1 Sammendrag

NATOs toppmøte i Washington D.C. i april 1999 illustrerte de gjennomgripende forandringer alliansen har gjennomgått de siste ti år og demonstrerte samtidig den brede samstemmighet som har preget alliansesamarbeidet i denne tiden. Statsminister Bondevik understreket i sitt åpningsinnlegg at alliansen i sin tilpasning til den nye tids utfordringer måtte bygge på sine tradisjonelle kjerneverdier, det kollektive forsvar, de transatlantiske bånd og de felles sikkerhetspolitiske konsultasjoner. Dette dannet grunnlaget for alliansens ivaretagelse også av de nye oppgaver innen krisehåndtering og partnersamarbeid. Norges innsats var del i alliansens totale bestrebelser på å ivareta de alliertes forsvar og bidra til sikkerhet og stabilitet i hele Europa.

De tre nye medlemslands deltakelse på toppmøtet og de tilknyttede toppmøtene med partnerlandene var i seg selv uttrykk for alliansens engasjement for å bryte ned den kalde krigens skiller. Imidlertid fant møtet sted i Kosovokrisens skygge. Krisen var et dramatisk uttrykk for de utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer alliansen i dag står overfor. Samtidig ga alliansens egen håndtering av krisen konkrete erfaringer å bygge på i arbeidet med å gjøre NATO beredt til fremtidens oppgaver.

Toppmøtets vedtak kan på en rekke områder ses som konklusjoner på det siste tiårets interne omdanningsprosess i NATO. Det nye strategiske konseptet trakk opp de overgripende linjene, mens det på en rekke enkeltområder ble fattet viktige beslutninger som omsatte prinsippene i praksis. Det mest slående trekk ved toppmøtevedtakene er imidlertid den gjennomgående bevisstheten om at man ikke står ved veis ende i NATOs utvikling. Europa vil i overskuelig fremtid være et kontinent i kontinuerlig endring, og NATO må i sin indre utvikling fremfor alt utvikle den evne til fleksibilitet og svar på stadig nye utfordringer som det nye strategiske bildet krever.

NATOs rolle i arbeidet med å fremme sikkerhet og stabilitet i Europa er langt bredere enn før og er ikke minst reflektert i de omfattende nye oppgaver knyttet til krisehåndtering og fredsoperasjoner. Samtidig må disse oppgavene sees i sammenheng med det kollektive forsvaret som er selve bærebjelken i alliansen. Ressursene og kapasitetene utviklet innenfor rammene av fellesforsvaret er en grunnleggende forutsetning for alliansens krisehåndtering og evne til å lede og delta i fredsoperasjoner. Det er derfor viktig at det nye NATO finner en balanse mellom de tradisjonelle og de nye oppgaver.

Utfordringene som ligger i den konkrete ivaretagelsen av disse sammensatte hensynene, blir ikke minst illustrert i den institusjonelle utviklingen av europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk ( European Security and Defence Policy,ESDP). Disse spørsmålene sto sentralt også i offentlig debatt i 1999, særlig frem mot utenriksministermøtene i EU og NATO i desember. Tanken om å utvikle en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet innen alliansen har stått sentralt i mange år. Ikke minst de siste ti års arbeid for å styrke Den vesteuropeiske union (VEU) er et uttrykk for dette. Et nytt trekk i bildet kom imidlertid til da Storbritannia og Frankrike i desember 1998 tok initiativ til å legge særlig vekt på EUs ansvar for disse spørsmål i sin toppmøte-erklæring fra St. Malo. Dette fikk direkte betydning for Washington-toppmøtet, som i sitt sluttkommuniké la grunnlaget for NATOs fortsatte utvikling av en styrket europeisk rolle på det sikkerhetspolitiske området og ga klar støtte til det videre arbeid med disse spørsmål i EU.

Et kjernepunkt i den sammenheng har vært hvordan ønsket om en bedre byrdefordeling mellom USA og Europa kan realiseres uten at alliansens transatlantiske bånd svekkes og uten at kostbare ressurser dupliseres. Norge har med dette som utgangspunkt hele tiden vært positiv til tanken om et økt europeisk ansvar i sikkerhets- og forsvarspolitikken og lagt vekt på behovet for et så nært samarbeid mellom NATO og EU som mulig. Man har understreket at økt europeisk krisehåndteringsevne vil bidra til styrket sikkerhet for hele den euroatlantiske regionen. Som ikke-EU-land har derfor Norge fra begynnelsen av sagt seg villig til å bidra, både gjennom NATO og ved å delta i europeiske krisehåndteringsoperasjoner.

Dette ble ytterligere aktualisert etter EUs toppmøte i Helsingfors i desember 1999 da det ble klart at man i løpet av relativt kort tid vil se de fleste av VEUs funksjoner bli overført til EU eller nedlagt. EUs beslutninger vedrørende oppbyggingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk har konsekvenser for alle allierte. I første omgang har den europeiske sikkerhetspolitiske dagsorden i NATO vært knyttet til spørsmålet om, og vilkårene for en selvstendig rolle for EU i krisehåndteringsoperasjoner, med eller uten NATO-ressurser. I denne sammenheng er muligheten for de europeiske allierte som ikke er medlemmer av EU til å delta fullt ut også i europeisk krisehåndtering et viktig spørsmål. NATO har hilst EUs hensikt om å etablere evne til å lede krisehåndteringsoperasjoner velkommen, gitt at det dreier seg om situasjoner der Alliansen som helhet ikke er engasjert. Ikke minst verdsetter man fra NATOs side EUs intensjon om å styrke egne militære evner for krisehåndteringsoperasjoner, forutsatt at dette ikke betyr en duplisering av ressurser som allerede er tilgjengelige innen Alliansen. Alliansen står rede til å bistå i oppbyggingen av slike militære evner.

Alt dette tilsier at EU og NATO utvikler effektive konsultasjons- og samarbeidsarrangementer, blant annet for å gi EU adgang til å benytte Alliansens kollektive ressurser og militære evner i EU-ledede operasjoner. Norges erklærte målsetting har vært å delta aktivt i utviklingen av en klarere europeisk rolle i sikkerhetspolitikken.Fra norsk side har man lagt vekt på at tilbudet fra Alliansen til EU bør utformes så generøst som mulig, ikke minst for å unngå en situasjon der EU bygger opp parallelle militære strukturer utenfor NATO-rammen, noe som ville være uheldig så vel fra et ressursmessig som politisk synspunkt. Disse synspunktene deles langt på vei av våre allierte samarbeidspartnere.

Selv om prinsippene er klare nok, kom ikke det praktiske arbeidet med å realisere dem særlig langt i alliansesammenheng i 1999. Dette skyldes delvis et ønske fra flere EU-lands side om først å utvikle EUs egne institusjoner og øvrige strukturer for dette nye området for fellesskapets arbeid, noe som foreløpig har gitt få konkrete retningslinjer fra EUs side for samarbeidet mellom EU og NATO. Men det skyldes også at de ulike deler av samarbeidsforholdet må ses i nær sammenheng og være tilfredsstillende for alle, både på alliert side og innen EU.

Samtidig understreket Kosovo-krisen betydningen av amerikansk deltakelse i europeisk krisehåndtering. Politisk sett er USAs deltakelse avgjørende for troverdig krisehåndtering. Og fortsatt er det stor avstand mellom europeisk og amerikansk militær evne og teknologisk nivå. Kosovo viste således at man er fullstendig avhengig av amerikansk deltakelse i slike kompliserte krisehåndteringsoperasjoner. I lys av disse erfaringene er det enighet på europeisk side om nødvendigheten av å tilpasse materiell og personellressurser til dagens og morgendagens behov for å ivareta europeiske krisehåndteringsoppgaver. Dette er ett av de spørsmål som har fått høy prioritet etter toppmøtet i Washington og bl.a. ligger til grunn for initiativet for forbedret forsvarsevne ( Defence Capabilities Initiative,DCI) som ble vedtatt der. Hensikten er å gjøre alliansens styrker i stand til effektivt å utføre alle de militære oppgaver som er nedfelt i NATOs strategiske konsept. De skal gjøres mer mobile, fleksible og utholdende og ha bedre overlevelsesevne og evne til operativt samvirke enn i dag. EUs initiativ i form av å identifisere bestemte styrkemål og DCI-prosessen i NATO blir gjerne sett i sammenheng som uttrykk for et felles ønske om å styrke Europas samlede militære evne og på den måten også styrke Alliansens militære slagkraft.

Kosovo-krisen kom til å bli den altoverskyggende utfordring for NATO i første del av 1999. På mange måter ble denne konflikten den praktiske prøve på ti års tilpasning og omforming av alliansen. I løpet av 1998 og 1999 fikk man en gradvis utvikling i det internasjonale samfunns engasjement for å finne en løsning på krisen. NATO kom etter hvert stadig sterkere med i dette arbeidet. Allerede i september 1998 konstaterte FNs sikkerhetsråd i resolusjon 1199, under henvisning til FN-paktens kap. VII, at situasjonen utgjorde en trussel mot freden og sikkerheten i området. Det ble krevet umiddelbar våpenstillstand og varslet at ytterligere tiltak ville bli vurdert, dersom kravene ikke ble oppfylt. Dette var et kraftig varsel om at militære tiltak kunne bli aktuelle. Med utgangspunkt i resolusjon 1199, rapporten fra FNs generalsekretær av 6. oktober 1998 om den manglende etterlevelse av resolusjon og uttalelsen av sikkerhetsrådets president samme dag, kom regjeringen etter en helhetsvurdering, med forankring i folkeretten, til at den nødvendige legitimering av maktbruk forelå. Det var bred tilslutning i Stortingets organer til en slik holdning. En tilsvarende holdning ble også inntatt i de øvrige allierte land. Det lå brede, politiske konsultasjoner til grunn for samholdet innad i alliansen under Kosovokrisen. Dette gjaldt ikke bare de enkelte lands regjeringer, men også nasjonalforsamlingene.

Luftoperasjonene begynte 24. mars og fortsatte med daglige angrep mot militære og strategiske mål i Kosovo og Serbia. Parallelt gjorde NATO en stor innsats for å bringe frem bistand til flyktningene i Albania og Makedonia, i nært samarbeid med FNs høykommisær for flyktninger. Opptrappingen av luftoperasjonen og intensiveringen av de politiske og diplomatiske anstrengelser, inkludert aktiv russisk medvirkning, tvang til sist president Milosevic til å imøtekomme kravene fra det internasjonale samfunnet om opphør av militær og annen bruk av vold, uttrekking av militære, politi, og paramilitære styrker fra Kosovo, innsetting av en internasjonal militærstyrke, betingelsesløs og trygg retur av flyktninger og fordrevne og uhindret tilgang for humanitære organisasjoner.

10. juni avsluttet derfor NATO luftoperasjonene etter 78 døgn. FNs sikkerhetsråd vedtok så resolusjon 1244 som ga mandat til en internasjonal fredsstyrke under NATOs ledelse og til et sivilt nærvær i FN-regi. KFOR gikk inn i Kosovo 12. juni, parallelt med tilbaketrekkingen av de jugoslaviske styrkene. Utfordringene for NATO og for det internasjonale samfunn var store også etter avslutningen av luftkampanjen. Den humanitære situasjonen kom raskt under kontroll, med retur av et meget stort antall flyktninger. Men mange serbere reiste samtidig ut. Den etniske spenning forble høy. Både serbere, sigøynere og andre minoritetsgrupper ble utsatt for overgrep. Man er derfor langt fra målet om et integrert, multietnisk samfunn i Kosovo. Demilitariseringen av den kosovo-albanske frigjøringshæren UCK var en annen hovedutfordring. Selv om 10.000 våpen ble innlevert og KFOR har gjort til dels store beslag av uautoriserte våpen, er voldsnivået fortsatt høyt og kriminalitet utbredt.

Det vil ta lang tid før det er virkelig fred i Kosovo og på Balkan. Ved inngangen til 1999 hadde SFOR fremdeles rundt 33 000 soldater stasjonert i Bosnia og Kroatia, fra alle 19 NATO-land og 16 land utenfor alliansen. I Bosnia og Kroatia har situasjonen utviklet seg til det bedre, og en omorganisering og nedskjæring av styrken tok til i november 1999, selv om den videre iverksettelsen av fredsavtalen i Bosnia fortsatt er avhengig av et internasjonalt militært nærvær. Det var ved årsskiftet rundt 120 nordmenn i SFOR, og det tas sikte på fortsatt opprettholdelse av en begrenset norsk militær tilstedeværelse i Bosnia. Samtidig ble KFOR i løpet av annet halvår bygget opp til nærmere 46 000 personell fra alle NATO-land og de fleste partnerlandene, inkludert Russland. Norge bidro ved årsskiftet med ca. 1300 personell til KFOR-styrken, i første omgang fra Telemark bataljon, med sikte på erstatning med en ordinær kontingent i løpet av mars 2000.

NATO leder i dag således militære styrker på ca. 70 000 soldater på Balkan. De støtter opp om en stor sivil innsats under ledelse av FN, der EU og OSSE også har sentrale roller. Det er bred enighet om at den militære del av fredsprosessen ikke vil lykkes uten at man setter av de nødvendige ressurser også på sivil side. Stabilitetspakten for Sørøst-Europa som ble vedtatt i 1999 trekker opp rammene for et varig samarbeid mellom alle landene i regionen, i prinsippet også Serbia. Men vi vil ikke kunne få stabil og varig fred i dette området av Europa før også myndighetene i Beograd klart viser at de vil velge en demokratisk utvikling for sitt land.

På norsk side støttet man konsekvent opp om en aktiv rolle for NATO i arbeidet for å bringe Kosovo-konflikten til opphør. Sett fra regjeringens synsvinkel var det også viktig å sikre samkjøring av arbeidet i de forskjellige internasjonale fora. Ikke minst vårt OSSE-formannskap i 1999 gjorde dette til en sentral problemstilling, og man arbeidet fra norsk side derfor aktivt for å sikre den nødvendige kontakt og konsultasjon. Fra en norsk synsvinkel var det også viktig å sikre et tilfredsstillende mandat for NATOs aksjon. De vedtatte resolusjonene fra Sikkerhetsrådet, kombinert med uttalelsene fra rådets president og FNs generalsekretær, ga etter norsk oppfatning den nødvendige legitimitet. Endelig var man på norsk side opptatt av at alliansen, medlemslandene, PfP-partnerne og resten av det internasjonale samfunn måtte følge opp med den nødvendige bistand etter at konflikten var slutt. Norge bidro således med betydelige økonomiske og humanitære ressurser og et stort antall sivilpersonell, inkludert polititjenestemenn. Den norske kontingent i KFOR utgjør vårt største militære engasjement i utlandet på femti år.

Utviklingen på Balkan understreker til fulle den fundamentale betydningen av det fortsatte arbeidet for å bygge ned skillelinjene i Europa. Dette er en utfordring NATO har engasjert seg meget sterkt i, både fordi det bidrar til den grunnleggende stabilisering av vårt sikkerhetsmiljø og fordi det gjør alliansen politisk og praktisk bedre beredt til å håndtere de kriser som måtte oppstå. Ett element i dette er alliansens åpne holdning til nye medlemsland. Polen, Tsjekkia og Ungarn ble tatt opp som medlemmer i mars 1999. Toppmøtet i Washington konkretiserte den videre utvidelselsprosessen gjennom en egen tiltakspakke for de ni søkerlandene ( Membership Action Plan) for å forberede dem på fremtidig medlemsskap. Beslutningen om å ta opp ytterligere medlemmer av alliansen vil likevel til sist være en politisk avgjørelse som må fattes på bredt grunnlag. På norsk side har man lagt vekt på å understreke prinsippet om Alliansens fortsatte åpenhet.

NATO har hatt et nært politisk og militært samarbeid med 26 partnerland helt siden Partnerskap for Fred (PfP) ble opprettet i 1994. Den politiske dimensjonen i partnerskapet ble betydelig styrket gjennom opprettelsen av Det euroatlantiske samarbeidsrådet (EAPC) i 1997. Ved siden av å fungere som et samordnende styringsorgan for PfP-samarbeidet, er EAPC også den viktigste plattform for konsultasjoner mellom NATO-landene og partnerne. Konsultasjoner med partnerlandene i regionen inngikk som en viktig del av NATOs håndtering av Kosovokrisen. Det at man maktet å trekke partnerne inn som deltakere i en militær operasjon under ledelse av NATO, viser at EAPC/PfP kan yte sentrale bidrag til europeisk sikkerhet. Utsiktene for regionalt samarbeid i Sørøst-Europa og Kaukasus, internasjonal terrorisme, humanitære sikkerhetsspørsmål, fredsbevaring, forsvarsrelaterte økonomiske spørsmål, miljøspørsmål, og spørsmål knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen har også vært diskutert i EAPC.

Norge har aktivt støttet utvidelsen av arbeidsprogrammet for EAPC til også å omhandle humanitære sikkerhetsspørsmål, som humanitær minerydding og bekjempelse av ulovlig trafikkering med håndvåpen. Av særlig betydning for EAPC-samarbeidet i 1999 var vedtaket på toppmøtet i Washington om et eget politisk-militært rammeverk for NATO-ledede krisehåndteringsoperasjoner ( Political-military framework, PMF), som gir partnerlandene anledning til å delta i alle faser - fra planlegging til iverksettelse - av slike operasjoner. På norsk side har man lagt stor vekt på at intensjonene i PMF må gjennomføres fullt ut. Dette er også viktig i lys av det fremvoksende ESDP-samarbeidet.

PfP har vist seg å være et fleksibelt samarbeidsinstrument. Det enkelte partnerland står ganske fritt med hensyn til hvordan de vil engasjere seg. Fra NATOs side er viktige målsetninger blant annet å løse utestående utenrikspolitiske konfliktspørsmål, bidra til større åpenhet rundt forsvarsplanlegging og forsvarsbudsjett, demokratisk kontroll med væpnede styrker, sivil beredskapsplanlegging og å forbedre evnen til deltakelse i NATO-ledede PfP-operasjoner. Samarbeidet har utvilsomt bidratt konkret til den politiske, økonomiske og militære reformprosess i partnerlandene.

Toppmøtet i Washington i april 1999 fattet en rekke vedtak som ytterligere vil styrke det politiske og praktiske militære samarbeidet. Ved siden av det politisk-militære rammeverket for fredsoperasjoner omfattet initiativene tiltak for å utvide den militære planleggings- og vurderingsprosessen innenfor PfP ( Planning and Review Process - PARP), og et konsept rettet mot å styrke partnerstyrkenes evne til å operere sammen med hverandre og de allierte i fremtidige operasjoner. Et viktig tiltak er å etablere et register av partnerstyrker tilgjengelig for NATO-ledede PfP-operasjoner, med et tilknyttet evaluerings- og tilbakemeldingsregime. Norge har hilst arbeidet med å gjøre PfP-samarbeidet mer operativt velkommen, både fra et politisk og praktisk synspunkt, selv om det er klare grenser for mange partnerlands evne til å gjennomføre de foreslåtte aktivitetene. Mange av initiativene må betraktes som ledd i en mer langvarig prosess.

Samarbeidet med Russland står i en særstilling og er basert på en omfattende samarbeidsavtale fra 1997. Samarbeidet i tilknytning til fellesrådet mellom NATO og Russland (PJC) kom imidlertid reelt sett til å ligge brakk størstedelen av 1999 som en del av de russiske reaksjonene på NATOs aksjon i Kosovo. Dette var svært beklagelig ikke minst fordi PJC var ment å være et forum for kontakt og konsultasjoner så vel under kriser som i en normalsituasjon. Imidlertid har det praktiske samarbeidet mellom NATO og Russland innenfor KFOR fungert godt på bakken. Ved årsskiftet kom det positive signaler om endret russisk holdning også til det politiske samarbeidet, noe Norge og de øvrige allierte hele tiden sterkt har ønsket. På norsk side har man konsekvent understreket PJCs politiske betydning for fjerning av gamle skillelinjer og praktiske betydning for å bidra til nødvendig reform i Russland. Omskolering av militært personell og håndtering av militært relaterte miljøproblemer anses som særlig viktig.

NATO har også et særlig samarbeid med Ukraina gjennom NATO-Ukraine Commission (NUC). Samarbeidet har hele tiden utviklet seg positivt, selv om det nok er preget av en del praktiske problemer knyttet til interne ukrainske forhold og manglende evne til å følge opp intensjonene i samarbeidet.

Det allierte forsvarssamarbeidet utgjør fortsatt en bærebjelke i NATO og er en forutsetning for evnen til å håndtere de utfordringer dagens sikkerhetspolitiske bilde stiller alliansen overfor. Forsvarssamarbeidet i NATO er forankret i en kollektiv og løpende prosess, understøttet av en enhetlig og integrert militær struktur som blir vedlikeholdt gjennom felles øvelser og trening. Den sikkerhetspolitiske utviklingen har medført en kontinuerlig videreutvikling av forsvarssamarbeidet, ikke minst med tanke på deltakelse i ulike typer fredsoperasjoner og et utvidet samarbeid med aktører utenfor alliansen. Det ligger en stor utfordring i å favne over et bredt spektrum av oppgaver innenfor en enhetlig struktur, samtidig som nasjonale forsvarsbudsjett reduseres og det er liten vilje til å øke bidragene til NATOs ulike fellesbudsjett.

Forsvarsplanleggingskomiteen (Defence Planning Committee, DPC ) fortsatte i 1999 arbeidet med å tilpasse alliansens forsvarsstrukturer til den nye sikkerhetspolitiske situasjon, i samsvar med alliansens reviderte strategiske konsept. DPC står sentralt i arbeidet med å integrere Washington-toppmøtets initiativ for forbedret forsvarsevne (DCI) i den årlige styrkeplanprosessen. Medlemslandene ble i 1999 for andre gang vurdert opp mot de styrkemål for perioden 1999-2004 som ble vedtatt i 1998. Oppsummeringen konkluderte med at styrkemålene kunne sies å være oppfylt, men det kom samtidig meget klart til uttrykk betydelig bekymring over en rekke alliertes manglende oppfyllelse av viktige styrkemål, særlig i forhold til moderniseringsbehovet på en rekke områder. Dette kan få alvorlige følger for alliansens evne til å løse de oppgaver den er satt til i fremtiden. Det arbeides nå med å innarbeide mange av de identifiserte manglene som DCI-relaterte styrkeforslag i alliansens generelle forsvarsplanlegging. Også i det norske forsvaret vil DCI være en viktig katalysator for nødvendig modernisering og endring. DCI må forstås ikke bare som en rekke krav som bør oppfylles på kort sikt, men også som en langsiktig rettesnor.

DCIs betydning for nasjonenes vilje til å øke eller fryse kommende års felles finansierte programmer i NATO er foreløpig vanskelig å anslå, selv om flere har påpekt de investeringsbehov som nødvendigvis ligger i programmet. Imidlertid vil det ikke minst være på driftssiden at hovedutfordringen vil ligge de nærmeste år. Flere nasjoner har uttrykt bekymring for den anstrengte situasjonen på militærbudsjettet, og fra norsk side har man vært åpne for en økning av fellesbudsjettet blant annet som følge av NATOs utvidelse. Dette har ikke fått tilslutning fra alle medlemslandene i alliansen.

Norge var i 1999 vertskap for to internasjonale øvelser, hvorav Battle Griffin var den største NATO-ledede feltøvelsen i Norge på mange år. Til sammen deltok 8 land med ca. 27 000 soldater. Øvingsaktiviteten i 1999 ble imidlertid en del redusert som følge av NATOs engasjement på Balkan. Dette vil etter alt å dømme danne presedens for aktivitetene i årene fremover og gir på sikt grunn for bekymring for opprettholdelsen av evnen til å ivareta artikkel 5-forpliktelsene i alliansen. Krisehåndtering og deltakelse i de militære operasjonene på Balkan ga på den annen side meget verdifulle praktiske erfaringer, både for norske og andre lands styrker.

Det har vært bred enighet i alliansen om behovet for å styrke innsatsen for å begrense spredning av masseødeleggelsesvåpen ( Weapons of Mass Destruction, WMD) og deres leveringsmidler. Toppmøtet i Washington vedtok et initiativ som skal sikre at alliansen har den nødvendige politiske og militære evne til å håndtere de utfordringer som spredning av slike våpen og leveringsmidler representerer. Initiativet er både rettet mot tiltak som kan styrke den felles forståelsen blant de allierte av disse utfordringene og av måter å møte dem på, og mot styrking av den militære og sivile beredskap i forhold til slike våpen. I tillegg vedtok toppmøtet å foreta en generell gjennomgang av NATOs arbeid med sikte på å styrke alliansens bidrag til tillitsskapende og sikkerhetsstyrkende virksomhet, verifikasjon, ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning. Arbeidet skal være avsluttet ved utgangen av 2000 eller i begynnelsen av 2001. Fra norsk side har man bidratt aktivt til realiseringen av dette initiativet.

OSSEs toppmøte i Istanbul i desember 1999 vedtok en revidert versjon av CFE-avtalen for å bringe avtalen i samsvar med den nye sikkerhetspolitiske situasjon i Europa. Den reviderte CFE-avtalen innebærer at blokk-til-blokk-tilnærmingen fra den kalde krigens tid erstattes av et system som bygger på nasjonale og territorielle styrketak. Det er likevel grunn til å tro at NATOs fora for konvensjonell nedrustning og rustningskontroll også i fortsettelsen vil ha en viktig rolle å spille som arena for interne drøftelser av spørsmål som er gjenstand for forhandlinger i Wien. Ikke minst gjør koordineringsbehovet seg gjeldende på verifikasjonsområdet.