2 Studenttall og utdanningsstatistikk

2.1 Utvikling i søker- og studenttall

Det har vært et mål å gi tilbud til flest mulig utdanningssøkende, og veksten innenfor høgre utdanning er bl a et resultat av at søkningen til høgre utdanning har økt kraftig fram mot midten av 1990-tallet. Som det framgår av tabellen under har antallet søkere fra midten av 1990-tallet gått noe ned.

Nedgangen i antall søkere fra midten av 1990-tallet skyldes først og fremst at antall 19-åringer i hvert årskull i denne perioden er lavere enn tidligere. Størrelsen på årskullet av 19-åringer har gått ned fra om lag 62 000 i 1994 til noe under 54 000 i 1998, jf tabell 2.2.

For de kommende årene vil størrelsen på årskullene av 19-åringer være forholdsvis stabile, før det igjen blir større årskull. Nedgangen i antall 19-åringer som har søkt høgre utdanning de aller siste årene, er større enn nedgangen i størrelsen på årskullet. I 1996 søkte 32,3 pst av årskullet opptak til høgre utdanning denne høsten, mens den tilsvarende andelen i 1997 var 26,1 pst 1. Andre forhold som kan ha påvirket søker­tal­lene, er at flere har utsatt igangsetting av studier, redusert arbeidsledighet og bedre muligheter for yrkes­opplæring i videregående opp­læring som følge av Reform 94. Imidlertid er det en større andel av ungdoms­kullene som gjennomfører videregående opplæring enn tidligere, og strukturen gjør det enklere for dem som har valgt yrkesfag å oppnå studiekompetanse. Det er imidlertid vanskelig å si noe om hvor mange av disse som vil søke seg til høgre utdanning over tid.

Det forventes at andelen voksne søkere til høgre utdanning vil øke som følge av kompetansereformen. Gjen­nom­snittsalderen i den yrkesaktive delen av befolkningen vil bli høyere de neste 10-20 årene. Sam­tidig vil utdanningsnivået i den voksne befolkningen øke. Begge disse faktorene gir grunnlag for å forvente økt behov for etter- og videreutdanning på høgre nivå, men utgjør en usikkerhetsfaktor i forhold til forventninger om størrelsen på søk­ningen til høgre utdanning de nærmeste årene.

Med den sterke veksten i søkningen til høgre utdanning fra siste halvdel av 1980-tallet har adgangen til høgre utdanning blitt utvidet ved å øke måltallet for det totale antall studenter. I St meld nr 66 (1984-85) Om høyere utdanning ble dette målet konkretisert til 100 000 studieplasser i 1995. I St meld nr 19 (1986-87) Tillegg til St meld nr 66 ble antallet økt til 105 000 i 1995. Tallet var basert på en forutsetning om samme studenttilstrømming som tidligere på 1980-tallet, og fastsatt som et realistisk anslag for opptrapping av ressursene til høgre utdanning. Allerede mot slutten av 1980-tallet var det klart at studenttallet i 1995 vil være mye høyere enn det som var målet i St meld nr 66 og St meld nr 19. Som det framgår av tabell 2.3. over, var det totale studentmåltallet i 1995 på 170 313.

På bakgrunn av en reduksjon i total søkermengde ble det foreslått og vedtatt en reduksjon på 2 000 studieplasser ved universitetenes allmennfakulteter i forbindelse med statsbudsjettet for 1998. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1999 ble det foretatt en ytterligere inndragning av 500 studieplasser innenfor de samme fagområdene. Reduksjonen i 1999 ble fordelt tilnærmet forholdsmessig mellom universitetene, de statlige høgskoler og de private høgskolene. Som en oppfølging av Regjeringens vurderinger slik disse kommer til uttrykk bl a i Næringsrettet IT-plan 1998-2001, St meld nr 38 (1997-98) IT-kompetanse i et regionalt perspektiv og Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998-2001, er det opprettet nye studieplasser innenfor helsefag og IT-utdanninger i 1998. Det ble også tildelt studieplasser innenfor praktisk-pedagogisk utdanning. Tildeling av nye studieplasser har medført at den totale kapasiteten har økt, også i 1998 og i 1999.

Selv om søkningen til grunnutdanningene ved universiteter og høgskoler totalt har gått ned, er søkermassen fremdeles større enn opptakskapasiteten. Tabell 2.4 viser også at det var en økning i antall personer som møtte til studiestart i 1998, selv med en nedgang på om lag 6 500 søkere fra 1997 til 1998, jf tabell 2.1 over.

Data fra Samordna opptak (SO) viser at antallet personer som er tatt opp til et studium og har møtt til studiestart høsten 1998, tilsvarer noe over 97 pst av opptakskapasiteten, og det er således en god utnytting av kapasiteten, jf nærmere omtale nedenfor.

Private institusjoner i universitets- og høgskolesektoren utgjør et viktig supplement til universitetene og de statlige høgskolene, og studenttallene ved de private institusjonene har også økt gjennom 1990-tallet. Det har vært en økning i studenttallene for tilskudd innenfor prioriterte utdanninger som IT-, sykepleier- og lærerutdanninger. De private høgskolene har således bidratt til å realisere høyt prioriterte oppgaver innenfor høgre utdanning.

2.2 Kandidattall

Den sterke studentveksten innenfor høgre utdanning har økt antall kandidater innenfor hovedfag, profe­sjonsstudier og lavere grads studier.

Antall kandidater med hovedfag har steget fra 1 573 i 1992 til 2 637 i 1998, tilsvarende en økning på nærmere 70 pst i løpet av perioden. I tabell 2.7 framgår det at også antall uteksaminerte kandidater innenfor profesjonsstudier og flerårige yrkesrettede utdanninger har økt betydelig, med en vekst på nærmere 40 pst i perioden. Det kan imidlertid ta opp til 6-7 år fra opptaket økes til dette kommer til uttrykk gjennom kandidattallene, og det kan forventes en vekst kommende år i antallet kandidater med hovedfag, profesjonsutdanninger og flerårige yrkesrettede utdanninger.

I tillegg til kandidatene som framgår av tabellene, ble det i 1998 avlagt i overkant av 33 000 årseksamener på lavere grads nivå til sammen ved universitetene, de vitenskapelige høgskolene og de statlige høgskolene.

Gjennom de senere årene har det vært en forskyvning av hvilke fagfelt kandidatene på høgre grads nivå er utdannet innenfor.

Den største relative økningen har kategoriene humaniora og jus. Tabell 2.8 viser at andelen av kandidatene innenfor kategoriene samfunnsvitenskap, økonomi/administrasjon og undervisning har økt. Størst relativ reduksjon er det innenfor kategoriene naturvitenskap, medisin/helsefag og jordbruk/skogbruk/fiske. Innenfor helsefagene er det imidlertid en stor økning i antall kandidater på lavere grads nivå, som ikke inngår i grunnlaget for tabellen, jf senere omtale. Også teknologi/naturvitenskap har fått noe redusert andel av det totale antall kandidater. Totalt sett utgjør fortsatt personer med teknologisk og naturvitenskap utdanning klart den største kandidatgruppen. Effekten av de siste års kraftige økning i opptakskapasitet innenfor spesielt helse- og omsorgsfag og IT-utdanninger kommer imidlertid ikke fram av tabellen.

Fordi antallet kandidater innenfor høgre grads nivå er tilnærmet fordoblet i løpet av perioden, er det en økning i antall kandidater innenfor alle kategoriene i tabellen.

Den organiserte forskerutdanningen har gitt en betydelig vekst i antall avlagte doktorgrader, jf tabellen over.

2.3 Studietilbøyeligheter og andel av befolkningen med høgre utdanning i Norge og andre land

Det har vært en økning i andelen av befolkningen som har fullført høgre utdanning gjennom 1980- og 1990-tallet, både i Norge og i OECD-området for øvrig. Når Norge sammenlignes med de andre OECD-landene, var det i 1996 en større andel av befolkningen med fullført høgre utdanning i Norge enn gjennomsnittet for OECD. Det er kun USA og Canada som har en høyere andel, og i Sverige er befolkningsandelen med høgre utdanning på samme nivå som i Norge, jf tabell 2.10.

Når befolkningen deles i ulike alderskategorier, er andelen med høgre utdanning størst blant yngre alderskategorier. Norges positive avvik fra OECD-gjennomsnittet er størst for disse gruppene. En gjennomgang av ulikheter etter kjønn viser at det i Norge er blant kvinnene det er størst andel som har høgre utdanning for de yngre alderskategorier. For de eldre alderskategorier er det et flertall av menn som har høgre utdanning.

Som det går fram av tabell 2.11, er økningen i studietilbøyelighet ikke noe fenomen som er særskilt for Norge, da studietilbøyeligheten de senere årene har økt i samtlige OECD-land. Som en følge av høy studietilbøyelighet vil andelen av befolkningen med høgre utdanning fortsatt øke, i Norge som i OECD-landene for øvrig.

Tabellen viser at studiemønsteret i Norge avviker noe fra andre OECD-land ved at studietilbøyeligheten er relativt mye høyere i Norge for alders­kategorien 22-25 år. Som i de andre nordiske landene er studietilbøyeligheten i Norge høyest i denne aldersgruppen. Av de utvalgte landene er det bare Finland som hadde høyere studietilbøyelighet i denne aldersgruppen i 1990 og 1996. I vurderingen av studietilbøyeligheter for alderskategorien 18 til 21 år må det tas hensyn til at norske elever i regelen avslutter videregående opplæring som 19-åringer, mens 18-åringer i en rekke av de andre landene begynne å studere. Både verneplikten og at det i Norge er mer vanlig å ta arbeid i ett eller flere år før studier påbegynnes, reduserer studietilbøyeligheten for den yngste av alderskategoriene.

Det er bare Sverige og Finland blant OECD-landene hvor offentlige utgifter til høgre utdanningsinstitusjoner utgjorde en større andel av brutto nasjonalprodukt enn i Norge. Norge er det OECD-landet som har hatt størst vekst i denne andelen i perioden fra 1990 til 1995, med en økning på om lag 35 pst i løpet av disse årene, fra 1,1 til 1,5 2.

2.4 Norske studenter i utlandet og ­studentutveksling

Det er en lang tradisjon for at et større antall norske studenter tar hele eller deler av sin utdanning i utlandet. Tidligere ble studier i utlandet særlig begrunnet i for lav kapasitet i det norske utdanningssystemet. Ettersom kapasiteten er økt innenfor høgre utdanning i Norge, har behov for internasjonal kompetanse i samfunns- og næringsliv og også ønsket om andre faglige tilbud og muligheter enn de som gis ved norske institusjoner, blitt sterkere vektlagt som verdi ved å studere i utlandet. For studier i utlandet som gir kompetanse for yrkesutøvelse eller videre studier i Norge, har studentene studiestøtte gjennom Statens lånekasse for utdanning. Det totale antallet norske studenter i utlandet har økt gjennom 1990-tallet, jf tabellen nedenfor, som i hovedsak omfatter norske studenter som tar hele sin utdanning utlandet.

I perioden fra 1985 til 1998 har andelen av utenlandsstudentene som tar sin utdanning i et annet nordisk land, sunket fra vel 30 til noe under 20 pst. Andelen i Storbritannia har økt fra vel 20 til nærmere 35 pst, mens det for USA og Canada var nærmere en halvering fra noe under 30 til om lag 15 pst. Resten av studentene fordeler seg på mange land, men hovedtyngden befinner seg i Vest-Europa, framfor alt i Tyskland. De mest markante trekkene er ellers en kraftig økning i antallet norske studenter i Australia, Ungarn, Polen og Nederland, slik at Lånekassen studieåret 1998/-99 gir støtte til henholdsvis 767, 402, 243 og 434 norske studenter i disse landene. De siste årene er det også registrert en betydelig nedgang i antallet norske studenter i Tyskland og Sverige. Nedgangen i Sverige er imidlertid lavere enn økningen i antallet norske studenter i Danmark.

Ved studier i land utenfor Norden og Øst-Europa gis det vanligvis et tillegg for å kompensere høyere leveomkostninger. Det gis støtte til to årlige reiser mellom Norge og studielandet, og fra studieåret 1999/2000 gis reisestøtten med 70 pst som stipend og 30 pst som lån.

Det er innført et språkstipend, som skal stimulere flere til å ta utdanning i ikke-engelskspråklige land. Stipendet ble gitt med 10 000 kroner i studieåret 1998/-99 og økt til 15 000 kroner fra studieåret 1999/2000. Det er for tidlig å fastslå om ordningen vil stimulere til en forskyvning i søkermønstret mot ikke-engelskspråklige land.

Tradisjonelt har en stor del av de norske studentene tatt teknologisk og økonomisk utdanning i utlandet. I St meld nr 19 (1996-97) Om studier i utlandet ble det rapportert om en økende andel som tar kunst- og kunsthåndverkfag, hotellfag/turisme, medisin og sykepleie i utlandet. De siste årene er det også registrert en mindre økning innenfor fysioterapi og veterinærmedisin, og en sterk økning innenfor psykologiutdanningen og innenfor journalistikk/media. Innenfor teknologiske fag har det vært en nedgang de siste årene. Dette er imidlertid en ønsket utvikling, som er begrunnet i god kapasitet innenfor ingeniørfag i Norge. Fra studieåret 1998/–99 bevilges det således ikke lenger tilleggsstipend til studier på bachelornivå i teknologiske fag i Storbritannia og USA, med unntak av IT-fag og et par andre studieretninger. Innenfor merkantile fag er det en økning i antallet utenlandsstudenter.

Studenter som velger å ta utdanning i land med skolepenger, kan få støtte i form av gebyrstipend til en rekke utdanningstyper. Til en del utvalgte studiesteder kan det gis ytterligere stipend til skolepenger (tilleggsstipend). Øvre grense for gebyrstipend er for studieåret 1999/2000 fastsatt til 48 960 kroner. Med tilleggsstipend kan den samlede støtten til skolepenger bli 100 720 kroner. Totalt ble det i studieåret 1997/-98 tildelt gebyrstipend med 313,2 mill kroner og tilleggsstipend med 24,9 mill kroner.

Gebyr- og tilleggsstipendordningene har vist seg å være viktige styringsredskaper der studentene betaler skolepenger. Dette gjelder først og fremst Storbritannia, USA og Australia. Som nevnt ovenfor har departementet innført en begrensning i tilleggsstipend til bachelorgraden i teknologiske fag. På bakgrunn av den meget raske veksten i antall norske studenter ved en del utdanningsinstitusjoner vil departementet fra studieåret 1999/2000 også redusere tildelingen av gebyrstipend til kunst- og kunsthåndverksfag, design og dans i Storbritannia.

Departementet har nedsatt et rådgivende utvalg for gebyr- og tilleggsstipend med representanter utpekt av Universitetsrådet og Høgskole­rådet, studentorganisasjonene, arbeidslivets parter, Statens lånekasse for utdanning, Norges forskningsråd, arbeidsmarkedsetaten og Statens helsetilsyn. Utvalget har som mandat «å vurdere og fremme forslag overfor departementet om hvilke studier og læresteder som skal kvalifisere for gebyr- respektive tilleggsstipend. I denne vurderingen skal utvalget legge vekt på behovet for å tilføre Norge kompetanse på områder hvor det er knapphet i det norske utdanningssystemet, eller hvor utdanning i utlandet vil kunne tilføre landet kompetanse som norske utdanningsinstitusjoner ikke kan gi». I tillegg til at utvalget fortløpende skal vurdere fag og studiesteder, har det også fått i oppdrag å utrede gebyrstipend til humanistiske fag og prosentstipendmodell for tildeling av gebyr- og tilleggsstipend, jf Stortingets vedtak under behandlingen av St meld nr 19 (1996-97) Om studier i utlandet.

I tillegg til utenlandsstudentene som er presentert i tabellene over, er det en stor gruppe av studenter som har studieoppholdet organisert gjennom utvekslingsavtaler innenfor SOKRATES-/ERASMUS-programmet, det nordiske Nordplus, bilaterale avtaler studiesteder i Norge har med enkeltinstitusjoner i utlandet, og også gjennom andre avtaler og programmer, som for eksempel praksisopphold i utenlandske bedrifter i regi av Leonardo-programmet.

Studentutvekslingen utgjør en viktig del av det internasjonale arbeidet ved universiteter og høgskoler. Høstsemesteret 1998 registrerte Statens lånekasse for utdanning at det var 1 743 norske studenter i utlandet gjennom ulike utvekslingsprogrammer. De fleste reiser ut i regi av SOKRATES/ERASMUS, jf tabellen under. Det er også et betydelig antall norske studenter som har studieopphold gjennom Nordplus, og høstsemesteret 1998 var det registrert 254 norske studenter med studieopphold i de andre nordiske landene gjennom dette programmet.

Den type utveksling hvor studentene tar deler av studiene i utlandet som ledd i programmsamarbeid eller andre avtaler inngått av universitetene og høgskolene, har som særskilt kvalitet at de bygger på avtaler som gir den enkelte student uttelling i hjemlandet for studieperioden i utlandet. Dette forutsetter et godt og tillitsfullt samarbeid mellom institusjonene, noe som i seg selv representerer et viktig internasjonaliseringsbidrag. Studentenes erfaringer fra utlandet og gjestestudentene de utveksles med representerer også et bidrag til videreutvikling og fornying av den faglige virksomheten ved institusjonene. I mange tilfeller har studentutveksling ført til andre typer samarbeid mellom institusjonene, som faglig utviklingsarbeid og nye studietilbud.

Departementet vurderer det som viktig å legge forholdene til rette for studentutveksling, bl a gjennom deltakelse i utdannings- og forskningsprogram innenfor EU og mellom de nordiske land, lån til studier i utlandet gjennom Statens lånekasse for utdanning og tildeling av gebyrstipend.

Studenter som tar et delstudium som er kortere enn ett semester, får støtte per måned etter samme satser som ved lengre opphold. SOKRATES-/ERASMUS-studenter fikk tidligere ikke støtte som utenlandsstudenter på grunn av det særskilte stipendet som ble bevilget over programmet. Størrelsen av stipendet var imidlertid avhengig av hvor mange som deltok i programmet i det enkelte år. Med et økende antall deltakere ble stipendet stadig mindre. Fra studieåret 1998/99 får alle SOKRATES-/ERASMUS-studenter nå støtte som andre utenlandsstudenter, i tillegg til det særskilte stipendet som gis gjennom programmet.

For å legge til rette for studentmobilitet mellom ulike land som del av studieløp, er de fleste norske universiteter og høgskoler med i ECTS-samarbeidet (European Credit Transfer System) i SOKRATES-programmet. Dette er en metode for å regne ut, og dermed kunne innpasse, studiebelastning og –resultater mellom samarbeidende institusjoner i ulike land.

Det er også et økende antall utenlandske studenter ved norske læresteder, jf tabell 2.15 neste side. Som en følge av en avtale mellom de nordiske land som innebærer at bosatte i et nordisk land skal ha likeverdig tilgang til offentlig høgre utdanning innenfor de andre landene, er det en betydelig studentmobilitet mellom disse landene.

Utenlandske studenter som har kortere studieopphold organisert gjennom utvekslingsavtaler kommer i tillegg til studentene i tabell 2.15. ­Høsten 1998 var det registrert 1 735 utenlandske studenter ved norske læresteder gjennom slike programmer for utveksling.

2.5 Endringer i fordeling av kapasitet mellom institusjoner

Både for å nå målet om lik rett til utdanning og for å ivareta særskilte regionale behov for enkelte typer av arbeidskraft, er det ved utbygging av kapasiteten innenfor høgre utdanning lagt vekt på en målrettet geografisk og institusjonell fordeling av studieplasser. I tabell 2.17 framgår det hvordan institusjonene har hatt ulik vekst gjennom 1990-tallet.

Institusjonenes ulike fagportefølje vil være en av flere forklaringer på ulik veksttakt, jf tabell 2.20 over utvikling i opptakstall for utvalgte utdanninger. Ulik veksttakt forklares også ved målet om en målrettet geografisk og institusjonell fordeling av studieplasser. Videre vil institusjonene som ikke oppfyller sine totale måltall for antall studenter, i begrenset grad bli tildelt nye studieplasser.

Som det går fram av tabell 2.17, er det godt samsvar med måltallet og det faktisk registrerte antall studenter for universitets- og høgskolesektoren samlet sett, med et avvik mellom registrerte studenter og studentmåltall på om lag en pst. Det framgår også at det er variasjoner over tid for en rekke av institusjonene. For de statlige høgskolene er søkersvikt til ingeniørutdanningen hovedforklaring på ledig kapasitet.

2.6 Sosial- og geografisk rekruttering til høgre utdanning

Det har vært et uttalt mål i norsk utdanningspolitikk å fremme lik sosial og geografisk rekruttering til høgre utdanning. Utbyggingsmønster og struktur i videregående opplæring, studiefinansiering gjennom Statens lånekasse for utdanning og målrettet utbygging av universiteter og høgskoler i alle deler av landet er viktige tiltak å fremme dette målet, slik at høgre utdanning blir et reelt tilbud uavhengig av sosiale og økonomiske forhold, kjønn eller bosted.

Kartpresentasjoner i figur 2.1 og 2.2 viser andel av befolkningen med høgre utdanning i landets kommuner og andel av befolkningen i alderen 19-24 år som studerer.

Kilde: SSB. Data per 1. oktober 1997

Kilde: Kilde: SSB. Data per 1. oktober 1997

Statistisk sentralbyrå har en inndeling i kommunegrupper etter næringsstruktur, og bl a ulikhet i lokalt arbeidsliv vil ha betydelig forklaringskraft for variasjonene som framgår i kartpresentasjonen i figur 2.1.

For å nå målet om lik rett til utdanning uavhengig av bosted er det lagt vekt på å oppnå en god geografisk fordeling av studieplasser, og kapasiteten er bygd ut ved høgskoler i distriktene. Videre har økt omfang av desentraliserte tilbud og tilbud om fjernundervisning vært vurdert som viktige virkemidler for å legge til rette for at også personer som er i en livs- og arbeidssituasjon som gjør at det vil være mindre attraktivt å følge ordinære studietilbud ved lærestedene, får et fleksibelt utdanningstilbud, også utenfor de større byene. I kartpresentasjonen i figur 2.2 framgår det at det er lagt et grunnlag for å redusere de geografiske ulikhet­ene i andelen av personer med høgre utdanning.

Ved sammenlikning av kartpresentasjonene over går det fram at det i en rekke kommuner og områder er store relative forskjeller mellom de to kartene når det gjelder utdanningsnivå i befolkningen på stedet og andel av ungdom som søker utdanning. Kartene indikerer at det er høy studietilbøyelighet i hele landet, og at det ikke entydig er slik at høy studiefrekvens er et byfenomen. Mange av de kommuner som har studietilbøyelighet på over 30 pst, ligger utenfor urbane deler av landet. Med unntak for deler av Finnmark er det typiske at det er enkeltkommuner mer enn større områder som skiller seg ut ved lav studietilbøyelighet. Ved sammenligning mellom kommuner må det tas hensyn til at selv om reglene for bostedsregistrering er slik at studenter ikke skal melde flytting til studiested, vil det være unntak fra dette som hever studentandelen i kommuner med universiteter og høgskoler.

Andelen av befolkningen med høgre utdanning viser et annet bilde ved at det synes større forskjeller mellom kommunene, og at det er mer markante forskjeller mellom større områder. Til en viss grad kan dette forklares ved næringsstrukturen, jf tab 2.18. Det er også grunn til å anta at dårlige muligheter til skolegang utover obligatorisk skole for eldre årsklasser er en viktig forklaringsfaktor. Det er videre verdt å merke seg at en rekke kommuner i Nord-Norge rangerer relativt høyt når det gjelder utdanningsnivå i befolkningen. Ordningen med avskrivning av studielån framstår som en sannsynlig forklaringsfaktor på at Finnmark og Nord-Troms har høy andel av befolkningen med høgre utdanning.

Kartene indikerer at det i stor grad har lykkes å gjøre høgre utdanning til et reelt alternativ for ungdom uavhengig av bosted og sosial bakgrunn. Det er imidlertid fortsatt enkelte typer skjevrekruttering til høgre utdanning. Statistisk sentralbyrå (SSB) 3 har undersøkt overganger i utdanningssystemet i 1997. Denne viser at om lag 35 pst av avgangselevene fra videregående skole våren 1997 hvor minst en av foreldrene har fullført en lengre høgre utdanning, var registrert som studenter innenfor høgre utdanning høsten 1997. Tilsvarende tall for avgangselevene hvor foreldrene hadde grunnskole eller videregående skole som høyeste utdanning, var henholdsvis 28 og 19 pst.

I samsvar med disse tendensene viser SSBs undersøkelse at 74 pst av alle i alderskategorien 25 til 39 år hvor minst en av foreldrene hadde fullført en lang høgre utdanning, selv hadde fullført en høgre utdanning. Tilsvarende tall der foreldrene hadde grunnskole som høyeste fullført utdanning, var 12 pst.

SSBs undersøkelse viser også en klar statistisk sammenheng når elevenes valg av utdanningsinstitusjon ses i sammenheng med foreldrenes høyeste utdanning. Blant de elevene som i 1997 gikk rett fra videregående skole til høgre utdanning, valgte 75 pst av elevene som hadde foreldre med lengre høgre utdanning, å studere ved et universitet, og 25 pst valgte å studere ved en høgskole. Blant personer hvor foreldrene hadde grunnskole som høyeste fullførte utdanning, valgte kun 27 pst å studere ved et universitet, mens 73 pst valgte å studere ved en høgskole.

En annen skjevrekruttering til høgre utdanning består i at studietilbøyeligheten blant innvandrere er lavere enn for befolkningen totalt, jf tabell 2.19.

Rekrutteringen til høgre utdanning blant førstegenerasjons innvandrere er blitt bedre i løpet av perioden. Deler av ulikhetene i studietilbøyeligheter som går fram av tabellen, forklares ved at særlig førstegenerasjons innvandrere har en stor andel elever i videregående opplæring blant personer i aldersgruppen 19 til 24 år, men andelen av personer som ikke er i utdanning i det hele tatt, er høyere for denne gruppen enn befolkningen totalt.

2.7 Spesielt om søker-, opptaks- og kandidattall for enkelte yrkes­rettede utdanninger

Ved dimensjonering av de ulike utdanninger har det vært et mål at flest mulig av de utdanningssøkende skal få et studietilbud som samsvarer med egne studieønsker. Spesielt når det gjelder enkelte yrkesrettede utdanninger, har det ikke vært ansett som realistisk å tilpasse opptakskapasiteten til søkningen alene. Registrerte mangler på arbeidskraft, eller muligheter for dette, har vært den viktigste begrunnelsen for å øke ­kapasiteten innenfor helse- og sosialfag, lærer­utdanninger og innenfor IT- og andre teknologiutdanninger. De senere år er det derfor opprettet et større antall studieplasser begrunnet i samfunnets behov for høyt utdannet arbeidskraft. På denne bakgrunn har det vært en betydelig økning i opptakskapasiteten innenfor lærerutdanninger og helse- og sosialfaglige utdanninger gjennom 1990-tallet. Hensynet til arbeidsmarkedets behov har de siste årene også ført til økt kapasitet innenfor IT-utdanninger, og det er opprettet 835 nye studieplasser innenfor IT-utdanningene i 1998. Også innenfor flere helsefag er det opprettet nye studieplasser i 1998, slik at totalt antall nye studieplasser innenfor prioriterte studier i 1998 er om lag 2 150.

I perioden fra 1992 til 1998 er opptakstallene økt for utdanningene som er presentert i tabell 2.20, med unntak for faglærerutdanning. For barnevernpedagog- og sosionomutdanningene var det om lag en dobling av kapasiteten i løpet av få år omkring 1990.

Opptakskapasiteten innenfor utdanningene i tabellen foran er økt gjennom tildeling av nye studieplasser, pålegg til institusjonene om omdisponering av studieplasser, og gjennom institusjonenes egne omdisponeringer av studieplasser fra studier med ledig kapasitet.

Fullføringsprosentene for de som starter disse utdanningene, er stort sett gode, og ligger ofte omkring 90 pst. Med økning i opptakstallene de senere år, jf tabell 2.18, vil kandidattallene stige ytterligere utover det nivå som framgår av tabell 2.21.

Selv om søkningen til de fleste utdanninger har gått ned siden årene 1993-1995, er søkningen fortsatt høy i forhold til opp­taks­­kapasi­teten innenfor flertallet av de yrkesrettede utdanningene som er presentert i tabellen under.

Som det går fram av tabell 2.20, er det gjennomgående stor søkning til utdanningene innenfor helse- og omsorgsfag, lærerutdanningene og IT-utdanningene som er presentert her. Nedgangen i antall søkere som har førskolelærerutdanning som førsteprioritet, er imidlertid svært stor fra 1996 til 1997, og videre også til 1998. Søkningen til høgskoleutdanning i informasjonsteknologi følger et annet mønster, med kraftig økning siden 1995. Når det gjelder ingeniørutdanning, har det tilsynelatende vært et tilstrekkelig antall førsteprioritetssøkere for å fylle studieplassene. En større andel av søkerne har imidlertid ikke vært kvalifisert for opptak, grunnet mangel på forkunnskaper innenfor matematikk og fysikk. I 1996 ble nærmere 20 pst av studieplassene ikke fylt opp ved opptaket. Departementet iverksatte derfor, i samarbeid med institusjonene og ulike organisasjoner, særskilte rekrutteringstiltak for å stimulere ungdom til å kvalifisere seg til høgre teknisk-naturvitenskapelig utdanning. Disse tiltakene ser ut til å ha effekt, og i 1997 var andelen av ledige studieplasser innenfor ingeniørutdanningene redusert til om lag 10 pst. For 1998 viser tallene en ytterligere forbedring, slik at det tilsvarende tallet er redusert til om lag 5 pst.