2 Generelt om navigasjonshjelpemidler

Fiskeridepartementet er ansvarlig for norsk navigasjonspolitikk, og koordinerer sivile navigasjonsspørsmål. Utviklingen innen navigasjonshjelpemidler har gjort at navigasjonsinfrastrukturen nå består av flere forskjellige systemer, med forskjellig tilbud til brukerne. Systemene kan grovt deles inn i to grupper. Det ene er konvensjonelle navigasjonshjelpemidler som er basert på visuelle observasjoner, og det andre er elektroniske navigasjonshjelpemidler. Kystverket har som Fiskeridepartementets underliggende etat ansvaret for maritim infrastruktur, og for sikkerheten knyttet til ferdsel i farledene. Etatens virksomhet omfatter bl.a. utbygging, drift og vedlikehold av fyr- og merkeinstallasjoner, radarsvarere og dGPS-stasjoner langs kysten. dGPS stasjonene sender ut differensielle korreksjoner og integritetsdata for satellittnavigasjonssystemet GPS (Global Positioning System).

Det er særlig det satellittbaserte navigasjonssystemet GPS som har fått stor utbredelse. Navigasjon forbindes tradisjonelt med transport, primært til sjøs og i luften, og med navigasjonssystemer som særskilt betjener hver sin sektor. Høy grad av nøyaktighet, global dekning og presis tidsangivelse er egenskaper som gjør at satellittnavigasjon er i ferd med å få en betydelig anvendelse innen både tradisjonelle og nye sektorer med behov for navigasjon og stedfesting. Antall brukere av elektroniske navigasjonshjelpemidler har derfor økt raskt de siste årene. Hjelpemidlene brukes nå til tradisjonell navigasjonsveiledning, til informasjonsutveksling og til overvåkning, f.eks. av transport av farlig gods.

Ved all navigasjon er det, om mulig, et grunnleggende prinsipp at posisjonen kontrolleres på mer enn en måte. Navigasjon basert på visuelle observasjoner er fortsatt viktig. For sjøtransporten er dette særlig viktig i trange farvann. Det er imidlertid rimelig å anta at de fleste skip benytter seg av radio og elektroniske navigasjonssystemer. SOLAS 1974 konvensjonen 1

gir bestemmelser om hvilke navigasjonssystemer skipene skal være utrustet med. I en nylig revisjon av konvensjonen er det bl.a. fastsatt krav om at alle skip som er bygget etter 1. juli 2002 enten skal ha mottager for et globalt satellittnavigasjonssystem, et landbasert radionavigasjonssystem eller andre midler for automatisk posisjonsangivelse. Skip bygget før dette tidspunkt skal bli utrustet med slikt utstyr etter nærmere bestemmelser.

Det er videre fastsatt krav om at skip på 300 BT i utenriks fart og skip på 500 BT i innenriks fart og passasjerskip uansett størrelse skal være utrustet med såkalt AIS (Automatic Identification System). Det vil være ulike overgangsordninger frem til 1. juli 2008. AIS transpondere sender og mottar statisk og dynamisk fartøysinformasjon (identitet, type, posisjon, kurs, fart) og annen sikkerhetsrelatert informasjon til/fra andre fartøy, basestasjoner på land og fly.

Elektroniske navigasjonshjelpemidler, herunder satellittnavigasjonssystemer, elektroniske kart og maritim IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi), er et område i utvikling og får stadig større betydning for sikkerhet og kommunikasjon innen sjøtransport. Det er åpenbart at systemer som kan benyttes under alle værforhold har avgjørende betydning med tanke på sikker og korrekt navigering. Likevel antas det at behovet for en del av de konvensjonelle navigasjonshjelpemidlene, slik som fyrlykter og merker, forblir uendret i lang tid fremover. Dette har primært sammenheng med at navigatøren må ha referansemerker på land eller i sjø for å kunne bestemme skipets posisjon i farvannet. Disse merkene varsler også om naturlige farer og bidrar derigjennom til effektiv og sikker navigering.

Navigasjonshjelpemidler og innretninger som skal ivareta sikkerheten og fremkommeligheten i farledene omfatter fyr- og merkesystemet, ulike elektroniske navigasjonshjelpemidler, elektroniske og konvensjonelle sjøkart, tidevannstabeller, etterretninger for sjøfarende, skipenes egne navigasjonsinstrumenter og maritime IKT-løsninger. Lostjenesten og trafikksentralene er også viktige elementer.

Det er en viktig oppgave å legge forholdene til rette slik at brukerne får adgang til navigasjonshjelpemidler som møter deres behov i forhold til sikkerhet, yteevne og økonomi. Dette kan enten realiseres ved utbygging og drift i offentlig regi, ved å utnytte internasjonalt tilgjengelige systemer eller ved å tilrettelegge for privat utbygging og drift av systemer.

Et av Fiskeridepartementets arbeidsfelt er derfor å koordinere en oversikt over hvilke navigasjonshjelpemidler som er tilgjengelig for bruk i norske farvann, vurdere hvilke som bør videreutvikles og hvilke retningslinjer som bør legges til grunn for bruk av slike hjelpemidler. I disse vurderingene må en også se på virkningen av nye tiltak i forhold til eksisterende systemer.