6 Frihet, åpenhet og ansvar i forskningen

I Norge har vi et godt utviklet apparat for å drøfte forskningsetiske spørsmål. Systemet med tre nasjonale komiteer som til sammen dekker alle fagområder, har vist seg å fungere hensiktsmessig. Norge har også befestet sin posisjon i det internasjonale arbeidet på dette området. Regjeringen ønsker fortsatt å legge sterk vekt på det forskningsetiske arbeidet i Norge.

Forskningsetikk som begrep blir brukt på flere ulike måter. Det er hovedsakelig to måter å forstå begrepet på: enten som profesjonsetikk, det vil si spørsmål om hva som er god vitenskapelig praksis, eller som vurdering av konflikter mellom forskning og andre tungtveiende hensyn, for eksempel menneskeverdet. Begge disse forståelsesmåtene vil bli omtalt her.

6.1 Nyere utviklingstrekk

Ved overgangen til det 21. århundret står vitenskapen overfor nye utfordringer og viktige veivalg. Mye tyder på at etiske problemstillinger i vitenskapen selv og i forlengelse av vitenskapelig forskning kommer til å spille en viktig rolle. Det internasjonale forskersamfunnet velger å sette etikk på dagsordenen stadig oftere og søker også i større grad enn før dialog og samarbeid med en bred offentlighet.

Internasjonalt sett er forskningsetikken i de siste årene kommet i offentlighetens søkelys på grunn av særlig to faktorer: For det første representerer utviklingen i moderne genetikk, bioteknologi og molekylærbiologi vanskelige forskningsfelt der mange mennesker opplever at forskningen støter an mot etiske prinsipper og grunnleggende verdispørsmål. Den verdensomspennende diskusjonen om hvorvidt kloning av mennesker og dyr er etisk akseptabel, utløst av nyheten om den klonede sauen Dolly i 1997, understreker dette.

Den andre faktoren er at forskningen i manges øyne kan synes styrt av personlige eller økonomiske interesser. Ett utslag av dette er den oppmerksomheten som er blitt viet tilfeller av vitenskapelig uredelighet, et annet er diskusjoner om manglende advarsler fra forskningsmiljøer og fra myndigheter til offentligheten vedrørende farer eller risiki ved industriell storproduksjon. Også innenfor forskersamfunnet selv er mange miljøer bekymret over at økonomiske interesser kan tilsidesette vitenskapens interesse. Mange forskere er for eksempel bekymret over at den frie utveksling av vitenskapelig informasjon og data kan bli redusert på grunn av patenteringsinteresser. Samtidig sørger nettopp patenter for at informasjon om ny teknologi innen kort tid blir gjort gratis tilgjengelig, mens ikke-patentert informasjon kan holdes hemmelig.

I tillegg til de punktene som er nevnt, bør det også understrekes at mange forskningsfelt berører sentrale verdispørsmål som med tiden er blitt mer og mer problematiske. Dette gjelder ikke bare moderne bioteknologi, men også miljøforskning. Diskusjoner om en global bærekraftig utvikling har for eksempel medført en økt bevissthet om at utviklingen er tett knyttet til verdivalg, og at vitenskapen har et medansvar for å synliggjøre disse verdivalg i de utredninger som foretas.

6.2 Frihet og kontroll

6.2.1 Grenser for forskningens frihet

«Forskningens frihet» fremholdes som et positivt ideal, men skjuler ofte en mer sammensatt virkelighet. Det er selvsagt at vitenskapen, i likhet med andre samfunnsområder, vil måtte være underlagt styring i form av begrensninger og prioriteringer. Det som kan være problematisk, er restriksjoner som er så omfattende at de begrenser forskningens muligheter til å utvikle også de positive resultatene. Vitenskapshistorien har mange eksempler på gjennombrudd og nyvinninger som utilsiktede resultater av en fri og kreativ søken etter ny kunnskap. En for sterk styring av forskning vil kunne redusere muligheten for slike gjennombrudd. Utfordringen er å utvikle ordninger der vi tar hensyn til både menneskers vitebegjær og til demokratiske prioriteringer som kan styre viktige deler av samfunnets satsing på forskning.

Til disse prioriteringene vil det av og til også bli knyttet forbud; det gjelder særlig på de områder der forskningen befinner seg i et etisk vanskelig grenseland. Rent juridisk er det ikke satt så mange skranker for forskningen i Norge i dag. Det gis visse begrensninger med hensyn til hva det kan forskes på, for eksempel i lov om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot forskning på befruktede egg og kloning), men sett under ett er det ikke mye som uttrykkelig er forbudt. I praksis er det sannsynligvis økonomien, dvs. finansieringsmulighetene, som øver den sterkeste innflytelsen på hvilken retning forskningen skal bevege seg i.

Samfunnets ønske om innsyn i og kontroll med forskningen er blitt stadig sterkere i de senere årene. I Norge har vi derfor fått en rekke organer som på forskjellig vis har til oppgave å «kontrollere» eller «overvåke» forskningen. Det gjelder i første rekke de nasjonale og regionale forskningsetiske komiteene, men også Forskningsrådet, Datatilsynet, Bioteknologinemnda, Forsøksdyrutvalget, Det nasjonale utvalg for vurdering av uredelighet i medisinsk forskning m.fl. På et område som bio- og genteknologi er det spesielt mange organer involvert, noe som har sin årsak i at en på dette området har sett det som viktig å ha mest mulig innsyn. Nasjonale kontrollorganer har likevel begrensede muligheter i forhold til utviklingen i andre land.

Ved siden av de rene kontrollorganene er det lagt vekt på å utvikle retningslinjer for forskningsetikk. Innenfor medisinsk forskning har slike retningslinjer eksistert lenge, og stadig nye kommer til, ofte utviklet gjennom et internasjonalt samarbeid. I Norge har Den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) laget retningslinjer på sine fagområder. Målet bør være å lage forskningsetiske retningslinjer på alle fagområder. Spesielt viktig vil det være på området naturvitenskap og teknologi, ettersom store deler av moderne bioteknologi hører hjemme her. Dette vil være en oppgave for Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi (NENT) i samarbeid med Bioteknologinemnda. Retningslinjene bør holdes oppdatert i takt med utviklingen, og behovet for nye eller utvidede regler må vurderes løpende. Det er likevel viktig å være klar over at retningslinjer for forskning har sine klare begrensninger. De kan sette søkelyset på vanskelige spørsmål, men generelle regler kan ikke løse alle problemer. I tillegg må en ha et godt utviklet etisk skjønn og noen å rådspørre.

6.2.2 Frihet under ansvar

Forskningens frihet må veies opp mot dens samfunnsansvar. Forskningens oppgaver i samfunnet tilsier at den kan fremme samfunnets interesser og behov på mange ulike måter. Ansvaret for bruken av forskningsressurser ligger dels hos politiske myndigheter og oppdragsgiverne, dels hos forskeren selv. I den grad forskere har et reelt valg med hensyn til tema, har de også et medansvar for resultatene. Forskeren må være klar over at forskning bidrar til å gi et tema legitimitet.

Forskerens samfunnsansvar er blitt stadig større og vil nok fortsatt være økende i takt med en utvikling der forskning ofte danner grunnlag for viktige beslutninger. Det henger også sammen med den teknologiske utviklingen som gjør at nye forskningsområder og dermed nye muligheter for både bruk og misbruk åpner seg. Samfunnet har vært seg sitt ansvar bevisst, ved å drive regulerende og kontrollerende virksomhet vis-a-vis forskningen, og det forventes at også den enkelte forsker er seg dette ansvaret bevisst.

I forskningsprosessen har forskeren ansvar for

• at resultatene er riktige

• at resultatene holder høy kvalitet og relevans

• at forskningen er utført innenfor de rammer som er satt gjennom lover og regler

• at forskningen er utført på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte

• at resultatene formidles på en saklig måte

• at mulige konsekvenser av resultatene vurderes og formidles.

Det forskeren i mindre grad kan ha ansvar for, er hvordan resultatene senere blir brukt – av andre forskere, industrien, mediene m.m.

Forskningsinstitusjonene bør først og fremst sørge for å ha et miljø som fremmer god forskning. Det vil blant annet si at de må ivareta en god diskusjonskultur, preget av åpenhet og respekt for andre synspunkter. Institusjonene er også ansvarlige for kvalitetssikring av forskningen, og de må derfor blant annet utvikle nødvendige mekanismer for håndtering av kvalitetssvikt. Behovet for kvalitetskontroll må forenes med åpen diskusjon om metode og om hva som er viktige forskningsfelt. Institusjonene har et ansvar for å sikre at forskning som tilfredsstiller kravene til god metode, ikke forhindres eller stanses fordi temaet er kontroversielt. Styring av temaer må derfor ta hensyn til behovet for fri, kritisk og nyskapende forskning.

Alle forskningsinstitusjoner bør etablere forskningsetiske regler som er i samsvar med retningslinjer fra de nasjonale komiteene og holde øye med at disse følges. Institusjonene er kommet ulikt langt i dette arbeidet. I regi av Det norske universitetsråd er det imidlertid i gang et arbeid med sikte på å lage felles forskningsetiske retningslinjer for medlemsinstitusjonene. Regjeringen ser det som positivt at institusjonene tar det forskningsetiske arbeidet på alvor. Som eksempel kan nevnes at etikk er ett av fire innsatsområder ved Universitetet i Oslo. Hensikten er å videreutvikle og koordinere allerede eksisterende etikkforskning og også stimulere til refleksjon over de etiske aspekter ved virksomheten, både innenfor forskning, undervisning og formidling. Universiteter og høgskoler har et spesielt ansvar for å utdanne nye forskere. Det er derfor særlig viktig at forskningsetikk blir en del av forskerutdanningen, se også neste punkt.

6.2.3 Vitenskapelig uredelighet

At resultatene er riktige – dvs. etterrettelige – må være et ufravikelig krav. Ærlighet er en grunnverdi i forskningen. Kravet til at en ikke skal skjule noe, ikke fordreie noe og ikke forfalske noe, er fundamentalt i all vitenskapelig virksomhet. De fleste vil nok mene at ærlighetskravet i den vitenskapelige verden er enda sterkere enn i allmennmoralen. Det skyldes blant annet metodologiske normer som for eksempel fullstendighetsidealet, som går ut på at alle argumenter og data legges fram, også de som imøtegår forskerens egen tese.

Til tross for forskernes bestrebelser for å oppfylle sannhetskravet, gjøres det feil. Det er urealistisk å tro at feil kan fjernes helt fra forskningsprosessen. Overgangen mellom feil og fusk kan i praksis ofte være glidende. Det er imidlertid en vesentlig prinsipiell forskjell på feil og fusk, og denne forskjellen ligger i intensjonen, i den bevisste vilje til å fordreie virkeligheten. Vitenskapelig uredelighet kan defineres som alvorlige, forsettlige eller grovt uaktsomme brudd på akseptert forskningsetisk praksis i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning. Slike brudd kan inndeles i to hovedgrupper:

• handlinger som bidrar til forfalskning av det vitenskapelige budskapet og som derved reduserer sannhetsverdien av forskningen

• handlinger som først og fremst har med forholdet mellom forskere å gjøre.

Den mest alvorlige form for vitenskapelig uredelighet er fabrikasjon og forfalskning av forskningsresultater. Slike handlinger blir en belastning for den vitenskapelige troverdighet, fører til tap av tillit til forskersamfunnet og rammer forskningens anseelse og dens mulighet for positive bidrag til samfunnsutviklingen. Den andre gruppen av vitenskapelig uredelighet er også alvorlig for så vidt som den svekker forskningssamfunnet og dets tillit. Tyveri eller plagiering av andres resultater eller artikler forfalsker ikke selve innholdet i det vitenskapelige budskapet, men anerkjennelsen vil tilfalle andre enn de som rettslig tilkommer den.

Det er ikke internasjonal enighet om valg av definisjoner og hvor langt uredelighetsbegrepet strekker seg, men i de nordiske land er det stor grad av enighet om hvilke typer saker som behandles i de nasjonale utvalg innenfor medisinsk og helsefaglig forskning. Årsakene viser seg dessuten ofte å være de samme, og henger gjerne sammen med konkurranse om stillinger og knappe ressurser samt et sterkt publiseringspress. For ethvert vitenskapelig arbeid gjelder den regel at det først oppnår betydning når resultater og innhold kommuniseres til andre. De fleste større internasjonale tidsskrifter følger et regelsett som kalles «Vancouver-reglene» og som blant annet også inneholder regler som tar sikte på å forebygge uredelighet. Andre kommunikasjonsmedier har ikke nødvendigvis samme klare retningslinjer.

Å kartlegge forekomsten av vitenskapelig uredelighet er en vanskelig oppgave, dels fordi begrepet tolkes forskjellig, og dels fordi disse forholdene naturlig nok ikke ønskes offentliggjort. I og med at en del grove tilfeller er kommet for dagen i andre land og debatten om disse problemstillingene er blitt stadig sterkere, har det vært gjort en del undersøkelser også i Norge. Det er påvist at det forekommer irregulær forskningspraksis på alle fagområder, og ikke bare innenfor medisin, som tidligere har vært mest i fokus. Sannsynligheten taler også for at antall tilfeller av uredelighet ikke er vesentlig mindre i Norge enn i andre land. Det er derfor grunn til å ta dette alvorlig, samt ha beredskap og et apparat for behandling av saker.

6.2.4 Behandling av uredelighetssaker

De mest kjente tilfellene av fusk i forskning i utlandet har vært innenfor det medisinske fagområdet, og dette var noe av bakgrunnen for opprettelsen av et organ for behandling av uredelighetssaker i Danmark. Også i Norge har vi innenfor faget medisin et eget utvalg, Det nasjonale utvalg for vurdering av uredelighet i medisinsk forskning, oppnevnt av Norges forskningsråd i 1994. Dette utvalget ble evaluert i 1998, med positivt resultat, og det er derfor oppnevnt for en ny toårsperiode. Utvalget hadde få konkrete saker i sin første funksjonsperiode, men har hatt en markert økning siste år. Utvalget har fokusert på forebyggende arbeid, særlig gjennom forskerutdanningen. Det har hatt et utstrakt samarbeid med andre nordiske og europeiske organer, både i forhold til forebygging og i arbeidet med å håndtere uredelighetssaker.

Regjeringen ser det som positivt at oppmerksomheten rundt problemstillingene øker, både gjennom utvalgets arbeid, gjennom institusjonenes oppfølging og gjennom utdanningen av nye forskere. Økt bevissthet, diskusjon og forebygging er viktige tiltak. Det er forskningsinstitusjonenes oppgave å følge opp i praksis, og Det norske universitetsråd er i gang med dette arbeidet. Ett av de aller viktigste tiltakene er å få emnet forskningsetikk mer systematisk innlemmet i doktorgradsutdanningen. Dette arbeidet bør utvikles videre.

Det kan settes spørsmålstegn ved nødvendigheten av å ha et eget nasjonalt organ for behandling av slike saker. For det første fordi vi allerede har et godt utbygd system av forskningsetiske komiteer, og for det andre fordi sakene kanskje helst bør løses lokalt, dvs. internt ved forskningsinstitusjonene. De nasjonale forskningsetiske komiteene skal etter sitt mandat kunne uttale seg i konkrete saker som blir forelagt dem, men de er hovedsakelig ment å være rådgivende, ikke utøvende organer. Spørsmål om vitenskapelig uredelighet ligger likevel utvilsomt innenfor deres mandat, og komiteene har hatt et økende antall forespørsler om slike saker. Forskningsinstitusjonene på sin side vil se det som fordelaktig om denne typen saker ble løftet opp på nasjonalt nivå, både på grunn av mulige inhabilitetsproblemer og ut fra ønsket om mest mulig enhetlig behandling av sakene.

Regjeringen ser det som unødvendig å ha flere parallelle organer hvis oppgave det er å drive utadrettet informasjon, veiledning og saksbehandling i forskningsetiske spørsmål. I Danmark vil det nå bli opprettet tre utvalg for uredelighet, og i Sverige er det lagt fram forslag om en egen nemnd. European Science Foundation, ESF, arbeider med generelle anbefalinger – «Good Research Practice Guidelines» – der også håndtering av uredelighetssaker vil bli omtalt, og der det foreslås anbefalt at det etableres mekanismer for granskning av uredelighetssaker for alle fagområder i alle land.

Et vesentlig moment for valg av organisering vil være legitimitet i forskningsmiljøene og nødvendig kompetanse til å håndtere denne typen saker i samarbeid med institusjonene. Det vil også være viktig at alle fagområder dekkes, ikke bare medisin. Regjeringen mener at Norges forskningsråd i samarbeid med de nasjonale forskningsetiske komiteene og Universitetsrådet/Høgskolerådet bør vurdere ulike løsninger for behandling av uredelighetssaker i Norge og legge fram et forslag for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet så snart som mulig.

6.3 Uavhengighet og samhandling

Våren 1997 ble det fremmet et forslag i Stortinget av representantene Manneråk, Lilletun og Sponheim (Dokument 8:58). Forslaget gikk ut på at det burde nedsettes et utvalg til å vurdere forskningens åpenhet, frihet og uavhengighet. Representantene pekte på at utvalgets mandat burde omfatte forskning finansiert både av Norges forskningsråd og av departementene. Representantene var i utgangspunktet mest opptatt av forholdet mellom offentlig oppdragsgiver og forskningsinstitusjon med hensyn til åpenhet og offentlighet. Da forslaget ble behandlet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen (Innst. S. nr. 221(1996–97)), sa komiteen at det i tillegg kan være grunn til å se nærmere på en del tilgrensende problemstillinger som særlig gjelder forskerens uavhengighet i forhold til oppdragsgiver, enten denne er det offentlige eller andre. Komiteen bad om at disse problemstillingene ble reist i forskningsmeldingen.

6.3.1 Offentlig forvaltning som oppdragsgiver

Det knytter seg en rekke etiske problemstillinger til forholdet mellom oppdragsgiver og forskningsinstitusjon/forsker og til samhandlingen mellom dem. Innenfor samfunnsforskning, og ikke minst i forholdet mellom offentlig forvaltning og forskning, blir disse problemstillingene spesielt tydelige. Men noen av de problemene som blir omtalt nedenfor, kan være like aktuelle på andre fagområder, for eksempel medisinsk forskning. Generelt kan vanskelige spørsmål grupperes omkring følgende tre stadier i prosessen:

• valg av problemstillinger ved igangsetting

• styring/påvirkning av innretning og konklusjoner underveis

• offentliggjøring og tolkning av konklusjonene og deres premisser.

I de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, jus og humaniora utarbeidet av NESH er det gitt en del anvisninger på god vitenskapelig praksis innenfor oppdragsforskning. Det understrekes bl.a. at oppdragsgiver har rett til å fastsette tema og rammer for oppdraget, så lenge disse ikke er i strid med de øvrige krav som stilles til forskningen. Men forskerens resultater skal ikke være påvirket av oppdragsgiverens interesser. Dette markerer en grense som i prinsippet er klar, men som det i praksis kan være vanskelig å holde fast ved. En bevisst tilpasning av konklusjoner for å tilfredsstille oppdragsgiver forekommer antakelig sjelden. Mer alminnelig er kanskje en gradvis «sosialisering» og opparbeidelse av forståelse for oppdragsgivers perspektiv gjennom langvarig samarbeid. En slik identifikasjon med oppdragsgiver vil kunne føre til en ubevisst tilpasning av resultatene.

Problemer kan oppstå i forbindelse med formulering av problemstillinger innenfor et gitt tema. Dels kan det være slik at viktige problemstillinger innenfor et område ikke blir utforsket, fordi ingen oppdragsgivere er interessert i å få belyst dem. Dels kan det være et problem dersom oppdraget formuleres for snevert, slik at det ikke gis rom for å belyse et spørsmål skikkelig. Ofte vil det forut for den endelige formulering av problemstillinger ligge en forhandlingsrunde om hvilke momenter som er relevante for oppdraget, der noen aspekter kan bli utdefinert av flere grunner.

Endelig vil bruken av forskningen og dens resultater kunne reise et eget sett med problemer. I retningslinjene fra NESH heter det bl.a.: «Forskerens interesse i publisering, og krav om forskningens etterprøvbarhet, tilsier at forskningsresultatene publiseres». Her kan det ligge vanskelige etiske spørsmål knyttet til forskerens ansvar i forhold til oppdragsgivers videre bruk av resultatene. Det vil ofte være vanskelig å vite hvor langt forskerens ansvar strekker seg. Mange vil si at bruken av resultatene ikke kan være forskerens ansvar. Oppdragsgiver kan ha mange hensyn å ta i retning av å holde resultater hemmelig. At forskningsresultater holdes helt eller delvis unna offentligheten fordi de går på tvers av oppdragsgivers interesser, er imidlertid ikke akseptabelt.

Spørsmålet om forskerens uavhengighet gjøres ofte til et spørsmål om ytre rammevilkår, og spesielt om tilstrekkelig og stabil grunnfinansiering av institusjonene. Det er viktig å sette diskusjonen om forholdet mellom oppdragsgiver og forsker inn i en større sammenheng, og økonomi er utvilsomt ett av flere momenter. Trygghet i arbeidsforholdet gjør at forskeren ikke trenger å skjele til utenforliggende hensyn. Men forskningens uavhengighet dreier seg like mye om å ha en skjerpet bevissthet omkring mulige snubletråder.

Offentlig forvaltning har ved flere anledninger blitt framhevet som de mest problematiske oppdragsgiverne, sett med forskernes øyne. Forvaltningen blir kritisert blant annet for å bestille bestemte resultater, hemmeligholde uønskede resultater og skjule politiske beslutninger under et dekke av forskning. Det er usikkerhet om hvor stort problemet er, men noe kan kanskje ha sin bakgrunn i ulik begrepsbruk. Begrepene forskning, utredning, konsulentbistand og forvaltningsstøtte brukes om hverandre. Det bør derfor skilles klarere mellom forskning – satt ut til en forskningsinstitusjon – og konsulentbistand, for eksempel i forbindelse med utarbeiding av dokumenter. I det første tilfellet bør det være selvsagt at oppdragsgiver har rett til å fastsette tema og rammer for oppdraget. For øvrig bør oppdragsgiver avholde seg fra enhver form for styring eller sensur. I det siste tilfellet bør en antakelig vurdere å engasjere vedkommende utreder i departementet for den tid oppdraget varer, slik at lojalitetsproblemet kan minimaliseres. Se ellers forslag til tiltak, kap. 6.3.2.

Forskning som blir utført for offentlige midler, bør som hovedregel bli gjort allment tilgjengelig. Det vises i denne forbindelse blant annet til St.meld. nr. 32 (1997–98) Om offentlighetsprinsippet i forvaltningen . I meldingen ble behovet for større åpenhet og innsyn i forvaltningen vurdert. I oppfølgingen av meldingen er det presisert at meroffentlighet skal utvises dersom det ikke foreligger et reelt og saklig behov for å unnta dokumentet, og at det foreligger et særlig behov for å utvise økt meroffentlighet for interne dokumenter som er mottatt fra for eksempel særskilte rådgivere eller sakkyndige. Forskningsrapporter vil kunne være slike dokumenter. Se ellers kap. 6.4 om åpenhet og innsyn.

6.3.2 Forslag til tiltak

Vi har ikke mye generell kunnskap om oppdragsforskning. Det er derfor behov for nærmere utredning av en del av de spørsmål som er nevnt i det foregående. På den ene siden er det behov for en oversikt over det faktiske omfanget av «oppdragsforskningen», over hvem som er kjøpere og selgere av slik forskning, og hvordan midlene fordeles. Dernest er det behov for en kartlegging av hva slags formelle avtaler som er i bruk, for eksempel om eiendomsrett til resultater. Endelig vil det være viktig å få mer kunnskap om de mer usynlige prosesser som kan skape avhengighet.

De skisserte problemstillingene ligger klart innenfor mandatene til de nasjonale forskningsetiske komiteene, og det bør derfor være disse komiteenes oppgave å utrede spørsmålene nærmere. Komiteene har allerede utformet et prosjekt som dekker noen av de nevnte problemstillingene. Prosjektet er planlagt satt i gang i 1999. Komiteenes utredning vil – på bakgrunn av tre konkrete eksempler – drøfte blant annet følgende problemstillinger:

• Hvilke forskjeller er det mellom fagområdene når det gjelder forskningens uavhengighet

• Hvordan bør man definere oppdragsforskning

• Hvordan kan man mer presist trekke en grense mellom forskning, utredning og konsulentvirksomhet

• Hvilke allmenne interesser er knyttet til oppdragsforskning

• Hva begrenser oppdragsgivers rett til fritt å disponere over forskningsresultater

• Hvilke krav til uavhengighet bør gjelde for henholdsvis forskning, utredning og konsulentvirksomhet.

Ett av hovedmålene med utredningen vil være å bidra til en konstruktiv diskusjon i forskningsmiljøene og i offentligheten om oppdragsforskning og forskningens uavhengighet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil vurdere resultatene av komiteenes prosjekt når de foreligger og vurdere om det da er behov for eventuelle tiltak eller ytterligere utredninger.

Når det gjelder offentlig forvaltning, ser det ut til å være behov for en avklaring av både oppdragsgiverrollen og forskerrollen og samhandlingen mellom dem. Som nevnt er det utarbeidet forskningsetiske retningslinjer for forskere innenfor samfunnsvitenskap, jus og humaniora. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil sørge for at disse retningslinjene blir gjort bedre kjent i forvaltningen. Mye taler for at noe mer spesifikke retningslinjer trengs for oppdragsgiverne, i dette tilfellet departementene. Det vil i så fall dreie seg om et sett av regler for for eksempel innhenting av anbud, utforming av forskningsoppdrag og offentliggjøring av resultater. Eventuelt kan det være aktuelt å lage en standardkontrakt, som kan sikre en mer koordinert opptreden fra departementenes side. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil ta initiativ til å lage slike retningslinjer for alle departementer i samråd med Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

6.4 Åpenhet, innsyn og formidling

En åpen offentlig debatt om forskningens mål, metoder og verdigrunnlag er nødvendig for å kunne ta stilling til dens resultater. En forutsetning for denne debatten er tilstrekkelig innsyn i hva forskere driver med. Regjeringen ønsker mest mulig offentlighet omkring forskningen og forskningsprosessen, fra finansiering og planlegging til publisering av konklusjoner.

Økt innsyn er påkrevd av flere grunner. En av de viktigste grunnene er at innsyn vil kunne virke tillitskapende. En annen er at innsyn vil kunne gjøre det mulig for verdidebatten og den politiske debatten å komme i forkant i stedet for i etterkant av utviklingen. Et tredje forhold som taler for åpenhet, er det faktum at det etter hvert brukes store ressurser både av offentlige og private midler til forskning. Samtidig kan det pekes på flere gode grunner til i gitte tilfeller å begrense innsynet. Blant annet kan nevnes forhold som produktutvikling og patentrettigheter, sikkerhetshensyn og personverninteresser. Det vil ofte være nødvendig å veie de ulike hensynene mot hverandre.

6.4.1 Holdninger til vitenskap og teknologi

Mange har i løpet av de siste årene uttrykt bekymring for ungdommens angivelig manglende interesse for forskning, og da spesielt tekniske og naturvitenskapelige fag. Man frykter at negative holdninger til denne typen forskning vil være med på å undergrave rekrutteringsgrunnlaget for fagene og generelt svekke forskningens stilling i samfunnet. Det er gjennomført en rekke studier av folks holdninger til vitenskap og teknologi, både i Norge og i andre land, og disse viser et mer komplisert bilde av virkeligheten. Et flertall av befolkningen i de fleste industrialiserte land gir faktisk uttrykk for stor interesse for vitenskap og teknologi – dette gjelder også ungdommen. Flertallet mener også at det offentlige bør støtte grunnforskningen. Men selv om vi generelt sett har en positiv holdning til forskning, stiller mange seg svært skeptiske til utviklingen innenfor enkelte fagfelt.

Det at vi interesserer oss for forskning, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at vi forstår hva denne forskningen innebærer. De færreste er i stand til å delta i en substansiell diskusjon om spesielle forskningsfelt og de følger disse har for samfunnet. Dette kan representere et demokratisk problem.

Som påpekt i kap. 2, bærer vitenskapens verden preg av fragmentering og oppsplitting i stadig nye underdisipliner. Stadig færre forsøker å skaffe seg et helhetsbilde over forskningens rolle og betydning, og debatten blir i stor grad overlatt til ekspertene innenfor det enkelte fagfelt. Samtidig har forskningen og teknologien en økende betydning for den enkeltes liv. Dette er spesielt problematisk når forskningen nærmer seg ulike etiske grenseposter. Det er nettopp da det er behov for en grundig og opplyst samfunnsdebatt.

Selv om ungdommen generelt sett er interessert i forskning, stiller mange seg tvilende til å velge en vitenskapelig karriere. Begrunnelsene er varierte: Noen tror en vitenskapelig karriere er spesielt vanskelig, andre at den ikke betaler seg, mens noen kan være fanget av relativt unyanserte forestillinger om hva en forsker eller ingeniør er. Slike holdninger har nok en del å si for rekrutteringssvikten innenfor enkelte teknologiske og naturvitenskapelige fag. Det er imidlertid grunn til å understreke at andre, mer pragmatiske, overveielser kan veie like tungt. Etter at Stortinget vedtok å innføre ekstra fordypingspoeng for realfag i videregående skole, gikk for eksempel søkningen til matematikk og fysikk markant opp. Det er likevel grunn til å ta problemet alvorlig. Både næringslivet og offentlig sektor trenger gode kandidater med blant annet naturvitenskapelig og teknologisk utdanning og forskerkompetanse. Det er behov for tiltak som gjør de unge oppmerksomme på de positive sidene ved en slik karriere.

Dersom målet er å øke interessen for og tilliten til vitenskap og teknologi, kan det pekes på flere veier å gå. En av dem er økte kunnskaper. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å øke befolkningens innsikt i forskning og teknologiutvikling gjennom utdanningssystemet, gjennom livslang læring, ved bruk av museer, biblioteker og teknologiparker og gjennom massemedier og ulike diskusjonsfora. Elevene og studentene skal gis innsikt i forskningens og teknologiens verdier og spesielt gjøres oppmerksomme på de spennende og kreative sidene ved dette arbeidet. I skolen bør både lærere og lærebøker gi et nyansert og realistisk bilde av forskningen og forskningens følger, dens betydning og begrensninger.

Norges forskningsråd har nedlagt et betydelig arbeid for å øke interessen for vitenskap og teknologi. Gjennom et tiltak som «Forskningsdagene» har Forskningsrådet bidratt til å sette forskning på dagsordenen over hele landet. Regjeringen legger spesielt stor vekt på at det arbeidet som er rettet mot barn og unge, blir videreført. Dette gjelder for eksempel den meget populære Nysgjerrigper-klubben, NRK-programmet Newton og Konkurransen Unge Forskere, som arrangeres i regi av Stiftelsen Ungdom og Forskning. For å bedre formidlingen av igangværende forskningsaktivitet til forskere, brukere og allmennheten har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gitt Norges forskningsråd i oppdrag å bygge ut et nasjonalt system for dokumentasjon av forskningsvirksomhet. Det vil bli opprettet en online database ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, som skal dokumentere igangværende og avsluttede forskningsprosjekter ved universitetene, høgskolene og andre forskningsinstitusjoner.

Forskerne må ta sterkere del i den offentlige debatten. Det må være et krav at de forsøker å presentere forskningen og forskningens konsekvenser i et språk som også er forståelig for ikke-eksperter. Dette innebærer blant annet at de må være villige til å diskutere sine resultater og de sosiale og etiske implikasjonene av sin forskning. Journalister i massemediene må dele dette ansvaret med forskerne. Institusjonene på sin side bør arbeide for mer popularisering av egen forskning og utvikling. Økte kunnskaper er likevel ikke nok; det kreves også flere institusjonelle mekanismer der forskere kan møte publikum. En slik møteplass kan være det nyopprettede Teknologirådet, med sine muligheter for å arrangere lekfolkskonferanser, se kap. 6.6. Denne typen konferanser gjør det mulig for den enkelte å delta i en debatt om teknologiske spørsmål uten å ha omfattende spesialkompetanse på området. Bioteknologinemnda og de nasjonale forskningsetiske komiteene har gode erfaringer med slik virksomhet og bør samarbeide med det nye rådet.

6.4.2 Holdninger til bioteknologisk forskning

Nyutviklet teknologi og nye produkter kan ofte møte stor motstand hos allmennheten; et eksempel fra vår tid er bio- og genteknologien. Denne motstanden bør tas på alvor og ikke avfeies som irrasjonell og grunnet på manglende kunnskap. Det har vist seg at holdninger og forventninger til for eksempel bioteknologi i liten grad bestemmes av viten. Tillit til de kontrollerende myndigheter og livssyn betyr mer. Økte kunnskaper om bioteknologi fører i første omgang til at flere danner seg en mening, enten denne går i positiv eller negativ retning, og således ikke nødvendigvis til økt aksept. Det er uheldig dersom motstand fører til at forskning og industri enten utvider hemmeligholdet eller trekker seg ut av dette fagområdet. På lang sikt vil en utvilsomt være bedre tjent med åpenhet.

I tillegg kreves det at risikoaspektene ved ny teknologi blir viet tilstrekkelig oppmerksomhet. Det gjelder ikke minst genteknologien, der vi har mangelfulle kunnskaper. Med denne usikkerheten blir etiske spørsmål viktigere enn ellers. De beslutninger som fattes, bør derfor gjøres med forsiktighet og helst være forberedt gjennom en omfattende etisk debatt, der alle berørte parter slipper til.

I den etiske debatten må en også ta hensyn til det som kan synes usannsynlig og som skaper angst. Dette tilsier at en ikke kan la industrien alene styre hvilke produkter som skal komme på markedet. Samtidig er det viktig å være klar over at det ofte er meget lang vei fra å forske på et område til å anvende de oppnådde resultatene i næringsvirksomhet. Det faktum at det forskes på et område, er ikke ensbetydende med at produkter basert på denne forskningen kommer på markedet.

I 1997 bad Stortinget om at Regjeringen sørger for at det blir etablert et program som sikrer uavhengig forskning på etiske problemstillinger samt langsiktige helse- og miljøvirkninger i forbindelse med genteknologi. Norges forskningsråd har i sin «Strategi for bioteknologi» uttalt at rådet vil styrke forskning som er knyttet til etikk og etiske aspekter ved risikovurdering, og integrere etikkaspektet i grunnleggende og anvendt bioteknologisk forskning. Rådet bør i tillegg vurdere om det bør etableres et eget tverrfaglig program på dette området.

6.4.3 Innsyn i medisinsk forskning

Medisinsk forskning spiller en stadig viktigere rolle for velferd og helse, se også kap. 4.4.3. Det gir denne forskningen en stigende grad av ansvar, både for konsekvenser av forskningen og for forvaltningen av samfunnets ressurser. Dette fører til at det både bør stilles økte krav til forskeres informasjonsansvar, og at forskere må akseptere en viss grad av eksternt innsyn. Innledningsvis under kap. 6.4 er nevnt en del generelle grunner for innsyn i forskning. Når det særlig gjelder medisinsk forskning, kommer også et annet hensyn inn, nemlig innsyn som kontrollmekanisme for å ivareta forsøkspersonenes helse.

Mye av den virksomheten som foregår innenfor medisinsk forskning, er lovregulert. Dermed vil også mulighetene for innsyn være nært knyttet til lover og forskrifter. Regelverket krever i de fleste tilfeller at forskningsprosjekter vurderes av mer eller mindre uavhengige instanser. Et eksempel er de regionale forskningsetiske komiteene. Det går fram av en utredning fra Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin (NEM) at innsynet likevel ikke er så omfattende som en kunne ønske. Blant annet kan det være vanskelig å få oversikt over hva slags forskning som er satt i gang, hvordan den er finansiert, og hvilke resultater den fører til.

Medisinsk forskning i Norge er finansiert og administrert på mange ulike måter. Kunnskapen om ulike prosjekter er derfor fordelt på mange aktører, og det varierer i hvor stor grad de ulike miljøene gjør rede for igangværende forskningsaktivitet. I denne forbindelse vil det være nyttig å ha oppdaterte og lett tilgjengelige prosjektkataloger. Norges forskningsråd har fått i oppdrag å bygge ut et nasjonalt system for dokumentasjon av forskningsvirksomhet, se kap. 6.4.1. Et slikt system vil være et godt instrument når eventuelle skjevheter i fordeling av forskningsressurser og underforskede områder skal vurderes. Samtidig bør det utarbeides oversikter over forskningsresultater i Norge som av forskjellige grunner ikke blir publisert. Dette vil blant annet kunne hindre unødig gjentakelse av forskning.

Et sentralt spørsmål er hvordan finansiering påvirker forskning. Blant annet kan det spørres om forskerne styres til å forske på områder der det stilles store midler til rådighet, for eksempel fra legemiddelindustrien. Det blir ofte hevdet at forskning er til gjensidig nytte for industri, forskere og pasienter. Det er ikke vanskelig å se at industri og forskere har betydelige egeninteresser her, ikke minst av økonomisk art, men for pasientene kan nytteverdien ofte være marginal. Forsøkspersonene – og samfunnet for øvrig – vil være tjent med større åpenhet på dette området. Uten innsyn i de økonomiske interessene vil det ikke være mulig å vurdere hva som er legitim verdiutveksling og hva som ikke er det. NEM foreslår derfor i sin utredning at de regionale forskningsetiske komiteene – på vegne av forsøkspersonene – får innsyn i hvordan den medisinske forskningen blir finansiert, og særlig legemiddelindustriens og forskernes økonomiske interesser. Regjeringen vil slutte seg til dette forslaget. Det understrekes at hensikten først og fremst er åpenhet omkring forholdene.

6.5 Forskningsetikk som system

6.5.1 Internasjonalt arbeid

I likhet med de fleste vestlige land har de nordiske landene Sverige, Danmark og Finland systemer av komiteer som vurderer alle medisinske forskningsprosjekter på mennesker. Disse landene har også nasjonale forskningsetiske komiteer for medisin. Nordisk Ministerråd har et eget bioetikkutvalg. Både de norske nasjonale komiteene, Bioteknologinemnda og andre relevante forskningsmiljøer i Norge ser på dette som en viktig nordisk plattform for informasjonsutveksling. Også de respektive nasjonale utvalg som gransker beskyldninger om vitenskapelig uredelighet, utveksler informasjon.

Den europeiske utviklingen er kjennetegnet av et stort mangfold av aktiviteter og institusjonelle løsninger. Økt oppmerksomhet omkring forskningsetikk har ført til at EUs femte rammeprogram legger mer vekt på etiske spørsmål enn før. Europarådet spiller en viktig og koordinerende rolle for informasjonsutvekslingen blant de europeiske landene innenfor bioetikk. Rådets bioetikkutvalg (CDBI) arrangerer kongresser og informasjonsmøter om ulike temaer. Europarådet har også en ledende rolle i samarbeidet med de baltiske og østeuropeiske landene i deres forsøk på å etablere et velfungerende system innenfor medisinsk forskningsetikk. Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin i Norge deltar aktivt i denne prosessen.

Den globale diskusjonen om etiske aspekter ved vitenskapelig virksomhet skjer først og fremst innenfor rammen av de mange disiplinspesifikke internasjonale vitenskapelige foreninger og sammenslutninger. Mange av dem har en eller annen form for etiske retningslinjer eller regler for god vitenskapelig atferd. Det er et utbredt ønske om mer enhetlige internasjonale retningslinjer, gjerne med adresse til flere og beslektede fagfelt. The International Council for Science (ICSU), som har 25 vitenskapelige unioner og 95 nasjonale vitenskapsakademier eller forskningsråd som medlemmer, har opprettet The Standing Committee on Responsibility and Ethics in Science (SCRES). Dette markerer et ønske om å sette forskningsetiske spørsmål på dagsordenen og å fremme den etiske dialogen mellom disiplinene og med offentligheten. Sekretariatet til SCRES er nå lagt til det Norske Vitenskapsakademi, men samlokalisert med de nasjonale forskningsetiske komiteene.

I UNESCO-sammenheng ser man også en tydelig markering av den vekten som tillegges etiske spørsmål knyttet til vitenskapelig forskning. Blant annet har UNESCO oppnevnt en verdenskommisjon for etikk og vitenskap, der Norge er representert både i selve kommisjonen og i de tre arbeidsgruppene for etiske spørsmål knyttet til energi, informasjonsteknologi og ferskvann. Kommisjonens første møte ble holdt i Norge i april 1999, bl.a. som en markering av den betydelige innsatsen som Norge har nedlagt i institusjonalisering av forskningsetikken.

Medisinsk forskningsetikk har i dag bred internasjonal tilslutning, selv om det kan være betydelige forskjeller i hvordan ulike land har valgt å etablere uavhengige forskningsetiske komiteer for vurdering av medisinsk forskning på mennesker. Arbeidet med dette drives særlig av Verdens legeforening, Verdens helseorganisasjon og The Council for International Organizations of Medical Sciences (CIOMS). I de senere år er det i tillegg tatt initiativ til å etablere internasjonale fora for å utvikle en felles forståelse for viktige emner, bl.a. World Congress of Bioethics og International Summit of National Bioethics Advisory Commissions.

6.5.2 De nasjonale forskningsetiske komiteene i Norge

Det er opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer for henholdsvis medisin (NEM), naturvitenskap og teknologi (NENT), og samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Komiteene oppnevnes av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og er nå inne i sin tredje oppnevningsperiode. Komiteene er uavhengige organer med rådgivende, koordinerende og holdnings- og debattskapende funksjoner. Hver komite har 11–12 medlemmer, som oppnevnes for tre år av gangen. Flertallet av medlemmene er forskere fra ulike fagområder, men i tillegg er det to lekrepresentanter i hver komite. Arbeidsoppgavene er å utforme etiske retningslinjer, avgi betenkninger og gi råd i enkeltsaker som forelegges dem. De avholder dessuten høringer, konferanser og seminarer om forskningsetiske spørsmål. Komiteene har et felles sekretariat.

Et viktig trekk ved komiteenes arbeidsform er kombinasjonen av lekfolkenes skjønn og faglig kompetanse. Høsten 1996 arrangerte komiteene i samarbeid med Bioteknologinemnda en såkalt lekfolkskonferanse om genmodifiserte matvarer. Et bredt sammensatt panel av lekfolk tok her stilling til en rekke sentrale spørsmål knyttet til innføring av slike matvarer på det norske markedet. Konferansens produkt var et sluttdokument der lekfolkene tok stilling til ønskeligheten av å innføre genmodifiserte matvarer. Dokumentet har fungert som et viktig innspill til den politiske debatten om temaet.

På det medisinske området har en regionale komiteer som vurderer enkeltprosjekter, se kap. 6.5.3. De nasjonale komiteene på de andre områdene gir også uttalelser om enkeltprosjekter på oppfordring. Deres prinsipielle syn er likevel at den etiske vurderingen av forskningsprosjekter innenfor samfunnsvitenskap og humaniora, og naturvitenskap og teknologi, primært bør foretas av de instanser som har ansvaret for forskningen. NESH har derfor utformet Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, jus og humaniora . Disse retningslinjene er tatt inn i opplæring av unge forskere ved mange sentrale forskningsinstitusjoner, blant annet universitetene. Ved søknadsvurdering i Norges forskningsråd blir det også foretatt en etisk vurdering, blant annet med utgangspunkt i «forskningsetisk sjekkliste» utarbeidet av NENT. Forskningsrådet kan rådføre seg med komiteene i de tilfellene der søknadene vurderes som tvilsomme. Komiteene samarbeider dessuten med Bioteknologinemnda, med Datatilsynet og andre organer i inn- og utland.

I St.meld. nr. 36 (1992–93) ble det uttalt at komiteene burde legge sterkere vekt på den debattskapende delen av sin virksomhet. Dette bør fortsatt være et viktig satsingsområde. Komiteene har god kontakt med forskersamfunnet, men det er behov for bedre kontakt med offentlig forvaltning, Stortinget og med allmennheten. Det bør blant annet vurderes å arrangere flere åpne møter, der aktuelle og potensielle forskningsetiske problemstillinger tas opp til debatt, og å involvere massemediene. Regjeringen mener også at komiteene bør kunne brukes som rådgivingsinstanser av flere enn forskerne. Blant annet vil departementene trenge rådgiving i forbindelse med sine forskningsoppdrag. Dette forutsetter at komiteene er tilstrekkelig kjent, og at de har tilstrekkelige ressurser.

I komiteenes mandat er det gitt uttrykk for at de skal være uavhengige organer. Dette innebærer at de utvilsomt må ha frihet til fritt å tolke sitt mandat ut fra egen, selvstendig vurdering, og at de ikke kan instrueres av andre innenfor sitt myndighetsområde. Forskningsetiske spørsmål vil ofte også være forskningspolitiske spørsmål. Selv om dette skaper uklare grenser, bør det ikke hindre komiteene i å ta opp saker som de mener er prinsipielt viktige. Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved om komiteene utelukkende bør konsentrere sin virksomhet om de prinsipielle spørsmål, eller om de bør få flere konkrete saker, slik mandatet også åpner for. Departementet er foreløpig kommet til at mandatet ikke bør endres på dette punkt.

6.5.3 De regionale forskningsetiske komiteene

Innenfor det medisinske området finnes det i Norge – som i andre vestlige land – et system av komiteer for forskningsetisk forhåndsvurdering av alle medisinske forsøk med mennesker. Det er en slik komite i hver helseregion. Grunnlaget for deres virksomhet er Helsinkideklarasjonen, som blant annet krever at forsøkspersoner ikke skal utsettes for alvorlig risiko, og at medisinsk forskning på mennesker forutsetter deres frie og informerte samtykke. Komiteene har en fri og uavhengig stilling, både i forhold til private interesser og til myndighetene. De er ikke hjemlet i lov. Det offentlige vil kunne få innsyn i deres arbeid både gjennom årsmeldinger og gjennom opplysninger om det enkelte prosjekt. Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM) koordinerer og veileder virksomheten.

Komiteenes oppgave er å sikre at de forskningsetiske sider ved prosjektene blir ivaretatt. De skal gi råd, men deres vurderinger er ikke formelt bindende. I praksis legger komiteene stor vekt på å ha en dialog med prosjektlederne. Denne arbeidsformen bidrar til at få prosjekter frarås som resultat av vurderingen. At komiteene ikke er forvaltningsorganer, innebærer også at de ikke har noen formelle sanksjonsmuligheter. Systemet bygger derfor på tillit mellom forskere og komiteene.

Det er grunn til å tro at noen prosjekter ikke blir lagt fram til vurdering. Ansvaret for dette må ligge i forskningsmiljøene. Også andre kan bidra til at den forskningsetiske vurderingen styrkes; blant annet bør de som finansierer og publiserer forskningen kreve at prosjektene blir forhåndsvurdert. Komiteene har hittil ikke hatt verken mandat eller kapasitet til å følge opp prosjektene med hensyn til endringer underveis og spørsmål om publisering. I NEMs utredning om innsyn er det foreslått at prosjektleder forplikter seg til å sende inn en sluttrapport til den regionale komiteen som har vurdert prosjektet. En slik sluttrapport vil kunne gi informasjon om publisering, negative funn og grunner til at et prosjekt eventuelt er avbrutt. For øvrig er det foreslått at de regionale komiteene bør få innsyn i forskernes økonomiske interesser i prosjektet, se kap. 6.4.3. Disse forslagene blir fulgt opp.

6.5.4 Styrking av komitesystemet

Regjeringen mener at de nasjonale og regionale komiteene er det sentrale apparatet for drøftelse av forskningsetiske spørsmål, og at de som sådan bør styrkes i form av økte ressurser. Komiteene bør på sin side fortsatt satse sterkere på utadrettet og debattskapende virksomhet. Etter å ha fungert i tre perioder bør de nasjonale komiteene evalueres, blant annet med sikte på å vurdere mandatet på nytt.

De regionale forskningsetiske komiteer for medisin er det viktigste instrumentet vi har for direkte kontroll med forsøk på mennesker. Regjeringen ønsker ikke å endre komiteenes status, men mener at de bør sikres bedre arbeidsbetingelser enn i dag. Flere arbeidsoppgaver og bedre oppfølging av prosjektene vil bety økt arbeidsbyrde for komiteene. Deres økonomiske situasjon er vanskelig i dag, og Regjeringen vil i forbindelse med de årlige budsjetter vurdere hvordan de kan sikres bedre langsiktighet og stabilitet i arbeidet.

6.6 Andre organer og samarbeidstiltak

6.6.1 Et norsk teknologiråd

Under behandlingen av Innst.S. nr. 7 (1996–97) vedtok Stortinget høsten 1996 å be Regjeringen legge fram en sak om etablering av et norsk teknologiråd. Teknologirådet ble oppnevnt 30. april 1999. Dets hovedoppgave vil være å sette i verk utredninger av muligheter og konsekvenser av ny teknologi, både for samfunnet og for den enkelte borger. Det skal formidle resultatene til Stortinget, øvrige myndigheter og til samfunnet generelt. Samtidig skal det aktivt stimulere til en offentlig teknologidebatt. Rådet bør selv velge problemstillinger og arbeidsmetoder. Imidlertid bør det legges vekt på metoder som trekker inn lekfolk i vurderingene. Såkalte lekfolkskonferanser vil kunne være en slik arbeidsmetode.

Ansvarsområdet bør ikke begrenses til særlige fagområder, men bør i utgangspunktet være ny teknologi på alle områder. Det er tidligere blitt pekt på at behovet er særlig stort innenfor bioteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Regjeringen har i tillegg framhevet helse-, miljø- og energiteknologi som aktuelle områder. Teknologirådet må samarbeide nært med de organer som allerede er opprettet innenfor de enkelte fagområdene, for eksempel Bioteknologinemnda og Senter for medisinsk metodevurdering. De organene som har tilgrensende oppgaver, bør sammen danne et nettverk for å utfylle hverandre. Det må presiseres at Teknologirådets ansvarsområde er mye videre enn de etiske aspekter ved ny teknologi. Rådet er heller ikke ment som noe kontrollorgan. Det skal først og fremst peke på fordeler og ulemper ved ny teknologi og som sådan være premissleverandør for en åpen debatt om teknologiens innvirkning på våre liv.

6.6.2 Verdinettet

Rådet for humanistisk forskning i det tidligere NAVF gav i 1990 ut en utredning om forskningsbehov innenfor etikk, «Forskning om etiske normer og verdier». Denne utredningen førte til at et tiårig tverrfaglig forskningsprogram – Etikkprogrammet – ble startet. Etikkprogrammet har vært i drift siden 1991 og er vedtatt forlenget med ett år fram til 2001. Programmet vil bli evaluert, men det er allerede nå klart at det er bygd opp en betydelig grunnlagskompetanse, og at mye ny kunnskap er frambrakt innenfor områdeetikken. Senere er det satt i gang mange prosjekter og programmer med etiske aspekter innebygd i seg.

Verdikommisjonen, som ble oppnevnt i januar 1998, har som ett av punktene i sitt mandat å medvirke til kunnskap om den verdimessige utviklingen i vår samtidskultur. Den skal også identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer vi står overfor og drøfte mulige svar på dem. For å bidra til det, er det bevilget midler til et «verdinett» over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett for 1999. Hensikten med verdinettet vil være å løfte fram den verdirelaterte forskningen som allerede er i gang, gjøre den mer eksplisitt og bygge nettverk mellom forskere på feltet. Hovedtyngden i arbeidet, som vil strekke seg over fem år, vil ligge på nettverksbygging, formidling og debatt, kombinert med enkelte nye prosjekter.

6.7 Oppsummering

Forskningens frihet må fortsatt ligge fast som et grunnleggende prinsipp. Men det vil være viktig å løpende vurdere balansen mellom forskningens frihet og samfunnets kontroll. Forskerne har et særlig ansvar, ikke minst når de beveger seg i grenselandet mot det etisk uakseptable, og de må være seg dette ansvaret bevisst. Denne balansen kan lett forrykkes. Ett av de viktigste virkemidlene for å opprettholde balansen mellom frihet og kontroll vil være at det føres en kontinuerlig og åpen debatt om forskningsetiske spørsmål. Dette vil være en oppgave som må fordeles på mange, både de nasjonale forskningsetiske komiteene, forskningsmiljøene og massemediene.

• Regjeringen mener at det ikke er aktuelt å foreslå noen vesentlig kursendring innenfor det forskningsetiske arbeidet og heller ikke nye institusjoner eller kontrollorganer. Det er viktigere at de institusjoner som er opprettet, får gode arbeidsvilkår. Likedan bør samarbeidet mellom dem bygges ut.

• Regjeringen ønsker derfor å styrke de nasjonale og regionale forskningsetiske komiteene. Komiteene bør på sin side satse sterkere på utadrettet virksomhet. De nasjonale komiteene bør evalueres etter sin tredje funksjonsperiode.

• Det bør utarbeides forskningsetiske retningslinjer på alle fagområder til hjelp for den enkelte forsker og for forskningsmiljøene. Dette er et ansvar for de nasjonale forskningsetiske komiteene. Institusjonene bør etablere egne forskningsetiske regler som er i samsvar med komiteenes retningslinjer og se til at disse følges.

• Regjeringen mener at en i første rekke bør satse på informasjon for å forebygge vitenskapelig uredelighet. Norges forskningsråd i samarbeid med de nasjonale forskningsetiske komiteene og Universitetsrådet/Høgskolerådet bør vurdere ulike løsninger for behandling av uredelighetssaker og legge fram et forslag for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

• Det er behov for en nærmere utredning av etiske problemer forbundet med oppdragsforskning. Dette vil være en oppgave for de nasjonale forskningsetiske komiteene. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil ta initiativ til å lage retningslinjer for departementenes rolle som oppdragsgivere for forskning.

• Regjeringen vil videreføre arbeidet med å styrke den allmenne forståelsen for forskningens betydning og med å øke befolkningens innsikt i forskning og teknologiutvikling

• Norges forskningsråd bør vurdere å etablere et tverrfaglig forskningsprogram om etiske aspekter i forbindelse med genteknologi.