5 Fremtidig struktur i fyrtjenesten - Fiskeridepartementets vurderinger og forslag

5.1 Rebemanning og avbemanning av fyrstasjoner

I forbindelse med gjennomføringen av automatisering og avbemanning av fyrstasjoner er det blitt stilt spørsmål ved om samfunnsnytten ved bemanning av fyr er tilstrekkelig vektlagt.

Et viktig og naturlig utgangspunkt for vurdering av avbemanning har vært om dette har hatt betydning for sjøtrafikk- og miljøsikkerheten, eller om det har påvirket tilgjengeligheten av fyrsignaler. Det har også vært viktig å vurdere om en eventuell minsket tilgjengelighet av fyrsignaler har påvirket sjøtrafikksikkerheten.

I St.meld. nr. 33 (1996-97) Vurdering av den gjennomførde nedlegginga av vakthaldet på fyr ble disse spørsmålene vurdert nærmere. Stortingsmeldingen konkluderer med at Kystverkets modernisering av fyr og fyrlykter har gitt bedre tilgang på lyssignal til navigasjonformål, og at det således er mulig å drive en forsvarlig fyrtjeneste uten bemannede fyrstasjoner dersom det for øvrig er tilstrekkelig med vedlikeholdspersonell i Kystverket. Videre ble det påpekt at utførelse av oppgaver for andre etater og institusjoner, i en tid med stramme budsjettrammer og høye krav til effektivisering, ikke kan være styrende for beslutningen om å beholde vaktholdet på fyrstasjonene. Fyrtjenestens primære oppgave er, og skal fortsatt være, å gi skipsfarten og sjøfarende tilstrekkelig navigasjonsveiledning. Når det gjelder spørsmålet om endret sikkerhet på sjøen som følge av redusert bemanning på fyrene, pekes det på at det er opprettet en indre kystvakt der Forsvaret har ansvaret. Dette er et element som i seg selv har bidratt til bedre sjøovervåking.

Fyrstasjonene ble lenge sett på som det prinsipielt viktigste navigasjonshjelpemidlet, men dette er ikke lenger tilfelle. Som det fremgår av denne meldingen er fyrstasjonene kun ett av mange hjelpemidler for navigasjon. Brukernes behov for tradisjonelle hjelpemidler i dag er først og fremst mindre innretninger som kan nyttiggjøres på relativt korte avstander, dvs. fra 10-20 meter og opp til rundt 10-12 nautiske mil.

Modernisering og automatisering av fyrtjenesten er derfor viktig, både for å møte kravene fra skipsfarten og for å kunne drive tjenesten på en økonomisk forsvarlig måte. Automatisering har gjort at utgiftene til drift av fyrinstallasjonene er redusert. De veiledninger til teknisk standard og regularitet som er fastsatt gjennom internasjonale anbefalinger veier tungt i denne sammenheng.

Fiskeridepartementet har ikke funnet tungtveiende, sikkerhetsmessige argumenter for å kunne hevde at sikkerheten til sjøs har blitt svekket som følge av den foretatte avbemanningen av fyr. Som tidligere nevnt er alle fyrstasjonene, bemannede som ubemannede, automatisert. Fyrbetjening på de resterende stasjonene med vakt har ikke døgnkontinuerlig tjeneste. Ordinært arbeid utføres på dagtid, med sovende vakt nattestid. En helhetlig faglig vurdering, der det selvsagt er tatt hensyn til den teknologiske utviklingen generelt og utviklingen av navigasjonshjelpemidler spesielt, har vist at kravene som stilles til god navigasjonsdekning kan oppfylles ved hjelp av automatiserte fyr uten vakt. Dette har ligget til grunn for de tidligere avgjørelser Fiskeridepartementet har tatt om automatisering og nedlegging av vakthold, og i lys av dette kan det heller ikke argumenteres for at det er grunnlag for rebemanning av enkelte fyrstasjoner langs kysten. Fiskeridepartementet vil legge dette til grunn for anbefalingene i denne meldingen.

Bemanningen på fyrstasjoner har redusert betydning, både i arbeidet med å tilby maritim navigasjonsveiledning og for å ivareta sikkerheten til sjøs. Ordningen med vakthold tar en uforholdsmessig stor del av de økonomiske ressurser som er nødvendig til drift, vedlikehold og nye investeringer i øvrige navigasjonshjelpemidler. For 2000 var totalbudsjettet til fyrtjenesten 212 mill. kroner. Av dette gikk ca 45 mill. kroner, eller i overkant av 20 prosent, til drift og vedlikehold av de 31 bemannede fyrstasjonene.

I 1998 kostet driften av bemannede fyrstasjoner 47,6 mill. kroner. Av dette utgjorde lønn og godtgjørelser 32,1 mill. kroner. Dvs. lønn og godtgjørelser utgjorde i overkant av 67 prosent av de totale kostnadene.

De resterende kostnadene har i hovedsak gått med til løpende fornyelse og vedlikehold.

Fyrbetjeningen er i dag bundet opp på sine respektive fyrstasjoner, og kan bare i begrenset grad brukes til andre vedlikeholds- og tilsynsoppgaver i fyr og merketjenesten. Riktignok er det på frivillig basis etablert en ordning der enkle vedlikeholdsoppgaver utføres fra lokalt baserte fartøy og mannskap fra fyrstasjonene, men fortsatt er deres hovedoppgave oppsyn med den automatiserte teknologien på fyrene. Flere av de bemannede fyrstasjonene ligger også slik til at stasjonene ikke er tilgjengelig annet enn med helikopter eller båt under gunstige værforhold.

Det er som beskrevet over et stort udekket vedlikeholdsbehov på de installasjonene i fyr og merketjenesten som ikke har bemanning, og det er derfor nødvendig å bruke budsjettmidlene på en annen måte enn det som er tilfellet i dag. Regjeringen vil av denne grunn verken gå inn for å omdisponere fyrtjenestemenn eller rebemanne fyrstasjoner. I denne vurderingen legges det til grunn at driften av fyrlyktene på bemannede stasjoner i dag kan drives uten fast stasjonering av personell. Regjeringens utgangspunkt er derfor at fyrstasjonene kan beholdes som del av den maritime infrastrukturen, uten at spørsmålet om bemanning er avgjørende for å opprettholde installasjonenes funksjoner og betydning i dette systemet. En avbemanning vil med andre ord ikke ha innvirkning på hovedformålet med fyrene som er navigasjonsveiledning gjennom lyssignal og tilknyttede oppgaver. Organisasjonene vil på vanlig måte bli involvert i arbeidet med avbemanning av fyrstasjonene.

Det forventes at en omstrukturering i henhold til de forslag som er beskrevet i denne meldingen, over tid bidrar til en betydelig styrking av Kystverkets vedlikeholdskapasitet innen fyrtjenesten. Avbemanning vil også frigjøre ressurser som kan settes inn på områder der effekten på sjøsikkerheten antas å være betydelig større. Regjeringen vil komme tilbake til de budsjettmessige konsekvenser av effektiviseringen i de kommende statsbudsjettene.

I denne sammenheng vil det være naturlig å gjennomgå nåværende rutiner, organisering og utstyrsbehov for vedlikeholdsarbeidet i fyrtjenesten i sin helhet, slik at disse arbeidene kan koordineres og utføres på en mest mulig effektiv og rasjonell måte.

Å legge om de 31 bemannede fyrstasjonene til ny drift uten bemanning vil koste i størrelsesorden 75-80 mill. kroner. Disse midlene vil bl.a. gå til å investere i mer energiøkonomisk teknisk utstyr. Det er også nødvendig å klargjøre bygningene som står igjen uten bemanning med tanke på mest mulig vedlikeholdsfri drift. Dette er på grunn av krav om bevaring etter kulturminneloven ikke mulig på alle stasjonene, og derfor vil ny drift fortsatt kreve relativt mye ressurser til vedlikehold. Antakelig vil enkelte fyrstasjoner på grunn av bevaringskravene fortsatt kreve til dels store beløp til ny drift. Sammenlignet med det dagens bemanning koster, vil det likevel kunne frigjøre ressurser til annen bruk.

Ved å gjennomføre omstruktureringen over flere år vil de årlige ressurser som må avsettes til dette formålet kunne begrenses, og det vil også være mulig å innpasse driftsomleggingen i de årlige budsjetter allerede fra 2002. Omstruktureringen av fyrtjenesten vil på denne måten skje i kontrollerte former, og naturlig avgang kan således bli et alternativ for det personellet det ikke lenger er behov for.

Hovedarbeidsoppgavene til den tidligere fyrbetjeningen må videre omdefineres fra vakt og tilsyn på det enkelte fyr, til vedlikehold og tilsyn i et nærmere definert område langs kysten. Det foreslås at mannskapene lokaliseres i landfaste baser eller på fyrstasjoner som har strategisk gode plasseringer og gode havneforhold, i forhold til det området vedlikeholdsfolkene skal betjene. Etter gjennomført omstrukturering antas det at rundt 50 personer av de 116 som i dag utgjør fyrbetjeningen, kan tilbys arbeid som vedlikeholdspersonell i ovennevnte system. Antallet stillinger er basert på et anslag over hva som er nødvendig for å kunne dekke hele kysten. Deres hovedoppgave blir lettere vedlikehold, i hovedsak maling og enklere mekanisk og bygningsteknisk arbeid, i nærmere definerte lokalområder. Denne arbeidstyrken er således et supplement til den eksisterende fartøybaserte vedlikeholdsstyrken i Kystverket. Det er ikke planer om at omdisponert personell skal ha tilgang på større fartøy, men de må likevel disponere noen mindre båter til bruk som arbeidsfartøy, verksted for aktuelle arbeider og som fremkomstmiddel. Dagens fyrbetjening vil bli kvalifisert ved kursing og omskolering. Fiskeridepartementet vil i de årlige budsjettproposisjonene orientere om den praktiske gjennomføringen under omstruktureringsperioden

5.2 Utleie og avhending av fyrstasjoner

Fiskeridepartementet har i dag forvaltningsansvaret for en rekke grunneiendommer langs hele kysten, jf. St.meld. nr. 10 (2000-2001) Oversikt over statens eiendommer, og hovedtyngden av eiendommer er tilknyttet fyrtjenesten.

Fyrstasjonene kan deles inn i kategoriene kyst-, innseilings- og ledfyr med funksjon som navnet tilsier. Disse vil normalt ha forskjellig ytelse med hensyn på lysvidder etc. og består av ganske forskjellige anlegg fra en enkelt bygning med fyrlykt i gavlveggen til store anlegg med maskinhus, bolighus, uthus og naust.

Strukturendringer innenfor fyrtjenesten som et resultat av avbemanning og automatisering har imidlertid resultert i at enkelte fyreiendommer, helt eller delvis, ikke lenger har nytteverdi i navigasjonsmessig sammenheng. Kystverket må derfor foreta en løpende vurdering av den enkelte fyrstasjons betydning for sjøsikkerheten med tanke på avhending.

Det er et allment prinsipp i norsk forvaltning at den eiendomsmassen en statlig etat forvalter, skal forvaltes aktivt. I dette ligger det også at etaten må ha som mål å avhende, eller på annen måte avvikle, bygninger som ikke lenger er i bruk. Dette gjelder også for fyrstasjoner. Kystverkets langsiktige strategi tilknyttet ledig eiendomsmasse er at den skal overføres eller langtidsutleies til andre statsetater som har tjenstlig behov for bygningsmassen, eller at objektene avhendes eller langtidsutleies, fortrinnsvis til et allmennyttig bruksformål, slik at etaten ikke påføres unødige kostnader i forbindelse med forvaltning, drift og vedlikehold av disse. Fiskeridepartementet har fastsatt administrative betingelser for disponering av nedlagte fyrstasjoner. I disse forutsetningene ligger det at allmennheten i så stor grad som mulig skal ha tilgang til områdene. Fyreiendommene har ofte en unik beliggenhet, og som ledd i å sikre at allmennheten får mulighet til å nyttiggjøre seg av dette, legges det fortsatt opp til at disposisjonsretten og/eller eiendomsretten til fyrstasjoner uten navigasjonsmessig betydning avhendes i følgende prioriteringsrekkefølge:

1. statlige institusjoner

2. kommunale eller fylkeskommunale institusjoner

3. foreninger med allmennyttige formål

4. private.

På kort sikt har det vært en prioritert oppgave å få leid ut ledig eiendomsmasse og bygninger snarest mulig mot at leietaker påtar seg et utvendig og innvendig vedlikeholdsansvar. Ved avhending av fyrstasjoner gjelder «Instruks om avhending av fast eiendom som tilhører staten og overføring av fast eiendom mellom statsinstitusjoner» fastsatt ved kgl. res. av 19. desember 1997. I denne slås det fast at avhending, som hovedregel, skal skje etter offentlig kunngjøring og baseres på markedspris. Salg under markedspris skal legges frem for Stortinget. Regjeringen har i St.meld. nr. 33 (1996-97) lagt følgende prosedyre til grunn for avhending av fyr:

1. takst innhentes

2. aktuelle statlige, fylkeskommunale eller kommunale institusjoner kontaktes for mulig overdragelse, fortrinnsvis til takst

3. skulle disse ikke være interessert, vil foreninger med allmennyttige formål bli kontaktet

4. til slutt vil det bli vurdert å selge til private eller å rive installasjonen

5. ved enhver overdragelse av fyrstasjoner vil det bli stilt krav om vedlikehold.

I henhold til avhendingsinstruksen skal overføring mellom statsinstitusjoner utenfor statens forretningsdrift skje uten vederlag (i motsetning til innenfor statens forretningsdrift). Eiendommene skal likevel takseres ved overføring.

Stortinget sluttet seg til ovenstående prosedyre i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 33 (1996-97), jf. Innst. S. nr. 186 (1996-97). Som et eksempel på en avhending til et allment formål, ble Filtvedt fyr avhendet til Hurum kommune i 2000 for 350.000 kroner. Prisnivået lå betydelig under takst, men Stortinget uttalte at salget likevel var en god løsning ettersom kommunens planer for installasjonen både sikrer allmennhetens interesser og ivaretar deler av kystkulturen, jf. St. prp. nr. 1 (1999-2000) for Fiskeridepartementet og Budsjett-innst. S. nr. 13 (1999-2000).

Målet med avhending er at Kystverket kun forvalter bygninger av betydning for drift av et tilfredsstillende navigasjonssystem. På denne måten vil etaten unngå å bruke ressurser på bygningsmasse uten tjenstlig nytte.

Avhending og utleie av fyrstasjoner kan også i mange tilfeller foretas til tross for at stasjonen er i aktiv bruk. I slike tilfeller bør den eller de som skal benytte anlegget legge frem planer for drift og vedlikehold til godkjenning i Kystverket. Når det gjelder selve bygningsmassen forutsetter Kystdirektoratet at ny eier besitter nødvendige ressurser, nødvendig kompetanse og har planer som sikrer at eiendommen blir opprustet og holdes i hevd. Dette er av betydning både for allmennhetens fremtidige nytteverdi av eiendommen og for at fyrstasjonene på en positiv måte skal representere maritim bygningshistorie i det aktuelle kystlandskap.

Skal det være mulig å tilfredsstille alle kriteriene i forbindelse med avhending, salg og utleie, må en søke å finne optimale løsninger for hvert enkelt fyr som skal avhendes. Mulighetene, virkemidlene og rammeforutsetningene varierer fra fyrstasjon til fyrstasjon. Det er derfor avgjørende at avhending kunngjøres på bred basis, og at avhendingsprosessen er mest mulig åpen.

Kystverket skal ved utleie eller avhending fortsatt ha en vederlagsfri rett til uhindret sjø- og landverts adkomst og opphold på eiendommen med nødvendig personell og utstyr for drift av fyret eller fyrlykten.

Kystdirektoratet har utarbeidet en skjematisk oversikt over fyrstasjoner hvor det kan være mulig å avhende bygningsmassen. Inntekter fra salg av fyreiendommer kan styrke vedlikeholdssiden innenfor fyrtjenesten, dersom Kystverket gis anledning til å disponere salgsinntektene til dette formålet.

Av Kystverkets 107 fyrstasjoner i full drift fremkommer følgende status i avhendings-sammenheng:

Utover de 107 fyrstasjonene som er i full drift, kan bygningsmassen tilhørende 10 tidligere, nå nedlagte eller nedgraderte fyrstasjoner avhendes.

Totalt er det i dag 34 fyrstasjoner som er potensielle for avhending. Av disse er 23 utleid til kommuner eller foreninger av allmennyttig karakter. Dette er fyrstasjoner hvor fyrinstallasjonen er etablert adskilt fra bygningsmassen eller hvor fyrinstallasjonen er nyetablert utenfor bygningsmassen. I tillegg til dette vil flere av dagens 31 bemannede fyrstasjoner kunne avhendes når avbemanning er gjennomført.

En forutsetning for avhending og overføring er at Kystverket ikke møter hindringer med hensyn til en rasjonell utøvelse av modernisering, vedlikehold og drift av fyrinstallasjonene med tilhørende infrastruktur som fortsatt blir lokalisert på eiendommen.

Følgende fyrstasjoner planlegges avhendet i 2001-2002:

• Kvassheim fyr, Hå kommune, Rogaland

• Ryvarden fyr, Sveio kommune, Hordaland

• Leirvik fyr, Stord kommune, Hordaland

• Sula fyr, Frøya kommune, Sør-Trøndelag

Kystverkets erfaring er at overføring, avhending og utleie av fyreiendommer er en ressurskrevende oppgave. Ofte er det mange interessenter og aktører i tillegg til at regelverket tilknyttet avhending av fyreiendommer er tidkrevende å praktisere. Det har vist seg at kommuner, institusjoner og foreninger som ønsker å overta fyrinstallasjoner for å legge til rette for allmennyttig bruk, ofte ikke har nødvendige midler til å overta fyrene til takst. Hovedregelen om at salg av statlig eiendom under takst skal forelegges Stortinget, medfører dermed at avhendingssaker trekker ut i tid. Det bør også vurderes om det er formålstjenlig at Stortinget skal forelegges slike enkeltsaker.

Ved avhending av fyrstasjoner vil Fiskeridepartementet som hovedprinsipp fortsatt prioritere allmennhetens interesser. I denne sammenheng er det behov for en generell fullmakt til å avhende eiendom. Videre bør en slik fullmakt også gjelde avhending av installasjoner til en pris som ligger lavere enn takst. På denne måten vil departementet oppnå hurtigere og smidigere saksgang, og Stortinget vil under forutsetning om samtykke til disse prinsippene, ikke lenger måtte forelegges enkeltsaker. Bakgrunnen for dette er samferdselskomiteens merknad i Innst. S. nr. 186 (1996-97). Her står det at «Komiteen har merket seg gjeldande regelverk for avhending av eigedom. Komiteen ber om at departementet kjem tilbake til Stortinget dersom gjeldande regelverk gjer det vanskeleg å avhende eigedommar som idag ikkje er i bruk.» Fiskeridepartementet vil komme tilbake til spørsmålet om avhendingsfullmakt for fyrstasjoner, i forbindelse med Arbeids- og administrasjonsdepartementets prosess med å revidere avhendingsinstruksen for statlig eiendom.

5.3 Forvaltningsansvar knyttet til Nasjonal verneplan for fyrstasjoner

Riksantikvaren utarbeidet i 1997 en Nasjonal verneplan for fyrstasjoner (Riksantikvarens rapporter nr. 24 1997). Hele verneplanen er forventet gjennomført i første halvdel av 2001. Til sammen 84 fyrstasjoner og 5 tåkeklokker er foreslått fredet. Av disse er 22 bemannede fyrstasjoner og 49 ubemannede fyrstasjoner i statens eie. I tillegg er 8 i privat og 3 i kommunal eie. Dessuten er 2 fyrstasjoner dels i statlig og dels i privat eie.

Fyrstasjonene har ofte en helt spesiell beliggenhet. Kombinert med ruvende konstruksjon gjør dette fyrene til betydningsfulle kulturminner. Utbyggingen av det norske fyrvesen i det nittende århundre var et av de største prosjekt som den norske stat hadde gjennomført, og en del av fyrstasjonene står i dag som monumentale byggverk som på en imponerende måte uttrykker Norge som en kyst- og sjøfartsnasjon. Riksantikvarens verneplan skal sikre at et utvalg av disse vernes for ettertiden.

Når det gjelder vernekriteriene som er lagt til grunn, er hver fyrstasjon betraktet som en helhet, der alle elementene ved stasjonen er tillagt betydning. Fyrstasjonene er videre vurdert dels ved stasjonens egenverdi, og dels ved at fyrstasjonen er sett i en videre sammenheng som alder, autentitet, teknologi, materialbruk, arkitektur, forhold til omgivelsene, annen kulturhistorie, fyrene som arbeidsplass og samfunn, geografisk fordeling og til sist fyrets tilgjengelighet og anvendelse i annen sammenheng. Gjennomføringen av verneplanen skjer i henhold til §§ 15 og 19 i kulturminneloven. Verdier knyttet til kystlandskapet, naturforholdene og allmenne friluftsinteresser er i stor grad også kartlagt, i sammenheng med kulturminnene eller i fylkesvise verneplaner etter naturvernloven og handlingsplaner for sikring og tilrettelegging av friluftsområder.

Som tidligere nevnt har fyrtjenesten i Norge de seneste tiår gjennomgått en omfattende modernisering og automatisering, slik at det ikke lenger er behov for personell til å ta seg av den daglige driften ved fyrstasjonene. Fyrstasjonenes værharde beliggenhet gjør dem utsatt for betydelig slitasje. Ettersom vedlikeholdet av den bygningsmassen som er i aktiv bruk av fyrtjenesten må prioriteres, må vedlikehold av anlegg som ikke er i bruk nedprioriteres.

Fiskeridepartementet er positiv til verneplanen og legger stor vekt på at det både gjennom statlig aktivitet og lokal forankring blir iverksatt tiltak for å ta vare på den spesielle kystkulturen, og i denne sammenheng særlig fyrstasjonene. Det understrekes imidlertid at det isolert sett ikke er tilstrekkelig å fatte vedtak om fredning. Med begrensede ressurser må Kystverket prioritere og konsentrere vedlikeholdet om de fyrstasjonene som er en aktiv del av navigasjonssystemet til sjøs, slik at det er mulig å opprettholde et høyt sikkerhetsnivå i farledene.

Kystverket har ansvar for å ivareta krav knyttet til vern/bevaring av eiendommer som de har forvaltningsansvar for. Som en del av oppfølgingen av Riksantikvarens verneplan foreslår derfor Regjeringen at Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet utreder alternative forvaltningsformer for fredede fyrstasjoner som ikke lenger benyttes som navigasjonshjelpemiddel, eller som av andre årsaker kan avhendes.

For å oppnå reduksjon av fyrtjenestens driftskostnader, og for å effektivisere Kystverkets eiendomsforvaltning, legger Fiskeridepartementet til grunn at eiendommer som ikke har navigasjonsmessig betydning avhendes eller overføres til andre.

De fyrstasjonene som utfra en navigasjonsmessig vurdering ikke kan overføres til andre, vil kreve omfattende vedlikehold dersom de ikke skal tape bruks- og verneverdi.

5.4 Fyrmuseum

Ulikt en del andre etater, som for eksempel Statens vegvesen og Jernbaneverket, har ikke Kystverket opprettet et særskilt etatsmuseum. Kystverket stilte seg derfor positiv til en forespørsel fra lokale krefter som arbeidet for et fremtidig fyrmuseum på Lindesnes fyr. Det var i denne sammenheng diskusjon om støtte på linje med den faglige ikke-økonomiske støtten som Kystverket i flere år har gitt til etablering av lokale fyrmuseum. Formålet med denne støtten har vært å ivareta og dokumentere Kystverkets lokale historie.

I St.meld. nr. 33 (1996-97) ble det sagt at Regjeringen ville komme tilbake med en nærmere vurdering av denne saken i budsjettproposisjonen for 1998. Her ble det vist til at Fiskeridepartementet hadde registrert initiativet til å etablere et nasjonalt fyrmuseum på Lindesnes, men departementet konstaterte imidlertid at det ikke forelå fullstendige planer for etablering og drift.

I august 2000 fikk Fiskeridepartementet oversendt en utredning om etablering av en museumsorganisasjon for norske fyr, som er utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av representanter fra bl.a. Kystverket, Riksantikvaren og Vest-Agder fylkeskommune. Utredningen er et resultat av et samarbeid mellom Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Kystdirektoratet som en oppfølging av St.meld. nr. 33 (1996-97), og bygger på et arbeid fra 1997 utført av Stiftelsen Lindesnes Fyr. For å få en realisering av museumsløsningen for norske fyr, forutsettes det en samfinansiering mellom kommune, fylke og stat. Fiskeridepartementet er i utgangspunktet positiv til den foreslåtte museumsløsningen. På bakgrunn av investeringsbehov og rådende vedlikeholdssituasjon i fyrtjenesten, kan departementet likevel ikke tilrå å prioritere denne aktiviteten på bekostning av arbeidet med å trygge sikkerheten og fremkommeligheten i farledene langs kysten. I denne vurderingen ligger også at det er en rekke fyr og fyreiendommer som allerede er åpne for allmennheten. Fiskeridepartementet vil imidlertid understreke at en museumsløsning for norske fyr vil bli sett i sammenheng med utredningen om alternative forvaltningsformer for fredede fyrstasjoner og andre ikke-aktive installasjoner.

5.5 Målene for fremtidig drift av fyrtjenesten

Kystverket skal planlegge og sørge for utbygging, drift og vedlikehold av en moderne, pålitelig og rasjonell navigasjonsinfrastruktur på norsk område. For å oppnå dette må etaten kontinuerlig arbeide for å:

• innrette tjenesten i samsvar med behovet til de sjøfarende

• heve den profesjonelle standard på fagområdet

• utnytte ressursene effektivt.

Kystverket skal legge standard prosedyrer til grunn for etablering av navigasjonsinfrastruktur, og slike prosedyrer vil gjøre det mulig for Kystverket å:

• forenkle periodisk og annen gjennomgang av navigasjonsinfrastrukturen ved hjelp av dokumenterte analyser

• få et bedre og mer homogent tjenestenivå over hele landet

• identifisere fremtidige ressursbehov.

Målsettingen er å kunne tilby en riktig balanse av konvensjonell og elektronisk navigasjonsinfrastruktur. Faktorer som har betydning for dette målet er:

• trafikkvolum, tetthet og type trafikk

• den fysiske karakteren av et område

• kjente farer og risiko

• behovet for dekning og nøyaktighet

• annen tilgjengelig navigasjonsinfrastruktur.

Resultatet må være et nøye balansert utvalg av innretninger og systemer som er til nytte for mer eller mindre erfarne sjøfarende gjennom alle faser av en seilas, enten ved navigasjon i en havn, langs kysten eller på det åpne hav. Som følge av den teknologiske utviklingen har fokus i den senere tid særlig vært satt på globale satellittnavigasjonssystemer.