arbeider med ei svært høgfrekvent vanskegruppe. Dei tre sentra dekkjer kvar sine delar av landet:

Rogneby: Oppland, Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.

Lillegården: Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder.

Senter for åtferdsforsking: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark.

Rogneby og Lillegården driv no hovudsakleg utoverretta tenester: konsultasjonar og rådgiving, og særleg kurs og systemretta arbeid. Lokalmiljøa etterspør ofte tenester i krisesituasjonar. I forhold til omfanget av vanskegruppa når sentra likevel få individ direkte, da hovudvekta av innsatsen nødvendigvis må vere retta mot utviklingsarbeid og kompetanseheving lokalt. Det blir lagt stor vekt på å byggje opp kunnskap og innsikt når det gjeld vaksenrolla i relasjons- og samspelproblematikk i barnehage og skule.

I omstillingsperioden har Rogneby hatt avtale med Oppland fylkeskommune om sal av inntil 10 barnevernplassar. I 1997 er omfanget redusert til 7 plassar. Ressursar til denne delen av verksemda ved Rogneby inngår ikkje i talmaterialet framanfor. Drift av barnevernverksemda ved Rogneby kompetansesenter kan ev overtakast etter avtale mellom Oppland fylkeskommune og Statsbygg som eigar av lokala.

Senter for åtferdsforsking er knytt til Høgskulen i Stavanger frå 1995 og driv i hovudsak FoU-arbeid, kursverksemd og etterutdanning. Senteret har hovudansvaret for forsking om åtferdsvanskar, men har samtidig oppgåver som dei to andre kompetansesentra i åtte fylke.

For Rogneby og Lillegården har det vore nedgang i ressurstilgangen i perioden. Sett i samanheng med tildelinga frå det landsdekkjande styret til Senter for åtferdsforsking har det vore tilnærma stabilitet i ressurstilgangen til sentra for sosiale og emosjonelle vanskar (går ikkje fram av tabell 2.4 og 2.5).

Bruken av personalressursar i dei landsdekkjande sentra

Tabell 2.3 gir eit samla uttrykk for aktivitetane (tenesteprofilen) ved kompetansesentra i perioden 1994 - 1996. I tabell 2.8 er det gitt ei tilsvarande sentervis og sektorvis oversikt for 1996 for dei landsdekkjande sentra med årsverk brukte til ulike typar tenester.

Tabellane illustrerer klart både store sektorvise variasjonar og variasjonar mellom sentra når det gjeld tenesteprofil.

2.1.4.2 Verksemd under styret for dei regionale kompetansesentra

Kompetansesenter for samansette lærevanskar

Målgruppene

Målgruppene for dei landsdekkjande kompetansesentra er i mange tilfelle relativt lett identifiserbare diagnosegrupper, som til dømes personar med synsvanskar og hørselsvanskar. Samansette lærevanskar er meir kompliserte å diagnostisere, og blir ofte identifiserte med generell evneretardasjon, til skilnad frå spesifikke lærevanskar som inneber eit misforhold mellom evnepotensial og prestasjon. Personar med samansette lærevanskar vil ofte vere lettare eller tyngre psykisk utviklingshemma.

Målgruppa for dei regionale sentra er likevel ikkje avgrensa til gruppa psykisk utviklingshemma, sjølv om denne gruppa er heller stor. Med samansette lærevanskar vert det referert til vanskar i motoriske, sosiale, emosjonelle, kognitive og språklege utviklingsområde som medverkar til at barn og unge ikkje tileignar seg kunnskap, dugleik og haldningar som ein normalt ventar at dei skal ha på bestemte alderstrinn. Dette kan også innebere generell intellektuell fungering godt under gjennomsnittet, og som fører med seg, eller går saman med, sviktande sosial tilpassing.

Målgruppa er såleis personar som har

• ulike spesifikke lærevanskar som gjer at individet ikkje oppnår dei kunnskapar, den dugleik og dei haldningar som er vanlege for alderen utan at det ligg føre nokon vesentleg evneretardasjon (f eks ADHD; Tourettes syndrom og narkolepsi)

• meir generelle lærevanskar med låg intellektuell fungering, medrekna alvorleg og djup psykisk utviklingshemming

• pådregne hjerneskadar, deriblant trafikkskadde.

Slik målgruppa her er framstilt, vil spesifikke lærevanskar vere svikt i innlæringa innanfor eitt eller fleire av dei nemnde utviklingsområda. Men for at den enkelte skal vere omfatta av målgruppa for kompetansesentra, skal det vere ein vesentleg eller alvorleg svikt i innlæringa på bestemte område. Lette, spesifikke lærevanskar, som t d lese- og skrivevanskar, hører ikkje med.

Dei enkelte sentra

Dei regionale statlege spesialpedagogiske kompetansesentra for samansette lærevanskar og psykisk utviklingshemming dekkjer fleire typar oppgåver og tenester. Dei har i dag hovudsakleg verksemda retta mot dei opplæringsansvarlege instansane (kommunar og fylkeskommunar) med rettleiing og støtte gjennom kartlegging, diagnostisering, rådgiving om tiltak og oppfølging i lokalmiljøet. Kompetanseoverføringa til kommunane og fylkeskommunane skjer hovudsakleg gjennom arbeidet med den enkelte, men sentra bruker også noko av ressursane til systemretta arbeid gjennom konsultasjon og rådgiving, kunnskaps- og informasjonsspreiing og FoU. Langtidsopplæring (heiltidselevar) er avvikla med unntak for Torshov kompetansesenter.

Enkelte senter har regionale og/eller landsdekkjande funksjonar på avgrensa fagområde. Samla sett har det vore ikkje liten nedgang i talet på årsverk ved dei regionale sentra i perioden, men monaleg auke i tilsette med hovudfagskompetanse. Ressurstilførselen i perioden er redusert, rekna i faste prisar. Delar av reduksjonen kjem av lågare husleigeutgifter etter kvart.

Birkelid kompetansesenter, Kristiansand, har Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark (tidlegare også Rogaland) som tenestedistrikt, og har eit mindre avdelingskontor (Lunde) i Tvedestrand. Senteret dreiv allereie i 1992 i stor grad utoverretta verksemd. Saman med Ekne har Birkelid hatt landsdekkjande ansvar for målgruppa når det gjeld læremiddel (registrering, utvikling, utprøving og informasjon).

Eikelund kompetansesenter i Bergen var i hovudsak ein spesialskule for lettare psykisk utviklingshemma. Senteret har i dag Rogaland og Hordaland som tenestedistrikt. Logopedavdelinga på Eikelund har brukarar med tale- og språkvanskar på Vestlandet og landsdekkjande funksjon for gruppa med leppe-/kjeve-/ganespalte og laryngektomerte.

Ekne kompetansesenter, Ekne i Nord-Trøndelag, var tidlegare ein rein spesialskule for elevar i vidaregåande alder med lærevanskar og psykososiale vanskar. Skuledrift vart vidareført for fylkeskommunane si rekning, men avvikla i 1996. Kompetansesenterdrifta er bygd opp frå grunnen av. Ekne har Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Nordmøre og Romsdal som tenestedistrikt, og saman med Birkelid landsdekkjande ansvar for læremiddel.

Søreide kompetansesenter, Sandane i Sogn og Fjordane, var i hovudsak ein spesialskule med innslag av kompetansesenterfunksjonar for diagnosegruppa MBD/ADHD og er det minste av dei regionale sentra. Senteret har Sogn og Fjordane og Sunnmøre som tenestedistrikt.

Torshov kompetansesenter, Oslo, var ein tilnærma rein spesialskule for elevar med lettare psykisk utviklingshemming. I 1992 vart det gitt garanti for at dei som da var elevar, skulle få gå grunnskuletida ut på Torshov. Etter kvart som skuledrifta er redusert, er ressursar overførte til utoverretta verksemd. Senteret har Østfold, Oslo, Akershus og Vestfold som tenestedistrikt.

Øverby kompetansesenter, Gjøvik, vart til ved at Elton skule og Øverby vidaregåande skule vart slått saman. Senteret har i dag landsdekkjande funksjon for elevar med pådregne hjerneskadar, t d etter trafikkulykker. Skuledrifta vart avvikla i 1993. Senteret har Hedmark, Oppland og Buskerud som tenestedistrikt.

Andre oppgåver

Styret for dei regionale kompetansesentra har også oppgåver i høve til Nasjonal kompetanseeining for ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi (pkt 6.2) og skuleverksemda ved nokre sosiale og medisinske institusjonar med kompetansesenterfunksjon (pkt 9).

Bruken av personalressursane i dei regionale sentra

Tabell 2.3 gir eit samla uttrykk for aktivitetane (tenesteprofilen) ved kompetansesentra i perioden 1994 - 1996. I tabell 2.9 er det gitt ei tilsvarande sentervis oversikt for 1996 for dei regionale sentra med årsverk brukte til ulike typar tenester.

2.1.5 Den geografiske fordelinga av kompetansesentertenestene

Data frå årsmeldingane, evalueringsrapportane og anna materiale frå styra for dei landsdekkjande og regionale kompetansesentra viser at det har vore ubalanse i den geografiske fordelinga av tenester. Det har vore ein klar tendens til at dei nærmaste og dei mindre kommunane i det definerte opptaksområdet har relativt sett stor bruk av tenester. Større kommunar og meir fjerntliggjande kommunar nyttar gjennomgåande sentra i mindre omfang.

Den geografiske ubalansen har truleg minka i løpet av omstillingsperioden, med større vekt på regionalisering av tenestene i definerte opptaksområde og satsing på betre spreiing av tenestene. Tabellane 2.10 og 2.11 viser prosentvis bruk av tenester i alt ved dei ulike sentra, fordelt på fylka og vekta i høve til kostnadene og omfanget av dei ulike tenestene.

Tabell 2.12 viser fylkesvis bruk av tenester i kroner pr innbyggjar ved dei landsdekkjande og regionale sentra. Det er framleis heller store fylkesvise forskjellar i bruken av sentra, og det er klar tendens til at lokaliseringsfylket har større bruk av tenester enn andre fylke i opptaksområdet. I nokon grad blir dette utjamna når ein ser alle kompetansesentra under eitt. Går ein inn på kommunenivå, blir ulikskapen i bruken av sentra truleg vesentleg større.

Det framgår elles at dei tre nordlegaste fylka framleis nyttar landsdekkjande kompetansesenter i Sør-Noreg i ikkje lite omfang (over landsgjennomsnittet), og at Sandfallet blir nytta i det vesentlege av Finnmark fylke. Ser ein bruken av alle statlege spesialpedagogiske kompetansesenter i landet under eitt, bruker dei tre nordlegaste fylka dei i omtrent same omfang (kr. 114 pr innbyggjar) som fylka i gjennomsnitt (kr. 118 pr innbyggjar). Ein av dei viktigaste ideane med Programmet for Nord-Noreg - klart mindre bruk av statlege kompetansesenter enn fylka i Sør-Noreg - er derfor ikkje realisert.

Finnmark fylke, Nord-Trøndelag fylke og Sør-Trøndelag fylke nyttar kompetansesentra mest, i høve til folketalet. Oslo, Østfold og Troms fylke nyttar kompetansesentra minst.

Ei omfattande evaluering av kompetansesentersystemet er gitt i kap 4 i meldinga, med oversikt over vidare drift og endringar.

2.2 Programmet for Nord-Noreg

2.2.1 Spesielle trekk ved Programmet for Nord-Noreg

På bakgrunn av St prp nr 1 (1987-88), komitemerknadene og tilslutninga til dei i Stortinget, tok skuledirektørane i Nordland, Troms og Finnmark i 1988 i fellesskap initiativet til eit spesialpedagogisk utviklingsprogram for Nord-Noreg. Bakgrunnen var spesielle geografiske og befolkningsmessige forhold i landsdelen. Skuledirektørane foreslo å etablere eit desentralisert spesialpedagogisk nettverk med utgangspunkt i enkelte faglege tyngdepunkt og lokale tiltak og tenester i landsdelen.

Dei viktigaste elementa og intensjonane i Programmet for Nord-Noreg, som vart iverksett som forsøksordning frå 1993, er:

• Sterk satsing på kommunale og fylkeskommunale spesialpedagogiske tenester, og mindre bruk av statlege kompetansesenter enn fylka i Sør-Noreg.

• Utvikling av eit kompetansesystem basert på eit desentralisert nettverk mellom faglege tyngdepunkt og lokale tiltak og tenester, med PP-tenesta som viktig knutepunkt.

• Faglege tyngdepunkt representerte ved

  • eitt statlig regionalt kompetansesenter for samansette lærevanskar, Sandfallet i Finnmark

  • eitt fylkeskommunalt regionsenter for døvblindfødde i Troms frå 1994, dels statsfinansiert, dels kommunalt finansiert

  • eitt fylkeskommunalt spesialpedagogisk senter i Nordland, tidlegare Hernesveien skule, som etter avtale med Statens utdanningskontor i Nordland også administrerer den statlege syns- og audiopedagogtenesta i Nordland

  • Logopedisk senter i Sømna kommune. Driftsansvaret for senteret er overført Nordland fylkeskommune frå 1. januar 1998, men senteret vert framleis driven med statlege midlar. Desse midlane vil bli innarbeidde i rammefinansieringa til kommunar og fylkeskommunar etter gjeldande reglar

• Styrking av PP-tenesta i landsdelen.

• Statleg kjøp av kommunalt, eventuelt fylkeskommunalt initierte og kommunalt produserte tenester i eit avtalebasert samarbeid, som kompensasjon for at Nord-Noreg berre har eitt statleg kompetansesenter (Sandfallet) og etter planen relativt mindre bruk av tenester ved kompetansesenter i Sør-Noreg enn fylka sørpå.

• Eit eige styre disponerer dei statlege ressursane.

2.2.2 Oppgåver og tenesteyting under Programmet for Nord-Noreg

Sandfallet kompetansesenter

Styret for Programmet for Nord-Noreg har direkte instruksjonsmyndigheit berre overfor Sandfallet kompetansesenter. I styret si vurdering av perioden 1993-1995 er det overordna målet for verksemda ved senteret framstilt slik:

"Senteret skal bidra til kompetanseoppbygging lokalt overfor barn, unge og voksne med sammensatte lærevansker, spesielt innenfor bruk av informasjonsteknologi i spesialpedagogisk arbeid. Senteret skal betjene hele Nord-Norge-regionen og særlig ivareta flerkulturelle forhold i sitt arbeid."

Det er vanskeleg å gi eksakte tal for produksjonen ved Sandfallet for heile omstillingsperioden. Det usikre i datagrunnlaget er også understreka av styret. Det framgår likevel av styret si vurdering at senteret med sine ca 23 årsverk

• ikkje har langtidselevar

• har svært lite korttidsopplæring

• har få utgreiingar (omkring 20 per år)

• har få konsultasjons- og rådgivingssaker (9 saker i 1995)

• har aukande omfang av kursverksemd

• har stort omfang av læremiddelutvikling

• gir FoU-arbeidet svært høg prioritet

• yter tenester nesten berre til Finnmark - ca 93% i 1996 (1 utgreiing for Nordland og Troms i heile omstillingsperioden 1992 - 1995)

• har særleg kompetanse når det gjeld informasjonsteknologi og bruk av IT i spesialundervisning

• har som oppgåve å opprette og drive IT-konferansesystemet Kom Sa

• har som særleg oppgåve å byggje opp kompetanse på tospråklegheit/fleirkulturelle forhold, med vekt på samisk

• inngår som tyngdepunkt i det spesialpedagogiske kompetansenettverket i Nord-Noreg

• har mange tilsette i studiepermisjon

Tabell 2.13 viser tenesteprofilen ved Sandfallet i 1995-1996 uttrykt ved ressursfordelinga målt i årsverk til ulike typar aktivitetar.

Nettverksutvikling. Statleg kjøp av kommunalt eller fylkeskommunalt produserte tenester. Forsøksavtalar. Utvikling av faglege tyngdepunkt

Styret for Programmet for Nord-Noreg har pr 1996, innanfor ei ramme på 4 mill kroner, inngått avtalar om kjøp av tenester frå

• PPT for Tromsø kommune om åtferds- og tilpassingsvanskar (1 årsverk)

• Hammerfest PPT om brukarar med åtferds- og tilpassingsvanskar (1 årsverk)

• Alstahaugregionen PPD om brukarar med lese- og skrivevanskar (1 årsverk)

• Nordland fylkeskommune v/Spesialpedagogisk senter om brukarar med omfattande språkvanskar knytte til multifunksjonshemmingar (2 årsverk)

• PPD for Sør-Troms om brukarar med språk-, kommunikasjons-, lærevanskar (1 årsverk)

• Midt-Finnmark PPD om brukarar med språkvanskar og skadar, særleg i førskulealder (1 årsverk)

• PPD i Vesterålen og Lødingen om brukarar med Tourettes syndrom (1 årsverk)

Frå 1997 har styret vidare inngått avtale med Sømna kommune om kjøp av tenester (1 årsverk) ved Logopedisk senter for brukarar med talevanskar (stamming og løpsk tale), og utvida avtalen med PPD for Vesterålen og Lødingen om brukarar med ADHD (1 årsverk).

Faglege tyngdepunkt elles

Når det gjeld tenesteproduksjonen ved dei andre faglege tyngdepunkta under Programmet for Nord-Noreg, som altså ikkje er statleg styrte tenester, er det gitt følgjande nøkkeltal for verksemda i 1995 basert på informasjon frå styret:

• Fylkeskommunalt regionsenter for døvblindfødde i Troms med 18 brukarar (bebuarar) og utoverretta verksemd, 13 årsverk.

• Fylkeskommunalt spesialpedagogisk senter i Bodø, Nordland: 466 brukarar, 801 utgreiingar, 457 konsultasjonar, rådgiving, 105 kurs, ingen læremiddelproduksjon eller FoU, ca 23 årsverk.

• Logopedisk senter, Sømna, Nordland: 57 brukarar i korttidsopplæring (under 2 veker) som blir utgreidde, får rådgiving og kurs, 13 årsverk.

Andre aktivitetar under Programmet for Nord-Noreg

I tillegg til dei ovannemnde kjøpa av tenester frå kommunesektoren har styret brukt midlar til ei rekkje andre aktivitetar og kompetansehevande tiltak som informasjonsarbeid, andre prosjektstillingar knytte til mellom anna PP-tenesta, etterutdanningsstipend, tiltak for brukarmedverknad, ulike nettverkstiltak, FoU-verksemd, samiske tiltak osv. Det er også brukt midlar til arbeid med å få utgreidd spørsmålet om å etablere eit hovudfagstilbod i spesialpedagogikk ved Universitetet i Tromsø.

I 1996 vedtok styret for Programmet for Nord-Noreg Veien videre ....... plan for et spesialpedagogisk kompetansenettverk i Nord-Norge som del av tilrådinga frå styret til departementet. I denne planen gjekk styret inn for å auke løyvinga til Programmet for Nord-Noreg frå i dag 30 mill kroner til minimum 50 mill kroner årleg.

2.2.3 Ressursar til Programmet for Nord-Noreg og samla statlege ressursar til spesialpedagogiske tiltak for befolkninga i Nord-Noreg

Tabell 2.14 viser utviklinga i den samla statlege ressursbruken under Programmet for Nord-Noreg i perioden 1993-1996. Som det framgår, har det vore ein svak nedgang i ressurstilførselen til tiltak under programmet i perioden. Av løyvinga for 1995 på i alt 30,1 mill kroner gjekk til saman 11,8 mill kroner til såkalla landsdelstiltak og fylkestiltak i kvart av dei tre fylka. Av løyvinga i 1996 (30,1 mill kroner) gjekk 10,5 mill kroner til landsdels- og fylkestiltak. Resten av ressursane gjekk til tiltak under styret og sekretariatet, Sandfallet kompetansesenter og anna institusjonsdrift. Landsdels- og fylkestiltaka er nærmare fordelte på ulike aktivitetar slik det framgår av tabell 2.15.

For å få ei samla oversikt over statleg finansierte spesialpedagogiske tiltak for befolkninga i Nord-Noreg, kan ein ikkje sjå på løyvinga til Programmet for Nord-Noreg åleine. Ein må også sjå på den bruken befolkninga i Nord-Noreg gjer av dei statlege kompetansesentra i Sør-Noreg. Som det framgår av pkt 1.5 framanfor, nyttar dei tre nordlegaste fylka dei landsdekkjande kompetansesentra i Sør-Noreg i omtrent same omfang som fylka i Sør-Noreg, i gjennomsnitt.

Tabell 2.16 viser den samla statlege ressursinnsatsen på det spesialpedagogiske området for befolkninga i Nord-Noreg på kap 0243, samanlikna med den tilsvarande ressursinnsatsen for Sør-Noreg. Tabellen viser at fylka i Nord-Noreg brukte kompetansesentra i Sør-Noreg for om lag 43 mill kroner i 1996, i tillegg til løyvinga for Programmet for Nord-Noreg. Fylka i Nord-Noreg brukte samla 147 kroner pr innbyggjar av statlege spesialpedagogiske tiltak mot 119 kroner pr innbyggjar i fylka i Sør-Noreg, dvs 24% meir pr innbyggjar.

Ei nærmare evaluering av Programmet for Nord-Noreg, med oversikt over vidare drift og endringar, er gitt i kap 4 i meldinga.

2.3 Lokalt forsøks- og utviklingsprogram

For å realisere målet om å sikre alle eit likeverdig og tilpassa opplæringstilbod, har det vore viktig å styrkje den lokale kompetansen i kommunar, fylkeskommunar og PP-teneste, spesielt når det gjeld dei mest vanlege funksjonshemmingane. På denne bakgrunn og med basis i mellom anna fylkesvise planar for spesialpedagogiske tiltak utarbeidde av SU-kontora i 1992, vart det frå 1993 iverksett eit omfattande forsøks- og utviklingsprogram lokalt, der dei viktigaste elementa var:

• Utvikling av lokale prosjekt og forsøk (1993-1995)

• Styrking av PP-tenesta

• Etablering av Fagleg eining for PP-tenesta.

Måla for utviklingsprogrammet var å

• utvikle eit samordna og heilskapleg tilbod til elevar med sosiale og emosjonelle vanskar, elevar med lese- og skrivevanskar og elevar med store og samansette lærevanskar (mellom anna psykisk utviklingshemming)

• utvikle praktiske metodar for å fremje kommunikasjon, sosial dugleik og tilhør i lokalsamfunnet

• styrkje PP-tenesta gjennom tilbod om etterutdanning, utviklingsprosjekt og regionale konferansar

• utvikle faglege nettverk mellom kompetansesentra, PP-tenesta og andre samarbeidspartnarar

For å gjennomføre og følgje opp utviklingsprogrammet fekk kvart utdanningskontor tilført ei halv stilling til koordinering av lokale prosjekt og forsøk og ei halv stilling til planlegging og gjennomføring av styrkingstiltak for PP-tenesta.

2.3.1 Lokale prosjekt og forsøk 1993-1995

I prosjektperioden vart det til saman gjennomført 717 prosjekt. Kvart prosjekt kunne innehalde fleire tema. Summen i tabell 2.17 er derfor atskilleg større enn 717, ettersom mange av prosjekta er registrerte under fleire kategoriar.

Ei nærmare evaluering av programmet og oversikt over framtidige tiltak framgår av kap 4 i meldinga.

2.4 Forskingsprogram under Noregs Forskingsråd 1993-1998: Spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltaksutvikling

2.4.1 Bakgrunn og mål for forskingsprogrammet

Det er etablert eit forskingsprogram for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltaksutvikling for åra 1993-1998. Programmet er administrativt forankra i Området for kultur og samfunn, Noregs Forskingsråd. Det er føresetnaden at KUF skal medverke med i alt 37 mill. kroner av kap 0243 i statsbudsjettet, fordelt på dei åra programmet varer.

Måla for forskingsprogrammet er å

• medverke til å styrkje kunnskapen om kva tiltak og tenester det er nødvendig å utvikle for å gi barn, unge og vaksne med særskilde behov eit kvalitativt godt opplæringstilbod i lokalmiljøet

• vere praksis- og handlingsrelevant og kunne medverke til endringar i dei funksjonshemma sin situasjon

Bakgrunnen for denne omfattande forskingsinnsatsen er mellom anna at den spesialpedagogiske forskinga i Noreg har vore mest oppteken av problemstillingar knytte til særskilde målgrupper, særleg individspesifikke lærevanskar. I ei kartlegging av 125 spesialpedagogiske forskingsprosjekt i Noreg i perioden 1985-1993 blir det konkludert med at det har vore stor interesse for forsking knytt til læringsmiljø og diagnostikk, språk og kommunikasjon, små vanskegrupper (td døve eller tunghørte) og innvandrarar og utviklingsland. Det har vore størst interesse for barnehage- og grunnskulenivået, og mindre interesse for vidaregåande opplæring og vaksenopplæring. Det har vidare vore lita forskingsmessig interesse for tema som likeverd, deltaking, likestilling, rettar, organisering og styring, førebyggjande verksemd og meistringsstrategiar. Det har også vore relativt lita forskingsmessig interesse for grupper med samansette lærevanskar, åtferdsproblem m m (E. Befring og J. Sæbø. Spesialpedagogiske forskningsoppgaver. Norges Forskingsråd 1993).

Omstruktureringa av spesialundervisninga dei siste 20 åra og ei stadig sterkare vekt på å integrere alle elevar i vanleg skule gjer at forskinga vil måtte rette merksemda mot problemstillingar både på individnivå og systemnivå, og kombinere innsikt på fleire fagområde. Det er venta at forskingsprogrammet vil gi departementet, og opplæringssektoren i det heile, ny kunnskap og betre grunnlag for å utvikle fagfeltet vidare.

2.4.2 Problemområde og konkrete tema i forskingsprogrammet

Programstyret har skissert enkelte sentrale problemområde som grunnlag for prioritering av prosjekta:

• Behov og situasjon hjå brukarane

• Forsking om tiltak og tenester

• Rettar, etikk og maktutøving

• Kompetanseutvikling

• Læringsutvikling

Innanfor programmet Spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltaksutvikling er det inntil 1997 påbegynt 23 prosjekt; tre av dei er avslutta. Dei fleste prosjekta blir avslutta i 1998. Programmet finansierer prosjekt ved alle universiteta i landet, to regionale høgskular og fem forskingsinstitutt. Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo har fått tildelt om lag 1/4 av midlane. Programmet støttar eit tital doktorgradskandidatar. Ei samla oversikt over prosjekta er presentert av Noregs Forskingsråd, 1996, i Spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltaksutvikling - Programnotat og prosjektkatalog.

Sidan forskingsprogrammet også skal vere praksis- og handlingsrelevant, har det vore viktig at det blir utvikla effektive kommunikasjonskanalar mellom forskarane, oppdragsgivarane, brukarane av forskingsresultata og allmenta. Det ligg ei særskild utfordring i å få fram forskingsresultat med relevans for brukarane. I den samanheng har Noregs Forskingsråd utarbeidd ein formidlingsplan med tanke på dei forskjellige målgruppene (Noregs Forskingsråd, 1996, Spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltaksutvikling - Formidlingsplan).

Fram til og med 1997 er det publisert tre ferdige prosjektrapportar og ei rad artiklar m m med førebels resultat frå fleire av dei prosjekta som er i gong. To antologiar er gitt ut: P.Haug (red.),1995: Spesialpedagogiske utfordringar, og J. Tøssebro (red.), 1997: Den vanskelige integreringen. Dei fleste sluttrapportane vil bli gitt ut i 1998.

2.4.3 Ressursane til forskingsprogrammet

Til forskingsprogrammet er det på statsbudsjettet kap 0243 løyvd 37 mill kroner slik det framgår av tabell 2.19.

2.5 Synspedagogtenesta og audiopedagogtenesta

2.5.1 Arbeidsoppgåvene

Som ledd i omstruktureringa av spesialundervisninga vart det med verknad frå 1993 oppretta synspedagogteneste (23 stillingar) og audiopedagogteneste (21 stillingar) i alle fylka, til saman 44 statleg finansierte stillingar. Dette var eit ledd i arbeidet med å sikre retten til opplæring i lokalmiljøet også for synshemma og hørselshemma. I tillegg er det i 1997 18 årsverk for synspedagogar og audiopedagogar i interkommunale eller fylkeskommunale stillingar.

Departementet utarbeidde i 1993 førebels retningslinjer for tenesta, der arbeidsoppgåvene er å

• registrere behova for syns- og audiopedagogiske tenester for alle alderskategoriar

• medverke til kartlegging og utgreiing, og til å utvikle individuelle opplæringsplanar på oppdrag frå og i samarbeid med PP-tenesta

• rettleie og informere fagpersonell i PP-tenesta, barnehagar, skular og andre opplæringsinstitusjonar, og elevar og foreldre

• leggje til rette kurs for elevar, foreldre og fagpersonell i samarbeid med aktuelle instansar i kommunen, fylket og på regionalt og landsdekkjande nivå

• gå inn i det faglege nettverket og utvikle funksjonelle samarbeidsrutinar med sjukehus (augeavdelingar, ØNH-avdelingar, habiliteringsteam m m), hjelpemiddelsentralar, kompetansesenter, helsestasjonar m m.

Seinare har audiopedagogane fått enkelte arbeidsoppgåver i samband med foreldreopplæring i teiknspråk.

Statens utdanningskontor har hatt tilsyn med verksemda. Statens utdanningskontor i Aust-Agder har hatt ansvaret for koordinering i etableringsfasen. Frå 1996 er samordningsfunksjonen overført til styret for dei landsdekkjande kompetansesentra.

I tilstandsrapportane frå utdanningskontora i 1995 er det oppgitt at synspedagogtenesta har registrert ca 3 200 synshemma og audiopedagogtenesta ca 4 000 hørselshemma. I 1995 har rundt 3 000 synshemma og ca 2 600 hørselshemma fått rettleiing, utgreiing, opplæringsplanar og tilpassing av hjelpemiddel. Talgrunnlaget er likevel usikkert, både fordi enkelte fylkestal manglar og fordi enkelte brukarar får fleire tenester.

Den delen av arbeidstida som i gjennomsnitt går med til ulike typar arbeidsoppgåver, er vist i tabell 2.20. Registreringsgrunnlaget har vore noko usikkert.

2.5.2 Organisering

Da den statleg finansierte syns- og audiopedagogtenesta i fylka vart etablert i 1993, var det i somme fylke allereie fylkeskommunalt eller kommunalt tilsette synspedagogar og audiopedagogar. Det vart derfor opna for å organisere og lokalisere dei statlege tenestene på ein fleksibel måte, tilpassa behov og nettverk i det enkelte fylket.

I 1997 er den statleg finansierte syns- og audiopedagogtenesta i fylka organisert slik:

• I 10 fylke har statens utdanningskontor fagleg og administrativ leiing.

• I 3 fylke har statens utdanningskontor fagleg, men ikkje administrativ leiing.

• I 4 fylke er stillingane utplasserte i eksisterande nettverk.

• I 1 fylke er det kombinert tilknyting.

2.5.3 Ressursar til syns- og audiopedagogtenesta

Til den statleg finansierte syns- og audiopedagogtenesta er det over statsbudsjettet kap 0243 nytta om lag 20 mill kroner pr år, jf tabell 2.21.

Ei nærmare evaluering av tenesta og oversikt over framtidig organisering framgår av kap 4 i meldinga.

2.6 Kompetansesentersystem for grupper av funksjonshemma i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet

Det er etablert samarbeid med Sosial- og helsedepartementet om å byggje opp kompetansesystem for enkelte små grupper funksjonshemma.

2.6.1 Autismeprogrammet

Autismeprogrammet er etablert frå 1. august 1993, med hovudfinansiering frå Sosial- og helsedepartementet og ei mindre delfinansiering frå Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet. Den samla årlege budsjettramma er omkring 10 mill. kroner. Autismeprogrammet er ei nasjonal satsing for å heve kvaliteten på tiltak og tenester for autistiske menneske i Noreg. Programmet skal

• medverke til å betre tiltaka og tenestene for autistar på landsbasis, og til å sikre tilfredsstillande kvalitet på desse tiltaka i framtida

• medverke til å utvikle, beskrive og setje i gang eit landsomfattande kompetansenettverk som kan byggje opp og formidle spisskompetanse til dei som arbeider med autistiske menneske

Programmet blir administrert av Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, og er lokalisert til Torshov kompetansesenter i Oslo. Det er oppnemnt ei fagleg styringsgruppe med representantar frå instituttet, Torshov kompetansesenter, dei to departementa og Autismeforeininga i Noreg.

Autismeprogrammet blir evaluert i 1998. Eit opplegg til vidareføring har vore ute til brei høring. Som varig tiltak vurderer departementa å opprette eit nasjonalt kompetansenettverk for autisme, bygd opp med ei sentral fagleg eining og 14 faglege knutepunkt. Det vil vere knutepunkt knytte til fagmiljø i alle helseregionane i landet.

I dette nettverkssystemet inngår nokre av dei statlege spesialpedagogiske kompetansesentra: Tambartun, Huseby, Andebu, Eikelund og Sandfallet. Også Statens senter for epilepsi er med, og dermed skuleavdelinga ved denne institusjonen.

Vidareføring av varige tiltak etter 1998 vil bli vurdert i samarbeid mellom dei to departementa på bakgrunn av dei rapportar m v som ligg føre.

2.6.2 Nasjonal kompetanseeining for ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi

Kompetanseeininga vart etablert frå 1. februar 1994 som eit samarbeidsprosjekt for å utvikle kompetanse for dei nemnde diagnosegruppene. Prosjektet blir administrert av styret for dei regionale statlege kompetansesentra og er lokalisert til Torshov kompetansesenter. Tiltaket er ein del av regjeringa sin handlingsplan for funksjonshemma.

Den årlege budsjettramma er vel 2 mill. kroner med 50 % delfinansiering frå Sosial- og helsedepartementet. Det er oppnemnt ei fagleg styringsgruppe med representantar frå departementa, Statens helsetilsyn og brukarorganisasjonane.

Eininga skal arbeide for at pedagogiske og medisinske fagmiljø kan tilfredsstille dei behov diagnosegruppene har for einskapleg kompetanseutvikling og heilskapleg tiltaksutvikling i livsløpsperspektiv, og medverke til å byggje nettverk mellom nasjonale, regionale og lokale fagmiljø som arbeider med utgreiing, opplæring og behandling av dei tre diagnosegruppene. Eininga er oppretta for å yte tenester til fagfolk i regionane. Hovudmål for prosjektet er:

• å samle, utvikle og spreie kompetanse om utgreiing, opplæring og behandling av diagnosegruppene

• å arbeide for å etablere og vidareutvikle samarbeidsformer og tverrfaglege nettverk som omfattar miljøa i kompetansesystemet.

Prosjektperioden for den nasjonale kompetanseeininga for ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi var planlagd avslutta i 1997, men prosjektet vart prolongert ut 1998. Ein sluttrapport vart utarbeidd i 1997. På bakgrunn av denne sluttrapporten frå prosjektet vil dei to departementa vurdere vidareføring av varige tiltak.

Begge departementa er samde om at vidareføring av varige tiltak er nødvendig, både når det gjeld autisme og lærevanskar med nevrologiske årsaker. Kompetansesentra sine oppgåver i høve til det sistnemnde er omtalte i pkt 4.2.7 i kapittel 4.

2.6.3 Kompetansesystem for døvblindblitte

Sosial og helsedepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet er i gang med ei utgreiing av etablering av felles kompetansesystem for døvblindfødde og døvblindblitte. Utgangspunktet er tilboda i eksisterande kompetansesenter for døvblindfødde. Kompetansesystemet skal i prinsippet vere eit støttesystem for kommunane og fylkeskommunane sitt arbeid og ansvar for døvblinde.

2.6.4 Ressursar til samarbeidsprosjekta

Løyvingane til samarbeidsprosjekta på budsjettet for Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet i åra 1993-1995 framgår av tabell 2.22. I tillegg kjem løyvingar over Sosial- og helsedepartementet sitt budsjett.

2.7 Opplæring innanfor kriminalomsorga

Opplæring innanfor kriminalomsorga skjer på grunnlag av ein avtale mellom staten og fylkeskommunane. Etter § 35 i lov om vidaregåande opplæring kan fylkeskommunen også bli pålagd å administrere opplæring i fengsel som ikkje er omfatta av lov om vidaregåande opplæring, og dette skjer mellom anna når det gjeld grunnskuleundervisning.

Statens utdanningskontor i Hordaland har ansvaret for den statlege administrasjonen. I 1998 er det på kap 0231 post 61 i statsbudsjettet løyvd 77,7 mill. kroner i tilskott til opplæring i fengsla og oppfølgingsklassar.

Omfanget av opplæringstilboda i fengsla har vakse kraftig dei siste 25 åra. I 1970-71 var det berre 20 elevplassar. I 1996 var det

• opplæringsverksemd i 33 av dei 43 anstaltane i landet

• oppfølgingsklassar og prosjekt 11 stader i landet

• til saman 810 elevplassar (638 i fengsla, 172 utanfor), 640 av dei i bruk (av i alt 2 836 soningsplassar, av desse 1869 i lukka anstalt)

• grunnskuleopplæring i 24 % av plassane, vidaregåande opplæring i 51% og anna opplæring i 25%

• 405 elevar som tok eksamen eller oppnådde dokumentert delkompetanse, og 731 elevar som gjennomførte ikkje kompetansegivande kurs

• engasjert 276 lærarar i alt; 137 på heiltid og 139 på deltid (omrekna til ca 195 årsverk)

Undersøkingar viser at mange av dei innsette i fengsel ikkje har fullført grunnskulen, og få har fullført vidaregåande skule. Relativt mange uttrykkjer særskilt behov for hjelp med lese- og skrivevanskar og matematikk. Dårlege forkunnskapar og svake sosiale nettverk m m medfører derfor at relativt mange har behov for spesialundervisning eller særskilt tilrettelagd opplæring.

Fylkeskommunane er bedne om å lage ein samla plan for opplæringa innan kriminalomsorga i kvart fylke, i samarbeid med mellom anna fengselsleiinga og utdanningskontora. Dette arbeidet er no i gang. Ei interdepartemental arbeidsgruppe er dessutan i gang med å gjennomgå og vurdere ulike sider ved fengselsundervisninga, med sikte på å leggje fram utgreiinga våren 1998. Ei anna arbeidsgruppe kom i februar 1997 med rapporten Tilbake til samfunnet? der det vart lagt fram konkrete forslag for å styrkje oppfølgingsarbeidet.

Under behandlinga av budsjettet for 1997 ba Stortinget regjeringa om å ta initiativ til ei brei evaluering av «fengselsundervisningens rolle og ulike tiltak som kan styrke dette feltet av Kriminalomsorgen», jf Budsj. Innst. nr. 12 (1996-97). Dette arbeidet er no under førebuing.

2.8 Sentralt brukarforum. samarbeid med frivillige organisasjonar

2.8.1 Sentralt brukarforum

Som ledd i omstruktureringa av spesialundervisninga er det frå 1993 etablert eit Sentralt brukarforum, der Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har sekretariatsansvaret. Sentralt brukarforum med 29 tilslutta organisasjonar er oppretta for å

• sikre at departementet får kjennskap til synspunkt frå fleire grupper funksjonshemma

• ha ein stad for gjensidig informasjon og drøfting

• sikre at brukarane blir haldne løpande orienterte og kjem med i viktige avgjerdsprosessar

Sentralt brukarforum har 3 - 4 møte årleg og fungerer som møtestad for brukarorganisasjonane, styra for kompetansesentra og Programmet for Nord-Noreg og departementa. Det gir ut meldingsbladet Læring for alle.

2.8.2 Ressursar til Sentralt brukarforum og organisasjonane

Tilskotta frå departementet til Sentralt brukarforum og dei frivillige organisasjonane i perioden 1992-1996 framgår av tabell 2.23.

Ei nærmare evaluering av Sentralt brukarforum og opplegg til vidare drift er gitt i kap 4 i meldinga.

2.9 Sosiale og medisinske institusjonar under det regionale styret

2.9.1 Skuleverksemd ved seks sosiale og medisinske institusjonar med kompetansesenterfunksjonar

I St. prp. nr.1 (1994-1995) fekk Styret for regionale statlege spesialpedagogiske kompetansesenter frå 1995 ansvaret for skuleverksemda ved seks sosiale og medisinske institusjonar som har kompetansesenterfunksjon, og som skal gi undervisning til barn og unge mens dei får behandling i institusjonen. Dei seks skulane er

• Berg Gard skule, Sentralinstituttet for rehabilitering, Oslo

• Frambu skule, Frambu, Ski

• Geilomo skule, Geilomo barnesjukehus, Hol

• Solberg skule, Statens senter for epilepsi, Bærum

• Sunnaas sjukehus skule, Nesodden

• Voksentoppen skule, Voksentoppen senter for astma og allergi, Oslo

Normalt varer opphalda ved institusjonane og skulane nokre få veker. Dei fleste skulane driv også utoverretta verksemd, mot heimeskulen eller meir generelt.

Oppgåvene for styret har vore å

• godkjenne budsjettet for den enkelte institusjonen

• føre kontroll med at det er samsvar mellom godkjent budsjett og årsrekneskapen for undervisning og spesialpedagogisk rettleiing

• sjå til at undervisninga er i samsvar med lovverket

• kartleggje og beskrive innhaldet i og organiseringa av den pedagogiske rettleiingstenesta

Styret har fått fullmakt til å endre tildelinga mellom institusjonane.

2.9.2 Verksemda ved skulane

Berg Gard skule, Sentralinstitutt for habilitering, Berg Gard

Dei fleste barn som søkjer til Berg Gard, har cerebral parese, ryggmergsbrokk og nevromuskulære sjukdommar. I tillegg kjem ei rekkje lågfrekvente nevrologiske skadar og sjukdommar. Ca 1/4 av tilvisingane er udiagnostiserte tilstandar. Behandlingsaktiviteten har auka på alle plan. Skulen driv no, meir enn før, pedagogisk-psykologisk diagnostikk og behandling knytt til dei medisinske tiltaka ved senteret. Den spesialpedagogiske kompetansen som får spesiell merksemd, gjeld kommunikasjonsutgreiingar og tilpassing av datateknologiske hjelpemiddel, taleprotesar og andre alternative kommunikasjonssystem. I tillegg oppgir skulen at han har spesiell kompetanse når det gjeld spesifikke lærevanskar hos barn og unge med cerebral parese, ryggmergsbrokk, muskelsykje, Rhetts syndrom og medfødde, sjeldne sjukdommar.

Berg Gard, som er lagd under det nye Rikshospitalet, er ein del av barneklinikken og har no nemninga Rikshospitalet, Berg Gard, seksjon for barnenevrologi og habilitering.

Frambu skule, Frambu senter for sjeldne funksjonshemmingar

Frambu (tidlegare Frambu Helsesenter) gir landsdekkjande tilbod om opphald for 35 små og sjeldne diagnosegrupper for å styrkje både den funksjonshemma og familien i å meistre livssituasjonen sin. I hovudsak tek institusjonen imot heile familiar der eitt eller fleire barn er funksjonshemma, men også ungdom og vaksne får tilbod (foredrag, konsultasjonar, samtalegrupper og fysiske og sosiale aktivitetar). Alle deltakande barn får eit spesialpedagogisk tilbod i Frambu barnehage og skule.

Geilomo skule

Skulen skal drive undervisning for elevane ved Geilomo barnesjukehus. Dette er det einaste sjukehuset som tilbyr langtidsopphald for barn og ungdom med problematisk astma, allergi og atopisk eksem. Rehabiliteringa ved sjukehuset har som formål opptrening på alle område, medisinsk, fysisk, pedagogisk og sosialt, til eit tilnærma normalt funksjonsnivå.

Solberg skule, Statens senter for epilepsi

Statens senter for epilepsi er i dag den einaste norske institusjonen som har eigne avdelingar for barn og ungdom med epilepsi. Senteret tek mot pasientar frå heile landet til utgreiing og behandling, og ved skulen vert det gjennomført grundige pedagogisk - psykologiske utgreiingar.

Sunnaas sjukehus skule

Sunnaas sjukehus er eit av dei fremste spesialsjukehusa når det gjeld medisinsk rehabilitering etter ulykker, trafikkskadar og sjukdom. Dette er den største av dei seks skulane.

Voksentoppen skule

Voksentoppen skule gir tilbod til barn i grunnskulealder ved Voksentoppen senter for astma og allergi. Forutan elevar som er underlagde instituttet, og andre korttidselevar, har skulen ei fast gruppe elevar frå Oslo og området omkring. I tillegg tek skulen imot elevar for kortare tid ved akutt forverring av sjukdommen, og gir elles hjelp og støtte ved problem på heimeskulen.

2.9.3 Ressursar ved institusjonsskulane

Frå hausten 1995 var det til saman 79 fagstillingar og 13 andre stillingar ved institusjonsskulane. Skulane fekk slik ressurstildeling i 1995 og 1996 som framgår av tabell 2.24. Her framgår også kor stor del av ressursane som gjekk til den utoverretta verksemda i 1996.

Ei nærmare evaluering av skulane og oversikt over vidare drift er gitt i kap 4 i meldinga.

2.10 Ulike prosjekt

2.10.1 FRESKO-prosjektet

Nemninga FRESKO står for Fjernrettleiingsprosjektet for dei regionale statlege spesialpedagogiske kompetansesentra. FRESKO-prosjektet blir administrert av styret for dei regionale kompetansesentra.

Formålet med prosjektet er å undersøkje om tovegs lyd- og bilettelefon er ein veleigna metode og ein god reiskap for å gi brukarane eit kvalitativt betre opplæringstilbod i lokalmiljøet. Måla er:

• Elevane får eit forbetra opplæringstilbod i lokalmiljøet

• Kommunen og skulen får auka tilgang på fagleg ekspertise

• Kompetansesentra utviklar auka spesialpedagogisk kompetanse for fjernrettleiing, rådgiving og konsultasjon

• Kompetansesentra samverkar med andre eksterne kompetansesenter, høgskular og fagmiljø med tanke på auka spesialpedagogisk kompetanse

Omkring 50 funksjonshemma brukarar er knytte til prosjektet.

2.10.2 TESS-prosjektet

Omgrepet TESS står for Telekommunikasjon, etterutdanning og spesialundervisning i ein skule for alle. TESS-prosjektet starta i 1992 og er eit internasjonalt telekommunikasjonsprosjekt. Formålet er å utvikle eit godt spesialundervisningstilbod gjennom kommunikasjon der lærarar og elevar er aktive deltakarar. I Noreg blir prosjektet leidd av styret for dei regionale kompetansesentra. Den første prosjektperioden vart avslutta i 1995. Det er utarbeidd ein særskild prosjektrapport. I samarbeid med NLS er prosjektet vidareført i 1997.

I samband med nedbygginga av dei regionale kompetansesentra og det regionale styret vil det framtidige ansvaret for slike telekommunikasjonsprosjekt bli vurdert nærmare.

2.10.3 SUITE-, NONITE- og DELTA-prosjekta

Under regjeringa sin handlingsplan for funksjonshemma er det som prosjektbasert verksemd oppretta to IT-einingar for funksjonshemma: Sunnaas IT-eining, SUITE, og Nord-norsk IT-eining, NONITE. IT-einingane skal medverke til å heve kvaliteten på formidlinga av IT-baserte hjelpemiddel, SUITE for målgruppa barn, unge og vaksne med rørslehemming og/eller hjerneskade, og NONITE for dei fleste grupper barn og unge inntil 20 år. Det er føresetnaden at IT-einingane skal medverke til samarbeid mellom pedagogiske, medisinske og tekniske fagmiljø.

Som del av Senter for tilrettelegging av miljø for funksjonshemma, DELTA, er det også lagt inn eit informasjonssekretariat for informasjonsteknologi for funksjonshemma.

Desse prosjekta blir administrerte av Sosial- og helsedepartementet.

2.11 Nasjonalt opplæringsprogram i teiknspråk for lærarar og teiknspråkopplæring for foreldre

Som ledd i regjeringa sin handlingsplan for funksjonshemma 1994-1997 vart det etablert eit toårig nasjonalt opplæringsprogram i teiknspråk for lærarar i 1996-97 og eit opplæringsprogram i teiknspråk for foreldre frå 1996.

I samsvar med Innst. S.nr. 275 (1996-97) vil det nasjonale opplæringsprogrammet for lærarar som skal undervise i teiknspråk, bli vidareført i 1998, særleg for lærarar ved kompetansesentra for hørselshemma og for lærarar ved knutepunktskular i vidaregåande opplæring.

Foreldre med nyoppdaga døve barn får tilbod om teiknspråkopplæring. Tilbodet har fått fast, heilskapleg struktur innanfor ei ramme på inntil 40 veker, mens barnet er i alderen 0-16 år. Kompetansesentra for hørselshemma står sentralt i gjennomføringa. Evalueringsrapport vil liggje føre hausten 1998.

Kostnadene ved desse tiltaka blir dekte dels på budsjettet til Sosial- og helsedepartementet (Regjeringa sin handlingsplan for funksjonshemma 1994-1997), dels av folketrygda og dels på statsbudsjettet kap 0243. Her er utgiftene dels belasta kompetansesentra sine budsjett, og dels gitt som særskild løyving til dekning av utgifter til kompetanseheving i teiknspråk for kommunar, høgskule og universitet (i alt 18 mill kroner utanom kompetansesentra for 1996 og 1997).