9 Mål og kunnskapsbasert forvaltning

9.1 Mål for forvaltning av Norskehavet

Regjeringen har fastsatt en rekke mål for forvaltningen av Norskehavet. Dette omfatter både generelle mål for verdiskaping og sameksistens mellom næringer, og mer konkrete mål for forvaltning av naturmangfold, forurensning og trygg sjømat. Regjeringens overordnede mål for forvaltningen av Norskehavet er gjengitt i kapittel 2, mens de mer spesifikke målene er gjengitt i tekstboksen under. Disse målene danner sammen med vurderingen av samlede konsekvenser på miljøet i Norskehavet grunnlaget for den samlede vurderingen av behovet for tiltak og virkemidler som er gjort i meldingens kapittel 10. Målene skal følges opp av sektormyndighetene innenfor egne ansvarsområder. For å følge måloppnåelsen systematisk, vil regjeringen etablere et system med overvåking av miljøtilstanden og miljørisiko gjennom indikatorer, referansenivåer og tiltaksgrenser.

Det er et overordnet mål for regjeringen at forvaltningen av norske havområder bygger på kunnskap om sammenhenger i økosystemet og om hvordan menneskelige aktiviteter påvirker økosystemet. Mangel på nødvendig kunnskap vil kunne føre til tilfeldige og kostnadsineffektive politiske mål og prioriteringer. I tillegg er det nødvendig med kunnskap for å vurdere måloppnåelsen.

Oppbygging av kunnskap om havområdet foregår bredt gjennom forskning, kartlegging, overvåking, rapportering innenfor mange sektorer og institusjoner og annen datainnhenting. Kunnskapen som ligger til grunn for forvaltningsplanen for Norskehavet er samlet sett omfattende. Vår viten om fiskebestandene er basert på mer enn 100 års forskning på og overvåking av de levende marine ressursene og det marine miljø. Kunnskapsgrunnlaget er videre basert på lang erfaring med henholdsvis skipstrafikk og petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, samt den omfattende kartleggingen, forskningen og overvåkingen som er knyttet til petroleumsvirksomheten i området. Likevel er det kunnskapsbehov knyttet til en rekke aspekter ved de marine økosystemene i Norskehavet. Dette kapittelet gir en oversikt over kunnskapsstatus innefor de viktigste områdene som omfattes av forvaltningsplanen. Oversikten er ikke fullstendig, men fokuserer på de sentrale kunnskapsutfordringene.

9.2 Overvåking og måloppnåelse

En økosystembasert forvaltning av menneskelige aktiviteter i Norskehavet forutsetter at man løpende vurderer hvordan økosystemenes tilstand endrer seg i forhold til disse målene. Gjennom overvåking av den økologiske kvaliteten skal forvaltningen varsles om endringer som medfører behov for tiltak. Det er viktig å skille mellom menneskeskapte påvirkninger og endringer som skjer naturlig for å kunne sette i verk nødvendige og riktige tiltak. En fortløpende vurdering av måloppnåelse forutsetter et system for å følge utviklingen i tilstand. Et system for samordnet overvåking av økosystemets tilstand har blitt utviklet i forbindelse med forvaltningsplanarbeidet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Det er lagt vekt på at et system for overvåking av miljøtilstanden i Norskehavet skal samordnes med overvåkingssystemet som er utviklet for Barentshavet–Lofoten. Det blir viktig å sikre at erfaringene fra det etablerte systemet i Barentshavet–Lofoten blir videreført og er med og danner grunnlaget for et overvåkingssystem i Norskehavet. Valg av egnede indikatorer og identifisering av referanseverdier og tiltaksgrenser i overvåkingssystemet må imidlertid tilpasses forholdene og overvåkingsbehovene for Norskehavet. Det er imidlertid en fordel at flest mulig indikatorer blir felles for havområdene, slik at utviklingen lettere kan sammenliknes. Det bør videre vurderes om det er behov for spesifikke indikatorer for noen av særlig verdifulle og sårbare områdene. I de tilfellene hvor indikatoren avspeiler påvirkning fra menneskelig aktiviteter, er det knyttet tiltaksgrenser til indikatorene. Indikatorsystemet må også tilpasses EUs havstrategidirektiv slik at utviklingen i Norskehavet kan settes inn i en europeisk sammenheng.

9.2.1 Overvåking av valgte indikatorer i Norskehavet

I forvaltningsplanen for Barentshavet-Lofoten er det gjort rede for elementene i overvåkingssystemet. Denne omtalen gjelder også for den foreslåtte overvåkingen av Norskehavet. Et forslag til et slikt system fremgår av vedlegg 2.

Indikatorer og tiltaksgrenser er som i forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten valgt ut i fra behovet for måling opp mot mål for biologisk mangfold, forurensning og ren mat. I utvelgelsen er det lagt vekt på indikatorens rolle i økosystemet, forvaltningsrelevans, relevans i forhold til internasjonale forpliktelser og praktisk gjennomførbarhet.

Viktige arter for overvåking av Norskehavet er blant annet norsk vårgytende sild, kolmule, makrell og bunnlevende arter som blåkveite, lange og brosme. En rekke sjøfuglarter peker seg ut som indikatorer i det de har ulike økologiske nisjer og funksjon, og derfor vil avspeile ulike endringer i økosystemet. Blant disse er krykkje, lomvi, lunde, ærfugl og toppskarv. Det vil være en stor utfordring å utvikle gode indikatorer for bunnfaunaen. Fokuset vil være på arter som er sårbare for fysisk slitasje. Når det gjelder overvåking av forurensende stoffer som miljøgifter og andre fremmedstoffer samt radioaktivitet, vil overvåkingen ta utgangspunkt i indikatorene for Barentshavet. Denne overvåkingen vil søke å dokumentere status og utvikling i forhold til forurensning og en eventuell påvirkning av sjømaten som trygg mat. Norsk vårgytende sild, blåkveite og klappmyss er foreslått i stedet for de nordligste artene i denne planen.

Data for mange av de foreslåtte indikatorene i Norskehavet inngår allerede i lange tidsserier, som oppdateres årlig, men flere av de foreslåtte indikatorene vil kreve at det blir startet nye dataserier, eller at allerede innsamlede data blir organisert og tilrettelagt på en ny måte.

Mange av indikatorene vil trenge et visst utviklingsarbeid. Hvilke indikatorer dette gjelder er indikert i vedlegg 2. Generelt kan det nevnes at det at det er behov for en videreutvikling og presisering av indikatorer og tiltaksgrenser for sjøfugl og mange sjøpattedyr. Det finnes til dels mye data og en del dataserier for disse gruppene, men man mangler erfaring med bruk av dataene i forvaltningen og til å sette grenseverdier. Dette må gjøres av de respektive fagmiljøene i dialog med forvaltningen. Kunnskapen om forurensning i de åpne delene av Norskehavet er forholdsvis lav i forhold til behovet. Her må det foretas en gjennomgang av risikofaktorene og behovene for indikatorer og tiltaksgrenser. Vedlegg 3 utdyper hvilke arter det anbefales å starte opp med eller videreføre målinger på for å lage tidsserier til bruk ved overvåking av forurensende stoffer. Det er også behov for å forsøke med aggregerte (sammensatte) indikatorer, for å finne frem til kombinasjoner av indikatorer som kan støtte hverandre og/eller som kan gjøre det lettere for forvaltningen å oppdage endringer i økosystemets helsetilstand.

Erfaringer fra arbeidet med miljøkvalitet i OSPAR, ICES og i forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten viser at utvikling av gode indikatorer trenger tid. Dette gjelder både valg og beskrivelse av indikatorer og hvordan indikatorene brukes. Forslagene i denne meldingen vil derfor ikke være endelige, men starten på utviklingen av gode styringsverktøy for forvaltningen av Norskehavet.

9.2.2 Gjennomføringen

Som i Barentshavet skal overvåkingen av Norskehavet så langt som mulig bygge på allerede pågående eller planlagt overvåking og internasjonale forpliktelser. Dette for å sikre fortsettelsen av eksisterende tidsserier, samt for at fremtidig forsk­nings og overvåkingsbehov skal knyttes til det fortløpende arbeidet med forvaltningsplanen. Det legges også opp til at ny overvåking i størst mulig grad gjøres som tilleggsundersøkelser på eksisterende tokt. Tilførselsprogrammet, som kartlegger tilførslene av olje og miljøfarlige stoffer til havområdene, er bygget opp på dette prinsippet og skal på sikt gi de nødvendige dataene om forurensning i alle forvaltningsplanområdene.

9.3 Prioriterte kunnskapsbehov

Vi har generelt mye kunnskap om økosystemene i Norskehavet. På flere områder er det likevel viktige kunnskapsmangler. Nedenfor gis det en kort sammenfatning av de viktigste prioriterte kunnskapsbehovene:

• kunnskap om sammenhenger i økosystemene, for eksempel mellom habitatdannende arter, predatorer og byttedyr,

• kunnskap om hvilke økosystemtjenester økosystemene bidrar med (herunder klimabalanse, næringsproduksjon, vannrensing og så videre),

• kunnskap om hvordan ulike menneskelige aktiviteter hver for seg og samlet påvirker ulike deler av økosystemet,

• kunnskap om geografisk utbredelse av sild, kolmule og makrell og deres rekrutteringsmekanismer,

• kunnskap om variasjoner i sjøfuglbestander og mulige sammenhenger med menneskelig påvirkning, næringstilgang og klimatiske forhold,

• kartlegging av havbunnens fysisk-kjemiske miljø og tilknyttede naturmangfold, herunder forekomst av særlig verdifulle eller sårbare naturtyper, blant annet gjennom kartleggingsprogrammet MAREANO,

• styrket kunnskap om mangfoldet av arter og bestander i Norskehavet, herunder genetisk mangfold i utvalgte bestander,

• kartlegging, forskning og overvåking i forhold til marine fremmede organismer,

• beskrivelse av mekanismer bak endring i vindmønster, havsirkulasjon og fordeling av vannmasser i de nordiske hav, slik at effekter av klimaendringene på havklimaet i Norskehavet i større grad kan forutsies,

• kunnskap om utvikling i klimaendringer og havforsuring og effekter av samvirkninger på økosystemene i havet, med fokus på særlig utsatte grupper av organismer, grupper av særlig betydning i næringskjedene, kommersielt viktige arter, og interaksjoner mellom disse i næringskjedene,

• kunnskap om samvirkende effekter mellom miljøgifter og mellom miljøgifter og annen påvirkning som havforsuring og klimaendringer,

• kunnskap om effekter og avbøtende tiltak i forhold til seismikk og effekter på fisk, herunder torskefisk,

• kunnskap om hvordan menneskelige aktiviteter påvirker sjømattrygghet.

En nærmere oversikt over alle de identifiserte kunnskapsbehovene finnes i det faglige grunnlaget for forvaltingsplanen.

9.3.1 Sammenhengene i økosystemene

Det er en utfordring å få en enda bedre forståelse av samspillet mellom organismer i næringskjedene. For å etablere en økosystembasert forvaltning er det viktig med kunnskap om bestandsstørrelser og produksjon på lavere nivåer i næringskjeden som for eksempel plankton og deres betydning for de høyere trofiske nivåene som fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Vi trenger også bedre forståelse av sentrale økologiske interaksjoner mellom ulike deler av økosystemet.

Det er et gjennomgående problem at man ikke kjenner det økologiske samvirket mellom en art og dens byttedyr, og mellom konkurrenter i økosystemet godt nok. Som del av forsknings- og overvåkingstokt i Norskehavet er det samlet inn store mengder prøver og data som ikke er bearbeidet, og det bør gjøres en innsats for å opparbeide dette materialet slik at det kan benyttes til å belyse økosystemrelaterte problemstillinger. Utvikling og videreutvikling av modellverktøy med fokus på å få en bredere økosystemforståelse bør prioriteres der datagrunnlaget er godt nok.

Det er påvist kunnskapsmangler blant annet om hvordan menneskelige aktiviteter påvirker ulike deler av økosystemet og om hvordan samvirkende effekter av ulike påvirkninger virker inn på enkeltarter og økosystemet som et hele. Klimaendringene vil for eksempel kunne føre til at de langtransporterte tilførslene av miljøgifter endrer seg (endringer i hav- og vindstrømmer) og til at miljøgiftene oppfører seg annerledes i miljøet (nedbryting, opptak i organismer mv.). Planter og dyr som allerede er utsatt for effekter av en eller flere påvirkninger vil kanskje ikke tåle en ny belastning. Generell økosystemovervåking samt god forståelse av samvirkende effekter er derfor en forutsetning for økosystembasert forvaltning.

9.3.2 De enkelte artene

Fisk

Selv om kunnskapsnivået på kommersielt utnyttbare fiskebestander i Norskehavet gjennomgående er høyere enn for andre dyr og planter i området, er nivået svært ulikt mellom de ulike fiskeartene. Bestanden vi vet mest om er norsk vårgytende sild. Det er lagt ned betydelig forskning på denne bestanden og det er etablert tidsserier som går mer 100 år tilbake i tid. Vi vet at klimaforhold og bestandsstruktur bidrar til å regulere geografisk utbredelse, noe som er forvaltningsmessig viktig ikke minst i forhold til Island. Likevel er vi i dag langt fra fullt ut å forstå fordelingsdynamikken og i enda mindre grad predikere geografisk fordeling. Det er her behov for både videre statistiske analyser og numerisk baserte simuleringsmodeller.

For sei-, makrell-, og kolmulebestandene er kunnskapsgrunnlaget langt svakere enn for silda, lodda eller torsken i Barentshavet. Særlig for kolmule er det behov for økt forståelse for årsakene til de store variasjonene i rekruttering en har hatt de siste tiårene.

De siste årene har det vært fokus på oppbygging av kunnskap om blåkveite og uerartene. Når det gjelder de kommersielt lite utnyttede dyphavsartene som lange, brosme, kveite og vassild er kunnskapen mindre. Det samme gjelder for ikke kommersielt utnyttede arter som mesopelagisk fisk, haier og skater.

Det er stort behov for mer kunnskap om samspill mellom de økologisk og kommersielt viktigste fiskebestandene, og mellom fisk og andre arter i næringsnettet både på lavere og høyere trofisk nivå. Det er videre viktig med økt forståelse av hvordan klimaendringene påvirker rekrutteringen og hvordan fiskeriene påvirker bestandenes struktur (evolusjonær utvikling).

Utbredelse, mengde, kondisjon, reproduktiv bestand og rekruttering bør også overvåkes hos andre enn de kommersielt viktige bestandene. Dette er en forutsetning for å forstå hvordan økosystemene fungerer, og dermed for økosystembasert forvaltning. Kunnskap om utbredelse, habitatbruk og næringsvaner, også for arter som ikke høstes, er viktig i en økosystemtilnærming.

Kilde: Erling Svensen

Trygg sjømat er viktig, ikke minst i forhold til eksport av norsk fisk til utlandet. Internasjonalt har det blitt økt fokus på mattrygghet, og det er innført en rekke felles grenseverdier for ulike miljøgifter i sjømat. Det er derfor behov for grundig kartlegging av miljøgifter i alle arter som er viktige i kosthold og ved eksport. Det gjøres en del på området i dag, og det har blant annet blitt igangsatt større kartlegginger for blåkveite og makrell. Likevel er det betydelige mangler, for eksempel for torsk og sei som er de viktigste norske eksportartene fra villfanget fisk.

Sjøpattedyr

Det er generelt behov for mer kunnskap om hva sjøpattedyrene spiser til de forskjellige tider på året, hvordan konkurransen mellom dem er, og om de er avhengige av spesifikk mat eller mer tilpasningsdyktige til et varierende mattilbud. Det er generelt også behov for økt kunnskap om sjøpattedyrs romlige fordeling og økologiske rolle i havområdet.

Videre er det spesielt behov for oppdatering og utvidelse av kunnskapsgrunnlaget for de trekkende sjøpattedyrartene. Deres trekkveier og effekter av påvirkninger krever bedre forståelse av forhold som: bestandstilhørighet, rekruttering, vandringsmønster, viktige trekk- og overvintringsområder, romlig fordeling gjennom året, samt sesongmessige føde- og habitatkrav hos de forskjellige artene. En kombinasjon av overvåking og forskning må til for å øke kunnskapen på dette området.

I tillegg er det stort behov for mer kvantitativ kunnskap om effekter av klimaendringers retning, styrke og temporære variasjon på produksjon og trofiske interaksjoner på ulike nivå i næringskjeden opp til sjøpattedyr, fra primærproduksjon til sjøpattedyrenes næringstilbud, reproduksjon og overlevelse.

Sjøfugl

Selv om det har vært drevet overvåking av og forsk­ning på de store sjøfuglkoloniene i en årrekke, er det først med overvåkingsprogrammet SEAPOP at det gjennomføres en helhetlig overvåking av sjøfugl i Norge. På nøkkellokalitetene for sjøfugl, Røst, Sklinna og Runde studeres blant annet voksenoverlevelse, reproduksjon og næringsvalg.

Det behov for bedre kunnskap om sjøfuglenes utbredelse i antall, tid og rom, herunder fordelingsmønster, tetthetsvariasjoner og vandringer. Det er også mangelfull kunnskap om populasjonstilhørighet og totale bestandsstørrelser.

Kilde: Lars Løfaldli

Sjøfugler har gjennomgående sen kjønnsmodning, høy levealder og lav reproduksjonsrate. Sjøfuglene har derfor liten evne til å tilpasse seg endringer i sitt livsmiljø, noe som gjør at de er spesielt sårbare for menneskeskapt miljøpåvirkning. Det er i denne forbindelse behov for mer kunnskap om direkte, indirekte og kumulative effekter på sjøfug­lene.

Koraller og annen bunnfauna

Store deler av havbunnen i Norskehavet er ikke kartlagt. Kunnskapen om havbunnens biologiske, kjemiske og fysiske miljø fremstår som mangelfull. Man vet lite om hvilke naturtyper som finnes hvor, og enda mindre om hvilke arter som finnes på havbunnen. Det er behov for kartlegging av havbunnens fysiske, kjemiske og biologiske miljø. I enkelte områder er imidlertid havbunnen undersøkt i forbindelse med planlegging og konsekvensutredning av petroleumsaktivitet. Dette gjelder for eksempel på midtnorsk sokkel inkludert skråningen og Vøringplatået og dypere områder rett vest for Svalbard. Dataene fra disse undersøkelsene er gode bidrag til det samlede kunnskapsgrunnlaget.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Det er behov for overvåking av utvikling blant annet for naturtyper som er særlig sårbare eller forventes å kunne påvirkes av klimaendringer og havforsuring, slik som korallrev og utstrømmingsområder. Det er videre behov for styrket forskning knyttet til økosystemene og naturtypene på havbunnen. Særlig viktige problemstillinger er påvirkning fra menneskelig aktivitet, klimaendringer og havforsuring, både hver for seg og samlet, og økosystemenes/naturtypenes økosystemtjenester slik som for eksempel deres betydning for naturmangfold, ressursgrunnlag og klimabalanse.

Introduksjon av fremmede organismer i det marine miljø

Den norske artsdatabanken kom i 2007 ut med Norsk svarteliste som gir en oversikt over fremmede arter i Norge. Det er her også foretatt en økologisk risikovurdering for et utvalg av artene. I alt er det 44 marine arter på denne listen. Aktiviteter som internasjonal handel og transport har økt spredningen av fremmede organismer.

Det foregår i dag ingen systematisk overvåking av fremmede organismer, med unntak av for kongekrabbe som foreløpig ikke har spredd seg til forvaltingsplanområdet. Det er derfor behov for å videreutvikle dagens kartlegging og overvåking av marine økosystemer, med tanke på å fange opp introduserte og innvandrende arter. Det er også behov for mer forskning på fremmede organismer som har etablert seg i miljøet og hvilke effekter disse har på økosystemene.

9.4 Klimaendringer og havforsuring

Det hersker liten tvil om at klimaendringer og forsuring av havet på sikt vil kunne få vidtrekkende konsekvenser for økosystemene i Norskehavet. Imidlertid er sammenhengene så komplekse og kunnskapsnivået ennå så begrenset, at det er umulig å si med sikkerhet hva konsekvensene vil bli. Både kartlegging av nå-situasjonen, videreutvikling av nødvendig langvarig overvåking og en satsing på forskning i samarbeid med internasjonale forskningsprogrammer er nødvendig for å styrke kunnskapsgrunnlaget. Fokuset bør både være på utviklingen i klimaendringene og forsuringen, hvordan dette sammen påvirker økosystemene og ressursgrunnlaget og hvilke tiltak som kan settes i verk for å møte endringene.

Lange tidsserier er det viktigste grunnlaget for all klimaforskning. De faste overvåkingssnittene som krysser Atlanterhavsstrømmen er sentrale for overvåking i Norskehavet. Værskipsstasjonen «M» i Norskehavet (skipet Polarfront ved 66° N og 2° Ø) har vært et viktig supplement for oseanografiske klimastudier. Den meteorologiske overvåkingen ved stasjon M skal fra 2010 erstattes av mer moderne metoder med bruk av satellittbaserte data. Det er imidlertid viktig å ivareta tidsseriene og sikre videreført overvåking også for oseanografiske data. Alternativer for en slik videreføring er under vurdering. Det bør også vurderes å utvide overvåkingen med noen overvåkingsstasjoner langs frontområdene i vest og nord for å fange opp mellomårlige variasjoner. Forskning bør blant annet bidra til å beskrive mekanismer bak endring i vindmønster, havsirkulasjon og fordeling av vannmasser i de Nordiske hav, slik at effekter av klimaendringene på havklimaet i større grad kan forutsies. Kunnskap om effekter og samvirkninger av klimaendringer og havforsuring både på enkeltarter, organismegrupper og økosystemet herunder dynamikken i økosystemet må fremskaffes. Fokuset bør både være på forventet særlig sårbare grupper herunder kalkavhengige arter og tidlige livsstadier av organismer, grupper av særlig betydning i næringskjedene som raudåte, kommersielt viktige arter, og interaksjoner mellom disse i næringskjedene.

9.5 Forurensning

For å kunne vurdere hvordan forurensninger påvirker arter og økosystemer må vi ha god kunnskap om både tilførslene, nivåene og effektene av de enkelte stoffene i havområdet. I tillegg må vi kjenne til hvordan stoffene brytes ned eller samles opp i miljø og organismer, hvordan stoffene virker sammen og hvordan de påvirkes av andre endringer som havforsuring og klima. Flere miljøgifter forekommer naturlig i havet. Dette kan for eksempel være petroleumsforbindelser, radioaktive stoffer og tungmetaller som lekker ut fra berggrunnen i mange områder. Det er viktig å kjenne til dette naturlige bakgrunnsnivået for å kunne vurdere de menneskeskapte tilførslene og effektene av dem. Klimaendringer og havforsuring vil påvirke både tilførselsveiene og hvordan stoffene brytes ned og akkumuleres. I tillegg vil endringer i temperatur og havvannets kjemi ha stor betydning for hvilken tilstand stoffene befinner seg i og hvordan de virker på organismene. På alle disse områdene er kunnskapsmanglene store.

Tilførselsprogrammet for forurensning har gjennom forbedret og samordnet kunnskapsinnhenting skaffet gode generelle data for tilførslene av mange miljøgifter til havområdene, men for mange stoffer finnes det foreløpig ikke data. Nye målinger av miljøgifter i planområdene vil være et viktig bidrag til arbeidet som koordineres gjennom overvåkingsgruppen. Tilførselsprogrammet er et samarbeid mellom alle myndigheter som har løpende overvåking i havområdene, og resultatene vil bli benyttet både nasjonalt og internasjonalt.

Boks 9.1 Tilførselsprogrammet

Tilførselsprogrammet skal kartlegge tilførslene av olje og miljøfarlige stoffer fra alle kilder (lokale og langtransporterte) til forvaltningsplanområdene. Programmet skal også overvåke forurensningstilstanden i havområdene, med utgangspunkt i forvaltningsplanenes forurensningsindikatorer og særlig verdifulle og sårbare områder. Programmet startet med kartlegging og modellering i av tilførslene i 2006, og fra 2009 går programmet inn i en regulær overvåkingsfase med målinger av miljøgifter på representative stasjoner i planområdene. Stasjonsnettet dekker alle forvaltningsplanområdene, men går helt inn til kysten slik at resultatene også kan brukes i vannregionmyndighetenes forvaltningsplaner. Dette vil gjøre det lettere å samordne planarbeidet på kysten og i havet. Alle de ledende overvåkingsmiljøene i Norge deltar i programmet (HI, NIVA, NILU, NIFES, Statens strålevern).

Kilde: Havforskningsinstituttet/Norsk Institutt for vann­forsk­ning/Norsk Institutt for luftforskning/Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning/Statens strålevern/Statens forurensningstilsyn

Når det gjelder effektene av utslippene av produsert vann er det fortsatt usikkerhet omkring mulige langtidsvirkninger. Basert på dagens kunnskap fra forskning og overvåking er det ikke påvist konsekvenser på bestandsnivå. Det forskes imidlertid videre på dette området og det pågår et eget forskningsprogram på temaet.

Det er videre betydelig behov for å kunne dokumentere tilstanden i havområdene med hensyn til forekomst av forurensningskomponenter i fisk og annen sjømat. En grundig basisundersøkelse på miljøgifter i norsk vårgytende sild ble utført i 2008, og andre arter vil følge. Ikke minst er denne typen informasjon etterspurt internasjonalt i forbindelse med eksport av fisk og annen sjømat. Enkelte sjømatarter er også indikatorer i forvaltningsplanarbeidet, og målinger av forurensning i disse vil inngå i Tilførselsprogrammet.

9.5.1 Kunnskapsbehov knyttet til seismiske lydbølger

I Norge har det vært utført forskning innen «seismikk-fiskområdet» i tre perioder; 1984–86, 1991–96 og 2002–04. De fleste prosjektene er utført med Havforskningsinstituttet som prosjektansvarlig institusjon. Sammen med resultater fra forskning i andre land danner dette kunnskapsbasen for rådgivning omkring seismiske aktiviteter i forhold til fiskeri og ressursbiologiske forhold overfor departement, direktorater og private aktører innenfor bruk av seismiske metoder i tilknyting til olje- og gassleting.

Seismiske undersøkelser i havet påvirker i all hovedsak fisk via deres hørselssans. Ved Universitetet i Oslo har fiskenes hørselsevne vært studert gjennom en årrekke og forskningsmiljøet er ledende i internasjonal sammenheng i forhold til kunnskap om hvordan fisk oppfatter lyd og hvordan ulike typer lyd og lydnivåer påvirker atferden til fisken. Selv om kunnskapen om hørselssansen til fisk er betydelig, er det fortsatt påfallende kunnskapshull. Dette gjelder ikke minst i forhold til de kommersielt viktige torskefiskene. Hørselssansen hos torskefisk er kompleks og omfatter både deteksjon av lydakselerasjon og lydtrykk, men det er per i dag uklart hvilke typer lyd og lydnivåer som utløser frykt- og fluktatferd hos torskefisk. Kunnskap om hvordan fisk oppfatter lyd, og hvilke aspekter ved seismisk lyd som gir flukt- og unnvikelsesatferd hos ulike arter og grupper av fisk, er nødvendig for å forstå hvilken storskala påvirkning seismikklyd har på frittsvømmende fisk i havet.

9.6 Risiko for akutt oljeforurensning

Det er behov for økt kunnskap om ulykkesrisiko innenfor petroleumsvirksomheten og hvordan utvikling av teknologi og nye virksomhetsmodeller i petroleumsvirksomheten påvirker risiko. Konsekvenser av nye organisasjonsformer og driftsmodeller som følger av aktørbildet, globalisering, IKT-utvikling, integrerte operasjoner bør prioriteres.

Forlenget levetid for anleggene innebærer materialteknologiske og operasjonelle utfordringer. Det er derfor behov for å prioritere videreutvikling av modeller for materialdegraderingsmekanismer og teknologi- og metodeutvikling for teknisk tilstandsovervåking og integritetsstyring.

Det er også identifisert behov for teknologiutvikling for tidlig lekkasjedeteksjon på havbunnsløsninger, og utvikling av teknologi og beste praksis for aktivitet på felt med høyt trykk og temperatur.

Et viktig virkemiddel for overvåking av utvikling av risiko i petroleumsvirksomhet er Petroleumstilsynets prosjekt «Risikonivå i petroleumsvirksomheten» (RNNP) som årlig gir en oversikt over utviklingen av en rekke sikkerhetsindikatorer. Det er behov for å videreutvikle RNNP slik at årlige oversikter over risiko og risikoutviklingen i petroleumsvirksomheten bedre fremhever status på risiko for akutt forurensning. Dette vil tilrettelegge for tidlig identifikasjon av negative trender og dermed forbedre prioritering av myndighetenes og næringens innsats for å unngå akutt forurensning.

Effektivisering av oljevernberedskapen i Norskehavet er ikke bare spørsmål om økt tilgang til materiell- og mannskapsressurser, men også om å tilpasse utstyret og øke kunnskapen om oljevernaksjoner. Spesielt viktig i denne sammenheng er:

• styrking av kunnskap om egenskapene til råoljene/oljeproduktene som fraktes gjennom området,

• teknologiutvikling for bedre å kunne detektere og overvåke olje på sjø i mørket,

• teknologi- og kunnskapsutvikling for bedre å kunne gjennomføre oljeopptak på sjø i mørke og tidvis isfylte farvann, herunder teknologiutvikling av oljevernutstyr og alternative bekjemp­ningsmetoder, inkludert dispergering,

• utvikling av systemer for mottak av olje og store avfallsmengder,

• styrking av kunnskap om miljøressursenes tilstedeværelse i tid og rom, samt deres sårbarhet overfor olje,

• økt omfang av oljevernøvelser i mørketiden,

• effektive metoder og teknikker for opprenskning i strandsonen.

9.7 Konsekvenser for fiskeegg og larver ved eksponering for olje

De største konsekvensene av petroleumsvirksomheten vurderes å være knyttet til eventuelle store akutte utslipp av olje. Det er identifisert et særlig behov for kunnskapsutvikling for å kartlegge konsekvenser i forhold til utvikling av teknologi og nye virksomheter i petroleumsvirksomheten, i forhold til deres betydning for å redusere ulykkesrisikoen. Det er også nødvendig med metodisk utvikling for helhetlige risikovurderinger, vurdering av miljømessige og samfunnsmessige konsekvenser ved akutt forurensning og utvikling av bedre indikatorer for overvåking av risikoutviklingen i petroleumssektoren.

Det mangler fortsatt kunnskap om fordeling, drift og overlevelse av fiskeegg og -larver. Det eksisterer analyseverktøy for beregning av miljørisiko på fiskeegg og -larver som følge av oljeutslipp. Det er imidlertid uenighet i fagmiljøene om bruk av enkeltresultater i konsekvensvurderinger, samt om tapsomfang og hvilken betydning et tap av egg og larver i en årsklasse vil kunne få for den videre rekrutteringen til bestandene jf. omtale i kapittel 5.6.