2 Regelverket for eksportkontroll

Utenriksdepartementet har ansvaret for kontrollen med eksport av våpen, ammunisjon og annet militært materiell,¹1

flerbruksvarer,²2

teknologi og tjenester. Kontrollen utøves på grunnlag av eksportkontroll-loven, forskrifter, retningslinjer og kontroll-lister.

Lov og forskrifter

Lov av 18. desember 1987 nr. 93 er grunnlaget for kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. Alle varer, teknologi og tjenester som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militært bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, må ikke utføres uten tillatelse fra Utenriksdepartementet. Kontroll-listene beskriver produkter og teknologi som krever slik tillatelse (kontroll-liste I omfatter forsvarsmateriell, mens kontroll-liste II beskriver flerbruksvarer). Loven setter også forbud mot at personer som har bopel eller oppholdssted i Norge og norske selskaper, stiftelser og sammenslutninger kan drive handel med, formidle eller på annen måte bistå ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet uten særskilt tillatelse.

Departementet har krav på å få fremlagt alle opplysninger som er nødvendige for å kunne behandle en søknad om eksportlisens. En slik rett til innhenting av bedriftssensitiv informasjon har sitt motstykke i taushetsbestemmelsene i loven.

Dersom et forhold ikke rammes av strengere straffebud, blir forsettlig brudd på regelverket straffet med bøter eller fengsel inntil fem år eller med begge deler. Uaktsom overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil to år. Dersom lovbruddet er begått av en som handler på vegne av et selskap med begrenset ansvar, et kommandittselskap eller en annen sammenslutning eller en stiftelse, kan bot bli ilagt foretaket. Det foretaket som gjerningsmannen har handlet på vegne av kan fradømmes retten til å drive næringsvirksomhet. Foreldelsesfristen for de nevnte forhold er ti år.

Det er utferdiget to forskrifter i medhold av denne loven: Forskrift av 10. januar 1989 gir nærmere regler om gjennomføringen av eksportreguleringen, og Forskrift av 10. mars 1989 gir nærmere regler om eksport av tungtvann. Loven og forskriftene var gjengitt i St meld nr 57 (1996-97) om eksport av forsvarsmateriell i 1996. For gjennomføring av bindende vedtak i FNs sikkerhetsråd om fullstendig eller delvis handelsembargo mot visse land blir det utferdiget forskrifter med hjemmel i Lov av 7. juni 1968 nr. 4. På denne måten blir vedtak i Sikkerhetsrådet gjort til norsk rett.

Kontroll-listene

Forsvarsproduktene som omfattes av denne meldingen er spesifisert på kontroll-liste I (vedlegg 1). Flerbruksvarer er beskrevet på kontroll-liste II. For utførsel av varer som er oppført på kontroll-listene kreves utførselslisens fra Utenriksdepartementet. Det kreves også skriftlig tillatelse ved overføring av teknologi og utføring av tjenester for utenlandsk kunde, enten tjenesten utføres i Norge eller i utlandet.

Utenriksdepartementets retningslinjer

Utenriksdepartementets retningslinjer for behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål (vedlegg 2) ble offentliggjort 28. februar 1992 for å gi norske eksportører større forutsigbarhet med hensyn til mulighetene for å få utførselstillatelse.

Utgangspunktet for eksportkontrollen er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 som slår fast at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I vedtak av samme dato tok Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted».

Retningslinjene skiller mellom kategori A-materiell og kategori B-materiell. Begge kategoriene er omfattet av kontroll-liste I. Med kategori A-materiell forstås våpen og ammunisjon av alle slag, samt materiell som i vesentlig grad vil kunne påvirke de militære styrkeforhold utover nærområdet, herunder materiell for havovervåking og elektroniske tiltak mot satelittbårne systemer. Kategori B-materiell er annet forsvarsmateriell, som ikke har egenskaper eller bruksområder slik de er definert for varekategori A.

Retningslinjene opererer ikke med landlister, men det er definert tre landgrupper. Landgruppe 1 er de nordiske land og NATOs medlemsland, samt andre land som etter en grundig vurdering kan godkjennes av departementet som mottakere av våpen og ammunisjon. Landgruppe 2 er land som Norge på grunn av regelverket ikke kan eksportere forsvarsmateriell til. Dette er land FNs sikkerhetsråd etter vedtak har innført sanksjoner mot eller land som ligger i et område hvor det er krig eller krig truer, land hvor det er borgerkrig eller land hvor en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område tilsier at eksport av forsvarsmateriell ikke bør finne sted,. Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til, men som etter en nøye vurdering kan motta annet militært materiell.

Flernasjonale produkter

Deler og komponenter uten selvstendig funksjon kan ifølge Utenriksdepartementets retningslinjer på visse vilkår leveres uten at det blir stilt krav om norsk sluttbrukerkontroll. Det ferdige produktet vil kunne videreselges etter eksportkontrollreglene i samarbeidslandet. Tilsvarende regler gjelder for samarbeids- og utviklingsprosjekter, jf. Retningslinjenes kap. III. Disse reglene kommer til anvendelse når det ferdige produktet ikke fremstår som norsk.

Siden retningslinjene ble offentliggjort i 1992 har utviklingen gått i retning av større integrasjon og samarbeid om utvikling og produksjon av forsvarsmateriell som stiller eksportkontrollen overfor nye utfordringer. Stor økonomisk risiko ved utviklingen av nye forsvarsprodukter og sterk konkurranse i markedet har ført til at to eller flere land ofte samarbeider om utviklingen av nye produkter. Slikt økt internasjonalt samarbeid og integrasjon i både utvikling og produksjon medfører at det i enkelte tilfelle kan være problematisk å fastslå hvilken nasjonalitet det ferdige produktet har, og dermed hvilke eksportkontrollregler som skal gjelde. Retningslinjene fra 1992 ga ikke full klarhet i hvordan søknader om utførsel av produkter med flernasjonal identitet skulle behandles, og Regjeringen besluttet derfor i 1998 å ta inn et nytt kapittel IV i retningslinjene slik at eksportkontrollen i produksjonslandet kan legges til grunn etter en nøye vurdering i hvert enkelt tilfelle. Kap. IV sier at:

«Ved samarbeidsprosjekter som er av en slik art at det ferdige produkt fremstår med flernasjonal identitet kan produksjonslandets eksportkontroll-regler legges til grunn ved eksport til tredjeland. I forbindelse med godkjenningen av samarbeidsprosjektet skal eksportvilkårene for det ferdige produkt til tredjeland avtales mellom de berørte lands myndigheter.»

I St meld nr 43 (1997-98) ble det gjort nærmere rede for bakgrunnen for det nye kapittelet.

Del-leveranser

Regjeringserklæringen og stortingsvedtaket av 1959 omtaler bare våpen og ammunisjon. Av retningslinjene går det frem at de er ment å favne videre og ta hensyn til den militærtekniske utviklingen siden 1959. Norsk industri har oppnådd avtaler om underleveranser av deler til produkter med selvstendig funksjon i samarbeidende land.

Med del-leveranser menes leveranser av varer som ikke har noen selvstendig funksjon, for eksempel elektroniske komponenter, deler til kommunikasjonssystemer, programvare, metallhylser og brannrør. Del-leveranser utgjorde omlag halvparten av verdien av eksporten av forsvarsmateriell i 1998.

Regjeringen er opptatt av at leveranser av deler til forsvarsmateriell er underlagt tilfredsstillende kontroll. Del-leveranser skal ifølge retningslinjene (jf. Kap. VII, 4) behandles på samme måte som ved utførsel av sluttproduktet.

Av praktiske grunner blir det gjort unntak for kravet om sluttbruker-dokumentasjon for deler som er fritt tilgjengelig på det åpne marked fordi en kontroll i slike tilfeller ikke vil ha noen begrensende effekt. Det kan også gjøres unntak når det foreligger en samarbeidsavtale som på forhånd er godkjent av Utenriksdepartementet, hvor muligheten for omgåelse er blitt vurdert i forbindelse med inngåelse av samarbeidsavtalen.

En justering av reglene på dette punktet er blitt vurdert, men fordi del-leveranser uten sluttbrukerkontroll bare skjer enten til nærstående land eller det dreier seg om produkter basert på markedstilgjengelig teknologi, kom man frem til at eksportkontrollen kunne ivaretas innenfor eksisterende regelverk.