3 Storbyregionene – bystruktur, befolkning og næringsstruktur

3.1 Innledning

Hvilke særpreg har storbyregionene i forhold til de øvrige deler av landet? Storbyene og storbyregionene tiltrekker seg både innbyggere og bedrifter – hva er bakgrunnen for dette mønsteret? Dette kapitlet omtaler veksten i befolkning, arbeidsplasser og arealbruk i storbyregionenes senter og omland. Det gis videre en skisse av de faktorer som former den sterke tiltrekkingskraften. Varierte muligheter for arbeid og utdanning, sosialt og kulturelt mangfold og attraktive byområder har betydning for befolkningsveksten. For bedrifter er kommunikasjon, informasjon, og nærhet til markeder og spesialisert arbeidskraft blant sentrale tiltrekkingsfaktorer. Dynamisk byutvikling kan gi økt verdiskaping, men har også en kostnadsside i form av blant annet infrastruktur- og bymiljøinvesteringer. Høye boutgifter og miljøbelastninger som stor trafikk, avstander, forurensing og mangel på grøntområder reduserer livskvaliteten for mange innbyggere. Kapittlet skisserer en del viktige belastninger som storby-regionenes press- og trengselsproblemer kan medføre for befolkningen, og utfordringer stat, kommuner og innbyggere står overfor for å utvikle gode byområder. Best mulig kunnskap om trendene i storbyenes utvikling er viktig både for staten og kommunene for å kunne føre en fornuftig politikk. Dette kapitelet gir et grunnlag for å se på prinsipper og strategier for å møte storbyregionenes særlige utfordringer i de påfølgende kapitlene.

3.2 Storbyvekst i Norge

3.2.1 Generelt om urbanisering

Alle de seks storbyregionene har i løpet av de siste 30 årene hatt en befolkningsvekst på 20 prosent eller mer. Veksten har relativt sett vært sterkest i Stavanger-regionen, med 50 prosent, fulgt av Tromsø-regionen med 48 prosent og Kristiansands-regionen med 33 prosent. De øvrige har hatt en vekst på omkring 20 prosent. I absolutte tall har Oslo-regionen hatt den største veksten, med 230 000 nye innbyggere, fulgt av Stavanger-regionen, med 86 000 nye innbyggere. Veksten har kommet både i storbyene og i omegnskommunene. I et 30-års perspektiv har veksten i storbyene vært sterk i alle regionene, mens det over kortere tidsrom også har vært perioder med svak vekst eller befolkningsnedgang. Mest dramatisk nedgang fant sted i Oslo, hvor folketallet sank fra 488 000 personer i 1970 til 447 000 personer femten år senere. Bergen hadde også nedgang i folketallet i samme periode, men siden midten av 80-tallet har alle storbykommunene hatt årlig befolkningsvekst. Selv om det har vært sentralisering i hele denne perioden, er denne byveksten også konjunkturavhengig. Særlig investeringer i fast eiendom og bolig påvirkes av konjunktursvingninger, men det gjelder også flytting og tilveksten i arbeidsplasser.

Omegnskommunene har de siste 30 år hatt en gjennomsnittlig vekst som er høyere enn storbykommunene, enkelte med svært høy vekst – også over 90 prosent. Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsprognoser for perioden 2002 til 2020 tyder også på at veksten vil fortsette i alle storbyregionene (se figur 1.2 og 4.1).

Urbaniseringen har også ført til at større områder rundt byene får bymessig karakter eller blir oppfattet som by- og forstadsområder. Denne utviklingen følger ikke nødvendigvis samme mønster som veksten i befolkning og arbeidsplasser.

Boks 3.1 Norske og europeiske storbyer

Mange europeiske land – spesielt de små – har en dominerende storby. Noen få vesteuropeiske storbyer er i en klasse for seg, som Paris, London, Berlin, Madrid og Roma. Andre storbyer er kjernen i svært store storbyregioner, som byene i Ruhr i Tyskland og Randstad i Nederland.

Ellers er det byer med fra 150–200.000 til 1,5 –2 millioner mennesker som utgjør tyngden av storbyer eller mellomstore byer i Vest-Europa. I deler av Europa ligger slike byer i et tett nettverk. I Norden er det fire hovedsteder som kan regnes blant de 40 største storbyregionene i de 20 vesteuropeiske landene. Fire norske byer er da mellomstore byer i en vesteuropeisk forstand. De norske byene ligger langt fra hverandre sammenlignet med de mer tettbefolkete landene i sentrale deler av Europa.

Kilde: NASA GSFC

3.2.2 Flyttemønstre – preferanser for arbeid og utdanning

Blant de sentrale årsakene til storbyenes vekst er den økende andel unge som tar høyere utdanning og flytter derfor til storbyene. I tillegg etablerer folk seg senere, slik at de unge som flytter inn til storbyene venter lenger før de eventuelt flytter videre for å etablere familie.

Storbyene har et stort og mangfoldig utdanningstilbud, ikke minst på høyere nivå. Det har vært en utdanningseksplosjon de siste ti årene, spesielt for kvinner. Fra 1971 til 1997 ble antallet kvinnelige studenter ved universiteter og høyskoler mer enn seksdoblet, mens antallet menn ble doblet. Dette har medført at studenter i stadig større grad er med på å prege bybildet. De store byene kan også tilby et stort, variert og mangfoldig arbeidsmarked, både for ufaglærte og folk med høy kompetanse.

Befolkningsutviklingen i de store byområdene i Norden følger et noe annet mønster enn utviklingen i store byer i de fleste land i Vest-Europa i følge rapporten «Nyinnflytting, videreflytting og annen storbydemografi» fra Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR). I Vest-Europa er det kortere avstander mellom byområdene og høyere folketetthet både i og utenfor den enkelte storby-region. De fleste menneskene i disse landene vokser opp i urbane miljøer og har et urbant utgangspunkt. I de mest folkerike områdene i Vest-Europa foregår flytting i større grad mellom byområder, mens det regionale samspillet i Norge i større grad består i en utveksling av personer, kulturelle impulser og ideer mellom by og land. I Norge går det sterke og konsentrerte strømmer i klare geografiske mønstre, som sterkt blir farget av gjøremål i ulike livsfaser. Dette blir også betegnet som livsfaseflytting.

Omtrent 60 prosent av alle som melder flytting inn til de store byene i løpet av ungdomsfasen, har flyttet ut igjen til omegnen eller andre deler av landet når de er etablert med arbeid og familie. Særlig gjelder dette familier med barn. Det er samtidig en økende tendens til at videreflyttere flytter til byenes omland. Om lag 45 prosent av alle innflyttere som flytter ut igjen av de fem største byene ender opp i omlandet til disse byene. Disse er da fortsatt knyttet til storbyregionenes felles bo- og arbeidsmarked, og bidrar til veksten i storbyregionene. Det er liten forskjell i denne andelen mellom de seks byene. Over 90 prosent de som flytter ut av storbyene er personer som ikke vokste opp der. Dette er et forholdsvis stabilt mønster.

Resultatet av tilflyttingen er vekst både i storbyenes og omegnskommunenes befolkning. Det kan pekes på to trender; en urbaniseringstendens, knyttet til den økende gruppe av unge, studenter og uetablerte i storbyene, og en regionaliseringstendens (regionforstørring), hvor enklere kommunikasjon knytter regionenes innbyggere tettere sammen. Det er også en viktig sentraliseringsprosess basert på følgende mekanismer: Av dem som flytter inn til storbyene, flytter over halvparten ut igjen. «Magnetkraften» som trakk dem til storbyene er imidlertid ikke så sterk den andre veien, og de flytter derfor ikke så langt bort fra storbyene som de kom fra. Flere barn vokser dermed opp nærmere storbyene. Tendensen til å flytte inn til landsdelsentret innen man er 30 år er mellom 2 og 2,5 ganger så sterk for dem som vokser opp i omlandet enn for dem som vokser opp lenger ute. På denne måten får vi over tid en sentralisering av befolkningen.

Det grunnleggende mønsteret som er beskrevet ovenfor er det viktig å ha klart for seg når en vurderer årlige netto flyttetall inn eller ut av storbyene. Årlige netto flyttetall kan variere, selv om det grunnleggende mønsteret har holdt seg stabilt. En av årsakene er at årskullenes størrelser varierer. Innvandrerne har dessuten et flyttemønster som avviker fra det hovedmønsteret vi har beskrevet. Bevegelser i antall innvandrere fra år til år påvirker i neste omgang årskullenes størrelse i befolkningen som helhet. En høy andel av innvandrerne flytter fra sine første bosettingskommuner og inn til storbyene, og da særlig Oslo. En betydelig lavere andel flytter ut igjen fra storbyene når de etablerer seg.

3.2.3 Storbyregioner – senter og omland

Pendlingsomland og befolkningsvekst i storbyregionene

Storbyregionene i Norge har ulike sentrum-periferi strukturer. Kommunene i storbyregionene kan kategoriseres etter deres forhold til senteret. Agderforskning har i sin rapport «Norske byregioner» brukt begrepene senterkommune, forstadskommune og randsonekommune, og kategorisert kommunene etter data for pendling og befolkningsvekst. Forstadskommuner er kommuner med høy befolkningsvekst og en høy andel pendling inn til senterkommunen. Randsonekommunene er preget av en lavere andel pendling, svak eller ingen befolkningsvekst og dermed også ­mindre press på areal og tjenester. Kartene for pendling viser at det er store forskjeller i pendlingsandelen mellom omegnskommuner. I Oslo og Stavanger kommer nesten halvparten av arbeidsstyrken fra kommuner utenfor storbygrensene. I Bergen, Trondheim og Kristiansand kommer ca 25 prosent av arbeidskraften fra områder utenfor kommunen, mens Tromsø og de andre storbyene er mer «selvforsynte».

Kilde: SSB/Rog 2003, kart nr. 2.6

Kilde: SSB/Rog 2003, kart nr. 3.6

Kilde: SSB/Rog 2003, kart nr. 6.6

For kommunene med svært lav andel pendling kan det diskuteres om de er del av storbyregionen. Enkelte kommuner, særlig i randsonene til storbyregionene, har betydelig intern variasjon i forhold til graden av tilknytning til storbyregionen. Størrelsen og utbredelsen av storbyregionene er m.a.o. vanskelig å definere. Regioninndelingen som har blitt brukt i arbeidet med storby­meldingen omfatter hele kommuner, og blir derfor mindre presis enn en inndeling kunne vært ut fra lavere geografisk nivå.

I Kristiansands-regionen har Kristiansand kommune hatt en sterk og stabil vekst over en lang periode. De siste fem-seks årene har bare Søgne hatt en sterkere vekst i byregionen. Dermed skiller Kristiansand seg noe fra de andre større byene, ettersom de andre storbyregionene har størst vekst i sitt nære omland, og mindre i storbyen. Samtidig har Kristiansand noen omegns­kommuner som er nært knyttet til byens arbeidsmarked. I flere av omegnskommunene pendler nær halvparten av arbeidsstyrken inn til byen. I Trondheims-, Bergens- og Stavanger­regionen samsvarer data for befolkningsvekst forholdsvis godt med data for pendling til senterkommunene. Sterk vekst samsvarer med mye pendling. I disse regionene har befolkningsveksten vært sterkest i de nære omegnskommunene, mens kommuner som ligger mer perifert i bo- og arbeidsmarkedsregionene har opplevd svak og til dels negativ befolkningsvekst. I Stavanger-regionen har veksten de siste 30 årene vært sterkest i forstadskommuner til både Sandnes og Stavanger, men også Sandnes kommune har hatt betydelig befolkningsvekst. Tromsø har hatt sterk vekst – og det er byen som utgjør det aller meste av byregionen.

I Oslo-regionen har senterkommunen hatt en betydelig lavere befolkningsvekst enn omlandskommunene i løpet av de siste 30 årene. Særlig sterk er befolkningsveksten i kommunene med høy innpendling til Oslo. Kommunene i randsonen til storbyregionen viser derimot andre trekk, med lav eller ingen befolkningsvekst. Men mønsteret er ikke entydig, og det er store variasjoner i befolkningsveksten mellom kommunene i randsonen av bo- og arbeidsmarkedsregionen, bl.a. fordi andre sterke sentra på Østlandet påvirker mekanismene.

Når det gjelder vekst i antall arbeidstakere (i perioden 1995–2000), har senterkommunene gjennomgående hatt sterk vekst i forhold til omlandskommunene. Ettersom det motsatte er tilfellet for befolkningsveksten, medfører dette økte avstander mellom boliger og arbeidsplasser. Alle storbyregionene med unntak av Tromsø har imidlertid også omlandskommuner med vekst i antall arbeidstakere. Denne veksten følger et mønster som ligner befolkningsveksten, men enkelte omlandskommuner bærer preg av å være boligkommuner. Både bosettingen og lokaliseringen av arbeidsplasser er hovedsakelig tettest i de sentrale områder. Men deler av bosettingen blir spredd over et større område, slik at mange av dem som bor i omlandet må pendle langt til byen.

Storbyregionenes senterstrukturer

Noen byregioner er dominert av ett bysenter, og omlandets økonomi og innbyggerne er avhengige av byens utvikling. Bergen, Trondheim, Ålesund, Bodø og Tromsø har slike byregioner. Andre byregioner består av flere sentra som historisk har utviklet seg noenlunde samtidig, med ulike typer drivkrefter bak sin utvikling. Slike regioner kan betegnes som flersenter-regioner. Vestfold og Mjøsbyen kan ses som slike regioner. Kristiansand og de omkringliggende byene, fra Mandal i vest til Arendal i øst, kan også være på vei til å bli en flersenter-region. Vestfold har to byregioner, Tønsberg-regionen (som består av syv kommuner og inkluderer Tønsberg og Horten), og Larvik/Sandefjord. Denne regioninndelingen omtales nærmere i vedlegg 2. Mjøsbyen omfatter til sammen ti kommuner, med Hamar, Lillehammer og Gjøvik.

Noen byregioner har sammenvokste byer. Eksempler er byregionene Nedre Glomma, Grenland og Stavanger/Sandnes. Her strekker det seg bybånd mellom to større bysentre. Nedre Glomma-regionen omfatter fire kommuner, herunder byene Fredrikstad og Sarpsborg. Som allerede nevnt er Oslo-regionen spesiell i norsk sammenheng. Denne bolig- og arbeidsmarkedsregionen omfatter 46 kommuner. Da er også Drammens-regionen og Mosse-regionen regnet med.

Nedre Glomma er også under sterk innflytelse av Oslos utvikling. Vestfold-byene og Mjøsbyen merker nærheten til Oslo i forbindelse med arbeidsmarkedspendlingen. Det finnes flere sterke sentra i Oslo-regionen, som alle er preget av nærhet til Oslo. Det gir et sammensatt mønster av arbeidspendling og annen reising.

Kilde: SSB/Rog 2003, kart nr. 2.4

3.3 Miljø, boforhold og attraktive byområder

3.3.1 Sammenhenger mellom byspredning og miljøkonsekvenser

Ved urbanisering og befolkningsvekst blir mer areal bebygd. Ofte bygges det i byenes randsoner, særlig ved de største innfartsårene. Byene spres på den måten utover, og transportavstandene øker. Byspredning henger også sammen med at arealkrevende virksomheter flytter ut fra bebygde områder til randsonene, og med boligbygging med stort arealbehov. Avstander mellom bolig og arbeidsplasser fører til store belastninger på veinettet og kollektivtransporten, og skaper forurensingsproblemer. Verdifulle jordbruks- og natur­arealer nedbygges gjennom byspredning. Nye data fra SSB (2003) viser at relativt mye av de beste landbruksarealene i Norge befinner seg rundt de 19 største tettstedene. Analyser av endringer i arealbruken i Stor-Osloregionen viser at industri- og boligformål er årsak til mest arealnedbygging. På den annen side har bystrukturer ofte en effektiv arealbruk. Arealforbruket per innbygger er betydelig lavere i større byer enn på mindre steder. I tettbebygde områder er det dessuten enklere å gå, sykle eller bruke kollektivtransport, slik at bilbehovet er lavere. Kollektivtransporten utgjør i de fire største byene mellom 11 og 16 prosent av daglige reiser, mens den for landet utenom storbyregionene utgjør 5-6 prosent. Bilandelen er også lavest i Oslo, fulgt av de andre største byene. (Reisevaneundersøkelsen 2001)

Fortetting av byområder kan forhindre byspredning, bidra til mer effektiv arealbruk og lavere transportbehov. Samtidig kan fortetting også skape lokale miljøproblemer i form av dårlig luftgjennomstrømming, støy, mangel på grøntområder og lys. Bieffektene ved bilkjøring og annen forurensende og støyende virksomhet vil også gå utover flere personer, og transport fører lettere til kødannelser i tettbebygde områder. Fortetting med kvalitet tar hensyn til behov for bl.a. grøntområder og gode, sunne boforhold.

Sammenhengene mellom miljøeffekter og ulike former for byvekst er kompliserte. Flere forskningsmiljøer, deriblant Statistisk sentralbyrå, arbeider med å utvikle indikatorer for bærekraftig arealbruk, noe som gir nyttig informasjon om miljøeffektene av byvekst. Sammenhengene mellom utvikling av vekstkraftige regioner og bærekraftig arealbruk er også sammensatte. Mulighetene til sterkere integrering av bo- og arbeidsmarkedsregionene og enklere kommunikasjon og mobilitet innad i storbyregionen er noe av det som karakteriserer dens vekstkraft og utviklingspotensial. Det fører til økt transportbehov, uten at det nødvendigvis er en motsetning mellom arbeidet for å redusere miljøbelastningene og behovet for å styrke regionene. Storbyregionene bygger bl.a. sine strategier på utvikling av kollektivknutepunkter hvor det legges opp til høy utnyttelsesgrad nær kollektivtilbud. Dette blir i mange forskningsmiljøer framhevet som et utgangspunkt for en mer miljøvennlig byutvikling samtidig som det kan bidra til å knytte regionen tettere sammen. Kap. 4 går nærmere inn på integrering og kommunikasjon i storbyregionene og kap. 5 går nærmere inn på politiske utfordringer for bærekraftig byutvikling.

En del sentrumsområder preges av arealer med lav utnyttelse. Først og fremst skyldes dette at utbyggingen har skjedd i tider med lavere innbyggertall, og at grunneiere og naboer ofte ikke ønsker fortetting. Transformasjon av bygningsmassen er i tillegg ofte kostbar og vanskelig, slik at økt utnyttelse ikke alltid er lett å gjennomføre, selv om det er ønskelig. Nedlagte havne- og industriområder er viktige eksempler. De åtte byene som er studert nærmere i forbindelse med storbymeldingen er alle havnebyer. Havneområder er karakteristiske for de endringer og mekanismer som foregår i storbyene. Det er områder med forholdsvis lav utnyttelse og som fungerer dårlig i forhold til byenes strukturelle endringer. Mange steder jobbes det med å flytte havneområdene ut av bysentrum og åpne sjøfrontene for innbyggerne. Havneområdene er imidlertid ofte krevende å transformere. Havnenes funksjon er også viktig for byene som internasjonalt, nasjonalt og regionalt knutepunkt, ikke minst fordi det av miljømessige grunner er ønskelig at en større andel av godstransporten foregår med skip. Havnenes rolle i storbyregionene viser dermed at det kan være spenning mellom storbyene som knutepunkt og som arena for det gode byliv.

3.3.2 Arena for bykultur og det gode byliv

Mangfoldet i utdannings-, arbeids- og fritidstilbud gjør byene attraktive for mange grupper, både som bosted, arbeidssted og sosial arena. Arbeid og utdanning er de viktigste årsakene til at folk flytter til storbyregionene. Samtidig ser vi en økt interesse for andre kvaliteter storbyene kan tilby som bosted. I Norge har vi tradisjon for å se på boligbygging utenfor sentrumsområdene som et ideal. Rimelige, praktiske, helse- og familievennlige boliger har vært framhevet, og dette har vært enklere å oppnå utenfor sentrum. For mange er det fortsatt slik at god boligkvalitet og bomiljø best kan oppnås utenfor de store bysentra. Likevel øker interessen for å bo i områder med sentrumskvaliteter som bl.a. nærhet til ulike tilbud og fasiliteter. Mange sentrumsområder er rustet opp og gjort mer attraktive, slik at det er enklere å oppnå god bokvalitet i sentrumsnære områder. Folk som bor i de øvrige delene av storbyregionene kan også dra nytte av å bo i nærheten av mer attraktive sentrumsområder. Attraktive sentrumsområder bidrar derfor til at regionen som helhet blir mer attraktiv.

Byplanleggingen i Norge ble i første halvdel av forrige århundre sterkt inspirert av britiske byplantrender. De britiske trendene var særlig knyttet til ideer om boliger i grønne omgivelser atskilt fra industri og annen næringsvirksomhet. Ønsket var at man dermed kunne bo i landlige omgivelser i byer av en viss størrelse. Gjennom hele etterkrigstiden har soneinndeling vært en sentral del av fysisk planlegging. I tillegg var etterkrigstiden preget av ideene om å utforme mer funksjonelle byer. Funksjonalismen var bl.a. knyttet til ideer om arealeffektivitet, praktiske og sunne boliger og gode lysforhold. Drabantbybebyggelsen var preget både av funksjonalismen og de britiske ideene. Først på 70-tallet begynte disse trendene å endres. Presset på boligmarkedet i byene var en av årsakene. Behovet for å ta vare på de tradisjonelle bystrukturene begynte på denne tiden også å tre sterkere fram. I løpet av de siste 30 årene har mange indre byområder blitt rustet opp (byfornyelsen), og er nå blitt attraktive både som boligområder og arenaer for sosial aktivitet, noe som avspeiles bl.a. gjennom høye boligpriser. De positive kvalitetene ved disse byområdene har etter hvert fått et solid fotfeste blant innbyggerne. Myndighetene i de tre største byene har gjennom stor satsing på byfornyelse, og med støtte fra staten gjennom Husbanken, i lang tid bidratt til opprusting av byområder. Opprusting av sentrumsområder henger også sammen med at nye næringer, bl.a. rettet mot folks fritidsinteresser. Kafeer og spisesteder, handel og kunst- og kulturtilbud, har blitt etablert etter hvert som industrien har flyttet ut. Endringer i byrom og uteområder har ofte skjedd ut fra innbyggernes og disse næringenes felles interesser. Økt fritid har bidratt til at slike tilbud blir mer attraktive.

Etter en periode på 80-tallet med omgjøring av boliger til kontorer i bysentra er det nå en stadig større del av tidligere næringsarealer som omgjøres til bolig- eller serviceformål. Mange mindre håndverksbedrifter og verksteder som holdt til i sentrumsnære lokaler er i dag omdannet til boliger eller mer publikumsrettet virksomhet. En del mindre transformasjoner kan gjøres forholdsvis enkelt, mens større endringer, som kornsiloer omgjort til boliger, er mer krevende.

De fleste storbyene har også i lang tid arbeidet for å begrense trafikken, skape vakre byrom og grøntarealer, og for å bedre tilgjengeligheten for fotgjengere og kollektivtrafikk. Det har blitt satset på vakre byrom bl.a. gjennom å utvikle særpreg ved bevaring av kulturminner og bygningsmasse med historiske og arkitektoniske verdier. Bergen fikk i 2002 Statens byggeskikkpris for sitt langvarige arbeid for oppgradering av byens uterom. I de fleste storbyene er det i dag etablert egne sentrumsforeninger som organiserer forretningsdrivende, grunneiere og næringslivet.

Opprustningen av byenes møterom og parker har gitt arenaer for opplevelser og sosial aktivitet. Utvidede åpningstider har gitt rom for økt aktivitet. Økende kulturelt mangfold preger byene og gir rom for nye opplevelser. Antallet butikker og restauranter drevet av innvandrere har økt sterkt de siste årene. Dette er med på å sette sitt preg på mange områder. Et nyskapende og variert kulturliv er vesentlig for at byene oppfattes som attraktive og levende. De norske byene har fått en økning i ulike kulturtilbud, både offentlige og ­private institusjoner. Kino, teater, klubber, scener, kulturhus, museer og lignende er institusjoner som er viktige for å skape en ramme for et godt liv i storbyen. Norske storbyer har også mange av småbyenes kvaliteter med nærhet til natur og friarealer. En del områder i storbyene kan oppleves som småbyer i større bystrukturer. Selv i de største byene er for eksempel andelen eneboliger forholdsvis høy. De fleste norske storbyene har et forholdsvis lite, avgrenset geografisk område som er preget av høy tetthet og med urbane kvaliteter.

I mange byer henger fornyelse av bykjerner også sammen med en internasjonal trend som betegnes som gentrifisering. Gentrifiseringen innebærer at områder, tidligere arbeiderstrøk eller strøk dominert av lavinntektsgrupper, i økende grad tiltrekker seg grupper med høyere inntekter som ønsker en urban bo- og livsform. Kunstnere og studenter har ofte vært tidlig ute på grunn av lave priser og leieutgifter og interessen for urban og sentral beliggenhet. Leiligheter er pusset opp og har, sammen med kulturelle og sosiale aktiviteter som kunstutstillinger, konserter og kafeer, gitt verdistigning i disse områdene. Dette tiltrekker i neste omgang mer kjøpesterke grupper. I andre tilfeller har gentrifiseringen vært knyttet til mer planlagt utvikling av tidligere arbeiderstrøk ut fra kjennskap til slike områders popularitet. Slike prosesser har vært en gjennomgående trend i de fleste europeiske byer. I Norge er noen av de mest kjente eksemplene Bakklandet i Trondheim, Grünerløkka og Kampen i Oslo og Nedre Nygård i Bergen. Denne omdanningsprosessen skjer også i de fleste andre byene i Norge etter hvert som de sentrale områdene blir mer og mer attraktive gjennom trafikksanering og opprustning av offentlige rom og parker. Den planmessige byfornyelsen i storbyene har bidratt til dette.

Nærhet til arbeidsplasser og attraktive tilbud er viktig for mange. Mange velger å senke kravene til boligens størrelse og utforming eller å gå opp i pris, for å få kortere arbeidsreise og/eller lettere tilgang til sentrale funksjoner og tjenester. Dette gjelder ikke bare unge og enslige, men også i stadig større grad voksne uten forsørgeransvar, som selger store boliger til fordel for mer lettstelte boliger i sentrum. Nye boligprosjekter rettes inn mot kjøpesterke grupper som ønsker høy standard så sentralt som mulig. Denne trenden kan tolkes som en endring av synet på hva som er et godt liv, der verdier som tilgjengelighet til kultur, møtesteder, handel og større eller mer spesialiserte sosiale nettverk får økt betydning. Flere identifiserer seg med de kulturelle og sosiale aktiviteter som man forbinder med tette bymiljøer. I storbyene har man større mulighet til å velge hvilke nettverk man ønsker å være en del av. Mer fokus på individualisme gjør byene attraktive. Tettheten i byene tiltrekker mange ulike grupper som ønsker nærhet eller anonymitet.

Samtidig som dette kan tolkes som en ny trend, kan det også ses i sammenheng med trekk ved europeisk bytradisjon. Mange byer i Europa har tette bystrukturer hvor man tradisjonelt har basert seg på boliger i sentrum, gåavstand til ulike fasiliteter og variert arealbruk med boliger, handel og arbeidsplasser i samme område. Videre har mange byer sterke bykulturelle tradisjoner hvor blant annet kulturinstitusjoner, kaféliv og politisk aktivitet har spilt viktige roller. Ønsket om å bevare, transformere og videreutvikle de tette bystrukturene både i Norge og andre steder i Europa kan derfor ses som en videreføring av slike tradisjoner.

Selv om slike trender først og fremst dreier seg om hovedsentra i storbyregionene, ser man også tendenser til urbanisering av andre deler av storbyregionene, blant annet gjennom fokus på utvikling av knutepunktsområder. Statistisk sentralbyrås kart viser samtidig en betydelig økning av tettstedsarealene storbyregionene siden 1955. Særlig i perioden etter 1975 har det skjedd en sterk økning i arealet med tettbebyggelse i storbyområdene. Slik tettsted er definert er imidlertid ikke slik tettbebebyggelse utpreget urban. Store deler av befolkningen i storbyregionene bor i forholdsvis landlige omgivelser, med storbyens kvaliteter innen rekkevidde. Størst tetthet har visse deler av indre Oslo. Av storbyregionene er Stor-Osloregionen tettest, med Stavanger-regionen på neste plass.

3.4 Storbyregionenes næringsstruktur

3.4.1 Strukturendringer og storbyfordeler

Storbyenes funksjoner og roller har blitt vesentlig endret gjennom de strukturendringer som har pågått i næringslivet og i samfunnet generelt i løpet av de siste tiårene. I Europa var mange av de vekstkraftige byene i etterkrigstiden preget av å være sentra for industri, mens utviklingen av de globale markedene og overflytting av industri til andre deler av verden har ført til en endring i hva som skaper vekstkraftige byer. Siden midten av 1960-tallet har det skjedd en betydelig endring i sysselsettingsstrukturen i de største norske byene, først og fremst med en nedgang i industrisysselsettingen. Mange byer mistet vekstkraft i forbindelse med denne overgangen. I tillegg var nedslitte byer, med store begrensninger grunnet eksisterende bebyggelse, lite attraktive. Bedre kommunikasjonsteknologi muliggjorde også i større grad at arbeid ble utført på ulike steder.

I likhet med mange andre europeiske byer har de norske storbyene i løpet av de siste tiårene hatt til dels sterk vekst i arbeidsplasser. Selv om bedre kommunikasjonsteknologi har bidratt til at virksomheter har flyttet ut av byområdene, har en annen effekt av denne teknologiutviklingen etter hvert også bidratt til å styrke byene. Det har blitt enklere å splitte opp produksjonskjedene, og dette innebærer at det har blitt mer attraktivt å lokalisere deler av virksomhetene til byene. Deler av virksomhetene kan lokaliseres ut fra plasshensyn og kostnadsnivå. Andre deler av nærings­livet/virksomhetene legger større vekt på for­delene med nærhet til tjenester og andre bedrifter – urbaniserings- og stordriftsfordeler – og disse vil ha større tendens til å lokalisere seg i byene.

Bedriftenes styrings-, utviklings- og kontrollfunksjoner, som hovedkvarter, FoU-virksomhet og markedsføring, blir i større grad lagt til byene, sammen med forretningsmessig tjenesteyting. I Norge står de seks største byregionene for 80 prosent av alle arbeidstakere innen forretningsmessig tjenesteyting. Disse næringene har i tillegg en sterk tendens til å samle seg i sentrum av byene. I de største byregionene, med unntak av Stavanger-regionen, er 80-90 prosent av forretningsmessig tjenesteyting samlet i senterkommunen. Forretningsmessig tjenesteyting er en kategori for statistiske formål som er bredt definert og dekker over en vesentlig forskjell mellom to ulike kategorier. Over halvparten av arbeidstakerne er knyttet til utleie og formidling av utstyr, maskiner og arbeidskraft. Den andre halvdelen er knyttet til kunnskapsintensiv tjenesteyting, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, databehandling og forsknings- og utviklingsarbeid. Det dreier seg m.a.o. delvis om tjenester til bedrifter som har behov for den fleksibilitet som arbeidskrafts- og utstyrsreserver gir. De kunnskapsbaserte virksomhetene vil på den annen side lokalisere seg i sentrale områder både fordi en større andel av bedrifters styrings-, utviklings- og kontrollfunksjoner er der – som er viktige kundegrupper, og fordi de vil kunne dra nytte av informasjonsflyten mellom bedrifter. Geografisk nærhet har vist seg i mange tilfeller å være svært sentralt for informasjonsflyt og for den nyskapning som god informasjonsflyt kan føre med seg.

Styrings-, utviklings- og kontrollfunksjoner har i tillegg generelt sett fått økt betydning for bedriftene, bl.a. med bakgrunn i økt vektlegging av forholdet mellom produkter og identitetsbygging, strategisk utvikling av bedriftene og betydningen av ulike former for FoU og nyskapning. Vi ser dermed også styrking av relaterte virksomheter innen forretningsmessig tjenesteyting. Den kraftigste veksten de siste årene har kommet i deler av denne næringen, fulgt av bygge- og anleggsvirksomhet, som også i stor grad har vokst i byområder. Andre sterke vekstnæringer med tilknyting til byene har vært undervisningssektoren og detaljhandel. Både innen forretningsmessig tjenesteyting og bygg og anlegg har alle storbyregionene hatt en vekst på over 24 prosent i perioden 1995-2000. Oslo-regionen har hatt den største veksten innen forretningsmessig tjenesteyting, med en vekst på 59 prosent, fulgt av Bergens-regionen med 44 prosent, Tromsø-regionen med 38 prosent og Trondheims-regionen med 37 prosent. Innen bygg og anlegg har Kristiansands-regionen hatt høyest vekst med 42 prosent, fulgt av Tromsø-regionen med 34 prosent og Stavanger-regionen med 30 prosent. Analyser av endringen i industrisysselsettingen viser at storbyregionene har klart seg bra også innen et felt som ikke er en utpreget bynæring. Alle storbyregionene unntatt Oslo har hatt vekst i industrisysselsetting i perioden 1995-2000. Trondheim har hatt hele 6 prosent vekst, mens de andre har hatt en vekst på 1-3 prosent. Den samlede endringen i industrisysselsettingen har vært negativ i samme periode.

Veksten i forretningsmessig tjenesteyting har som nevnt stort sett gitt utslag i senterkommunene, men det har også vært en betydelig vekst i storbyregionene som helhet. Dette skyldes bl.a. bedret kommunikasjonsteknologi, først og fremst innen transport. På denne måten har avstanden målt i tidsbruk blitt utvidet. Med andre ord pekes det her på to tendenser. Urbaniseringstendensen er knyttet til veksten i storbynæringene. Det er også tendenser til at storbyregionen knyttes ­tettere sammen, og at virksomheter og bynæringer kan lokaliseres i omlandet og samtidig ha nært samspill med storbyen. Næringsmessig vekst i omlandet er derfor også et uttrykk for storbyens dynamikk og vekstkraft.

Selv om alle storbyregionene har hatt vekstkraft de siste årene, er det likevel stor forskjell mellom Oslo og de andre regionene. Dette kan illustreres ved å se på det totale antall nye arbeidsplasser i regionene i perioden 1995-2000. Oslo-regionen har hatt en økning på 85 300 nye arbeids­plasser i perioden. Deretter følger Bergens-regionen med 13 500 og Stavanger-regionen med 11 800 nye arbeidsplasser.

3.4.2 Norske storbyer i konkurranse for økonomisk utvikling

I takt med globaliseringen og storbyenes endrede roller og funksjoner har lokale myndigheter i økende grad sett på sin økonomiske utvikling som en del av en konkurranse mellom byer om å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft og næringsliv. Pga. større markeder, enklere kommunikasjon og endrede rammebetingelser står bedriftene på mange måter friere i å lokalisere seg andre steder. Storbyene kan gjennom markedsføring og utvikling av positive kvaliteter og konkurransefortrinn påvirke bedriftenes valg. Kommunene kan m.a.o. fremme økonomisk utvikling gjennom å være aktive aktører, i partnerskap med lokale bedrifter og organisasjoner, og ikke kun fungere som en regulator. Gjennom sine muligheter til å spille en aktiv rolle i lokal økonomisk utvikling, har storbykommunenes nasjonale betydning mht. verdiskapning økt. Det ser vi både i Norge og andre deler av Europa.

I Europa har mange byer hatt svært aktive og uavhengige roller i forhold til egen økonomisk utvikling. I historisk perspektiv er de tyske Hansa-byene og de italienske bystatene eksempler på dette. Selv om ingen byer i dag har tilsvarende uavhengig status, ligger denne tradisjonen til grunn for Europa slik det framstår i dag og setter preg på ideene om byenes framtidige roller. Norske storbyer er bevisste på den økte betydning som legges på byene som aktører i Europa, og flere har etablert kontor eller planlegger å etablere kontor i Brussel for å dra nytte av nettverk innen EU.

Ulike bedrifter legger på vekt ulike kvaliteter, og byene kan respondere på dette gjennom sin utvikling av konkurransefortrinn. Byens sentralitet i forhold til markeder, gode kommunikasjonsforbindelser og muligheter for fysisk tilrettelegging er av betydning. En rekke andre elementer knyttet til kulturelle, sosiale og menneskelige aspekter har også vist seg å ha betydning for bedriftene. Graden av nettverksforbindelser mellom lokale aktører, og evnen til institusjonell fleksibilitet hos disse aktørene kan være faktorer som påvirker mulighetene for innovasjon og fornyelse. For mange bedrifter er nettopp innovasjon og fornyelse blant de mest ettertraktede kvaliteter i et nærmiljø. Betydelig kompetanse på bedriftenes virksomhetsområde, for eksempel gjennom en ansamling av beslektede bedrifter og servicefunksjoner (agglomerasjonsøkonomi), vil kunne være viktig for deres utviklingspotensial. Samtidig kan et spekter av ulik kompetanse og et bredt tilbud av ulike servicefunksjoner være andre kvaliteter som skaper fleksible forhold for bedriftene.

Storbyregionene har sine særtrekk som kan danne grunnlag for regionale konkurransefortrinn. Oslo er et nasjonalt sentrum ikke bare i kraft av sin hovedstadsfunksjon, men også økonomisk og befolkningsmessig. Regionen er preget av en stor befolkning og stor heterogenitet, samtidig som regionen har en spesialisering innen noen næringer som agentur, engros, IKT og kultur. Oslo skiller seg fra de andre byregionene når det gjelder andelen virksomheter innen forretningsmessig tjenesteyting med 16 prosent mot de andre regionene som har fra 8 til 12 prosent.

Trondheim er preget av kunnskapsintensive næringer og Stavanger av petroleum og matvare. Stavanger er den mest spesialiserte og den mest industribaserte, mens Bergen er den mest heterogene av byregionene vurdert etter næringsstruktur. Tromsø har en høy andel sysselsatt innenfor forskning og utvikling (FoU) og offentlig virksomhet. Universitet og regionsykehuset i Tromsø har hatt stor betydning for befolkning og rolle som landsdelssenter.

Storbyregionene ønsker å arbeide aktivt med å fremme og utvikle sine lokale kvaliteter. Deres fortrinn spenner over ulike felt som transport og nettverk, kompetanse og bymiljø. Flere av kommunene har i forbindelse med arbeidet med storbymeldingen pekt på egne perspektiver og fortrinn. Med basis i teorier om konkurransekraftige næringsmiljøer og partnerskap har Bergen i snart 10 år hatt hovedfokus på følgende næringspolitiske satsingsområder; fiskerirelatert virksomhet, maritim virksomhet inkl. olje og gass, reiseliv og utdanning. Bergen satser på sterke kompetansemiljøer innen fiskeriforskning og forvaltning, et maritimt miljø, og innen olje, gass og maritim offshore. Bergen profilerer seg videre som innfallsporten til Fjord-Norge og derigjennom Vestlandet som reisemål. Videreutvikling av Bergen som utdanningsby gjøres i partnerskap mellom kommunen og Universitetet i Bergen, Høyskolen i Bergen og Norges Handelshøyskole samt representanter fra næringsliv m.fl. Ønsket om å bevare og videreutvikle Bergen som finansby har også hatt næringspolitisk oppmerksomhet de seneste årene. Både Oslo og Bergen framhever at de i kraft av sin størrelse og brede sammensetning blir viktige sentra for landet. Kristiansand har lagt vekt på sin korte avstand til Europa og sin internasjonale orientering, og ønsker å videreutvikle dette gjennom å styrke sin rolle som transportknutepunkt og sitt internasjonale kontaktnettverk. Tromsø ønsker å videreutvikle sin rolle som nasjonalt og internasjonalt senter for nordområdene (jf. kap. 4). Ved at næringsliv, kunnskapsindustri og universitets- og forskningsmiljøer kan dra nytte av hverandres kompetanse kan man utvikle konkurransefortrinn på dette området. Drammen har i sine innspill til storbymeldingen pekt på to sentrale områder hvor de ønsker å videreutvikle sin kompetanse; om utvikling av et velfungerende flerkulturelt samfunn og helhetlig forvaltning av vassdrag.

Stavanger har satt følgende fire uttrykk på sin satsing: «Den internasjonale byen», «Den kompakte og nære byen», «Industri- og innovasjonsregionen» og «Energiregionen». De to siste er i særlig grad direkte knyttet til utviklingen av næringsprofilen. De peker på at ved siden av å dra nytte av sine råvarebaserte fortrinn, ønsker de å dra nytte av og videreutvikle sine kompetansemessige fortrinn. Fokus skal rettes mot lovende teknologier og bedrifter som i et samspill seg i mellom kan bidra til innovasjon og teknologiutvikling. Samtidig peker Stavanger på at de fire satsingsområdene henger sammen. I en global økonomi er et internt regionalt samarbeid ikke tilstrekkelig. Internasjonale nettverk er avgjørende. Et flerkulturelt samfunn kan være stimulerende både for nærings- og kulturutvikling, og en regions internasjonale karakter vil kunne virke attraktivt for studenter og kompetent arbeidskraft. En kompakt by med attraktive byrom kan legge grunnlaget for sosial, kulturell og næringsmessig nettverksbygging.

Ved siden av å utvikle lokale konkurransefortrinn, satser mange byer også på en aktiv profilering av byen. Kulturelle tiltak og tiltak for å skape attraktive og godt besøkte byområder blir gjerne brukt i den forbindelse. Gjennom å vise at man arbeider for å fremme en levende bykultur og et godt byliv markerer byene seg som framtidsrettede og kvalitetsbevisste. Eksempler er arrangement som Europeisk Kulturby 2000 i Bergen (Stavanger søker for 2008 og Oslo for 2011), 1000-års jubileum og VM på ski i Trondheim i 1997 og Quart Festivalen i Kristiansand. Et annet eksempel på aktiv profilering er brosjyren «Det meste er nord. Sårbar rikdom – Tromsøs utfordringer.» I Fredrikstad ønsker man å utvikle Gamlebyen som en bydel med en levende bykultur med gode muligheter til å profilere byen.

Det er en økende bevissthet om at byenes historiske verdier, kulturminner og kulturmiljøer er viktig for å bygge opp en tydelig identitet. Disse verdiene gir både regional tilhørighet og forankring og potensial for utvikling og nyskaping. Flere nasjonale og internasjonale eksempler viser at det gir god effekt når ny utvikling og profilering tar utgangspunkt i historien. Flere av storbyene har søkt om å få delta i forsøk med økt ansvar for kulturminner. Dette viser at de ser mulighetene som ligger i en helhetlig forvaltning der kulturminneforvaltning og planlegging ses i sammenheng.

3.5 Innvandringens betydning for verdiskaping og kulturell utvikling

Nyere innvandring har ført til at Norge – og særlig byene – ser annerledes ut enn for bare tretti år tilbake. Den innvandrede befolkningen i Norge har vokst fra ca. 59 000 i 1970 til ca. 311 000 i 2002, eller fra en andel på 1,5 til 6,9 prosent av befolkningen. Av disse er ca. 51 500 født i Norge av utenlandskfødte foreldre. Nærmere halvparten av innvandrerbefolkningen – 45 prosent – er norske stats­borgere. Blant innvandrere født i utlandet hadde mindre enn en tredjedel bodd her i 15 år eller mer i 2001. En drøy tredjedel hadde 5–14 års botid, den siste tredjedelen 0–4 år. Over 85% av de som har ikke-vestlig bakgrunn bor i storbyregioner.

Kulturelt og etnisk mangfold er berikende og en styrke for fellesskapet, og blir ofte trukket frem som noe av det positive ved det å bo i storbyer. I dag opplever mange nordmenn at nærmiljøet kan tilby det samme som man for noen år siden måtte reise til utlandet for å oppleve. Innvandring, særlig de siste tiårene, har ført til større spennvidde i livssyn, tradisjoner og oppfatninger av det gode liv enn før. Mangfold i kultur og tro, i kunnskaper og ferdigheter gjør oss bedre rustet til å møte nye utfordringer, nasjonalt og internasjonalt. Innvandring gir tilgang til et vesentlig mer variert erfarings- og kunnskapsgrunnlag enn det som finnes i mer lukkete, ensartete samfunn. Innvandrere har gjennom tidene fungert som et speil for det å være norsk. Framveksten av den nasjonale norske identiteten har skjedd gjennom at ulike miljøer definerte seg i forhold til innvandrere og tidligere innvandrete familier.

Historisk tilbakeblikk

Ser vi på innvandringer til Norge i et historisk perspektiv, ser vi at disse har vært større og landet mer heterogent også i tidligere perioder, enn det mange er klar over. I enkelte perioder har andelen innvandrere vært betydelig. I noen deler av landet har innvandring hatt særlig betydning, som innvandringen av tyske handelsfolk til Bergen og den finske innvandringen til Finnmark. Historisk kan man skille mellom tre hovedtyper innvandrere (Knut Kjeldstadli, 2002); karriereflyttere, arbeidsmigranter og flyktninger. Karriereflyttere er folk med spesialkompetanse som er blitt godt belønnet, og som gjennom tidene har gått inn i de øvre lag av folket: fogder, lovkyndige, geistlige, bergverkseksperter, glassblåsere, handelsmenn og økonomiske mellommenn, oljeeksperter mv. Arbeidsinnvandrere har vært vanlige arbeidere – tjenestejenter, anleggsarbeidere, industriarbeidere, etc. Den tredje gruppen er flyktningene, som kommer fordi de er forfulgt. Innenfor alle tre grupper har innvandrerne blitt fulgt av sine familiemedlemmer. Selv om det har kommet mennesker fra alle tre kategorier til enhver tid, kan man si at den typiske innvandreren i middelalderen og tidlig moderne tid tilhørte overklassen, og hadde til dels en overlegen makt i forhold til den opprinnelige befolkningen (f.eks. hanseatene i Bergen). Motsatt har mange flyktninger i seneste tid blitt marginalisert og befinner seg i lavere skikt i lønnsarbeiderklassen eller utenfor arbeidslivet. Noe skyldes migrasjonsgrunnene; karriereflytterne kommer frivillig og er ønsket, mens flyktninger i utgangspunktet kommer på ufrivillig grunnlag påtvunget av omstendighetene.

Innvandring har bidratt til å endre synet på byen og til å utvikle bykulturer i Norge. Innvandrere brakte med seg forretningskultur, arkitektur, billedhogging, portrettmaling, ny matkultur mv. Med karrieremigrantene kom også en religiøs kompetanse. Bibelen kom med innvandrere, og mange av de første biskopene var utlendinger. Den dominerende religionen i Norge er derfor kommet med importerte spesialister. Handelsfolkene bar på en handels- og bykultur, noe en ikke minst ser i det som lenge var landets ene betydelige by, Bergen. Til Vestlandet kom skotske handelsmenn; til Trondheim på 1700-tallet kom særlig nordtyske forretningsfolk. Viktige teknologiske bidrag fra det 16. til det 19. århundret kom med nederlandske festningsingeniører, tyske gruvefolk og glassverksarbeidere, engelske ingeniører og maskinmestre, og i nyere tid franske og amerikanske oljeindustriekstperter. Mye av den teknologiske moderniseringen av Norge innen f.eks. jernverk, glassverk og gruvedrift, var helt avhengig av innvandring. I en tid da teknologisk kunnskap hvilte i den enkeltes erfaring, var disse innflytterne en forutsetning for norsk industrialisering.

Den innvandrete bykulturen hadde også en kunstnerisk side. Barokke motiver i treskjæring og rokokkoinspirert rosemaling ble utviklet på grunnlag av impulser fra tyske og hollandske kunstnere som kom på 1600- og 1700-tallet. Mange av våre nasjonale kunstnere har innvandrerbakgrunn.

Arbeidsmigrantene bidro først og fremst med sin arbeidsevne og arbeidsvilje. For norske bedriftseiere ga de et tilskudd av arbeidshjelp som var viktig under den første industrielle revolusjon, da fabrikker, anlegg og utbygging av kommunikasjoner krevde store mengder allmenn arbeidskraft. Samtidig med masseemigrasjonen på slutten av 1800-tallet, særlig til USA, var Norge også et betydelig innvandringsland.

Også flyktningene som har kommet har gitt sin begavelse og sin arbeidsevne til et nytt hjemland. Men flyktningenes spesielle bidrag har kanskje vært å minne et forholdsvis skjermet norsk samfunn om konfliktene i verden som fascismen, den kalde krigen, konflikter mellom politiske og etniske grupper, og konflikter om ressurser og tro. Slik har de bidratt til en mindre lukket bevissthet blant nordmenn. Dessuten har arbeidsinnvandring og flyktninger skapt en mangeartethet i et samfunn som historisk har vært forholdsvis enhetlig – selv om det, som beskrevet over, er en myte at Norge er blitt et innvandringsland først i seneste tid.

Dagens flerkulturelle storby

Når vi tenker på storbyens positive mangfold, tenker vi ofte på mangfoldet i livsstil, utseende og klesdrakt, og på variasjonsbredden i kunstneriske, kulturelle og religiøse uttrykk. Nyere innvandring har fått dette mangfoldet til å blomstre og utvikle seg. Trekkene blir ofte forstørret og mer synliggjort i bysamfunn.

Innvandring påvirker kulturen på flere måter. Forandringer oppstår blant annet fordi både grupper av nyinnvandrete og den eksisterende innvandrerbefolkning er bærere av kulturelle uttrykk og preferanser som skiller seg fra flertallets. De blir et tillegg til det kultur- og samfunnsliv som finnes allerede. Dessuten bringer de impulser til forandring av det vi opplever som norsk kultur. Dermed utfordres status quo.

I 2002 var det over 40 forskjellige muslimske, buddhistiske og hinduistiske menigheter i Oslo. Nesten alle har kommet til de siste 30 årene. Innvandrerne bidrar også til å styrke etablerte religioner. Blant annet vokser den katolske kirken.

Mange av disse utviklingstrekkene er en naturlig følge av at en by eller samfunn har en innvandrerbefolkning av en viss størrelse. Innvandrerbefolkningens mulighet til å prege og delta i samfunnet øker også med økt botid. Derfor spores forandringene først i storbyen Oslo der relativt mange med innvandrerbakgrunn har bodd i flere tiår. Hvordan påvirkningen skjer, må ses i forhold til hvem innvandrerbefolkningen i en storby er; dvs. hvilke særtrekk de er bærere av, og om de er mange nok til å ha påvirkningskraft. For mange innvandrere – og en del etniske nordmenn – er deres religion mer enn en religiøs tro. Den er en livsform. Derfor vil den også påvirke deres dagligliv og kulturelle tilpasning i videre forstand. Dette uttrykkes gjerne i spørsmål som berører familie, kjønnslikestilling, alkohol og seksualitet.

Kjøkkenet ser ut til å være en arena hvor det er uproblematisk å la kulturer og tradisjoner møtes. Mange synes det er spennende og positivt med kulinariske ulikheter. Også innenfor musikk blir nye impulser fra andre kulturtradisjoner raskt tatt opp og satt pris på. Det samme gjelder innenfor for eksempel billedkunst og i økende grad film. Flere museer, deriblant Norsk Folkemuseum, har vært tidlig ute med å dokumentere innvandreres liv som del av det norske. Innenfor litteratur og teater har få stemmer fra minoritetsmiljøene hittil sluppet til eller gjort seg gjeldende. Et nytt og positivt utvik­lingstrekk er humorister og satirikere med innvandrerbakgrunn. Ungdommen i Norge skaper sin egen multietniske kultur hvor de tar opp språk og musikk fra ulike etniske grupper.

Særlig synlig er endringene i matkulturen. Innvandring, i tillegg til blant annet økt reisevirksomhet og bedre privatøkonomi, har skapt et mat-mangfold som var helt ukjent i Norge for 40 år siden. Matbutikkene og restaurantene blir multietniske møteplasser. Tall forteller at hele 2/3 av byens befolkning handler ofte i forretninger eid av innvandrere (Krogstad, 2002).

Boks 3.4 Innvandring av kompetanse – Stavanger som eksempel

Stavanger har historisk en internasjonal tilknytning gjennom sjøfart, misjon, eksport av hermetikk. De siste 35 – 40 år har den internasjonale orienteringen skutt fart gjennom en økt innvandring. Først som et resultat av næringspolitikken, senere som en følge av den generelle innvandringspolitikken.

Det startet i 1965, da Phillips og Esso ­etablerte seg i Stavanger og startet leteaktivi­teter på norsk sokkel. Kort etter kom også andre internasjonale olje- og leverandørsel­skaper til. De internasjonale oljeselskapene etablerte seg i byen forut for etableringen av Statoil og Oljedirektoratet som kom i 1972. En internasjonal flyplass, nærhet til oljefeltene og målrettet arbeid fra kommune og lokalt næringsliv var viktige lokaliseringsfaktorer. I 1969 ble Ekofisk-feltet oppdaget og fra 1973 og utover skjøt sysselsettingen i oljenæringen for alvor fart.

Med de internasjonale olje- og leverandørselskapene kom også internasjonal arbeidskraft til Stavanger. På 1970 tallet utgjorde disse vestlige innvandrere byens flerkulturelle miljø. Gruppen ikke-vestlige innvandrere var så godt som fraværende med bare en andel på 16 % i 1980. Blant de viktigste innvandrerlandene var USA, Storbritannia og Frankrike. Som et viktig infrastrukturtiltak ble The International School of Stavanger etablert i 1966. I dag har skolen 500 studenter med 30 forskjellige nasjonaliteter. I tillegg har byen også fransk og britisk skole.

Tilrettelegging for import av utenlandsk kompetent kapital og arbeidskraft var et fundament for utviklingen av petroleumsindustrien i Norge og Stavanger. Videre var den petroleums- og industripolitikken som ble ført en forutsetning for den utviklingen som senere har funnet sted. Staten var aktiv både i forhold til etableringen av norske oljeselskap og i forbindelse med avtaler om teknologiutvikling (1979-1985) som sikret FoU-aktiviteter og kompetansevekst ved norske forskningsmiljø som NTH og Rogalandsforskning og i industrien mer generelt. Både på 1980- og spesielt på 1990-tallet har andelen utlendinger i norsk oljevirksomhet blitt redusert til fordel for norsk arbeidskraft kvalifisert i norske utdannings- og forskningsmiljøer. Dagens utfordring er nå internasjonalisering basert på norsk kompetanse.

Figuren viser at andel innvandrere i Stavangers befolkning har økt fra 5,7 % i 1980 til ca 10 % i 2002. Samtidig har det foregått en endring i sammensetningen fra 84 % til 40 % vestlige innvandrere.

Denne forskyvningen mellom type innvandrere har forsterket regionens internasjonale karakter og gitt et enda større mangfold i det flerkulturelle samfunn. Som en naturlig følge av dette ble Stavanger kommune den første kommunen i landet som etablerte et kommunalt innvandreråd og et fristed for forfulgte forfattere.

Kilde: Stavanger-statistikken

I næringssammenheng har denne strukturendringen gitt nye utfordringer, der det kreves mer offentlige ressurser til kvalifisering for arbeidsmarkedet og jobbskaping. Stiftelsen Internasjonalt Hus, etablert i år 2000, har utviklet seg til et aktivum for byen og regionen med en rekke ­kulturelle, kompetanseutviklende og nærings­relaterte aktiviteter. I jobbskapings- og næringssammenheng har det de to siste år pågått et eget kompetanseutviklingsprosjekt for å stimulere til bedriftsetableringer og nettverksbygging. Bevisstgjøring av deltakerne om verdien av en flerkulturell bakgrunn og deres flerkulturelle nettverk som en ressurs er sentralt i prosjektet som er støttet av Aetat Rogaland og Stavanger kommune.

Den internasjonale byen Stavanger handler om innvandrere, internasjonale selskaper, men ikke bare om det. Den handler også om en ­utadrettet virksomhet rettet mot Europa gjennom nettverks- og vennskapsbysamarbeid med utgangspunkt i næringsliv, utdanning og forsk­ning- og kulturaktiviteter. Stavanger-regionens Europakontor, etablert i 1993, er et sentralt ­brohode mot Europa i dette arbeidet.

I økende grad har det lokale næringslivet i Stavanger-regionen måttet omstille seg til internasjonale virksomheter innenfor sine markeds-segmenter og tilpasse seg globale markeder for å vokse og overleve. Det er mange eksempler på slike bedrifter. Laerdal Medical AS, som produserer akuttmedisinsk utstyr og kompetanse, har hovedkontor i Stavanger og i tillegg virksomheter i USA og Asia og produserer i hovedsak for et internasjonalt marked. Technor ASA produserer brann- og eksplosjonssikkert utstyr i flere lokaliteter i Norge og etableringer i Frankrike, Italia, Storbritannia og Midt-Østen. Kverneland Group med ca. 3 350 ansatte produserer landbruks- og vinhøstingsmaskiner for et globalt marked med virksomheter i 20 land. På den annen side har det nederlandske selskapet Nutreco gjennomført oppkjøp og investeringer i norske oppdretts- og fòrselskaper. I regionen driver selskapet en betydelig forskningsaktivitet med egen forskningsstasjon bemannet av internasjonale forskere. For å være et attraktivt lokaliseringsalternativ for internasjonale selskaper stilles det nå helt nye krav til by- og næringsutviklingspolitikken.

Denne flerkulturelle innvandringen har gitt Stavanger et helt annet preg og identitet, noe som vises i uteliv, restaurantbransje og ulike kulturelle uttrykk. Stavanger er både en kompakt og tett by samtidig som det er en storbyregion med internasjonalt preg. Stavanger mener at dette er et godt utgangspunkt for utvikling av de nettverk som etableres på tvers av næringer, kulturer og mellom offentlige instanser, høyskole/forskning og privat virksomhet. De ønsker med dette utgangspunkt å videreutvikle Stavangers profil som en internasjonalt åpen og samtidig nær by.

Det er flere trekk ved storbyene som kan gjøre det lettere for innvandrere å finne arbeid. Variasjonsbredden i yrker er stor, og det er en større andel stillinger i tjenesteytende næringer. I flere av disse er kravet til formell utdanning og norskkunnskaper mindre, for eksempel innen renhold. Dette er en antatt fordel for særlig nyankomne med svake norskkunnskaper. Det å kunne bruke sitt nettverk for å skaffe seg jobb er dessuten særlig avgjørende for innvandrere som har større problemer med å komme gjennom i de vanlige søkerkanalene på arbeidsmarkedet enn de med norsk bakgrunn. Vi ser at i Oslo utgjør innvandrere en relativt stor andel av de ansatte i offentlig og privat tjenesteyting, særlig i hotell- og restaurantvirksomhet, i helsesektoren og innen kollektiv transport.

Mange med etnisk minoritetsbakgrunn har startet forretning fordi de var arbeidsledige. De har fått et godt feste i det norske samfunnet gjennom sin virksomhet i matrelaterte næringer, og har dessuten også kunnet gi arbeid til andre innvandrere. Ønsket om en mer selvstendig arbeidssituasjon har vært en positiv drivkraft. Samtidig er en del av bildet at kun et fåtall ønsker at barna deres skal overta; de har selv høyere utdannelse og er egentlig utdannet til andre yrker (Krogstad, 2002). De store multietniske kundemiljøene skaper møteplasser og gir således muligheter for samhandling og kontakt. Det samme gir det multietniske samarbeidet og samhandlingen blant forretningsdrivende. Nettverkssamarbeidet både innen og mellom etniske minoritetsgrupper kompenserer for den svake stillingen den enkelte har når det gjelder penger, informasjon, konverterbar utdannelse, politisk makt og innflytelse. De multietniske nettverkene gir en viss uavhengighet av vertssamfunnet, og kan således føre til segregasjon, men de utgjør også et springbrett for videre sosial mobilitet.

3.6 Befolkning og boligsituasjon

3.6.1 Trekk ved storbybefolkningen

Befolkningssammensetningen i de norske storbyene er preget av en større andel enslige og aleneboende enn befolkningen for øvrig. Dette gjelder for storbyene, mens det i storbyenes omland er relativt få som bor alene. Også innenfor stor­bykommunene følger fordelingen av enslige og aleneboende et sentrum-periferimønster. Storbyenes innvandrerbefolkning skiller seg fra dette bildet, ettersom flere bor i store husholdninger. Andelen som bor i flerfamiliehusholdninger, det vil si husholdninger med to eller flere familier, er over dobbelt så stor for ikke-vestlige innvandrere sammenlignet med personer uten innvandrerbakgrunn.

Oslo er den byen som har flest enslige og de minste husholdningene, men her er det også store interne variasjoner mellom bydelene. I Oslo lever nær halvparten av alle personer som er 20 år og eldre utenfor parforhold, mens 35 prosent bor alene. Av dem som lever i parforhold i hoved­staden er relativt mange samboere. Det er naturlig å anta at sentrumsbydelenes høye andel skilte, enslige og aleneboende i hovedsak skyldes disse gruppenes preferanser for bosted og livsstil. De mange enslige i storbyene skyldes også høyere skilsmissehyppighet. De fleste enslige har ikke utpreget dårlige levekår, men de har likevel dårligere levekår i snitt enn gifte og samboende, blant annet på grunn av høyere boutgifter. Som enslig kan man lettere bli sårbar i forhold til endringer i arbeids- og boligmarkedet. På tross av flere enslige er det ikke nevneverdig flere av de bosatte i storbyene som oppgir at de føler seg ensomme, i følge Levekårsundersøkelsen fra 1995.

Storbyenes sentrumsområder har en overvekt i forhold til resten av landet av husholdninger uten barn. Det har vært en tendens til at mer romslige boliger som kan være egnet for barnefamilier kjøpes av andre grupper, deriblant unge personer som bor i kollektiv og middelaldrende som selger sine eneboliger. Sentrumsområdene preges ellers i stor grad av yngre uetablerte, både samboende og enslige. Barnefamilier i sentrumsområdene har i større grad bosatt seg i områder med lavere tetthet og mer småhuslignende bebyggelse.

Det har vært hevdet at storbyene har en høyere andel personer med levekårsproblemer fordi en del av dem tiltrekkes av storbyenes anonymitet og fordi storbyenes kostnadsnivå bidrar til å forverre levekårene til utsatte grupper. Dette er foreløpig lite dokumentert. Studier fra Statistisk sentralbyrå kan imidlertid gi en viss støtte til påstanden om tiltrekking til storbyene (se kapittel 6). Deres data viser at sosialhjelpsmottakere har en noe større tendens til å flytte til storbyene enn den øvrige befolkningen. Det vises i særlig grad en forskjell i flytting fra storbyene til omegnskommunene. Mottakerne av sosialhjelp flytter i betydelig mindre grad til omegnskommunene.

Kilde: SSB/Rog 2003, kart nr. 3.7

Nyankomne flyktninger har en tendens til å flytte til storbyer gjennom egenetableringer, til tross for at myndighetene i en lang periode har forsøkt å styre bosettingen av nyankomne flyktninger til kommuner over hele landet. En av årsakene er at det er enklere å få jobb i storbyene. Det skyldes delvis en selvforsterkende effekt – ettersom det bor flest innvandrere fra før i storbyene, er det naturlig å søke seg til nettverket av venner og familie. Byene med flest ikke-vestlige innvandrere er Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Drammen og Kristiansand. For øvrig bor en tredjedel (35 prosent) av alle landets innvandrere i Oslo. Av alle ikke-vestlige innvandrere er over 40 prosent bosatt i Oslo, og de utgjør 17 prosent av Oslo befolkning. Tilsvarende andeler for Bergen og Stavanger er henholdsvis 3,7 og 5,7 prosent. Flere av storbyene har også forholdsvis stor samisk befolkning. Oslo, Tromsø, Bergen og Trondheim har aktive sameforeninger.

Antallet studenter i de største byene har økt dramatisk siden slutten av 80-tallet, og setter sitt preg på alle de største byene. Studenter og unge bruker ofte byens rom som parker og kafeer aktivt, og kan dermed bidra til å skape levende bymiljøer. Studentene og nyutdannede kan også bidra til å skape kompetansemiljøer. Samtidig kan et stort antall studenter være en utfordring for bykommunen. En konsentrasjon av unge som bruker byrom aktivt, som ofte har kortvarige boforhold, og med en annen døgnrytme enn den øvrige befolkningen, kan skape konflikter. Ordinære beboere opplever at ungdom som bare skal bo der en kort tid ikke er interessert i tiltak og aktiviteter som gjør området bedre på lengre sikt. Siden ungdom under utdanning oftest er registrert som innbyggere i sin hjemstavnskommune har ikke bykommunene oversikt over denne befolkningsgruppen. Det som for eksempel i Bergen i henhold til folkeregisteret så ut til å være en befolkningsnedgang viste seg å være en ikke ubetydelig befolkningsøkning når en tok med studenter bosatt i de samme områdene.

Mange personer i storbyene har høy utdannelse, men samtidig er det forholdsvis store variasjoner i utdanning og inntektsnivå innen regionene. I Oslo-området bor det for eksempel mange med fullført høyere utdannelse i Oslo indre og ytre vest. I Oslo indre vest hadde 44 prosent av menn og 38 prosent av kvinner over 15 år utdannelse på universitets- og høyskolenivå i 2000. Disse andelene er langt høyere enn gjennomsnittet for hele landet. Derimot er andelene med høyere utdannelse i Oslo ytre nord ca. 5 prosentpoeng lavere enn landsgjennomsnittet. Generelt sett har storbyregionene et preg av sentrum-periferi mønster i forhold til utdannelse og inntekt. Senterkommunen og de omegnskommunene med høy pendling og integrasjon med senterkommunen har et høyere inntekts- og utdanningsnivå enn kommunene i utkanten av storbyregionene. Internasjonalt har det de siste årene vært fokusert på at det kan være vanskelig for en del yrkesgrupper å bosette seg i byer med et høyt inntekts- og prisnivå. Dette kan gjelde for grupper som en del offentlig ansatte, serviceyrker og jobber for ufaglærte. I Norge har man også begynt å se slike utfordringer, hvor det blant annet er mangel på enkelte yrkesgrupper i Oslo indre og ytre vest.

3.6.2 Boligsituasjonen i storbyregionene

Boligstandarden i Norge er blant de beste i verden, både i og utenfor storbyene. Standarden har blitt stadig bedre. En kartlegging foretatt i de tre største byene viser at det fremdeles er boliger med dårlig standard, blant annet sanitærstandard, men andelen er betydelig redusert. God brannsikring er en stor utfordring for mange av storbyene med gammel bebyggelse, spesielt den tette trehusbebyggelsen og de gamle murgårdene, og her er det fortsatt en god del som gjenstår. Støy og forurensning er også problematisk i endel boligområder. Videre er det et problem at et stort flertall av norske boliger ikke er tilgjengelige for funksjonshemmede. 87% av boligene er ikke tilgjengelige for rullestolbrukere.

Boligsammensettingen

De tre største storbyregionene har en høyere andel små boliger og en lavere andel store boliger enn landet for øvrig. Forskjellen mellom Oslo og de andre storbyene er samtidig betydelig. For de øvrige storbyregionene er det små forskjeller i størrelsene på boliger i forhold til landet forøvrig. Oslo er dessuten den eneste byen hvor andelen store boliger falt i perioden 1990-2001. Resultater fra Folke- og boligtellingen 2001 viser at det er få store hushold i små boliger i storbyregionene. Det kan likevel være et stort problem for dem det gjelder. Samtidig viser data at små husholdninger, som enslige og par uten barn, i stadig større grad bor i boliger som tidligere var betraktet som familieboliger. Denne situasjonen finner vi i særlig sterk grad i Oslo. Det skyldes den store andelen små hushold i hovedstaden og høy kjøpekraft hos en stor andel av befolkningen. I Oslo er så mange som 50 prosent av dem som bor i en stor bolig (100 kvm eller større), hushold med ett eller to medlemmer, samme andel som utenfor storbyregionene. Dårlig utnyttelse av boligmassen gjennom høyt boligkonsum bidrar i en større sammenheng til høyt arealforbruk og byspredning.

Boligmassen i Norge er dominert av eneboliger. Dette gjelder også storbyregionene med unntak av de tre største byene. De mindre storbyregionene skiller seg lite ut fra resten av landet med hensyn til boligsammensetning. Oslo skiller seg klart ut og har i denne sammenheng et tydelig storbypreg, som Bergen og Trondheim også har til en viss grad. Boligstrukturen i de tre største byregionene skiller seg også ut fra de andre storbyregionene, med større forskjell mellom byene og omlandet. De tre største byene har en eneboligandel på 10 prosent i Oslo og 30 prosent i Bergen og Trondheim. Stor-Osloregionen utenom Oslo har en andel på 60 prosent eneboliger, som tilsvarer landgjennomsnittet. Bergens og Trondheims omland har nærmere 75 prosent eneboliger, som tilsvarer andelen for landet utenfor storbyregionene. Det gir en indikator på forskjellene mellom de funksjoner senteret og omlandet fyller. Det er en forholdsvis lik fordeling av småhus (rekkehus, kjedehus og terrassehus) i de ulike regionene, med unntak av Oslo. Størrelsen på småhusene varierer imidlertid med storbyregionenes størrelse. Det er et større innslag av store småhus i de største storbyene enn i de mindre. Dette kan tyde på at småhus i de største storbyene kan fungere som erstatning for eneboliger. Forskjellene mellom senter og omland er noe mindre enn data for eneboliger alene antyder.

Stor andel boliger i blokk er også først og fremst knyttet til de tre største storbyregionene. Oslo har den høyeste andelen med hele 70 prosent boliger i blokk. Også i Bergen og Trondheim er andelen høy, med ca 34 prosent og 29 prosent. I tillegg viser data det forventede mønsteret at andelen blokker faller når man beveger seg ut i byenes omland. De andre storbyregionene har et mindre innslag av boliger i blokker. Blokkbebyggelsen i Oslo skiller seg også ut med en større andel små leiligheter (ett eller to roms) enn resten av landet.

Det er klare forskjeller i hvilken type bolig innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn bor i. Denne tendensen finner vi uavhengig av om vi ser på sentrale eller mindre sentrale kommuner. I de mest sentrale kommunene bor 54 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn i enebolig, mens kun 19 prosent av ikke-vestlige innvandrerne bor i enebolig. I de minst sentrale kommunene er tilsvarende tall 87 og 60 prosent. Innvandrere eier i mindre grad sin bolig enn personer uten innvandrerbakgrunn. Ikke-vestlige innvandrere har også en lavere boligstandard enn det som er vanlig blant resten av befolkningen. Mye av dette skyldes kombinasjonen av lavt inntektsnivå og preferanser for å bo i pressområder hvor prisnivået er høyest. For mange er det også et bevisst valg å la boutgifter utgjøre en mindre andel av husholdningsutgiftene enn det som er vanlig blant personer med norsk bakgrunn.

Etterkrigsbebyggelsen og drabantbyer

Alle de største byene har byområder som er dominert av drabantbyer. Drabantbyene har en avgrenset, relativt ensartet og konsentrert bebyggelse med felles senter og servicefunksjoner. Drabantbyene befinner seg i storbyenes periferier, i områdene godt utenfor de tradisjonelle bykjernene. De kjennetegnes ved en tidsbestemt arkitektonisk ideologi og en tilhørende byggeteknologi, i hovedsak bygget innenfor den periode som enkelte har beskrevet som «storskalaperioden» i norsk boligpolitikk (Hansen og Guttu 2000). Denne perioden er sammenfallende med tilsvarende store utbyggingsprosjekter i andre land. I Norge er denne boligmassen jevnt over i god stand og er et godt tilbud til mange boligsøkere. Dette blir ofte forklart med at mesteparten av denne boligmassen er organisert i borettslag med tilknytning til boligbyggelag. Mange borettslag har sørget for opprustning og utbedring av både bygningsmasse og uteområder, i noen tilfeller ved hjelp av statlige og kommunale midler.

En del av disse boligområdene som ble bygget ut i stor skala på 50- og 60-tallet begynner nå å oppleve problemer knyttet til rehabilitering. Det er også problemer knyttet til slitasje på uteområder og at uteområdene ikke ble planlagt ut fra dagens krav og ønsker. Noen av disse områdene opplever også nedtursspiraler og økende opphopning av levekårsproblemer. Selv om det kan være behov for rehabilitering, er den grunnleggende boligstandarden likevel som oftest ivaretatt. De største utfordringene er knyttet til trafikk og offentlige fellesarealer med lav standard. I mange av disse områdene skjer parkering på gateplan. I de eldste drabantbyene er leilighetene små og leilighetsstrukturen ensidig. Dette gjør boligene mindre attraktive, spesielt for barnefamilier.

Etablering og utleie

Førstegangs boligetablering skjer i stor grad i den eksisterende boligmassen ofte i form av leid bolig. Byenes sentra er preget av småhusholdninger som i stor grad er leietakere. Flyttefrekvensen er forholdsvis stor og bringer lite stabilitet. Kjøp av bolig krever egenkapital og betydelig inntekt. Økningen av antallet studenter har medført økt press på utleiemarkedet, og mange har omgjort store og mellomstore leiligheter til hybler for grupper av ungdom under utdanning.

Studenter bor gjennomgående trangere enn andre i samme aldersgruppe, jf. Folke- og boligtellingen 2001. 63 prosent av studentene bor i boliger med ett eller to rom. 35 prosent bor i ettromsleiligheter. I tilsvarende aldersgruppe i resten av befolkningen bor 29 prosent i ett- eller toromsleiligheter, og 9 prosent i ettromsleiligheter. 43 prosent av studentene bor i boliger som er mindre enn 40 kvadratmeter. Tilsvarende tall for andre i samme aldersgruppe er 9 prosent. Knapt 10 prosent av studentene som bor borte eier boligen de bor i. Andelen som eier er noe høyere i de eldste aldersgruppene, men andelen er fortsatt lav (under 15 prosent). Tallene står i klar kontrast til andre i samme aldersgruppe hvor et flertall bor i eid bolig (56 prosent).

Storbyene skiller seg ikke ut i særlig grad mht. andelen unge som leier bolig. Den høyeste andelen leietakere i gruppen mellom 20-29 år er utenfor storbyene. Den høye leieandelen i Oslo kan forklares med at det bor flere i den aktuelle alderen i Oslo enn andre steder, ikke med at det er mer vanlig å leie i Oslo. Utviklingen viser at det er flere unge som leier bolig i dag enn for 10 år siden. Denne økningen har vært sterkest i de mest konsentrerte og største bykommunene som Oslo, Bergen og Trondheim.

Leieandelen i storbyregionene ligger noe høyere enn i områdene utenfor, og utgjør mellom 20 prosent (Bergen og Trondheim) og opp mot 30 prosent (Oslo, Tromsø) av boligmassen i regionen. I Oslo er dette blant annet synlig ved at andelen utleieboliger faller når man beveger seg ut fra Oslo.

Utleiemarkedet i Norge skiller seg på flere vis fra utleiemarkedet i de fleste andre europeiske land. I Norge er mange utleieboliger ekstraboliger som ikke er bygget spesielt for utleie over lang tid, men boliger som leies ut ved behov. Sokkelleiligheter i vanlige eneboliger utgjør en stor del av dette markedet på landsbasis, og også i storbyområdene spiller sokkelleilighetene en viktig rolle.

Boligbygging og boligmarked

I storbyregionene ble det i perioden 1990-2001 bygd 140 850 boliger. Veksten i boligmassen var i samme periode på 190 300. Nesten 50 000 boliger kom til ved deling eller bruksendring. Dette har sammenheng med presset på boligmarkedet i storbyregionene. Tilvekst uten nybygg kan også forklares med at tidligere tomme boliger er blitt tatt i bruk, sokkelboliger blir leiet ut, og at tidligere kontor og næringslokaler gjøres om til boliger. Sammenlignet med landet for øvrig er dette svært høye tall, ettersom man for resten av landet hadde 36 900 boliger netto som gikk ut av bruk.

Boligbyggingen har variert mellom regionene i perioden 1991-2002. Kristiansands- , Stavanger-, Ålesunds- og Haugesunds-regionen har hatt en høy boligbygging sammenlignet med boligmassen i 1990 på 16–17,5 prosent. De nordnorske storbyregionene har også hatt høy bygging (19 prosent). Bergens- og Trondheims-regionen har i denne perioden hatt en nybygging som ligger litt over landsgjennomsnittet. Oslo-regionen skiller seg ut i dette bilde med en forholdsvis lav andel (ca. 10 prosent) nybygde boliger i forhold til boligmassen i 1990. Her er det et skille mellom Oslo og Oslo-regionen utenfor Oslo. I Oslo er tilveksten ca. 6 prosent, mens tilveksten i regionen utenom ligger på over det dobbelte (ca 14 prosent).

I Oslo-regionen mener mange av omegnskommunene at det er vanskelig for dem å møte det store utbyggingspresset. Sterk vekst fører til belastning på den sosiale og fysiske infrastrukturen og/eller høye kostnader for å utbedre infrastrukturen. For flere av de andre storbyregionene er imidlertid problemstillingen annerledes. En del omegnskommuner er villige til å ta imot vekst som i omfang og form kan bidra til økt byspredning.

Kostnadsnivået og lav boligbygging gir utslag i prisene, særlig i Oslo og Oslo-regionen, men også i flere av de andre store byene. Veksten i antall husholdninger og særlig veksten i antall små husholdninger har bidratt til at etterspørsel og priser også har vært økende for mindre leiligheter. Boligprisene utvikler seg ujevnt i ulike deler av storbyene og storbyregionene. De siste årene har boligbyggingen i storbyene ofte vært rettet mot den øvre del av boligmarkedet, med høy pris og standard. De høye prisene på nye boliger, og spesielt betydelig prisvekst i sentrale strøk, skyldes kostbare tomter, men også høye byggekostnader. Den høye etterspørselen etter bolig gir grunnlag for høye priser, siden betydelige grupper har god kjøpekraft.

I de tre byregionene utenfor Oslo med høyest prisnivå på småhusboliger (boliger med unntak av blokkleiligheter) etter hovedstaden, er prisnivået bare om lag halvparten av hva det er i Oslo. Tønsberg-regionen ligger høyest, med et prisnivå på 56 prosent av nivået i Oslo (2000). I Stavanger- og Bergens-regionen var prisnivået i 2000 på slike boliger hhv. 50 og 46,3 prosent av nivået i Oslo. Prisnivået for boliger i blokk var i Stavanger-, Bergens- og Trondheims-regionen henholdsvis 61,8, 41,7 og 46,7 prosent av nivået i Oslo. Det er for øvrig store forskjeller innen storbyregionene, med fallende priser ut fra sentrum. Denne tendensen ser vi i sterkest grad i Oslo-området. Oslo-regionen er også i en særstilling i og med at det høye prisnivået ikke i større grad gir utslag i økt nybygging. Det skyldes bl.a. at arealknappheten er større i dette området, slik at nybygging blir mer komplisert. Det høye prisnivået har skapt en betydelig utfordring fordi det innebærer at flere får problemer med å håndtere boligkostnadene.

Kilde: SSB, NBI 2003

3.7 Levekårs- og inntektsforskjeller

3.7.1 Levekårsforskjeller og segregasjon

Storbyene har noe dårligere levekår samlet sett enn andre kommuner, men er ikke langt fra landsgjennomsnittet. Levekårsdata viser dessuten at det både i 1996 og 2001 er en svak tendens til opphopning av levekårsproblemer i storbyene. Den største byregionen, Oslo-regionen, er på linje med landsgjennomsnittet. Grenlands-regionen, Nedre Glomma- og Kristiansand-regionen skårer dårligst på indeksen av byregionene, men heller ikke de er påfallende mye dårligere enn landsgjennomsnittet. Bergen, Trondheim og Stavanger har en verdi som så vidt er dårligere enn gjennomsnittet.

Tabell 3.2 viser derimot en tydelig tendens til en konsentrasjon av bosatte med levekårsproblemer i bestemte deler av de større byene, framfor alt sentrumsbydelene.

Bydelene i Oslo indre øst skiller seg ut, også ved sitt høye innbyggertall. Av andre områder med mer enn 10 000 innbyggere er det Storhaug i Stavanger, Sentrum i Kristiansand, Saupstad i Trondheim og Stovner i Oslo som ligner mest på Oslo indre øst mht. konsentrasjon av levekårsproblemer. I mellomstore byer som Gjøvik, Moss, Drammen, Porsgrunn, Larvik, og Ålesund finner vi mindre distrikter med lignende konsentrasjoner.

Alt i alt er det en betydelig stabilitet fra 1996 til 2001 i hvilke områder som har mange innbyggere med store levekårsproblemer. Blant folkerike bydeler (minst 10 000 innbyggere) er de mest påfallende endringene fra 1996 til 2001 at Sentrum i Sarpsborg og Sentrum i Trondheim ikke lenger er på listen over bydeler med sterkest problemkonsentrasjon. Indeksverdien for Sentrum i Trondheim sank fra 8,8 i 1996 til 7,6 i 2001. Dette faller sammen med en relativt sterk vekst i andelen av befolkningen med høyere utdanning i denne bydelen, i kontrast til den atskillig svakere veksten i Saupstad. Den tydeligste endringen i negativ retning gjelder de nye drabantbyene i Oslo ytre øst. Særlig nedgangen i arbeidsledigheten i disse bydelene var mindre enn i landet for øvrig, utviklingen i tallet på voldstilfeller har også vært mer negativ, og det har vært en noe sterkere vekst i tallet på uførepensjonerte i aldersgruppen 50-66 år enn i landsmålestokk. De nye drabantbyene har en økende overrepresentasjon av personer med bakgrunn fra ikke-vestlige land og personer med lav utdanning. Fra 1998 til 2001 gikk andelen ikke-vestlige innvandrere svakt ned i indre øst og økte med vel fem prosentpoeng i de nye drabantbyene. De nye drabantbyene forsterket sin posisjon som bydelene med den sterkeste konsentrasjonen av ikke-vestlige innvandrere i Oslo (og med det også i landet som helhet). Vel 4 av 10 ikke-vestlige innvandrere bor i Oslo.

Konsentrasjonen av personer med levekårsproblemer i Oslo indre øst er enestående i landsmålestokk. Bare fire Finnmarkskommuner hadde høyere verdi på indeksen for levekårsproblemer i 2001 enn bydelene i indre øst. I den andre enden av fordelingen (verdi 2,5 eller bedre) er det en stor overvekt av småkommuner i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal. Av de 27 bydelene med verdi 2,5 eller lavere er over halvparten lokalisert i Bærum, Asker og Oslo ytre vest. Befolkningsmessig ligger tyngdepunktet i Bekkestua/Sandvika i Bærum (vel 73000 innbyggere) og bydelene Vinderen, Ullern og Sogn i Oslo ytre vest (vel 62000 innbyggere).

Oslo er med andre ord kontrastenes by, hvor vi både finner landets sterkeste konsentrasjon av personer med de nevnte levekårsproblemene og landets sterkeste konsentrasjon (sammen med deler av Bærum) av personer uten slike problemer.

Pressområder preges av en del miljøulemper. Mye trafikk fører til luft- og støvforurensing, kødannelser og økt reisetid. Byspredning fører også til økt reisetid. Tettbebyggelse går på bekostning av sollys, grønne områder og fritidsarealer. I mange storbyområder er enkelte områder sterkt preget av slike kostnader, mens andre i liten grad er preget. Prisnivået på boliger følger i betydelig grad disse miljøaspektene. Det er derfor tendenser til at lavinntektsgrupper bor i miljøbelastede områder. Internasjonalt har en sett store områder preget av håpløshet og konsentrasjon av mennesker med problemer. Ulikheter i levekår i Norge viser visse trekk av det samme.

En indikator på integrasjon og like muligheter for alle kan være om mennesker med ulike forutsetninger bor atskilt fra hverandre i byens geografi. Internasjonalt er det utviklet metoder for å studere dette. I USA og flere vest-europeiske land er det stor avstand mellom ulike sosioøkonomiske grupper og etniske grupper. Det ytrer seg i klar segregasjon av disse gruppene. SSB har gjennomført studier av segregasjon i norske storbyer. En hovedkonklusjon er at segregasjonen ikke er sterk. I Oslo må ca 34 prosent av de ikke-vestlige innvandrerne flytte til en annen bydel i Oslo for at de skal bli likt fordelt med befolkningen av ikke-innvandrere. (En slik teoretisk betraktning viser hvordan en anerkjent indeks for segregasjon er bygd opp.) Vi finner likevel en sterk bokonsentrasjon av innvandrere i noen bydeler. Mønsteret er i endring. Når vi ser på barnebefolkningen er bokonsentrasjonen og segregasjonen sterkere enn for voksne. Skoler og barnehager blir derfor sterkere preget av det ulike mønsteret i bosetting. Ulike økonomiske ressurser og prisforskjeller i boligmarkedet bidrar til at vi får en slik fordeling av vanlige nordmenn og ikke-vestlige innvandrere. Også når vi ser på fordelingen av innbyggere etter utdanningsnivå får vi slående klare mønstre. I Oslo vet vi at disse mønstrene slår ut som ulikhet i dødelighet i ulike bydeler.

3.7.2 Inntektsforskjeller

Fordelingen av personlig inntekt er skjevere i storbyene enn i resten av landet, skjevest i Oslo. For lavinntektsgrupper blir levekårene ofte vanskeligere på steder med store inntektsforskjeller. Dette kan bl.a. skape problemer i forhold til sosiale aktiviteter, ikke minst for barn. I storbyene er pris- og kostnadsnivået også høyere fordi stor etterspørsel og mange personer med høy inntekt bidrar til å heve nivået. Boligmarkedet gir sannsynligvis det tydeligste eksempelet på denne effekten, men også på andre områder, som innen tjenesteyting, kan vi finne tilsvarende. På andre områder enn bolig er det ofte enklere å øke tilbudet slik at effektene blir mindre.

Inntektsfordelingen i de fire største byene og resten av landet er vist i tabell 3.4. I en boks står også inntektsbegreper mv som SSB bygger på. Tabellen er ordnet i ti like store grupper av personer etter størrelsen på husholdningsinntekt per forbruksenhet. Tabellen kan leses slik: I Oslo har de 10 prosent som tjener minst til sammen 2,9 prosent av inntektene. De 10 prosent som tjener mest har til sammen 27,2 prosent av inntektene i Oslo. Om vi slår sammen i større grupper, har de 30 prosent med best inntekt nær 52 prosent av inntektene, mens de 30 prosent med lavest inntekt har 14,2 prosent av inntektene. Dette har betydning for storbyen som levekårsarena, og kommer for eksempel til uttrykk i boligpriser og fordelingen av boforhold i ulike deler av byen.