4 Styrkeregistre og styrkebidrag

4.1 Innledning

I henhold til den siste langtidsmelding for Forsvaret - St meld nr 22 (1997-98), jfr Innst S nr 245 (1997-98) - skal Forsvaret kunne stille egnede bidrag til en rekke typer internasjonale operasjoner på en rask og kostnadseffektiv måte. Forsvaret må kunne delta i hele spekteret av internasjonale operasjoner med enheter som tilfredsstiller ulike krav til reaksjonstid, trenings- og øvingsnivå, utrustning og utholdenhet. Enhetene skal kunne operere sammen med allierte og partnerland, samt i økende grad i samarbeid med sivile organisasjoner, samtidig som personellets sikkerhet ivaretas.

For å oppnå disse målsettingene må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. Det anbefales derfor å etablere en bredt sammensatt innsatsstyrke - «Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner» - som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre utenlandsengasjementer (for styrkens sammensetning, se vedlegg 1). Det vil bli lagt vekt på at et slikt system skal kunne dekke all norsk deltagelse i internasjonale militære operasjoner, uavhengig av deltagelsens art og operasjonenes organisatoriske ramme. Sammensetningen av innsatsstyrken er foretatt ut fra en helhetsvurdering av de ulike internasjonale organisasjonenes behov, herunder kjente mangler i de ulike styrkeregistre, sammenholdt med de muligheter Norge har for å sette opp denne type styrker innenfor realistiske økonomiske rammer.

Den anbefalte innsatsstyrken vil inngå i den ordinære forsvarsstrukturen og derigjennom utgjøre et sentralt bidrag også til det nasjonale forsvar. Den potensielle synergieffekten er dermed betydelig.

4.2 Generelle faktorer

4.2.1 Et enhetlig system

Den grunnleggende strategi som ligger til grunn for den anbefalte innsatsstyrken, er at hoveddelen av de enheter som inngår i den skal kunne delta i de fleste typer oppdrag, fra konfliktforebyggende operasjoner via humanitære og fredsbevarende operasjoner til i ytterste konsekvens fredsopprettende operasjoner og artikkel 5-operasjoner (se punkt 2.5), samt at styrken som nevnt også skal yte et viktig bidrag til det nasjonale forsvar.

Styrkeenhetene bør dessuten fortrinnsvis inngå i flere såkalte styrkepakker og bidra i flernasjonale strukturer, i tillegg til å kunne operere som selvstendige avdelinger der forholdene ligger til rette for det. Dagens trusselbilde og varslingstider tillater at flere enheter kan påta seg både nasjonale og internasjonale oppgaver, så lenge vårt engasjement er samordnet med NATO. Norske avdelinger med internasjonale oppdrag kan dessuten meldes inn i flere styrkeregistre for å sikre størst mulig handlefrihet. Dette rokker dog ikke ved prinsippet om at deltagelse i NATO artikkel 5-operasjoner alltid vil ha høyeste prioritet.

De ovennevnte forhold har som konsekvens at den tidligere oppdeling i norske NATO-reaksjonsstyrker og FN-beredskapsstyrker faller bort. Den innsatsstyrken som anbefales etablert, skal kunne brukes i en hvilken som helst operasjon der regjeringen i samråd med Stortinget mener at Norge bør delta. Dagens FN-beredskapsstyrke - som ikke har vært operativ som en sådan siden en stor del av den ble satt inn i Libanon som del av UNIFIL i 1978 - bør derfor også formelt avvikles.

Ovenstående betyr selvfølgelig ikke at kravene til styrkene vil være like i alle typer operasjoner. I tillegg til typen stridsmiljø, vil faktorer som topografi, klima, infrastruktur i operasjonsområdet og graden av vertslandsstøtte være avgjørende for de kravene som stilles. Det legges heller ikke opp til at alle våre styrker skal kunne delta i enhver tenkelig operasjon: Målsettingen er at hoveddelen av den anbefalte innsatsstyrken skal kunne delta i alle de operasjoner det er rimelig å tenke seg vil bli aktuelle for Norge.

Ovenstående enhetlige system utelukker ikke at Norge ved behov kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken. Dette kan gjelde alt fra militære observatører til mindre støtteavdelinger. Beslutninger om dette vil måtte tas fra sak til sak, blant annet basert på tilgjengelig personell og økonomiske avveininger.

4.2.2 Utholdenhet kontra reaksjonstid

En overordnet problemstilling med hensyn til deltagelse i internasjonale militære operasjoner er forholdet mellom reaksjonstid og utholdenhet. I noen grad er dette et uoverkommelig strukturelt problem; dersom en skal kunne reagere raskt, må en ha samtrente styrker stående eller på beredskap, hvilket betyr at disse ikke kan delta i en løpende operasjon.

Når Norge tradisjonelt har vært sterkere med hensyn til utholdenhet enn med hensyn til beredskap, har imidlertid dette også andre årsaker enn at vi har valgt å opprettholde et høyt uteengasjement på bekostning av vår beredskap. Det bunner blant annet i at det norske forsvar, spesielt Hæren, er organisert som styrkeprodusent for et mobiliseringsforsvar, med basis i verneplikten. Dette har gjort at vi i liten grad har hatt stående enheter og enheter i beredskap.

Opprettelsen av Telemark bataljon var et forsøk på å bøte på denne svakheten. Dette kan imidlertid ikke uten videre sies å ha vært et fullt ut vellykket prosjekt. Selv om kvaliteten på styrken har vært god, har beredskapen for styrken som helhet vært begrenset. Telemark bataljon har i realiteten aldri vært fullt oppsatt som en komplett hurtigreaksjonsstyrke. Styrken er dessuten ikke ment å ha noen utholdenhet utover seks måneder, noe som fra et krisehåndteringssynspunkt kan være uheldig (se også punkt 4.3.1).

Utholdenheten for våre styrker vil være avhengig av rekrutteringsgrunnlaget (antallet potensielle personell i en gitt kategori), incentivstrukturen, avdelingstype og størrelsen på bidraget (se for øvrig punkt 5.4.1).

Behovet for raskere reaksjonstid, økt utholdenhet, mer spesialiserte kapasiteter og økte krav til samvirke i Alliansen samt de rekrutteringsmessige utfordringer, gjør at det trolig vil kunne bli aktuelt å øke innslaget av vervede. Dette er et spørsmål som vil bli tatt opp i større bredde i forbindelse med neste langtidsmelding. Det vil i den sammenheng bli nødvendig med en gjennomgang av de vervedes arbeidsvilkår.

For alle forsvarsgrener gjelder det at vi må finne en bedre balanse mellom utholdenhet og reaksjonstid, og organisere våre styrker slik at begge faktorene kan optimaliseres. Det anbefalte system for rekruttering og styrkegenerering til Hærens reaksjonsstyrke som beskrives nedenfor, skisserer en måte å oppnå dette på. Dette behøver ikke å være den eneste måten. Også andre modeller har vært vurdert. Først når man har høstet nødvendige erfaringer med et nytt system, vil man kunne ta stilling til behovet for eventuelle tilpasninger.

4.2.3 Et nytt helhetlig konsept for rekruttering og styrkegenerering

For at Forsvarets nye innsatsstyrke skal kunne bli og holdes operativ, er tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i personelltilgangen en absolutt nødvendighet. Dette har de siste årene vært et betydelig problem, spesielt for Hæren. Regjeringen anbefaler derfor at det opprettes et nytt system for rekruttering og styrkegenerering for reaksjonsstyrkedelen av Hærens bidrag (se også punkt 4.3.2). Ordningen vil eventuelt også kunne gjøres gjeldende for andre deler av innsatsstyrken der det synes hensiktsmessig, hvilket imidlertid forutsetter at Norge opprettholder et løpende engasjement med den typen enheter som den gitte delen av innsatsstyrken består av.

Det anbefales etablert en ordning der de som ønsker det og er kvalifisert av det personell som er inne til førstegangstjeneste, tilbys en begrenset økonomisk godtgjøring for å bruke de tre siste månedene av førstegangstjenesten til avdelingsvis samtrening for deltagelse i en gitt del av Hærens reaksjonsstyrke. Styrken vil bli supplert etter behov med stadig og ikke stadig tjenestegjørende personell. Nøkkelpersonell følger sine soldater gjennom hele perioden, men tjenestegjør ved sine ordinære hjemmeavdelinger i de perioder styrken ikke er samlet.

Systemet vil - i tillegg til å legge til rette for økt rekruttering gjennom en betydelig forbedret incentivstruktur - også styrke mulighetene for å rekruttere ikke stadig tjenestegjørende personell. Det anbefalte systemet vil også gjøre det mulig å rekruttere personell fra hele Hæren helt opp til niende måned av førstegangstjenesten. Disse to faktorene vil gjøre det mulig å trekke på hele gruppen av potensielt personell.

Den delen av styrken som tilsvarer et løpende engasjement, vil etter tre måneders samtrening gå direkte over i deltagelse i en slik løpende operasjon - det vil si som oppfølgingsstyrke, deretter stå 12 måneder på beredskapskontrakt som reaksjonsstyrke, for så å avslutte med en ny kontingent med utetjeneste, antagelig innledet av en kort periode med oppfriskningstrening i Norge ((9+)3+6+12+6 måneder, se figur 4.1). I beredskapsperioden, det vil si de midtre 12 måneder, vil alt personell bli godtgjort etter gjeldende særavtale. For å sikre forutsigbarhet i personelltilgangen utbetales bonusene først etter at hele kontraktsperioden er gjennomført, og da under forutsetning av at alle kontraktsvilkår er oppfylt.

For at denne ordningen skal kunne fungere, må kontraktsgrunnlaget åpne for en begrenset forlengelse av uteperiodene, slik at det kan være mulig å justere vårt løpende engasjement ved en eventuell innsetting av innsatsstyrken på kort varsel (se også punkt 4.3.2). Ordningen vil derfor gjøre det nødvendig med en oppmykning av fredstjenesteloven, både med hensyn til adgang til beordring for lengre uteperioder og med hensyn til kontraktstidens lengde. Regjeringen går inn for at en slik oppmykning blir gjennomført.

For at systemet skal innebære en rimelig grad av forutsigbarhet for personellet så vel som for Forsvaret, må det imidlertid legges inn begrensninger, både med hensyn til lengden på kontraktsperioden, total «utetid» og antall «uteperioder». Det vil i tråd med dette legges inn som en forutsetning at personellet ikke kan sendes ut i en operasjon mer enn to ganger i løpet av kontraktsperioden samt at personellet ikke kan beordres til lengre uteopphold enn ni måneder per kontingent, totalt 18 måneder for kontraktsperioden. Disse begrensningene utgjør etter regjeringens syn en rimelig balanse mellom Forsvarets og personellets behov for forutsigbarhet.

Begrensningene innebærer at dersom en kontingent sendes ut som innsatsstyrke i løpet av beredskapsperioden, vil den ikke kunne sendes ut i en løpende operasjon de siste seks månedene av perioden. Av dette følger at en løpende operasjon, når en ny operasjon igangsettes med samme avdelingstype, enten må termineres eller tilføres en oppfølgingsstyrke som genereres utenom de rotasjonsprosedyrer som er lagt inn i denne modellen.

En vesentlig betingelse for å få den skisserte modellen til å fungere, er at regjeringens anbefalinger med hensyn til godtgjøring gjennomføres (se punkt 5.4.2-5.4.6) samt at systemet betraktes som en helhet, der det ikke gis mulighet for å velge bare én del. Med hensyn til det siste punktet vil det muligens være hensiktsmessig å åpne for unntak for enkelte personellgrupper.

Når det er fullt operativt, vil systemet etter regjeringens syn potensielt ha flere fordeler: Det vil sikre «flerbruk» av personell ved at personell både vil tjenestegjøre ute og stå en periode på beredskapskontrakt; det vil øke samtreningsgraden for de angjeldende styrker; det vil sikre at vi både vil kunne opprettholde et substansielt bidrag ute og opprettholde evnen til å reagere raskt i en krisesituasjon; og det vil bidra til å sikre rekrutteringen i langt større grad enn i dag, både med hensyn til kvantitet, kvalitet og forutsigbarhet.

For de øvrige elementer i innsatsstyrken anbefales det opprettet en (9+)3+24 måneders ordning, med 27 måneders kontraktstid, dog med åpning for at justeringer på enhetsnivå vil kunne bli nødvendig for å oppnå maksimal forutsigbarhet og fleksibilitet samt tilfredsstillende samtreningsnivå. De begrensninger som gjelder total «utetid» og antall «uteperioder» som det er redegjort for over, vil også gjelde denne kategori personell. Denne modellen vil også bli lagt til grunn for de deler av reaksjonsstyrken som eventuelt ikke blir benyttet i et løpende engasjement, eksempelvis i mulige situasjoner hvor Norge ikke opprettholder et løpende hærengasjement med mekanisert infanteri.

På sikt vil de forskjellige forsvarsgreners spesielle behov dessuten gjøre at justeringer i kontraktsforholdene vil måtte gjennomføres. Dette vil bli løpende vurdert i dialog mellom de berørte parter.

4.2.4 Operativ flernasjonalitet

Som tidligere omtalt vil våre bidrag til internasjonale militære operasjoner som hovedregel operere innenfor en flernasjonal ramme (se også punkt 3.2 og 3.3). Verken med hensyn til kvalitet eller kvantitet vil Norge være i stand til å sette opp en helhetlig misjon på egen hånd, og noe slikt vil i de fleste tilfelle heller ikke være politisk ønskelig.

Forberedelser til og planlegging for flernasjonalt samarbeid vil derfor være en av Forsvarets viktigste fredstidsoppgaver med hensyn til internasjonale militære operasjoner. Spesielt gjelder dette for samarbeidet innad i NATO, der flernasjonalt samarbeid trolig vil være et grunnleggende trekk i årene fremover. Samtidig er denne typen forberedelser også igangsatt i flere andre fora, blant andre i FN, VEU, NORDCAPS og SHIRBRIG (se punkt 3.2). Norge vil delta aktivt i alle disse prosessene.

Innmelding i internasjonale styrkeregistre omtales nærmere nedenfor (se punkt 4.4).

4.2.5 Logistikk og hjemmebaseproblematikk

I tidligere FN-operasjoner var det slik at FN sørget for all logistikk til styrker avgitt til FN. Fra 1997 ble dette endret slik at bidragsytende nasjoner helt eller delvis selv må sørge for slik støtte til egne styrker. Innen NATO har det alltid vært slik at den enkelte nasjon har hovedansvaret for å understøtte egne styrker.

Etter at NATOs Bosnia-Hercegovina-operasjon (IFOR) startet i 1996, og Norge for første gang i NATO-sammenheng deltok internasjonalt med bakkestyrker over tid, har det åpenbart seg svakheter i vårt system for generering og oppfølging av våre styrker i internasjonale operasjoner. Kritikken har blant annet gått på for mange aktører og manglende samordning. For å komme frem til en mer fremtidsrettet og effektiv organisasjon for understøttelse av våre uteoperasjoner, har Forsvaret nedsatt en arbeidsgruppe som skal foreslå en ny måte å organisere denne oppgaven på. Det er forventet at den nye modellen vil muliggjøre betydelige driftsinnsparinger.

En mulig effektiv løsning vil være å etablere et nasjonalt støttesenter for internasjonale operasjoner. Senteret vil representere et samlet nasjonalt kontaktpunkt for alle avdelinger i internasjonale operasjoner, og på den måten muliggjøre sterk reduksjon av antallet såkalte administrative foresatte avdelinger. For å få dette til vil det nye senteret utnytte totalen av øvrige hjemlige ressurser innenfor Forsvarets organisasjon i understøttelsen av pågående operasjoner.

Det kan imidlertid vise seg at en effektivisering av den nåværende ordning vil gi den mest hensiktsmessige løsningen. Dette vil i så fall innebære at Distriktskommando Østlandet, hovedflystasjonene og Marineinspektøren fortsatt vil ha dette ansvaret for sine respektive styrkebidrag. Forsvaret vurderer også denne muligheten.

Også i operasjonsområdet vil effektiv logistikk være av stor betydning. For dette formål er det anbefalte Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke tilført et betydelig nasjonalt støtteelement, som vil være spesielt viktig i fredsoperasjoner utenfor NATOs kjerneområde. Hæren har dessuten allerede opparbeidet seg solid erfaring med flernasjonalt samarbeid på dette området gjennom den nordisk-polske SFOR-brigadens forsyningsenhet i Pécs i Ungarn. (Se for øvrig forsvarsgrenenes bidrag, punkt 4.3.2-4.3.4.)

4.2.6 Strategisk mobilitet

Strategisk mobilitet er avgjørende for å kunne sette inn styrker til et operasjonsområde på en rask og effektiv måte. I NATOs nye strategiske konsept betegnes evnen til strategisk mobilitet som en av fire kjernekapabiliteter for fremtidige NATO-styrker. Det erkjennes i Alliansen at det ikke bare er tilstrekkelig å modernisere medlemslandenes manøveravdelinger. Dette fordi de allierte i dagens situasjon også har behov for å kunne reagere hurtig i forbindelse med kriser utenfor eget territorium og gjerne over større avstander.

Fra norsk side vil to C-130 transportfly inngå i innsatsstyrken for internasjonale operasjoner. Det har også vært vurdert å inngå forhåndskontrakt med sivile flyselskaper, men dette er til nå blitt vurdert til å være for kostbart. I forbindelse med fredsoperasjoner er slik støtte i dagens situasjon basert på chartring.

Ved innsetting av Hærens innsatsstyrke vil det være nødvendig å benytte sjøtransport for å frakte materiell. Det vil for Forsvaret i denne sammenheng være mest hensiktsmessig å inngå «sovende» kontrakter med rederinæringen. Dette vil ikke innebære merkostnader før Forsvaret utløser kontrakten. Denne typen kapasitet er meget ettertraktet i NATO, og regjeringen anbefaler derfor at omfanget av slik kontraktsinngåelse studeres nærmere, slik at vi eventuelt også kan støtte våre allierte eller partnere med slik kapasitet.

For artikkel 5-operasjoner vil i de aller fleste tilfelle beredskapslovgivningen gi det nødvendige grunnlaget for å skaffe til veie tilstrekkelige ressurser.

4.2.7 Beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen

I tillegg til beskyttelse mot konvensjonelle trusler er det viktig at norske styrker som skal delta i internasjonale militære operasjoner har en viss beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen. Dette er også et prioritert felt i NATO, og det stilles meget strenge krav fra Alliansens side både til utstyr og opplæring. Trusselen fra masseødeleggelsesvåpen er behørig omtalt i NATOs nye strategiske konsept.

I henhold til krigsoppsetningsplanene er de aktuelle styrkene også i internasjonal sammenheng oppsatt med både verne- og renseutstyr på enkeltmannsnivå. Ved behov vil det også på bataljonsnivå bli opprettet rensestasjon for bruk i tilfelle der styrkene blir angrepet med denne typen våpen. Fartøyer og nye kampvogner er også oppsatt med overtrykksanlegg. I sammenheng med opprettelse av en ny innsatsstyrke som skal kunne benyttes i internasjonale militære operasjoner, der alt personellet går på kontrakt, vil man vurdere å vaksinere personellet på forhånd mot ulike typer av masseødeleggelsesvåpen i den utstrekning dette er hensiktsmessig. I NATO-sammenheng er det i så måte oppstilt felles målsettinger for alliert personell, blant annet om anthrax-vaksinasjon.

4.2.8 Kommando og kontroll

Effektiv kommando og kontroll blir stadig viktigere for Forsvaret. I forbindelse med internasjonale operasjoner tilstrebes opprettelse av standard innsettbare kommunikasjonsmoduler som inneholder materiell som tilfredsstiller kravene til informasjonsoverføring før, under og etter innsetting.

Modulene skal på kort varsel kunne settes opp for overføring av informasjon i henhold til de krav og doktriner som er fastsatt nasjonalt eller gjennom NATO, PfP og/eller FN. For norske avdelinger som er øremerket også for oppdrag i utlandet, vil innsettbare kommunikasjonsmoduler bli standard utrustning.

4.2.9 Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet (FOKIV)

Som følge av norske militære styrkers økte engasjement i internasjonale operasjoner siden slutten av 80-tallet og de nye utfordringer som oppstod som resultat av dette, besluttet Stortinget å opprette et nasjonalt kompetanse- og treningssenter for deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner (jfr Innst S nr 135 (1992-93).

Hovedoppgavene til FOKIV vil fortsatt være som beskrevet i St prp nr 50 (1994-95). Det vil imidlertid foretas en opprustning av FOKIVs kapasitet til å utdanne observatører, kurse norsk og internasjonalt militært personell samt til å forvalte et system for innhenting, bearbeiding og formidling av de erfaringer som er gjort i internasjonale operasjoner, både norske og internasjonale. Internasjonale fredsoperasjoner er på 90-tallet, som tidligere nevnt, blitt stadig mer komplekse. De omfatter nå sivile, humanitære og diplomatiske elementer, i tillegg til de rent militære oppgaver. FOKIV bør spille en meget viktig rolle i arbeidet med å samle inn, bearbeide og videreformidle erfaringer og innsikter fra denne typen samarbeid.

I tillegg vil det være naturlig at FOKIV utgjør et sentralt element i et eventuelt nasjonalt støttesenter for norske enheter i utlandet (se punkt 4.2.5). En utvidelse av FOKIVs oppgaver vil innebære at ressurstilgangen må forbedres, spesielt på personellsiden.

4.2.10 Miljøhensyn ved norsk deltagelse i internasjonale operasjoner

Så langt det er mulig skal norske styrkers deltagelse i internasjonale operasjoner ikke forringe verdien av lokale miljø- og naturressurser. Dette innebærer at vi så langt som mulig bør legge til grunn de samme strenge hensyn til vern av miljøet ute som vi gjør ved militær aktivitet i Norge. Der det er forskjell mellom bestemmelsene i Norge og i det området der operasjonene finner sted, bør den strengeste bestemmelse etterleves så langt dette er forenlig med de operative behov og omstendigheter for øvrig. Internasjonale operasjoner har også en oppgave i å beskytte viktige naturressurser for lokalbefolkningen.

Det kan være en utfordring i hvert enkelt tilfelle på forhånd å sette seg inn i lokale miljøspørsmål. Det kan være vanskelig å identifisere for eksempel grunnvannsressurser, spesielle kulturminner og naturvernområder der man ikke er kjent. Lokale miljømyndigheter eller andre med relevant informasjon må oppsøkes og de viktigste forhold må beskrives og kartfestes. Når disse helt grunnleggende forutsetninger er oppfylt, må virksomheten søkes tilpasset for å unngå skader.

4.3 Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner

Dette underkapittelet omhandler de styrkekategorier vi akter å delta med i fremtidige internasjonale operasjoner, i all hovedsak innsatsstyrker. De ulike avdelinger skal kunne operere enkeltvis, men det vil i fremtiden bli mer påkrevet å se styrkebidragene fra de ulike forsvars- og våpengrener i sammenheng, i forbindelse både med forberedelser (trening og øving) og operasjoner. Økt behov for og krav til fellesinnsats («jointness») er i så måte et trekk ved den internasjonale militære utvikling. I denne forbindelse kan det være naturlig blant annet å vurdere behovet for å utvikle en selvstendig norsk amfibiekapasitet på lengre sikt.

For ordens skyld presiseres at de styrker som skisseres nedenfor, i sin helhet også vil inngå i den nasjonale forsvarsstruktur og de nasjonale krigsoppsettingsplaner. Synergieffekten blir på denne måten betydelig.

4.3.1 Generelt om styrketyper

Våre styrkebidrag til internasjonale operasjoner vil i utgangspunktet bestå av innsatsstyrker og oppfølgingsstyrker. For Hæren er innsatsstyrker igjen inndelt i to kategorier; reaksjonsstyrker og forsterkningsstyrker.

Innsatsstyrker

Innsatsstyrker er styrker som er forhåndsoppsatt med materiell og personell. De er øvet til et tilstrekkelig operativt nivå slik at de kan reagere raskt i en krisesituasjon. Fordi det er svært ressurskrevende å opprette større stående avdelinger i beredskap for internasjonale operasjoner, anbefales ikke dette. Aktuelle sjø- og luftstyrker er hovedsakelig stående styrker som lettere kan justere sin organisasjon for forskjellige oppdrag.

Alle våre innsatsstyrker må bestå av frivillig og ferdig utdannet personell på kontrakt. Dette stiller ekstra krav til rekrutteringsarbeidet og til kompensasjonsordninger, både i etablering av et beredskapssystem og under tjeneste internasjonalt.

Reaksjonstid uttrykkes i antall dager fra innkalling iverksettes til avdelingen er klar. Begrepet «klar» er å forstå som «operativ og i stand til å løse oppdraget», eventuelt «klar til innsetting».

Reaksjonsstyrker er avdelinger av høy kvalitet som kan settes inn i et konfliktområde for hurtig å etablere internasjonal tilstedeværelse. Reaksjonsstyrkene skal være klare i løpet av maksimalt 30 dager, og være satt sammen av stående og/eller samtrente avdelinger.

Forsterkningsstyrker skal kunne utvide et etablert engasjement i omfang eller kvalitet. Forsterkningsstyrkene vil disponere meget robuste avdelinger som er nødvendige for å løse de mest krevende oppdrag. Forsterkningsstyrkene vil bestå av enheter med personell på beredskapskontrakt og være samtrent til et visst nivå. Disse styrkene vil ha en reaksjonstid på maksimalt 90 dager.

Oppfølgingsstyrker

Oppfølgingsstyrker er ment å skulle erstatte et allerede etablert engasjement. Oppfølgingsstyrkene har i utgangspunktet en reaksjonstid på seks måneder eller mer, hvilket betyr at de kan settes opp ad hoc etter behov, forutsatt at det er mulig å skaffe nødvendig personell og materiell. Som hovedregel skal imidlertid oppfølgingsstyrkene gjenspeile innsatsstyrkene, med andre ord bestå av samme type enheter.

Fokus nedenfor ligger på våre fremtidige innsatsstyrker. Dette skyldes ikke at regjeringen vurderer det som mindre viktig å kunne opprettholde et betydelig engasjement ute over tid enn å kunne reagere raskt og adekvat i en krisesituasjon. Imidlertid er utfordringene ved å opprettholde et kontinuerlig høyt uteengasjement av en annen karakter enn de som er forbundet med rask og adekvat reaksjon.

Den grunnleggende forskjellen ligger i at når man skal opprettholde et engasjement, vet man hva slags styrke man har behov for, og man har en varslingstid som gjør at kravene med hensyn til forhåndsklargjøring er minimale. Disse styrkene kan med andre ord i stor grad settes opp etter behov.

Eventuelle bidrag med avdelinger vi ikke har på beredskap, vil alltid ha karakter av å være oppfølgingsstyrker. Dette gjelder for eksempel de enheter som tidligere utgjorde den såkalte FN-beredskapsstyrken og som etter innsettingen i UNIFIL i 1978 for en stor del alltid er blitt satt opp ad hoc. Det er i utgangspunktet ikke ønskelig å stille med slike styrker, da det er lite kostnadseffektivt og utgjør en uforholdsmessig stor slitasje på Forsvarets hjemlige struktur.

4.3.2 Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke

Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke anbefales etablert med et personelloppsett på i overkant av 2100. Som reaksjonsstyrke anbefaler regjeringen at det opprettes en bataljonsstridsgruppe på omkring 1400 personell. I tillegg anbefales det at det opprettes en forsterkningsstyrke på omkring 700 personell (se vedlegg 1).

Hærens avdeling for internasjonale operasjoner i dag, Telemark bataljon, har vist seg mangelfull med hensyn til operativitet og utholdenhet på bataljonsnivå. Den er dessuten for lite robust til å tilfredsstille Norges ambisjonsnivå om å kunne stille styrker til alle typer fredsoperasjoner. Det fremtidige hærbidraget til Forsvarets innsatsstyrke vil bygges opp rundt Telemark bataljon, men vil bli forsterket og organisert slik at det kan benyttes til å utføre mer krevende fredsbevaring og fredsopprettende operasjoner. Dette må også sees i sammenheng med at det fra NATOs side er blitt konkludert med at det er behov for å gjøre Alliansens reaksjonsstyrker mer effektive ved å etablere bataljonsstridsgrupper som blant annet også omfatter middels og langtrekkende panservernkapasitet, samvirkeledd artilleri og ingeniørressurser. Den anbefalte styrken tar høyde for NATOs krav i denne sammenheng.

Etter som styrken skal kunne utføre oppdrag utenfor NATOs kjerneområde, og også utenfor en NATO-ramme, vil det dessuten være behov for en nasjonal kontigentsjef samt et forsterket nasjonalt støtte- og forsyningselement (se punkt 4.2.5). Bataljonstridsgruppen skal også kunne tilføres blant annet stridsvogns- og oppklaringselementer samt feltartilleri. Den samlede innsatsstyrken vil således være i stand til å løse hele spekteret av oppdrag som kan forventes i en fredsoperasjon. Til forsterkningsstyrken vil 50% av personellbehovet bli rekruttert hvert år, da personelltilgangen ikke er stor nok til å rekruttere hele styrken hvert år. Forsvaret vil dermed ha tilgjengelig en slik styrke bare for en kontingent av gangen. Dette anses imidlertid som tilstrekkelig, da denne typen operasjoner sjelden vil være langvarige. Oppsettingen av panservognseskadronen til forsterkningsstyrken forutsetter anskaffelse av brukte, kvalifiserte stridsvogner slik dette i dag planlegges.

Hærens bidrag til internasjonale militære operasjoner har lidd under svak rekruttering. For å lette rekrutteringen, og derigjennom sørge for at innsatsstyrkene faktisk er operative til enhver tid, anbefaler regjeringen at det gjennomføres to overordnede tiltak.

Det første tiltaket er å etablere et styrkegenererings- og rekrutteringssystem som i størst mulig grad legger til rette for at et høyt løpende uteengasjement kan kombineres med høy beredskap i krisehåndteringsøyemed (se ovenfor punkt 4.2.3 og nedenfor punkt 5.4.2). Rekrutteringen til denne ordningen vil stimuleres gjennom et betydelig forbedret godtgjøringsnivå (se punkt 5.4.3-5.4.6). En ordning der den spesifikke samtreningsperioden er begrenset til tre måneder, vil dessuten åpne for at flere ikke stadig tjenestegjørende kan inngå i styrken.

Det andre tiltaket er å utvide rekrutteringsgrunnlaget til Hærens internasjonale engasjement gjennom å rekruttere personell fra hele Hærens struktur og å åpne for rekruttering helt frem til niende måned av førstegangstjenesten.

Dette poenget leder over i spørsmålet om hvilken avdeling som skal utgjøre den organisatoriske ramme for Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke. I utgangspunktet foreligger to hovedalternativer; Brigaden i Sør-Norge (Brig S) og Divisjon 6 (Div 6). Faktorer som rekruttering, kostnadseffektivitet, det operative miljø som kan tilbys, logistikkstruktur, synergieffekt mot nasjonale oppgaver, det generelle fagmilitære utbyttet og hensynet til Hærens fremtidige struktur for øvrig vil veie tungt. Regjeringen anser imidlertid at dette spørsmålet er så grunnleggende at det ikke bør vurderes separat, men i sammenheng med en helhetlig vurdering av den fremtidige hærstruktur.

Forskjellene er betydelige på det anbefalte og det bestående hærbidrag til vår deltagelse i internasjonale militære operasjoner. For det første vil det anbefalte Hærens bidrag til innsatsstyrken være over dobbelt så stort som dagens Telemark bataljon og kunne løse mer robuste oppdrag.

Den andre fordelen med det foreslåtte systemet er at styrkene vil kunne regenereres fortløpende og uten avbrudd som følge av en eventuell innsetting. En innsetting av Telemark bataljon, gitt at denne overhodet var fullt oppsatt, ville i dag måtte begrenses til maksimum seks måneder, fordi produksjonselementet ved hjemmeavdelingen legges ned ved innsetting. Det ville dessuten med dagens produksjonsgrunnlag ta inntil to år å gjenoppbygge beredskap ved en innsetting av hele Telemark bataljon, ett år ved innsetting av ett kompani. Disse problemene vil modereres betydelig med det nye systemet fordi styrken vil ha sin basis i hele Hærens struktur og settes sammen på ny med nytt personell hvert år.

Den tredje fordelen er at det foreslåtte systemet for styrkegenerering og rekruttering til Hærens bidrag vil legge forholdene til rette for en bedre kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i rekrutteringen og dermed i styrketilgangen.

Regjeringen vil arbeide for at Hærens reaksjonsstyrke skal være operativ fra sommeren 2001, men det må tas høyde for at det først vil kunne være mulig å oppnå dette i 2002. Resten av innsatsstyrken vil kreve så vidt betydelige investeringer at den først vil være operativ noe senere, senest i år 2005. Etableringen av reaksjonsstyrken forutsetter at Norge får en begrenset oppjustering av sine begrensninger under CFE-avtalen for pansrede personellkjøretøyer (ACVer).

Det bør understrekes at den anbefalte ordningen for Hæren selvsagt ikke innebærer at vi kan opprettholde et ubegrenset høyt løpende uteengasjement. Dersom Forsvaret allerede har et uteengasjement på for eksempel 1200 personell, og skal sende innsatsstyrken ut, må enten dette nye engasjementet avsluttes eller reduseres betydelig etter en kontingent (i utgangspunktet seks måneder), eller så må hele eller deler av de allerede løpende engasjementer termineres. Forsterkningsstyrken fra Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke kan uansett ikke stå ute i mer enn én kontingent.

Hvor store bidrag vi til enhver tid kan stille med i løpende internasjonale operasjoner, vil uansett være avhengig av personelltilgangen samt økonomiske forhold.

4.3.3 Sjøforsvarets bidrag til Forsvarets innsatsstyrke

Nedenfor omtalte styrkebidrag er utarbeidet på bakgrunn av nåværende styrkesituasjon i Sjøforsvaret. Hvilke fartøystyper som inngår i Sjøforsvarets bidrag til Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner, vil bli kontinuerlig vurdert med hensyn til fartøyenes kvalitet og kapasitet i forhold til de oppgaver som anses aktuelle til enhver tid.

Sjøforsvarets bidrag vil i sin helhet være i kategorien reaksjonsstyrker og vil i utgangspunktet omfatte en fregatt, en minerydder, et kommando-støttefartøy, en MTB-skvadron, en undervannsbåt og en minedykkertropp. Sjøforsvarets nåværende styrkebidrag til NATOs reaksjonsstyrker vil utgjøre kjernen i bidraget også til fremtidige internasjonale operasjoner. Disse enheter vil bli gitt prioritet med hensyn til rekruttering av frivillig personell på kontrakt. De marinefartøyene som inngår i Den stående Atlanterhavsstyrken, STANAVFORLANT, og i NATOs stående minerydderstyrke, er under NATO-kommando i fred og tilgjengelige for oppdrag på få dagers varsel.

Sjøforsvaret vil også bidra med personell og andre ressurser ved oppsetting av eventuelle flernasjonale staber, logistikksentre og avdelinger for skipsfartsberedskap (Naval Control of Shipping (NCS) og Defence Shipping Authority (DSA)). I mange situasjoner vil det bli nødvendig med støtte av handelsfartøyer for strategisk transport eller annen logistikkstøtte, basert på «sovende kontrakter» med rederinæringen eller ved bruk av rekvisisjon i den utstrekning rekvisisjonslovgivningen er anvendelig (se også punkt 4.2.6). Ved innsetting av en fregatt skal Sjøforsvaret kunne bidra med et nasjonalt logistikkelement integrert i en flernasjonal logistikkorganisasjon. Norske maritime styrker vil være avhengige av at den flernasjonale styrken som fartøyene inngår i, kan yte taktisk logistikkstøtte i operasjonsområdet.

Marinefartøyer som skal øremerkes for deltagelse i internasjonale militære operasjoner, må ha en høy grad av tilgjengelighet og samtidig ha et akseptabelt utrustnings- og treningsnivå. Deltagelse av Sjøforsvarets fartøyer forutsetter bruk av fredsoppsatte operative fartøyer med den besetningen som står ombord. En deltagelse med inntil en tredel av de fredsoppsatte fartøyene innen den aktuelle fartøystype vurderes som det maksimale kvantitative nivå Sjøforsvaret kan vedlikeholde for løpende internasjonale fredsoperasjoner.

Alle styrkebidrag vil ha en reaksjonstid på 30 dager eller mindre, og alt personell må ha inngått beredskapskontrakter. De øremerkede fartøyene er i dag ikke utstyrt med tilstrekkelig klima- og kjøleanlegg for å operere i tropiske farvann, og kapasiteten i subtropiske områder, herunder Middelhavet, er begrenset. På noen fartøyer vil det derfor måtte foretas oppgraderinger. Nye fartøyer, som for eksempel de fremtidige fregattene, vil ikke ha disse begrensningene.

4.3.4 Luftforsvarets bidrag til Forsvarets innsatsstyrke

Også Luftforsvarets bidrag vil i sin helhet være i kategorien reaksjonsstyrker. Dette vil i fremtiden være basert på dagens bidrag til internasjonale operasjoner, utvidet med en luftvernavdeling. Dessuten vil den reelle yteevnen bli forbedret gjennom teknologiske oppdateringer, nyinvesteringer samt forbedret treningsstandard for personellet. Også alt personell som skal delta i Luftforsvarets fremtidige innsatsstyrke, forutsettes å inngå beredskapskontrakt.

Jagerflyavdeling med støtteelementer

Avdelingen vil, avhengig av hvilken støtte som kan ytes på innsatsstedet, bestå av et tilstrekkelig antall personell, maksimalt 420. I tillegg til fly, flygere og teknikere vil avdelingen bestå av nødvendig støttepersonell som sanitets-, vakt- og forpleiningspersonell. Dette er i hovedsak stadig tjenestegjørende personell, hvorav en del rekrutteres fra andre avdelinger. Jagerflyene kan virke i rollen som avskjæringsjagere (luft-til-luft) og anti-sjøinvasjon og skal kunne operere i alle typer operasjoner uavhengig av lysforhold. Forsvarets målsetting er at jagerflyene i løpet av år 2000 også skal få luft-til-bakke kapasitet.

Maritim patruljeflyavdeling

Dette bidraget vil bestå av ett P-3C maritimt patruljefly med besetning. Flyet kan deployeres hurtig blant annet fordi det er lite avhengig av støtteutstyr og fordi avdelingen ikke selv står for vakthold og sikring. Man vil søke å operere sammen med andre nasjoner, med base tilbaketrukket fra et eventuelt høyintensitetsområde. Aktuelle oppdrag vil være maritim overvåkning/rekognosering, embargo-operasjoner, søk- og redningsoperasjoner, katastrofe- og miljøovervåkning, samt ivaretakelse av kommando-, kontroll- og kommunikasjonsfunksjoner.

Transportflyavdeling

Avdelingen vil bestå av inntil to C-130 transportfly og inntil 115 personell. Erfaringene viser at det ved større operasjoner ofte eksisterer et stort behov for lufttransport, særlig i den innledende fasen. Dette gjelder også ved innsetting av egne avdelinger til internasjonale operasjoner. Videre har erfaringene vist at behov for denne type kapasitet kan oppstå på meget kort varsel, ikke minst i forbindelse med humanitære hjelpeoperasjoner. Flyene kan utføre både enkeltoppdrag fra hjemmebase i Norge og deployeres som avdeling for å utføre oppdrag fra en base i eller i nærheten av operasjonsområdet. Dette gjør at de også må være tilstrekkelig sikret og utstyrt for å kunne operere i en krigssone. Avdelingen kan brukes til logistikkstøtte og personelltransport samt evakuering av sårede.

Helikopteravdeling

Avdelingen vil bestå av inntil fire helikoptre og inntil 75 personell og vil settes sammen av ressurser fra stående avdelinger. Aktuelle oppdrag kan være logistikkstøtte og personelltransport samt evakuering av sårede. Også denne avdelingen må kunne operere i en krigssone.

Luftvernavdeling - NASAMS (Norwegian Adapted Surface-to-Air Missile System)

Luftvernavdelingen vil kunne utføre punktforsvar og områdeforsvar. Styrkebidraget er på planleggingsstadiet, og det vil neppe være mulig å stille med en slik avdeling til internasjonale operasjoner før i 2003. Avdelingen vurderes å kunne bestå av omkring 350 personell, hvor av 200 vil være korporaler og menige.

Ovenstående utgjør hovedelementene i det fremtidige norske bidrag også til NATOs reaksjonsstyrker på luftsiden.

4.3.5 Felleselementer i Forsvarets innsatsstyrke

I tillegg til bidragene fra de enkelte forsvarsgrenene ønsker regjeringen å kunne stille med enkelte kvalitativt gode felleselementer som vil kunne benyttes i alle typer internasjonale militære operasjoner, knyttet både til våre egne bidrag og til flernasjonale enheter.

Sanitet

En viktig forutsetning for deltagelse av norsk personell i internasjonale operasjoner er at det kan garanteres forsvarlig medisinsk oppfølging. For innsatsstyrkene må en slik kapasitet være klargjort på forhånd. Ettersom det vil være uvisst hvor en innsatsstyrke vil deployeres, og hvilke nasjoner den skal deployeres sammen med, vil det i utgangspunktet være usikkert hvorvidt nødvendig sanitetsstøtte kan påregnes. Dette innebærer at elementer som ikke er forutsatt satt inn sammen med andre på forhånd øremerkede avdelinger, vil måtte ha egen sanitetsstøtte. På bataljonsnivå, og på kompaninivå dersom disse opererer utenfor bataljonsrammen, må enhetene være oppsatt med en legetjeneste som er i stand til å gi livreddende førstehjelp og forestå generell medisinsk oppfølging av personellet. Videre må det forutsettes at samarbeidende nasjoner, eventuelt vertslandet, kan yte sanitetsstøtte på høyere nivå.

På grunn av den vanskelige rekrutteringssituasjonen de siste årene anses det som meget kostnadskrevende å kunne holde en feltsykehuskapasitet i beredskap for internasjonale operasjoner. Ambisjonsnivået som legges til grunn, vil derfor være å ha den nødvendige førstehjelpsstøttekapasitet til våre innsatsstyrker. Det kan imidlertid være aktuelt å etablere en kapasitet på et høyere nivå innenfor en flernasjonal ramme. Spesielt aktuelt vil det være å forsøke å sette opp et sanitetskompani/feltsykehus innenfor rammen av det nordiske militære samarbeidet (se punkt 3.2.5). Forsvaret vil også løpende forberede rask hjemsending av syke og sårede fra operasjoner i utlandet. Dette søkes løst ved å inngå et nødvendig antall beredskapskontrakter med medisinsk fagpersonell knyttet til transportflyavdelingen i Luftforsvaret.

Etterretning

Med hensyn til styrkebeskyttelse og evne til å utføre oppdragene er rask og sikker tilgang på informasjon en grunnleggende forutsetning. Overlegenhet med hensyn til informasjonstilgang er dessuten et av de områder det vil bli lagt økende vekt på i NATOs styrkeplanlegging i årene fremover. Forsvaret har derfor de siste år satset sterkt på å øke sin etterretningskapasitet til bruk i internasjonale operasjoner.

Ambisjonsnivået på det etterretningsmessige området vil være rettet mot å kunne operere innenfor to hovedoperasjonsområder samtidig. For å kunne tilfredsstille nødvendige krav til beredskap vil det være nødvendig å drive kontinuerlig opplæring i de mest aktuelle språk. Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste vil ha det overordnede ansvaret for denne språkopplæringen. Relevant personell vil være forhåndsuttatt og gitt nødvendig trening og opplæring.

Avdelinger vil generelt sett være mest sårbare i de innledende faser av en operasjon. Behovet for etterretningskapasitet vil således være størst forut for og under innsetting av hovedstyrkene. Deretter kan ressursbruken på etterretningssiden trappes noe ned, men må likevel videreføres gjennom hele oppdragets varighet. Det vil også være behov for å avsette ressurser i etterkant av et engasjement for å evaluere de ulike aspektene ved operasjonen og for å følge den videre utviklingen i det angjeldende området.

Bidragene på etterretningssiden kan variere fra å bekle stabsstillinger i det enkelte hovedkvarter til å bidra med en eller flere sammensatte enheter. Personellet kan inngå både i nasjonale og flernasjonale enheter.

Spesialstyrker

Norske spesialstyrker, bestående av Marinejegerkommandoen og Hærens Jegerkommando, vil i fremtiden i en del tilfelle kunne utgjøre en vesentlig del av våre styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Mange av de aktuelle oppdrag vil fordre høy beredskap, etter som spesialstyrker ofte benyttes i startfasen av en operasjon, og eventuelt ved bruk av hjemmebaserte styrker med forhøyet beredskap over en lengre periode. Forsvarets stående spesialstyrker må danne basis for en slik kapasitet. Reserver kan benyttes til å vedlikeholde oppdrag som trekker ut i tid. I forbindelse med noen typer av operasjoner kan det også være aktuelt å vurdere innsetting av helikoptre og/eller fartøyer for spesialoppdrag.

I lys av styrkens begrensede størrelse utredes (jfr Innst S nr 7 (1998-99)) hvordan en økning av Forsvarets spesialstyrker kan gi større fleksibilitet og økt evne til å møte skiftende utfordringer vedrørende en rekke oppgaver. I denne sammenheng vil Forsvaret vurdere hvordan den nåværende og fremtidige samlede kapasiteten ved Marinejegerkommandoen og Hærens Jegerkommando best kan utnyttes med hensyn til internasjonale militære operasjoner.

Spesialoperasjoner er generelt av mindre omfang og mer presise i sin utførelse enn konvensjonelle operasjoner, og vil ofte være fellesoperasjoner med deltagelse fra mer enn en forsvarsgren. Operasjonene deles inn i tre hovedkategorier; spesiell rekognosering og overvåkning, offensive operasjoner og militær assistanse. I forbindelse med internasjonale fredsoperasjoner kan spesialstyrkene få oppdrag som for eksempel innledende rekognosering og områdevurdering, innledende sikring under innsetting av hovedstyrken, etablering av liaison og samband til tidligere krigførende parter, beskyttelse av nøkkelpersonell, spesiell rekognosering og overvåkning samt offensive operasjoner i henhold til styrkens mandat, herunder befrielse av gisler og begrensede redningsoperasjoner i fiendtlig område.

Spesialstyrker vil primært gi styrkesjefen en fleksibel, allsidig og unik kapasitet, enten brukt alene eller sammen med andre styrker, også fra andre land. Spesialstyrker kan også brukes på taktisk nivå for en begrenset periode i forbindelse med oppdrag av høy prioritet. Ettersom disse styrkene er en begrenset ressurs, bør de imidlertid ikke brukes som en erstatning for andre avdelinger. Spesialstyrker er meget ettertraktede i forbindelse med internasjonale fredsoperasjoner, ettersom det alltid er behov for styrker med høy operativitet og kort klargjøringstid til å løse spesielle og krevende oppdrag.

4.4 Deltagelse i internasjonale styrkeregistre

Den nye og mer enhetlige struktur for norske innsatsstyrker som er beskrevet ovenfor, vil gjøre det langt enklere å reagere hensiktsmessig når det er behov for norske bidrag i internasjonale militære operasjoner. Sentrale faktorer i så måte er ensartede krav til alle elementer i innsatsstyrken om å kunne løse alle typer oppdrag, og ensartede standarder for reaksjonstid og utholdenhet. Disse faktorer gjør det også langt enklere å innpasse norske innsatsstyrker på en fleksibel måte i flernasjonale styrkestrukturer og internasjonale styrkeregistre, blant annet ved at de samme enheter i større grad kan meldes inn i flere strukturer eller registre samtidig («fler-hatting»).

Internasjonale styrkeregistre generelt, og fastere flernasjonale strukturer spesielt, kjennetegnes også ved nærmere definerte krav til eller normer for reaksjonstid og anvendelighet. Dette er nødvendig for felles planleggingsformål, og er således rendyrket i NATO-systemet.

Med dagens ordning tilfredsstiller kun deler av Norges potensielle bidrag til internasjonale militære operasjoner NATOs krav blant annet til reaksjonstid og anvendelighet. Spesielt gjelder dette vår såkalte FN-beredskapsstyrke.

Den samlede innsatsstyrke som er beskrevet over, åpner derimot i utgangspunktet for innmelding av alle enhetene i alle relevante internasjonale registre.

Regjeringen legger samtidig til grunn at denne fleksibilitet vil måtte begrenses noe grunnet våre juridiske allianseforpliktelser (som tilsier at artikkel 5-operasjoner alltid vil måtte gis forrang) og de helt spesielle krav som stilles til styrker for umiddelbar utrykning ( Immediate Reaction Force - IRF) i NATO-systemet. Ved innmelding av sistnevnte type styrker i registre utenfor NATO vil det således alltid måtte tas et forbehold om anvendelse både geografisk og med hensyn til varighet.

Med disse forbehold anbefaler regjeringen at hoveddelen av den nye innsatsstyrken meldes inn på høyeste nivå i FNs styrkeregister for fredsoperasjoner (UNSAS, se punkt 3.2.1). Vi vil også oppdatere våre innmeldinger i NORDCAPS og VEU.

Når det gjelder stående flernasjonale styrkestrukturer, har Norge i noen år deltatt i NATOs reaksjonsstyrker med mindre enheter fra alle forsvarsgrener. Sjøforsvarets deltagelse i reaksjonsstyrkene er en videreføring av deltagelsen i NATOs stående flåtestyrker, der Norge har deltatt siden 1967. Det nye oppsettet for Forsvarets innsatsstyrke vil like fullt innebære en markant økning av dette bidraget, spesielt for Hærens vedkommende. I tillegg legger det nye konseptet vel til rette for norsk deltagelse også i rene europeiske flernasjonale styrker som allerede er etablert eller vil bli etablert innen NATO-rammen (se punkt 3.2.2). Spesielt vil dette være aktuelt for deler av Sjø- og Luftforsvarets bidrag til Forsvarets innsatsstyrke.

Med hensyn til Hærens fremtidige bidrag til NATOs IRF vil den anbefalte bataljonsstridsgruppen alene innebære en økning formelt på nesten 500 personell, langt mer dersom det tas i betraktning at vi i realiteten aldri har hatt en fullt operativ IRF-bataljon på hærsiden. I tillegg kommer at dette bidraget lettere vil kunne forsterkes betydelig innenfor en begrenset og nærmere definert tidsramme.

For Sjø- og Luftforsvaret vil dagens innmeldte styrkebidrag til NATOs reaksjonsstyrker i store trekk bli opprettholdt. Samtidig vil disse bidrag - som Hærens - kunne anvendes langt mer fleksibelt og i flere sammenhenger enn i NATO, ved at det tas sikte på at alt personell i de aktuelle avdelingene vil ha tegnet kontrakt for alle typer oppdrag. Dessuten vil også pågående og fremtidige materiellanskaffelser, og krav som stilles i disse forbindelser, bidra til å sikre økt anvendelighet - med hensyn til så vel geografi som type operasjoner.

Ved siden av de enheter som i dag er innmeldt til NATOs reaksjonsstyrker fra Sjøforsvaret, tas det sikte på å melde inn en minedykkertropp. Luftforsvaret planlegger dessuten å melde inn en luftvernavdeling (NASAMS) til NATOs IRF i 2003. Sistnevnte alene vil innebære en økning i forhold til dagens bidrag med rundt 350 personell.

Et sentralt element i NATOs europakommandos reaksjonsstyrker er den såkalte ACERapid Reaction Corps (ARRC). Norge deltar så langt kun med stabsoffiserer i fredshovedkvarteret til denne styrken. I forbindelse med utarbeidelsen av denne stortingsmeldingen er det av fem hovedgrunner blitt vurdert nærmere hvorvidt det ville være mulig å styrke bidraget til ARRC: For det første tillegges tellende bidrag i ARRC stor politisk verdi i NATO-systemet. For det andre gir operativt samvirke i ARRC-rammen betydelig militært utbytte. For det tredje er ARRC-rammen i dag den mest aktuelle for så vel NATO-ledede som europeisk-ledede fredsoperasjoner i det euro-atlantiske området, og for det fjerde er ARRC tiltenkt en vesentlig rolle i forbindelse med alliert forsterkning av Norge i en eventuell krisesituasjon i vårt område. Endelig synes det klart at dagens ARRC har et underskudd på enkelte støtte- og spesialkapabiliteter.

Den nærmere vurdering av mulige norske bidrag til ARRC har ledet til den konklusjon at det ikke synes aktuelt å melde inn manøverenheter fra Hæren. Hovedårsaken til dette er at det av militær-operative grunner ikke anses tilrådelig å bidra med enheter under brigade-størrelse i en slik større struktur. Det er også et moment at ARRC av i dag ikke har et underskudd på manøverenheter. Når det gjelder mulige bidrag fra Luftforsvaret, er de fremtidige bidrag her primært tiltenkt en IRF-rolle, mens ARRC er en styrke for noe mindre rask utrykning (Rapid Reaction Force - RRF, med inntil 30 dagers reaksjonstid). Dette forhindrer samtidig ikke at våre IRF-bidrag på luftsiden fleksibelt kan anvendes også i ARRC-sammenheng dersom behovet melder seg.

Det er som nevnt særlig når det gjelder enkelte støtte- og spesialkapabiliteter at det i ARRC er et underskudd med hensyn til summen av medlemslandenes innmeldinger. Det er også på disse områdene Norge vil ha mulige bidrag å tilby. Regjeringen tar på denne bakgrunn sikte på å melde inn så vel etterretnings- og spesialstyrkeelementer som en mindre transportkontrollenhet. På disse felter vil vi ha relevante kapabiliteter med tilstrekkelig rask reaksjonstid. På grunn av disse enhetenes høye standard og måte å operere på, kan de operere sammen med tilsvarende styrker fra andre allierte land og derfor relativt enkelt innpasses i større flernasjonale strukturer på en effektiv måte.

4.5 Del-konklusjon

Den ovenfor skisserte Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner (se også vedlegg 1) vil bidra til å sikre at Norge har et bredt spekter av kapasiteter tilgjengelig, slik at vi i krisetilfelle kan reagere raskt og hensiktsmessig med betydelige styrker i nært og forhåndsplanlagt samarbeid med andre land. Disse styrkene vil også være tett integrert med Forsvaret for øvrig, slik at synergieffekten med hensyn til ressursbruk og militærfaglig utbytte blir størst mulig.

For at disse kapasitetene skal være reelle er vi imidlertid avhengige av at de incentiver som tilbys det relevante personell, er gode nok til å sikre kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i rekrutteringen. Dette er emnet for det følgende kapittel.