7 Oppsummering og anbefalinger
Norge har i en årrekke deltatt med militære styrker for aktivt å bidra til å forhindre eller løse internasjonale kriser og konflikter. Samtidig har vi lagt stor vekt på å sikre fortsatt stabilitet i våre egne nærområder, ved å opprettholde et troverdig nasjonalt forsvar innenfor rammen av NATO. Å forfølge begge disse målsettinger ved hjelp av ulike sett av styrker og organisatoriske rammer er svært ressurskrevende.
Dagens sikkerhetspolitiske situasjon gjør det mulig å kombinere målsettingene, ved å etablere ett sett av styrker til bruk i utlandet som også inngår som et sentralt element i det nasjonale forsvar. På denne måten forsterkes begge hovedpilarer i Forsvarets virksomhet, og også det bidrag som forventes av oss av våre NATO-allierte. På denne bakgrunnen anbefaler regjeringen i denne meldingen opprettelsen av «Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner» (for styrkens sammensetning, se vedlegg 1). Denne skal inngå som en integrert del av det nasjonalt balanserte forsvar, basert blant annet på allmenn verneplikt og mobilisering, og samtidig gjøre Forsvaret i stand til å reagere raskere, mer fleksibelt og med økt utholdenhet når internasjonale kriser oppstår.
Den tilnærmingen til oppgaven internasjonale militære operasjoner som denne meldingen er et uttrykk for, har sitt opphav i to grunnleggende erkjennelser: For det første at deltagelse i internasjonale militære operasjoner er et av de mest effektive utenriks- og sikkerhetspolitiske virkemidler Norge rår over og derfor bør prioriteres; for det andre at en slik satsning bare kan gjennomføres integrert i og med basis i et robust nasjonalt forsvar.
Både Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon og våre utenrikspolitiske ambisjoner tilsier at vi bør være i stand til å bidra med betydelige og velegnede styrker i internasjonale militære operasjoner (se kapittel 2 og 3). Både de endrede sikkerhetspolitiske utfordringer vi må forholde oss til i etterkant av Den kalde krigen, vår fortsatte avhengighet av allierte garantier og våre alliertes synspunkter og prioriteringer med hensyn til utviklingen av samarbeidet i NATO, tilsier satsning i denne retning.
Fra en praktisk synsvinkel kan vår deltagelse i internasjonale militære operasjoner mest hensiktsmessig todeles, i på den ene side vår deltagelse i løpende internasjonale fredsoperasjoner og på den andre side vår beredskap for å kunne bidra med militære styrker på kort varsel i krisehåndteringsøyemed.
Fokus for denne meldingen har ligget på den struktur vi tar sikte på å opprette på beredskapssiden, hvilket noe forenklet vil si de styrker vi kan reagere med på mindre enn 90 dager (se kapittel 4). De forbedringene det tas sikte på å oppnå i denne sammenheng, er av både kvantitativ og kvalitativ art. Regjeringen anbefaler en kvantitativ økning i størrelsen på den styrken vi ønsker å ha på beredskap, hvilket også vil innebære en økning i det vi kan melde inn til internasjonale styrkeregistre, da spesielt NATOs reaksjonsstyrker. I tillegg skisseres tiltak som vil føre til en kvalitativ forbedring av vår beredskap. Dette innebærer at de styrker som inngår i vår beredskapsstruktur, faktisk er fullt operative og kan settes inn i alle typer operasjoner i løpet av de nærmere angitte tidsrammer, hvilket bare i noen grad er tilfellet i dag.
Regjeringen anbefaler at Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner baseres på enheter som settes opp i «hjemmestrukturen». Sammensetningen av innsatsstyrken er foretatt ut fra en helhetsvurdering av de ulike internasjonale organisasjonenes behov, herunder kjente mangler i de ulike styrkeregistre, sammenholdt med de muligheter Norge har for å sette opp denne type styrker innenfor realistiske økonomiske rammer.
Med hensyn til Luftforsvaret og Sjøforsvaret legges det i noen grad opp til en økning i størrelsen på de av våre styrker som også har eller vil få internasjonale oppgaver. Forandringene her vil imidlertid først og fremst ligge på det kvalitative plan, hvilket vil si at den reelle beredskapen - i form av utstyr, treningsnivå og kontraktsgrunnlag - vil forbedres betydelig (se punkt 4.3.3-4.3.4).
De største forandringene som anbefales, omhandler således hærstyrker som også har eller vil få internasjonale oppgaver. Dagens hæravdeling for internasjonal innsats, Telemark bataljon, er av høy kvalitet innenfor sine rammer, men lider av flere strukturelle svakheter (se punkt 4.2.3 og 4.3.2) og er heller ikke robust nok eller av et omfang som gjør at den kan brukes i alle typer operasjoner, hvilket er regjeringens målsetting.
Regjeringen anbefaler derfor at det opprettes en todelt innsatsstyrke for Hærens vedkommende, bestående av en reaksjonsstyrke - som skal være klar til utsending innen maksimalt 30 dager fra politisk beslutning - og en forsterkningsstyrke som skal være klar innen 90 dager. Reaksjonsstyrken vil være pansret for å kunne mestre de fleste situasjoner, både innenfor og utenfor NATOs hovedansvarsområde. Forsterkningsstyrken vil inneholde mer robuste elementer som blant annet stridsvogns- og artilleriavdelinger og vil kunne brukes i tunge fredsopprettende operasjoner, både alene og sammen med reaksjonsstyrken. Reaksjonsstyrken vil kunne være operativ fra sommeren 2001, eventuelt noe senere. Den komplette «Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner» vil være operativ senest innen sommeren 2005.
Det er regjeringens syn at Norge, i tillegg til ovennevnte beredskap, også bør være i stand til å opprettholde et relativt høyt løpende uteengasjement. For å mestre denne kombinasjonen anbefales det at det innføres et regime der personell tegner kontrakt som bde omfatter hjemmebasert beredeskap og uteengasjement (se punkt 4.2.3). Dermed sikres både «flerbruk» av personellet og forutsigbarhet for Forsvarets planlegging.
En betydelig styrket rekruttering til Hærens bidrag er absolutt nødvendig dersom den foreslåtte beredskap skal bli reell (se punkt 5.4). Det anbefalte kontraktsregime er ett av tre tiltak regjeringen ønsker å gjennomføre for å oppnå dette. De to andre er å utvide rekrutteringsgrunnlaget gjennom aktivt å rekruttere fra hele Hærens struktur, helt opp til niende måned av førstegangstjenesten (se punkt 4.2.3 og 4.3.2), og å forbedre incentivstrukturen både med hensyn til direkte og indirekte økonomiske godtgjøring, samt ikke-økonomiske incentiver (se punkt 5.4.2-5.4.7 og 5.6). Denne forbedrede incentivstrukturen vil selvfølgelig også gjøres gjeldende for Sjøforsvaret og Luftforsvaret. De tiltak som ikke er knyttet til tidspunktet for opprettelse av Forsvarets nye innsatsstyrke, bør iverksettes snarest mulig som et bidrag til å sikre tilstrekkelig rekruttering på kortere sikt.
De anbefalte tiltak vil ha ressursmessige konsekvenser, da spesielt med hensyn til å ha personell på beredskapskontrakt, samt kostnader knyttet til nyinvesteringer i materiell (se kapittel 6). Det er imidlertid regjeringens overbevisning at den skisserte satsning utgjør en hensiktsmessig bruk av ressurser. Den anbefalte innsatsstyrken består av kapasiteter vi må ha som en følge både av våre allianseforpliktelser og av mer allmenne sikkerhets- og utenrikspolitiske hensyn. De ovenstående anbefalinger muliggjør etableringen av disse kapabilitetene uten i uakseptabel grad å binde opp forsvarsstrukturen for øvrig, hvilket er viktig i og med de tilpasningsprosesser Forsvaret vil stå overfor i årene fremover. Samtidig vil den anbefalte Forsvarets innsatsstyrke bestå av avdelinger av høy kvalitet som også vil inngå som svært sentrale elementer i det nasjonale forsvar - synergieffekten vil dermed bli betydelig.
Det er et bredt politisk ønske at Norge skal kunne stille med betydelige og hensiktsmessige bidrag både til løpende internasjonale operasjoner og på kort varsel til internasjonal krisehåndtering. Denne stortingsmeldingen illustrerer hvordan dette kan gjøres innenfor rammen av den siste langtidsmelding for Forsvaret, integrert i den generelle forsvarsstruktur, innenfor en akseptabel tidshorisont, og uten å legge for sterke føringer på den fremtidige organisasjonsutviklingen i Forsvaret. Iverksettelsen av de tiltak som foreslås, bør etter regjeringens syn innledes før behandlingen av neste langtidsmelding. I hvilken grad det er mulig faktisk å gjennomføre disse tiltak, vil være avhengig av den til enhver tid samlede politiske vilje til å bruke ressurser på å etablere og opprettholde de foreslåtte strukturene.