3 Språkmiljø og språkstimulering i småbarnsalderen

3.1 Småbarn erobrer språket

Småbarnsalderen er den grunnleggende perioden i barnets språkutvikling. Ved hjelp av språk lærer barnet å forstå seg selv og omverdenen. Språk gir mulighet til å kommunisere og gir identitet og tilhørighet til et fellesskap. Dette er avgjørende for barnets utvikling – både intellektuelt, sosialt og emosjonelt. Tidlig og god språkstimulering er viktig for å gi barn et redskap for å forstå, uttrykke seg, delta aktivt i et fellesskap og lære å lære. Et godt språkmiljø gir rom for mange språklige uttrykk og vil understøtte utvikling av barnets tenkning, erkjennelse og kommunikative evner både kroppslig og med lyder og ord.

Det er stor internasjonal oppmerksomhet om betydningen av språkutvikling og tidlig innsats. Norske og internasjonale studier viser at det språklige fundamentet som legges i småbarnsalderen, er av vesentlig betydning både for barns sosiale mestring og for deres senere læring. Det er store variasjoner i barns språklige ferdigheter når de begynner på skolen. Betydningen av tidlig innsats for å sikre alle barn god språkutvikling understrekes i St.meld. nr. 16 (2006–2007) ... og ingen sto igjen Tidlig innsats for livslang læring. Denne innsatsen må rettes mot barn både i og utenfor barnehagen.

Barn lærer språk på mange arenaer. Det er bare i samspill med andre at spedbarnets medfødte anlegg for språk kan realiseres og kommunikasjonsferdigheter utvikles. Barns erobring av språket starter svært kort tid etter at det har kommet til verden. Omgivelsenes respons på barnets uttrykk bidrar til å forme disse ferdighetene. Å tilegne seg språk innebærer å forstå hva ord og tegn betyr, men også hvordan de kan brukes i forskjellige sammenhenger. Barn som er omgitt av mye språk og blir snakket mye med, har gunstige betingelser for å utvikle språket. 1 Mestring av språk er viktig både i et her-og-nå-perspektiv og i et livslangt løp, og er en forutsetning for barns medvirkning slik at de kan bli aktive deltakere i et demokratisk samfunn.

Meningen i de første ordene tilegnes gjennom førstehåndserfaring med gjenstander og hendelser. Den store språkspurten begynner når barnet har erobret de første femti ordene rundt halvannet til toårs alder. Et barn på tre år vil kunne ha 1000 ord. Det hevdes at barn mellom halvannet og seks år kan utvide sitt ordforråd med i gjennomsnitt ti ord per dag. 2 Til sammenligning viser ordforrådet relativ stabilitet fra slutten av barnehagealderen og opp i voksen alder. Undersøkelser har vist at barn som har lite ordforråd ved skolestart, også har det ved avslutningen av sin skolegang, og at barn som har et godt vokabular i tidlig alder, ser ut til å fortsette å videreutvikle det slik at det går ut av skolen med stort vokabular og god leseforståelse. 3

Forskning viser at ordforråd og begrepsforståelse er av sentral betydning for senere læring, leseforståelse og kommunikasjonsferdigheter. En sammenlignende studie av tilbud i ti land viste at barns språk ble særlig styrket når tilbudet la til rette for at barna fikk leke og velge aktiviteter selv, og når tilbudet inkluderte aktiviteter der barna var i samspill med voksne. 4 Den tidlige språkstimuleringen bør derfor særlig konsentreres om å tilby et rikt språkmiljø med tilgang til bøker, lek, aktiviteter og samtale. Et rikt språkmiljø forutsetter også kompetente voksne som kan bygge på barnets erfaringer, nysgjerrighet, initiativ og naturlige læringsformer. Leken og rolleleken representerer en god og sentral arena for språkutvikling.

Skriftspråklige ferdigheter utvikles i ulik takt og med varierende behov for støtte. Å kjenne hvert enkelt barns utvikling og vite hva som kan inspirere til egenaktivitet, er av stor betydning for å lede barn inn i en god utvikling 5.

For døve barn vil tegnspråk kunne være barnets førstespråk. Foreldre til hørselshemmede barn får tilbud om gratis opplæring i tegnspråk slik at de kan ha best mulig kommunikasjon med sitt tegnspråklige barn. Statlige kompetansesentre og fylkesaudiopedagoger er viktige veiledere for foreldre og kommuner i tilretteleggingen av tilbud til hørselshemmede barn.

3.1.1 Flere språk

Å beherske flere språk er en verdifull ressurs både for det enkelte mennesket og for samfunnet. Forskning påpeker morsmålets betydning for læring av andrespråket, og internasjonale studier understreker at det er viktig å understøtte utviklingen av flerspråklighet ved å anerkjenne morsmål og minoritetskultur. 6 Et barn som får mulighet til å videreutvikle førstespråket samtidig som det lærer et nytt språk, vil kunne bli funksjonelt tospråklig. Dette er viktig for identitetsutviklingen og har betydning for barnets læring.

Forskning viser at barn som vokser opp med to likeverdige språk rundt seg, vil ha mulighet til en simultan tospråklig utvikling. Barnet lærer da to eller flere språk parallelt fra tidlig alder. Eksempelvis kan barnet vokse opp med en mor og en far som bruker hvert sitt språk i kommunikasjon med barnet, eller det kan gå i norskspråklig barnehage fra det er lite, mens et annet språk snakkes hjemme i familien. Under forutsetning av at begge språkmiljøene er tilfredsstillende, vil barnet lære disse språkene parallelt. 7 For minoritetsspråklige barn er tiden før skolestart en viktig periode for innlæring av undervisningsspråket i skolen.

3.1.2 Forebygging og styrking

Forskning har vist at språkstimulerende tiltak kan virke forebyggende mot lese- og skrivevansker og styrker det enkelte barnets mestring av språklige ferdigheter. Språkleker, rim og regler kan styrke barns bevissthet om språklyder (fonemisk bevissthet), om ordenes bøyning (morfologisk bevissthet) og om setningsoppbygging. For barn som er i risikosonen for å utvikle dysleksi, er det viktig at språkstimuleringsinnsatsen legger bevisst til rette for lek med lyder, rim og rytme, men også at man legger vekt på språkforståelse og et rikt språkmiljø. Optimal stimulering av barns språk dreier seg om å utvikle bredden i språklig kompetanse. Internasjonal litteratur advarer mot drill av språklige enkeltferdigheter. 8

3.2 Barn i og utenfor barnehage

Regjeringen mener at gode, rimelige og tilgjengelige barnehageplasser er viktig for å gi alle barn like muligheter. Som pedagogisk virksomhet skal barnehagen gi det enkelte barn gode utviklingsmuligheter i et trygt fellesskap og i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem. Barnehagen er den viktigste forebyggende arenaen utenfor hjemmet for barn i førskolealder og den viktigste integrerings- og språkopplæringsarenaen for minoritetsspråklige barn i førskolealder. Tiltak for barn som har behov for særskilt oppfølging og tilrettelegging, bør derfor primært tilbys i barnehagen. Dette er i tråd med anbefalinger i OECD-rapporten Starting Strong II (2006).

Rapportering av barnehagetall fra kommunene per 15.12.2007 viser at 84,2 prosent av alle barn i alderen 1–5 år går i barnehage. Andelen minoritetsspråklige barn (dvs. barn med annen språk- og kulturbakgrunn enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk samt tegnspråklige) er til sammenligning ca. 63 prosent. Andelen minoritetsspråklige barn med barnehageplass er økende. Fra 2006 til 2007 økte andelen med 5,4 prosentpoeng.

Erfaringer fra Sverige viser at selv med lav pris, god dekning og uten incitament i form av kontantstøtte er det 12 prosent av alle barn i førskolealder som ikke går i barnehage. Det vil derfor være rimelig å anta at det også i Norge vil være noen barn som ikke vil gå i barnehage, selv ved full barnehagedekning. Statistikk fra årsskiftet 2007/2008 viste at det var omlag 3 000 minoritetsspråklige barn fra tre til fem år som ikke gikk i barnehage. Antall barn utenfor barnehage totalt i denne aldersgruppen er omlag 10 000.

3.2.1 Barn som mottar kontantstøtte

Familier med barn mellom ett og tre år kan motta full eller gradert kontantstøtte dersom de ikke har en heldags barnehageplass. I 2006 var det i gjennomsnitt 64 000 barn i aldersgruppen ett til to år som mottok full eller gradert kontantstøtte. 27 000 av disse barna var mellom to og tre år. Antall kontantstøttemottakere er redusert årlig siden ordningen ble innført i 1998. I september 2006 var det 45 prosent av ettåringene og 27 prosent av toåringene som mottok full kontantstøtte.

Flere analyser om kontantstøttebruk viser at foreldre med lav utdanning og lav arbeidstilknytning i større grad mottar kontantstøtte enn de med høy utdanning og sterkere arbeidstilknytning. 9

Statistikk basert på tall fra perioden 1999–2004 viser at andelen kontantstøttebarn med ikke-vestlig bakgrunn er høyere enn andelen kontantstøttebarn i befolkningen som helhet. 10 Andelen kontantstøttemottakere med ikke-vestlig bakgrunn har holdt seg relativt stabil i denne perioden, mens det har vært en reduksjon i andelen kontantstøttemottakere i befolkningen i sin helhet. Tall fra 2004 viste for eksempel at i Oslo mottok 84 prosent av de ikke-vestlige minoritetsspråklige foreldrene kontantstøtte, mens i majoritetsbefolkningen var tilsvarende andel 33 prosent.

Kontantstøtten har større betydning for innvandrerfamiliers inntekt enn for familier i hele befolkningen fordi kontantstøtten i gjennomsnitt står for en høyere andel av disse familienes samlede inntekt. 11 Barnehagedeltakelse er primært motivert av foreldrenes ønske om at barnet skal lære norsk og omgås andre barn, og mindre knyttet til ønske om tilsyn på grunn av at begge foreldre arbeider.

3.3 Helhetlig tiltakskjede – hvordan kommunen legger til rette for språkstimulering

Kommunen har et overordnet ansvar for å drive forebyggende virksomhet og tilby nødvendige tjenester for barn og familier. Tilbud om tidlig og god språkstimulering er et forebyggende og støttende tiltak som først og fremst er viktig for det enkelte barn. Å gi alle barn en god start kan bidra til sosial utjevning. Barn som går i barnehage, er i utgangspunktet sikret et språkstimuleringstilbud ved at de ansatte i barnehagene gjennom føringer i lov og rammeplan er forpliktet til å bidra til å gi alle barn god språkstimulering og tidlig hjelp dersom språket av en eller annen grunn er forsinket. En rekke kommuner har også språkstimuleringstilbud til barn som ikke går i barnehage. Slike tilbud kan være språkgrupper i barnehager, familiehus, pedagogiske sentre, oppvekstsentre eller bibliotek, ambulerende pedagoger eller åpen barnehage.

I en nylig avsluttet undersøkelse fra Rambøll Management AS på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet svarer 18 prosent av kommunene at de har språkstimuleringstilbud til barn som ikke går i barnehage. Kommuner med mange minoritetsspråklige barn har i høyere grad slike tilbud, for eksempel svarer 40 prosent av bydelene i Oslo og kommunene i Østfold at de har tilbud til barn som ikke går i barnehage. 12

Tilrettelegging av tilbud bør ta utgangspunkt i analyser av behovene i kommunen. Ulike tjenester og faginstanser bør trekkes med når kommunen skal utforme tilbud til barn som ikke går i barnehage. De fleste kommunene som har egne språkstimuleringstilbud for barn som ikke går i barnehage, har som formål at tiltaket skal føre til rekruttering til ordinære barnehager. Det er særlig store kommuner med høy andel minoritetsspråklige barn som på eget initiativ eller som del av nasjonale forsøk har etablert egne språkstimuleringstilbud for barn uten barnehageplass. Oslo, Stavanger, Trondheim, Drammen, Kristiansand og Fredrikstad er eksempler på slike kommuner.

Forsøk med gratis kjernetid

Forsøk med tilbud om gratis kjernetid i ordinære barnehager brukes også som tiltak for å nå barn i familier som ellers ikke ville benyttet seg av et barnehagetilbud. Gratis kjernetid betyr at barnet får tilbud om 20 timer gratis bruk av barnehage i uken. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i 2008 avsatt 50 mill. kroner til ordningen med gratis kjernetid i barnehage for fire- og femåringer i bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand i Oslo. Ordningen med gratis kjernetid er en videreføring og en utvidelse av tiltak som ble igangsatt i 2006 og 2007. Denne økte deltakelsen i barnehagen skal forberede barna på skolestart, bidra til sosialiseringen generelt og bedre norskkunnskapene for minoritetsspråklige barn. Midlene skal blant annet brukes til rekruttering av barn med foresatte som ikke har søkt om barnehageplass, og til systematisk språkstimulering i barnehagene. Tiltaket omfatter også foreldreveiledning slik at foreldrene kan bidra til at barna kan følge ordinær undervisning på skolen.

Oslo kommune rapporterer at flere barn er rekruttert til barnehagene som følge av innføringen av gratis kjernetid, og at flere nå velger heldagsplass. Kommunen ser også at personalet har større bevissthet om språkmiljøet i barnehagene, og at man i større grad trekker foreldrene med i utviklingen av barnas språkferdigheter. Forsøket har dessuten medvirket til økt samarbeid mellom barnehagene og andre tjenester. I 2008 vil kommunen legge større vekt på aktiv rekruttering av barn med foresatte som ikke har søkt om barnehageplass, og på tiltak rettet mot foreldre. Disse tiltakene skal både styrke foreldrenes norskkunnskaper og øke deres bevissthet om at barnas språkutvikling er viktig.

Språkløftet

I 2007 igangsatte Kunnskapsdepartementet utprøvingen av en modell kalt Språkløftet 13. Modellen omfatter barn i alderen fire til åtte år, og gjennomføres nå i ni kommuner med høy andel minoritetsspråklige barn. I Oslo deltar de fire bydelene i Groruddalen og bydel Søndre Nordstrand. Tiltaket vil foregå i perioden 2007–2011. Hensikten med Språkløftet er å fremme gode språk- og norskferdigheter og sosial kompetanse hos barn som viser seg å ha behov for oppfølging etter at helsestasjonen har kartlagt språket deres. Et utvalg barn vil gjennom Språkløftet få tilbud om nærmere utredning og eventuelt tilrettelagt språkopplæring og/eller opplæring i norsk. En viktig del av tiltaket er å bidra til en god overgang mellom barnehage og skole. Barna blir fulgt i to år i barnehagen og i to år i skolen. Gjennom de fire årene Språkløftet pågår, vil både barnehage, skole og ulike kommunale og eksterne fagmiljøer være involvert. Tiltaket skal også bidra til å fremme samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og institusjoner, og mellom faggrupper. Som en del av satsingen blir det også gitt tilbud om kompetanseutvikling for personer innenfor ulike fagmiljøer som deltar i arbeidet. Forsøket følgeevalueres.

3.3.1 Å finne fram til barn som har behov for særskilt språkstimulering

Mange ulike aktører og tjenester har ansvar for barns oppvekstvilkår. Det benyttes i dag ulike tilnærmingsmåter og verktøy for å oppdage barn med behov for språkstimulering eller spesialpedagogisk hjelp og for å kunne sette inn en tidlig innsats der det er nødvendig.

Behovet for språkstimulering kan være knyttet til ulike forhold i og rundt barnet. Det kan være at barnet har en språkhemming eller generelle språkvansker, det kan være at barnet trenger støtte på grunn av et annet hjemmespråk, eller det kan være at barnet kommer fra et språkfattig hjem. Barn som med en ellers normal utvikling ikke tilegner seg språk som forventet, vil ha det som betegnes som språkvansker. Mange av disse barna vil vokse problemene av seg, men hos noen vil de vedvare oppover i alder. 14 Forskning viser at spesifikke språkvansker forekommer hos ca. 5–7 prosent av alle barn, og det er stor variasjon i hvor alvorlige språkvanskene er. 5–7 prosent av alle barn i aldersgruppen 1–5 år vil si om lag 18 000 barn.

I en situasjon med høy barnehagedekning vil de fleste barn med såkalte språkvansker få et tilbud om språkstimulering i barnehagen. Kunnskapsdepartementet har ikke tilgjengelige data om hvor mange barn som har språkvansker og som ikke går i barnehage. Rapporter fra helsestasjonene viser at ca. 15 prosent av fireåringene ble henvist videre til oppfølging fra PPT, eller gitt anbefaling om barnehageplass eller annet tilbud. Av de kartlagte minoritetsspråklige barna i 2006 fikk en tredjedel et oppfølgingstilbud, først og fremst språkstimulering på norsk.

Helsestasjonen

Helsestasjonene har siden 1970-tallet hatt som oppgave å følge med på barnas språkutvikling. Helsestasjonene vurderer barnas språkutvikling ved to- og fireårskontrollene på et skjønnsmessig grunnlag i forbindelse med den generelle helseundersøkelsen. Helsestasjonene observerer kommunikasjon, språkforståelse og talespråk. Foreldrenes vurdering tillegges stor vekt. Helsestasjonene i Norge har mellom 90 og 100 prosents oppslutning om sitt ordinære barnehelseprogram. Oppslutningen om kontrollene er størst de første leveårene, med 96 prosent på toårskontrollen og 91 prosent på fireårskontrollen (dette inkluderer barn både med og uten barnehageplass). 15

I Rambølls undersøkelse fra 2008 16 svarer 76 prosent av kommunene at de har språkkartlegging på helsestasjoner. I kommuner med mange minoritetsspråklige barn har kommunene i større grad gitt føringer for kartleggingen på helsestasjonen. Dersom kartlegging ved helsestasjonen gir grunn til bekymring for språkutviklingen, skjer rutinemessig rapportering først og fremst til PPT og barnehage. 4 prosent (29 respondenter) oppgir imidlertid at det ikke er rutiner på helsestasjonen for hvem man rapporterer videre til dersom kartleggingen viser behov for ekstra språkstimulering.

Det er utviklet kartleggingsmateriell – SATS (screening av toåringers språk) og Språk 4 (kartlegging av fireåringers språk) – som helsestasjonene kan ta i bruk i språkvurderingen. I et prosjekt finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, er språkkartleggingsverktøyet Språk 4 prøvd ut ved fireårskontrollen på helsestasjoner i flere kommuner. En forsøksordning hvor helsestasjonene systematisk kartlegger alle fireåringer ved hjelp av kartleggingsverktøyet Språk 4, blir gjennomført i tolv kommuner både i 2006, 2007 og i 2008. Tiltaket skal bidra til at barn med dårlige norskkunnskaper og/eller dårlig språkutvikling kan fanges opp så tidlig som mulig, slik at de får bedre forutsetninger for å følge undervisningen på skolen og delta i sosiale aktiviteter på lik linje med andre barn. Midlene brukes til å prøve ut Språk 4 for å kartlegge alle barn ved fireårskontrollen på helsestasjonen, til å veilede foreldrene om hvordan de kan skape gode utviklingsmuligheter for barnets språk, og til å bidra til et godt tverrfaglig samarbeid i kommunen ved oppfølgingen av barnet. Erfaringer fra forsøksordningen både i 2006 og 2007 har vist at de største utfordringene er å kartlegge barnas morsmål når dette er et annet språk enn norsk, å bruke tolk i kommunikasjon med barn, å ha god nok tverrfaglig kompetanse i møte med foreldre til flerspråklige barn, og å etablere gode samarbeidsrutiner mellom helsestasjon, barnehage og ulike oppfølgingstjenester. Disse forholdene skal særlig vektlegges i forsøkene i 2008.

Et tiltak for å utvikle og prøve ut observasjons- og kartleggingsmateriell til utredning av minoritetsspråklige barn og unge inngår i Strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! Strategi for bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning (2007-2009). Utdanningsdirektoratet, NAFO, Torshov kompetansesenter og Bredtvedt kompetansesenter samarbeider om tiltaket.

Rambølls undersøkelse viser at 15 prosent av kommunene med mange minoritetsspråklige barn oppgir at de benytter særskilte språkkartleggingsverktøy ved helsestasjonene beregnet på barn med minoritetsspråklig bakgrunn.

Barnehagen

Ansatte i barnehagen møter vanligvis barna daglig og blir godt kjent med hvert enkelt barn. Dette er et godt utgangspunkt for å oppdage om barn har forsinket språkutvikling eller andre språkproblemer, og for å kunne tilby systematisk språkstimulering. Barnehagene har, med bakgrunn i rammeplanens overordnede føringer, lokal frihet til selv å velge pedagogiske verktøy og metoder. En språkvurdering i barnehagen kan gi det pedagogiske personalet grunnlag for å vurdere hvordan barnehagen kan arbeide for å styrke barnets språkutvikling. Et kompetent personale kan tilrettelegge språkvurderingen og språkstimuleringen slik at barnet opplever språkvurderingen som en del av de alminnelige aktivitetene.

I evalueringen av tilskuddsordningen «Tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder», sier 85 prosent av de spurte barnehagene at de driver en eller annen form for språkkartlegging i barnehagen. 86 prosent av disse gjennomfører kartlegging ved hjelp av systematiske verktøy, som TRAS, Askeladden, SATS, Eva-testen mfl. Språket kartlegges også gjennom observasjoner, foreldresamtaler og ved bruk av tolk. Evalueringen viser at det i de fleste tilfeller er pedagogisk leder/førskolelærer som foretar kartleggingen. 19

Rambølls undersøkelse i 2008 20 viser at 92 prosent av kommunene oppgir at de har tiltak for kartlegging av barns språk i kommunale barnehager. Tallene er noe lavere for private barnehager. I 66 prosent av kommunene er det gitt føringer for kartlegging i barnehagene, og i disse kommunene følger 90 prosent av de private barnehagene samme rutiner. Flere verktøy og metoder brukes i barnehagene. Undersøkelsen viser at 92 prosent av de som benytter systematiske verktøy bruker TRAS, ofte i kombinasjon med systematisk observasjon og vurdering. Askeladden og «Alle med» er andre verktøy som blir benyttet. 17 prosent av kommunene oppga at de benyttet egenutviklede verktøy.

Det er ikke gjort en forskningsbasert vurdering av kvaliteten på de tilgjengelige kartleggingsverktøyene til bruk i barnehagene. Det foreligger heller ingen systematisk gjennomgang av hvordan barnehagene bruker ulike verktøy for å finne fram til barn med behov for særskilt språkstimulering, eller av hvordan de tilrettelegger språkstimuleringsinnsatsen overfor det enkelte barn som følge av sine funn.

3.3.2 Særskilt tilrettelegging

Alle barn under skolepliktig alder som har særlig behov for spesialpedagogisk hjelp, har rett til et tilbud etter § 5–7 i opplæringsloven. Denne retten til spesialpedagogisk hjelp vil også omfatte ulike stimuleringstiltak for språkutvikling generelt og for utvikling av norskferdigheter spesielt dersom barnet har «særlige behov» for slike tiltak. Før det fattes enkeltvedtak om spesialpedagogisk hjelp, skal det foreligge en sakkyndig vurdering, jf. opplæringsloven § 5–3. Det skal innhentes samtykke fra foreldrene før det blir foretatt en sakkyndig vurdering og før det blir fattet vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Tiltak for barnet skal utarbeides i samarbeid med foreldrene. Spesialpedagogisk hjelp gis vanligvis i barnehagen dersom barnet går i barnehage, men hjelpen kan også gis i hjemmet eller i sosiale og medisinske institusjoner.

Etablering av kommunale lavterskeltilbud vil kunne sikre at barn som ikke går i barnehage, kan få tilbud om språkstimulering og nødvendig støtte til språkutviklingen i et tilrettelagt språkmiljø med jevnaldringer og kompetente voksne. Når barnet deltar i slike tilbud, kan det åpne for at foreldre og personale sammen kan finne ut hvilken støtte det enkelte barn har behov for, og hvordan man skal tilrettelegge for at barnet får slik støtte.

Det finnes to øremerkede tilskuddsordninger for barnehagene som bidrar til finansieringen av tilbud til barn som har behov for særskilt tilrettelegging og stimulering: «Tilskudd til tiltak for barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen» og «Tilskudd til tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder». Førstnevnte tilskudd skal nyttes til å styrke barnehagens forutsetninger for å kunne gi et tilpasset tilbud til barn med nedsatt funksjonsevne.

3.4 Språk og språkstimulering for minoritetsspråklige barn

Minoritetsspråklige barn utgjør om lag 9 prosent av barnebefolkningen i 0–5 års alder. Minoritetsspråklige barns barnehagedeltakelse har økt. Imidlertid er den lavere enn i befolkningen for øvrig, og tidligere kartlegginger har knyttet dette til både pris og tilgjengelighet. 21

Gode språklige og sosiale ferdigheter og gode norskkunnskaper er grunnleggende for å lykkes i det norske samfunnet. For at minoritetsspråklige barn skal utvikle både morsmål og norsk på et tilfredsstillende nivå, kreves det at hjem og barnehage hjelper aktivt til, og at barnehagen makter å trekke barnets erfaringsverden inn i språkinnsatsen. Barnehager som deltar i utviklingsarbeid, påpeker at bruk av konkreter, for eksempel bilder, objekter eller bøker, i samarbeidet mellom barnehage og hjem styrker begrepsutviklingen i begge språkene. Barnehagene må legge stor vekt på samarbeidet med foreldrene og på å anerkjenne og synliggjøre det språklige mangfoldet i barnegruppen.

For at språkstimuleringstilbud som skal styrke barnets norskspråklige kompetanse skal ha effekt, må språkmiljøet være av høy kvalitet og innsatsen må foregå over flere år. 22 Fagfolk har påpekt at minoritetsspråklige kan ha behov for opptil fem til sju års erfaring med undervisningsspråket for å kunne ha like stor nytte av undervisningen som majoritetsspråklige, det vil si kunne bruke undervisningsspråket som tanke- og innlæringsinstrument. 23 Uten tilstrekkelig norskopplæring og språkstimulering før skolestart eller på skolen er det stor sannsynlighet for at minoritetsspråklige ikke tar igjen de majoritetsspråkliges forsprang.

Den øremerkede tilskuddsordningen «Tilskudd til tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder» skal bidra til at kommunene kan gi minoritetsspråklige barn et godt språkstimuleringstilbud. Tilskuddet skal være et supplement til kommunenes egne midler. I tillegg til å benyttes til tiltak i barnehage, blant annet ved å gi tilbud om tospråklig assistanse, kan tilskuddet nyttes til å tilrettelegge tiltak for minoritetsspråklige barn som ikke har barnehageplass, til å støtte tverrfaglige tiltak med barnehagen som en naturlig samarbeidspart, og til å bedre informasjonen til foreldrene.

KOSTRA-tall fra 2007 viser at over 8100 minoritetsspråklige barn i barnehage fikk tilbud om språkstimulering utover barnehagens ordinære arbeid med språkstimulering. Undersøkelser 24 har vist at språkstimuleringsinnsatsen i barnehagene i stor grad tar utgangspunkt i språkutvikling på norsk, i tillegg til at barna får tilbud om tospråklig assistanse. Flere ulike undersøkelser 25 har trukket fram at det er viktig å fokusere mer på tiltak som kan gi barnehageansatte bedre kompetanse i språkstimulering og større flerkulturell kompetanse, og som styrker samarbeidet mellom barnehage og skole.

I strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! Strategi for bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning (2007–2009) omtales flere tiltak for å bedre språkferdighetene blant minoritets­språklige barn i førskolealder, for eksempel å øke antallet førskolelærere og andre ansatte med minoritetsbakgrunn.

Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) har siden 2005 fått midler til å sette i gang utviklingstiltak og kurs for ansatte i barnehager. I løpet av 2008 vil NAFO ha tilbudt kurs og utviklings­tiltak i samtlige fylker i Norge. I tillegg har et utvalg fylker mottatt midler til å sette i gang egne utviklingstiltak på feltet i 2006 og 2007. Tiltakene skal bidra til å utvikle kompetanse i flerkulturell pedagogikk og språkstimulering.

Et prosjekt kjent som 8-partsamarbeidet, hvor åtte høyskoler 26 fra hele landet deltar, ble igangsatt i 2007 med støtte fra Kunnskapsdepartementet. Prosjektet går ut på å utvikle og gjennomføre tiltak for å øke rekrutteringen og gjennomstrømmingen av tospråklige studenter i førskolelærerutdanningen. Oslo-området, hvor mangelen på førskolelærere er særlig stor, prioriteres særskilt. Prosjektperioden er 2007–2010.

Et annet viktig tiltak i strategien har vært utarbeidelsen av en «Veileder om barn i flerspråklige familier» til foreldre og ansatte i barnehager og på helsestasjoner. 27 Veilederen gir svar på spørsmål som foreldre ofte stiller om barns to- eller fler­språklige utvikling, og er oversatt til flere språk. 28

3.5 Norsk tegnspråk i småbarns­alderen

Barn som har tegnspråk som førstespråk, har rett til opplæring i og på tegnspråk. Dette er hjemlet i opplæringsloven § 2–6. Det er et kommunalt ansvar å sikre at barn som har behov for det, får et tilrettelagt og fullverdig barnehagetilbud.

Ordningen «Tilskudd til tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder» som ble nevnt tidligere, er i hovedsak rettet mot minoritetsspråklige barn, men tilskuddet kan også gis til døve eller sterkt hørselshemmede barn når barnehagen har ansatt en tospråklig assistent som behersker tegnspråk. Ordningen «Tilskudd til tiltak for barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen» kan bl.a. nyttes til kortvarig opplæring i tegnspråk for personale i barnehager som har døve eller sterkt hørselshemmede barn. Kommunen kan forvalte tilskuddet slik at det kan gis støtte til kontinuerlig opplæring i tegnspråk for personalet i den perioden barnehagen har døve eller hørselshemmede barn. Kommunen må følge opp kvaliteten i barnehagetilbudet på en koordinert og helhetlig måte, slik at det er i tråd med det enkelte barns behov.

I dag får de fleste (90 prosent) av døve barn i Norge et innoperert høreapparat (CI). Nytten av et slikt apparat er individuell. I de fleste tilfeller er resultatet slik at barna i hovedtrekk vil fungere som tunghørte, og de vil ha behov for ekstra stimulering, støtte og oppfølging i sin talespråklige utvikling. Noen barn får en tospråklig tilnærming. Mange fagfolk anbefaler dette. Det er viktig at foreldre og pedagoger gjør det klart hva som er målsettingene i deres felles arbeid for barnets språkutvikling. Pedagoger som deltar i tilbud til hørselshemmede barn, vil ha behov for kompetanse om hvordan hørselshemmede barn utvikler språk, og hvordan de bruker sine språklige erfaringer i samhandling med andre.

Dersom den talespråklige tilnærmingen ikke fungerer, er det vanlig at døve og hørselshemmede barn får en tospråklig tilnærming. Den tidlige språkstimuleringen bør da særlig konsentrere seg om å tilby et tospråklig miljø der både norsk tale­språk og norsk tegnspråk anvendes med rene koder. Tilgang til bøker, DVD på tegnspråk, lek, aktiviteter, samtaler og kompetente voksne språkmodeller som behersker både norsk og norsk tegnspråk, er avgjørende for at barnet skal kunne utvikle en språklig kompetanse uavhengig av modalitet.

3.6 Barnehagen som arena for ­språkstimulering

Flertallet av barn i førskolealderen tilbringer mye tid i barnehagen. Det er derfor viktig å rette oppmerksomheten mot barnehagen som læringsmiljø generelt og som miljø for språklig utvikling spesielt. I tillegg til hjemmet er barnehagen derfor den viktigste arenaen for språkstimulering i småbarnsalderen. Her møter barna jevnaldrende og voksne i et tilrettelagt språkmiljø. Barnehagens kvalitet er av stor betydning for å sikre hvert enkelt barn en positiv språkutvikling. Kommunen er lokal barnehagemyndighet og skal gjennom veiledning og tilsyn følge opp at barnehagenes kvalitet er i samsvar med lovens og rammeplanens forutsetninger.

Barnehageloven og rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver gir klare føringer for barnehageeiers og personalets ansvar for å gi barna et godt og språkstimulerende miljø. Barnehagen skal gi barn grunnleggende kunnskap på sentrale og aktuelle områder. Sosial og språklig kompetanse er grunnleggende. Et rikt og variert språkmiljø i barnehagen innebærer en bevisst tilrettelegging for at barn skal kunne bruke språk aktivt i samspill med omgivelsene. Både holdninger, rom, organisering og handlinger må bygge på kunnskap om hva som fremmer barns språklige utvikling. Rammeplanen påpeker at barnehagen må støtte at barn bruker sitt morsmål, og samtidig arbeide aktivt med å fremme barnas norskspråklige kompetanse. Forskning viser at ordforrådet til barn i barnehagealder styrkes når barna møter et rikt språk i sammenhenger hvor de får fortolk­ningsstøtte og inviteres til å delta i samtaler om temaer som vekker interesse, også om bøker og andre tekster. Barnehagens språkmiljø må gi rom for at dette kan skje. PIRLS-undersøkelsen fra 2006 viser at det er en sammenheng mellom antall år i barnehage og elevenes generelle leseferdigheter i 4. og 5. klasse når man analyserer alle de nordiske landene samlet. 29 Jo lenger barna har gått i barnehage, desto bedre er leseferdighetene. 30 Det betyr at antall år i barnehage ser ut til å ha en positiv effekt på elevenes evne til å lese faktatekster og litterære tekster og på evnen til informasjonsuthenting. Forskerne understreker at barnehageeffekten er en generell effekt, og at de ikke vet hva det er i barnehagen som forbereder for senere skolegang.

Leken og rolleleken representerer en sentral arena for språkutvikling. 31 I rolleleken får barn språklige erfaringer som legger grunnlag for utvikling av blant annet skriftspråket. I lekeskriving og skapende virksomhet oppdages forbindelser mellom det talte og det skrevne, mellom lyder og symbol.

Ulik grad av eksponering for og tilgang til bøker kan være et av forklaringsmomentene i forskjeller som er påvist i barns leseferdigheter og forståelse i skolen. Flere kommuner satser på modeller som skal bidra til språkstimulering og økt leselyst og glede over litteratur. Bibliotekene trekkes inn i aktivt samarbeid med barnehager, skoler og foreldre.

Det er viktig at barnehagepersonalet anerkjenner bruken av ulike språk og kommunikasjonsmåter. Det skal oppleves som meningsfullt for den enkelte å uttrykke seg og å snakke sitt språk. Når barnehagen bruker tekster på både nynorsk og bokmål, på dialekt og på andre språk enn norsk, får barna språklige erfaringer som utvikler sider ved barnets talespråk som er viktige for tekstforståelse på senere utviklingstrinn, både for første- og andrespråksbrukere. 32 I rammeplanen er det formulert mål for arbeidet innenfor ulike fagområder. Dette skal fremme barnas utvikling og læring og tjene som en presisering av personalets ansvar. I tråd med et helhetlig læringssyn formuleres ikke prestasjonsmål, men prosessmål for barnas opplevelser og læring. Kommunikasjon, språk og tekst er sentrale fagområder, noe det også var i den første rammeplanen fra 1996.

I tilknytning til rammeplanen er det utarbeidet temahefter til inspirasjon og refleksjon for personalet i barnehagene, herunder et temahefte om språklig og kulturelt mangfold i barnehagen. Rammeplanen framhever også at barn bør få oppleve at digitale verktøy kan være en kilde til lek, kommunikasjon og kunnskap. Det er derfor utarbeidet et temahefte om bruk av IKT i barnehagen.

Ifølge en NOVA-rapport fra 2004 33 var andelen barnehager som arbeidet «noe» eller «ganske mye» med fagområdet språk, tekst og kommunikasjon (i rammeplanen fra 1996), 96 prosent både i 2002 og 2004. Andelen barnehager som arbeidet «ganske mye» med fagområdet, økte fra 51 prosent i 2002 til 64 prosent i 2004. Departementet kjenner til flere enkeltstående prosjekter og barnehager som har utarbeidet verktøy og metoder for å gi barn god språkstimulering. Rambøll Management fant i sin undersøkelse (2008) at bruk av språkstimuleringsmodeller- og verktøy er svært vanlig i de kommunale barnehagene (90 prosent). 72 prosent av kommunene svarer at det samme gjelder i de private barnehagene. I kommuner hvor det er tatt initiativ til bruk av særskilte språkstimuleringsmodeller, brukes de samme modellene i stor grad i både de kommunale og de private barnehagene. Det foreligger imidlertid ingen oversikt over kvaliteten på språkstimuleringen og språkvurderingen som foregår i norske barnehager, eller om det er store variasjoner mellom barnehagene.

Språk og kjønn

Personalet må bruke språkmiljøet i barnehagen til å legge til rette for at alle barn får del i engasjerende aktiviteter som fremmer språkutviklingen. Forskning viser at jenter tidlig er mer verbale enn gutter. Gutter og jenter leker forskjellig, utvikler forskjellige ferdigheter, og de forholder seg forskjellig til de voksne i barnehagen. 34 Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger påpeker at observasjoner i samarbeidsbarnehager i prosjektet BOKTRAS kan tyde på at gutter i mindre grad enn jenter frivillig velger språklige aktiviteter som høytlesing, fortelling, samtaler, lek med skriftspråk, rim, regler og spill. Språkmiljøet må gi rom for og stimulere til bruk av ulike tekster og sjangre og bør legge vekt på å utvide det enkelte barns repertoar og erfaringer uavhengig av kjønn. Personalet i barnehagen må være særlig oppmerksomme på hvordan det legges til rette for gutters språkutvikling. 35

Personalets kompetanse

Barnehageansatte må ha god kunnskap om barns språkutvikling og om hvordan de kan skape et godt språkstimulerende miljø for alle barn i barnehagen. De ansatte må også ha kunnskap om betydningen av barns morsmål og om kjønnsforskjellene i språkutviklingen. Det er viktig at grunnutdanningen for førskolelærere gir tilstrekkelig kunnskap om dette.

Språkmiljø og språkstimulering er også trukket fram som ett av fire prioriterte områder for kompetanseutvikling i KOMPETANSE I BARNEHAGEN Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren 2007–2010. I løpet av strategiperioden vil departementet utarbeide et temahefte med fokus på barnehagenes arbeid med språkstimulering. Departementet vil også bidra til at det arrangeres nasjonale konferanser for personale, eiere og kommuner om aktuelle temaer. Evalueringen av kompetansestrategien vil vise hvordan temaet språkmiljø og språkstimulering blir fulgt opp i fylkene og lokalt, og i hvilken grad personalet får tilbud om kurs og etterutdanning på området.

Samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole

Barnehagen og skolen kan bidra til å gjøre skolestarten god for barna og sikre dem et godt utgangspunkt for livslang læring. Rammeplanen for barnehagen sier at barnehagen, i samarbeid med skolen, skal legge til rette for at barna får en god overgang fra barnehage til første klasse, og at barnehagens årsplan også skal omfatte planer for overgangen fra barnehage til skole. Ved å gi barn gode opplevelser, erfaringer og læring innenfor barnehagens rammer og fagområder, vil barnehagen kunne gi barna et positivt forhold til fagene og motivasjon til å lære mer i skolen. Det er særlig viktig at barnehage og skole samarbeider nært når det gjelder barn som har behov for særskilt tilrettelagt omsorgs- og læringsmiljø, for eksempel språkstimuleringstiltak. Samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole er et av de fire prioriterte områdene i KOMPETANSE I BARNEHAGEN Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren 2007–2010. Departementet utarbeider nå en veileder om samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole, som kommunene, barnehagene og skolene kan bruke når de skal legge til rette for et godt samarbeid.

3.7 Samisk språk og kultur i ­barnehagen

Kommunenes ansvar for å sikre samiske barn et barnehagetilbud der de får styrket sitt språk og sin kultur, er presisert i barnehageloven § 8: «Kommunen har ansvaret for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. I øvrige kommuner skal forholdene legges til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur.» Også barnehageloven § 2 understreker at barnehagen skal ta hensyn til samiske barns språk og kultur. I samiske barnehager er det en forutsetning at det finnes personale som kjenner samisk språk og kultur.

Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fastslår at «[...] samiske barn trenger støtte til å bevare og utvikle sitt språk og sin kultur uavhengig av hvor i landet de bor». Å legge til rette for samiske barnehagetilbud der samisk språk og kultur står svakt, er særlig viktig. I disse kommunene bør samiske barn få møte samisk språk og kultur i barnehagen på en egnet måte. Dette bør skje i aktivt samspill med foreldre og nærmiljø. Mange kommuner som er i en språklig revitaliseringsfase, har gode erfaringer med ulike typer «språkbadprosjekter», og flere har engasjert språkmedarbeidere som veileder barnehage- og skoleansatte.

Sametinget får midler fra Kunnskapsdepartementet til arbeid med samiske barnehager. Det tildeles blant annet et særskilt tilskudd for å styrke bruken av samisk språk. 45 samiske barnehager med om lag 1 000 samiske barn fikk særskilt tilskudd i 2006. Sametinget tildeler også midler til språkopplæring og til informasjons-, utviklings- og veiledningsarbeid i samiske barnehager og barnehager med samiske barn.

Barnehageloven og rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver er oversatt til nordsamisk. I tilknytning til rammeplanen er det utarbeidet et temahefte om samisk språk og kultur som er distribuert til alle landets barnehager. Det skal også utarbeides et veiledningshefte for ansatte i samiske barnehager og barnehager med samiske barn.

3.8 Forskning og utviklingsarbeid

Utvikling av språk er et tema som opptar forskere, og litteraturen viser at et godt språklig miljø i førskolealder ser ut til å styrke barns læring slik at de starter sin skolegang med andre forutsetninger enn de ellers ville gjort. Rapporten Tidlig språkstimulering og livslang læring – en kunnskapsoversikt36 gir en oversikt over foreliggende internasjonal forskning på feltet. Konklusjonen er at det finnes sammenhenger mellom kvaliteten på det språklige miljøet barn tilbys i førskolealder og senere tekstforståelse. En kunnskapsoversikt NOVA har utarbeidet for Kunnskapsdepartementet om kvalitet og innhold i norske barnehager, 37 peker på at det mangler effektstudier av språkstimuleringstiltak i Norge, studier der man gjør målinger av barnas språkferdigheter både i for- og etterkant, og som inkluderer kontrollgrupper.

I 2007 inngikk Kunnskapsdepartementet en avtale med Nasjonalt folkehelseinstitutt om bruk av data fra Mor- og barnundersøkelsen (www.fhi.no) for å kartlegge språkutvikling hos barn. Dette er en longitudinell studie som omfatter en kohort på 100 000 barn (barnets mor besvarer spørreskjema på vegne av barnet og gir også opplysninger om seg selv. Det er også et spørreskjema som far skal fylle ut om seg selv). Prosjektet skal kartlegge utbredelsen av språkvansker, forsøke å identifisere tidlige tegn på og risikofaktorer for slike vansker og kartlegge eventuelle forebyggende eller modifiserende faktorer, herunder vurdere virkningen av forskjellige omsorgsformer og kvaliteten på disse tilbudene. Prosjektet går fram til og med 2011.

I 2006 ble Program for praksisrettet forskning og utvikling (PraksisFoU) i grunnopplæringen i Norges forskningsråd utvidet til å gjelde også barnehagesektoren. Programmet vil vare ut 2010. Programmet skal bidra til mer kunnskap om barnehagens innhold og kvalitet, styrke praksisrettet FoU i førskole­lærerutdanningen og bidra til å utvikle barnehage­personalets kompetanse.

Barnehag­ens innhold og barns læring og utvikling er prioriterte områder i programmet. Programplanen etterspør blant annet forskning om språkbruk, språklæring og språkets betydning i de sosiale sammenhengene barnet er en del av. Den etterlyser også forskning om hvordan barnehagen søker å bidra til et flerkulturelt og flerspråklig fellesskap i sin hverdag.

Flere forskningsprosjekter med relevans for temaet har fått økonomisk støtte og er nå i gang, blant annet

• «Barnehagen som kunnskaps- og læringsinstitusjon. Barns språk som grunnleggende ferdighet: barns læring om språk og gjennom språk», Høgskolen i Vestfold

• «Den flerkulturelle barnehagen i rurale strøk», Høgskolen i Hedmark

• «Digitale objekts plass i barns sosiale og språklige danning i barnehagen», Høgskolen Stord/Haugesund

• «Veien inn i skriftspråket for barn med hørselshemming. Muligheter for læring gjennom samhandling i barnehage og skole», Skådalens kompetansesenter

• «Barns medvirkning i et relasjonelt perspektiv – fokus på de yngste barna», Høgskolen i Oslo

3.9 Departementets vurdering

Kunnskapsdepartementet mener at barnehagen er den best egnede arenaen for språkstimuleringstiltak i førskolealder. Det inngår i barnehagens samfunnsmandat å tilby barn et godt språkmiljø, og barnehagens personale har et særlig ansvar for å støtte barn som har ulike former for kommunikasjonsvansker og som er lite språklig aktive eller har sen språkutvikling. Barnehagen kan hente hjelp fra PPT eller andre instanser dersom barnehagens egen kompetanse ikke er tilstrekkelig for å gi enkeltbarn hjelpen de har behov for. Kommunene bør derfor først og fremst arbeide for å gi barn barnehageplass og å sørge for nødvendig kompetanse på områdene språkutvikling, tilrettelegging av språkmiljø og språkstimulering.

Kommunene har et ansvar for å tilrettelegge tjenestetilbud til barn og familier. Det er viktig at alle barn får tidlig og god språkstimulering. For barn som ikke går i barnehage, kan kommunen tilby egne språkstimuleringstiltak. En rekke forsøk er satt i gang for å utvikle modeller for tidlig innsats når det gjelder språkstimulering. Forebyggende arbeid er først og fremst et kommunalt ansvar. For at kommunene skal nå alle barn som trenger ekstra hjelp, også de som ikke går i barnehage, må de ha systemer som gjør at barn som har behov for særskilt språkstimulering, oppdages, og som legger til rette for gode og lett tilgjengelige tilbud. Kommunen har et spesielt ansvar for å informere småbarnsforeldre om språkstimuleringstilbud og om betydningen av tidlig innsats dersom barn har behov for ekstra språkstimulering. Kommunene har frihet til å utvikle og iverksette tiltak. En rekke kommuner har gjort dette allerede.

Kunnskapsdepartementet ser det som en utfordring at det er en høy andel minoritetsspråklige barn som er kontantstøttebarn, fordi det svekker barnas muligheter til å lære norsk i tidlig alder og bli inkludert i det sosiale fellesskapet en barnehage utgjør. Departementet mener det er viktig å legge til rette for at småbarnsfamilier med kontantstøtte får god informasjon om barnehagetilbudet i kommunen og hva en barnehage kan bidra med når det gjelder barns språkutvikling og sosialisering. Departementet vil utarbeide informasjons- og veiledningsmateriell om hvordan foreldrene selv kan bidra til at deres barn får en best mulig språkutvikling når de ikke går i barnehage. Kommunene bør se særskilt på kontantstøttebarna og deres familier og vurdere om det er behov for å tilrettelegge for språkstimuleringstilbud for denne gruppen.

Departementet mener det er nødvendig å satse på kunnskapsutvikling, kunnskapsformidling og erfaringsspredning for å styrke arbeidet med språkstimulering av barn i førskolealder. Gode eksempler og modeller kan brukes for å styrke kommunenes innsats og tilrettelegging av språkstimuleringstilbud til barn som ikke går i barnehage. Disse erfaringene bør undersøkes nærmere for å identifisere forutsetninger for måloppnåelse og vellykket innsats. Dette er viktig for det videre arbeidet for å sikre alle barn som har behov for det, tilrettelagte tilbud om språkstimulering.

Det er behov for forskning som kan belyse hvordan barnehagene ivaretar lovens og rammeplanens forutsetning om språkstimulering, og som kan påvise effekter av tidlig innsats. Departementet vil innhente ytterligere kunnskap om og dokumentasjon av språkstimuleringstiltak for barn som har behov for det, i og utenfor barnehage, og gjøre kunnskapen tilgjengelig for kommuner og barnehager. Barns språk og språkutvikling er et forskningsområde innenfor PraksisFoU som Norges forskningsråd startet i 2006. Departementet forventer at denne satsingen på sikt vil bidra til å bedre kunnskapen om og høyne kvaliteten på språkstimuleringen i barnehagene. Dette er viktig for å sikre barnehagebarn et likeverdig tilbud av god kvalitet.

Departementet ønsker å sikre at alle barn har gode språkferdigheter når de begynner på skolen, også de som ikke går i barnehage. Målet er at det finnes en helhetlig tiltakskjede slik at alle barn som har forsinket språkutvikling eller behov for opplæring i norsk, kan få et oppfølgingstilbud så tidlig som mulig. Føringene for det øremerkede tilskuddet til språkstimulering av barn med minoritetsspråklig bakgrunn legger et grunnlag for at kommunene skal kunne legge til rette for stimulering av barns norskferdigheter både i og utenfor barnehage.

Opplæringsloven § 5–7 gir barn under skolepliktig alder som har særlig behov for spesialpedagogisk hjelp, rett til et tilbud som skal gjøre barna bedre rustet til å begynne skolen. Denne retten til spesialpedagogisk hjelp vil kunne gjelde slike stimuleringstiltak for språkutviklingen generelt og for utvikling av norskferdigheter spesielt dersom barnet har særlige behov for tiltak. Departementet mener en presisering av lovforståelsen på dette punktet vil kunne bidra til at kommunene gir barn med særlig behov for språkstimulering et tilbud.

Undersøkelser viser at svært mange barnehager benytter seg av verktøy for å kartlegge barns språk. Det er behov for å få gjennomført en faglig vurdering av kvaliteten på disse. Denne kunnskapen kan brukes til å utarbeide veiledningsmateriale til støtte for kommunene og barnehagene i deres arbeid med språkstimulering. Det er viktig at det også finnes veiledningsmateriell, kartleggingsverktøy og metoder tilpasset minoritetsspråklige barn. Barnehagene har, med bakgrunn i rammeplanens overordnede føringer, lokal frihet til å velge pedagogiske verktøy og metoder. Departementet mener det er viktig å gjøre gode verktøy og erfaringer tilgjengelige for alle barnehager.

Det er behov for å rekruttere flere førskolelærere for å sikre kvaliteten i barnehagens arbeid med språkstimulering. Kunnskap om språkutvikling i småbarnsalderen og om språkstimulering er viktig for å kunne følge opp føringene som er gitt i regelverket for barnehager. Den lave andelen førskolelærere i barnehagene og mangelen på førskolelærere i sektoren er derfor en utfordring.

Barnehagenes arbeid med språkmiljø og barns språkutvikling er et prioritert område i KOMPETANSE I BARNEHAGEN Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren 2007–2010. Det er avgjørende at personalet har kompetanse til å legge til rette for et godt språkmiljø og god språkstimulering. Departementet vurderer å styrke innsatsen på dette området. Departementet vil tilrettelegge for kunnskapsformidling og erfaringsspredning gjennom en nasjonal konferanse om språk og språkstimulering og ved støtte til regionale etterutdanningstilbud. Et temahefte om språkmiljø og språkstimulering vil bli utarbeidet.

Departementet vil

• vurdere å styrke tilbudet om språkstimulering til minoritetsspråklige barn i førskolealder

• gi en presisering av at opplæringsloven § 5–7 hjemler rett til språkstimulering, herunder opplæring i norsk, hvis barnet har særskilt behov for dette

• vurdere å utvide modellforsøket Språkløftet til å omfatte flere kommuner

• styrke innsatsen for å rekruttere flere førskolelærere til barnehagene, herunder samiskspråklige og minoritetsspråklige førskolelærere

• igangsette forskning for å belyse hvordan barnehagene ivaretar lovens og rammeplanens forutsetning om språkstimulering, og for å belyse effekter av tidlig innsats

• iverksette en gjennomgang og faglig vurdering av verktøy som brukes for å kartlegge språk hos barn i førskolealder

• vurdere å utvide det eksisterende tiltaket i kompetansestrategien som skal styrke barnehageansattes kompetanse om språk og språkstimulering

• legge til rette for kunnskapsformidling og erfaringsspredning ved å

  • gjøre oppdatert kunnskap om språkmiljø og språkstimulering for barn i småbarnsalderen tilgjengelig gjennom nettbasert presentasjon

  • utarbeide et temahefte om språkmiljø og språkstimulering

  • bidra til nasjonale og regionale konferanser om språkmiljø og språkstimulering

  • bidra til å etablere etterutdanningstilbud om språkmiljø og språkstimulering

  • utarbeide veiledningsmateriell om språkstimulering til foreldre med barn i kontantstøttealder