3 Inntektsforskjeller og lavinntektsituasjonen i storbyene

Av Mads Ivar Kirkeberg, Statistisk Sentralbyrå, Seksjon for inntekts- og lønnsstatisktii

Flest med lavinntekt i Oslo

Tabell 1 viser andelen personer med husholdningsinntekt per forbruksenhet 1 under 50 prosent av medianinntekten 2 for alle personer, for ulike regioner i landet. Dette inntektsmålet blir ofte referert til i internasjonale studier som en form for lavinntektsgrense. Personer som har en inntekt under denne grensen tilhører lavinntektsgruppen, også kalt inntektsfattige. Nå kan det innvendes flere forhold ved valg av en slik grense, blant annet hvorfor andelen på 50 prosent skal velges. I tabell 1 er det i tillegg vist hvor mange personer som har en inntekt under henholdsvis 60 og 70 prosent av medianinntekten.

Oslo skiller seg ut som den storbyen med høyest andel personer med lavinntekt når denne defineres som under 50 prosent av medianinntekten. I 2000 hadde 7,6 prosent av bosatte personer i Oslo en så lav inntekt per forbruksenhet. Til sammenligning hadde de tre storbyene Stavanger, Bergen og Trondheim en andel på tilsammen 3,9 prosent, noe lavere enn gjennomsnittet for hele landet. Fjorten år tidligere, i 1986, var andelen med lavinntekt omtrent den samme i Oslo som i de tre andre storbyene, og bare litt høyere enn for landet totalt.

Det er vanskelig å peke på konkrete årsaker til denne utviklingen for Oslo sammenlignet med de tre andre byene uten å foreta nærmere analyser, men det er grunn til å tro at økt innvandring fra ikke-vestlige land i første halvdel av 1990-tallet har påvirket andelen med lavinntekt i Oslo. Tidligere analyser (Kirkeberg 2001) viser for eksempel at i 1994 var det for hele landet mer enn 8 ganger så stor sannsynlighet for at en ikke-vestlig innvandrer havnet under lavinntektsgrensen sammenlignet med en person uten innvandrerbakgrunn. Samtidig viser befolkningsstatistikken (Statistisk sentralbyrå 2002:a) at innvandrerbefolkningen med ikke-vestlig landbakgrunn er klart overrepresentert i Oslo sammenlignet med Stavanger, Bergen og Trondheim.

En annen mulig årsak til den relativt høye andelen inntektsfattige i Oslo er husholdnings-sammensetningen. Oslo har en langt høyere andel en-personhushold enn i andre deler av landet. Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelse for husholdninger viser at andelen en-personhushold utgjør om lag 55 prosent i Oslo sammenlignet med om lag 43 prosent for Stavanger, Bergen og Trondheim samlet. Den samme inntektsstatistikken viser at enslige er overrepresentert blant de med lavinntekt (Epland 2002).

Hvis vi trekker inn andre kommuner i landet og grupperer disse etter sentralitet ifølge Statistisk sentralbyrå sin standard for kommuneklassifisering, finner vi at kommuner som ikke blir klassifisert som sentrale har en høyere andel personer med inntekt under 50 pst av medianinntekten i 2000, sammenlignet med både Bergen, Stavanger og Trondheim, og andre sentrale kommuner. Bare Oslo hadde en høyere andel inntektsfattige i 2000. De sentrale kommunene har samlet sett den laveste andelen inntektsfattige ved bruk av denne inntektsgrensen.

Det inntektsbegrepet som er benyttet i tabell 1, inntekt etter skatt, omfatter yrkesinntekter, kapitalinntekter og ulike overføringer fratrukket skatter og negative overføringer (se Statistisk sentralbyrå 2002:b for en nærmere redegjørelse). Dette inntektsbegrepet omfatter ikke utbetalt studielån fra Statens Lånekasse for Utdanning. En del studenter vil dermed havne i lavinntektsgruppen på grunn av dette. I tabell 1 er derfor andelen personer med lavinntekt også gitt eksklusiv personer som tilhører studenthusholdningene 3 . Forholdet mellom Oslo og de tre andre storbyene påvirkes ikke nevneverdig av at studentene utelates. Andelen inntektsfattige synker med 0,5-1 prosentpoeng i både Oslo og Stavanger, Bergen og Trondheim samlet.

En del personer kan ha en lav inntekt ett år av ulike årsaker, men likevel ha en formue å tære på. Hvis vi i tabell 1, i tillegg til å utelate studenthushold, også utelater personer med en brutto finansformue per forbruksenhet større enn 50 000 kroner, faller andelene med lavinntekt ytterligere. Forholdet mellom Oslo og de tre andre storbyene påvirkes heller ikke så mye av at slike formuende personer utelates. Men det er likevel en tendens til at Oslo, relativt sett, får færre inntektsfattige enn Stavanger, Bergen og Trondheim i 2000.

Oslo – byen med de store inntektsforskjellene

Tabell 2 viser inntekt etter skatt per forbruksenhet, etter desiler 4 og regioner i perioden 1986 til 2000. Den første inntektsgruppen (desil 1) utgjør den tidelen av personene med lavest inntekt etter skatt per forbruksenhet, mens den siste inntektsgruppen (desil 10) angir tidelen med de høyeste inntektene. Inntektsbegrepet og ekvivalensskalaen er forøvrig de samme som er benyttet i tabell 1.

Tabellen viser at inntektsulikheten er større i storbyene sammenlignet med landet totalt sett. Oslo skiller seg klart ut fra de tre andre storbyene Stavanger, Bergen og Trondheim. I 1986 disponerte den høyeste inntektsgruppen i Oslo 19,1 prosent av den totale inntekten til hele befolkningen i byen. Ti år senere hadde denne andelen økt til 27,3 prosent. I samme tidsperiode falt andelen av totalinntekten for alle de andre ni inntektsgruppene i Oslo på grunn av den sterke veksten i toppen av inntektsfordelingen. Tidelen med lavest inntekt minsket sin andel fra 4 til 2,9 prosent. I 1986 disponerte den høyeste inntektsgruppen om lag 5 ganger så høy inntekt som den laveste inntektsgruppen. I 1996 hadde dette forholdstallet økt til nesten 10 ganger. Tidligere analyser har også vist at Oslo er det stedet hvor forskjellene i de økonomiske levekårene er større enn noe annet sted i landet (Barstad 1995, Epland m.fl. 1997 og Kirkeberg 1997). Fra 1996 til 2000 ser det derimot ut til at inntektsulikheten i Oslo ikke har endret seg nevneverdig.

De tre andre storbyene, Stavanger, Bergen og Trondheim, kan vise til en lavere vekst i inntektsulikheten enn i Oslo. Hvis vi benytter et annet statisk mål på inntektsulikhet, Gini-koeffisienten 5 , finner vi at denne økte med om lag 22 prosent fra 1986 til 1996 for disse tre byene samlet. I samme periode økte Gini-koeffisienten med 40 prosent i Oslo og 17 prosent totalt for hele landet. Fra 1996 til 2000 har ikke dette ulikhetsmålet endret seg for Oslo, mens det er en tendens i retning av at inntektsulikheten har fortsatt å øke i de tre andre storbyene sett under ett. For hele landet økte Gini-koeffisienten med 6 prosent fra 1996 til 2000.

Det er vanskelig å komme utenom skattereformen i 1992 som en årsak til den økte inntektsulikheten på 1990-tallet. Skattereformen gjorde det mer lønnsomt å utbetale aksjeutbytte framfor å øke verdiene på eiernes aksjer ved å holde overskudd tilbake i bedriftene. Dette førte trolig til den sterke økningen i utbetalt aksjeutbytte på 1990-tallet. Aksjeutbytte mottas i stor grad grad av husholdninger med høyest inntekt (Statistisk sentralbyrå 2002:c). Dette sammen med økt synliggjøring av andre typer kapitalinntekter, for eksempel aksjegevinster, vil være en viktig årsak til den økte inntektsulikheten i Oslo siden man i hovedstaden finner mange av de største kapitaleierne i landet. I tillegg er det grunn til å peke på, som tidligere nevnt, at også demografiske endringer vil påvirke inntektsfordelingen. Det er grunn til å tro at den relativt dårlige inntektsutviklingen til de laveste inntektsgruppene, spesielt i Oslo, henger sammen med økt innslag av innvandrere med ikke-vestlig landbakgrunn med dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet.

Referanser

Barstad, Anders (1995) : Levekår i by og land, Samfunnsspeilet nr. 1, Statistisk sentralbyrå

Epland, Jon og Erstad, Terje (1997) : Barnefamiliene: De høyeste og laveste inntektene finner vi i Oslo, Samfunnsspeilet nr. 1, Statistisk sentralbyrå

Epland, Jon (2002) : Minst 90 000 personer med vedvarende lavinntekt. Artikkel i SSB-magasinet (http://www.ssb.no/vis/magasinet/analyse/art-2002-09-27-01.html)

Kirkeberg, Mads Ivar (1997) : Barnefamilier i Oslo: Høyest inntekt på Vindern – lavest på Grünerløkka, Samfunnsspeilet nr. 4, Statistisk sentralbyrå

Kirkeberg, Mads Ivar (2001) : Innvandrerhusholdningenes inntekter 1994 og 1998: Færre ikke-vestlige innvandrere med lav inntekt, Samfunnsspeilet nr. 2, Statistisk sentralbyrå

Statistisk sentralbyrå (2002:a) : Folkemengd. Innvandrarar, 1. januar 2002. Fleire innvandrarar frå Asia – flest nye frå Irak (http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/)

Statistisk sentralbyrå (2002:b) : Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger 1997-1999, NOS C701

Statistisk sentralbyrå (2002:c) : Økonomisk utsyn. Husholdningene. Økonomiske analyser nr 1