3 Kunnskapsallmenningen, styrke og mangfold

3.1 Kunnskapssystemet og kunnskapsallmenningen

En sentral del av kunnskapssystemet kan sammenlignes med en allmenning. Kunnskapsallmenningen representerer en offentlig støttet infrastruktur for forskning og utvikling og består av landets universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter, samt funksjoner som arkivverket, museer og biblioteker. Den kan forstås som et åpent og tilgjengelig fellesområde der foretak, institusjoner og enkeltmennesker kan gå for å hente forskningsbasert kunnskap og kompetanse, og der man arbeider for å utvide vår felles kunnskapsbase.

Forskningen ved universiteter og vitenskapelige høgskoler skal først og fremst bidra til å utvide vår innsikt i naturen, oss selv, og våre samfunn. Den kunnskap som frambringes, trenger ikke være praktisk anvendbar, men kan komme til å bli det på kortere eller lengre sikt. Slik skal institusjonene ivareta den langsiktige kunnskapsoppbyggingen i landet, spesielt grunnforskningen og forskerrekrutteringen. Universitetene skal dekke et bredt faglig spektrum, mens de vitenskapelige høgskolene skal stå for den fremste fagkunnskapen innenfor sine spesialområder.

Universitetene og høgskolene er forpliktet til å formidle sin innsikt til samfunnet utenfor og skal også samarbeide med andre i opplæring, utvikling og problemløsing. Aktiviteten har derfor også et anvendt preg. Deler av forskningen er dessuten direkte rettet mot samfunnets behov og mer praktiske siktemål, og institusjonene bidrar på denne måten til å løse viktige samfunnsproblemer.

De statlige høgskolene skal også drive med forskning og utvikling. De skal primært drive med anvendt forskning, og da spesielt på fagområder som har betydning for det regionale samfunns- og næringslivet og for de profesjonsutdanningene de tilbyr. De kan videre utvikle spisskompetanse innenfor enkelte fagfelt som også vil kreve grunnforskning. Aktiviteten ved de statlige høgskolene kan altså ikke ses uavhengig av forskningen ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Forskningstypene, fagområdene og institusjonene skal utfylle hverandre og sørge for at samfunnet får adgang til en mangfoldig og fruktbar kunnskapsallmenning.

Universitetene og høgskolene har et viktig ansvar som utdanningsinstitusjoner. Undervisningen skal være forskningsbasert. Forskningsbasert undervisning forutsetter at institusjonene har en forskningskultur, dvs. at de fleste i den akademiske staben deltar i aktivitet som innebærer søken etter ny viten. Alle bør ha et forhold til og en forståelse av forskning som systematisk og kritisk granskning i søken etter ny kunnskap og etterprøving av etablert kunnskap. Slik vil de nyutdannede kandidatene få innsikt i vitenskapelig praksis og metode og kjennskap til forskningen på egne fagfelt. Kandidatene skal med andre ord bringe med seg relevant fagkunnskap, en evne til å ta i bruk ny forskningsbasert kunnskap, samt en kritisk og åpen holdning til nye problemstillinger.

Forskningsinstituttene har en stor og viktig plass i det norske kunnskapssystemet, og utgjør samlet et kunnskapstilbud og en samarbeidsmulighet for alle næringsgrener og alle deler av offentlig sektor. Både næringsliv og forvaltning har behov for brukerorienterte FoU-miljøer som kan bidra til utviklingen av produkter, prosesser og tjenester, og som kan utvide kunnskapsgrunnlaget for planlegging og politikkutforming. Instituttene skal også ha mulighet for å drive mer langsiktig forskning og kompetanseutvikling. Dette skal sette dem i stand til å bidra med kreative løsninger, ny kunnskap og originale produkter og prosesser. Instituttforskerne samarbeider i større grad enn universitets- og høgskoleforskerne direkte med de ansatte i foretak og offentlige institusjoner. De har også normalt god kontakt med universitets- og høgskolemiljøer i inn- og utland. Slik får de en spesiell rolle som brobyggere mellom kunnskapsallmenningen og samfunnet for øvrig.

Institusjonene i kunnskapsallmenningen har tjent oss bra i lang tid. I dag er utfordringen å trekke opp en politikk for utviklingen av disse institusjonene slik at de kan tjene samfunnet på en stadig bedre måte. Politikken må ha en langsiktig horisont og sette kvaliteten i høysetet. Forskningen ved disse institusjonene dekker så å si alle fagområder – fra fiskehelse til astrofysikk, fra ingeniørfag til folkeminne – og arbeidet i denne sektoren har betydning for praktisk talt alle samfunnsområder. Her finner man forskerinitiert, langsiktig grunnforskning, strategisk anvendt forskning og utviklingsarbeid av det mer kortsiktige slaget. Det sier seg selv at man ikke kan utvikle en FoU-politikk som tvinger dette mangfoldet inn i ett mønster. Det er behov for en nyansert tilnærming og lokalt tilpassede løsninger.

I dette kapitlet blir det først satt fokus på situasjonen for forskningen ved universitetene og høgskolene, med særlig vekt på finansieringsspørsmål. Deretter blir en del mer generelle og gjennomgående problemstillinger tatt opp. Instituttsektoren blir behandlet for seg. Problemstillinger som gjelder de menneskelige ressursene og den samiske forskningen, er samlet til slutt. For behandling av grunnforskningens rolle mer generelt vises til kap 2.1.

3.2 Universiteter og høgskoler

Universiteter og høgskoler utgjør kjernen i kunnskapsallmenningen. Her finner mesteparten av den langsiktige forskningen sted, og her utdannes kandidater for virke i samfunns- og næringsliv. En politikk for styrking av allmenningen må ta utgangspunkt i disse institusjonenes situasjon, særlig som et resultat av utviklingstrekk i det siste tiåret. Det som kjennetegner denne perioden, er store og til dels brå endringer i studenttall og ressurstilgang, sammen med betydelige reformer og økte krav til resultatorientering og samvirke med omverdenen. I den utredningen som det første Universitets- og høgskoleutvalget (Hernes-utvalget) la fram i 1989, lå det et allment krav om «vitalisering» av sektoren. Endringene har på mange vis fremmet en slik vitalisering. Mot slutten av 1990-tallet er det likevel slik at både institusjonene selv, Forskningsrådet og enkeltforskere hevder at særlig grunnforskningens kår er forverret, og at det generelt er blitt vanskeligere å satse på langsiktighet og kvalitet.

Regjeringen går i denne meldingen inn for en økning av ressursene til forskning ved institusjonene, med særlig vekt på grunnforskningens behov. En slik styrking av det ressursmessige grunnlaget medfører generelt et større ansvar og krav til profilering og resultater hos institusjonene selv. Spesielt forutsetter en endring av systemet for finansiering av forskning over grunnbudsjettene at man på institusjonsnivå foretar strategiske valg også for forskningsvirksomheten. Regjeringen ønsker videre at kvalitetskriterier i større grad skal legges til grunn både ved organisering og finansiering av forskning, og mener at institusjonene må bygge slike hensyn inn i sine strategier og i sitt løpende arbeid. Vi viser her til omtale i kap. 7.

Regjeringen har som målsetting at institusjonene skal gis større frihet innenfor de retningslinjer som trekkes opp i budsjettene og innenfor rammen av lover og forskrifter. Regjeringen ønsker også økt samvirke mellom forskningsinstitusjonene og samfunns- og næringsliv. Universiteter og høgskoler må ha som mål å bli interessante samarbeidspartnere for bedrifter og institusjoner både i inn- og utland, noe som også kan bidra til økt oppdragsfinansiering.

En rekke sentrale spørsmål i sektoren er gitt en mindre grundig behandling i denne meldingen siden de vurderes av utvalget for høgre utdanning (Mjøs-utvalget); se boks 3.1. Dette gjelder blant annet rammene for oppdragsvirksomhet, der utvalget har avgitt en egen delinnstilling som nå er på høring. Det vises også til St.meld. nr 36 (1998–99) Om prinsipper for dimensjonering av høgre utdanning .

Tallmaterialet i det følgende er hovedsakelig hentet fra rapporten Det norske forskningssystemet – statistikk og indikatorer 1997 (Norges forskningsråd).

3.2.1 Ressursutvikling og nye utfordringer

I 1997 ble 27 pst. av landets FoU-ressurser brukt ved universiteter og høgskoler; dette er en noe høyere andel enn ti år tidligere og har i stor grad sammenheng med studentveksten i deler av perioden. Universitetene sto for 80 pst. av FoU-virksomheten i universitets- og høgskolesektoren, 11 pst. ble utført ved de vitenskapelige høgskolene og 9 pst. ved statlige høgskoler. Fordelingen på finansieringskilder framgår av figur 3.1. Denne viser blant annet at i underkant av 70 pst. finansieres over grunnbudsjettet, dvs. de direkte bevilgninger fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og deler av tilskuddene til universitetssykehusene fra Sosial- og helsedepartementet. Andelen eksterne midler, som også innbefatter midler fra forskningsråd, har hatt en mindre økning siden midten av 1980-tallet.

Kilde: NIFU/FoU-statistikk

Veksten i antall nye studenter fra slutten av 1980-tallet satte universiteter og høgskoler under sterkt press. Mellom 1985 og 1995 økte det totale studenttallet fra 94 000 til 177 000; det dreier seg altså om noe nær en fordobling på ti år. Til sammenligning anslo Hernes-utvalget at antall studieplasser ville kunne ligge på 105 000 i 1995, men var ikke overbevist om at man ville komme opp på et så høyt nivå. Den såkalte «studenteksplosjonen» var et internasjonalt fenomen, men ga seg noe sterkere utslag i Norge enn i andre land. Dette gjelder særlig perioden fram til 1993. Fra 1995 har veksten stagnert, og vi ser i dag en viss nedgang i søkningen til de høyere utdanningsinstitusjonene.

Institusjonene ble i vekstperioden tilført betydelige nye ressurser over grunnbudsjettene. Siden forskningsressurser er innbakt i grunnbudsjettene, kom studentveksten også forskningen til gode. Dette skjedde først og fremst gjennom tilsetting av nytt vitenskapelig personale, som ved universiteter og vitenskapelige høgskoler antas å bruke like mye tid på forskning som på undervisning. Mellom 1987 og 1997 økte antallet fast ansatt vitenskapelig personale med 37 pst. I perioden var det også sterk vekst i antall doktorgradsstudenter. Forskningsstatistikken, som registrerer bruk av FoU-midler i ettertid, viser en realvekst i sektorens FoU-utgifter på gjennomsnittlig 4,8 pst. per år mellom 1987 og 1997. Økningen var særlig sterk fram til 1993. Fram til 1993 var det også betydelig vekst i forskningsrådsmidler til sektoren. Etter 1993 har veksten i de totale FoU-utgiftene i sektoren vært noe svakere, mens forskningsrådsmidlene til sektoren er gått ned.

Innenfor denne generelle rammen finner vi betydelige forskjeller mellom fagområdene. Alle fagområder hadde vekst fram til 1993, med særlig sterk vekst for humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Områder som matematikk/naturvitenskap, veterinærmedisin og teknologifag hadde en betydelig svakere økning, og etter 1993 har det til og med vært en nedgang i FoU-utgiftene til matematikk/naturvitenskap. Forskjellene skyldes dels at forskningsmidler har fulgt studentene, dels at institusjonene har overført midler fra enkelte fagområder til andre og gjerne nye studietilbud.

Det er videre store forskjeller mellom sektorens utgifter til henholdsvis drift, inkludert lønn, og kapitalinvesteringer, herunder vitenskapelig utstyr. Dette framgår av figur 3.2, som dekker utviklingen for de ulike utgiftstyper over 25 år. Det har i hele denne lange perioden vært sterk stigning i utgifter til lønn og drift, uten at dette har vært fulgt av tilsvarende kapitalinvesteringer. Forholdet er markert fra slutten av 1980-tallet, og understreker at man har en underinvestering i vitenskapelig utstyr – dette til tross for at den teknologiske utviklingen fordrer en raskere utskifting av utstyr enn tidligere.

Kilde: NIFU/FoU-statistikk

Ser vi mer generelt på arven fra det siste tiåret, er det klart at studenteksplosjonen har hatt en rekke positive virkninger, både for samfunnet som helhet og for institusjonene selv. I aldersgruppen 25–64 år har nå 27 pst. av den norske befolkningen universitets- eller høgskoleutdanning som sin høyeste fullførte utdanning. Bare USA og Canada ligger høyere. Gjennomsnittet for de andre OECD-landene er 23 pst. 1 I Sverige er andelen av folk med høyere utdanning like stor som i Norge, mens den er noe lavere i Finland og Danmark. Det er altså foretatt en massiv investering i de menneskelige ressurser, som i seg selv er et godt svar på utviklingen mot et kunnskapsbasert samfunn.

For institusjonene medførte dette nyansettelser, opprettelse av nye fagtilbud og også økte midler til løpende drift – alt kilder til den «vitalisering» som var etterspurt mot slutten av 1980-tallet. Forskningen fikk sin andel av ressurstilgangen, slik tallene klart viser det, og slik politiske myndigheter har ønsket at det skulle være. I forskningsmeldingen fra 1989 het det at en større del av forskningsbevilgningene burde kanaliseres direkte til universiteter og høgskoler. Dette ble i praksis fulgt opp ved at størstedelen av veksten i bevilgningene til forskning kom gjennom opprettelsen av nye studieplasser. Det prinsippet som ble lagt til grunn, var «studenten som kostnadsbærer», dvs. at omfanget av annen virksomhet, deriblant forskning, forutsettes å endre seg i takt med endringer i undervisningsaktiviteten. Dette har vært grunnlaget for tildelingen av ressurser til institusjonene, men har i henhold til rammebudsjetteringsprinsippet ikke vært bindende for institusjonenes endelige ressursdisponering. Det er også innført en rekke ordninger for resultatbasert tildeling, se kap. 3.2.2 om grunnfinansiering.

I dag fører nedgang i det totale antall studieplasser til reduserte bevilgninger over grunnbudsjettene, og dette rammer også forskningen. Det er samtidig behov for en styrking av studiekapasiteten innenfor bestemte fagområder, noe som gjør det nødvendig med en omdisponering av studieplasser. Dette innebærer nedbygging av enkelte fagområder. Det er imidlertid vanskelig å oppnå innsparinger på kort sikt ettersom så mye av ressursene er bundet til fast ansatt personale. Siden fast ansatt vitenskapelig personale vanskelig kan omplasseres, må innsparinger skje blant annet ved redusert bruk av time- og hjelpelærere, færre nye doktorgradsstipendiater, og reduserte midler til løpende drift. I praksis betyr denne typen innsparinger både mindre tid til forskning og mer usikre rammevilkår for den forskningen som finner sted.

Samtidig er bevilgningene til universitets- og høgskolesektoren som er kanalisert gjennom Forskningsrådet, gått ned etter 1993 – mens antallet studenter og vitenskapelig ansatte i en periode fortsatte å øke. Færre midler måtte med andre ord fordeles på flere forskere. Det har også vært en nedgang i bevilgningene til vitenskapelig utstyr over institusjonenes egne budsjetter. Dette har i særlig grad rammet fagområder som er svært avhengige av avansert vitenskapelig utstyr, for eksempel naturvitenskap, medisin og teknologiske fag.

Sett i et korttidsperspektiv er det nå satt inn visse tiltak for å legge til rette for planmessig omstilling. Ved inndragning av studieplasser i 1999 er det prioritert å gjennomføre første års budsjettreduksjoner slik at institusjonene får tid til å omstille virksomheten, samtidig som studie- og forskningskvaliteten kan opprettholdes. Det vises til nærmere omtale i St.meld.nr. 36 (1998–99) Om prinsipper for dimensjonering av høgre utdanning . På lengre sikt arbeider Regjeringen for en strategi for styrking av forskningen ved universiteter og høgskoler.

3.2.2 Grunnfinansiering av universiteter og høgskoler

Det er viktig å sikre stabilitet og nødvendig styrking av forskningen gjennom perioder med varierende studenttall. For å oppnå dette har det vært framsatt forslag om å innføre en grunnfinansiering som i større grad vektlegger forskningen. Både Forskningsrådet og Universitetsrådet har lagt fram slike forslag. I Budsjett-innst. S. nr. 12 (1997–98) bad kirke-, utdannings- og forskningskomiteen Regjeringen vurdere alternative modeller for å fastsette de økonomiske rammene for universitetene og legge saken fram for Stortinget i forskningsmeldingen. I forbindelse med en interpellasjonsdebatt om grunnforskningen våren 1998 vedtok Stortinget å be Regjeringen om å følge opp dette allerede i forslaget til statsbudsjett for 1999. Det vises i denne forbindelse til det som er sagt i St.prp. nr. 1 (1998–99).

I dag er bevilgningene til universitetene og de vitenskapelige høgskolene i utgangspunktet basert på en historisk fordeling, det vil si at det er fjorårets budsjett som danner basis for beregning av nytt budsjettforslag. Endringer i budsjettildeling fra ett år til et annet er i hovedsak knyttet til endringer i studenttallet. I de senere år er det videre blitt lagt større vekt på resultatbaserte tildelinger både ved universiteter og høgskoler. For de statlige høgskolene er det satt i gang en omfordeling som også blant annet innebærer resultatbasert tildeling.

Innenfor bevilgningen til institusjonene skal et mangfold av ulike funksjoner dekkes. Foruten forskning og undervisning vil disse funksjonene omfatte blant annet forskerutdanning, administrasjon, biblioteker, IT-tjenester, museumsvirksomhet og internasjonalt arbeid. Institusjonene kan innenfor gitte fullmakter fra Stortinget og departementet selv prioritere hvordan midlene skal fordeles mellom de ulike funksjonene. Slik rammebudsjettering innebærer at økte ressurser ikke automatisk tilfaller de aktiviteter som utløste økningen.

Systemet har hittil hatt den fordel for forskningen at økte bevilgninger til studieplasser har gitt flere forskerårsverk. Ordningen ivaretar dessuten to grunnleggende behov: Den sikrer at undervisningen er forskningsbasert, og den sørger for at institusjonene får midler til fri forskerinitiert forskning. En svakhet ved ordningen er at større svingninger i studenttallet gjør det vanskelig å sikre stabile forskningsbevilgninger til institusjonene, noe som kan begrense institusjonenes muligheter for å utvikle en langsiktig forskningsstrategi.

3.2.2.1 Finansieringssystemer i enkelte andre land

Når en ser på grunnfinansieringen av universiteter og høgskoler i en del andre land i Europa, viser det seg at de fleste land har møtt de samme problemene som påpekt ovenfor. Mange av dem har forsøkt å løse disse problemene ved å innføre et skille mellom bevilgninger til forskning og undervisning. På oppdrag fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har NIFU foretatt en utredning av finansieringssystemene i enkelte andre land der et slikt skille er innført (NIFU skriftserie nr. 9/98). Rapporten viser at det er mange ulike modeller i bruk, og at hvert land har måttet finne sin egen løsning. Allikevel viser det seg at begrunnelsene for at det skilles mellom finansiering av forskning og utdanning ofte har vært de samme, men at utviklingen har gått i noe forskjellig retning. Følgende begrunnelser eller underliggende prinsipper er gjennomgående:

• Ønske om ulike kriterier for tildeling av forsknings- og utdanningsbevilgninger.

• Innføring av en felles modell for beregning av grunnbevilgningene til universiteter og høgskoler.

• Fordeling av ressurser ut fra forskningskvalitet .

• Fordeling av ressurser på grunnlag av studenttall og gjennomstrømming .

Hovedbegrunnelsen for å skille mellom forsknings- og utdanningsbevilgninger er at forskningsbevilgningene bør fordeles ut fra andre kriterier enn behovet for undervisningsressurser. Skillet kan også være en forutsetning for å skjerme – og eventuelt øke – forskningsbevilgningene. Videre har det vært et ønske om å ta forskningsstrategiske hensyn ved tildeling av ressurser til forskning.

I praksis blir skillet mellom forsknings- og utdanningsbevilgningene i ulik grad fulgt opp lokalt. Flere av landene bruker sine systemer som beregningsmodeller , dvs. at forsknings- og utdanningsbevilgningene føres sammen igjen ved tildeling til institusjonene, og at summen tildeles som en rammebevilgning. Det er i stor grad opp til institusjonene selv å fordele denne rammebevilgningen til henholdsvis utdanning og forskning. Forholdet mellom de to delene i beregningsmodellen kan imidlertid ha signaleffekt om hvordan institusjonene bør fordele ressursene. Erfaringer fra flere av landene tyder på at institusjonene svært ofte fortsetter å fordele ressursene slik de tradisjonelt har gjort. Det er for øvrig viktig å merke seg at mange av landene har mer fleksible prinsipper enn Norge med hensyn til regulering av hvor mye tid den enkelte ansatte skal bruke til henholdsvis undervisning og forskning.

Fleksibilitet i praktiseringen ser ut til å være viktig. Innføring av en felles modell for universiteter og høgskoler bunner ofte i et ønske om åpenhet og rettferdighet i fordeling av ressursene. Dette prinsippet har ikke alltid kunnet gjennomføres fullt ut. Fordeling av forskningsressurser ut fra kvalitetshensyn har også vært et utbredt ønske, men det har vist seg vanskelig å finne gode kriterier for å måle forskningskvalitet. Derfor fordeles forskningsressursene i all hovedsak fremdeles ut fra tradisjon, bortsett fra i England, der målsettingen er gjennomført mest konsekvent. I flere land har det vært foreslått å fordele en liten andel av forskningsbevilgningene ut fra resultatindikatorer. Slike indikatorer kan for eksempel være publisering, sitering, antall doktorgradskandidater, akademiske priser og eksterne forskningsressurser. Det hefter imidlertid en rekke svakheter ved alle slike resultatindikatorer, og foreløpig har derfor ingen av disse landene innført slike systemer.

Et alternativ til å utvikle nye systemer for fordeling ut fra kvalitet er å kanalisere hele eller deler av basisbevilgningene til forskning gjennom forskningsrådene. Dette har vært foreslått bl.a. i Nederland. Argumentet er at forskningsrådene nettopp fordeler ressursene ut fra konkurranse, kvalitetsvurdering og forskningsstrategiske vurderinger. Et problem med dette vil være at universitetene mister basisfinansiering av forskning i tradisjonell forstand, og at de ikke lenger vil ha muligheten til å opptre som forskningsstrategiske aktører.

Fordeling av ressurser ut fra studenttall og gjennomstrømming er basert på et ønske om å utarbeide mer eksplisitte kriterier for utdanningsbevilgningene. Kriteriene varierer mye, fra antall studenter til antall eksamener/ferdige kandidater eller kombinasjoner av disse kriteriene. Erfaringer viser at slike beregningsmodeller kan føre til utilsiktede omfordelinger mellom institusjoner. Dessuten fører en nedgang i antall studenter til reduksjoner i bevilgningene. Spesielt problematisk er dette når det rammer fag der myndighetene ut fra nasjonale hensyn ønsker å opprettholde utdanningskapasiteten.

Utviklingen i de land som er undersøkt, går stort sett i retning av tilpasninger innenfor systemet. Ingen av dem vurderer imidlertid å oppheve det skillet som er innført mellom bevilgninger til forskning og utdanning. Både Sverige og Danmark har et slikt skille. I Sverige blir det framhevet som en fordel at det er eksplisitte kriterier for hvordan ressursene fordeles. Det har imidlertid vært rettet kritikk mot den separate kostnads rapporteringen, blant annet fordi dette kan bidra til å forsterke skillet mellom forsknings- og utdanningsvirksomheten. I Danmark har adskilte utdannings- og forskningsbevilgninger ført til at nye institusjoner som har hatt en sterk vekst i antall studenter, ikke har fått tilført basismidler til forskning i takt med veksten i utdanningsbevilgningen. En aktivitetsrelatert bevilgning som ble innført med virkning fra 1998, har til hensikt å rette opp noe av denne skjevheten.

Svingninger i utdanningsbevilgningen vil ha betydning for balansen mellom forskning og undervisning. Det er en bekymring for hvordan systemet vil fungere ved nedgang i studenttallet, og spørsmålet er om dette skal føre til at institusjonene må si opp fagpersonale. Dette reiser igjen spørsmålet om særfinansiering for å unngå kortsiktig nedbygging av fagmiljøer som myndighetene ønsker å prioritere.

3.2.2.2 Målsetting og prinsipper for nytt finansieringssystem

Målsettinger for et eventuelt nytt finansieringssystem for universiteter og høgskoler som bedre ivaretar forskningsdelen, bør være følgende:

1. Større stabilitet. Muligheter for å vurdere forskningsbevilgningene uavhengig av endringer i studenttall. Muligheter for forutsigbarhet ved planlegging av forskning.

2. Større fleksibilitet. Muligheter for å legge større vekt på kvalitet og spesifikke forskningsbehov ved tildeling av midler.

3. Større grad av strategisk styring av forskningsmidler og mer forskningsstrategisk tenkning ved institusjonene. Behov for å se hen til overordnede forskningspolitiske målsettinger.

4. Bedre muligheter for utvikling av fagdisipliner uavhengig av studenttall.

5. Bedre muligheter for rapportering om bruk av forskningsmidler.

I tillegg til å oppfylle disse målsettingene bør et nytt system baseres på følgende grunnleggende prinsipper:

• Det må være enhetlig og rettferdig, dvs. det bør omfatte både universiteter og høgskoler. Det betyr imidlertid ikke at høgskolene skal ha en FoU-aktivitet på samme nivå som universitetene og de vitenskapelige høgskolene.

• Det må være velegnet ved så vel nedgang som oppgang i studenttallene.

• Det må ivareta hensynet til prinsippet om forskningsbasert undervisning.

• Det må ikke svekke den frie forskerinitierte forskningen.

• Det må ikke svekke institusjonenes frihet til å disponere midlene innenfor gitte rammer.

• Det må kunne brukes i institusjonenes interne ressursfordeling.

Det er rimelig å tenke seg at et fullstendig skille mellom forsknings- og undervisningsbevilgninger vil skape problemer i forhold til det faktum at den enkelte tilsatte både skal forske og undervise. Når bevilgningene kommer i to adskilte strømmer, kan det være vanskelig å se hvordan de skal kunne forenes på det individuelle plan. I land med separate bevilgninger ser det ikke ut til å ha skapt store problemer. Forutsetningene for dette er antakelig a) at reguleringen av den enkeltes arbeidstid og fordelingen mellom tid til forskning og tid til undervisning ikke praktiseres så strengt, og b) at fordelingen mellom utdannings- og forskningsbevilgningen ofte er mer retningsgivende enn bindende, og at institusjonene har frihet til å omdisponere mellom formål.

Også i Norge lar det seg gjøre å utnytte mulighetene for individuelle tilpasninger i større grad enn i dag. Dette vil skape en økt fleksibilitet i forholdet mellom undervisningsvolum og forskningsvolum i de enkelte fag ved universitetene. Gjeldende regel- og avtaleverk er ikke til hinder for at en kan definere stillinger med et større undervisnings- eller forskningsvolum. Det er for eksempel mulig å ha rene undervisnings- eller forskerstillinger. Den balansen mellom undervisning og forskning som den gjeldende særavtalen angir for institusjonen som helhet og på årsbasis, vil likevel kunne opprettholdes.

Et nytt finansieringssystem som skal sikre mer styring med forskningsmidlene, vil forutsette at institusjonene utvikler en egen forskningsstrategi som er tilpasset den enkelte institusjon. Strategien må utarbeides i overensstemmelse med overordnede forskningspolitiske målsettinger. En slik forutsetning bør ligge til grunn uansett system for tildeling av grunnbevilgning. Andre forutsetninger bør være følgende:

• Grunnbevilgningen bør følges av overordnede utdanningspolitiske og forskningspolitiske føringer som meddeles gjennom budsjettproposisjonen.

• Institusjonene må oppfylle de krav til forskning som er forutsatt ved tildelingen.

• Det stilles krav til institusjonene om jevnlig tilbakerapportering om hvilke tiltak som er satt i verk for å oppfylle de føringer som er lagt.

• Det forutsettes jevnlige evalueringer, både av undervisning og forskning, med det siktemål å sikre et høyt kvalitetsnivå.

• Institusjonene må holde seg innenfor gjeldende lov-, regel- og avtaleverk.

3.2.2.3 Alternative modeller

Tre ulike modeller for utforming av grunnbevilgningen til universiteter og høgskoler kan være aktuelle:

1. En felles grunnbevilgning med midler til undervisning og forskning, basert på en beregningsmodell.

Denne strukturen vil ligne på dagens system ved at det gis en felles bevilgning til undervisning og forskning. Den vil imidlertid skille seg fra dagens system ved at grunnbevilgningen i utgangspunktet er satt sammen av to komponenter: en undervisningsbevilgning og en egen FoU-bevilgning. FoU-bevilgningen vil igjen være basert delvis på en beregning av antall studenter, der hovedfagsstudenter og stipendiater tillegges større vekt enn andre studenter, delvis fastsatt ut fra særlige kriterier, som for eksempel kan være overordnede forskningspolitiske målsettinger/ nasjonale hensyn, kvalitetsfremmende tiltak, rapporter og evalueringer. I beregningen må det også tas hensyn til hva slags type forskning som drives ved de ulike institusjonene, og hvor ressurskrevende den er.

Den sammensatte grunnbevilgningen vil være basert på en beregningsmodell, og en slik modell vil måtte utredes nærmere, blant annet ved å fastsette hvilken vekt de forskjellige hovedelementene skal ha. Modellen må gi muligheter for å bygge videre på de systemer for incentivbudsjettering som en har i dag.

2. To grunnbevilgninger – en bevilgning med midler til undervisning og en egen FoU-bevilgning.

Denne strukturen vil innebære et fullstendig skille mellom undervisnings- og forskningsbevilgninger. Undervisningsbevilgningen vil kunne gis etter samme kriterier som i dag, mens FoU-bevilgningen gis etter kriterier som for eksempel overordnede forskningspolitiske målsettinger/nasjonale hensyn, kvalitetsfremmende tiltak, rapporter og evalueringer. Eventuelt vil også andre faktorer kunne legges inn, for eksempel antall stipendiater.

3. To bevilgninger – en grunnbevilgning med midler til undervisning og forskning og i tillegg en egen strategisk FoU-bevilgning.

Dette alternativet er en kombinasjon av alternativ 1 og 2. Som i dag forutsettes det at det blir gitt en felles grunnbevilgning til undervisning og forskning. For å unngå at forskningen rammes når studenttallet går ned, legges det inn en beregningsmodell som ikke bare er basert på studenttall, men også tar hensyn til forskningen. Utforming av en slik beregningsmodell vil måtte utredes nærmere. Formålet med FoU-bevilgningen ville være å angi innretning på forskningen. Institusjonene ville selv disponere bevilgningen, men departementet kunne ha anledning til å øremerke deler av midlene til bestemte formål i tråd med overordnede forskningspolitiske målsettinger.

For alle tre modellene forutsettes at det stilles krav til rapportering om bruken av bevilgningen til forskning. Det er ikke utviklet objektive kriterier for rapportering som er knyttet til en egen FoU-bevilgning, men institusjonene måtte pålegges å rapportere om hvilke tiltak som er satt i verk for å oppfylle de mål som er satt. Likedan måtte det knyttes forutsetninger om jevnlige kvalitative evalueringer til denne bevilgningen.

3.2.2.4 Forslag til ny finansieringsmodell

De tre modellene er vurdert mot de målsettinger og prinsipper som det er redegjort for i kap. 3.2.2.2. Ut fra denne vurderingen vil Regjeringen gå inn for alternativ 1, fordi dette synes å være den modellen som best oppfyller målsettingene. Den er samtidig den minst radikale, og ivaretar som sådan behovet for kontinuitet. Den kan ses på som en naturlig videreutvikling av dagens finansieringssystem og forutsetter i hovedsak en videreføring av prinsipper og tenkning som allerede ligger til grunn. Ett av disse prinsippene er den forskningsbaserte undervisningen. Det forutsettes imidlertid at institusjonene utnytter gjeldende regel- og avtaleverk på en fleksibel måte. Et annet viktig prinsipp som kan ivaretas ved dette alternativet, er at en ikke svekker den frie forskerinitierte forskningen.

Alternativ 1 vil gi muligheter for å skjerme bevilgningene til forskning uavhengig av antall studieplasser, forutsatt at den underliggende beregningsmodellen gjøres eksplisitt med hensyn til volumet på «forskningsbevilgningen». Beregningsmodellen vil innebære en klar føring for bruken av grunnbevilgningen, men utelukker ikke muligheter for omdisponeringer. Det er også en forutsetning at institusjonene rapporterer om bruken av midlene, og at rapportene brukes aktivt i budsjettprosessen. Alternativ 1 vil dessuten kunne gi bedre muligheter enn i dag for å vurdere forskningen ved universiteter og høgskoler, og samtidig legge inn forutsetninger for tildeling av forskningsmidler, spesielt når det gjelder kvalitetsfremmende tiltak og behovet for faglig utvikling. Samtidig må det understrekes at hovedinstrumentet for strategisk styring av forskningsmidlene skal være Norges forskningsråd, som bl.a. har til oppgave å vurdere sine tildelinger ut fra et nasjonalt perspektiv.

Skissen til en beregningsmodell er foreløpig. Modellen vil trenge ytterligere detaljering, bl.a. kan det legges inn visse kvalitetskriterier, og det må foretas beregninger av hvordan modellen vil slå ut for institusjonene. Dette arbeidet bør skje i samarbeid med institusjonene selv. Når en ser på finansieringssystemene i andre land, vil en legge merke til at bruken av en beregningsmodell i forkant av en blokkbevilgning – med frihet for institusjonene til å omdisponere mellom formål – er et system som praktiseres flere steder, bl.a. i Danmark og Nederland. I hvilken grad den underliggende beregningsmodellen blir fulgt opp av institusjonene lokalt med hensyn til omfang osv., ser ut til å variere. Det ser også ut til at de fleste beregningsmodeller kan føre til utilsiktede omfordelinger, for eksempel mellom institusjoner. Slike utilsiktede virkninger må kunne justeres etter hvert som en vinner erfaring.

Det forutsettes at institusjonene utarbeider en egen forskningsstrategi, og at det rapporteres om hva forskningsmidlene er blitt brukt til. Dette vil medføre en viss risiko for økt byråkratisering, men institusjonene må legge vekt på å utnytte det apparatet som eksisterer i dag for kontakt vis-a-vis Forskningsrådet og ulike oppdragsgivere. Universiteter og høgskoler har i de senere år fått flere administrative oppgaver, blant annet som følge av studenttilstrømmingen, organisert forskerutdanning, økt deltakelse i internasjonalt samarbeid, økt ekstern finansiering og økt ansvar som følge av universitets- og høgskoleloven. De økte administrative oppgavene har i hovedsak vært løst ved vekst i administrativt personale. Flere institusjoner har, parallelt med dette, satt i gang arbeid for å rasjonalisere administrasjonen. Ulike organisatoriske nyskapinger er kommet til, også av betydning for forskningsstrategisk arbeid. Det er for eksempel opprettet forskningsutvalg og forskningsadministrative enheter ved alle universitetene. Mange av de statlige høgskolene har egne FoU-utvalg og administrative stillinger med FoU-ansvar. Det er rimelig at det administrative apparatet som er bygd opp i vekstperioden, benyttes til utvidede oppgaver i forhold til institusjonenes forskningsstrategier.

Arbeidet med den nye finansieringsmodellen må for universitetenes del ta utgangspunkt i prøveordningen med nettobudsjettering som er foreslått innført fra 1.  januar 2000, jf. St.prp.nr. 67 (1998–99). Nettobudsjettering vil innebære at grunnbevilgningen vil bli gitt på en 50-post, og at universitetene får større frihet til å disponere eksterne inntekter og til å se drifts- og investeringsmidler i sammenheng.

3.2.3 Tilgang til utstyr og bibliotek

Alle forskere er avhengige av å ha adgang til faglitteratur og moderne, oppdatert utstyr for å kunne utføre forskning av internasjonal relevans og høy kvalitet. Spesielt innenfor fagområder som medisin, naturvitenskap og teknologiske fag står mye av den faglige utviklingen i gjeld til bruk av avanserte og kostbare vitenskapelige instrumenter.

Universitetenes og de vitenskapelige høgskolenes utgifter til vitenskapelig utstyr økte sterkt på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Etter dette har det vært en nedgang, samtidig som antallet vitenskapelig ansatte og stipendiater har økt betydelig. Institusjonene har også foretatt betydelige investeringer i ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi, noe som kan ha gått ut over investeringer til andre typer utstyr. Våren 1995 foretok Forskningsrådet en kartlegging av utstyrsbehovet ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Rådet dokumenterte et akkumulert behov på om lag 700 mill. kroner. Av dette gjaldt rundt 33 pst. utstyr innenfor medisin, 37 pst. innenfor matematikk og naturvitenskap og 23 pst. innenfor teknologifagene. Mer enn halvparten av det utstyret som må erstattes eller suppleres, er over ti år gammelt.

For at universitetene og høgskolene skal kunne holde på og trekke til seg kompetente forskere, er det nødvendig at det vitenskapelige utstyret har en slik standard at forskerne får tilfredsstillende arbeidsforhold. Modernisering av utstyrsparken vil også være en nødvendig forutsetning for at norske forskningsmiljøer skal kunne framstå som attraktive samarbeidspartnere i internasjonalt forskningssamarbeid. Økte utstyrsbevilgninger vil bidra til å øke kandidatenes kompetansenivå og til å bedre kvaliteten på de forskningsresultatene som oppnås. På denne måten vil investeringer i avansert vitenskapelig utstyr gi positive ringvirkninger også for norsk næringsliv. Når kompetansenivået til kandidater fra norske universiteter og høgskoler øker, vil norske bedrifter bli bedre i stand til å tilby produkter og tjenester som holder et høyt internasjonalt nivå.

Universitetene og høgskolene får midler til vitenskapelig utstyr hovedsakelig gjennom to kanaler. Størstedelen av midlene kommer direkte over institusjonenes grunnbudsjetter, mens en noe mindre andel finansieres gjennom Norges forskningsråd. I 1996 opprettet Forskningsrådet et eget utstyrsutvalg som består av representanter for universiteter og høgskoler, og som har til oppgave å sikre nasjonal koordinering og arbeidsdeling for vitenskapelig utstyr. Utstyrsutvalget har på denne måten bidratt til at de mest nødvendige investeringene får høyest prioritet. Fra og med 1996 har det vært satt av øremerkede bevilgninger til vitenskapelig utstyr på Forskningsrådets budsjett. Forskningsrådet har også prioritert utstyrsbevilgninger høyt i sine budsjettforslag. Behovet for utstyrsmidler er imidlertid ikke blitt mindre siden 1996. De direkte utstyrsbevilgningene til universitets- og høgskolesektoren ble redusert fram mot 1996, og bevilgningene til utstyr gjennom Forskningsrådet har også vært relativt lave.

Regjeringen vil sikre en oppdatering av utstyrsparken gjennom økte bevilgninger til vitenskapelig utstyr. Den nye finansieringsmodellen for universiteter og høgskoler skal benyttes aktivt for å sikre en økning i de direkte utstyrsbevilgningene til universitets- og høgskolesektoren. Også bevilgninger til utstyr gjennom Norges forskningsråd vil bli økt. Det forutsettes at institusjonene selv utarbeider langsiktige strategier for fornyelsen av sin egen utstyrspark.

Forskningen er tjent med rask og enkel tilgang på faglitteratur, kilder og referanser. Gode fag- og forskningsbiblioteker er en forutsetning for god forskning. En stadig større produksjon av faglitteratur kombinert med begrensede ressurser til bokinnkjøp gjør imidlertid at de enkelte bibliotekene vanskelig kan dekke forskernes behov alene. I stigende grad må de låne eller kjøpe dokumenter fra andre biblioteker. Riksbibliotektjenesten har derfor bidratt til å bygge ut Norgesnettet til et integrert system for kunnskapsformidling. Fagbibliotekenes datasystem og katalog, BIBSYS, er nå allment tilgjengelig via Internett. Det er viktig at institusjonene setter av tilstrekkelig med midler til innkjøp av faglitteratur. Hvis systemets samlede innkjøp svekkes, svekkes også den allmenne tilgangen på relevant litteratur. Utviklingen av det digitale fagbiblioteket bør intensiveres, og deler av den nasjonale satsingen på IKT skal også komme disse bibliotekene til gode. Arbeidet med å utvikle systemer for å lagre og gjøre tilgjengelig elektroniske tekster som artikler, avhandlinger og forskningsrapporter bør intensiveres.

For å sikre at arkiv, museer og et samlet biblioteksystem skal kunne utgjøre en best mulig kilde- og informasjonsressurs, ikke minst i FoU-sammenheng, har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sammen med Kulturdepartementet etablert en arbeidsgruppe for IKT og andre sektorovergripende spørsmål innenfor arkiv, biblioteker og museer. Hovedoppgaven er å kartlegge fellesområdene for de tre sektorene og blant annet foreslå tiltak som kan skape synergieffekter for forsknings-, utdannings- og kultursektoren. Regjeringen vil for øvrig komme med en egen stortingsmelding om arkiv, biblioteker og museer.

3.2.4 Ekstern finansiering av forskning i universitets- og høgskolesektoren

Under ekstern finansiering regnes midler fra forskningsråd, oppdragsinntekter og fondsmidler fra forvaltning og private organisasjoner, oppdragsinntekter fra næringslivet og midler fra utlandet – altså alle midler som kommer i tillegg til grunnbudsjettet. Kildene til ekstern finansiering og forholdet mellom dem framgår av figur 3.1. Den eksterne finansieringen har fått økende betydning for sektoren gjennom de seneste par tiår. Selv med en større vekst i grunnbudsjettene steg andelen eksterne midler innenfor total FoU-virksomhet fra 25 pst. i 1985 til 32 pst. i 1995. Sammenlignet med institusjoner i mange andre land har likevel norske universiteter og høgskoler fortsatt en moderat andel ekstern finansiering av forskning.

Den største eksterne kilden er Norges forskningsråd, som gjennom tildelingene til universiteter og høgskoler i hovedsak finansierer grunnforskning og forskerrekruttering, dvs. det som er institusjonenes primæraktiviteter. Midler fra private fond går også først og fremst til grunnforskningsformål. Øvrig ekstern finansiering skjer gjennom oppdrag fra offentlige og private kilder i inn- og utland. Når omfanget av denne oppdragsvirksomheten ikke er spesielt stort, har dette sammenheng med selve strukturen i det norske forskningssystemet. Norge har en sterk instituttsektor som betjener både næringsliv og forvaltning, og langt den største delen av oppdragsforskningen blir utført her. Det er også instituttene som er sterkest berørt av samarbeidet innenfor EUs rammeprogram for forskning, som i første rekke har et anvendt siktemål.

Det foreligger en studie som tar for seg både oppdrags- og programforskningen ved universitetene. I denne studien som ble utgitt av NIFU i 1996 (NIFU-rapport 6/96), påpekes det at oppdrag og forskningsprogrammer synes å være noe mer anvendte enn universitetsforskningen for øvrig, men forskjellene er ikke store. Oppdragsforskningen har ført til at nye og interessante problemstillinger er tatt opp, og kontakten med oppdragsgivere blir i hovedsak vurdert positivt av forskerne. Forskersamfunnet synes å ha stor innflytelse på forskningens innhold og målsettinger, og den faglige kvaliteten skiller seg ikke vesentlig fra tradisjonell universitetsforskning. Det finnes eksempler på snevre og kortsiktige oppdrag og programmer der relevans har veid tyngre enn kvalitet. Men NIFUs konklusjon er at eksternt finansiert forskning primært styres av internvitenskapelige kriterier.

Det er i denne sammenhengen interessant å se i hvor stor grad forskerrekruttering finansieres gjennom eksterne midler. Nesten 60 pst. av stipendiatene ved universiteter og vitenskapelige høgskoler hadde slik finansiering i 1995. Nær 36 pst. var forskningsrådsstipendiater, over 22 pst. var «andre», hovedsakelig finansiert gjennom oppdrag.

3.2.4.1 Midler fra Norges forskningsråd

Forskningsrådsmidler har tradisjonelt en betydelig plass i finansieringen av forskning i universitets- og høgskolesektoren og er den viktigste finansieringskilden for grunnforskning ved siden av de direkte bevilgningene til universiteter og høgskoler. Forskningsrådsmidlenes andel hadde en jevn stigning på hele 1980-tallet og fram til 1993, da den utgjorde 18 pst. av FoU-virksomheten ved universiteter og høgskoler. Etter dette er andelen noe redusert, og den utgjorde 14 pst. i 1997.

Forskningsrådet skal ta hensyn til overordnede samfunnsmessige behov for forskning og ha en nasjonal koordinerende rolle på området. En av rådets viktigste funksjoner er derfor den strategiske funksjonen. Dette innebærer at forskningsrådsmidlene ikke bare gir institusjonene etterlengtede «ekstrainntekter»; de gir også myndighetene et redskap til å foreta forskningspolitiske prioriteringer på tvers av institusjonsgrensene. Styrene i de ulike institusjonene har primært et ansvar for å utvikle forskning og fagfelt innenfor egen institusjon. Forskningsrådet har derimot som oppgave å vurdere den samlede forskningsinnsatsen i et nasjonalt perspektiv og bidra til at viktige disipliner og forskningsmiljøer av høy kvalitet får tilstrekkelig med midler.

Norges forskningsråd skal ivareta de hovedfunksjonene som før lå til fem ulike forskningsråd. Rådet retter således sin virksomhet mot hele forskningssystemet, ikke bare mot universitets- og høgskolesektoren, og finansierer så vel nærings- og samfunnsrettet anvendt forskning som grunnforskning. Grunnforskning blir finansiert både gjennom støtte til frie prosjekter, og gjennom programmer. Mens frie prosjekter ivaretar forskerinitiert grunnforskning og forskerrekruttering, skal grunnforskningsprogrammer og strategiske universitetsprogrammer bidra til kunnskapsutvikling og rekruttering innenfor prioriterte fagområder og temaer. Der det er spesielt behov for å bygge opp fagområder og utvikle faglig gode forskningsmiljøer, spiller også programmene en viktig rolle.

Forskningsrådets midler til grunnforskning kommer i all hovedsak fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Videre mottar Forskningsrådet midler til strategisk grunnleggende forskning over sektordepartementenes budsjetter, særlig gjennom de generelle midlene fra Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og Fiskeridepartementet, som også i vesentlig grad kanaliseres til universitets- og høgskolesektoren. Mellom 1993 og 1998 var det en realnedgang på nesten 15 pst. i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets faglige bevilgning til Forskningsrådet. I denne perioden prioriterte departementet og Forskningsrådet disiplinutvikling og tradisjonell grunnforskning, se kap. 7.3.2.

Forskningsrådets strategi for grunnforskning kommer blant annet til uttrykk i satsingsforslaget «Grunnforskning – en nøkkel til framtiden», som rådet har lagt fram som sine innspill til budsjettarbeidet og forskningsmeldingen. Forskningsrådet fremmer forslag om en satsing på grunnforskning på til sammen 1 mrd. kroner for perioden 1999–2003. Forskningsrådet mener at minst halvparten av beløpet bør øremerkes avansert vitenskapelig utstyr, mens resten bør gå til en generell styrking av grunnforskningen med stor vekt på internasjonalisering. Regjeringen mener at Forskningsrådets rolle som finansieringskilde for grunnforskning og forskerrekruttering er meget sentral ut fra strategiske og nasjonale hensyn. Regjeringen vil gå inn for økte bevilgninger til slik forskning kanalisert gjennom Forskningsrådet.

3.2.4.2 Oppdragsfinansiering og samspill

I Norge som i andre land er det en målsetting å styrke kunnskapsutvekslingen mellom universitets- og høgskolesektoren og samfunnet for øvrig, desto mer som man har fått økt forståelse av dette samspillets betydning for innovasjonsprosessene; se kap. 2 og 4. Oppdrag fra eksterne kilder styrker også institusjonenes økonomi på viktige felt, blant annet gjennom finansiering av stipendiatstillinger og vitenskapelig utstyr.

Næringslivet bidro med 5 pst. av de totale driftsmidlene til FoU i universitets- og høgskolesektoren i 1995. Oppdragsandelen varierer sterkt mellom ulike fagområder og institusjoner. Næringslivet finansierte hele 17 pst. av driftsutgiftene til FoU i geofag og 16 pst. i teknologiske fag i 1995. Det tilsvarende tallet for matematikk og naturvitenskap var 7 pst., for landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin 6 pst. og for medisin og samfunnsvitenskap 4 pst. De humanistiske miljøene påtar seg i liten grad oppdrag fra næringslivet (1 pst.). Offentlige institusjoner som departementer, direktorater, fylkeskommuner og kommuner opptrer også som oppdragsgivere for forskning ved universiteter og høgskoler. I snitt utgjør midler fra slike kilder 5 pst. av institusjonenes FoU-inntekter. Innenfor landbruks- og fiskerifag er tallet så høyt som 21 pst.

Universiteter og høgskoler bør fortsatt øke sine oppdragsinntekter, både fra nasjonale og utenlandske kilder, slik de er blitt oppfordret til i de siste års budsjettproposisjoner fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Det vil blant annet være viktig å søke en større grad av næringslivsfinansiering, og å kunne delta i flere prosjekter innenfor EUs rammeprogram for forskning. Det må samtidig understrekes at oppdragsforskningen skal være et supplement til institusjonenes primærvirksomhet, og at den som sådan ikke må gå på bekostning av den langsiktige forskningen. Når universitetene og høgskolene konkurrerer om oppdrag, må disse være selvfinansierende og ikke belaste institusjonenes ordinære budsjetter, med mindre institusjonen har vedtatt å bidra med delfinansiering ut fra faglige kriterier. De organisatoriske løsningene som velges for oppdragsvirksomheten, må i størst mulig grad ivareta de ulike hensyn.

Utvalget for høgre utdanning (se boks 3.1.) drøfter blant annet disse problemstillingene i sin delutredning om oppdragsvirksomhet ved høgre utdanningsinstitusjoner (NOU 1999:18 Organisering av oppdragsvirksomhet ). I denne utredningen foreslår utvalget at enheter for oppdragsvirksomhet bør organiseres som aksjeselskap eller statsforetak. På denne måten vil enhetene i større grad enn i dag være underlagt styring fra institusjonenes side. I dag er mange av enhetene for oppdragsvirksomhet organisert som selveide stiftelser. Dette kan gjøre det vanskelig for institusjonene å styre helhetlig, og enhetene får i liten grad blitt en integrert del av institusjonenes satsing på faglig utvikling. For institusjonene er det viktig å skape klare økonomiske skiller mellom forskjellige typer virksomhet, samtidig som man opprettholder faglig nærhet og styringsmuligheter. På denne bakgrunn foreslår utvalget også at vitenskapelig ansatte bør pålegges opplysningsplikt om sine eksterne engasjementer. Utredningen fra utvalget for høgre utdanning er sendt på høring til berørte parter. Utvalget vil for øvrig komme nærmere inn på finansiering av forskning ved institusjonene i sin endelige utredning.

3.2.5 Forskning ved statlige høgskoler

Det er Regjeringens mål å sikre alle landsdelene institusjoner som kan bidra med FoU og kunnskapsoppbygging. De statlige høgskolene spiller her en sentral rolle. Høgskolene bidrar til en generell kompetanseheving – ikke bare gjennom utdanningen av nye høgskolekandidater, men også ved at de er sentrale kunnskapsinstitusjoner for regional utvikling. I 1994 ble de 98 regionale høgskolene omorganisert til 26 statlige høgskoler. Stortinget har vedtatt en ny felles lov for universiteter og høgskoler som trådte i kraft fra 1. januar 1996. Loven slår fast at de institusjoner som omfattes av den, skal

• gi høgre utdanning som er basert på det fremste innenfor forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap

• drive forskning og faglig utviklingsarbeid og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid

• samarbeide innenfor et nasjonalt nettverk for høgre utdanning og forskning.

Det er innført felles stillingsstruktur for universiteter og høgskoler, og loven pålegger alle institusjonene å forske. Det betyr imidlertid ikke at fagmiljøene ved høgskolene skal forske like mye som miljøene ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Loven slår da også fast at universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et hovedansvar for grunnforskning og forskerutdanning. I § 2.6 heter det:

«Universitetene og de vitenskapelige høgskolene har et særlig nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning og for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker og museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Andre institusjoner kan tillegges et tilsvarende ansvar på sine særskilte fagområder.»

Ut fra sine særlige fagområder kan også de statlige høgskolene yte viktige bidrag innenfor forskning. Forskningen ved de statlige høgskolene skal i hovedsak være handlingsrettet og rettet inn mot regionale behov. På enkelte områder skal de kunne ha nasjonale oppgaver ved å utvikle spesialkompetanse av høy standard, for eksempel i tilknytning til profesjonsstudier. Dette kan også kreve grunnforskningsaktivitet. De høgskoler som utvikler et stabilt faglig miljø av høy kvalitet, skal gis gode rammebetingelser for sin forskning og skal i samsvar med den nasjonale arbeidsdelingen stimuleres til å videreutvikle sin forskning og sin kompetanse.

3.2.5.1 Høgskolenes kompetanse

Omfanget av FoU-virksomhet ved høgskolene varierer sterkt mellom ulike høgskoler og ulike fagområder. Omfanget henger primært sammen med personalets kompetanse. 8 pst. av fagpersonellet ved høgskolene har doktorgrad (NIFU-rapport 10/98). Tall fra Kostnadsberegningsutvalget (NOU 1998:6) viser at i 1997 var over 535 av de fagansatte i gang med en doktorgradsavhandling. De fleste av disse personene arbeider i ordinære stillinger ved høgskolene. 5 pst. av fagpersonellet bruker mer enn 40 pst. av arbeidstiden på FoU. 18 pst. (av fagpersonell med høgskolelektorkompetanse og høyere) utfører ikke FoU-arbeid i det hele tatt. Økonomisk-administrative fag og andre samfunnsfag er de mest FoU-intensive fagområdene, mens det innenfor ingeniørfagene utføres minst FoU.

For å øke høgskolenes forskerkompetanse er det opprettet en rekke stipendiatstillinger over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets rekrutteringstipendprogram. Det er totalt 96 stipendiatstillinger per 1. januar 1999, og disse er fordelt mellom de ulike høgskolene. Stipendiatene er knyttet til universitetenes forskerutdanning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet øremerket for 1999 3 mill. kroner til Norges forskningsråd til en satsing på profesjonsforskning og oppstart av et forskningsprogram som skal omfatte både helse- og sosialfagene og skolerettet forskning. Det skal særlig legges vekt på fag- og yrkesdidaktikk. Dette er områder der de statlige høgskolene med sine omfattende profesjonsstudier bør ha særlige forutsetninger for å bidra til den nasjonale kunnskapsoppbyggingen. Et hovedmål for satsingen er å styrke kompetansegrunnlaget i kunnskapskrevende tjenesteyting.

3.2.5.2 Utvikling av kompetanse for det regionale nærings- og samfunnsliv

En viktig begrunnelse for å opprette høgre utdannings- og forskningsinstitusjoner i distriktene er at disse skal bidra til og stimulere kompetanseutviklingen i regionene. Det er blant annet en vesentlig oppgave å utdanne kandidater som det er behov for i det regionale arbeidslivet. Samtidig skal de statlige høgskolene og de regionale forskningsinstituttene være med på å styrke innovasjonsvirksomheten i de nærliggende bedriftene.

Det er viktig å utvikle og dra nytte av regionenes og lokalsamfunnenes spesielle forutsetninger. Næringsutvikling inngår her som et helt sentralt element, men det er også av stor betydning å utvikle samfunnsservice, kultur og lokal identitet for å sikre bosetting og regional utvikling. Det er en sentral oppgave for utdannings- og forskningsinstitusjonene å bidra til dette gjennom forskning og formidling av kunnskap.

NIFU har påpekt at det regionale næringslivet i liten grad bidrar til finansieringen av forskningen ved høgskolene. Samarbeidet mellom høgskolene og det regionale næringslivet er i stor grad avhengig av finansiering gjennom statlige programmer. Norges forskningsråd bidro i 1997 med vel 18 mill. kroner til næringsrettet forskning ved høgskolene. Det kan synes som om høgskolenes bidrag til næringsrettet FoU i for stor grad er knyttet til enkeltforskere, og ikke til sterke fagmiljøer. For å styrke det regionale næringsrettede FoU-arbeidet må høgskolene utvikle en bevisst strategi overfor det regionale næringslivet, og konsentrere FoU-virksomheten omkring fagområder der høgskolen har eller bør ha særskilt kompetanse. Regjeringen vil legge vekt på at høgskolene og de regionale forskningsinstituttene viderefører et godt og nært samarbeid, også når det gjelder slik virksomhet.

Offentlig sektor synes i større grad enn næringslivet å bruke de statlige høgskolene for å få utrettet FoU-arbeid. Dette gjelder spesielt det økonomisk-administrative fagområdet. Det er i hovedsak fylker og fylkeskommuner som framstår som regionale finansieringskilder. De problemene disse ønsker å få belyst, er ofte ikke bare knyttet til den lokale næringsstrukturen, men er av en mer generell karakter og gjelder kommuner og fylkeskommuner over hele landet. For å oppnå høy kvalitet på de FoU-tjenester som offentlig sektor bestiller, vil det være aktuelt med spesialisering innenfor Norgesnettet.

3.2.5.3 Tildeling av doktorgrader

Den funksjonelle arbeidsdelingen som er skissert i lov om universiteter og høgskoler, er hittil blitt praktisert slik at doktorgradsutdanning bare er tilbudt ved universiteter og vitenskapelige høgskoler. Ved flere statlige høgskoler har imidlertid enkelte fagmiljøer bidratt vesentlig til veiledningen av doktorgradskandidater. På den bakgrunn har det vært naturlig å vurdere hvorvidt disse høgskolene burde få en selvstendig rett til å tildele doktorgrad.

Forskningens kvalitet skal være avgjørende for tildeling av oppgaver innenfor Norgesnettet. Det bør derfor også åpnes for at statlige høgskoler skal kunne tildele doktorgrad. Etter oppdrag fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har Norgesnettrådet utarbeidet kriterier for og krav til institusjoner som ønsker å etablere doktorgrad. Tre institusjoner/fagmiljøer har søkt om å få rett til å tildele doktorgrad:

• Høgskolen i Agder (Nordisk språk og litteratur)

• Høgskolen i Bodø (Siviløkonomstudiet: Bedriftsøkonomi med vekt på entreprenørskap)

• Høgskolen i Stavanger (Sivilingeniørstudiet – i utgangspunktet innenfor petroleumsteknologi).

Søknadene blir nå vurdert av egne faglige komiteer, som skal komme med innstilling til departementet.

3.2.5.4 Høgskoleforskningens plass i Norgesnettet

Det forutsettes at de enkelte statlige høgskolene utvikler egne FoU-planer og prioriterer knutepunktfunksjoner, satsingsområder og fagmiljø som har ansvar for sivilutdanninger og hovedfag. Høgskolenes strategier bør samordnes slik at en god arbeidsdeling sikres mellom høgskolene på den ene siden og universitetene og de vitenskapelige høgskolene på den andre. Samtidig er det viktig å sikre en fornuftig fordeling av forskningsoppgaver høgskolene imellom.

Høgskoler med knutepunktfunksjoner har et nasjonalt ansvar for å utvikle kompetanse innenfor det aktuelle fagområdet. Norgesnettrådet er tillagt en viktig oppgave i å utvikle Norgesnettet. Forskningsrådet må trekkes med i dette arbeidet, slik at man ved tildeling av knutepunktfunksjoner også kan ta hensyn til behovet for en koordinering av forskningen og utviklingsarbeidet. Det er av sentral betydning at forskningens kvalitet blir understreket i institusjonenes FoU-strategi. For å øke kvaliteten på undervisningen er det også et mål at alt undervisningspersonale minst har kompetanse på hovedfagsnivå, slik at de har kjennskap til forskningens metoder og ideinnhold. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil legge økt vekt på at høgskolenes søknader om stipendiatstillinger er relatert til høgskolens FoU-strategi og satsingsområder. Det krever at høgskolestyrene tar ansvar for å kvalitetssikre søknadene og foretar interne prioriteringer mellom fagområder.

3.2.6 Kommersialisering av forskningsresultater

Forskerne ved landets universiteter og høgskoler legger ikke sjelden fram resultater som har kommersielle muligheter. Dette gjelder spesielt innenfor teknologiske, naturvitenskapelige og medisinske fag. Skal det norske næringslivet være nyskapende og framtidsrettet, trenger det tilgang på nye og kreative ideer og løsninger. Det er derfor viktig å sikre at slik nyskaping blir tatt i bruk. I dag er det slik at en del av de kommersialiserbare forskningsresultatene fra universitetene og høgskolene har gitt opphav til nye produkter og prosesser og ført til etablering av nye foretak, men mulighetene er antakelig mye større.

I enkelte miljøer har man tradisjonelt sett stilt seg fremmed for tanken om å forsøke å selge patenterbare oppfinnelser. Men selv ved enheter der man stiller seg positiv til kommersialisering, kan det være vanskelig å få realisert det potensialet som ligger i oppfinnelsen. Det er dyrt og tidkrevende å sikre patenter. I tillegg kan det være vanskelig å få finansiert videre utvikling av ideen. Forskerne og forskningsmiljøene trenger også ofte råd om patentering og hvordan man skal gå fram for å kommersialisere. Flere har påpekt at økt kommersialisering krever at universitetene og høgskolene som institusjoner engasjerer seg sterkere i arbeidet. For å sikre institusjonene utbytte av et slikt engasjement må de få en del av de eventuelle inntektene. Men også når forskeren selv forestår kommersialiseringen, har mange satt spørsmålstegn ved om det er rimelig at forskeren alene skal høste inntektene av arbeid han eller hun har utført i arbeidstiden og med utstyr og instrumenter som er eid av det offentlige. Flere har derfor hevdet at institusjonene alltid bør få en del av inntektene, slik det er vanlig i mange land.

En endring av praksis i retning av bedre kommersiell utnyttelse reiser ikke bare holdningsmessige og økonomiske problemstillinger, men også juridiske. Det juridiske grunnlaget for eiendomsretten finner man i lov av 17. april 1970 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere. Loven fastslår at hvis en oppfinnelse er et resultat av det arbeidet en ansatt er blitt pålagt av arbeidsgiveren og utnyttelsen av oppfinnelsen faller innenfor bedriftens virksomhetsområde, kan arbeidsgiveren kreve at retten til oppfinnelsen helt eller delvis blir overført til seg. Imidlertid fastslår loven at lærere og vitenskapelig personale ved universiteter og høgskoler ikke skal anses som arbeidstakere etter loven – det såkalte «lærerunntaket». Forskerne ved disse institusjonene er derfor i dag sikret kontroll over en eventuell kommersiell utnyttelse av sine egne forskningsresultater.

Både i Danmark, Sverige og Finland, som har et tilsvarende lovverk og som ønsker en bedre kommersiell utnyttelse av oppfinnelser, har slike forhold vært drøftet. Den danske regjering la i november 1998 fram et lovforslag som kan gi institusjonene rett til å kunne få rettighetene til oppfinnelser overdratt til seg, mot at forskeren får et vederlag. Forskerne skal ha plikt til å rapportere forskningsresultater som synes å ha et kommersielt potensial. Institusjonene skal på sin side ha plikt til å vurdere om et forskningsprosjekt har et slikt potensial. Hvis det er tilfellet, kan institusjonen overta retten til oppfinnelsen. Folketinget vedtok nylig loven i overensstemmelse med forslaget. 2

I Sverige har Komittén för översyn av den svenska forskningspolitiken (Forskning 2000) foreslått at det skal inngås en generell avtale der universitets- og høgskolelærerne overlater sin rett til patenter og andre immaterielle rettigheter til institusjonene mot en økonomisk erstatning. Den akademiske retten til fri publisering skal stå fast, men avtalen kan inneholde bestemmelser om eventuelle kortere utsettelser. Forskning 2000 foreslo også at man setter opp kommersialisering som et formål i høgskoleloven. 3 Den svenske regjering har tatt stilling til forslagene i en nylig framlagt proposisjon 4 og synes ikke å gå like langt som komiteen. Proposisjonen slår fast at universitets- og høgskolelærerne skal beholde retten til sine oppfinnelser. Videre skal det innledes forhandlinger mellom partene i arbeidslivet om en kollektivavtale som forbedrer mulighetene til kommersialisering av forskningsoppfinnelser. Det danske lovforslaget omtales som veloverveid og som et mulig forbilde i forhandlingene.

I Finland har en komite som behandlet forskernes immaterielle rettigheter, foreslått at man skal fjerne det finske lærerunntaket, slik at de vitenskapelig ansatte ved universiteter og tilsvarende vitenskapelige undervisningsinstitusjoner likebehandles med forskerne ved Finlands Akademi, forskningsinstituttene og yrkeshøgskolene. Forslaget, som har vakt stor motstand, er nå til behandling i det finske utdanningsdepartement.

Regjeringen ønsker en bedre kommersiell utnyttelse av patenterbare oppfinnelser fra universitetene og høgskolene. Tiltak som skal bidra til at en oppnår dette, bør oppfylle følgende kriterier:

• Forskerne skal ha plikt til å orientere institusjonen når de har utviklet et produkt eller en prosess som det er grunn til å anta kan regnes som en patenterbar oppfinnelse, og som kan danne grunnlag for kommersialisering.

• Institusjonene skal ha et større ansvar for å bidra til at flere oppfinnelser blir ført fram til næringslivet.

• Så vel forskerne som institusjonene skal ha del i eventuelle inntekter som følger med slik kommersialisering.

• Forskeren skal ha rett til å publisere sine forskningsresultater, for eksempel i artikler og bøker.

• Man må unngå at kommersialiseringsarbeidet svekker den langsiktige, grunnleggende forskningen ved institusjonene. Forskerne bør i samme omfang som i dag ha anledning til å velge forskningstemaer og metoder.

Skal man oppnå dette, er det to mulige veier å gå. Man kan enten innføre bindende avtaler mellom partene i arbeidslivet, dvs. en ordning langs de linjer som er foreslått i Sverige, eller egne lovbestemmelser, som man nå har fått i Danmark. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil vurdere nærmere hvordan løsninger etter disse to modellene kan utformes i Norge. Departementet vil deretter komme tilbake med forslag til nødvendige lov- eller regelverksendringer.

Regjeringen vil fortsatt gjøre aktiv bruk av de eksisterende virkemidlene som er rettet mot kommersialisering av FoU-resultater fra universitets- og høgskolesektoren, som for eksempel FORNY-programmet, jf kap 4.2.3.

3.2.7 Oppsummering

Regjeringen ønsker å styrke forskningen i universitets- og høgskolesektoren og går blant annet inn for følgende:

• Den langsiktige, grunnleggende forskningen skal over tid tilføres økte ressurser med sikte på å bedre vilkårene for å drive forskning og imøtekomme rekrutteringsbehovene.

• Forskningen i universitets- og høgskolesektoren skal synliggjøres og sikres gjennom et nytt finansieringssystem der den samlede grunnbevilgningen er satt sammen av en undervisningsbevilgning og en FoU-bevilgning. Systemet skal sikre større stabilitet for forskningsbevilgningene og gi økt fleksibilitet, bedre rom for strategisk planlegging og rapportering av forskningsaktiviteten og bedre muligheter for en utvikling av fagdisiplinene uavhengig av studenttall.

• Regjeringen vil sikre en oppdatering av utstyrsparken gjennom å øke bevilgningene til vitenskapelig utstyr, både gjennom de direkte bevilgningene til institusjonene og gjennom Norges forskningsråd.

• Institusjonene bør fortsatt styrke oppdragsaktiviteten, ikke bare på grunn av inntektene, men også fordi oppdragene bidrar til å styrke kunnskapsutvekslingen mellom universitets- og høgskolesektoren og nærings- og samfunnsliv. Oppdragsforskningen skal være et supplement til den øvrige finansieringen og bør ikke få en slik stilling at den skjer på bekostning av grunnforskningen ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene.

• De statlige høgskolene skal konsentrere sin FoU-innsats innenfor områder der de har spesielle forutsetninger og oppgaver. Hver høgskole må utvikle FoU-planer som bør knyttes til knutepunktfunksjoner og satsingsområder. De høgskoler som har utviklet et stabilt faglig miljø av høy kvalitet, skal gis gode rammebetingelser for sin forskning og skal i samsvar med den nasjonale arbeidsdelingen stimuleres til å videreutvikle sin forskning og sin kompetanse. Det er viktig at høgskolene bygger opp sterke forskningsmiljøer for å bidra til en målrettet regional utvikling. Høgskolene må også i økende grad rette sin FoU-innsats mot å utvikle de profesjonsutdanningene de har ansvar for.

• Regjeringen ønsker en bedre kommersiell utnyttelse av oppdagelsene ved universitetene og høgskolene. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil komme med forslag til endringer i lov- eller regelverk som bidrar til at institusjonene engasjerer seg sterkere i kommersialiseringsarbeidet, og som bidrar til at de får en del av det økonomiske utbyttet.

3.3 Instituttsektoren

Den store instituttsektoren er på mange måter et særtrekk ved den norske kunnskapsallmenningen og fyller viktige funksjoner. Instituttene tjener som felles kunnskapsressurs og problemløsere for foretak, forvaltning og institusjoner, og henvender seg til de fleste sektorer i samfunnet. Instituttene er også viktige aktører i det internasjonale forskningssamarbeidet. Vel en fjerdedel av forskningen i Norge blir utført i instituttene, som dermed er viktigere hos oss enn i de fleste andre land. Fordeling etter fagområder framgår av figur 3.3.

Kilde: NIFU/FoU-statistikk

Foruten å være bredt sammensatt rent faglig omfatter instituttsektoren institusjoner av meget ulik størrelse. Et forskningskonsern som SINTEF har i 1999 over 1300 ansatte, mens mange institutter fortsatt sysselsetter under 20, noe som gjerne regnes som en kritisk minstestørrelse. Avhengig av fagprofil og markedsorientering er det også store variasjoner i finansieringsgrunnlag.

Sektoren var i sterk vekst på 1980-tallet. Dette hadde blant annet sammenheng med opprettelse av flere nye instituttmiljøer. I 1989 ble 37 pst. av norsk forskning utført i instituttsektoren. Utgiftsveksten har flatet ut på 1990-tallet, og fra 1993 til 1995 var det en betydelig nedgang i forskning i sektoren. I 1997 var andelen forskning som ble utført i instituttsektoren, redusert til 26 pst. Nedgangen har først og fremst gått ut over utviklingsarbeidet, mens forskningsaktiviteten har økt. Samtidig er andelen naturvitenskapelig og teknologisk forskning blitt redusert, men disse to fagområdene utgjorde fortsatt ca. 57 pst. av driftsutgiftene i 1997.

I St.meld. nr. 43 (1991–92), som lå til grunn for opprettelsen av det nye forskningsrådet, ble følgende utfordringer skissert: Det er behov for en mer ensartet instituttpolitikk, som reduserer tilfeldige og historiske ulikheter i rammebetingelser. En av Forskningsrådets oppgaver bør derfor være å arbeide for en hensiktsmessig og mer koordinert instituttpolitikk gjennom vurderinger, evalueringer, anbefalinger og egen finansiering, innenfor de rammer som Stortinget, Regjeringen og departementene trekker opp. Instituttpolitikken bør ta utgangspunkt i en tredelt finansieringsstruktur for instituttene, en mer evalueringsbasert finansieringsform, sammenslåinger til større enheter og gode koblinger til universiteter og høgskoler.

I den forrige forskningsmeldingen ble de nevnte hovedpunktene lagt til grunn. I tillegg ble økt fristilling fra staten trukket inn som målsetting. Regjeringen mener dette fortsatt bør være hovedpunktene i instituttpolitikken. Samtidig mener Regjeringen at det er behov for å øke basisbevilgningene til noen grupper av institutter, se kap. 3.3.5. Det vil være et overordnet mål å sikre en sterk og levedyktig instituttsektor som kan betjene næringsliv og offentlige institusjoner.

Det er verdt å merke seg at man i andre land er i ferd med å opprette større forskningsinstitutter for å betjene næringslivet. Dette gjelder for eksempel Nederland og Sverige. Grunnene til dette ligger i næringslivets behov for tilgang spesielt til polytekniske forskningsmiljøer. I en slik situasjon må den sterke norske instituttsektoren regnes som et komparativt fortrinn, og det er viktig å se til at gode instituttmiljøer får mulighet til å utvikle seg videre.

3.3.1 Norges forskningsråds ansvar

Forskningsrådet er gjennom vedtektene gitt et særskilt strategisk ansvar for utviklingen av instituttsektoren. Som et ledd i dette gjennomførte rådet i perioden 1993–95 et større prosjekt der siktemålet var å legge grunnlaget for en nasjonal og helhetlig instituttpolitikk. I arbeidet ble finansieringsstruktur, evaluering, struktur og rettslig status, samarbeid og mobilitet, de regionale forskningsinstituttenes plass i FoU-systemet og senter- og randsoneproblematikken ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene behandlet. Med bakgrunn i prosjektet har Forskningsrådet gitt departementene instituttpolitiske anbefalinger om finansiering, evaluering og organisering. Anbefalingene har gitt et viktig felles referansegrunnlag for departementenes oppfølging av instituttsektoren. I tråd med intensjonene bak forskningsrådsreformen, og som et uttrykk for tillit til Forskningsrådets kompetanse på feltet, er basisbevilgningene til flere institutter kanalisert gjennom Forskningsrådet.

Det er grunn til å understreke at opprettelsen av Forskningsrådet har medført at en er kommet et langt stykke i retning av en mer ensartet instituttpolitikk. Det betyr ikke at alle problemer er løst, men det betyr at det er etablert en felles ramme rundt instituttpolitikken. Forskningsrådet bør bygge videre på de konklusjoner og anbefalinger som ble vedtatt i «Prosjekt instituttpolitikk», og fokus skal spesielt rettes mot de instituttene som omfattes av retningslinjene for statlig finansiering, se for øvrig kap. 3.3.4. Forskningsrådets strategiske rolle bør videreføres og styrkes. Departementene bør vurdere om det bevilgningsmessige ansvaret for flere institutter kan legges til Forskningsrådet som en del av det strategiske ansvaret.

3.3.2 Fristilling, sammenslåing og samarbeid

Inntil 1980-tallet var de fleste institutter enten underlagt forskningsråd eller direkte knyttet til departementer som ordinære statsinstitusjoner. Fra denne tid har det vært en bevegelse mot økt fristilling. De teknisk-industrielle instituttene ble fristilt fra det daværende NTNF på 1980-tallet og fikk status som selvstendige stiftelser. På 1990-tallet er en rekke andre institutter blitt omorganisert og gitt en friere stilling i forhold til forvaltningen, herunder samfunnsforsknings- og landbruksforskningsinstitutter. Av de instituttene som omfattes av retningslinjene for statlig finansiering – se kap. 3.3.4 – er et flertall frittstående og har rettslig status enten som stiftelse eller aksjeselskap. Norges forskningsråd har påpekt overfor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at alle instituttene bør gis den nødvendige organisatoriske og reelle uavhengighet. Det har vært og er fortsatt ulike synspunkter på hvilken status som er mest velegnet for et forskningsinstitutt, der høy grad av faglig selvstendighet er viktig. Et alternativ som er utviklet de senere år er «forvaltningsorgan med særskilte fullmakter», som blant annet gir en viss autonomi i forhold til bruk av inntekter. Departementene vil fortløpende vurdere om de instituttene som fortsatt er ordinære statlige forvaltningsorganer bør fristilles eller gis særskilte fullmakter.

Det har hittil vært gjort et betydelig arbeid for å få til en enklere og mer effektiv struktur gjennom sammenslåinger og nye samarbeidsforhold. Et resultat av dette er blant annet sammenslåingen av fire sosialforskningsinstitusjoner til forskningsinstituttet NOVA. Regjeringen mener at de reformene som er gjennomført, bør vurderes før en går videre med ytterligere sammenslåinger. Dette bør likevel ikke være til hinder for at instituttene selv går inn i et nærmere samarbeid. Fortsatt bør mulige utvidelser av eksisterende institusjoner vurderes før det opprettes nye, og det offentlige skal bare unntaksvis kunne etablere nye institusjoner. Norges forskningsråd skal arbeide for en hensiktsmessig arbeidsdeling og et effektivt samspill i det norske kunnskapssystemet. Forskningsrådets innsats for økt samarbeid mellom forskningsinstituttene bør derfor videreføres.

Instituttenes evne og mulighet til å delta i internasjonale programmer og konkurrere om forskningsmidler er av stor betydning for Norges utbytte av satsingen på internasjonalt forskningssamarbeid. Mange av instituttene har høy kompetanse og et bredt internasjonalt nettverk, og kan også ha en pådriverrolle overfor næringsliv og grunnforskningsmiljøer i Norge for å skape sterke faglige allianser som kan hevde seg internasjonalt.

3.3.3 Kvalitetssikring gjennom evalueringer

Regjeringen legger stor vekt på at institutter som finansieres helt eller delvis med statlige midler, blir evaluert jevnlig som et ledd i kvalitetssikringen. Evalueringer har allerede i flere år vært brukt som redskap i denne sektoren, og Norges forskningsråd spiller en sentral rolle i gjennomføringen. Forskningsrådet skal bidra til at forskningsinstituttene utfører forskning av høy kvalitet og god relevans for samfunnet. Til dette trengs det et godt og oppdatert bilde av den forskningen som finner sted i sektoren. Forskningsrådet skal derfor videreføre og systematisere det evalueringsarbeidet som er i gang.

Evalueringene foretas som oftest gruppevis. Som eksempel kan nevnes at det hvert år foretas en evaluering av en gruppe teknisk-industrielle institutter som arbeider mot felles eller lignende markedsområder. Også innenfor miljø- og utviklingsinstituttene og de kultur- og samfunnsfaglige instituttene foretas slike gruppeevalueringer. I 1996 ble en rekke instituttevalueringer gjennomgått for å få fram et helhetsbilde av FoU-virksomheten i instituttsektoren. En fant da at fem av instituttene hadde en generell FoU-aktivitet på et internasjonalt nivå, 14 institutter ble vurdert til å holde et «godt» nasjonalt nivå, og 11 hadde et «akseptabelt» nasjonalt nivå. Det er grunn til å merke seg at ingen av dem klassifiseres som kvalitetsmessig svake. Deres relevans for samfunn og brukere vurderes jevnt over som god, men mange av evalueringsutvalgene etterlyser en klarere orientering mot forskningsfronten for å styrke instituttenes kunnskapsutvikling. Instituttene må med andre ord få mulighet til å sette av større ressurser til grunnleggende, langsiktig kompetanseoppbygging.

3.3.4 Retningslinjer for grunnfinansiering

Retningslinjene for finansiering ble innført hovedsakelig for å få til en mer ensartet praksis for grunnfinansiering. De foreløpige erfaringene har vist at retningslinjene har bidratt til en mer helhetlig, langsiktig og strategisk tenkning, blant annet ved å innføre felles begrepsapparat og referanseramme. Likeledes synes begrepsavklaringen å ha ført til en bevisstgjøring rundt mange institutters styring av egen virksomhet. I en rapport fra NIFU om finansieringssystemet (NIFU-rapport 6/98) pekes det på at ordningen stort sett har funnet sin form innenfor de fleste instituttgrupper. Ett av problemene har vært at de relevante sektordepartementene i liten grad har fulgt opp med bevilgninger til strategiske instituttprogrammer i det omfang systemet forutsetter. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil vurdere dette i samråd med de berørte departementene for å komme fram til ordninger som sikrer midler til strategiske instituttprogrammer.

Norges forskningsråd har anbefalt overfor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at finansieringsreformen føres videre, og at retningslinjene tas i bruk overfor alle de institutter som omfattes av dem. Forskningsrådet vil løpende vurdere og gi råd om hvilke institutter som bør omfattes av ordningen. Departementet vil legge vekt på at retningslinjene blir brukt aktivt, men er innstilt på at overgangen må skje gradvis. På grunnlag av faglige evalueringer skal departementene og Norges forskningsråd vurdere en eventuell arbeidsdeling og omfordeling av ressurser mellom instituttene. Etter hvert skal det legges økende vekt på sammenhengen mellom evaluering og finansiering.

Forskningsrådet bør foreta en ny vurdering av kriteriene for hvordan en skal fastsette basisbevilgningens størrelse. I slike vurderinger tar en ofte ensidig utgangspunkt i basisbevilgningens andel av samlet omsetning, men dette vil kunne være misvisende. Et godt forskningsmiljø får gjerne mange oppdrag, og med flere oppdrag følger en større omsetning og en relativt sett synkende basisbevilgnings andel . Det må derfor utøves stor grad av skjønn i vurderingen av bevilgningenes størrelse, og flere kriterier og indikatorer må tas med i betraktningen.

3.3.5 Økte basisbevilgninger

Det er blitt stilt stadig større krav til instituttene om økte egeninntekter. For de teknisk-industrielle instituttene skjedde dette som en følge av fristilling og større markedsorientering, og disse har i en årrekke hatt lav offentlig basisfinansiering. Også for andre institutter, herunder enkelte statlige, er rammevilkårene blitt strammere. På den annen side har mange av miljøene fortsatt høy offentlig basisfinansiering. Instituttene har i stor grad fulgt opp kravet om økt inntjening, og mange har greidd å øke andelen ekstern finansiering i betydelig grad. Dette har hatt mange positive effekter, blant annet i form av økt samarbeid med næringslivet. Men det kan også lett få negative følger gjennom økt avhengighet av oppdragsgiverne og for korte tidshorisonter. Det viktigste er likevel at instituttenes evne til langsiktig kompetanseutvikling, nytenkning og fleksibilitet blir svekket.

Regjeringen mener at det nå er behov for å sikre bedre stabilitet og langsiktighet i bevilgningene. Instituttene bør få en basisbevilgning som sikrer et minimum av langsiktig FoU og grunnleggende kunnskapsoppbygging. Regjeringen vil derfor gå inn for økte basisbevilgninger til utvalgte institutter og instituttgrupper. Økningen skal først og fremst skje gjennom en aktiv bruk av strategiske instituttprogrammer. For andre instituttgrupper vil det være aktuelt å vurdere balansen mellom grunnbevilgning og strategiske instituttprogrammer innenfor basisbevilgningens ramme. Norges forskningsråd vil spille en sentral rolle i disse vurderingene.

De regionale forskningsinstituttene, som får sine basisbevilgninger fra Forskningsrådet over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett, har generelt hatt en lav basisbevilgning sammenlignet med de fleste andre institutter. Målt i absolutte tall var basisbevilgningene til disse instituttene vel 10 pst. lavere i 1998 enn i 1992. I budsjettet for 1999 har de regionale stiftelsene derfor fått en sterk økning i bevilgningene for å sikre den langsiktige kompetanseoppbyggingen og styrke forskningens kvalitet. Økningen skal i hovedsak gå til strategiske instituttprogrammer. De økte bevilgningene til de regionale forskningsinstituttene vil bli opprettholdt

Den teknisk-industrielle instituttsektoren består av i alt 15 institutter som får sine basisbevilgninger fra Forskningsrådet hovedsakelig over Nærings- og handelsdepartementets budsjett. Basisbevilgningene utgjør i gjennomsnitt ca. 8 pst. av instituttenes omsetning. I tillegg får instituttene en del prosjektbevilgninger fra Forskningsrådet og oppdrag som følge av brukerstyrte programmer. Evalueringene viser at disse instituttene har god økonomisk styring, og at de er godt tilpasset markedene. Jevnt over gjennomfører de oppdragene på en effektiv måte og dekker et bredt spekter av fag og næringer. De har imidlertid for få ressurser til langsiktig kompetanseoppbygging på områder av betydning for både instituttene og næringslivet generelt. Sammenlignet med tilsvarende institutter i andre land er deres basisbevilgning svært lav. Nærings- og handelsdepartementet vil derfor i samråd med Norges forskningsråd vurdere å styrke basisbevilgningene til noen av disse instituttene. Økningen skal primært skje gjennom strategiske instituttprogrammer.

3.3.6 Oppsummering

• Forskningsrådets strategiske ansvar for instituttsektoren bør videreføres og styrkes.

• For å sikre at basisbevilgningene bidrar til økt kvalitet, legges det opp til at Norges forskningsråds opplegg for evaluering av forskningsinstitutter skal føres videre og systematiseres.

• Regjeringen mener at de sammenslåingsreformer som er gjennomført i instituttsektoren, bør vurderes før en går videre med ytterligere sammenslåinger. Tilknytningsformen for de institutter som fortsatt er ordinære statlige forvaltningsorganer, vil bli vurdert fortløpende.

• En del forskningsinstitutter har i dag problemer med å få finansiert det nødvendige minimum av langsiktig forskning. Regjeringen ønsker å øke basisbevilgningene til noen av disse.

3.4 Rekruttering

Tilstrekkelig tilgang på nye forskere er en av de grunnleggende forutsetningene for at forskningssystemet skal fungere godt. Å få fram gode forskere i tilstrekkelig antall er derfor en helt sentral forskningspolitisk utfordring. Antall hovedfagskandidater har økt sterkt på 1990-tallet, og disse utgjør et betydelig rekrutteringspotensial. Likevel er det en rekke utviklingstrekk som tilsier at forskerrekruttering vil kreve økt oppmerksomhet i tiden framover.

Gjennomsnittsalderen for det vitenskapelige personalet er høy ved flere institusjoner, og i de neste 10–15 år vil over halvparten av alle ansatte i vitenskapelige toppstillinger ved norske universiteter gå av med pensjon. Erstatningsbehovet i forskningssystemet er derfor betydelig, samtidig som etterspørselen etter kandidater med høyere utdanning og forskerutdanning fra andre deler av samfunnet øker. I en del fag er det oppstått rekrutteringsproblemer som følge av mobilitet ut av forskningssystemet pga. bedre lønns- og arbeidsbetingelser i andre sektorer. Dette er særlig tydelig innenfor fag som IT, medisin og jus. En femtedel av stillingene som IT-lærere ved universiteter og høgskoler står i dag ubesatt. Også i internasjonal sammenheng må en regne med at mobiliteten øker, dvs. at norske institusjoner må konkurrere med utenlandske om forskerutdannet personale. På den annen side vil også norske institusjoner i en viss utstrekning ha anledning til å rekruttere ekspertise fra andre land.

3.4.1 Behovet for nye rekrutter til forskning

Forskerrekrutter finansieres over institusjonenes grunnbudsjetter, fra stipendprogrammet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, gjennom Norges forskningsråd, og fra andre eksterne kilder, blant annet fra medisinske forskningsfond. På teknologiområdet har finansiering fra næringslivet blitt mer vanlig i de senere år. St.meld. nr. 28 (1988–89) satte vekstmål for rekruttering. Det ble foreslått å opprette 180 nye rekrutteringsstillinger årlig i perioden 1990–93, en målsetting som på det nærmeste ble oppfylt. I meldingen ble det også pekt på behov for kvalitetshevende tiltak og effektivisering av forskerutdanningen. St.meld. nr. 36 (1992–93) la vekt på en kvalitativ styrking av forskerutdanningen. Etter en tid som var sterkt opptatt av vekst, ble det etter hvert i løpet av 1990-tallet lagt mer vekt på gjennomstrømming. Framfor forslag om generell økning i antall nye rekrutter ble spørsmålet om vekst differensiert til å gjelde særskilte fagfelt.

Norges forskningsråd er tillagt et særlig ansvar for å få fram data om rekruttering. For å bedre det konkrete kunnskapsgrunnlaget har rådet bedt NIFU foreta en analyse av behovet for rekruttering til norsk forskning i årene framover. I rapport 13/98 Rekruttering til norsk forskning: status og behovsanslag mot år 2015 ser NIFU på rekrutteringsbehov i forhold til framtidig utvikling av norsk forskningsinnsats. Analysen omfatter alternativer for høy vekst, moderat vekst og nullvekst. Ifølge analysen er det allerede en betydelig underdekning i antall rekrutteringsstillinger, dersom nivået for 1997 sammenholdes med de moderate vekstalternativene. I 1997 var det ca. 3600 rekrutteringsstillinger i Norge. Ved moderat vekst ligger behovet for økning i antall rekrutteringsstillinger på mellom 1000 og 1400 i de nærmeste årene. Ved forutsetning om høy vekst – dersom norsk FoU-innsats som andel av BNP økes til å bli lik med OECD-gjennomsnittet – må antall rekrutteringsstillinger fordobles i løpet av få år. Videre viser beregningene at dagens nivå på rekrutteringsstillinger bare holder tritt med erstatningsbehovene fram til 2005. NIFUs konklusjon er derfor at det uansett bør satses på økt forskerrekruttering i årene framover, dersom veksten i forskningssystemet forutsettes å være på minst et moderat nivå. I tillegg til denne hovedanalysen utarbeider NIFU også mer detaljerte analyser for de enkelte fagområder.

Regjeringen mener at behovet for høyt utdannet forskerpersonell i universitets- og høgskolesektoren, og i andre deler av samfunnet, tilsier en økt satsing på doktorgradsutdanning. På denne bakgrunn foreslår Regjeringen en økning på gjennomsnittlig 150 nye rekrutteringsstillinger per år i en femårsperiode. Fagområdeanalysene vil danne grunnlag for å fordele de nye rekrutteringsstillingene til de disipliner og fagområder der behovene for økt rekruttering er størst. I forhold til NIFUs prognoser har Regjeringen valgt et moderat ambisjonsnivå når det gjelder etablering av nye rekrutteringsstillinger. Dette henger sammen med ønsket om at det legges sterkere vekt på kvalitetshensyn i norsk forskning. Alle forskerrekrutter må sikres god og tilstrekkelig veiledning, og tilstrekkelige midler til drift og eventuelle utenlandsopphold. Dette krever mye av institusjonene, men kan også bidra til bedret gjennomføring. Unge mennesker som tar doktorgradsutdanning, skal være en berikelse for forskningsmiljøene, men dette krever at det er en rimelig balanse mellom stipendiater og etablerte forskere. Regjeringen mener at den skisserte styrkingen av kunnskapsallmenningen i betydelig grad bør brukes til utstyr og driftsmidler, slik at arbeidssituasjonen til forskerpersonalet generelt blir bedre.

Universiteter og vitenskapelige høgskoler har ansvaret for innholdet i doktorgradsutdanningen og for å tildele doktorgrader. Videre har to private høgskoler, Det teologiske menighetsfakultet og Handelshøyskolen BI, godkjenning for å tildele doktorgrader. En slik godkjenning til private høgskoler bør også innebære at disse institusjonene kan tildeles ordinære doktorgradsstipend. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har således i budsjettet for 1999 tildelt ti treårige stipendiatstillinger til private høgskoler, og vil vurdere flere tildelinger ut fra rekrutteringsbehovene på de fagområdene disse institusjonene dekker. Det blir nå også åpnet for at statlige høgskoler skal kunne tildele doktorgrad, se kap. 3.2.5.

3.4.2 Raskere gjennomføring doktorgradsprogrammene

Årlig antall avlagte doktorgrader har økt sterkt i de siste 10 årene, se figur 3.4. I 1998 ble det avlagt 685 doktorgrader i Norge. Flere stipendiater enn før fullfører doktorgrad, og bruker kortere tid enn tidligere. Matematikk/naturvitenskap og teknologi har høyest gjennomføringsgrad. Her gjennomfører tre av fire stipendiater en doktorgrad i løpet av sju år. I samfunnsvitenskap og humaniora tar bare hver annen stipendiat doktorgrad i løpet av tilsvarende periode. Et slikt hovedmønster gjenfinnes også i andre land, og kan dels forklares med ulike fagtradisjoner når det gjelder teori og metode og med fagenes ulike måter å organisere forskningsarbeid på. Menn tar doktorgrad raskere enn kvinner. Kvinner bruker ett til to år mer for å nå samme gjennomføringsgrad, noe som ser ut til å henge sammen med barselpermisjoner o.l. Forskjeller i gjennomføring innenfor disipliner og fagområder er likevel større enn kjønnsforskjellene.

Kilde: NIFU/Doktorgradsregisteret

Fra 1993 ble det innført et nasjonalt doktorgradsreglement, og tilknytning til et organisert doktorgradsprogram ble obligatorisk. Det ble felles tidsnormering for nye doktorgrader: tre år på heltid eller fire år med 25 pst. pliktarbeid. Videre kom det felles, nasjonale opptaks- og veiledningsavtaler. En av målsettingene med endringene var å forbedre gjennomstrømmingen. Den sterke økningen i antall avlagte doktorgrader i de senere årene kan tyde på en positiv effekt av de tiltak som er satt i verk. Tidsnormeringen innebærer at doktorgradsstudentene har klare forventninger rettet mot seg når det gjelder tidsrammen for å fullføre doktorgrad. Likevel er forskjellene mellom normert tid og stipendiatenes faktiske tidsbruk fremdeles stor, og tiltak for bedre og raskere gjennomføring er fortsatt viktige. Mjøs-utvalget vil utrede nærmere gradsstruktur og studieforløp. Institusjonene som tildeler doktorgrad, må vurdere om det er samsvar mellom de kravene som stilles til innholdet i en doktorgrad, og den normerte tidsbruken. Dette er særlig aktuelt innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Det er foreløpig vanskelig fullt ut å kartlegge virkningene av omleggingen i doktorgradsutdanningen og hvordan veiledningsordningene fungerer. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil ta initiativ til å vurdere disse forholdene nærmere.

Institusjonene må legge stor vekt på å sikre stipendiatene en god forskerutdanning med tilstrekkelig veiledning. Det viser seg at tettere oppfølging av stipendiatene i nettverk og grupper kan ha stor betydning for gjennomføringen av doktorgradsstudiene, for eksempel slik det er gjort i Stipendprogram for kvinnelige miljøvernforskere, se kap. 3.5.1. Forskningsrådet og utdanningsinstitusjonene bør i større grad organisere slik oppfølging. For å stimulere til bedre og raskere gjennomføring får institusjonene kr 20 000 for hver mannlige doktorgradskandidat og kr 30 000 for hver kvinnelige doktorgradskandidat. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil videreføre dette tiltaket.

Behovet for rask og effektiv gjennomføring av doktorgradsstudiene må veies opp mot ønskeligheten av «avbrekk» i form av hospitantperioder i næringslivet, i utenlandske fagmiljøer osv. Slike avbrekk er svært viktige, både fordi de gir nyttig kompetanse og forståelse, og fordi de skaper verdifulle nettverk. De må derfor prioriteres høyt. Det er fremdeles for få stipendiater som gjennomfører langvarige utenlandsopphold i løpet av forskerutdanningen. Både Forskningsrådet og forskningsinstitusjonene må bidra til at flere stipendiater tar deler av utdanningen utenlands, se kap. 5. Den sterke vekten som legges på rask gjennomføring, kan i en del tilfeller også komme i konflikt med ambisjonene om å gjøre forskerutdanningen mer fleksibel for småbarnsforeldre. For denne gruppen er trolig oppfølging og organisert veiledning særlig viktig, blant annet for å sikre at svangerskapspermisjoner ikke så lett medfører at stipendiatene gir opp forskerutdanningen. Tilbud om barnehageplasser for små barn er fortsatt et viktig tiltak.

3.4.3 Beholde rekruttene i forskning

Selv om det blir et betydelig erstatningsbehov i forskningssystemet, er det ikke sikkert at det er fullt samsvar mellom ledige stillinger og tilgang på kandidater. Muligheter for viderekvalifisering etter avlagt doktorgrad og fleksibilitet når det gjelder tilsettingsmuligheter, er viktig for å beholde lovende doktorgradskandidater i systemet i påvente av ledige faste stillinger. Postdoktorstillinger kan generelt lette overgangen fra doktorgradsstipend til faste stillinger, slik at en større del av doktorgradskandidatene blir i forskning. Stillingene kan også brukes målrettet for å rekruttere flere kvinner, se kap. 3.5. Fordi postdoktorstillingene gir mulighet for forskningsmessig fordyping og viderekvalifisering med sikte på å oppnå professorkompetanse, er de viktige for å heve forskningens kvalitet. Postdoktorstipend er tidligere bare blitt tildelt gjennom Forskningsrådet. Institusjonene i sektoren har nå mulighet til selv å tilsette i slike stillinger, og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har fordelt en del slike stillinger til institusjonene. Departementet forutsetter at Forskningsrådet fortsatt legger stor vekt på postdoktorstillinger som virkemiddel. Blant de kriterier som bør være viktige for Forskningsrådet – i tillegg til å fremme likestilling og faglig kvalitet – er muligheten for å fremme mobilitet.

En av årsakene til rekrutteringsproblemene på en del fagområder er at universiteter og høgskoler ikke kan konkurrere med det eksterne arbeidsmarkedet når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Det gjelder for eksempel innenfor medisin, der forskjell i lønnsnivå mellom vitenskapelige og andre stillinger har ført til at leger i liten grad søker til forskning. Det er vanskelig å rekruttere til doktorgradsstipend, og det er vanskelig å beholde de ferdige kandidatene i forskningssystemet. Rekrutteringen til medisinsk forskning preges derfor i økende grad av kandidater med annen faglig bakgrunn, noe som på lengre sikt kan bli et problem i kliniske fag. Det er dessuten uheldig dersom undervisningen av medisinstudenter i hovedsak må utføres av ikke-medisinere. Det er derfor behov for å se på hvordan arbeidsvilkårene kan bedres innenfor gjeldende rammer, for eksempel ved mer fleksibel bruk av lønnsspenn og gjennom å utvikle gode og attraktive forskningsmiljøer med tilstrekkelig utstyr og driftsmidler.Videre er det viktig å se betydningen av forskningskompetanse ved tilsetting i legestillinger utenom universitetene, se kap. 4.4.3 om satsing på medisinsk og helsefaglig forskning.

3.4.4 Oppsummering

For å sikre god rekruttering til norsk forskning må det etableres et tilstrekkelig antall rekrutteringsstillinger, og de ansatte doktorgradsstipendiatene må få en forskerutdanning av høy kvalitet. Bedre og raskere gjennomføring av utdanningen er et viktig mål. Videre må de ferdige doktorgradskandidatene tilbys stillinger og arbeidsvilkår som gjør at de kan og vil velge en forskerkarriere. For å få til dette går Regjeringen inn for å

• øke antallet rekrutteringsstillinger med gjennomsnittlig 150 per år over en femårsperiode

• gi muligheter for doktorgradskvalifisering for vitenskapelig ansatte i statlig høgskolesektor

• styrke forskningsinstitusjonenes budsjetter, slik at tilgangen på utstyr og driftsmidler blir bedre

• ta initiativ til å vurdere hvordan doktorgrads- og veiledningsordninger fungerer.

Institusjonene må på sin side

• vurdere om kravene til doktorgrader særlig innenfor samfunnsvitenskap og humaniora står i forhold til normert tidsbruk

• tilby alle rekrutter som er tatt opp på doktorgradsprogrammene, tilstrekkelig og god veiledning

• etablere nettverk og grupper for å følge opp doktorgradsstipendiatene

• bruke postdoktorstillinger bevisst i rekrutteringssammenheng.

3.5 Likestilling i forskningssystemet

Målsettingen om likestilling i norsk forskning er ikke nådd. Likestilling forutsetter at begge kjønn er noenlunde likt representert på de ulike nivåer i forskningssystemet – fra stipendiatstillinger til høyere vitenskapelige stillinger. Likestilling i forskning har også betydning for forskerrekruttering generelt. Det er stort behov for nye rekrutter, og det er viktig å ta vare på de forskertalenter som finnes blant så vel kvinner som menn.

Kvinner er nå i klart flertall i store deler av høyere utdanning. Høsten 1997 utgjorde de i underkant av 60 pst. av de nye studentene ved universiteter og høgskoler. Men de kvinnelige studentene fordeler seg ujevnt på fagene. Innenfor humaniora og samfunnsvitenskap er kvinnene i flertall, mens de er i mindretall innenfor teknologi, realfag og økonomi/administrasjon. Stadig flere kvinner tar doktorgrad , men det er likevel et godt stykke igjen før innslaget av kvinner og menn på doktorgradsnivå er noenlunde samsvarende. Kvinneandelen av doktorgradene har økt fra 17 pst. i 1990 til 32 pst. i 1998. Likevel har det vært en liten nedgang etter 1996, da kvinneandelen var på 34 pst. Dersom en ser på avlagte doktorgrader på de enkelte fagområdene, er kvinneandelen høyest innenfor humaniora og lavest innen teknologi. Kvinnenes andel innen teknologi har vist en fallende kurve siden midten av 1990-tallet.

Til tross for en positiv utvikling på mange områder er det fortsatt færre kvinner enn menn som rekrutteres til forskning, og langt færre kvinner enn menn blir tilsatt i vitenskapelige toppstillinger. Når alle sektorer ses under ett, utgjør kvinnene en fjerdedel av forskerne. Særlig blant professorene er det få kvinner – i 1997 utgjorde de 11 pst., se tabell 3.1. Dersom den gjennomsnittlige vekstraten for kategorien kvinnelige professorer i de siste ti årene fortsetter uendret, vil det ta henimot 25 år før det er like mange kvinnelige som mannlige professorer.

Det er to utfordringer som nå står sentralt: Kvinner er svakt representert i en rekke fag, og det er få kvinner i vitenskapelige toppstillinger. Målene må derfor være

• å øke andelen kvinner i disipliner og på fagområder med få kvinner, særlig naturvitenskap og teknologi

• å øke andelen kvinner i faste vitenskapelige stillinger, særlig i toppstillinger.

3.5.1 Økt kvinneandel innenfor naturvitenskap og teknologi

Det må arbeides målrettet for å rekruttere kvinnelige studenter og tilrettelegge utdanningen slik at også kvinner blir interessert i å velge naturvitenskapelige og teknologiske fag. Det er behov for å bryte med eksisterende tradisjoner for utdanningsvalg, og tiltak må settes inn så tidlig som mulig. Men skal vi oppnå endringer, må også høyere læresteder åpne for andre tilnærmingsmåter enn de tradisjonelle, for eksempel en mer tverrfaglig presentasjonsmåte, og for nye innfallsvinkler som i større grad engasjerer kvinner. Det er trolig vanskelig å oppfordre til mer utradisjonelle studievalg dersom det ikke også lages opplegg som bidrar til å gjøre miljøet større for det underrepresenterte kjønn. Slike tiltak kan gjelde organiserte nettverk, tverrfaglig samarbeid, rekrutteringskampanjer og særskilte stipendprogrammer.

Det er et internasjonalt problem at kvinner velger bort datastudier. I Norge har NTNU satt i gang ulike tiltak for å øke kvinnenes interesse. Det er gjennomført kvotering til sivilingeniørutdanningen i datateknikk. I samarbeid med Norges forskningsråd er det også gjennomført rekrutterings- og informasjonskampanjer, noe som har ført til at kvinneandelen ved opptak til datateknikk har steget fra 8 pst. i 1996 til 34 pst. i 1998. Denne økningen har ikke gått på bekostning av andel kvinner i øvrige teknologiske fag, men tvert imot ført til ringvirkninger i form av økt interesse blant kvinner for teknologiske studier. Den samlede kvinneandelen ved teknologistudiene på NTNU økte fra 21 pst. i 1996 til 27 pst. i 1998. Derfor bør andre institusjoner vurdere lignende løft i fag med få kvinner. Det bør legges til rette for kvotering for kvinner som søker mannsdominerte studieretninger. På samme måte kan menn kvoteres inn på kvinnedominerte studieretninger. Øremerking av stillinger for det underrepresenterte kjønn er også et aktuelt tiltak.

Forskningsrådet har et stipendprogram for kvinnelige miljøvernforskere for å øke tallet på kvinner i miljøforskningen. Stipendprogrammet, som finanseres av Miljøverndepartementet, ble evaluert i 1997 etter ca. ti års varighet. Det framgår av evalueringen at programmet har bidratt til å øke kvinneandelen i miljøforskningen. Blant annet har stipendiatene blitt fulgt opp i større grad enn vanlig, for eksempel gjennom årlige samlinger. Det har vist seg at denne oppfølgingen har hatt positiv innvirkning på flere måter, blant annet gjennom muligheten til å utvikle nettverk og gjennom utveksling av erfaringer med å forene forskerrollen med omsorgsansvar for småbarn. Erfaringene fra programmet tilsier at lignende satsinger bør settes i verk også på andre fagområder der det er behov for å øke kvinneandelen.

3.5.2 Kvalifisering til høyere vitenskapelige stillinger

Det kan ta flere år fra en person har avlagt doktorgrad til vedkommende er kvalifisert for en vitenskapelig toppstilling. Det store antallet kvinner som i de senere år har avlagt eller arbeider med doktorgrad, utgjør et betydelig rekrutteringspotensial. Når det framtidige behovet for nye forskere skal møtes, er det viktig at kvinner er godt representert.

Universitetene står for øvrig overfor et betydelig generasjonsskifte i vitenskapelig ansatt personale om vel ti års tid. Dette vil i seg selv innebære en særlig mulighet for å rekruttere flere kvinner til fast vitenskapelig ansettelse og dermed skape bedre kjønnsmessig balanse. Personale som ble tilsatt for tjue til tretti år siden gjenspeiler kjønnsfordelingen i en tid da forskerutdannede kvinner var langt færre enn nå. Samtidig har vitenskapelige stillinger i universitets- og høgskolesektoren økt forholdsvis jevnt siden den gangen, og ordningen med professoropprykk etter kompetanse som kom på begynnelsen av 1990-tallet, har gitt nye muligheter i karrieresammenheng. Særlig i de siste ti årene har rekrutteringsgrunnlaget for kvinner i forskning vært av en viss størrelse. Ut fra en rimelighetsbetraktning bør det nå være mulig å spore en positiv virkning i form av en økende andel kvinner på øverste stillingsnivå. Så langt har endringene vært lite merkbare.

Det vanskelige punktet når det gjelder rekruttering av kvinner til forskning, synes å være på postdoktornivå, dvs. nødvendig viderekvalifisering for å oppnå fast vitenskapelig ansettelse. Kvalifisering gjennom postdoktorstillinger står sentralt for å bedre kvinners mulighet til å dra nytte av ordningen med professoropprykk. Det er derfor viktig at institusjonene tar hensyn til kjønnsfordeling når de ansetter i postdoktorstillinger, og eventuelt at de øremerker stillinger for kvinner.

Ulike virkemidler kan tas i bruk for å øke antall kvinner i forskning. En ordning med kjønnskvotering, der søkere fra det underrepresenterte kjønn foretrekkes når deres kvalifikasjoner er tilnærmet likeverdige, kan utnyttes for å få flere kvinner fram. Kvalifiseringsstipend og tilrettelegging av forskningstermin bør brukes strategisk slik at flere kvinner oppnår ansettelse i vitenskapelige toppstillinger, i tillegg til øremerking av professorstipend og professorstillinger.

Andelen kvinner i forskerutdanning har i Norge ligget betraktelig høyere enn andelen kvinner som avlegger doktorgrad. Dette kan tyde på en høy frafallsprosent for kvinner. For å hindre frafall mellom hovedfag og doktorgrad kan det være behov for fleksible arbeidsvilkår for småbarnsforeldre som ønsker å fortsette sin forskerutdanning. Det kan videre være nødvendig med særskilte informasjonstiltak overfor hovedfagsstudenter om dette. Muligheter til å planlegge en forskerkarriere med plass til omsorgsavbrudd kan bidra til at doktorgradsstudier ikke så lett velges bort. Det synes også å være behov for tiltak som fanger opp kvinnelige doktorgradsstipendiater etter svangerskapspermisjon.

Forskere blir i første rekke vurdert ut fra egen forskningsaktivitet. Med tanke på mulighet for kvalifisering kan det derfor være aktuelt at forskere med omsorgsansvar for små barn får avsatt mer tid til forskning og mindre til undervisning og administrasjon innenfor en tidsbegrenset periode. Likeledes bør man vurdere å gi kompensasjon i form av redusert undervisningsplikt som motytelse for tillitsverv til kvinner på fagfelt med få kvinnelige forskere. Det er viktig at avlastnings- og kompensasjonstiltak som omsorgspermisjoner og barnehagetiltak opprettholdes.

3.5.3 Forbedring av likestillingsstrategier og styrking av kunnskapsgrunnlag

Norges forskningsråd, som har et ansvar for koordinering, overvåking og rådgiving på feltet, har laget en handlingsplan for likestilling i FoU-sektoren. Handlingsplanen omfatter forskningspolitiske myndigheter, universiteter og høgskoler, instituttsektoren og rådet selv. Planen gjelder perioden 1998–2002 og er rettet mot å øke kvinneandelen i faste vitenskapelige stillinger og å bedre rekruttering av kvinner til mannsdominerte fag. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har på sin side bedt om at institusjonene i sektoren utarbeider handlingsplaner for likestilling, som inneholder måltall for kvinneandelen i ulike stillingskategorier, foruten strategier og tiltak for hvordan målene skal nås. Det stilles dermed økte forventninger til institusjonene om mer målbevisst arbeid for å bedre likestillingen. Departementet vil be institusjonene rapportere om resultater av arbeidet.

På universitetene er likestillingsarbeidet formelt organisert med likestillingsrådgivere og -utvalg. Institusjonene søker å legge forholdene til rette for kvinnelige rekrutter, blant annet ved å tilby barnehageplass. Universitetsloven presiserer at det skal legges vekt på likestillingshensyn ved tilsetting. Den gir også adgang til å begrense stillingsutlysing til det underrepresenterte kjønn. Siden andelen kvinner i toppstillinger fortsatt er så vidt lav, kan det tyde på at de muligheter for å bedre likestillingen som loven åpner for, ikke blir utnyttet så godt som ønskelig. Tiltak som øremerking av stipend, øremerking av stillinger på ulike nivåer og kvoteringsordninger må skje innenfor rammen av en likestillingsstrategi, der virkemidlene ses i sammenheng, og virkninger blir vurdert etter nærmere fastsatte perioder.

De ulike tiltakene som er satt i gang for å fremme likestilling, har forholdsvis sjelden vært sett i sammenheng. Videre kan det slås fast at effekten av tiltakene i liten grad har vært evaluert. Det er derfor nødvendig å styrke kunnskapsgrunnlaget, for å avdekke positive utviklingstrekk så vel som mulige barrierer for økt likestilling. Et forbedret kunnskapsgrunnlag kan danne basis for et mer målrettet likestillingsarbeid. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil derfor ta initiativ til en utredning om kvinner i forskning.

Forskningsrådets handlingsplan for likestilling i FoU-sektoren kan danne grunnlag for et mer målrettet likestillingsarbeid, og bør bli gjenstand for aktiv oppfølging. Forskningsrådet har varslet en ny gjennomgang av status når perioden for handlingsplanen utløper om fire år. Det er videre viktig at Forskningsrådet fortsetter arbeidet med utvikling av kunnskapsgrunnlaget når det gjelder likestilling i FoU-sektoren.

3.5.4 Oppsummering

Det er et viktig mål for Regjeringen å arbeide for økt likestilling innenfor forskning. Regjeringen har merket seg de positive resultatene av tiltak som noen av institusjonene har satt i verk for å bedre kvinners representasjon i forskningssystemet. Dette bør være gode eksempler til etterfølgelse for andre institusjoner. Regjeringen mener at

• andelen kvinner må bedres i disipliner og på fagområder med få kvinner, særlig innenfor naturvitenskap og teknologi. Dette kan en oppnå for eksempel ved rekrutterings- og informasjonskampanjer, spesielle stipendprogrammer, bruk av kjønnskvotering og hjelp til nettverksbygging.

• andelen kvinner i faste vitenskapelige stillinger må økes, særlig i toppstillinger. Dette kan en oppnå ved å sette av egne stipendiat- og postdoktorstillinger for kvinner, øremerke opprykksstillinger og professorstillinger for kvinnelig ansatte og bruke kvalifiseringsstipend og kjønnskvotering.

• det bør legges opp til fleksible arbeidsvilkår for kvinnelige forskere med omsorg for småbarn, ved å gi mulighet til å sette av mer tid til forskning enn til undervisning og administrasjon innenfor en begrenset periode.

• det skal settes i gang en utredning om kvinner i forskning. Utredningen skal blant annet kartlegge virkninger av eksisterende likestillingstiltak, som grunnlag for å målrette framtidige tiltak.

3.6 Samisk forskning

Regjeringen er opptatt av at samisk forskning skal ha tilfredsstillende rammevilkår. Regjeringen ser det som viktig at flere samer får mulighet til å oppnå forskerkompetanse, og at rekruttering til samisk forskning skjer innenfor et større faglig spekter enn i dag.

Samisk forskning skal frambringe kunnskap som kan styrke, bevare og utvikle det samiske samfunnet. Forskningen foregår særlig ved Universitetet i Tromsø, Samisk høgskole, Høgskolen i Finnmark og Nordisk samisk institutt. I tillegg har Høgskolen i Nord-Trøndelag et særskilt ansvar for sørsamisk språk og kultur. I de senere årene er den samiske forskningen blitt mer internasjonalt orientert. Det er utviklet nettverk med urfolk på Nordkalotten, det amerikanske kontinent og i Stillehavsområdet.

I St.meld. nr. 36 (1992–93) Forskning for fellesskapet og St.meld. nr. 52 (1992–93) Om norsk samepolitikk , ble Sametinget og Norges forskningsråd bedt om å utrede forhold knyttet til samisk forskning. Sametinget tok initiativ til en utredning som legger vekt på organisatoriske forhold, mens Forskningsrådet har sett på forskningsbehov. Begge utredninger peker på rekrutteringsbehovet i samisk forskning. Videre peker de på den disiplinmessige skjevheten som eksisterer ved at forskning innenfor humaniora og samfunnsvitenskap tradisjonelt har vært og fortsatt er dominerende.

Ved Sametingets behandling av den organisatoriske utredningen ble det understreket som en langsiktig målsetting at det burde opprettes et nordisk samisk forskningsråd for hele det samiske bosettingsområdet. Samtidig ble det uttrykt et ønske om styrking av samisk representasjon i nasjonale statlige forskningsorganer. Sametinget støttet utredningens forslag om et eget samisk organ for etiske problemstillinger, og bad videre Regjeringen legge fram en stortingsmelding om samisk forskning og høyere utdanning.

Når det gjelder spørsmålet om en mer helhetlig organisering av samisk forskning på nasjonalt plan, finner Regjeringen det naturlig å ta utgangspunkt i de muligheter som ligger i dagens forskningssystem, framfor å opprette nye organer. Dette vil kreve at Forskningsrådet behandler samiskrelevant forskning mer helhetlig og på tvers av egen områdeinndeling. Forskningsrådet arbeider med en handlingsplan for sitt engasjement innenfor samisk forskning på bakgrunn av utredningsarbeidet. Det antas at denne planen vil bidra positivt i denne sammenhengen. Samarbeid med forskningsutførende institusjoner som har samisk forskning, og med Sametinget vil også være viktig for å motvirke oppsplitting. Regjeringen ber i tillegg Forskningsrådet være bevisst på at samiske interesser og kompetanse er representert i rimelig utstrekning i sine organer. Det kan være grunn til å se på hvilke muligheter som finnes for å fremme samarbeid om samisk forskning på nordisk plan, blant annet gjennom Nordisk samisk institutt, i tillegg til det som foregår i dag. Ut over dette kan Sametinget selv vurdere eget behov for et underliggende organ for å ta seg av forskningsspørsmål.

Når det gjelder spørsmålet om et eget samisk organ for etiske problemstillinger, vil Regjeringen vise til at det er opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer, se kap. 6. Komiteene er i økende grad opptatt av å sette søkelyset på forskning som gjelder samiske forhold. Ved nyoppnevning av komiteene vil Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet være opptatt av at samisk kompetanse er representert i rimelig grad.

Regjeringen finner at Sametingets forslag om en egen stortingsmelding om samisk forskning og høyere utdanning bør vurderes i større sammenheng, blant annet på basis av Forskningsrådets ventede handlingsplan for samisk forskning og i lys av utredningen om høyere utdanning etter år 2000 (Mjøs-utvalget). For øvrig mener Regjeringen at følgende målsettinger og tiltak er viktige:

• Det er behov for videre oppbygging av kompetanse innenfor samisk forskning. Institusjonene må selv ta aktivt ansvar for rekruttering til feltet, for eksempel gjennom øremerking av midler til stipendiatstillinger og faste vitenskapelige stillinger. Norges forskningsråd bør også se på hvordan rekrutteringen til samisk forskning kan forbedres. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil løpende vurdere tildeling av stipendiatstillinger til høgskoler med særlig ansvar for samiske spørsmål.

• Det må arbeides for å fremme større disiplinmessig bredde i samisk forskning. Dette krever at Forskningsrådet og forskningsutførende institusjoner er bevisst behovet for å ivareta samiske interesser innenfor denne forskningen på bredt faglig grunnlag. Forskningsrådet bør ta initiativ innenfor samisk forskning på alle sine områder, herunder ved tildeling av studentstipend for samiskrelaterte hovedfagsstudier innenfor et bredere spekter av disipliner enn hittil.

• Det synes å være særskilt behov for forskeropplæring i samiske emner, der en kan legge vekt på blant annet etiske problemstillinger knyttet til samisk forskning. Det ville være en fordel om slik opplæring ble samordnet på nordisk basis. Forskningsrådet bør komme med forslag til hvordan en slik forskeropplæring kan legges opp innenfor rammene av et nordisk samarbeid.

3.7 En satsing på den langsiktige, grunnleggende forskningen i kunnskapsallmenningen

Ved prioritering av offentlige ressurser for norsk forskning i årene framover vil en av Regjeringens hovedsatsinger være å styrke den langsiktige og grunnleggende forskningen i kunnskapsallmenningen.

Forskningsmiljøene i kunnskapsallmenningen tilfører samfunnet ny kunnskap og kompetanse på en rekke ulike måter:

• gjennom overføring av FoU-kompetente kandidater og personale

• ved å utvide vår forståelse av oss selv, kulturen og naturen

• gjennom ny innsikt, nye oppdagelser og ved utvikling av nye metoder og instrumenter

• ved å hjelpe foretak og institusjoner med å løse problemer av mer fundamental karakter

• ved å sikre offentlige institusjoner et kunnskapsgrunnlag for forvaltning og politikkutforming

• ved å videreformidle ny kunnskap fra FoU-miljøer i inn- og utland.

Kunnskapsnasjonen Norge er avhengig av at disse funksjonene ivaretas på en god måte. Det er i den siste tiden kommet klare signaler fra både Forskningsrådet, institusjonene og fra næringslivet om at den langsiktige, grunnleggende forskningen er under press, og at vilkårene for å drive slik forskning er blitt svekket. Samtidig viser nyere forskning om forskning og innovasjon at den grunnleggende forskningen er av økende betydning for forskningsinstitusjonenes og samfunnets evne til kompetanseoppbygging og nyskaping.

Ambisjon

Den langsiktige, grunnleggende forskningen i kunnskapsallmenningen skal styrkes.

Den langsiktige grunnleggende forskningen skal i neste femårsperiode tilføres økte ressurser. Satsingen skal blant annet sikre tilstrekkelige driftsmidler gjennom de direkte bevilgningene til institusjonene, utstyrsinvesteringer, rekruttering til forskning og strategiske midler gjennom Norges forskningsråd.

Forskning av høy kvalitet skal fremmes og belønnes.

Norsk forskning holder gjennomgående et rimelig kvalitetsnivå, men for få norske forskningsmiljøer hevder seg i den internasjonale kunnskapsfronten. For å få fram flere miljøer på høyt nivå skal de offentlige bevilgningene i sterkere grad premiere kvalitet, dvs. at de i sterkere grad og mer systematisk skal styres mot forskere og forskningsmiljøer som har vist et potensial for forskning med høy internasjonal standard. Det vises til kap. 7.2.

Tiltak

Det opprettes et eget fond for forskning og nyskaping.

For å sikre en planmessig og forutsigbar finansiering av den langsiktige, grunnleggende forskningen har Regjeringen foreslått å opprette et eget fond for forskning og nyskaping. En stor del av disse midlene vil tilfalle institusjonene i kunnskapsallmenningen. Det vises her til omtale i kap. 7.4.

Forskningen i UH-sektoren skal synliggjøres.

Grunnbevilgningene til institusjonene i universitets- og høgskolesektoren skal i større grad fastsettes på et forskningsstrategisk grunnlag og i mindre grad bestemmes ut fra antallet studenter. Det skal derfor innføres en ny ordning for grunnfinansiering av forskningen i denne sektoren.

Bevilgningene til forskning ved universitetene og høgskolene skal styrkes.

Regjeringen vil bruke den nye finansieringsordningen for universitetene og høgskolene til å sikre stabile og forutsigbare grunnbevilgninger til forskningsarbeidet i sektoren.

De strategiske bevilgningene som blir kanalisert gjennom Norges forskningsråd skal økes.

Forskningsrådets rolle som strategisk aktør må styrkes, og bevilgningene til langsiktig grunnleggende forskning over rådets budsjett skal styrkes i løpet av de neste årene. Økningen skal blant annet bidra til å realisere Forskningsrådets forslag «Grunnforskning – en nøkkel til framtiden».

Basisbevilgningene til en del utvalgte forskningsinstitutter skal økes.

Regjeringen ønsker å øke basisbevilgningene til en del forskningsinstitutter som i dag har problemer med å få finansiert det nødvendige minimum av langsiktig forskning og kompetanseoppbygging. Midlene skal først og fremst gå til institutter som viser et klart potensial til å frambringe FoU av høy kvalitet. For å bidra til økt kvalitet, skal Forskningsrådets opplegg for systematisk evaluering i større grad enn i dag gi grunnlag for fordeling av basisbevilgningene.

Den forskningsstrategiske tenkningen i sektoren skal styrkes.

Regjeringen legger til grunn at kvalitet skal belønnes. Institusjonene må derfor videreføre og styrke det strategiske arbeidet og styrke den faglige ledelsens evne og mulighet til å prioritere. Det vises her til kap. 7.2.