1 Innledning og sammendrag

1.1 Innledning

Norge er et land velsignet med rike naturressurser. Vår viktigste kilde til velstand og næringsutvikling har allikevel alltid vært menneskenes kunnskap og kreativitet. Det var fiskernes kjennskap til redskap og natur som brakte fisken opp på kjøkkenbordet. Det var ingeniørenes innsikt i elektrisitet og metaller som gjorde Norge til en ledende produsent av legeringer, og det var forskernes forståelse av bergarter og ny teknologi som gjorde det mulig å hente oljen opp av Nordsjøen.

Kunnskap og kompetanse får en stadig økende betydning for vår evne til å løse felles oppgaver. Den teknologiske utviklingen har åpnet opp nye muligheter for næringsutvikling, kulturspredning og velferdstiltak. Ønsker vi å ta del i denne prosessen – og selv være med på å forme den – må vi sikre oss at vi har miljøer og mennesker som er i stand til å innhente, forstå og ta i bruk ny kunnskap.

Her spiller forskningsmiljøene en avgjørende rolle. De bidrar med ny innsikt, nye løsninger og åpner ikke minst opp for nye muligheter. De er sentrale institusjoner for kunnskapsinnhenting og formidling og gir studenter, doktorgradskandidater og forskere evnen til å finne, forstå og ta i bruk ny viten. De bistår også næringslivet og forvaltningen med problemløsning og kunnskapsutvikling.

Uten universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter som er i stand til å utføre forskning og utvikling av høy kvalitet vil kunnskapsutviklingen stagnere. Det er for eksempel her vi finner miljøer som har tid og ressurser til å drive med grunnleggende, langsiktig kunnskapsoppbygging. Denne forskningen skal blant annet sikre oss handlefrihet og fleksibilitet i møte med morgendagens problemer og sette forskningsmiljøene i stand til å ta del i den nyeste og mest avanserte forskningen internasjonalt.

Kunnskapsutviklingen er et resultat av et komplekst samspill mellom enkeltmennesker, institusjoner, organisasjoner og bedrifter. Slik vi ser spor av mange diktere i en stor roman, står all nyskaping – teknologisk, organisatorisk eller kulturell – i gjeld til alle de menneskene som har bidratt med den kunnskapen som ligger til grunn for innovasjonen. All utvikling og nyskaping er et resultat av kreativitet, erfaring, god faglig innsikt og evnen til å finne fram til ny kunnskap. Det er derfor et sterkt behov for faglig oppdatering og nettverksbygging på tvers av fag, sektorer og institusjoner. Av samme grunn er det viktig at de norske forskningsmiljøene deltar aktivt i det internasjonale forsknings- og teknologisamarbeidet. Gjennom aktivt internasjonalt samvirke får de norske forskerne direkte tilgang til den nyeste forskningen og teknologiutviklingen. Samarbeidet bidrar også til viktig kontaktskaping mellom norske bedrifter og utenlandske kunnskapsmiljøer.

De raske endringene i samfunnet skyldes blant annet den teknologiske utviklingen, den digitale revolusjonen og den økende globale åpenheten. For næringslivets del har endringene ført til lavere produksjons- og transportkostnader, større markeder, kortere produktlevetid og økende konkurranse. I stadig større grad kreves det avansert kunnskap og ny teknologi for å utvikle og levere nye produkter, prosesser og tjenester.

Kunnskap er med andre ord blitt en avgjørende innsatsfaktor i all produksjon og tjenesteyting. Dette gjelder også for primærnæringene og tradisjonell norsk industri. Mye av veksten i disse delene av næringslivet skyldes en generell faglig oppdatering, bruk av nye maskiner og redskaper og innføring av nye former for lagring, transport og organisering. Det ligger mye forskning og utvikling bak denne fornyelsen, og det kan fortsatt gjøres mye for å sikre fortsatt vekst og sysselsetting i disse sektorene.

Vi er imidlertid blitt for ensidig avhengige av råvarebasert virksomhet, og det er behov for større variasjon. Landet vil stå bedre rustet for framtiden om man også finner nye områder for kunnskapsbasert nyskaping og næringsutvikling. En økt satsing på forskning og utvikling vil være med på å sikre oss nye kunnskapsintensive bedrifter, og kan dessuten bidra til næringsutvikling og bosetting i distriktene.

Det er viktig at fornyelsen av næringslivet skjer ut fra respekt for naturens tåleevne. Med bruk av ny teknologi er det fullt mulig å få til en renere produksjon og mer miljøvennlige produkter og tjenester. Slik produksjon vil normalt koste mer, men med strengere miljøkrav og økt etterspørsel etter miljøvennlige varer og tjenester, vil bedrifter som legger vekt på miljøtiltak få viktige konkurransefortrinn. En bevisst miljøpolitikk er derfor ikke i strid med næringslivets interesser.

De offentlige myndighetene har også et sterkt behov for forskning og utvikling. Som bedriftene utvikler mange offentlige institusjoner produkter, prosesser og tjenester. Kravet til nyskaping og mer effektiv drift er like stort her som i næringslivet.

Staten, fylkeskommunene og kommunene har et sentralt ansvar for velferdsutviklingen i samfunnet. Skal man skape en god politikk på områder som for eksempel miljø, kultur, velferd og helse, må den kunnskapen som ligger til grunn for beslutningene være så grundig og oppdatert som mulig. Det er derfor behov for gode forskningsmiljøer som kan utvide kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming og forvaltning.

Investeringer i forskning og utvikling er investeringer i vår felles framtid, for forskningen vil føre til en kunnskapsoppbygging både vi og våre etterkommere kan høste av. Den forskningspolitikken som legges fram i denne meldingen må derfor forstås som et viktig ledd i den samlede politikken for økt verdiskaping, velferd og livskvalitet.

1.2 Sammendrag

Regjeringen går inn for å styrke forskningsinnsatsen i Norge, slik at Norge i løpet av den neste fem-års-perioden kommer på linje med gjennomsnittet i OECD-landene, målt som andel av BNP. Både offentlig og privat finansiering av forskning må styrkes betydelig for å nå dette målet. Veksten i offentlige midler skal dels komme gjennom økte ordinære bevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet, dels gjennom avkastningen av et nytt forskningsfond. Regjeringen har allerede iverksatt arbeidet for å styrke forskningsinnsatsen.

• Regjeringen har foreslått å etablere et fond for forskning og nyskaping fra 1. juli 1999, jf. St.prp. nr. 67 (1998–99). Fondet får ved etableringen en fondskapital på 3 mrd. kroner, som finansieres gjennom salg av statlige aksjer. Avkastningen skal fordeles av Norges forskningsråd. Etableringen av fondet skal bidra til å styrke den offentlige finansieringen av forskning, og bidra til å realisere overordnede forskningspolitiske prioriteringer.

• Norge deltar i EUs femte rammeprogram for forskning, jf. St.prp. nr 40 (1998–99). Dette krever betydelig økt offentlig finansiering for å dekke kontingentutgiftene, men vil samtidig tilføre midler fra rammeprogrammets budsjett til norske forskningsinstitusjoner og bedrifter.

• For å bidra til vekst i finansieringen fra næringslivet vil Regjeringen, i samsvar med Stortingets ønsker, legge fram spørsmålet om å innføre en FoU-avgift på fiskeri- og havbruksnæringen. Regjeringen har også varslet en avgift på fellestiltak i skogbruket som blant annet vil bli brukt til FoU-formål, jf. St.meld. nr. 17 (1998–99).

• Regjeringen har oppnevnt et utvalg ledet av professor Arild Hervik som skal vurdere ytterligere tiltak for å fremme forskning i bedriftene og øke privat finansiering av forskning. Utvalget skal avgi innstilling innen 1. mars 2000. Regjeringen vil vurdere stimuleringstiltak med utgangspunkt i denne innstillingen.

En hovedprioritering ved bruk av offentlige midler i årene framover er styrking av den langsiktige og grunnleggende forskningen. I tillegg vil myndighetene bidra til å sikre et nødvendig kunnskapsgrunnlag på sentrale tematiske områder for samfunns- og næringsliv. Disse områdene vil omfatte marin forskning, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), medisinsk og helsefaglig forskning og forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø. Kvalitet skal fremmes og belønnes på alle områder.

Fortsatt deltakelse i EUs rammeprogram for forskning skal bidra både til målet om kvalitetsheving og til å realisere deler av innsatsen på de prioriterte områdene.

OECDs statistikker viser at norsk forskningsinnsats målt som andel av BNP ligger betydelig under gjennomsnittet i OECD-området. Dette skyldes blant annet at norsk næringsliv i stor grad består av små og mellomstore bedrifter i bransjer som tradisjonelt finansierer og utfører lite forskning. Den offentlig finansierte forskningsinnsatsen ligger på OECD-gjennomsnittet, men er betydelig lavere enn i våre nordiske naboland. Det er gjort nærmere rede for status for norsk forskning i kap. 2.2.

Forskningen har betydning langs mange akser, se kap. 2.1. Forskningsmiljøene bidrar med ny kunnskap og nye ideer, de fungerer som problemløsere for forvaltning og næringsliv og er broer til kunnskapsmiljøene i utlandet. De er også med på å legge grunnlaget for samfunnsdebatten og er en medvirkende faktor i utviklingen av vår kultur. Effekten av denne virksomheten blir størst om man lykkes i å knytte forskningsmiljøene til samfunnet for øvrig, for eksempel ved hjelp av utdanningssystemet og ved å bygge opp effektive kontaktnett mellom foretak, organisasjoner, offentlige institusjoner og forskningsmiljøer. Men dette er ikke mulig med mindre man sørger for å gi forskerne gode arbeidsforhold. Konsekvensene av mangelfull satsing på forskning vil først vise seg på lengre sikt. Regjeringen mener det er nødvendig å styrke norsk forskning.

Grunnstammen i det norske forskningssystemet utgjøres av forskerne og forskningsgruppene i det som kan karakteriseres som den norske kunnskapsallmenningen : universitetene, de vitenskapelige og statlige høgskolene og instituttsektoren, se kap. 3. Her foregår kunnskapssystemets reproduksjon gjennom forskerrekrutteringen, her skapes og importeres ny kunnskap, og her ligger det et i prinsippet åpent og tilgjengelig kunnskapsreservoar for brukere i næringsliv og forvaltning. En sterk kunnskapsallmenning er i tillegg garantisten for fri, uavhengig og kritisk forskning. Forskningsvirksomheten ved universitetene og høgskolene skal samtidig bygge opp under den forskningsbaserte undervisningen. Å ta ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle kunnskapsallmenningen er det offentliges oppgave nummer en.

Den sterke økningen i antallet studenter ved landets universiteter og høgskoler er også kommet forskningen til gode. Bevilgningene og antall forskerårsverk økte betydelig i løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Flere av forskningsmiljøene er imidlertid kommet under press i de aller siste årene, blant annet på grunn av nedgang i studenttallet i enkelte fag, reduserte bevilgninger fra Norges forskningsråd og generelle omstillingsproblemer. Samtidig øker samfunnets behov for langsiktig, grunnleggende forskning og kunnskapsoppbygging.

Regjeringen ønsker å styrke forskningen i kunnskapsallmenningen og går blant annet inn for følgende:

• Grunnbevilgningene til institusjonene i universitets- og høgskolesektoren skal i større grad fastsettes på et forskningsstrategisk grunnlag og i mindre grad bestemmes ut fra antallet studenter. Det skal derfor innføres en ny ordning for grunnfinansieringen av forskningen i denne sektoren.

• Regjeringen vil bruke den nye finansieringsordningen for universitetene og høgskolene til å sikre stabile og forutsigbare grunnbevilgninger til forskningsarbeidet i sektoren.

• Forskningsrådets rolle som strategisk aktør må styrkes, og bevilgningene til langsiktig grunnleggende forskning over Forskningsrådets budsjett skal styrkes i løpet av de neste årene.

• Regjeringen vil sikre en oppdatering av utstyrsparken gjennom å øke bevilgningene til vitenskapelig utstyr, både gjennom de direkte bevilgningene til institusjonene og gjennom Norges forskningsråd.

• De statlige høgskolene skal konsentrere sin FoU-innsats innenfor områder der de har spesielle forutsetninger og oppgaver. Hver høgskole må utvikle FoU-planer. Disse bør i særlig grad knyttes opp mot knutepunktsfunksjoner, satsingsområder og fagmiljø som har ansvar for sivilutdanninger og hovedfag. På enkelte områder er også grunnforskning aktuelt og relevant. De høgskoler som utvikler stabile faglige miljø av høy kvalitet, skal gis gode rammebetingelser for sin forskning. Det er viktig at høgskolene bygger opp sterke forskningsmiljøer for å bidra til en målrettet regional utvikling. Høgskolene må også i økende grad rette sin FoU-innsats mot å utvikle de profesjonsutdanningene de har ansvar for.

• Regjeringen legger til grunn at kvalitet skal belønnes. Institusjonene i universitets- og høgskolesektoren må videreføre og styrke det strategiske arbeidet og styrke den faglige ledelsens evne og mulighet til å foreta faglige prioriteringer. Det vises her til kap. 7.2.

• Regjeringen ønsker en bedre kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene ved universitetene og høgskolene. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil komme med forslag til endringer i lov- eller regelverk som bidrar til at institusjonene engasjerer seg sterkere i kommersialiseringsarbeidet, og som bidrar til at de får en del av det økonomiske utbyttet.

• Regjeringen ønsker å øke basisbevilgningene til en del forskningsinstitutter som i dag har problemer med å få finansiert det nødvendige minimum av langsiktig forskning og kompetanseoppbygging. Dette gjelder særlig en del teknisk-industrielle institutter.

Utredninger viser at rekrutteringen til norsk forskning om få år vil bli utilstrekkelig. Problemene er allerede betydelige i fag som medisin, informatikk og jus. For å sikre fremtidig forskerrekruttering må det etableres et tilstrekkelig antall rekrutteringsstillinger, og de ansatte doktorgradsstipendiatene må få en forskerutdanning av høy kvalitet. De ferdige doktorgradskandidatene må få stillinger og arbeidsvilkår som gjør at de kan og vil velge en forskerkarriere. For å få til dette går Regjeringen blant annet inn for å

• øke antallet rekrutteringsstillinger med i gjennomsnitt 150 per år over en femårsperiode. Økningen vil komme som ledd i satsingen på kunnskapsallmenningen og de tematiske områdene

• gi muligheter for doktorgradskvalifisering for vitenskapelig ansatte i statlig høgskolesektor

• ta initiativ til å vurdere hvordan doktorgrads- og veiledningsordninger fungerer.

Institusjonene må på sin side

• vurdere om kravene til doktorgrader innenfor samfunnsvitenskap og humaniora står i forhold til normert tidsbruk

• tilby alle rekrutter som er tatt opp på doktorgradsprogrammene, tilstrekkelig og god veiledning

• etablere nettverk og grupper for å følge opp doktorgradsstipendiatene

• bruke postdoktorstillinger bevisst i rekrutteringssammenheng.

Målsettingen om likestilling i norsk forskning er ikke nådd. Regjeringen mener at

• andelen kvinner må økes på fagområder med få kvinner, særlig innenfor naturvitenskap og teknologi. Dette kan oppnås for eksempel ved rekrutterings- og informasjonskampanjer, spesielle stipendprogrammer, bruk av kjønnskvotering og hjelp til nettverksbygging

• andelen kvinner i faste vitenskapelige stillinger må økes, spesielt i toppstillinger. Dette kan f.eks. oppnås ved å øremerke ulike typer stipend og faste stillinger for kvinner

• det skal settes i verk en utredning om kvinner i norsk forskning. Herunder skal virkninger av eksisterende likestillingstiltak kartlegges, som grunnlag for å målrette framtidige tiltak.

Det norske samfunnet vil i årene som kommer stå overfor store utfordringer. Inntektene fra oljevirksomheten vil avta, antall eldre i befolkningen vil øke, og miljøproblemene kan bli mer alvorlige. Både næringslivet, offentlig sektor og samfunnet ellers vil være avhengig av betydelig nyskaping for å møte disse utfordringene. En felles nøkkelfaktor er evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap. Forskning for næringsliv og offentlig sektor drøftes i kap. 4.

En forutsetning for å lykkes med omstilling både i næringslivet, offentlig sektor og samfunnet ellers er at Norge har en sterk og robust kunnskapsallmenning, som blant annet utdanner et tilstrekkelig antall gode hovedfags- og doktorgradskandidater. I tillegg er det viktig at det offentlige særlig retter innsatsen mot områder der behovene er store og forutsetningene for å lykkes er gode. De tematiske prioriteringene, som omfatter marin forskning, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), medisinsk og helsefaglig forskning og forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø, er slike områder. Innsatsen på disse feltene skal bidra til å dekke kunnskapsbehov i både næringsliv og offentlig sektor. Videre må forskningsbasert kunnskap systematisk tas i bruk.

Et viktig virkemiddel som bidrar til nyskaping er deltakelsen i EUs rammeprogram. Rammeprogrammet er i hovedsak rettet mot næringslivets behov, men problemstillinger som gjelder offentlig sektor får stadig større oppmerksomhet. I det femte rammeprogrammet er f.eks. miljøforskning styrket betydelig, samtidig som miljøhensyn er et gjennomgående perspektiv.

Globalisering og internasjonal konkurranse stiller dagens næringsliv overfor store utfordringer. Skal vi kunne møte denne konkurransen, vil evne til nyskaping og til å ta i bruk avansert ny teknologi være avgjørende, se kap. 4.2. Forskningen skal også bidra til å utvikle morgendagens næringsliv. På denne bakgrunn blir den langsiktige forskningen viktig. En sterk kunnskapsallmenning og gode rammevilkår for investeringer i forskning er også en forutsetning for at internasjonale selskaper lokaliserer forskningsvirksomhet i Norge. Regjeringen varsler blant annet følgende:

• Det skal legges økt vekt på langsiktig, grunnleggende forskning som skal bidra til fornyelse av norsk næringsliv. Dette vil omfatte styrking av institusjonene i kunnskapsallmenningen og strategiske satsinger innenfor de tematiske prioriteringene.

• Den offentlige satsingen på brukerstyrt forskning skal i større grad rettes mot små og mellomstore foretak og mot framtidsrettede satsinger på områder av overordnet nasjonal interesse. Den brukerstyrte forskningen skal aldri brukes til subsidiering av FoU-innsats som bare det utførende foretaket vil dra nytte av. Det skal legges vekt på nyskapende prosjekter med høy teknologisk risiko.

• Prosjektrettet teknologiutvikling i petroleumsindustrien foreslås styrket, for å bidra til fortsatt lønnsom utvikling på norsk kontinentalsokkel.

• Eksisterende tiltak for kommersialisering, kunnskapsformidling og samspill skal videreutvikles og koordineres. Det skal legges til rette for økt nyskaping i forskningsparker og regionale innovasjonsmiljøer. Virksomhet som skal legge forholdene til rette for økt kommersialisering og nyskaping basert på FoU i universitets- og høgskolesektoren skal styrkes, for eksempel gjennom FORNY-programmet.

• I samsvar med Stortingets innstilling vil Regjeringen legge fram forslag om å innføre en FoU-avgift på fiskeri- og havbruksnæringen. Regjeringen har også varslet en avgift på fellestiltak i skogbruket som blant annet vil bli brukt til FoU-formål.

• Skatteincentiver eller andre tiltak for å stimulere forskningen i bedriftene vil bli vurdert med bakgrunn i tilrådingen fra et regjeringsoppnevnt utvalg.

Forskning og utvikling er et viktig virkemiddel for å fremme nyskaping i offentlig sektor, se kap. 4.3. Også for forskning i offentlig sektor er en sterk, bred og robust nasjonal kunnskapsbase helt nødvendig. I tillegg vil Regjeringen

• mer systematisk rette fokus mot departementenes sektoransvar for forskning. Alle departementer bør kartlegge sine kunnskapsbehov og utarbeide egne FoU-strategier. Slike strategier skal også omfatte klarere presisering av hva sektoren omfatter og hva departementet har et forskningsmessig ansvar for, og rette fokus mot effektiv bruk av forskningsresultater og hvordan kunnskapen kan spres.

• bygge ut kunnskapen om hvordan forskning best bidrar til nyskaping i offentlig sektor.

Internasjonalt samarbeid blir stadig viktigere, se kap. 5. Regjeringen legger særlig vekt på å

• styrke samarbeid og kontakt mellom enkeltforskere. Det er fremdeles for få doktorgradsstudenter som gjennomfører et lengre utenlandsopphold i løpet av utdanningen. Det bør utvikles et bedre datagrunnlag for personbasert forskersamarbeid. Utvekslingsprogrammene som finnes blant annet under EUs rammeprogram og nordiske ordninger, bør utnyttes bedre.

• videreføre norsk deltakelse i en rekke internasjonale fellessatsinger. Medlemskapene i disse organisasjonene bør utnyttes mer aktivt både for å sikre norske forskeres utbytte og for å sikre leveranser fra norsk industri.

• videreføre forskningssamarbeidet under EØS-avtalen som et tyngdepunkt i norsk internasjonalt forskningssamarbeid. Norge har nettopp sluttet seg til EUs femte rammeprogram. I lys av de store kostnadene som er forbundet med deltakelse, bør utbyttet økes ytterligere. Gjennom styrket informasjon bør det stimuleres til økt deltakelse. Norske forskningsmiljøer bør i større grad arbeide for å få ledelse i EU-prosjekter.

• videreføre det nordiske samarbeidet som grunnlag for å utvikle en nordisk dimensjon i forskningen og for å drøfte samarbeid i nordiske nærområder.

• i sterkere grad utnytte potensialet for internasjonalt forskningssamarbeid på norsk jord. Blant annet er utbygging av polarforskningssamarbeidet med utgangspunkt i Svalbard et viktig område.

• videreutvikle støtten til forskning i utviklingsland og reformlandene i Sentral- og Øst-Europa.

• videreføre aktiv deltakelse i internasjonale forskningspolitiske fora. I tiden framover vil fokus også bli rettet mot samarbeid om forskningsetiske spørsmål gjennom UNESCO og mot bilateralt forskningspolitisk samarbeid.

I Norge har vi et godt utviklet apparat for å drøfte forskningsetiske spørsmål, se kap. 6 . Systemet med tre nasjonale komiteer som til sammen dekker alle fagområder, har vist seg å fungere hensiktsmessig. Norge har også befestet sin posisjon i det internasjonale arbeidet på dette området. Regjeringen ønsker fortsatt å legge sterk vekt på det forskningsetiske arbeidet i Norge.

Regjeringen ønsker blant annet

• å styrke de nasjonale og regionale forskningsetiske komiteene, og bygge ut samarbeidet deres med institusjoner og organer med tilgrensende oppgaver.

• å sørge for at det utarbeides forskningsetiske retningslinjer på alle fagområder til hjelp for den enkelte forsker og for forskningsmiljøene.

• å videreføre informasjonsarbeidet for å forebygge vitenskapelig uredelighet. Norges forskningsråd bør i samarbeid med de nasjonale forskningsetiske komiteene og Universitetsrådet/Høgskolerådet vurdere ulike løsninger for behandling av konkrete uredelighetssaker og legge fram et forslag for departementet.

• at de nasjonale forskningsetiske komiteene skal utrede etiske problemer som er forbundet med oppdragsforskning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil ta initiativ til å lage retningslinjer for departementenes rolle som oppdragsgivere for forskning og utvikling.

• å videreføre arbeidet med å styrke den allmenne forståelsen for forskningens betydning og med å øke befolkningens innsikt i forskning og teknologiutvikling. Spesiell vekt bør legges på arbeid rettet mot barn og unge.

Den offentlige styringen av forskningen må innrettes slik at den er tilpasset forskningens egenart og mangfold, se kap. 7. Styringsmekanismene må også være slik at de bidrar til å realisere overordnete forskningspolitiske mål. Om lag halvparten av de offentlige midlene til forskning ligger inne i bevilgninger med andre hovedformål. Forslaget om ny finansieringsmodell for universitets- og høgskolesektoren og omleggingen av funksjonstilskuddet til regionsykehusene vil medføre at større deler av forskningsbevilgningene kan bli underlagt overordnete forskningspolitiske vurderinger. Departementenes sektoransvar for forskning skal videreføres. Det er imidlertid ønskelig å styrke samordningsmekanismene noe. Etableringen av et forskningsfond skal blant annet bidra til dette.

Et sentralt budskap i meldingen er at kvalitet må fremmes og belønnes, se kap. 7.2. Det må stimuleres til kvalitet i bredden og til kvalitet i internasjonal toppklasse. Regjeringen har som målsetting at norske fagmiljøer må holde et nivå som gjør dem i stand til fullt ut å nyttiggjøre seg den fremste utenlandske forskning på området. Samtidig bør en del miljøer være i den internasjonale forskningsfronten på sine fagfelt. Økte ressurser vil i stor grad bli brukt til kvalitetsfremmende tiltak.

Regjeringen foreslår følgende tiltak innenfor universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren:

• økt bruk av evalueringer som grunnlag for beslutninger på alle nivåer

• sterkere vektlegging av kvalitet ved tildeling av grunnbevilgninger til institusjonene

• styrking og videreutvikling av de faglige ledelsesfunksjonene

• styrking og videreutvikling av forskningsstrategier for å fremme spesialisering og konsentrasjon

• økt vektlegging av kvalitetsvurderinger ved intern tildeling av forskningsmidler.

Midler som blir kanalisert gjennom Norges forskningsråd, er i dag sterkt knyttet til kvalitetskriterier. Regjeringen ønsker at kvalitetsvurderinger skal gis enda større vekt ved fordeling av midler gjennom Forskningsrådet.

Regjeringen har som mål å få fram flere forskere og forskningsmiljøer på høyt internasjonalt nivå. For å oppnå dette, og på bakgrunn av positive erfaringer fra andre land, er det foreslått å innføre en ordning med sentre for fremragende forskning ( centres of excellence ). Norges forskningsråd gis i oppdrag å utrede og foreslå hvordan en norsk ordning bør utformes.

Opprettelsen av Norges forskningsråd i 1993 må regnes som den viktigste forskningspolitiske reformen på 1990-tallet, se kap. 7.3. Etter en vanskelig og turbulent startfase har Forskningsrådet i løpet av de siste årene vært gjennom en positiv utvikling. Organisasjonen har funnet en form som tilsynelatende ivaretar hensynet til balanse mellom enhet og mangfold på en bedre måte, og som gjør at den i større grad er i stand til å levere de tjenester som reformen forutsatte. Det vurderingsgrunnlaget som foreligger fra departementene og Forskningsrådet selv, gir ikke grunnlag for å foreslå vesentlige endringer i forskningsrådsreformen nå. Forskningsrådet bør imidlertid legge vekt på å forbedre den interne koordineringen, og på å utvikle sin rolle som forskningspolitisk rådgiver for sektordepartementene.

Kap. 7.3 skisserer også et opplegg til en bred, uavhengig og internasjonal evaluering av forskningsrådsreformen. Evalueringen skal tjene som grunnlag for senere politisk behandling, der behovet for mulige endringer vil bli vurdert.

Regjeringen vil etablere et forsknings- og nyskapingsfond , se kap. 7.4. Fondet skal bidra til å øke offentlig finansiering av forskning, og være en langsiktig og helhetlig finansieringsmekanisme. Opprettelsen av et fond innebærer en ny og supplerende mekanisme for offentlig finansiering av forskning. Fondet skal ses i sammenheng med de offentlige bevilgningene over statsbudsjettet, som også i framtiden vil være den dominerende finansieringsmåten. Fondet skal bidra til å realisere overordnete forskningspolitiske prioriteringer og ivareta langsiktig forskning og forskning i gråsonene mellom sektorene.

Fondet skal finansieres gjennom salg av statlige aksjer, og vil i første omgang få en kapital på 3 mrd. kroner. Avkastningen av fondskapitalen skal fordeles av Norges forskningsråd, innenfor de overordnede rammer som gis av Regjeringen og Stortinget.