6 Sammenfattende vurderinger, tiltak og virkemidler

Med dagens utdanningskapasitet ligger det til rette for at mer enn halvparten av ungdomskullene kan få høgre utdanning. Universiteter og høgskoler skal også gi tilbud til andre befolkningsgrupper i samsvar med intensjonene i kompetansereformen. Med dagens høye nivå på kapasiteten i høgre utdanning, nedgang i ungdomskullene de kommende årene og usikkerhet med hensyn til framtidig studietilbøyelighet, er det ikke grunnlag for fortsatt vekst i norsk høgre utdanning. Det er et mål å opprettholde et høyt studenttall.

Det er avgjørende å opprettholde et desentralisert utdanningsmønster som gir likhet i adgang til høgre utdanning og sikrer en best mulig spredning av kompetanse i landet. Dagens institusjons­truktur danner derfor grunnstammen i arbeidet med å videreutvikle studietilbudet i norsk høgre utdanning.

Endringer i søkermønsteret, iverksetting av kompetansereformen og nye behov i samfunns- og arbeidsliv krever fortsatt overordnet nasjonal styring når det gjelder studietilbud og studiekapasitet. Dette stiller samtidig institusjonene overfor nye krav og utfordringer. På dette grunnlag er det nødvendig å se på institusjonenes rammebetingelser og gi økt frihet innenfor de retningslinjer som trekkes opp i denne meldingen.

Rekrutteringsbasen til høgre utdanning endres. Kompetansereformen vil føre nye grupper til universiteter og høgskoler. Adgang på grunnlag av realkompetanse vil bidra til det. Det må arbeides for å få bedre rekruttering til enkelte andre studier, særlig innen teknologi.

Det er et fortsatt en hovedmålsetting å dekke individuelle ønsker om høgre utdanning, samtidig som den etablerte kapasitet må dekke samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft. Studiekapasiteten må gi rom for å ivareta begge disse hovedhensyn. Det bør utvikles et mer differensiert studietilbud med økt vekt på kortere studieløp, men også tilbud for dem som søker videre kvalifisering. Med det store antall kandidater fra lavere grads studier må det forventes ytterligere økt søkning til hovedfag og til forskerutdanning. Både rekrutteringsbehovene i forskningssystemet og i arbeids- og næringsliv ellers tilsier at forskeropplæring utvides.

Studier i utlandet vil fortsatt være viktige både som ledd i norske studieløp og som alternativ til studier i Norge.

Departementet mener det framover må fokuseres på følgende hovedgrupper av tiltak og virkemidler:

• Øke kapasiteten i visse utdanninger, i hovedsak ved omdisponering av studieplasser innenfor og mellom de høgre utdanningsinstitusjonene.

• Fortsatt styrking av hovedfag og forskerutdanning.

• Sikre en målrettet fordeling av utdanningskapasitet mellom utdanningsområder, institusjoner og regioner gjennom årlige vedtak om budsjettildeling, adgangsregulering og opptakskapasitet.

• Legge vekt på studiekvalitet og relevans i studieopplegg.

• Øke fleksibiliteten og brukertilpasningen i studietilbudene, bl a når det gjelder pedagogiske og organisatoriske løsninger.

• Legge til rette for at institusjonene kan møte nye utfordringer innenfor etter- og videreutdanning.

• Gi universiteter og høgskoler rammebetingelser og handlingsrom som fremmer deres omstillingsevne.

• Stimulere til høy studiegjennomføring og økt yrkesdeltaking.

• Øke rekrutteringen til prioriterte studier som har lav eller minkende søkning.

• Arbeide for større likhet når det gjelder sosial og geografisk rekruttering til høgre utdanning.

• Fremme økt studentutveksling mellom Norge og utlandet

• Legge til rette for at norske studenter kan nytte sin rett til studier i utlandet

• Målrette gebyr- og tilleggsstipend slik at disse virkemidlene nyttes på de områder der utdanningskapasiteten i Norge ikke dekker behovet for arbeidskraft.

6.1 Videre arbeid med dimensjonering innenfor høgre utdanning

Dimensjonering må vurderes kontinuerlig og er tett knyttet til budsjettering av de høgre utdanningsinstitusjonene.

Mjøs-utvalget er bedt om å vurdere dimensjonering i et prinsipielt og langsiktig perspektiv. Norgesnettrådet skal gi departementet tilråding om grunnleggende prinsipper for etablering og fordeling av fag og utfordringer når det gjelder dimensjonering. Det er forutsatt at Norgesnettrådet skal samarbeide med Universitetsrådet og Høgskolerådet slik at arbeidet også kan skje på grunnlag av vurderinger i deres underorganer. Gjennom disse prosesser vil departementet få innspill som vil gi grunnlag for en bred vurdering av dimensjoneringspørsmålene.

Regjeringen har som mål å opprettholde en desentralisert institusjonsstruktur. Den sikrer studietilbud til personer som ellers kunne være forhindret fra å ta høgre utdanning, kan forebygge fraflytting i distriktene, gi alle landsdeler stabil arbeidskraft og bremse tendensen til sentralisering av kompetanse. De høgre utdanningsinstitusjonene vil kjenne behov i sitt omland og kan legge til rette desentraliserte tilbud utenfor de faste studiestedene. Regjeringens politikk for å styrke de regionale forskningsinstituttene gjennom økte basisbevilgninger befester kompetansemiljøene i distriktene.

6.2 Total kapasitet

I meldingens innledningskapittel vises det til de politiske dokumenter som har trukket opp målene for utbygging av høgre utdanning på 1990-tallet.

Etterspørselen etter høgre utdanning i OECD-området antas å øke også i de landene der det nå er en periode med utflating som i hovedsak skyldes demografiske forhold og et stramt arbeidsmarked 1. Et høyt utdanningsnivå er tjenlig for et land både ved at samfunnet får en høyt kvalifisert yrkesbefolkning, og ved at den enkelte kan få utdanning i tråd med individuelle ønsker. Det er viktig å sikre langsiktig oppbygging av solide kunnskaps­institusjoner, bl a for å bevare og videreutvikle gode forskningsmiljøer og sikre rekruttering til forskning. Samtidig må det utvikles endrings­kompetanse, slik at man evner å løse de nye utfordringer sektoren står overfor innen undervisning og forskning.

Ved å legge til rette for kortere studieløp og bedre gjennomstrømning kan norske universiteter og høgskoler både tilby førstegangsutdanning til mer enn 50 pst av ungdomskullene, tidligere kandidater kan få anledning til å vende tilbake for å utvide og supplere sine kunnskaper, og andre grupper voksne kan realisere ønsker om grunnutdanning eller etter- og videreutdanning.

6.2.1 Fordeling av kapasitet

Hovedtyngden av oppgavene for det enkelte universitet eller hver høgskole vil ligge fast, ikke bare fra et år til et annet, men over en årrekke. Utdanning er avhengig av høy faglig kompetanse på lærersiden. I utgangspunktet må dimensjoneringen ikke koples til kortsiktige endringer verken i søkermønster eller i behov. Men studiekapasitet må kunne endres, både dersom søkningen svikter, eller dersom nye behov erkjennes som viktigere.

Det er ønskelig å bygge på dagens institusjoner og den dimensjonering som ligger til grunn for virksomheten gjennom lokaler og annen infrastruktur. Når oppgavene skifter enten på grunn av fall i søkning eller behov for økning innen visse utdanninger, stiller det krav til omstillingsevne og faglig utvikling på den enkelte institusjon. Det er derfor meget viktig at det drives strategisk planlegging som legger premisser for endring ut fra forholdene ved den enkelte institusjon og ut fra de signaler som gis om behov for ulike utdanninger. Som ledd i dette arbeidet må institusjonene definere faglige kjerneområder, identifisere fagområder for ekspansjon, og blinke ut områder hvor de eventuelt kan trappe ned for å realisere høyt prioriterte tiltak.

Departementet mener det ut fra dagens forutsetninger i hovedtrekk er en rimelig fordeling av studieplasser på de ulike høgre utdannings­institusjonene. Denne vil alltid måtte vurderes i lys av budsjettsituasjonen, faktisk studenttall og endringer i oppgavene. Endringer i kapasitet innen bestemte utdanninger vil i stor utstrekning kunne skje ved omstilling innad i et universitet eller en høgskole. Dette utelukker ikke at det fortsatt vil være nødvendig å flytte studieplasser mellom institusjonene.

Når søkningen svikter, forutsetter departementet at underopptak på ett område kompenseres ved økt aktivitet på andre områder. Universiteter og høgskoler står også fritt til å forskyve kapasitet mellom studier der det ikke er definert opptakskapasitet gjennom adgangsregulering eller gjennom opptaksrammer i tildelingsbrev. Dette er en del av det ansvar institusjonene har for sin faglige utvikling, og der en rekke forhold må trekkes inn i vurderingen. Ikke bare studenttall, men hensynet til institusjonenes totale fagmiljø og bredde, til forskning og langsiktig kunnskaps­forvaltning må settes i fokus.

6.2.2 Kapasitet innenfor ulike utdanninger

På tross av en meget sterk ekspansjon i studieplasser i høgre utdanning de siste årene er det fortsatt mangel på høyt utdannet arbeidskraft innenfor enkelte fagområder. En del av disse utdanningskategorier er underkastet særskilt drøfting. Noen av dem skiller seg ut ved å ha et mer klart definert arbeidsområde enn mange andre, og arbeidslivet er på grunn av autorisasjonsordninger eller annet i sterkere grad enn for andre grupper avhengig av å kunne tilsette nettopp slike kandidater. Grupper som det er eller har vært stor mangel på, er også særskilt omtalt. På grunnlag av utviklingen i søker- og opptakstall, sammenholdt med behovsvurdering og utvikling på arbeidsmarkedet, vil departementet også i det videre gi anslag om behov for oppbygging innenfor enkelte utdanninger og om antatt behovsdekning i andre.

Departementet har ikke hatt som ambisjon å vurdere kapasiteten i alle deler av høgre utdanning. Det er ønskelig at universiteter og høgskoler selv dimensjonerer deler av virksomheten ut fra utvikling av fagprofil og andre faglige kriterier, satsingsområder og søkernes ønsker. Av dette følger at det ikke bare er de særskilt omtalte utdanninger som er viktige, verken når det gjelder å gi samfunnet nødvendig og kompetent arbeidskraft, eller for universiteter og høgskoler som utdannings­institusjoner.

Studiekapasiteten har i løpet av 1990-årene økt betydelig i en rekke av de utdanninger som er vurdert i kapittel 4, men på grunn av utdanningstiden for de enkelte grupper har man ennå ikke fått full effekt av økningen. De vurderinger som kan gjøres av framtidig tilgang på kandidater i forhold til beregnet behov for landet sett under ett, tilsier at det i løpet av få år ikke er grunnlag for å forvente mangel på lærere, førskolelærere og fysioterapeuter. Også for sykepleiere viser framskrivningene at dagens studiekapasitet om noen år vil gi behovsdekning ut fra de forutsetninger som nå er kjent.

For en del utdanninger innenfor helse- og sosialfag og innenfor de ulike lærerutdanningene vil det være store substitusjonsmuligheter, og utdanningskapasitet kan justeres mellom aktuelle utdanninger i forhold til nye og endrede behov. I denne meldingen er det identifisert en del utdanninger der det fortsatt er behov for å styrke kapasiteten. Dette gjelder i første rekke i helseutdanninger som medisin, farmasi, psykologi og odontologi.

Det er knyttet særlig usikkerhet til vurdering av behov innenfor teknologi, og departementet vil følge situasjonen på dette området særskilt.

Styrking av enkelte utdanninger forutsetter at andre må bygges ned. Ved vurdering av hvor studiekapasitet kan trappes ned, vil dårlig søkning være et hovedkriterium. At studieplasser kan fylles, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å opprettholde et studium, dersom det oppstår andre høyt prioriterte behov enten nasjonalt eller ut fra faglige prioriteringer.

Departementet vil vurdere kapasitet på ulike fagområder som ledd i budsjettarbeidet og i forbindelse med vedtak om adgangsregulering. Dersom omstillingsbehov krever en reduksjon i studieplasser ved andre studier, er det naturlig å vurdere en viss reduksjon der kapasiteten er høy og/eller student- og kandidatveksten har vært svært stor de senere år, slik som ved universitetenes allmennfakulteter. Det er i denne sammenheng også nødvendig å se på høgskole­utdanninger som har ledige studieplasser eller svært god kapasitet på landsbasis. Dette vil bl a gjelde enkelte høgskolekandidatutdanninger og studier av kortere varighet på ulike nivåer. Et viktig moment før vedtak om nedlegging av fag eller redusert kapasitet fattes, vil være hensynet til den totale virksomhet ved institusjonen: hvilke muligheter det finnes for å styrke andre sider ved den faglige virksomhet, og om reduksjonen vil svekke undervisning og forskning i andre fag. Hver enkelt institusjon vil måtte foreta vurderinger med utgangspunkt i egen fagprofil og satsingsområder.

6.3 Utfordringer i omstillingsarbeidet

Mange universiteter og høgskoler har problemer med å rekruttere og beholde høyt kvali­fisert undervisningspersonell. Dette er utvilsomt det største hinderet for en rask utbygging av kapasiteten i enkelte utdanning, nå f eks i informasjonsteknologistudiene. I andre utdanninger er praksis­plas­ser et knapphetsgode, og det kan være store begrensinger i forhold til utstyr og lokaler. Kravet om høy faglig kvalitet på under­visning og forskning gjør at kapasitetsøkning kan være meget vanskelig.

Når behovene skifter og et fagområde skal bygges ned, vil personalutgifter oppleves som tyngende.

Universiteter og høgskoler må sikre sin omstillingsevne gjennom personalplanlegging, og de må søke å unngå at langsiktige bindinger knyttet til dagens aktiviteter låser hele deres budsjett. Institusjonene må vurdere om det skal forhandles om en omstillingsavtale med personrettede tiltak for faglig personale. Departementet ønsker å avklare om det er mulig å etablere en ordning med seniorstipend eller bistilling i kombinasjon med pensjon. Departementet vil ta initiativ til en gjennomgang av lov- og forskriftsverk med sikte på at det i større grad enn hittil kan gis tidsavgrenset tilsetting.

Departementet erkjenner at omstilling må ta tid. For å legge til rette for en omdisponering av studieplasser mellom institusjoner og utdanninger, samtidig som hensynet til studiekvalitet og forskningsvirksomhet ivaretas, foreslår departementet at inndragning av studieplasser håndteres slik at tilhørende budsjettreduksjoner ikke gjennomføres med full virkning det første året.

Som i 1998 har departementet i 1999 satt av et beløp til omstillingstiltak.

Departementet vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1999 drøfte innføring av nettobudsjettering for universitetene.

Departementet vil fremme en proposisjon om endring i lov om universiteter og høgskoler som gir lovhjemmel for forsøksvirksomhet innen utgangen av vårsesjonen 1999. Institusjonene vil da kunne gis adgang til andre styringsordninger enn dagens lovverk gir åpning for.

6.4 Andre styringsverktøy

Adgangsregulering vil fortsatt være et nødvendig virkemiddel for å sikre studiekvalitet og god regional fordeling av studiekapasiteten i landet. Departementet mener det er aktuelt å begrense adgangen til studier ved allmennfakultetene i Sør-Norge for å motvirke rekrutteringssvikt i distriktene.

Det foreslås ikke endringer i den lovfestede retten til å ta eksamen som privatist.

Ulike prosesser er satt i gang for å gi det offentlige utdanningssystemet fleksibilitet til å kunne møte kompetanse­reformens utfordringer, slik at de kan tilby konkurransedyktige tilbud. Stortinget har bestemt det ikke skal være vekttallsbegrensing for egenbetaling fra studenter som følger videreutdanningstilbud ved universiteter og høgskoler. Institusjonene skal stå friere til å utvikle forskjellige utdanningstilbud på fagområder der de ha kompetanse. Departementet vil følge opp dette gjennom nye retningslinjer for etablering av fag og studier.

6.5 Ny organisering av studier

Økt vekt på etter- og videreutdanning og utvikling av mer fleksible og brukertilpassede utdanningsløp kan få betydning for den etablerte strukturen innenfor høgre utdanning. Dette kan gi kortere utdanningsløp, større omfang av modulisering og skreddersydde studietilbud.

Ulike former for brukertilpasset og fleksibel utdanning kan rettes mot målgrupper som ikke kan følge ordinær under­vis­ning ved institusjonene. Dette kan være studenter som har behov for selv å styre progresjon og studietid, og som ikke har anledning til å oppholde seg ved lærestedet over lengre tid, og personer som på grunn av arbeid eller omsorgsoppgaver ikke ville vært i stand til å ta høgre utdanning. Her kan det nyttes kombinasjoner av fjernundervisning, nettbaserte opplegg og institusjonsbasert under­­visning.

Ved å tilby desentralisert utdanning utenfor sitt faste studiested bidrar institusjonen til å nå målgrupper med særskilte behov og å heve kompetansen i regioner som mangler kvalifisert fagpersonell. Slik utvides søkergrunnlaget og kapasiteten i en del utdan­ninger, arbeidstakere uten relevant utdanning kan erverve nødvendig kvalifikasjoner, samtidig som desentralisert organisering kan gi nye praksisplasser. Desentralisert utdanning må imidlertid ikke underminere sentrale prinsipper som lå til grunn for høgskolereformen om konsolidering og samling av fagmiljøer i større og faglig sterke enheter. Hensynet til god utnytting av faglige og økonomiske ressurser setter grenser for grad og omfang av desentralisering.

Departementet forutsetter at kompetansereformen vil øke omfanget av ulike former for brukertilpasset og fleksibel utdanning .

6.6 Rekrutteringsarbeid

En bredest mulig rekruttering til høgre utdanning er i samfunnets interesse både for å sikre kompetanseheving og å øke den enkeltes velferd i vid forstand. Det er behov for høgre utdanningsinstitusjoner som kan møte en rekke forskjellige ønsker og behov i hele befolkningen. Vurdering av realkompetanse som grunnlag for opptak til norske universiteter og høgskoler vil åpne for nye studentgrupper.

Informasjons- og rekrutteringsarbeid er viktig og må drives både på nasjonalt nivå og fra den enkelte utdannings­institusjon. Enkelte utdanninger, i første rekke innenfor naturvitenskap, matematikk og teknologi, har over tid hatt svak rekruttering, ikke minst fra kvinnelige søkere. Det er satt i verk særskilte tiltak for å stimulere søkning til disse utdanningene. Våren 1999 har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet etter initiativ fra Rådet for høgre utdanning i Nord-Norge iverksatt arbeid med utredning av behov og rekrutteringstiltak innenfor fiskeri- og akvakulturutdanning på alle nivåer.

Det er et mål å fremme rekruttering fra grupper som har lav studietilbøyelighet, bl a innvandrere. Som ledd i oppfølgingen av Handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet satt i gang tiltak for å styrke rekrutteringen av personer fra språklige minoriteter til lærer-, sosial- og helsefagutdanningene. Fra og med høsten 1996 har departementet gitt Høgskolen i Oslo midler til forkurs i norsk fagspråk for studenter fra språklige minori­teter. Opplegget har vært utprøvd og utbedret, og midlene til forkurset er videreført, også for studieåret 1999/2000.

Utdanning er et viktig virkemiddel for å inkludere funksjonshemmede i samfunns- og yrkeslivet. Høgre utdanning er et prioritert område i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, jf St meld nr 8 (1998-99). Regjeringen vil satse på ulike tiltak som vil sikre rekruttering og tilrettelegging av utdanningstilbud som er brukervennlige, og inngår i en helhetlig strategi for satsing på funksjonshemmede i høgre utdanning.

6.7 Oversikt over utvikling i opplæringssystemet og arbeidslivet

For bedre å være forberedt på endringer i studietilbøyelighet, studievalg, og kompetansebehov er det viktig at utdanningsmyndighetene tar i bruk virkemidler som kan gi en bedre oversikt over utvikling og endringer i opplærings­systemet og i arbeidslivet. Departementet har i samarbeid med Statistisk sentral­byrå, Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) igangsatt et omfattende arbeid for å bedre statistikktilgang og annet kunnskapsgrunnlag for hele utdannings­feltet. For feltet høgre utdanning er det av særlig betydning å ha bedre løpende oversikt over forhold som på påvirker rekrutteringen til høgre utdanning, etterspørselen etter utdannet arbeidskraft, valg innenfor høgre utdanning, utdanningssystemets effekt, både kvalitativt og kvantitativt. Det legges også vekt på å utvikle indikatorer som synliggjør forskningen ved institusjonene.

Også gjennom OECD samarbeider Norge om utvikling av indikatorsystemer innenfor utdanning på alle nivåer. OECD har på grunnlag av den internasjonale leseundersøkelsen (ILS) og den internasjonale matematikk­stu­dien (TIMMS) igangsatt et omfattende arbeid for å måle kvalitetsutviklingen på en rekke utdannings­felt. Norge deltar aktivt i dette arbeidet, og bygger opp nasjonal spisskompetanse som kan bidra til undersøkelsene og sikre at rapporteringen kan komme til nytte i den nasjonale politikkutformingen.

Norgesnettrådets sekretariat skal bistå departementet og institusjonene i statistikkarbeidet i sektoren og identifisere mangler i etablerte datakilder. Norgesnettrådet skal ha kompetanse til å klargjøre statistikk på bakgrunn av eksisterende opplysninger og analysere data som beslutningsgrunnlag for departementet og andre myndigheter når det gjelder utdanningskapasitet på ulike fagområder, for å få fram relevante og fullstendige oversikter og statistikker om høgre utdanning.

Samarbeidet med Statistisk sentralbyrå om framskrivninger av etter­spørsel og tilbud i arbeidsmarkedet etter høyt utdannet personell kan utvides og forbedres. Samarbeidet skal bl a legge til rette for kontinuerlig utvikling av modellene ved at nye forutsetninger kan legges inn i modellene i samsvar med politiske prioriteringer, nye bestemmelser om arbeidstid og arbeidsforhold m.m. Departementet vil også samarbeide med andre fagdepartementer om personellbehov innenfor deres ansvarsområder. Det er videre naturlig å ha kontakt med organisasjonene i arbeidslivet, særlig når det gjelder etter- og videreutdanningstilbud.

Departementet har også initiert utviklingen av et overvåkingsprogram for rekruttering og gjennom­strøm­ming i utdanningssystemet lagt til Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU). Gjennom programmet blir ulike utviklingstendenser analysert, og departementet og institusjonene får således bedre grunnlag for oppfølging av gjennomstrømning og studieprogresjon.

6.8 Prosedyrer for godkjenning av utenlandsk utdanning

Det har vært rettet kritikk mot at behandlingsprosedyrene for vurdering av søknader om akademisk godkjenning av utenlandsk utdanning i for­hold til tilsvarende norsk utdanning er for byråkratiske, og at prosessen tar for lang tid. Stortinget har bedt departementet legge fram et forslag om et nasjonalt organ for tilrettelegging for internasjonalisering.

Departementet har vurdert den videre organisering av arbeidet med godkjenning av utenlandsk utdanning og yrkes­kompetanse med utgangspunkt i myndighetsfordelingen i det gjeldende lovverk. Lov om universiteter og høgskoler legger godkjenningsmyndigheten når det gjelder akademisk godkjenning av utenlandsk utdanning, til den enkelte institusjon. Dette innebærer at selve god­kjennings­myndigheten ikke kan overføres til et nytt organ.

Informasjonssenter for internasjonal utdanning (NAIC) er nå organisert som del av Norgesnettrådets sekretariat og vil dekke de aktuelle nasjonale funksjoner. Søknadsprose­dyrene for akademisk godkjenning er blitt forenklet i forhold til tidligere, og saksbehandlingstiden forkortet. Sekretariatet gir informasjon om godkjenningsordninger og tilrette­legger søknadsbehandling. Det skal utvikles et nasjonalt register og en databank hvor både søknader og avgjørelser blir registrert.

Godkjenning av yrkeskompetanse ligger hos autoriserende myndighet, og skal skje i henhold til internasjonale konvensjoner og avtaler om gjensidig godkjenning av yrkeskompetanse. NAIC vil også bistå med informasjon i forhold til yrkeskompetanse.

Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen har 28. april 1999 avgitt Innst S nr 157 (1998-99), som bl a omtaler godkjenning av utenlandsk utdanning. Stortingets behandling av denne innstillingen vil inngå i grunnlaget for departementets videre arbeid med disse spørsmålene.