2 Forståelse, status og målsettinger

2.1 Forskningens rolle i samfunnet

2.1.1 Det kunnskapsbaserte samfunnet

Når vi i dag hevder at vi lever i «kunnskapssamfunnet» og snakker om «den kunnskapsbaserte økonomien» tenker vi på vår tids økte krav til formalkompetanse og skolegang og på en teknologisk og kulturell utvikling som synes å gå raskere enn tidligere. Men alle samfunn er i en viss forstand basert på kunnskap. Bronsealdermennesket måtte ha detaljerte kunnskaper om natur og kultur for å kunne overleve. Hun eller han visste for eksempel langt mer om praktisk bruk av planter enn de fleste høyt utdannede mennesker i dagens Norge.

Langt ut i vårt århundre har mennesker med stor trygghet kunnet si at de var faglig utlærte. De ville selvfølgelig fortsatt lære gjennom sin daglige praksis, men de kjente de teknologiske rammene rundt sitt eget virke. I nyere tid har det oppstått en indre dynamikk i den kulturelle og teknologiske utviklingen som øker strømmen av nye oppdagelser, oppfinnelser og teknologiske forbedringer. Dette har gitt samfunnet nye virkemidler for å løse sentrale sosiale problemer og åpnet for nye former for internasjonal kommunikasjon og kulturutveksling. Nyskapingen har også hatt en enorm betydning for utviklingen av næringslivet og den økonomiske veksten i den industrialiserte verden. Alt dette skyldes et sammenfall av en rekke faktorer, herunder foretakenes innovasjonsvirksomhet i bred forstand, forskningsmiljøenes FoU-arbeid og nye og mer effektive former for kommunikasjon og kunnskapsutveksling.

Forskningsmiljøene bidrar med ny kunnskap, ny teknologi og nye metoder og sørger med det for å utvide grensene for hva det er mulig å tenke og mulig å gjøre. Forskningen avhjelper også kunnskapssamfunnets sterke behov for kontinuerlig læring.

Enhver institusjon eller bedrift som ønsker å holde seg oppdatert, må gjøre bruk av forskning – enten direkte, ved å bruke forskningsmiljøene i utviklingsarbeid og kunnskapsinnhenting eller indirekte, ved å hente inn forskningsbasert kunnskap integrert i litteratur, utstyr, tjenester og lignende. Dette forutsetter at man har ansatte som er i stand til å innhente, forstå og gjøre bruk av forskning. Det er følgelig et økende behov for mennesker med forskningskompetanse, også på arbeidsområder der de ansatte ikke skal forske selv.

Forskningsmiljøene er også med på å legge grunnlaget for samfunnsdebatten og er en medvirkende faktor i utviklingen av vår kultur. Effekten av denne virksomheten blir størst om man lykkes i å knytte forskningsmiljøene opp mot samfunnet for øvrig, for eksempel ved hjelp av utdanningssystemet og ved å bygge opp effektive kontaktnett mellom foretak, organisasjoner, offentlige institusjoner og FoU-miljøer.

Det er ingen klare grenser mellom grunnforskning og anvendt forskning. En forsker kan konsentrere seg om grunnleggende faglig nybrottsarbeid den ene dagen og bruke den samme kunnskapen i mer praktisk målrettet FoU-virksomhet den andre. Mye av den langsiktige, grunnleggende forskningen har da også overordnete praktiske målsettinger. Dette gjelder for eksempel nesten all medisinsk og teknologisk forskning.

Skal samfunnet ha glede av den forskningen som utføres ved forskningsinstitusjonene, er det viktig at miljøene får anledning til å drive med så vel langsiktig faglig kunnskapsoppbygging som anvendt forskning og utviklingsarbeid. Gjennom anvendt forsknings- og utviklingsarbeid kommer forskerne i nærmere kontakt med samfunnets behov og den teknologiske utviklingen som finner sted utenfor institusjonene. Dette samspillet drar også grunnforskningen nytte av. Gjennom det anvendte FoU-arbeidet yter samtidig universitetene, høgskolene og forskningsinstituttene uvurderlig hjelp til landets bedrifter og institusjoner.

2.1.2 Om langsiktighet og bruk av forskning

Mangfold og kreativitet

Forskerne utvikler sine teorier og utfører sine eksperimenter innenfor rammene av allerede eksisterende teorier, metoder og erfaringer. Av og til hender det imidlertid at forskeren ser noe som ikke passer innenfor slike rammer, men presenterer virkeligheten fra en ny og uventet synsvinkel. Det ligger en slik kreativ uforutsigbarhet i alle typer forskning og utvikling. Oppdragsforskningen er imidlertid underlagt strenge begrensninger når det gjelder tid og temaområder. Det er derfor en større sjanse for at man finner virkelig radikale nyvinninger innenfor den langsiktige grunnleggende forskningen.

Dette er en av grunnene til at en del av forskningen må være fri og forskerinitiert. Den frie forskningen gir forskeren rom til å forfølge sine egne ideer om hvor det er mulig å gjøre vesentlige oppdagelser. Kreativitet og nyskaping er et resultat av et fruktbart samspill mellom inspirasjon, hardt arbeid, brede kunnskaper og – ofte – lang tid. Dette gjelder for de store kunstnerne, og det gjelder for de gode forskerne. Derfor har da også samfunnet gitt forskerne ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene rom for fri utforsking av nye problemstillinger.

God grunnforskning gir oss en større palett å male med. Ved å sette opp alternativer til dagens praksis gir forskerne oss fleksibilitet og handlefrihet – en frihet til å velge løsninger vi ellers ikke ville ha fått øye på. Disse forskerne sikrer oss også en kunnskapsbase som kan brukes når vi skal løse uforutsette problemer i samfunnet. Dette forutsetter imidlertid at man har rike og allsidige forskningsmiljøer. Domineres forskningen for sterkt av én tankeretning, kan også vitenskapen virke begrensende.

Grunnforskningen kan bidra til radikale innovasjoner. Den forskningen som ledet fram til oppdagelsen av laseren, røntgenstrålene og spaltingen av atomet hadde for eksempel ikke praktiske siktemål i utgangspunktet. Grunnforskningen utvider samtidig kunnskapsgrunnlaget innenfor fagdisiplinene – kunnskap som forskningsmiljøene tar i bruk i mer praktisk orientert forskningsvirksomhet.

Forskningens resultater, et sammenfall av flere faktorer

Albert Einstein utviklet teorien bak laserstråler så tidlig som i 1917. Det var imidlertid først på 1950-tallet at man begynte å gjøre praktisk bruk av denne oppdagelsen, og på 1980-tallet ble de en del av vår praktiske hverdag gjennom blant annet CD-spillere og laserskrivere. Det kan altså ta meget lang tid før radikale oppdagelser som er gjort i grunnforskningsmiljøene, kan inngå i praktiske applikasjoner og prosesser.

Det er flere grunner til dette. For det første tar det lang tid å utvikle en ny forståelse av ulike fenomener. Et vitenskapelig sprang av denne typen fører gjerne til en lang periode der det tas små skritt. Teorien skal finpusses, bekreftes og korrigeres – gjennom nye studier og vitenskapelig debatt, gjennom grunnforskning og anvendt forskning. For det andre tar det tid før samfunnet for øvrig blir kjent med teorien og ser de praktiske mulighetene i oppdagelsen. Einstein hadde for eksempel liten grunn til å anta at laserstrålen kunne brukes til å avspille musikk.

For det tredje krever utviklingen av ny teknologi at flere tekniske løsninger faller på plass. På tross av oppdagelsen av laseren ville det ikke ha vært mulig å produsere CD-spillere i begynnelsen av vårt århundre; man hadde blant annet ikke adgang til de materialene og den datateknologien som var nødvendig for å framstille CD-plater og drivverk.

Endelig forutsetter innovasjon at det finnes kreative og fantasifulle mennesker som klarer å se nye muligheter der andre går i vante spor. Forløperne til Internett ble utviklet av forskere for forskere og skulle brukes til utveksling av forskningsdata. Det var studentene som oppdaget at nettverket også kunne brukes til annen informasjonsspredning og diskusjoner. Tanken bak verdensveven (world wide web) ble utviklet av en forsker ved CERN, primært som et middel til å formidle akademiske tekster. Rundt om i samfunnet var det imidlertid mange som så at dette var et instrument som kunne brukes til spredning av alle typer informasjon. I dag er veven full av fargerike nyhetstjenester, butikker, kunnskapsbaser og underholdning.

2.1.3 Om samspill

Den grunnleggende forskningen spiller en sentral rolle i kunnskaps- og teknologiutviklingen i samfunnet, men det er ikke dermed sagt at det nødvendigvis er denne som driver utviklingen framover. Forskerne og ingeniørene i de anvendt orienterte bedriftene og FoU-miljøene griper gjerne til slik forskning når de ikke kan få løst utviklingsproblemene sine på annen måte. Man kan strengt tatt ikke si at oppdagelsen av laserstrålen gav opphav til CD-spilleren. Snarere var det slik at behovet for et nytt digitalt lagringsmedium for musikk fikk forskerne og ingeniørene til å vurdere tekniske løsninger basert på bruk av laserstråler. Det er altså ofte ønsket om å utvikle bestemte produkter, prosesser og tjenester som er drivkraften. Grunnforskningen åpner imidlertid for muligheter som samfunnet kan dra nytte av.

Et foretak kan også komme et godt stykke på vei i sin innovasjonsvirksomhet uten å ty til forskning. Det kan forbedre eksisterende produkter og utvikle nye ved hjelp av relevant erfaring og eksisterende kunnskap. Men det hender ikke sjelden at foretakets egne ansatte og samarbeidspartnere står overfor utfordringer de ikke klarer å løse innenfor de eksisterende rammene. Da vender de seg gjerne til forskningsmiljøene for å få hjelp. Det samme gjelder for offentlig forvaltning. For eksempel hviler forvaltningen av ressursene innenfor natur, fiske og landbruk på en detaljert kunnskap om natur, dyr og økosystemer, og offentlige myndigheter på disse områdene opptrer som aktive og krevende brukere overfor foretak og forskningsinstitusjoner.

Forskningen kan først få praktiske følger når resultatene blir ført sammen med andre teknologiske, kulturelle og vitenskapelige nyvinninger. Det forutsetter naturligvis at det er god kontakt mellom forskningsmiljøene og samfunnet for øvrig. Det forutsetter også at innovatørene i samfunns- og næringslivet er i stand til å finne og forstå det som blir gjort i forskningsmiljøene, og at forskningsmiljøene er villige til å bruke sin kunnskap til å løse ulike teoretiske og teknologiske problemer som hindrer videre utvikling av et bestemt produkt eller en bestemt tjeneste.

Forskningsinstituttene har ofte den ekspertisen brukerne trenger. Instituttene kan trekke veksler på en detaljert innsikt i de relevante fagområdene og et stort kontaktnett. Veterinærinstituttet sitter for eksempel inne med spesialkompetanse på området dyrehelse som er etterspurt av så vel næringene som forvaltningen. De teknisk-industrielle instituttene, med SINTEF i spissen, har en helt sentral plass i norsk teknologiutvikling.

Andre ganger er det mer naturlig å ta kontakt med et universitet eller en vitenskapelig høgskole. Dette gjelder spesielt problemstillinger av en mer fundamental natur. Selv utpreget praktiske problemstillinger kan føre til behov for hjelp fra sterkt teoretisk orienterte grunnforskere. Hvis man ønsker å få utviklet modeller for hvordan olje og vann vil oppføre seg om de blir transportert i samme rørledning fra Nordsjøen, vil det være naturlig å ta kontakt med universitetenes matematikere og fysikere.

2.1.4 Om det økonomiske utbyttet av investeringer i forskning og utvikling

Tidligere gikk mange ut fra at kunnskapen hadde relativt liten økonomisk betydning, i hvert fall sammenlignet med innsatsfaktorer som arbeidsinnsats og kapital. I dag vet vi at kunnskap og teknologi hører til de viktigste drivkreftene i økonomien. 1 Grunnen til dette er blant annet at investeringer i kunnskap får langt større ringvirkninger enn for eksempel investeringer i maskiner. Kunnskapen kan riktignok bli avlegs, men den kan ikke «brukes opp».

Utbyttet av ny kunnskap blir tvert imot større jo flere det er som bruker den. Et foretak vil selv kunne høste store fordeler av en vellykket satsing på forskning og utvikling, kunnskap og kompetanse. Bedre produkter, prosesser og tjenester selger gjerne mer, og økt effektivitet i produksjonen kan bidra til å redusere kostnadene. Forsknings- og utviklingsarbeidet fører også til en generell kompetanseheving som bedriften også vil ha glede av i andre sammenhenger. Ikke sjelden må bedriften kunne utføre et minimum av FoU-arbeid for å kunne ta til seg og dra nytte av teknologi som er hentet inn utenfra.

Samfunnet som helhet kan tjene enda mer på nyvinningen. Kundene og brukerne får gjerne mer effektive og driftssikre produkter og tjenester, og den kunnskapen som foretaket har utviklet kan komme til anvendelse i andre sammenhenger. Den samfunnsøkonomiske avkastningen av en bedrifts investeringer i FoU er derfor gjerne langt større enn den bedriftsøkonomiske.

For bedriftene kan det være relativt risikabelt å investere i forskning og utvikling. Resultatene er på ingen måte gitt på forhånd. Dette fører da også til at mange bedrifter underinvesterer i FoU, noe samfunnet som helhet taper på. Dette er en av grunnene til at det offentlige tar ansvar for tiltak som bidrar til å øke næringslivets satsing på FoU.

Kunnskapsstrømmene i samfunnet er svært sammensatte og innfløkte, noe som gjør det vanskelig å beregne den totale avkastningen av FoU-investeringer. Alle slike beregninger må derfor tolkes som indikasjoner, ikke som absolutte tall. OECD har publisert en gjennomgang av ulike studier som viser at det samfunnsmessige utbyttet av FoU-investeringer i næringslivet generelt overgår det private utbyttet med mellom 50 og 100 pst. Resultatene fra de ulike undersøkelsene varierer imidlertid sterkt. Dette skyldes dels variasjoner i datagrunnlag og metodisk tilnærming, dels at de eksterne virkningene varierer sterkt fra bransje til bransje. Hva folk forstår og rapporterer som FoU, varierer dessuten mellom miljøer, bransjer og land. 2

Det første forsøket på å beregne forskningens samfunnsmessige verdi tillegges amerikaneren Zvi Griliches (1957/58). Han studerte hvordan en type hybrid mais, som var utviklet gjennom systematisk FoU og avlsarbeid, påvirket amerikansk landbruk. Han anslo den årlige samfunnsmessige avkastningen av FoU-investeringene til 35 til 40 pst. Lignende studier av andre innovasjoner i landbruket har resultert i lignende resultater. Den amerikanske forskeren Edwin Mansfield tok for seg 17 teknologiske innovasjoner i vareproduserende industri (1977). Han viste at det var en betydelig forskjell på privat avkastning og den samfunnsmessige avkastningen. Han anslo at den private avkastningen på FoU-investeringene var rundt 25 pst., den samfunnsmessige på hele 56 pst.

Helt siden slutten av andre verdenskrig har det vært gjort flere forsøk på å anslå forskningens og den teknologiske utviklingens betydning for økonomisk vekst på et mer overordnet nivå. Beregningen av den såkalte restfaktoren (eller «total faktorproduktivitet») mot slutten av 1950-tallet viste at det over perioder på flere tiår var umulig å forklare den økonomiske veksten ved hjelp av økningen i primærfaktorene kapital og arbeid alene. Den amerikanske økonomen Robert Solow antok at vel 85 pst. av den økonomiske veksten i USA i første halvdel av det 20. århundret ikke kunne forklares bare ut fra veksten i kapital og arbeid.

I 1958 fant de norske økonomene Odd Aukrust og Juul Bjerke at kun en tredjedel av veksten i norsk økonomi for den første halvdelen av dette århundret kunne tilskrives økt kapitalinnsats per arbeider. Resten måtte være ren produktivitetsvekst, noe de mente skyldtes teknologisk utvikling og høyere utdanning. Disse forskningsresultatene medvirket til økte investeringer i skoler og universiteter i Norge. 3 Nyere forskning viser at restfaktoren står bak mellom 25 og 50 pst. av veksten i økonomien. Nå kan nok denne restfaktoren tilskrives andre årsaker enn forskning og utvikling, men det er bred enighet om at man finner den viktigste årsaken i den teknologiske utviklingen. Det er derfor grunn til å hevde at forskning og utvikling er av helt avgjørende betydning for den økonomiske utviklingen.

2.1.5 Om forskningens kulturelle rolle

Forskningen har en sentral kulturbærende rolle som det er viktig å verne og stimulere. I vår egen så vel som i andre kulturer ligger ikke bare et nytteperspektiv, men også et sterkt ønske om en utvidet forståelse av verden omkring oss. Det er gjerne vektleggingen av denne utforskertrangen som ligger til grunn for ønsket om «forskning for forskningens egen skyld». Uttrykket kan imidlertid lett misforstås. Slik forskning skal ikke bare utføres for forskernes skyld, men for å imøtekomme hele samfunnets behov for ny erkjennelse.

Forskningen kan ikke gi oss en fullstendig og objektiv forklaring på alle fenomener. Virkeligheten er for kompleks og mangfoldig til at alt lar seg underordne menneskelige begreper og formler en gang for alle. Forskningen kan imidlertid bidra til å kaste nytt lys over naturen og kulturen, rive ned gamle fordommer, avklare misforståelser, og utvikle nye begreper og modeller som gjør oss bedre i stand til å forstå de fenomenene vi står overfor. Forskningen er derfor en kontinuerlig prosess.

Den moderne vitenskapen oppstod i grove trekk parallelt med det moderne demokratiet. Forskningen deler da også flere grunnleggende verdier med den moderne rettsstaten. Dette gjelder blant annet kravet om åpenhet overfor nye ideer, ønsket om en klar og fordomsfri debatt og kravet om at påstander skal kunne etterprøves og kontrolleres. Slik bidrar forskningen på den ene siden til å støtte opp om sentrale demokratiske verdier. På den annen side bidrar den til demokratisk debatt gjennom sine resultater. Miljø- og klimaforskningen spiller for eksempel en sentral rolle i miljøpolitikken. Den humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskningen kan bidra til å avsløre maktstrukturer og fordommer i samfunnet, og sørger for å videreformidle viktige verdier og tanker fra vår egen fortid og fra andre kulturer. Denne typen forskning kan også gi økt innsikt i, og forståelse for, nødvendige samfunnsmessige endringsprosesser.

Dette betyr ikke at forskningens kulturelle rolle er uproblematisk. Den opprinnelige visjonen for forskningen var ønsket om å skape et helhetlig bilde av virkeligheten. I dag er imidlertid forskningens virkeområde blitt så stort og omfattende at det knapt finnes noen forskere som klarer å utvikle en tenkning som dekker alle felt. I stedet blir fagområdene splittet opp i stadig flere underdisipliner, der enkeltforskerne arbeider med sin del av virkeligheten. Slik kan vår forståelse av verden lett bli oppstykket og usammenhengende, samtidig som behovet for tverrfaglig tenkning øker. Det arbeides for å motvirke denne tendensen, blant annet gjennom bruk av tverrfaglige miljøer og forskningsprogrammer.

Den vitenskapelige drømmen om en total forklaring av alle fenomener lever likevel videre. Den er en viktig drivkraft bak mange nyskapende forskeres jakt på ny viten, og bidrar også til å motvirke noe av den fragmenteringen som er omtalt ovenfor. Men naturvitenskapens idealer om objektivitet, distanse og helhetlige forklaringer kan også få uheldige kulturelle følger, i hvert fall om de på en unyansert måte legges til grunn for oppfatninger av hvordan livet bør leves og samfunnet organiseres. Det har for eksempel eksistert flere politiske regimer som har brukt vitenskapelige eller kvasivitenskapelige forestillinger for å oppnå kontroll og ensretting.

Vitenskapshistorien kan videre vise til en rekke eksempler der man har forsøkt å forklare de fleste fenomener ut fra en faktor, for deretter å føre teorien ut i praksis. I mellomkrigstiden var det for eksempel mange som reduserte menneskelig atferd og helse til et spørsmål om arv. Også norske forskere kunne i alvor hevde at alt fra kriminelle avvik til alternative levemåter skyldtes arvelige egenskaper, og at «problemene» best kunne løses gjennom tvangssterilisering. Teoriene var delvis et resultat av tidens fordommer og rasisme, delvis en medvirkende årsak, og viser hvordan vitenskapelige teorier også kan føre til overgrep.

Det har vært hevdet at vitenskapen tapte sin «uskyld» med atombomben. Man kan ikke lenger bruke forskningens idealer om objektivitet og upartiskhet til å dekke over det faktum at forskningsresultater under gitte forhold kan få alvorlige negative følger for både mennesker, natur og samfunn. Dette understreker hvor viktig det er med en åpen forskningsetisk debatt både i og utenfor forskningsmiljøene.

Den vitenskapelige kulturen inneholder en rekke kontrollmekanismer som skal bidra til nyansering og motforestillinger, slik som debatten i de vitenskapelige tidsskriftene. Beslektede problemstillinger blir dessuten behandlet av ulike forskere og i ulike disipliner, noe som fører til et meningsmangfold som gjør at det blir vanskeligere å undertvinge virkeligheten én og bare én modell. Så lenge forskerne og samfunnet er bevisst de vitenskapelige idealene og metodene, kan forskningen fungere som et av samfunnets viktigste bolverk mot ensretting, misbruk og undertrykkelse.

Forskningens betydning for vår kultur, vår velferd og livskvalitet har vært enorm. Sykdommer som tidligere kunne utrydde store deler av befolkningen, er redusert til fotnoter i lærebøkene. Nye former for samferdsel og kommunikasjon har gitt økt handel og et nytt forhold til andre kulturer. Teknologien har gitt økt velstand og nye muligheter. Skal man vurdere forskningens og utviklingsarbeidets kulturelle betydning i vid forstand, må slike eksempler framheves. I så fall kan det neppe være noen tvil om at forskningen representerer et av våre fremste samfunnsgoder, og at den fortjener samfunnets støtte.

2.2 Status for norsk forskning og utvikling

2.2.1 Samlet FoU-innsats og internasjonale sammenligninger

Norge brukte til sammen 18,2 mrd. kroner på forskning og utvikling i 1997. Dette er en økning på 2,3 mrd. kroner i løpende kroner i forhold til 1995, det vil si en reell økning på 6,5 pst. Dersom man ser på utviklingen over tid, er stadig flere ressurser blitt brukt på FoU i Norge. Målt i faste 1990-priser har satsingen økt med 24 pst. siden 1987.

Internasjonale sammenligninger viser imidlertid at den norske FoU-innsatsen ligger tilbake for en del land vi vanligvis sammenligner oss med. Det er OECD som samler inn og publiserer statistikk som sammenligner forskningsinnsatsen i medlemslandene. Statistikken bygger på den såkalte Frascati-manualen, der OECD har gitt retningslinjer for registrering og klassifisering av FoU-virksomhet, se tekstboks 2.1. Slike internasjonale sammenligninger inneholder likevel en viss grad av usikkerhet. Det kan for eksempel være forskjeller landene imellom både når det gjelder innsamling av data og bruk av OECDs definisjoner av FoU-virksomhet.

Den vanligste måten å sammenligne FoU-innsatsen på er å se på landenes samlede FoU-utgifter i prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). I 1995 utgjorde de norske FoU-utgiftene 1,71 pst. av BNP. Det var lavest av de nordiske land, bortsett fra Island. Blant alle 28 OECD-land lå Norge på en 11. plass. Sverige toppet listen med en FoU-innsats på 3,59 pst. av BNP, mens gjennomsnittet for OECD-landene lå på 2,15 pst. For 1997 foreligger det ingen fullstendig oversikt over alle OECD-landene. For Norges del viser FoU-statistikken for 1997 at den norske FoU-innsatsen har gått ned til 1,68 pst av BNP. Samtidig har både Sverige, Finland og Danmark økt sin FoU-innsats i forhold til BNP. Figur 2.1 viser utviklingen i FoU-innsats i pst. av BNP for utvalgte OECD-land.

Kilde: NIFU, OECD Main Science and Technology Indicators 1998–2

Det kan reises flere innvendinger mot å bruke FoU-utgifter i prosent av BNP (BNP-indikatoren) som indikator på landenes samlede FoU-innsats:

• Denne størrelsen påvirkes av forhold som ikke er direkte knyttet til FoU-virksomhet. For Norges del vil for eksempel verdien av olje- og gassproduksjonen og variasjonen i den ha stor innvirkning på BNP-nivået, og dermed på FoU som andel av BNP.

• OECD beregner BNP-indikatoren på grunnlag av et såkalt veid gjennomsnitt. Det vil si at de største økonomiene teller mest. Dersom man isteden legger sammen FoU- andelene for hvert enkelt medlemsland og deler på antall land, vil OECD-gjennomsnittet for 1995 utgjøre 1,6 pst. Men denne sammenligningen er heller ikke uproblematisk. Når man bare beregner gjennomsnittet av landenes FoU-andeler, vil små land med lave FoU-utgifter telle like mye som store land med stor forskningsinnsats. Således vil for eksempel USAs samlede FoU-innsats på 1 484 mrd. kroner telle like mye som Portugals FoU-innsats på 4,8 mrd. kroner. Opptak av nye OECD-land, som Mexico, Korea og Ungarn, bidrar også til å redusere gjennomsnittet ved denne beregningsmåten.

• BNP-indikatoren tar ikke hensyn til forskjeller i landenes næringsstruktur og størrelsen på industriell sektor. I land med store foretak innenfor forskningsintensive bransjer, som for eksempel bilindustri, er det naturlig at det brukes mer penger på forskning enn i land med mer råvarebaserte næringer. Dersom man isteden sammenligner landene næring for næring, får man et annet bilde av FoU-innsatsen. STEP-gruppen har for eksempel benyttet en modell der alle landene antas å ha en gjennomsnittlig OECD-næringsstruktur. Etter en slik beregningsmodell viser det seg at Norge hevder seg godt innenfor mange bransjer. Beregningen bygger på tallmateriale fra 1991 og 1993.

En annen måte å beregne FoU-innsatsen på er å se på FoU-utgiftenes størrelse i forhold til folketallet (FoU per capita). I motsetning til BNP-indikatoren påvirkes ikke denne av den generelle nasjonaløkonomiske utviklingen, samtidig som den tar hensyn til de ulike landenes størrelse. Norge brukte 3660 kroner per innbygger på FoU i 1995. Dette plasserte Norge som nr. 10 blant OECD-landene. Gjennomsnittet for OECD-landene i 1995 var på 3740 kroner per innbygger. Siden 1993 er Norge blitt passert av både Finland, Danmark og Nederland når det gjelder FoU-innsats per innbygger. Tallene for 1997 gir foreløpig ikke grunnlag for fullstendige internasjonale sammenligninger, men det kan fastslås at Norge sakker ytterligere akterut i forhold til Sverige, Finland og Danmark.

Dersom man ser på Norges stilling når det gjelder andel av BNP per innbygger, viser det seg at Norge ligger som nr. 3 blant OECD-landene (i 1995), bare slått av USA og Sveits. Blant de landene som har høyest andel av BNP per innbygger, er det bare Norge og Canada som skiller seg ut med en forholdsvis lav FoU-innsats.

Kilde: OECD

Endelig kan man også måle FoU-innsatsen ved å se på utførte FoU-årsverk i forhold til antall sysselsatte. I 1995 ble det utført 11 FoU-årsverk per 1  000 arbeidstakere i Norge. Dette var over EU-gjennomsnittet på 9,4, men under gjennomsnittet for Norden, som lå på 12,7 årsverk i 1995.

I internasjonale sammenligninger er det likevel BNP-indikatoren som benyttes mest for å sammenligne landenes samlede FoU-innsats. BNP-indikatoren gir uansett et bilde på hvor mye forskning og utvikling utgjør av nasjonens samlede verdiskaping. En økning i BNP behøver dermed ikke å bety en lavere FoU-andel dersom økningen følges av en tilsvarende opptrapping i FoU-innsatsen. Finlands FoU-innsats økte for eksempel fra 2,2 pst. av BNP i 1993 til 2,7 pst. i 1997, samtidig som landets BNP økte med 20,5 pst. Til sammenligning hadde Norge en BNP-vekst på 19,5 pst., mens FoU-innsatsen gikk ned fra 1,71 pst. til 1,68 pst. i samme periode.

2.2.2 Hvordan finansieres forskningen?

FoU-statistikken for 1997 viser at næringslivet er den største finansieringskilden i Norge med 8,9 mrd. kroner, det vil si 49 pst. av den totale FoU-innsatsen. Det offentlige bidrar med 7,7 mrd. kroner eller 42 pst. av den totale FoU-innsatsen, mens 1,6 mrd. kroner (9 pst.) kommer fra utenlandske og andre kilder.

Kilde: NIFU, SSB

2.2.2.1 Om offentlig finansiering av forskning

Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) foretar hvert år en analyse av de samlede bevilgninger til forskning og utvikling over statsbudsjettet. Analysen omfatter både bevilgninger som går direkte til forskning, og bevilgninger som går til andre hovedformål, men der forskning inngår som en del av formålet. I sistnevnte tilfelle må det altså beregnes en «FoU-andel» for hvert enkelt formål. Statsbudsjettanalysen for 1998 viser at offentlige kilder bevilget ca. 8,8 mrd. kroner til forskning og utvikling. Disse midlene kom fra 16 departementer og ble finansiert over ca. 130 kapitler på statsbudsjettet. Denne omfattende oppsplittingen av de offentlige FoU-bevilgningene gjenspeiler det såkalte sektorprinsippet, der hvert departement i stor grad er ansvarlig for finansieringen av forskning innenfor sin sektor.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) har koordineringsansvaret for forskningspolitikken, og forvaltet i 1998 nærmere halvparten av de statlige FoU-bevilgningene. Nærings- og handelsdepartementet (NHD) fulgte deretter med 14 pst. av FoU-bevilgningene. Endringer i departementsstrukturen gjør det vanskelig å sammenligne styrkeforholdet mellom departementene over tid. I den siste tiårsperioden kan det imidlertid påpekes en vekst i KUFs FoU-bevilgninger. Denne veksten henger hovedsakelig sammen med at bevilgningene til universiteter og høgskoler har økt som følge av den sterke veksten i studentantallet. I tillegg finansieres kontingenten til Norges deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning over KUFs budsjett.

Kilde: NIFU/Statsbudsjettanalysen 1998

Figur 2.4 viser fordelingen av statlige FoU-midlene på departement. Dette gir imidlertid ikke et helt korrekt bilde av departementenes prioritering av forskning. Dersom man skiller mellom «rene» og «sammensatte» FoU-bevilgninger, viser det seg at over halvparten av de offentlige FoU-bevilgningene er «sammensatte FoU-bevilgninger» eller midler som inngår i andre hovedformål enn forskning og utvikling. Disse midlene fordeles ut fra andre hensyn enn forskningspolitiske prioriteringer. Således er for eksempel 95 pst. av Arbeids- og administrasjonsdepartementets FoU-bevilgninger midler som inngår i Statsbyggs byggevirksomhet. Likeledes er over halvparten av Forsvarsdepartementets FoU-midler knyttet til materiellanskaffelser. Store deler av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets FoU-midler er også «sammensatte» idet om lag 70 pst. av midlene inngår i grunnbevilgningene til universiteter og høgskoler.

De «rene» FoU-bevilgningene kan anslås til om lag 4,3 mrd. kroner i 1998, og av disse midlene ble godt over halvparten kanalisert gjennom Norges forskningsråd. Av de øvrige «rene» FoU-bevilgningene gikk bortimot 800 mill. kroner til internasjonalt FoU-samarbeid.

Den norske finansieringsmodellen viser et forskningssystem med en høy grad av ansvarsdeling på departementsnivå, mens det er en sterk samordning på forskningsrådsnivå. I internasjonal sammenheng er dette systemet i en særstilling i og med at en så stor del av de offentlige FoU-midlene kanaliseres gjennom ett forskningsråd. De fleste andre land har flere forskningsråd, der hvert råd ofte har som hovedoppgave å finansiere grunnforskning innenfor én bestemt sektor. Norges forskningsråd dekker flere fagområder og sektorer, samtidig som rådet finansierer både grunnforskning og anvendt forskning.

Fordeling og kanalisering av offentlige FoU-bevilgninger er nærmere behandlet i kap. 7.1.

2.2.2.2 Om næringslivets finansiering av forskning

Samlede FoU-utgifter finansiert av den norske foretakssektoren 4 i 1995 tilsvarte 0,85 pst. av BNP. Samme år var gjennomsnittet for OECD-landene 1,3 pst. Når det norske næringslivets FoU-innsats er så vidt lav sammenlignet med andre land, ligger mye av årsaken i at Norge har en næringsstruktur som i stor grad preges av råvarebaserte næringer. Slike næringer er tradisjonelt lite FoU-intensive, også internasjonalt. For eksempel skjer en stor del av norsk verdiskaping i petroleumssektoren, der FoU-innsatsen er lav i forhold til bruttoproduksjonsverdien. Videre domineres norsk næringsliv av mange små og mellomstore bedrifter som ofte har begrensede muligheter til å satse på forskning og utvikling.

Fram til 1987 var det en betydelig vekst i norsk næringslivs FoU-utgifter. I perioden 1987 til 1993 var det imidlertid stagnasjon, og delvis nedgang i disse utgiftene. Fra 1993 til 1995 var det en reell vekst på 1 pst. 5 , og fra 1995 til 1997 var det en realvekst på 9 pst. Mye av veksten i den siste perioden skyldes at det har vært en klar økning i FoU-innsatsen til de tjenesteytende næringene, spesielt innenfor forretningsmessig tjenesteyting og databehandling. Kostnadene til FoU var her hele 2,2 mrd. kroner i 1997, og i løpende kroner utgjør det en økning på over 1 mrd. kroner i forhold til 1995.

Som i de fleste andre land er det en sterk konsentrasjon om noen få store enheter. I 1995 stod de ti største konsernene/foretakene for 46 pst. av egenutført FoU i næringslivet, mens de 50 største stod for 72 pst.

Et hovedtrekk ved det norske næringslivet er at det domineres av næringer med lav FoU-intensitet, så som metallvarer, treforedling og næringsmidler. Av de ti største foretakene (etter omsetning) i 1997 var det bare ett (Telenor) som hadde en FoU-andel som oversteg 2 pst. av omsetningen. De største norske bedriftene finnes altså innenfor næringer med tradisjonelt lav FoU-intensitet.

Når det gjelder de mest FoU-intensive bransjene i Norge, ligger FoU-andelen til dels høyere enn i tilsvarende bransjer i andre land. Dette gjelder for eksempel farmasøytisk industri, kontormaskiner, elektronisk utstyr og instrumenter. Undersøkelser basert på tallmateriale fra 1991 og 1993 tyder på at norske bedrifter generelt synes å befinne seg på omtrent samme nivå som utenlandske enheter av samme størrelse og fra samme industri eller næringsgren.

2.2.3 Hvor utføres forskningen?

I Norge opererer man med tre forskningsutførende sektorer. Av de totale FoU-ressurser i 1997 ble bortimot 8,6 mrd. kroner (47 pst.) brukt i næringslivet, ca. 4,8 mrd. kroner (26 pst.) i instituttsektoren og drøyt 4,8 mrd. kroner ( 27 pst.) ved universiteter og høgskoler. Næringslivet er altså den største sektoren også når det gjelder utføring av FoU-aktivitet.

Figur 2.3 viser at næringslivet selv finansierer mesteparten av den FoU-virksomhet som utføres i egen sektor. Universitets- og høgskolesektoren omfatter universitetene, universitetssykehusene, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler. Denne sektoren er i stor grad finansiert gjennom statlige midler. Instituttsektoren har en særlig stor betydning i Norge. Sektoren omfatter forskningsinstitutter og institusjoner med FoU-virksomhet utenfor næringslivet og universitets- og høgskolesektoren. Disse institusjonene finansieres både av offentlige midler og midler fra næringslivet.

I 1997 deltok omtrent 44  000 personer i forskning og utviklingsarbeid i Norge. Av disse var 20  000 ansatt i UH-sektoren, om lag 10  000 befant seg i instituttsektoren, mens de resterende 14  000 var ansatt i næringslivet. Disse utførte til sammen 25  000 FoU-årsverk. Utover 1990-tallet har det vært en merkbar økning i FoU-personalet både i UH-sektoren og i næringslivet. I instituttsektoren har det derimot vært en svak nedgang i FoU-personalet.

Forskning og utvikling innenfor universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren er nærmere beskrevet i henholdsvis kap. 3.2 og kap. 3.3. FoU i næringslivet er omtalt i kap. 4.2.

2.2.4 Hva slags forskning har vi?

Forskning deles inn i tre aktivitetstyper: grunnforskning , anvendt forskning og utviklingsarbeid , se tekstboks 2.1. Av de totale driftsutgiftene til FoU i 1997 gikk 2,7 mrd. kroner (16 pst.) til grunnforskning, 5,9 mrd. kroner (36 pst.) til anvendt forskning og 7,9 mrd. kroner (48 pst.) til utviklingsarbeid.

Ser man utviklingen over tid, viser det seg at grunnforskningens andel er gått ned fra 23 pst. i 1970 til 16 pst. i 1997. Samtidig har anvendt forskning økt fra 31 pst. i 1970 til 36 pst. i 1997. Andelen utviklingsarbeid har i hele perioden variert mellom 40 og 50 pst., og lå i 1997 på 48 pst. Siden 1995 kan man også påpeke en nedgang på 2 prosentpoeng i andelen anvendt forskning, mens andelen utviklingsarbeid har økt tilsvarende.

Tallene for 1997 viser at 74 pst. av grunnforskningen blir utført i universitets- og høgskolesektoren. Mesteparten av den øvrige grunnforskningen blir utført i instituttsektoren (20 pst.), mens næringslivets grunnforskning bare utgjør 6 pst. Nesten halvparten (47 pst.) av den anvendte forskningen utføres i instituttsektoren, mens universitets- og høgskolesektoren og næringslivet bidrar med rundt 26 pst. hver. Av utviklingsarbeidet utføres 76 pst. i næringslivet. Instituttsektoren har her en andel på 16 pst., mens resten, rundt 8 pst., utføres i universitets- og høgskolesektoren. Figur 2.5 viser driftsutgifter til FoU i 1997 etter sektor for utførelse og aktivitetstype.

Kilde: NIFU, SSB

Sammenlignet med andre OECD-land har grunnforskningen en svak posisjon i Norge. Dette til tross for at Norge har en forholdsvis høy andel offentlig finansiert FoU og en sterk universitets- og høgskolesektor. Den anvendte forskningen har derimot en sterk posisjon i Norge. Bare Island har en høyere andel anvendt forskning. Når det gjelder utviklingsarbeid, ligger Norge i et mellomsjikt blant OECD-landene.

Den relativt sterke nedgangen i andelen grunnforskning bør blant annet ses i sammenheng med at en økende andel av den totale FoU-aktiviteten i løpet av den siste 25-årsperioden er blitt utført i næringslivet. Dette har gitt seg utslag i grunnforskningsandelen ettersom næringslivet generelt bruker lite ressurser på slik forskning.

2.2.5 Fagområder

Det er vanskelig å foreta en nøyaktig fordeling av den samlede norske FoU-aktiviteten på fagområder. Dette skyldes at den forskning og utvikling som foregår i næringslivet, ikke deles inn i tradisjonelle fagområder. Det har vært vanlig å betrakte mesteparten av næringslivets FoU-aktivitet som teknologisk preget utviklingsarbeid.

Innenfor universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren er det derimot mulig å foreta en fordeling av FoU-aktiviteten på fagområder. Ser man disse to sektorene samlet, er det teknologi (25 pst.) og matematikk/naturvitenskap (21 pst.) som utgjør de største fagområdene. Fra 1970 og fram til slutten av 1980-tallet var det en betydelig realvekst i driftsutgiftene til FoU innenfor disse fagområdene. Utover 1990-tallet har imidlertid utviklingen stagnert og tidvis gått over til en nedgang. Et annet sentralt trekk er at samfunnsvitenskap har opplevd en jevn vekst i hele perioden 1970 til 1997. Samfunnsvitenskap er nå det tredje største fagområdet og stod i 1997 for 19 pst. av driftsutgiftene til FoU i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren.

Kilde: NIFU, SSB/FoU-statistikk

Dersom man slår sammen næringslivets FoU med fagområdene teknologi og matematikk/naturvitenskap, ser man at disse fagområdene til sammen står for bortimot 72 pst. av de samlede driftsutgifter til FoU. I et internasjonalt perspektiv er det særlig samfunnsvitenskapenes store andel av driftsutgiftene som kjennetegner Norge. Dette er et trekk man finner igjen også i andre nordiske land, men det er særlig framtredende i Norge. Samtidig har medisin en forholdsvis svak posisjon i Norge, også i nordisk sammenheng.

2.2.6 Utbyttet av forskningen

Det er betydelig vanskeligere å måle resultatene av forskning enn å måle innsatsen i form av for eksempel kostnader og antall årsverk. Likevel finnes det indikatorer som kan si oss noe om forskningens kunnskapsproduksjon. To slike indikatorer er omtalt nedenfor.

2.2.6.1 Publiseringer og siteringer

Antall publiserte vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrifter kan gi et uttrykk for aktivitetsnivået og kvaliteten i forskningen. I 1996 ble det publisert om lag 1  000 artikler per mill. innbyggere i Norge. Norge plasserer seg dermed i et mellomsjikt i OECD-sammenheng, men et godt stykke bak både Sverige, Danmark og Finland.

Kilde: Institute for Scientific Information/National Science Indicators

Dersom man ser på hvor ofte de enkelte artiklene blir sitert, kan man få et visst inntrykk av forskningens gjennomslagskraft i internasjonal sammenheng. For Norges del gjenspeiler antallet siteringer stort sett omfanget av det totale antallet publiseringer. Ved en rangering av OECD-landene kommer Norge likevel noe dårligere ut når det gjelder siteringer enn når man teller antall publikasjoner (15. plass for siteringer mot 10. plass for publikasjoner).

Slike bibliometriske indikatorer må imidlertid behandles med varsomhet. Landene har ulike fagprofiler, og den statistikken som er benyttet ovenfor skjuler store forskjeller mellom de enkelte fagfeltene. Videre er det store forskjeller på fagfeltene med hensyn til publiseringstradisjoner og antall internasjonale tidsskrifter. Innenfor matematikk, naturvitenskap og medisin er det for eksempel et stort utvalg internasjonale tidsskrifter, mens det finnes langt færre innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Dette får selvsagt også innvirkning på siteringshyppigheten.

2.2.6.2 Patentering

Patenter benyttes i hovedsak til å offentliggjøre og beskytte eneretten til produkt- og prosessinnovasjoner. Patentdata kan derfor brukes som en indikator på aktivitets- og kvalitetsnivået innenfor teknologisk FoU. Det bør imidlertid understrekes at patentdata ikke gir et fullstendig uttrykk for omfanget og resultatene av FoU-aktiviteten. Blant annet er denne indikatoren begrenset til å registrere produkter og prosesser som anses egnet eller nødvendig å patentere. I en del tilfeller kan det vise seg unødvendig å patentere en produkt- eller prosessinnovasjon fordi innovasjonen beskyttes best med andre metoder. Her er det store variasjoner både mellom land og næringer.

I internasjonal sammenheng leveres det relativt få norske patentsøknader i Norge (hjemmesøknader). Ser man på antall hjemmesøknader i forhold til innbyggertallet, lå Norge bak både Sverige, Finland og Danmark i 1994. Siden 1987 har antall norske hjemmesøknader økt med 18 pst. Dette er en relativt høy vekst i OECD-sammenheng, men veksten har ikke vært høyere enn gjennomsnittet for de nordiske landene.

Antall norske patentsøknader i utlandet er imidlertid firedoblet mellom 1987 og 1994. Mye av denne veksten kan forklares ved at det har vært en generell tendens til økt internasjonal teknologispredning. I OECD-sammenheng er det likevel bare Finland som har hatt en sterkere økning i internasjonale søknader siden 1987. Antall norske patentsøknader i USA har også økt betydelig i perioden 1991 til 1995 sammenlignet med perioden 1981 til 1985. Her har imidlertid den samlede veksten i internasjonale patentsøknader vært høyere enn den norske. Det er særlig Finland og Japan som har økt antall patentsøknader i USA i denne perioden.

Mye av årsaken til det relativt beskjedne antallet norske patentsøknader ligger i den norske næringsstrukturen. De næringer som har størst tilbøyelighet til å benytte patenter til å beskytte innovasjoner, som for eksempel farmasøytisk industri, utgjør en relativt liten del av norsk næringsliv.

2.3 Ambisjoner

Det norske samfunnet står overfor utfordringer som vil kreve omfattende omstillinger. Tidlig i neste århundre forventes det at inntektene fra petroleumssektoren vil bli mindre, andelen eldre i befolkningen vil øke, og miljøutfordringene vil bli både mer komplekse og mer alvorlige. Et sterkere kunnskapsgrunnlag er nødvendig for omstillinger i dagens næringsliv og for utvikling av nye vekstområder. Det er nødvendig om vi fortsatt skal ha som mål at helse og livskvalitet skal være et gode for alle i samfunnet. Og det er nødvendig om vi skal kunne gjennomføre endringer i vårt produksjons- og forbruksmønster som gjør at dette kommer mer i pakt med naturens tåleevne.

Den norske forskningsinnsatsen ligger lavere enn innsatsen for land det er naturlig å sammenligne seg med. At vår FoU-innsats ligger godt under gjennomsnittlig OECD-nivå, er ingen ny situasjon. Det nye ved situasjonen på 1990-tallet er at andelen av våre samlede ressurser som brukes på FoU har stagnert, mens mange av de land vi vanligvis sammenligner oss med, ikke minst våre nordiske naboer, øker sin FoU-innsats.

Det kan reises innvendinger mot å bruke FoU-utgiftenes andel av BNP som en måte å sammenligne forskningsinnsatsen mellom land på, se kap. 2.2. Andre sammenligningsmåter gir imidlertid omtrent det samme bildet: Norge bruker en liten del av den samlede verdiskapingen til investeringer i forskning. Konsekvensene for samfunnet av manglende investeringer i forskning vil først vise seg på lengre sikt, men allerede i dag hevder både forskningsmiljøene og næringslivet at vilkårene for å drive forskning i Norge er blitt dårligere de siste årene.

Regjeringens mål er at den norske forskningsinnsatsen skal økes, slik at Norge i løpet av den neste femårs-perioden kommer opp på gjennomsnittet i OECD-landene, målt som andel av BNP. Både offentlig og privat finansiering av forskning må styrkes betydelig for å nå Regjeringens mål. Veksten i offentlige midler vil dels komme gjennom økte ordinære bevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet, dels gjennom avkastningen av et fond for forskning og nyskaping. Regjeringen vil vurdere omfanget på årlig opptrapping av den offentlige finansieringen i lys av budsjettsituasjonen. Satsingen skal bidra til å styrke forskningsmiljøene, slik at de kan gi samfunnet det kunnskapsgrunnlaget som er nødvendig for å møte de utfordringene som kommer.

Norges forskningsråd har, med utgangspunkt i den nyeste fullstendige OECD-statistikken (tall for 1995), beregnet at den norske FoU-innsatsen må økes med om lag 5 mrd kroner for å komme opp på OECD-gjennomsnittet. Det offentlige finansierte i 1995 43 pst av den samlede norske FoU-innsatsen. Med basis i denne fordelingen, anbefaler Forskningsrådet at offentlig finansiert FoU økes med 2 mrd kroner. De resterende 3 mrd kronene forutsettes å komme gjennom økt FoU-innsats i næringslivet. Over en femårsperiode ville dette innebære en gjennomsnittlig økning på 400 mill kroner per år over offentlige budsjetter.

Også tidligere regjeringer har formulert vekstmål. I St.meld. nr. 28 (1988–89) Om forskning ble det uttalt at «Regjeringen har som mål å bringe norsk forskningsinnsats mer på linje med de OECD-land som satser mest». For å nå dette målet tok den daværende regjering blant annet sikte på å øke de offentlige bevilgninger til FoU med fem prosent per år i perioden 1989–93. Statistikken for den aktuelle perioden viser at denne meget konkrete tallfestede målsettingen i hovedsak ble oppfylt. Ambisjonen om å få den samlede norske FoU-innsatsen opp på OECD-nivå ble imidlertid ikke innfridd. Dette skyldtes hovedsakelig at næringslivets FoU-innsats viste en nedgang i denne perioden.

I St.meld. nr. 36 (1992–93) Forskning for fellesskapet ble det ikke tallfestet noe konkret vekstmål for fireårsperioden 1994–97. Det ble imidlertid slått fast at det offentliges FoU-utgifter målt i prosent av BNP var på nivå med de OECD-land som satset mest på FoU. Regjeringen tok sikte på å gi FoU høy prioritet i perioden 1994–97, men understreket samtidig at det meste av økningen i FoU-innsatsen burde komme innenfor privat sektor. I ettertid viser det seg at den offentlige finansieringen relativt sett ble redusert i perioden, slik at Norge nå ligger på gjennomsnittet i OECD når det gjelder offentlige FoU-utgifter målt som andel av BNP.

For å nå målet om økt forskningsinnsats, har Regjeringen allerede iverksatt en rekke tiltak.

• Regjeringen har foreslått å etablere et fond for forskning og nyskaping fra 1. juli 1999, jf. St.prp. nr. 67 (1998–99). Fondet får ved etableringen en fondskapital på 3 mrd. kroner, som finansieres gjennom salg av statlige aksjer. Avkastningen skal fordeles av Norges forskningsråd. Etableringen av fondet skal bidra til å styrke den offentlige finansieringen av forskning, og bidra til å realisere overordnede forskningspolitiske prioriteringer. Se nærmere omtale i kap. 7.4.

• Norge deltar i EUs femte rammeprogram for forskning, jf. St.prp. nr 40 (1998–99). Dette krever økt offentlig finansiering for å dekke kontingentutgiftene, men vil samtidig tilføre midler fra rammeprogrammets budsjett til norske forskningsinstitusjoner og bedrifter. Se nærmere omtale i kap. 5.1.2.2.

• For å bidra til vekst i finansieringen fra næringslivet vil Regjeringen, i samsvar med Stortingets ønsker, legge fram spørsmålet om å innføre en FoU-avgift på fiskeri- og havbruksnæringen. Regjeringen har også varslet en avgift på fellestiltak i skogbruket som blant annet vil bli brukt til FoU-formål, jf. St.meld. nr. 17 (1998–99). Se kap. 4.2.3.7.

• Regjeringen har oppnevnt et utvalg ledet av professor Arild Hervik som skal vurdere ytterligere tiltak for å fremme forskning i bedriftene og øke privat finansiering av forskning. Utvalget skal avgi innstilling innen 1. mars 2000. Regjeringen vil vurdere stimuleringstiltak med utgangspunkt i denne innstillingen. Se kap. 4.2.3.8.