3 Menneskerettigheter og demokratibygging

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og dennes protokoller er det viktigste grunnlaget for Europarådets menneskerettighetsarbeid. Konvensjonen beskytter først og fremst enkeltpersoners grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Både enkeltpersoner, ikke-statlige organisasjoner og grupper av personer som mener de er blitt utsatt for brudd på rettighetene fastsatt i konvensjonen, kan fremme klage mot den aktuelle konvensjonsstaten i tråd med den fastlagte prosedyre. Også konvensjonsstater har rett til å reise klage mot andre konvensjonsstater i menneskerettighetssaker.

3.1 Domstolen og kommisjonen

President i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, nordmannen Rolv Ryssdal, avgikk ved døden i februar 1998. Ryssdal hadde vært medlem av domstolen siden 1973 og president siden 1985. Den norske regjering ved justisminister Aud-Inger Aure samt høyesterettsjustitiarius Carsten Smith var sammen med Ryssdals familie til stede ved avdukingen av en byste av Rolv Ryssdal i menneskerettighetsbygningen i Strasbourg 24. september.

Protokoll 11 til EMK fastslår at den opprinnelige domstolen og kommisjonen skal slås sammen til én domstol for menneskerettigheter. Protokollen trådte i kraft 1. november og den nye styrkede domstolen begynte sitt arbeid 3. november 1998. Statssekretærene Åslaug Haga (Utenriksdepartementet) og Bjørn Solbakken (Justisdepartementet) samt høyesterettsjustitiarius Carsten Smith var til stede under innvielsesseremonien for den nye domstolen i Strasbourg 3. november.

Opprettelsen av den nye domstolen, med dommere som er engasjert på heltid, forventes å styrke kapasiteten til å håndtere den økende mengden menneskerettighetssaker som fremmes i Strasbourg blant annet som følge av utvidelsen av organisasjonen. Domstolen består av én dommer fra hvert av Europarådets medlemsland. Parlamentarikerforsamlingen valgte i januar 1998 lagmann Hanne Sophie Greve til norsk dommer i domstolen.

Kommisjonen vil fortsette sin virksomhet i inntil ett år etter 1. november, for å sikre kontinuitet i en overgangsfase etter opprettelsen av den nye domstolen. I denne perioden vil kommisjonen sluttføre behandlingen av de saker som var fremmet før 1. november. Disse sakene vil bli behandlet etter den “gamle” prosedyren for behandlingen av menneskerettighetsklager. Etter at en sak er ferdig behandlet i kommisjonen blir saken etter denne prosedyren enten sendt til Komitéen av faste representanter, som kan treffe bindende vedtak med basis i kommisjonens rapport, eller oversendt til domstolen for videre behandling. Klager som er fremmet etter 1. november 1998 vil bli behandlet direkte av domstolen etter den nye prosedyre som fremgår av protokoll 11 til EMK.

3.1.1 Avsagte dommer

I Kommisjonen mottok fra 1. januar til 1. november 11700 klager om brudd på EMK, hvorav 5006 ble registrert for videre behandling. Fra 1. november og ut året ble det fremmet 4645 klager direkte for den nye domstolen, hvorav 975 ble registrert for videre behandling. De fleste klagene kom fra Italia, Tyrkia, Frankrike, Polen og Storbritannia. Etter at Russland ratifiserte EMK og anerkjente den individuelle klageretten 5. mai, ble det i 1998 totalt fremmet 858 russiske klager, hvorav 113 ble antatt for realitetsbehandling.

Det ble totalt fremmet 49 norske klager for organene i Strasbourg i 1998, hvorav 25 ble registrert for videre behandling. Til sammenligning ble det fremmet 323 saker fra svenske statsborgere og 129 saker fra danske statsborgere. Domstolen avsa i 1998 106 dommer. Det ble ikke avsagt dom i noen sak mot Norge i 1998.

1998 ble det avsagt dom i 19 tyrkiske saker for Domstolen. Følgende dommer gjaldt tyrkiske sikkerhetsstyrkers behandling av den kurdiske minoritet i landet: Kaya mot Tyrkia av 19. februar, Yilmaz mfl. mot Tyrkia av 22. april, Selçuk og Asker mot Tyrkia av 24. april, Kurt mot Tyrkia av 25. mai, Gündem mot Tyrkia av 25. mai, Tekin mot Tyrkia av 9. juni, Güleç mot Tyrkia av 27. juli, Ergi mot Tyrkia av 28. juli, Yasa mot Tyrkia av 2. september, Demir mfl. mot Tyrkia av 23. november og Aytekin mot Tyrkia av 23. september. Ovennevnte dommer dreide seg om Tyrkias brudd på EMK gjennom blant annet ødeleggelse av landsbyer, tortur eller mishandling, drap eller forsvinninger. Et hovedproblem som er blitt avdekket av domstolen i denne sammenheng er rettsvesenets manglende straffeforfølgelse av medlemmer av sikkerhetsstyrkene i forbindelse med brudd på menneskerettighetene.

I 1998 ble det avsagt to dommer knyttet til brudd på foreningsfriheten for politiske partier: United Communist Party mot Tyrkia av 30. januar og Sosialistpartiet m.fl. av 25. mai.

I en dom av 28. juli 1998 ble den gresk-kypriotiske statsborgeren Titina Loizidou av domstolen tilkjent en erstatning på 320 000 kypriotiske pund (nærmere 7 mill. kr.) fra Tyrkia som kompensasjon for at hun ikke hadde hatt adgang til egen eiendom på Nord-Kypros etter okkupasjonen i 1974. Dommen i erstatningsspørsmålet er en oppfølging av en dom fra desember 1996 i samme sak, hvor domstolen konstaterte at Tyrkia hadde brutt EMKs protokoll 1, art. 1 om vern av eiendomsretten. Tyrkia hadde frist til 28. oktober i år med å betale erstatningen i saken, men hadde innen utgangen av 1998 ikke betalt. Komitéen av faste representanter har ansvaret for å følge opp at dommen gjennomføres. Loizidou-saken er blitt gjenstand for spesiell oppmerksomhet i Europarådet på grunn av dens mulige innvirkning på forhandlingene om en løsning av Kypros-spørsmålet, og i lys av at det er fremmet en rekke lignende saker fra gresk-kyprioter i Strasbourg.

3.1.2 Oppfølging

Komitéen av faste representanter har etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon ansvaret for å overvåke at domstolens dommer og komitéens vedtak om brudd på menneske­rettighetene etterleves av medlemslandene. Dette innebærer i hovedtrekk overvåking av (i) at medlemslandene utbetaler erstatning, (ii) at de personer det gjelder får innfridd sine rettigheter og (iii) at lignende menneskerettighetsbrudd ikke gjentar seg. Komitéen vedtok i tråd med dette i 1998 444 resolusjoner i individuelle menneskerettighets­saker, mot 657 i 1997. Av disse kan nevnes at 289 gjaldt individuelle klagesaker mot Italia, 72 mot Frankrike, 26 mot Østerrike og 16 mot Storbritannia. Det høye antallet klagesaker mot Italia skyldes i hovedsak problemer med for lang saksbehandlingstid. Det ble ikke vedtatt noen resolusjoner i klagesaker mot Norge.

3.2 Europarådets arbeid mot dødsstraff

I løpet av 1998 har det vært en positiv utvikling i en rekke av Europarådets medlemsland når det gjelder forbud mot bruk av dødsstraff.

Polen opphevet bruk av dødsstraff 1. januar.

Storbritannias parlament besluttet 20. mai å oppheve bruken av dødsstraff og å ratifisere protokoll 6 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) om forbud mot bruk av dødsstraff.

Estland opphevet bruken av dødsstraff 18. mars og ratifiserte protokoll 6 til EMK 17. april.

Hellas ratifiserte protokoll 6 til EMK 8. september.

Litauens forfatnings­domstol vedtok 9. desember at straffelovens bestemmelser om bruk av dødsstraff er grunnlovsstridig.

Bulgarias parlament vedtok 10. desember å endre straffeloven slik at dødsstraff ikke lenger er tillatt.

Belgia ratifiserte 10. desember protokoll 6 til EMK.

Ukraina undertegnet protokoll 6 til EMK i mai 1997. Landet har imidlertid blitt kritisert i Europarådet i løpet av 1998 på grunn av at flere dødsstraffer var blitt fullbyrdet i 1997.

3.3 Demokratibygging

Tilveksten av nye medlemsland har aktualisert behovet for praktisk bistand for å bringe disse landenes rettssystem og -praksis på linje med Europarådets standarder og i overensstemmelse med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Den europeiske sosialpakten.

Europarådets prosjekter har i stor grad vært rettet mot de lovgivende organer, domstolene, påtalemyndigheten, politi- og fengselsvesenet, advokater og andre grupper med en viktig funksjon i rettsapparatet. En viktig del av bistanden gjennomføres i samarbeid med EU og OSSE.

I 1998 brukte Europarådet i overkant av FRF 100 millioner på samarbeidsprosjekter i medlemslandene, inkludert bidrag fra medlemsland og EU til dette arbeidet.

3.4 Rettslige instrumenter for vern av nasjonale minoriteter

Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter ble vedtatt den 1. februar 1995, og ble undertegnet av Norge samme dag. Konvensjonen trådte i kraft 1. februar 1998, og er pr. januar 1999 undertegnet av 37 stater og ratifisert av 24. Norge ratifiserte rammekonvensjonen i mars 1999.

I 1997 ble det vedtatt å etablere en egen ekspertkomité under CDDH om nasjonale minoriteter, DH-MIN. Komitéen skal følge opp medlemsstatenes gjennomføring av forpliktelsene i Rammekonvensjonen og i Europarådets språkpakt, og fungere som et forum for utveksling av informasjon og erfaringer om beskyttelse av nasjonale minoriteter. En viktig oppgave for komitéen er også å vurdere hvordan det europeiske samarbeidet på områder knyttet til beskyttelse av nasjonale minoriteter kan utvikles. Norge deltok på komitéens andre møte i oktober 1998.

3.5 Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen).

Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen) ble opprettet i 1990, etter initiativ fra den italienske regjering. 31. desember 1998 hadde Venezia-kommisjonen 37 stater med fullt medlemskap, fem med assosiert medlemskap og åtte med status som observatør. I tillegg har Sør-Afrika en spesiell samarbeidsavtale med Kommisjonen. Norge har vært aktivt med siden starten.

Kommisjonen skal arbeide for å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske land ved å gi juridisk assistanse ved utforming av grunnlover og andre sentrale lover. Etterhvert har også arbeidsområdet blitt utvidet ut over Europas grenser og Kommisjonen samarbeider på ulikt vis med stater på andre kontinenter. I 1998 ga Venezia-kommisjonen assistanse i lovgivningsprosessen blant annet i følgende stater: Albania, Armenia, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Estland, Kosovo, Kroatia, Moldova, Mozambique, Romania, Makedonia og Ukraina. Dessuten arbeider Kommisjonen med utredning og generelle juridiske spørsmål av betydning for utvikling av demokratiet og rettsstaten.

3.6 Torturkomitéen

Konvensjonen om forebygging av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff trådte i kraft i 1989 og må ses i sammenheng med art. 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Konvensjonen innebærer en forsterket rettssikkerhet for mennesker som er undergitt frihetsberøvelse i fengsler, psykiatriske institusjoner, kaserner og på politistasjoner m.v. Konvensjonen er ratifisert av alle de nåværende 40 medlemslandene. Norge ratifiserte konvensjonen allerede i 1989 og har vært aktivt med i arbeidet fra starten.

Torturkomitéen, CPT (The Committe for Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment), ble etablert i 1989 og har sitt sete og sekretariat i Strasbourg. Det norske medlemmet har fra 1996 vært komitéens 1. visepresident. Komitéen foretar inspeksjoner på steder i det enkelte medlemsland hvor det er anbrakt frihetsberøvede personer. Komitéen har ubegrenset adgang til de aktuelle stedene og kan ha fortrolige samtaler med de frihetsberøvede uten vitner til stede. I tillegg er komitéen i regelmessig dialog med myndighetene i de enkelte medlemsland for å drøfte tiltak som kan forhindre at eventuelle overgrep begås.

En delegasjon fra CPT har besøkt Norge ved to tilfeller, senest 17. – 21. mars 1997. I rapporten fra det siste besøket rettet CPT anbefalinger til norske myndigheter vedrørende rutiner for bruk av varetektsfengsling, isolat og brevforbud. Rapporten fra CPT og Norges svar på rapporten ble offentliggjort i 1998. CPT har planlagt å foreta et nytt besøk til Norge i 1999.

CPT har i 1998 foretatt inspeksjonsreiser til Andorra, Finland, Island, Irland, Kroatia, Moldova, Spania, Sverige, Makedonia, Tyskland og Ukraina. I tillegg har komitéen avlagt sitt første besøk til Russland.

3.7 Nord/sør-senteret

Nord/Sør-senteret ble åpnet i Lisboa i mai 1990 og har som hovedformål å gi informasjon og utføre holdningsskapende arbeid vedrørende spørsmål knyttet til global gjensidig avhengighet og solidaritet. Senteret bygger på en delavtale under Europarådet og har 16 medlemsland. Norge har vært medlem siden opprettelsen. En vesentlig del av senterets virksomhet blir finansiert av frivillige bidrag fra medlemslandene og EU-kommisjonen. Nord/Sør-senteret sto som arrangør av en rundebordskonferanse i Strasbourg 12. - 13. februar, støttet av Norge, som et bidrag til fredsprosessen i Midt-Østen.