3 Tilstandsbeskrivelse, utviklingstrekk og statistikk

3.1 Utviklingstrekk og skadebilde

Brann

De siste 10 årene har brannvesenet i gjennomsnitt rykket ut til ca. 12 000 branner hvert år, hvorav 3000 er utrykninger til branner i bygninger. Fig. 3.1 viser fordelingen av utrykningene på ulike typer bygningsbranner. Norske forsikringsselskaper betalte i samme periode ut mellom 1,7 og 3,3 milliarder kroner i brannerstatninger hvert år.

Dødsbranner generelt

De siste 10 årene har det i gjennomsnitt omkommet 65 personer i brann hvert år. De aller fleste brannene som krever menneskeliv skjer i hjemmet og omfatter 1 til 2 omkomne per brann.

Det er flest menn som omkommer, men kvinneandelen har økt betydelig, og det er de eldre kvinnene som i første rekke står for denne økningen. I de siste 10 årene har det i gjennomsnitt omkommet 5 barn under 16 år per år.

Halvparten av dødsfallene skjer i branner forårsaket av en eller annen form for bar ild. Den hyppigste brannårsaken ved dødsbranner er fremdeles røyking. Røyking har vært brannårsaken i noe over 20 prosent av alle dødsbranner i de seneste årene.

På 90-tallet har det vært en målsetting å redusere tap av menneskeliv i brann til en 5-års middelverdi på 48 innen år 2000. I løpet av målperioden er middelverdien redusert med 10 prosent, fra 69 til 62. I 1998 omkom 52 personer, som er det laveste tallet i perioden. Dette er 20 prosent lavere enn gjennomsnittet de siste 10 år, og det laveste antallet siden 1983 da 50 personer omkom i brann. Fig. 3.2 og 3.3 viser henholdsvis årlig antall omkomne i brann i perioden 1985-99 og årlig antall omkomne i brann i perioden 1990-99 basert på 5 års middelverdi. Fig. 3.4 viser fordelingen av brannårsaker i dødsbranner, og fig. 3.5 viser omkomne i brann fordelt på aldersgrupper.

Når det gjelder antallet døde som følge av brann, har vi ikke registrert den nedgang som var forventet. En studie utført av SINTEF konkluderer med at tiltakene som er gjennomført for å forhindre dødsbranner har reddet mange liv og følgelig forhindret en økning som det er grunn til å tro ellers ville ha funnet sted. Både i 1998 og - 99 var antall omkomne i brann lavere enn gjennomsnittet i de siste ti år.

Branner i bolig

Det store antallet boligbranner utgjør en stor utfordring for brannvernmyndighetene. I 1986 startet DBE en systematisk registrering av brannvesenets utrykninger, og de første 5 årene ble det registrert en nedgang i utrykninger til boligbranner. Fra 1990 og frem til og med 1999 har antall utrykninger økt med 27 prosent, til et nivå på 1750 registrerte boligbranner i 1999. Antall omkomne i boligbranner i perioden 1994-99 har ligget på et gjennomsnitt på 50 per år. De materielle tap ved boligbranner utgjør betydelige beløp. Boligbrannene har på 90-tallet gjennomsnittlig forårsaket materielle skader for 1,2 milliarder kroner per år. Når det gjelder brannskader foreligger det ikke statistisk materiale for kostnader forbundet med behandling av personer med slike skader.

Et stigende antall hjemmeboende pleie- og omsorgstrengende er et utviklingstrekk som øker brannrisikoen. DBEs statistikk over omkomne i boligbranner viser at eldre over 70 år er mer utsatt for å omkomme i brann enn de øvrige aldersgruppene. Denne gruppen består av 515 000 personer (1998). At det er et økende antall kvinner som omkommer i boligbrann kan forklares ved at det i aldersgruppen over 70 år er 50 prosent flere kvinner enn menn. Hos gruppen eldre kvinner er det flere som røyker nå enn tidligere, noe som også kan bidra til at andelen kvinner som omkommer i brann øker. Når det justeres for totalantallet kvinner og menn i aldersgruppen over 70 år er det imidlertid liten forskjell mellom kjønnene når det gjelder sannsynlighet for å omkomme i brann innen denne aldersgruppen.

Andelen eldre over 70 år vil i følge framskrivning foretatt av SSB (Statistisk årbok 1998) synke svakt frem mot 2010. Andelen eldre over 84 år vil derimot stige i de kommende år, fra 85 000 i 2000 til 113 000 i 2010. Det er grunn til å tro at eldre i denne høye aldersgruppen er særlig sårbare i forbindelse med branntilløp. Dersom vi ikke setter i verk spesielle tiltak rettet mot denne målgruppen vil vi trolig kunne se en økning i antall omkomne når den eldste delen av befolkningen øker.

Antall menn over 50 år som omkommer i brann er høyt i forhold til forventet antall ut fra en gjennomsnittlig dødsbrannfrekvens. Aldersgruppen menn mellom 50 og 70 år består av vel 430 000 personer.

En forklaring på den store forskjellen i dødsbrannfrekvens mellom alderstrinnene kan være at eldre ikke oppfatter faremomentene ved brann og ikke er i stand til, fysisk og psykisk, å utøve hensiktsmessig adferd ved utbrutt brann. En annen forklaring kan være at det på 90-tallet, som ovenfor nevnt, ble vanligere at stadig flere pleietrengende eldre bor hjemme i stedet for på pleie- og omsorgsinstitusjoner.

Materielle skader

Erfaringene gjennom de siste tiår er at de økonomiske tapene som følge av brann svinger sterkt. Et annet trekk er at noen få store branner utgjør en stor andel av de totale utbetalingene. På hele 90-tallet har således de 25 største brannene utgjort ca 20 prosent av de totale skadeutbetalingene. Fig. 3.6 viser henholdsvis anslåtte samlede erstatningsutbetalinger ved brann og tallene eksklusive de 25 største branner per år. Kilde for materielle skader: Forsikringsnæringens Hovedorganisasjon.

De samlede utbetalte erstatninger etter branner i Norge viste en nedgang i 5-års middelverdien i perioden 1990-94, hvoretter de igjen steg. Hovedårsaken til økningen var at storbrannene både var flere og mer omfattende enn tidligere på 90-tallet. I fire år (1993-1996) lå nivået lavere enn måltallet for år 2000 som tilsvarer 2,3 milliarder 1999-kroner. Siste 5-års middelverdi viste en reduksjon i de totale skadeutbetalingene på 18 prosent sett i forhold til nivået i perioden 1985-1989. For 1999 var de samlede utbetalingene på 3,3 milliarder kroner. Den største brannen på 90-tallet var brannen som ble forårsaket av en eksplosjon i motorsykkelklubben Bandidos hovedkvarter i Drammen i juni 1997. En person ble drept og de materielle skadene beløp seg til ca. 225 millioner kroner. Fig. 3.7 viser samlet utbetalt erstatning til brann i perioden 1990-98.

For storbranner (dvs. en brann større eller lik 5 millioner 1990-kroner) isolert sett har utviklingen vært den mest positive, selv om disse også har en mer negativ utvikling enn tidlig på 90-tallet. Måltallet for storbrannene representerer en 5-års middelverdi på 681 millioner 1999-kroner. Fra 1990 gikk middelverdien gradvis nedover til den underskred måltallet i 1993. Den positive utviklingen fortsatte til og med 1994, da utviklingen igjen snudde. Ved siste 5-års beregning av middelverdi for storbrannskadene viste denne allikevel en reduksjon på 43 prosent sett i forhold til nivået i perioden 1985-89. Dette er en betydelig forbedring. Fig. 3.8 viser utbetalte erstatninger ved storbranner i perioden 1990-99.

Når det gjelder brannårsaker forårsakes ca. 60 prosent av bygningsbrannene av menneskelig adferd. Omlag 45 prosent av brannene forårsakes av uaktsomhet i forbindelse med bruk av bar ild(blant annet stearinlys) og elektrisk utstyr. For 15 prosent av brannene konkluderes det med at brannen er påsatt. I de største byene er omfanget av påsatte branner mellom 20 og 30 prosent. Høyst sannsynlig er de faktiske tall høyere. Påsatte branner er et kriminalitetsproblem med store samfunnsmessige ringvirkninger. De siste årene har spesielt kirker vært utsatt for brannstiftelse. Også skoler er en bygningstype som er spesielt utsatt for denne formen for kriminalitet. Fig. 3.9 gir en oversikt over årsaker til branner i bygninger.

Skadeutviklingen i næringsvirksomhet generelt

Mot slutten av 1980-tallet var det de store brannene i industri og næringsliv for øvrig som bidro sterkt til de store branntapene. Norge hadde betydelig flere storbranner i denne perioden enn de landene det er naturlig å sammenligne oss med. Skadeutbetalingene fra perioden 1985-89 viser at de største bidragene kom fra store branner i prosess- og petrokjemisk industri, og i virksomheter innen smelteverksbransjen. Skadetallene for de 25 største brannene hvert år i perioden 1985-89 viser tydelig denne tendensen. Tallene viser at store branner i hotell- og restaurantnæringen, forretnings-, kontor- og lagerbygninger samt større boligkomplekser også bidro sterkt. Andelen av storbranner i denne typen objekter har økt på 1990-tallet, mens andelen av store industribranner har blitt betydelig redusert. Andelen av industribranner blant de 25 største brannene ble redusert fra 53 prosent i perioden 1985-89 til 35 prosent i perioden 1990-99.

Skadeutviklingen i virksomheter som håndterer brannfarlige varer og væsker og gasser under trykk

Det har på 90-tallet vært få store branner i virksomheter hvor DBE fører tilsyn, og det inntraff ingen branner eller andre ulykker som kan karakteriseres som en storulykke i disse. En eksplosjon i en kjel på Hydros anlegg på Rafnes i 1995 var den største hendelsen i industrien på 90-tallet. Årsakene til slike hendelser er ofte utkopling av sikkerhetssystemer, feiloperasjon og dårlig eller manglende vedlikehold.

Sikkerhetsarbeidet har hatt en positiv utvikling i de største virksomhetene. Noen uhell var likevel av en slik karakter at de under litt andre omstendigheter kunne ha kostet flere mennesker livet i tillegg til store materielle skader. Dette indikerer at det ligger et stort potensial for store brannskader og påfølgende tap i denne delen av industrien.

På området gasser og væsker under trykk (dampkjeler, ammoniakk-, svoveldioksid- og klorgassområdene) har utviklingen vært god, selv om det har forekommet enkelte hendelser med både personskader og materielle skader.

Gass har etter hvert fått større utbredelse som energikilde i Norge. Særlig LPG (propan, butan) har fått større utbredelse. Det har vært få ulykker innen gassområdet, både når det gjelder bruk av LPG og ved de avfallsdeponier og kloakkrenseanlegg hvor biogass (metan) avbrennes eller benyttes i fjernvarmeanlegg. Eksplosjonen ved ABC-teateret i Oslo i 1999 viser imidlertid hvor omfattende skadene kan bli ved gasseksplosjoner.

Selv om utviklingen innen de virksomheter hvor DBE fører tilsyn gjennomgående er god, er det likevel noen bransjer hvor skadebildet ikke er like positivt. Dette gjelder særlig næringsmiddelindustrien og trebearbeidende virksomheter. Hyppigheten av branner i disse bransjene ligger høyere enn for andre industribransjer. Innen næringsmiddelindustrien viser det seg at fiskeriforedlingsbedrifter og bakerier er særlig utsatt for brann.

Utviklingen i virksomhet med eksplosive varer

Ved de to store tilvirkningsbedriftene for eksplosive varer i Norge har det ikke vært uhell med tap av menneskeliv i 90-årene, og statistikken viser en betydelig bedring fra tidligere perioder. Systematisk sikkerhetsarbeid kjennetegner denne industrien, men eierskifter og nedbemanninger gjør at brannvernmyndighetene må følge opp disse virksomhetene kontinuerlig for at sikkerhetsarbeidet skal få nødvendig prioritet. Fig. 3.10 viser uhell og ulykker i forbindelse med tilvirkning av eksplosiver i de siste 30 år.

Fjellsprengning

Forbruket av sprengstoff har gått noe ned på 90-tallet, men en relativt større del av forbruket blir nå brukt i forbindelse med infrastrukturutbygging i og rundt større byer og tettsteder. Stadig mer av tilvirkingen skjer på selve brukerstedet. Ny teknologi har medført at det nå er mulig å tilvirke i mobile enheter som transporterer råvarer, og der produktet først gjøres følsomt (eksplosivt) når det skal i borehullet. Dette har vært en ønsket utvikling, bl.a. fordi mengdene sprengstoff under transport på vei derved har blitt betydelig redusert. På brukersted kan også de totale mengder sprengstoff reduseres. Dette er gunstig når det drives sprengningsarbeid i tett befolkede områder.

Uhellsstatistikken for det siste tiåret viser økning i antall uhell med bruk av sprengstoff. Det har forekommet flere dødsulykker hvor det er åpenbart at regelverket for sikker bruk ikke er fulgt. Bruk av moderne borutrustning med grove borehull gir større enhetsladninger, og økningen i antall uhell antas å skyldes manglende sikkerhetstenkning i bransjen. Stramme økonomiske rammer medfører ofte at fremdriften i arbeidet blir viktigere enn det å ta nødvendige sikkerhetsforanstaltninger.

Men også innen denne virksomheten finnes det gode eksempler på at det er mulig å forbedre sikkerheten gjennom systematisk sikkerhetsarbeid. Fig. 3.11 viser en oversikt over uhell og ulykker i perioden 1990-99.

Fyrverkeri

Bruk av fyrverkeri har ikke medført dødsulykker siden begynnelsen av 90-tallet, men det har vært alvorlige personskader og branner som følge av feil bruk. Skadene går ofte ut over ansikt, øyne og hender. Det er små marginer når uhellet er ute og mange hendelser kunne fort endt som dødsulykker. Fig. 3.12 viser en fordeling av uhell og ulykker med fyrverkeri ved årtusenskiftet (1999-2000).

Figuren reflekterer innrapportering fra 298 kommuner, tilsvarende 81 prosent av landets befolkning. Meldinger som kommer fra sykehus/legevakt angir ofte bare antall og sier lite om type skade. Disse er plassert under «andre skader».

DBE har siden 1995 intensivert innsatsen for å få en akseptabel kvalitet og et endret produktspekter på alt fyrverkeri som omsettes. Det er etablert rammebetingelser for å oppnå bedre kvalitet i alle ledd. Tiltakene har imidlertid ennå ikke fullt ut gitt de ønskede resultater. Det vil si at satsningen på kunnskapsoverføring i salgsleddet, samt det holdningsskapende arbeid som er gjort gjennom forskjellige informasjonstiltak, ikke har vært nok for å unngå fortsatt feil bruk/uansvarlig bruk av fyrverkeri. Bruk av fyrverkeri i forbindelse med inntak av alkohol er også et betydelig risikoskapende element.

Transport av farlig gods

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå fraktes ca. 12 millioner tonn farlig gods per år i Norge. Dette utgjør 5,5 prosent av alt fraktet gods innenlands. Av dette utgjør petroleumsprodukter ca. 75 prosent.

Norge har siden implementeringen av det internasjonale FN regelverket for transport av farlig gods på henholdsvis vei og jernbane (ADR/RID) i 1990, hatt en rapporteringsplikt ved uhell som involverer farlig gods i nasjonalt regelverk. I det innrapporterte materialet inngår både uhell på vei og bane samt på godsterminaler og lignende hvor man håndterer farlig gods.

Frem til utgangen av 1998 er det registrert gjennomsnittlig 42 uhell under transport av farlig gods i året. Fig. 3.13 viser antall uhell med transport av farlig gods i årene 1990-99.

Utforkjøringer er den klart største ulykkesårsaken i forbindelse med transport av farlig gods. Dette har oftest sammenheng med glatt føre og/eller for høy hastighet. Statistikken viser ellers at lekkasjer i forbindelse med uhell på vei ikke skjer spesielt ofte. Gjennomsnittlig utslippsmengde per år er ca. 30-40.000 liter/kg. Dette utgjør omtrent ett tankvogntog. Hovedmengden av utslippene er bensin, diesel og fyringsolje. Selv om den tekniske standarden ved selve kjøretøyene og transporttankene er god, arbeides det kontinuerlig for å bedre sikkerheten i alle transportleddene. Gjennom den nye forskriften om sikkerhetsrådgiver er det spesielt satt fokus på prosedyrene rundt fylling, tømming og håndtering generelt.

3.2 Utviklingen i en del andre land

Tap av liv og verdier

Innledningsvis presiseres at det må vises varsomhet i å sammenlikne brannskader mellom ulike land, ettersom rapporteringsrutinene og omfanget i rapporteringen varierer betydelig fra land til land. Graden av forsikringsdekning varierer også. I mange land er det en relativt stor underrapportering av brannskader og tap av liv. Det er også viktig å merke seg at flere norske forsikringstakere har sine forsikringer i utenlandske forsikringsselskaper, og at utbetalinger fra disse selskapene ikke registreres i den norske brannskadestatistikken. De statistiske opplysninger som gjengis i det følgende baserer seg, når intet annet er angitt, på oversikter fra FNs World Fire Statistics Centre.

Fig. 3.14 viser antall omkomne per million innbyggere som et gjennomsnitt for periodene 1987-89 og 1994-96. For Norge viser statistikken en nedgang fra 16 til 15 omkomne per million innbyggere fra første til andre periode. Sammenligner vi tallene fra siste periode med andre land i Europa finner vi at det kun er i Danmark, Finland og Ungarn at det omkommer flere i brann per million innbyggere enn i Norge.

Sveits og Nederland er de landene som har de laveste tallene over omkomne i brann. Årlig omkommer det mer enn dobbelt så mange personer i Norge som i disse to landene når dødstallene forholdes til innbyggertallet.

Når det gjelder materielle tap, ser vi at Norge sammenlignet med andre land i Europa i perioden 1987-89 hadde det høyeste branntapet i prosent av BNP (fig. 4.15). I perioden deretter skjedde det imidlertid en positiv utvikling. I perioden 1994-1996 var således de gjennomsnittlige direkte branntap på 0,24 prosent av BNP i perioden. Dette er omtrent på samme nivå som Sveits, Sverige og Danmark. Sammenligner vi imidlertid brannene med skader større enn 1,5 million kroner i Norge og Sverige, finner vi at både antall skader og anslåtte erstatningsutbetalinger ligger høyere i Norge enn i Sverige. Spesielt gjelder dette boligbranner, hvor det i Norge i 1998 var mer enn 3 ganger så mange skader og dobbelt så store utbetalinger som i Sverige, se fig. 3.16. Fig. 3.17 viser de 35 største brannskadene i perioden 1985-96 korrigert for inflasjon og valuta.

I EU/EØS-land har antall branner og eksplosjoner i virksomheter som håndterer brannfarlige eller eksplosive varer og som har resultert i mange omkomne og/eller store materielle tap vært relativt stabilt i 90-årene. Ut fra den sentrale storulykkesdatabasen i EU er det vanskelig å se noen trend i utviklingen, men den alt overveiende årsaken til slike ulykker tilskrives såkalte menneskelige faktorer og svikt i oppfølgningen av virksomhetenes systemer og rutiner.

Kilde: Finansnæringens Hovedorganisasjon.

Kilde: (Nordisk Brannforsikringsstatistikk, 1997-hefte 74).

Transport av farlig gods

Transportert mengde farlig gods på veg utgjør i Sverige ca 16 mill. tonn per år. Dette utgjør ca 5 prosent av den totale godsmengden. For jernbanen var de tilsvarende tall henholdsvis 1,9 mill. tonn og 3,5 prosent. Tilsvarende tall har ikke vært tilgjengelige fra Finland eller Danmark.

I Sverige viser ulykkesrapporteringen et snitt på ca 25 ulykker per år, som er et lavere tall enn tilsvarende for Norge. Men Statens Räddningsverk opplyser at det her kan foreligge en underrapportering. Til forskjell fra Norge skjer de fleste uhell i juni og september. Over halvparten av ulykkene oppgis å være med kjøretøy lastet med petroleumsprodukter.