8 Tiltak for pårørende og berørte
8.1 Innledning
Pårørende etter flodbølgekatastrofen har hatt ulike behov for støtte og hjelp. Noen var selv blant de skadede, og har i tillegg hatt nærstående som har omkommet eller er savnet. Andre har opplevd katastrofen uten synlige skader, men har mistet noen av sine. Mange pårørende fulgte det hele fra Norge.
Katastrofen skjedde langt hjemmefra, og et høyt antall nordmenn var direkte eller indirekte berørt. Tilbake i Norge satt fortvilte pårørende lenge i uvisshet om hvordan det hadde gått med deres nærmeste.
Nevnte faktorer bidro til å gjøre denne katastrofen spesiell, og det ble derfor besluttet å iverksette ekstraordinære tiltak. I tillegg til hjemtransporten som fly- og reiseselskapene besørget, ble det også fra myndighetenes side organisert transport hjem til Norge, uten hensyn til om de reisende var forsikret. Regjeringen besluttet også på et tidlig tidspunkt at det skulle legges planer for gjennomføring av minnemarkeringsreiser til katastrofeområdene, og å etablere et nasjonalt minnesmerke over savnede og omkomne.
Behovet for råd, veiledning og informasjon til pårørende og berørte er fortsatt stort, det viser blant annet arbeidet til Nasjonal Støtteforening etter Flodbølgekatastrofen. Det har også vært iverksatt enkelttiltak overfor pårørende på særskilt grunnlag og etter individuell vurdering. Erfaringer viser at det er behov for fastere rutiner for kommunikasjon og samhandling mellom offentlige myndigheter, pårørende og frivillige organisasjoner ved katastrofer og ulykker. Helse- og omsorgsdepartementet vil derfor sette i gang et prosjekt i samarbeid med berørte parter for å få dette på plass, jf. punkt 8.13.
Evalueringsutvalget foretok en avgrensing med hensyn til hvilken tidsramme evalueringen skulle dekke og konsentrerte seg derfor om de to første ukene etter at katastrofen inntraff og om de deler av myndighetenes arbeid som kom sterkest i offentlighetens søkelys. I dette kapittelet gis en omtale av noen av myndighetenes tiltak som i hovedsak er knyttet til oppfølging av pårørende, overlevende og berørte i Norge.
8.2 Pårørende
Etter at flodbølgekatastrofen inntraff ble det i tråd med vanlig praksis utpekt egne pårørendekontakter i de aller fleste politidistriktene. Hensikten var at de pårørende skulle få én person å forholde seg til med hensyn til formidling av opplysninger. Antallet pårørendekontakter i hvert distrikt varierte mellom 1 og 3, avhengig av behovet. De fleste som ble utpekt som kontakter var personell som hadde erfaring fra arbeid med savnede personer i sitt distrikt.
Alle pårørende fikk tilbud om å benytte den utpekte kontaktperson i sitt politidistrikt. Spørsmål og opplysninger av betydning for letingen etter de savnede ble rettet til vedkommende, som sørget for å rapportere opplysninger videre til Nye Kripos.
Kontaktpersonen sørget også for å informere de pårørende om funn og identifiseringer. Gjennom denne funksjonen fikk pårørendekontakten også oversikt over situasjonen til de pårørende.
Tilbakemeldingene fra de pårørende på ordningen har i hovedsak vært positive. Både under mottakelse av omkomne på Gardermoen, og under møter med Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen, er det gitt uttrykk for tilfredshet fra de pårørendes side. Dette kom også til uttrykk ved at mange pårørende ønsket å ha med pårørendekontakten både under mottak av omkomne på Gardermoen og under minnereisen til Thailand.
8.3 Overlevende
Personer som befant seg i katastrofeområdene og som overlevde flodbølgen har hatt, og vil fortsatt ha, behov for ulike typer bistand og oppfølging. Dette gjelder både informasjon om katastrofeforløpet og omfanget av denne, og helsetjenester for eventuell bearbeiding og mestring av traumatiske opplevelser. Erfaringer fra tidligere katastrofer kan tyde på at pårørende og etterlattes behov lett kan overskygge de overlevendes behov for bistand. Det er derfor viktig at informasjon, orienteringer og hjelpetilbud også legges til rette slik at overlevende opplever at de er inkludert i begrepet «berørt» av en katastrofe, og i myndighetenes videre håndtering av hjelpearbeidet.
8.4 Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen
Helse- og omsorgsministeren innkalte 3. januar til et møte med representanter for støtte- og pårørendeforeninger fra tidligere ulykker og katastrofer. Hensikten med møtet var å motta råd om hvordan arbeid og tiltak rettet mot pårørende og overlevende kunne organiseres. Norges Røde Kors påtok seg utfordringen med å bistå i etableringen av en støtteforening, samt stille ressurser, kompetanse og erfaring til rådighet i prosessen. Røde Kors fikk stilt til disposisjon til sammen 1 mill. kroner til støttegruppens arbeid jf. St.prp. nr. 37 (2004-2005), jf. Innst. S. nr. 157, 2004-2005. Det ble presisert at videre behov for tiltak skulle vurderes.
Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen ble etablert 24. januar, og avtale mellom støttegruppen og Norges Røde Kors ble inngått. Støttegruppen er en privat organisasjon.
Støttegruppen har vært et viktig kontaktpunkt mellom myndighetene og de pårørende. Fra midten av februar har Sosial- og helsedirektoratet arrangert og koordinert først ukentlige, deretter månedlige møter med støttegruppen. Representanter fra flere departementer, direktorater og andre offentlige etater har deltatt på møtene etter behov, slik at støttegruppen på en enkel og hensiktsmessig måte kunne drøfte og få svar på de spørsmål som til enhver tid var viktige å ta opp med offentlige myndigheter.
I tillegg har statsministeren sammen med berørte statsråder hatt møte med støttegruppen.
Behovet for råd, veiledning og informasjon til pårørende og berørte er fortsatt stort.
I revidert nasjonalbudsjett 2005 har Regjeringen derfor foreslått en økning av bevilgningen til pårørenderelatert arbeid, herunder Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen.
8.5 Nasjonal støttetelefon
Sosial- og helsedirektoratet opprettet 30. desember 2004 en nasjonal støttetelefon (grønt nummer) forankret ved Sosial vakttjeneste, Oslo legevakt. Etter at akuttfasen var over, ble det nasjonale nummeret på anmodning fra Støttegruppen videreført og forankret hos Norges Røde Kors, slik at berørte kunne få bistand med spørsmål relatert til helse,- sosial,- og trygdetjenester. Mens det var relativt mange telefoner i akuttfasen (første 10 dager ca. 750 telefoner), har det etter dette vært relativt få henvendelser (for mars og april ble det loggført under 20 telefoner). Dette er en viktig erfaring for arbeidet med planlegging av telefonberedskap ved senere katastrofer.
Sosial- og helsedirektoratet sendte 28. februar ut informasjonsfolderen «Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia: Informasjon til pårørende, overlevende og berørte». Informasjonsfolderen ble sendt til samtlige berørte, til tjenesteapparatet og andre offentlige etater.
8.6 Mottaksapparat ved flyplasser
Evalueringsutvalget påpeker at mottaket av de katastroferammede og ivaretakelse av de pårørende på Gardermoen var ad hoc preget på grunn av mangel på planverk i kommunen. Det tok tid før et profesjonelt apparat var etablert i samarbeid mellom de berørte instanser. Politiet samordnet og tilrettela mottaket slik at både overlevende og pårørende fikk så rask og effektiv hjelp som mulig av de myndigheter og organisasjoner som utgjorde mottaksapparatet på flyplassen.
For å forbedre beredskapen skal politiet i fremtiden ha en samordnings- og tilretteleggingsfunksjon ved eventuelle sammenlignbare hendelser. Justisdepartementet vil ta initiativ til at det utarbeides planverk for dette.
Lov 23. juni 2000 nr. 56 Om helsemessig og sosial beredskap pålegger kommunene å utarbeide beredskapsplaner for de helse- og sosialtjenestene de er ansvarlig for. Planene skal bygge på risiko- og sårbarhetsanalyser hvor utfordringer knyttet til å ha internasjonal flyplass i kommunen bør inngå.
Gjennomføring av loven er et prioritert område for Regjeringen i 2005, jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005). Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedirektoratet følger opp kommuner som ikke har tilfredsstillende helseberedskapsplaner. Oppfølgingen retter fokus mot samordning av beredskapsplaner – mellom nivåer og fagområder internt i helse- og sosialsektoren og overfor andre sektorer.
Helsemyndighetene har satt i gang arbeid for å gjennomgå beredskapsopplegget for helse- og sosialtjenestene på Gardermoen, herunder i forhold til Ullensaker kommune. Det vil også tas initiativ til en bredere gjennomgang slik at alle norske kommuner kan dra nytte av disse erfaringene i utviklingen av sine beredskapsplaner.
Utenrikstjenesten etablerte et særlig mottaksapparat og utførte, blant annet med støtte fra helseteam, et omfattende arbeid i forbindelse med mellomlandinger og transitt ved hjemtransport av et stort antall nordmenn, blant annet på de internasjonale flyplassene Arlanda, Kastrup, Abu Dhabi og Dubai.
8.7 Identifiseringsarbeidet og øvrig politibistand i Thailand
I forbindelse med flodbølgekatastrofen ble det opprettet bilaterale forbindelser mellom norske politimyndigheter og thailandsk politi. Norge hadde på daværende tidspunkt en politisambandsmann stasjonert på flyplassen i Bangkok, og han ble i samråd med den norske ambassaden i Thailand sendt til katastrofeområdet dagen etter flodbølgen. Han var da i stand til å foreta de første vurderinger av skadeomfanget, samt legge til rette for de polititjenestemenn som senere kom fra Norge. Det ble etablert et samarbeide mellom de internasjonale politistyrker og thailandske politimyndigheter.
Det norske ID-teamet som omfatter rettsodontologer, rettsmedisinere og politietterforskere, har deltatt i identifiseringsarbeidet i Thailand siden 29. desember 2004. De samarbeider med thailandske myndigheter og ID-team fra en rekke andre land. Disse er organisert under ledelse av thailandsk politi. De nordiske land fremstår som en enhet og deltar etter tur i ledelse og samarbeidsorganer. På det meste har 21 personer deltatt fra norsk side. Det internasjonale identifiseringssenteret vil være i operativ virksomhet så lenge det er uidentifiserte omkomne, og om nødvendig ut året.
I tillegg til identifiseringsarbeidet har norsk politi hatt flere andre oppgaver i Thailand i forbindelse med flodbølgekatastrofen. Det har vært foretatt søk i berørte områder sammen med øvrige nordiske land. Videre har norsk politi vært involvert i håndtering av etterlatt bagasje og bistått norske helseteam ved søk etter nordmenn på sykehus og barnehjem. Politiets arbeid i Thailand har vært mulig så vel på grunn av det internasjonale samarbeidet gjennom Interpol og gjennom bilateralt politisamarbeid. Det siste har vært mulig fordi thailandsk politi har vært svært pragmatisk og lagt forholdene til rette for internasjonale politienheter.
8.8 Skoler og barnehager
Evalueringsutvalget viser til at de i liten grad har omtalt det arbeidet som fant sted i Norge på regionalt og lokalt nivå.
Utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet fikk i løpet av noen dager etter katastrofen utarbeidet en veileder om hvordan skoler og barnehager kunne ta opp slike katastrofer med barna.
Barne- ungdoms- og familieetaten utarbeidet en plan for barnevernfaglig bistand til de som var berørt av flodbølgekatastrofen. Planen omfattet alle underlagte regioner som hadde internasjonale flyplasser i sitt område: Gardermoen, Torp, Kjevik, Sola, Flesland, Værnes, Evenes og Langnes. Fagpersoner med lang erfaring i krisehåndtering stilte med kriseteam ved flyplassene. Det ble spesielt bedt om å stille beredskapshjemplasser og institusjonsplasser til rådighet dersom behovet tilsa dette. Planen fungerte som et supplement til det stedlige kommunale barnevernet som hadde primæransvar for den barnevernfaglige delen av aksjonen.
Alle landets familievernkontor ble bedt om å stå klare til å støtte og hjelpe berørte enkeltpersoner og familier etter flomkatastrofen.
Det ble i forbindelse med skolestart etter nyttår utarbeidet veiledningsmateriell for grunnskoler og videregående skoler med råd om hvordan skolene kunne håndtere krisen. Veiledningsmateriellet ble lagt ut på nettsidene til Utdannings- og forskningsdepartementet og Utdanningsdirektoratet. I ettertid er det utarbeidet en rapport med vurdering av et utvalg av skolers pedagogiske håndtering av flodbølgekatastrofen.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap etablerte tidlig kontakt med samtlige fylkesmenn for å få informasjon om lokal og regional beredskap. Sentrale myndigheter fikk via Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap rapporter om at kommunene syntes å ha en god oversikt over situasjonen på et tidlig tidspunkt, blant annet med hensyn til å få oversikt over berørte familier og enkeltpersoner i egen kommune.
8.9 Minnemarkeringsreiser til Thailand
I etterkant av flodbølgekatastrofen ble det fra flere hold ytret ønske om at det ble arrangert minnemarkeringsreiser som en viktig del av sorgarbeidet til de pårørende. På bakgrunn av katastrofens ekstraordinære karakter, besluttet Regjeringen på et tidlig tidspunkt at det skulle legges planer for gjennomføring av minnemarkeringsreiser til katastrofeområdene. Regjeringen orienterte i St.prp. nr. 37 (2004-2005) om planene for reisene. Det ble besluttet å arrangere slike minnemarkeringsreiser til Phuket der mange nordmenn omkom. Av hensyn til de pårørende og fordi gjenstående identifiseringsarbeid kan ta noe tid, ble det besluttet å arrangere to minnereiser. Den første 2. – 8. mai 2005 og den andre i september/oktober 2005.
Utenriksdepartementet har hatt ansvaret for og koordinert arbeidet med minnemarkeringsreisene. Forberedelser til de praktiske arrangementene er gjort i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, Sosial- og helsedirektoratet, Politidirektoratet, Sjømannskirken og Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen.
Invitasjon til de pårørende ble sendt ut 24. februar 2005. Kriteriet for deltakelse på reisene er at man er nærmeste pårørende til omkomne og savnede etter flodbølgekatastrofen. Samtidig har det fra myndighetenes side blitt vektlagt at det skal utvises en inkluderende holdning med hensyn til hvem som kan defineres som nærmeste pårørende. Alle påmeldinger har blitt vurdert individuelt av en arbeidsgruppe som har bestått av personer fra Sosial- og helsedirektoratet, Politidirektoratet, Utenriksdepartementet og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Det anslås at omkring 400 personer vil delta på markeringene.
Under den første minnereisen 2. – 8. mai ble det arrangert en felles offisiell minnemarkering. Med unntak av denne seremonien var arrangementet av privat karakter, med anledning for individuelle opplegg tilpasset den enkelte familie. Under oppholdet ble det lagt opp til møter med politiets representanter og med helsepersonell. For øvrig deltok personell fra Utenriksdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, Politidirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet samt Nye Kripos på reisen.
En evaluering foretatt blant de pårørende som deltok på den første reisen, viste meget stor tilfredshet med tiltaket og arrangementet. Mer enn 80 prosent av dem som svarte sa at de opplevde arrangementet som svært bra. De pårørende opplevde de private minnemarkeringene og den felles minneseremonien som positiv og som verdifulle bidrag i den enkeltes sorgbearbeidelse.
Minnemarkeringsreisen til høsten vil hovedsaklig bli lagt opp på samme måte.
8.10 De individuelle minnereisene
Mange av våre innvandrere har familie og venner som mistet livet i flodbølgekatastrofen. Statistisk Sentralbyrås befolkningsstatistikk og opplysninger fra Utlendingsdirektoratet viser at det er i overkant av 40 000 personer fra de sterkest berørte landene som oppholder seg i Norge. Disse tallene sier imidlertid ikke noe om hvor stor andel som kommer fra katastrofeområdene. I land som India og Thailand er bare mindre geografiske områder berørt av katastrofen, og det er dermed trolig få av personene fra disse områdene som bor i Norge. Personer med bakgrunn fra Sri Lanka er i større grad berørt og mange har mistet nær familie. Det samme gjelder personer fra Indonesia.
Kommunal- og regionaldepartementet innhentet opplysninger fra blant annet Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndigheter (KIM), for å få oversikt over organisasjoner som kunne være aktuelle å kontakte for å få informasjon om hvem som var berørt av katastrofen. Det viste seg at utenom tamiler, er disse innvandrergruppene i liten grad organisert. Buddhistforbundet har mange medlemmer med bakgrunn fra flere av de aktuelle landene. De hadde imidlertid ikke fått melding om at noen av dem var berørt av katastrofen. Tamilene viste seg å være den hardest rammede innvandrergruppen, og de kartla selv berørte tamiler i Oslo-området. Det ble avholdt flere møter med representanter for Tamilsk ressurs- og veiledningssenter og Tamilsk kvinnegruppe i Oslo for å utveksle informasjon og kartlegge behov for tiltak.
Møtene med representanter for tamilene avdekket et behov for at de som hadde mistet familiemedlemmer så raskt som mulig kunne reise på besøk til familien og delta i sorgen. I tillegg var det ønske om bistand til gjenoppbygging etter ødeleggelsene, blant annet til et barnehjem som drives med betydelig økonomisk støtte fra Tamilsk kvinnegruppe i Norge. Kommunal- og regionaldepartementet har lagt vekt på de behov innvandrerne selv anså som viktigst. Det har vært minnemarkeringer for innvandrere på en likeverdig måte med de minnemarkeringer som avholdes for andre som mistet familie i katastrofen. På bakgrunn av innvandrernes egne ønsker og vurderinger ble det besluttet å gjennomføre minnemarkeringene i to deler.
Den første delen er støtte til individuelle reiser for innvandrere som har mistet ektefelle, foreldre, barn eller søsken og som ønsker å besøke familie for å delta og støtte dem i sorgen. Reisene omfatter personer som enten er norske statsborgere, har bosettingstillatelse eller har vært i Norge i over tre år med en tillatelse som gir grunnlag for bosettingstillatelse. Det kunne gis støtte for inntil to personer per familie. Reisene ble gjennomført av International Organization for Migration (IOM). De individuelle minnereisene for om lag 130 personer er gjennomført i mai 2004.
Den andre delen av minnemarkeringene for innvandrere vil være knyttet til gjenoppbygging av et barnehjem på Sri Lanka. Utenriksdepartementet har bevilget 1,2 mill kr. til gjenoppbyggingen, og det planlegges en reise til Sri Lanka med representanter fra innvandrerne og myndighetene for å overrekke barnehjemmet.
8.11 Minnemarkeringer og mulighet for ettertanke og samtale
Katastrofens omfang og utvikling skapte behov for at flere enn pårørende og nært berørte kunne gi uttrykk for sorg og medfølelse. 3. januar 2005 sendte biskopene, Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon ut en generell orientering til landets menigheter om markeringer i gudstjenestene og andre høvelige sammenhenger, samt et notat om barns behov i forbindelse med minnemarkinger. Kirker i aktuelle områder ble åpnet for ettertanke og samtaler. Minnegudstjenester der statsråder deltok, ble arrangert i landets domkirker. Kongefamilien var til stede i Oslo, Bergen og Trondheim. Samarbeidsrådet for tros- og livssynsspørsmål, der de fleste tros- og livssynssamfunn er medlemmer, arrangerte en minnemarkering i Oslo Rådhus. Også ved denne var kongefamilien og representanter fra Regjeringen til stede. Gudstjenesten fra Nidarosdomen og minnemarkeringen i Oslo Rådhus ble overført på fjernsyn.
8.12 Nasjonalt minnesmerke
Regjeringen har besluttet å etablere et minnesmerke over de savnede og omkomne etter flodbølgekatastrofen. I den forbindelse er det innledet samarbeid mellom Kultur- og kirkedepartementet, Utsmykkingsfondet for offentlige bygg og de pårørende ved representant for Nasjonal støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen.
Utsmykkingsfondet vil stå for den kunstneriske og praktiske gjennomføringen av oppgaven. Det er foreløpig ikke tatt noen beslutning når det gjelder minnesmerkets utforming, type, plassering, eller andre relaterte spørsmål. Dette vil bli vurdert i samråd med Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen.
8.13 Om støttegrupper: pårørende, overlevende og berørte som ressurs
Enhver katastrofe som fører til tap av menneskeliv eller skade på personer, vil alltid involvere pårørende. Vi vet fra både flodbølgekatastrofen og tidligere ulykker at belastningen på overlevende og pårørende kan være stor – både på kort så vel som på lengre sikt. Ved slike store ulykker har det ofte blitt etablert støttegrupper for overlevende og pårørende. Dette har vært viktig for den enkelte, men også en nyttig erfaring for offentlige myndigheter.
Erfaringsmessig er det viktig at en støttegruppe er uavhengig både av de som eventuelt forårsaket skaden, skadeansvarlig og av offentlige myndigheter. Eventuell offentlig eller privat støtte må ikke frata støttegruppen dens integritet og uavhengighet, herunder retten til å komme med kritiske synspunkter som retter seg mot myndighetene.
Det er behov for å ivareta erfaringer fra støttegruppene på en mer systematisk måte enn hva som så langt har vært tilfelle. Dette gjelder både støttegruppen som er dannet etter flodbølgekatastrofen og støttegrupper som er dannet på bakgrunn av tidligere katastrofer. Samlet besitter støttegruppene verdifull kompetanse som myndighetene bør utnytte på en mer systematisk måte.
Helse- og omsorgsdepartementet vil derfor snarlig invitere støttegruppene og -foreningene til en dialog om hvordan helsemyndighetene kan styrke beredskapen overfor pårørende og overlevende etter større kriser og katastrofer. Blant spørsmålene som skal tas opp til drøfting, er behovet for å styrke beredskapen for etablering av støttegrupper for å få en systematisk videreføring av den kompetansen støttegruppene besitter i forhold til oppfølging av pårørende og berørte. I denne forbindelse vil behovet for permanente tiltak bli gjennomgått.
For å sikre tilstrekkelig uavhengighet i forbindelse med etableringen av framtidige støttegrupper, vil muligheten for å involvere frivillige organisasjoner på en systematisk måte i arbeidet, bli vurdert. Sosial- og helsedirektoratet vil få i oppdrag å følge opp anbefalingene som kommer ut av dialogen med støttegruppene.
Regjeringen har i Revidert nasjonalbudsjett 2005 foreslått å øke bevilgningen til pårørenderelatert arbeid, herunder oppfølgingen av denne saken.
8.14 Forskning knyttet til oppfølging av pårørende, overlevende og berørte
Det er viktig å få kunnskapsbaserte erfaringer fra arbeidet med flodbølgekatastrofen som grunnlag for håndtering av eventuelle fremtidige katastrofer. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har derfor fått i oppdrag å utføre forskning knyttet til flodbølgekatastrofen. Forskningen vil omhandle følgende hovedtemaer:
stressbelastning, reaksjoner og tilpasning hos personer som har vært i katastrofeområde
innsatspersonell i katastrofeområdene
tamilske borgere som er direkte berørt og bosatt i Norge
Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen
fastlegenes oppfølging
de etterlatte i Norge
Denne forskningen vil gi myndighetene kunnskap om hvordan en best mulig kan bistå personer som direkte eller indirekte er berørt av en katastrofe. Av særlig betydning er det å få mer kunnskap om hvordan en støttegruppe best mulig kan organiseres, hvilke oppgaver som er viktige og hvilken virkning og betydning den har for medlemmer, hjelpeprofesjoner og myndigheter.
Målet med forskningen som skal utføres ved NKVTS er å få kunnskap om antall personer som har hatt behov for bistand fra for eksempel psykisk helsevern, og om de har fått nødvendig hjelp. Det er også viktig å få kunnskap om hvordan fastlegene har fulgt opp berørte personer etter flodbølgekatastrofen. Erfaringsmessig vil enkelte ha behov for oppfølging fra helsetjenesten over lang tid.