2 En helhetlig språkopplæring
2.1 Begrepsbruk og avgrensninger
I denne meldingen omtales norsk og samisk, som begge har status som offisielle språk i Norge, bokmål og nynorsk, som er likeverdige norske målformer og likestilte skriftspråk, og kvensk, som har status som nasjonalt minoritetsspråk. Videre omtales tegnspråk knyttet til opplæringsloven § 2–6 for barn under opplæringspliktig alder og elever i grunnskolen og § 3–9 for elever i videregående opplæring.
Mange har et annet morsmål enn norsk eller samisk, og i denne meldingen brukes begrepet «morsmål» hovedsakelig om opplæring i et annet morsmål enn norsk eller samisk. Begrepet «minoritetsspråklige barn» brukes om barn i barnehagen med annet morsmål enn norsk, svensk, dansk, engelsk og samisk. Begrepet «minoritetsspråklig elev» brukes om elever med et annet morsmål enn norsk eller samisk. Språkopplæring for minoritetsspråklige elever, jf. opplæringsloven § 2–8, omtales i meldingen.
Fremmedspråk omfatter både engelsk og andre fremmedspråk, men språkene har ulik status i opplæringen. Derfor omtales engelsk og andre fremmedspråk hver for seg i denne meldingen, og begrepet «andre fremmedspråk» brukes om andre fremmedspråk enn engelsk.
Stortingsmeldingens utgangspunkt er ordinær språkstimulering og språkopplæring, og følgelig omtales ikke tiltak innen det spesialpedagogiske området. Departementet viser i denne sammenheng til at alle barn under skolepliktig alder som har særlig behov for spesialpedagogisk hjelp, har rett til slik hjelp ifølge opplæringsloven § 5–7. Hovedformålet med den spesialpedagogiske hjelpen er å bidra til at barnet blir bedre rustet til å begynne i grunnskolen. Videre har elever i grunnskole og videregående opplæring rett til spesialundervisning dersom de ikke har eller kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, jf. opplæringsloven § 5–1
Departementet viser ellers til at det er nedsatt et utvalg, utvalget for bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov (Midtlyng-utvalget), som blant annet skal foreta en vurdering av hvordan den ordinære opplæringen legger til rette for læring og utvikling for den enkelte elev med særskilte behov. Utvalget skal vurdere i hvilken grad vi har et system som sikrer tidlig intervensjon. Utvalget skal videre gjennomgå spesialundervisningens plass i norsk skole og vurdere tilbudet til voksne med særskilte behov, herunder voksne med lese- og skrivevansker. Det inngår også i utvalgets mandat å gjenomgå det statlige spesialpedagogiske støttesystemet og PP-tjenesten. Utvalgsarbeidet skal resultere i konkrete forslag til bedre organisering og effektiv ressursbruk for en framtidig helhetlig tiltakskjede for dem med behov for spesialpedagogisk hjelp. Utvalget skal avslutte arbeidet sitt innen 1. juli 2009.
2.2 Forankring og rettigheter
Generelt er språkstimulering og opplæring i språk for barn, unge og voksne i henholdsvis barnehage og grunnopplæringen godt forankret i
lov om barnehager med forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver
opplæringsloven med tilhørende forskrifter, herunder læreplaner
internasjonale, ratifiserte anbefalinger: FNs barnekonvensjon (1989), Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995), det europeiske sjarteret for regions- og minoritetsspråk (1992), Nordisk ministerråds deklarasjon om nordisk språkpolitikk (2006), den nordiske språkkonvensjonen (1987) og ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige land, art. 28 (1989)
Rammeplan for barnehagens oppgaver og innhold legger til grunn at barnehagen skal støtte utviklingen av barnets språklige, kulturelle og sosiale kompetanse. Rammeplanen har prosessmål knyttet til barns opplevelser og læring blant annet innenfor fagområdet kommunikasjon, språk og tekst.
Bruk av målform i grunnskolen er hjemlet i opplæringsloven § 2–5. Den enkelte kommune gir forskrifter om hvilken målform som skal være hovedmål på skolene. Hovedmålet skal brukes i skriftlig opplæring og i skriftlige arbeider. Fra og med 8. klassetrinn velger elevene selv hvilken skriftlig hovedmålform de vil bruke. I den muntlige opplæringen avgjør elevene og undervisningspersonalet selv hvilket talemål de vil bruke.
Plikten til å ta hensyn til samiske barns språk og kultur er hjemlet i barnehageloven § 2 og § 8. I samiske distrikt har alle grunnskolelever rett til opplæring i og på samisk, jf. opplæringsloven § 6–2. Utenfor samiske distrikt har elever i grunnskolen rett til opplæring i og på samisk når det er minst ti elever som ønsker det, så lenge det er minst seks elever igjen i gruppen. I den videregående opplæringen har alle samiske elever rett til opplæring i samisk, jf. opplæringsloven § 6–3. Eleven kan velge samisk som første- eller andrespråk. Retten til opplæring i og på samisk omfatter nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Også voksne samer som tar grunnskole og videregående opplæring, har rett til opplæring i samisk.
Elever i grunnskolen med kvensk-finsk bakgrunn og som er bosatt i Troms eller Finnmark, har på visse vilkår rett til opplæring i finsk, jf. opplæringsloven § 2–7.
Elever som har tegnspråk som førstespråk, har rett til opplæring i og på tegnspråk. Rettigheter til opplæring i tegnspråk er hjemlet i opplæringsloven § 2–6 for elever i grunnskolen og for barn under opplæringspliktig alder, og § 3–9 for elever i videregående opplæring. For elever i videregående opplæring innebærer loven at de som oppfyller kriteriene, kan velge mellom undervisning i og på tegnspråk i et tegnspråklig miljø, eller benytte seg av tolketjenester i ordinær videregående opplæring.
Opplæringsloven § 2–8, første ledd sier: «Elevar i grunnskolen med anna morsmål enn norsk og samisk har rett til særskild norskopplæring til dei har tilstrekkeleg dugleik i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen. Om nødvendig har slike elevar også rett til morsmålsopplæring, tospråkleg fagopplæring eller begge delar.» Forskrift til opplæringsloven § 1–1, bokstav e sier at elever i grunnskolen som har rett til særskilt opplæring i norsk, jf. opplæringsloven § 2–8, skal få opplæring etter tilpassing til læreplanen i norsk eller opplæring etter læreplan i grunnleggende norsk for minoritetsspråklige elever. Retten til særskilt norskopplæring gjelder tilsvarende for elever i private skoler, jf. privatskoleloven § 3–5.
2.3 Lokale og globale perspektiver
Regjeringen ønsker å legge til rette for at alle skal få et godt tilbud om språkstimulering og språkopplæring hele livet. Det betyr at alle må få en opplæring som gir så gode språkferdigheter at de kan delta likeverdig på alle arenaer. Å beherske norsk språk muntlig og skriftlig er nøkkelen til samfunnsdeltakelse i Norge, og opplæring i norsk er en av skolens viktigste oppgaver.
Språksituasjonen i Norge har vært og er preget av et kulturelt og språklig mangfold, selv om majoriteten av barn og unge har norsk som morsmål. Barnehagen er en viktig arena for å utvikle kulturell identitet. Barn som tilhører det samiske urfolket, de nasjonale minoritetene og etniske minoritetskulturer, må få støtte til å utvikle den doble kulturtilhørigheten. Når barn møter ulike kulturer og tradisjoner, legger det grunnlaget for respektfull samhandling mellom ulike etniske grupper. Tidlig språkstimulering som er tilrettelagt i barnehage eller et annet tilbud, og som foregår i nært samarbeid med barnas hjem, har stor effekt, både i et her-og-nå-perspektiv og for videre læring og utvikling. Forskning viser at godt tilrettelagte tiltak har positiv innvirkning på barnas skolestart, norskferdighetene deres og hvordan de klarer seg videre i skolen. 1
Hvor omfattende dette språklige mangfoldet er, illustreres av at Kunnskapsdepartementet og Sametinget har fastsatt i alt 14 ulike læreplaner i språkfag. I innledningen til læreplanen i norsk, som omfatter opplæring både i hovedmål og sidemål, blir det uttrykt slik:
Norsk språk og kultur utvikles i en situasjon preget av kulturelt mangfold og internasjonalisering, i samspill med nordiske nabospråk og minoritetsspråk i Norge og med impulser fra engelsk.
I formålsteksten til læreplanen i samisk som førstespråk understrekes det at «samene er ett folk selv om de bor i forskjellige land, og språket forener samene på tvers av riksgrensene. Samisk språk er en viktig kulturbærer og inneholder felles verdier, erfaringer og kunnskaper». Også læreplanen i finsk som andrespråk framhever flerspråklighet og ulike gruppers sameksistens: kvener, finner, samer og nordmenn. Det språklige mangfoldet i Norge er en nasjonal ressurs, ikke minst representert ved de sidestilte skriftspråkene nynorsk og bokmål. Dette er språklige og kulturelle verdier som opplæringen må forvalte og utvikle.
Vi bør fortsatt kunne kommunisere på våre egne språk med våre nordiske naboer i et nordisk språkfellesskap med nærmere 20 millioner mennesker. Det flerspråklige Norden blir framhevet som et språkpolitisk forbilde i den nordiske språkdeklarasjonen, som ble undertegnet av de nordiske utdanningsministrene i 2006. I språkdeklarasjonen står det også at det er viktig at tegnspråkene tilkjennes en sterk stilling.
I årtusenets første tiår lever de fleste av oss i et flerspråklig miljø. Daglig møter vi ulike språk, særlig gjennom media. Vi reiser mer enn før, og norsk næringsliv blir mer og mer internasjonalt. Læreplanen i fremmedspråk legger vekt på at språkkompetanse gir mulighet til deltakelse i internasjonale sammenhenger og bidrar til å gi et mer nyansert bilde av internasjonale prosesser og hendelser. Språkkompetanse er en forutsetning for internasjonal deltakelse, en deltakelse som byr på nye muligheter, både for landet og for den enkelte. Det er viktig å legge til rette for at mange har grunnleggende kommunikative ferdigheter i et eller flere fremmedspråk, men vi trenger også flere språkspesialister som kan undervise, tolke, oversette, publisere og forhandle på ulike språk. Derfor må flere motiveres til å fordype seg i ett eller flere fremmedspråk.
Den teknologiske utviklingen har i stor grad bidratt til globaliseringen av samfunnet og gjør seg spesielt gjeldende ved bruk av Internett. Via nettet kan vi kommunisere samtidig med mange på flere språk, uavhengig av tid og rom, og vi kommuniserer mer og med flere enn tidligere. Dette har ført til en demokratisering av språket. Før var det eliten som hadde tilgang til språket i det offentlige rom. Nå har alle som behersker språk og som har digitale ferdigheter, muligheten til å delta aktivt i den globale kommunikasjonen. Mange har tatt i bruk det digitale mediet i kommunikasjonsøyemed via nettbaserte spill og ulike typer nettbasert sosial virksomhet, som Facebook og blogging. For at alle barn og unge fullt ut skal kunne dra nytte av lærings- og sosialiseringspotensialet som ligger i dette mediet, er det viktig at de har nødvendige digitale og språklige ferdigheter og evne til å vurdere informasjon. Regjeringen vil bidra til at alle tilegner seg disse ferdighetene, slik at de aktivt kan dra nytte av potensialet som ligger i teknologien.
Det er ikke alltid nødvendig å reise langt for å møte andre språk og kulturuttrykk. De siste tiårenes utvikling har gjort Norge til et flerkulturelt land, og statistikken viser at totalt 117 språk er representert som morsmål i grunnopplæringen. 2 Læreplanen i morsmål for minoritetsspråklige elever understreker at interkulturell forståelse og utvikling av språklig selvtillit og trygghet skal stå sentralt i opplæringen og bidra til å utvikle en tospråklig identitet. Rammeplan for barnehagen legger til grunn at et godt utviklet morsmål er en grunnleggende forutsetning for en god språkutvikling. Barnehagen kan bidra til å utvikle tospråklighet ved å støtte at barn bruker sitt morsmål, samtidig som den arbeider aktivt for å fremme barnets norskspråklige kompetanse.
Utvikling av en nasjonal flerspråklighet forutsetter en bevisstgjøring om forholdet mellom global og lokal kultur, et forhold som er blitt omtalt som glokalisering, dvs. at det globale blir utformet lokalt. Norsk språkopplæringspolitikk bør ha et slikt «glokalt» utgangspunkt. Gjennom denne stortingsmeldingen ønsker regjeringen å beskrive det språklige mangfoldet som er en del av det moderne Norge, og legge til rette for å utvikle både gode ferdigheter i norsk og den flerspråklige rikdommen i et livslangt perspektiv.
2.4 Fagorgan for språk i opplæringen
Det overordnede ansvaret for språkpolitikken ligger i Kultur- og kirkedepartementet, mens Kunnskapsdepartementet har et overordnet ansvar for språkopplæringen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har et overordnet og koordinerende ansvar for blant annet innvandring og integrering, for politikken overfor samer og nasjonale minoriteter og for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.
Innenfor Kunnskapsdepartementets område er sentrale oppgaver som utarbeidelse av læreplaner, eksamensavvikling og kvalitetsutvikling delegert til Utdanningsdirektoratet. Utdanningsdirektoratet har også styringsansvaret for de nasjonale sentrene innenfor språkopplæringen: Nynorsksenteret i Volda, Fremmedspråksenteret i Halden, Lesesenteret i Stavanger og Senter for flerkulturell opplæring i Oslo. Universiteter og høyskoler er selv fullt ut ansvarlig for innhold og metoder i språkundervisningen og språkforskningen ved institusjonene.
Innenfor Kultur- og kirkedepartementets ansvarsområde er en rekke operative funksjoner og oppgaver lagt til Språkrådet, som er statens fagorgan i språkspørsmål. Etter vedtektene har Språkrådet også ansvar for å ta språkpolitiske initiativ overfor relevante myndigheter og skal dessuten uttale seg om spørsmål som det får seg forelagt fra andre myndigheter. Språkrådets hovedoppgave er arbeidet med å styrke det norske språkets status i nåtid og framtid og å forvalte de to offisielle norske skriftnormalene. Det er presisert at språkstyrkingsarbeidet omfatter både norsk språk generelt og den nynorske målformen spesielt.
Selv om Språkrådets ansvar naturlig nok er sterkt konsentrert om norsk språk, er det i gjeldende vedtekter tatt inn en bestemmelse som sier at Språkrådet også skal ta hensyn til den totale språksituasjonen i landet, slik denne kommer til uttrykk gjennom de språklige interessene til nordmenn med samisk eller minoritetsspråklig bakgrunn eller tilknytning. Det er imidlertid presisert fra Kultur- og kirkedepartementets side at Språkrådet med dette ikke er tillagt spesifikke oppgaver, bare at Språkrådet må ha et videre perspektiv på arbeidet sitt enn norsk språk.
Språkrådet har de siste årene gjennomgått en omorganisering og ledes i dag av et styre oppnevnt av Kultur- og kirkedepartementet. Styret oppnevner i sin tur fire fagråd. Fagrådene skal formidle synspunkter og impulser fra det norske språksamfunnet til styre og sekretariat og skal drøfte og forberede større saker som avgjøres i styret.
I andre land er organer som svarer til Språkrådet, organisert på noe ulike måter og har til dels ulike oppgaver og ulikt ansvar. I Norden er det Sverige som har gått lengst i å tillegge det nasjonale språkpolitiske fagorganet et ansvar også for minoritetsspråklige spørsmål. Ifølge instruksen har dette organet i tillegg til det svenske språket også et ansvar for de nasjonale minoritetsspråkene og det svenske tegnspråket, og skal dessuten «samla kunnskap om og følja användningen av samtliga språk i Sverige». Spørsmål knyttet til språkopplæringen er riktignok ikke spesielt nevnt i mandatet for det svenske Språkrådet. Utenfor Norden ser vi eksempelvis at Østerrike har en bredt sammensatt språkopplæringskomité som fungerer som en tenketank på tvers av sektorer og nivåer. Komiteen er et informasjonsforum for utdanningsdepartementet, men er ikke tillagt selvstendige oppgaver utover dette.
2.5 Departementets vurdering
Det er etter departementets vurdering behov for et nasjonalt fagorgan som har ansvar for å se alle språkpolitiske spørsmål i sammenheng, herunder overordnede spørsmål som gjelder språkopplæring i et samfunn preget av et stadig større språklig mangfold. Dette gjelder altså alle de språk som det gis opplæring i etter læreplaner fastsatt av Kunnskapsdepartementet.
Hva et slikt ansvar mer konkret skal bestå i, og hvordan det best kan organiseres, må vurderes nærmere. I første rekke er det naturlig å se på hvilke utvidede oppgaver Språkrådet eventuelt kan ivareta i denne forbindelse. Dette spørsmålet kan ikke ses løsrevet fra en vurdering av Språkrådets samlede ansvars- og oppgaveportefølje og vil derfor bli nærmere behandlet i språkmeldingen fra Kultur- og kirkedepartementet.
Departementet vil
i samarbeid med KKD vurdere hvordan en utvidelse av Språkrådets mandat kan bidra til å ivareta et helhetlig perspektiv på språkopplæringen.