7 Nedrustning og rustningskontroll

7.1 Kjernefysisk rustningskontroll

Spørsmålet om russisk ratifikasjon av START II-avtalen og muligheten for forhandlinger om en START III-avtale ble sentrale tema i allierte drøftelser av kjernefysisk nedrustning og rustningskontroll også i 1999. På tross av stadige bestrebelser på ulike nivå og i ulike sammenhenger kom imidlertid START-prosessen ikke særlig videre i 1999. Alliansen bekreftet også i ulike sammenhenger sin støtte til en snarlig ikrafttreden av den kjernefysiske prøvestansavtalen (CTBT). Norge beklaget på linje med en rekke andre allierte at Kongressen i USA avviste ratifikasjon av avtalen. Fra amerikansk side ble det gitt flere orienteringer om planene for et begrenset nasjonalt rakettforsvar og konsekvensene av dette for ABM-avtalen.

7.2 Tiltak mot spredning av masseødeleggelsesvåpen

Det var bred enighet i alliansen om behovet for å styrke innsatsen for å begrense spredning av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler. Det var også enighet om å iverksette tiltak for å redusere trusselen slike våpen utgjør. Frem mot toppmøtet i Washington i april ble det utviklet et initiativ som skal sikre at alliansen har den nødvendige politiske og militære evne til hensiktsmessig og effektivt å kunne håndtere de utfordringer som spredning av slike våpen og leveringsmidler representerer.

Initiativet omfatter en rekke elementer: Det skal sikre en styrket og bedre strukturert debatt blant de allierte om spørsmål knyttet til masseødeleggelsesvåpen for å bedre den felles forståelse av disse utfordringer og av måter å møte dem på, øke kvaliteten på og omfanget av etterretningsopplysninger og informasjonsutveksling om spredningsspørsmål, støtte utviklingen av en felles informasjonsstrategi for å øke den offentlige forståelse av disse spørsmål og av alliansens bidrag i denne sammenheng, styrke eksisterende programmer knyttet til den militære beredskap i forhold til slike våpen, styrke informasjonsutvekslingen blant allierte om bilaterale tiltak knyttet til destruksjon og håndtering av masseødeleggelsesvåpen og bedre alliertes muligheter til å bistå andre allierte i beskyttelse av sivilbefolkningen. For å bidra til arbeidet med disse tiltakene vedtok toppmøtet å opprette et senter for spørsmål vedrørende masseødeleggelsesvåpen ( Weapons of Mass Destruction Centre,WMD-senteret) som vil tre i funksjon i løpet av første halvår 2000.

I tilknytning til dette initiativet besluttet toppmøtet å foreta en gjennomgang av NATOs bidrag til ikke-spredning og nedrustningstiltak. Av toppmøtekommunikeets paragraf 32 fremgår blant annet at alliansen i lys av de overordnede strategiske endringer og kjernevåpnenes reduserte betydning skal vurdere muligheter for ytterligere tiltak i forhold til tillitsskapende og sikkerhetsstyrkende virksomhet, verifikasjon, ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning.

Toppmøtet ga NATOs faste råd i oppdrag å utforme rammene for den videre oppfølging av disse spørsmålene. Dette ble det oppnådd enighet om på NATOs utenriksministermøte 15. desember. De relevante komiteene i NATO ( Senior Political-Military Group on Proliferation (SGP), High Level Group (HLG), Senior Defence Group on Proliferation (DGP) m.fl.) skal drøfte mulige tiltak innen sine respektive fagområder. Senior Political Committee (SPC), forsterket med eksperter ved behov, skal sørge for å bringe bidragene sammen i en rapport som skal beskrive de tiltak alliansen har iverksatt for å styrke sin innsats på disse feltene. Rapporten forutsettes forelagt ministermøtene høsten 2000.

Fra norsk side har man bidratt aktivt for å få til en omfattende og grundig gjennomgang av NATOs bidrag til arbeidet for ikke-spredning, nedrustning m.v. i samsvar med retningslinjene i NATOs reviderte strategiske konsept. Denne gjennomgangen vil gi et bedre grunnlag for senere beslutninger om alliansens politikk på dette området. Samtidig bidrar prosessen i seg selv til å styrke, fokusere og samordne alliansens arbeid. For Norge har det også vært viktig å få alliansens bidrag til rustningskontroll og nedrustning tydeligere frem i andre internasjonale fora.

Den politisk-militære seniorgruppen for spredningsspørsmål (SGP) bidro til en bredere og styrket diskusjon av disse spørsmål i 1999. Gruppen diskuterte blant annet utviklingsprogram for masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler i aktuelle land, bilaterale tiltak for destruksjon og håndtering av masseødeleggelsesvåpen i enkelte partnerland samt SGPs bidrag til alliansens arbeid med ikke-spredning m.v. Det var enighet om å styrke informasjonsutvekslingen om bilaterale destruksjonsprogrammer og om å gå videre med utviklingen av en informasjonsstrategi så snart WMD-senteret kom i virksomhet.

Høynivågruppen for forsvarsrelatert samarbeid om spredningsspørsmål (DGP) har på samme måte søkt å følge opp toppmøtevedtakene om WMD-initiativet. Oppmerksomheten har særlig knyttet seg til rammene for en database som vil inneholde spredningsrelatert informasjon, samt seminarer som kan bidra til økt bevissthet om spredningsrelaterte problemstillinger blant beslutningstakere og på tvers av de ulike spredningsmiljøene. I tillegg har man sett nærmere på den øvings- og treningsaktivitet som foregår i de ulike NATO-land. Her har ambisjonen vært å sikre fokus på problemstillinger relatert til masseødeleggelsesvåpen. DGP har også vurdert ulike tiltak som kan bidra til at allierte styrker blir satt bedre i stand til å fungere i et stridsmiljø hvor de blir utsatt for bruk av biologiske eller kjemiske stridsmidler.

Alliansen har lagt vekt på å videreføre dialogen med Russland om de felles utfordringer NATO og Russland står overfor når det gjelder spredning av masseødeleggelsesvåpen. Som følge av konflikten i Kosovo trakk imidlertid Russland seg fra den bredere dialogen med NATO om disse spørsmålene.

NATO fungerer også som et forum for konsultasjoner om spørsmål som er til behandling i nedrustningskonferansen (CD) i Genève, i 1.komite under generalforsamlingen i FN og i andre fora. Særlig sentralt står avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), avtalen om totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger (CTBT) og avtalene om forbud mot kjemiske (CWC) og biologiske (BTWC) våpen. I tillegg til at slike saker drøftes i de NATO-organer som er nevnt ovenfor og også i NATOs råd, blir det to ganger i året avholdt allierte ekspertdrøftinger om de såkalte globale nedrustningsspørsmålene, i første rekke spørsmål knyttet til masseødeleggelsesvåpen.

7.3 Konvensjonell nedrustning. CFE-avtalen

Også i 1999 er det Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE-avtalen) fra 1990 som har stått mest sentralt i alliansens arbeid med spørsmål vedrørende konvensjonell nedrustning og rustningskontroll. Gjennom årets 11 første måneder fortsatte man arbeidet med å forberede vedtagelse av en revidert CFE-avtale på OSSEs toppmøte i Istanbul i desember, en oppdatering som var nødvendig for å bringe avtalen i samsvar med den nye sikkerhetspolitiske situasjon i Europa. Dette arbeidet foregikk dels i Wien, hvor samtlige 30 avtaleparter er representert, og for de alliertes del også ved NATOs hovedkvarter i Brussel, hvor de månedlige møtene mellom CFE-eksperter fra allierte hovedsteder fortsatt spiller en viktig rolle for å avklare og samordne felles allierte posisjoner i spørsmål som drøftes i Wien. (Det er redegjort nærmere for arbeidet med å revidere CFE-avtalen i Stortingsmeldingen om samarbeidet i OSSE i 1999.)

Den reviderte CFE-avtalen innebærer at en blokk-til-blokk-basert tilnærming fra den kalde krigens tid erstattes av et system som bygger på nasjonale og territorielle styrketak. Ikke desto mindre er det grunn til å vente at NATOs fora for konvensjonell nedrustning og rustningskontroll også i fortsettelsen vil ha en viktig rolle å spille som arena for interne drøftelser mellom de allierte av spørsmål som er gjenstand for forhandlinger mellom samtlige avtaleparter i Wien. Ratifikasjonsprosessen for den oppdaterte CFE-avtalen kan dessuten komme til å ta lang tid. Frem til den reviderte avtalen trer i kraft, vil det være avtalen av 1990 som gjelder, med de særlige krav til intern koordinering mellom de allierte som avtalens struktur medfører.

Ikke minst gjør koordineringsbehovet seg gjeldende på verifikasjonsområdet. Som i tidligere år har allierte lands inspeksjonsvirksomhet gjennom 1999 vært koordinert i NATOs verifikasjonskomité. I tiden frem til den oppdaterte CFE-avtalen trer i kraft, vil dette koordineringsbehovet bestå uendret. Også deretter er det grunn til å regne med at de allierte vil se seg tjent med å videreføre en viss grad av intern samordning.

7.4 Åpne luftrom

Sammen med medlemslandene i Den vesteuropeiske union (VEU) har Norge gjennom 1999 fortsatt å koordinere sin virksomhet knyttet til Avtalen om åpne luftrom. Heller ikke i 1999 ratifiserte Russland og Ukraina avtalen. Den har dermed fremdeles ikke trådt i kraft. VEU-gruppen har imidlertid fortsatt de tekniske forberedelser til avtalens ikrafttredelse, blant annet et program for prøveflyvninger. I 1999 fant det sted en russisk prøveflyvning over Norge og en norsk flyvning over russisk territorium. Man tar sikte på å følge opp denne virksomheten i 2000.