3 Status i Norge

3.1 Frekvenssituasjonen

Kulturdepartementet ba i oktober 1996 telemyndighetene ved Samferdselsdepartementet om å starte frekvensplanleggingen for digitalt fjernsyn. Kulturdepartementet uttalte i denne sammenheng at det bør legges vekt på å sikre mest mulig kapasitet til digitalt fjernsyn og at man i første omgang undersøker mulighetene for å etablere to riksdekkende nett.

Disponeringen av frekvenser for sendinger over eteren reguleres i internasjonale avtaler. I henhold til frekvensplan av juli 1998 mellom Post- og teletilsynet og tilsvarende myndigheter i Sverige og Danmark, disponerer Norge tre sendernett for digitalt jordbundet fjernsyn. Til grunn for avtalen ligger at man så langt som mulig har forsøkt å fordele ubrukte frekvensressurser og forsøkt å finne mest mulig hensiktsmessige løsninger i de respektive land. Kulturdepartementet har sluttet seg til denne planen med enkelte forbehold. Utbyggingen av et tredje nett vil skape problemer for NRK2s analoge sendinger. Det viktigste forbeholdet er at dette sendernettet tidligst kan settes i drift når den digitale dekningen for NRK2 er minst like stor som dagens analoge, og når den overveiende delen av befolkningen har anskaffet digitale dekodere.

En faktisk utbygging av to riksdekkende sendernett er likevel ikke uproblematisk, blant annet fordi det forutsetter at en rekke sendere som i dag sender kringkastingsprogram må endre frekvens. Det er særlig sendere i tett befolkede deler av landet som vil bli berørt. Om lag 140 sendere vil bli berørt av en utbygging av to digitale sendernett. Nøyaktig hvor mange og hvilke sendere som berøres, når flyttingen må finne sted, og hva endringen av frekvenser vil koste den enkelte virksomhet, har man ikke oversikt over før tekniske forsøk og en samlet plan for frekvenskoordinering legges fram. Post- og teletilsynet har hjemmel til å kreve at de nevnte programforetakene endrer frekvens. Utbyggeren av det digitale nettet vil dekke utgifter forbundet med den tekniske endringen av frekvenser. Departementet legger til grunn at de berørte virksomhetene må få rimelig varslingstid (minimum ett år) slik at endringen av frekvenser får færrest mulige skadevirkninger.

Departementet viser for øvrig til flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteens uttalelse i Innst S nr 94 (1995-96) om tilleggskanal for NRK-Fjernsynet m.v:

«ei utbygging av sendenettet til NRK-2 vil kunne føre til vanskar for utviklinga av digitale sendingar då NRK-2 vil ta ein del av den ledige frekvenskapasiteten. Fleirtalet har merka seg høve til å utvikle og setje i gang digitale sendingar, og dei merknadene departementet har til dette. Det er ein føresetnad at NRK tek aktivt del i arbeidet med utviklinga av digitale sendingar slik at det blir nådd full dekning så snøgt som råd.»

Departementet legger til grunn at det i første omgang vil være aktuelt å bygge ut to sendernett. Ut fra dagens forhold regner man med at de to nettene man da disponerer vil gi kapasitet til ca. åtte digitale fjernsynskanaler i SDTV-kvalitet (som tilsvarer dagens analoge PAL standard). Dersom man velger å stille lavere krav til den tekniske kvaliteten, vil det være plass til mer. Den tekniske utviklingen vil også på sikt trolig føre til at kapasiteten i hvert sendernett vil bli noe større. Etter at de analoge sendingene har opphørt, antar departementet at noe av den frekvenskapasiteten som blir frigitt vil kunne benyttes til digitalt fjernsyn.

3.2 Publikum

Forbrukeren vil innen få år stilles overfor valget mellom et analogt tilbud og overgang til ett av flere digitale tilbud. Det vil trolig eksistere sterke motiver for overgang til digitalt fjernsyn etter hvert som usikkerhetsmomenter knyttet til bl.a. tekniske standarder løses og utbyggingen skyter fart. Det er så langt ikke utviklet en felles dekoder som håndterer signaler fra de ulike distribusjonskanalene. Til tross for det standardiseringsinitiativ som er innledet på nordisk plan (NorDig) ser aktørene seg tilsynelatende ikke tjent med en åpen standard for dekoderen, slik at det vil være mulig for forbrukeren å bytte fra en distribusjonskanal til en annen (jf. kap 2.4). Forbrukeren vil rimeligvis vurdere et fjernsynstilbud utfra hva hun kan få og hvor mye hun må betale. Forutsatt at det eksisterer et jordbundet digitalt tilbud, vil forbrukeren dersom hun velger å gå over til digitalt fjernsyn i prinsippet stilles overfor to, i høyden tre, ulike alternativ.

Digitalt kabelfjernsyn forutsetter at husstanden er tilknyttet et kabelanlegg som er klargjort for digitalt fjernsyn (jf kap. 2.3.2) og at man investerer i en dekoder. Det tilgjengelige tilbudet vil i variasjon tilsvare det som tilbys via satellitt, men med et noe mer begrenset utvalg nisjekanaler. Man antar at et kabelanlegg som er klargjort for 24 analoge kanaler vil kunne tilby anslagsvis 200 digitale kanaler. Digital kabel er særlig velegnet for interaktivitet. Antallet tradisjonelle fjernsynstilbud reduseres imidlertid med mengden av øvrige tjenester som pay-per-view, radiokanaler, hjemmeshopping mv.

Digitalt satellittfjernsyn forutsetter at husstanden investerer i en digital parabolantenne og dekoder. Det tilgjengelige tilbudet vil i antall og variasjon være overlegent øvrige digitale tilbud. Det store flertallet kanaler vil bestå av relativt nisjepreget innhold.

Digitalt jordbundet fjernsyn forutsetter at man anskaffer en dekoder. De færreste vil måtte benytte en særskilt antenne. Kanaltilbudet vil i første omgang være beskjedent i antall. De første årene vil man kunne motta ca. 8 kanaler, samt enkelte digitale tilleggstjenester. Det er ikke gitt at forbrukerens preferanser vil gå i retning av det digitale jordbundne alternativet dersom tilbudet ikke oppleves som attraktivt nok. De digitale tilleggstjenestene og de nye programtilbudene som et jordbundet nett tilbyr vil kunne vise seg å være et for svakt incentiv til å investere i det utstyret som er nødvendig for å kunne motta sendingene.

Forutsatt at forbrukeren har et analogt fjernsynsapparat og betaler kringkastingsavgift, vil ulike grupper seere måtte forholde seg til følgende:

• Seere som holder seg til analoge sendinger vil ikke få ekstra utgifter. Tilbudet vil neppe strekke seg ut over 1-3 kanaler, dersom man ikke er koblet til et kabelanlegg. Seeren vil risikere at det analoge tilbudet på sikt avvikles til fordel for det digitale.

• Seere som benytter et digitalt satellittilbud får et utlegg på ca. 5.000 kroner til dekoder og parabolantenne. Dette vil i utgangspunktet gi et nærmest ubegrenset kanaltilbud. Antallet kanaler man kan motta gratis vil neppe overstige det digitale jordbundne tilbudet. Utgifter til abonnement vil ligge i størrelsesorden 200 kroner for gratis tilgjengelige kanaler og opp til nærmere 3.000 kroner per år. I tillegg vil det bli tilbudt et antall tilleggstjenester, pay-per-view og NVOD-tilbud.

• Seere som benytter et digitalt kabeltilbud vil ha et investeringsbehov på ca. 5.000 kroner i tillegg til en eventuell oppgradering av kabelanlegget. Antallet kanaler man kan motta fritt vil ikke overstige det digitale jordbundne tilbudet. I utgangspunktet vil man, til en pris, kunne motta et par hundre digitale kanaler. Utgifter til abonnement vil trolig ligge på om lag samme nivå som for satellittilbudet. I tillegg vil det sannsynligvis bli tilbudt et antall tilleggstjenester, pay-per-view og NVOD-tilbud.

• Seere som benytter et digitalt jordbundet tilbud vil måtte investere i mottakerutstyr til anslagsvis 5.000 kroner samt, i noen få tilfeller, utskifting av antenne. To sendernett vil i første omgang ha kapasitet til ca. 8 digitale kanaler og noen digitale tilleggstjenester. Avhengig av etterspørsel, er det mulig på sikt å gjøre ytterligere frekvenser tilgjengelige. I tillegg vil det være mulig å tilby et antall tilleggstjenester og pay-per-view. Det er neppe kapasitet til NVOD i et jordbundet nett.

I sum betyr dette at hver husholdning som ønsker å gå over til digitale tilbud vil få mer eller mindre sammenlignbare utgifter til mottakerutstyr. Det er ikke her tatt hensyn til at ulike aktører vil være interessert i å subsidiere utbredelsen av mottakerutstyr for å øke utbredelsen av egen distribusjonsform. Priser vil derfor kunne variere kraftig i perioder. De digitale tilbudene via satellitt og kabel vil ha et kanaltilbud som langt overgår et digitalt jordbundet nett. Imidlertid vil forbrukeren få relativt høye månedlige abonnementsutgifter dersom hun ønsker kanaler utover et grunntilbud tilsvarende det som tilbys i et digitalt jordbundet nett. Kostnader forbundet med installasjon av mottakerutstyr for digitalt jordbundet fjernsyn vil dessuten etter all sannsynlighet i de fleste tilfeller være svært lave eller ubetydelige.

NRK må sikres mulighet til å delta i utviklingen av et digitalt jordbundet tilbud. Dersom NRK tildeles kapasitet tilsvarende fire fjernsynskanaler, slik selskapet har uttrykt ønske om, er distribusjonskostnadene beregnet til gjennomsnittlig ca. 100 mill kroner i de 10 ½ årene utbygging vil foregå og 164 mill kroner årlig når utbyggingen er ferdig.

3.3 Markedssituasjonen

Det er særlig NRK og Norkring som har engasjert seg sterkt for å innføre digitalt jordbundet fjernsyn i Norge. Disse selskapene er ledende aktører innen kringkasting og distribusjon av radiosendinger i Norge.

NRKs deltakelse vil samtidig langt på vei sikre at et jordbundet nett for digitalt fjernsyn blir bygget ut.

Kulturdepartementet vil som konsesjonsmyndighet for kringkastingsvirksomhet bestemme fordelingen av kapasiteten i et jordbundet nett for digitalt fjernsyn. Distribusjonskostnadene vil i prinsippet styres av markedet, dvs. forhandlinger mellom nettutbygger/senderoperatør og konsesjonærene. Vesentlige momenter i forhandlingssituasjonen vil være utbyggerens kostnader og etterspørselen etter denne typen distribusjon i markedet. De samfunnsmessige verktøy for styring av nettet ligger primært i konsesjonsordningene og eventuelt i lovgivning (eksempelvis av EPG-operatøren). Staten vil gjennom konsesjon til å drive kringkasting bestemme hvem som vil ha anledning til å sende digitalt bakkefjernsyn. Det kreves også konsesjon til oppretting og drift av sendernett for kringkasting.

Et sentralt suksesskriterium for jordbundet digital kringkasting vil være i hvilken grad andre enn NRK vil være interessert i den kapasiteten et slikt nett kan tilby. Dersom staten går inn for utbygging av et digitalt bakkenett, er det mye som taler for at private aktører vil melde sin interesse. Dekningsgrad vil være et viktig moment for kommersielle kringkastere og øvrige tjenestetilbydere når de skal legge sine strategier for digitalt fjernsyn. Blant annet av konkurransegrunner må en kunne gå ut fra at de øvrige sentrale aktørene innen norsk fjernsyn vil være interesserte i å delta. I tillegg er det sannsynlig at nye aktører vil melde sin interesse. Frykten for at NRK og andre skal etablere en dominerende posisjon vil være avgjørende.

NRK har uttrykt ønske om å disponere en multiplekser alene, forutsatt at det bygges ut to sendernett. Det bør være et overordnet prinsipp at publikum som går over til digitalt jordbundet fjernsyn ikke mister programtilbud som man har tilgang til i det analoge nettet. Departementet legger følgelig til grunn at NRK, TV2 og lokalfjernsynet i et digitalt jordbundet nett bør sikres kapasitet tilsvarende den de i dag disponerer til analoge sendinger, dersom de skulle være interessert i en slik satsning. Tildeling av øvrig kapasitet bør imidlertid baseres på objektive kriterier.

3.3.1 NRK

NRKs styre uttalte i årsmeldingen for 1997 følgende:

«Styret vil her understreke noen utfordringer som alle er reist overfor Kulturdepartementet gjennom de første måneder av 1998. Det kommende teknologiskiftet og den nye digitale virkelighet som smelter mediene sammen, bringer en rekke nye og ressurssterke aktører i posisjon. NRKs fremtidige rolle avhenger av at vi kommer tidlig og sterkt med i den digitale verden. NRK er innstilt på å gå offensivt til verks og er allerede langt fremme på radiosiden og på utstyrssiden. Men NRKs muligheter til å være med i en kommende digital distribusjon av fjernsyn og radio avhenger av ekstra ressurser, særlig i overgangstiden med parallellsending i analog og digital teknologi. Dette er lagt frem i februar 1998 med en teknisk og økonomisk vurdering av digital distribusjon av fjernsyn og radio i Norge. Det er avgjørende for NRK at selskapets eiere avklarer sitt standpunkt til hvilken vei NRK skal gå.

NRKs posisjonering overfor den digitale utvikling er ikke bare et teknologisk spørsmål. Vel så viktig er utviklingen av NRKs programtilbud for å holde på lyttere og seere, og forbedre det programinnhold NRK skal levere for å være konkurransedyktig. Allerede i dag er en ytterligere utvidelse av NRKs sendeflate og bredde en sterk utfordring. Dette krever en styring av ressurser mot programsiden som dels kan skje ved ytterligere effektivisering, men som også vil være avhengig av utvidede økonomiske rammer. Det er i dette perspektiv NRK har bedt om avklaring av sin situasjon når det gjelder merverdiavgift og mer effektive systemer for å utvide lisensgrunnlaget.»

NRK har i brev av 31. mai 1999 understreket på nytt de problemstillinger digitalisering stiller allmennkringkasterne overfor. Brevet følger meldingen som utrykt vedlegg.

Blant de uttalte motiver for NRKs ønske om å satse på et jordbundet nett framfor andre distribusjonsformer er at det vil gi:

• Landsdekkende sendinger når nettet er fullt utbygd. Andre digitale distribusjonsformer vil ikke kunne tilby dette uten betydelige kostnader for publikum.

• Mulighet for regionsendinger som sammenlignet med andre digitale distribusjonskanaler er kostnadseffektive og gir fullgod regional dekning.

• Mulighet for å tilby digitale tilleggstjenester som til dels vil kunne gi inntekter til fjernsynskanalene.

• Mulighet for effektivt å kunne møte internasjonal og nasjonal konkurranse fra kommersielle kanaler.

• Lavere distribusjonskostnader enn analog distribusjon.

Det er særlig kravet om landsomfattende dekning som veier tungt. I overskuelig framtid er det ikke sannsynlig at kombinasjonen digitalt satellittfjernsyn og digitalt kabelfjernsyn vil kunne oppnå tilnærmet 100% dekning, uten betydelige investeringer hos et stort antall husstander (jf. kap. 2.3).

Distribusjon av et større antall regionale sendinger taler dessuten mot alternative distribusjonskanaler som digitalt satellittfjernsyn og digitalt kabelfjernsyn. Digitale distriktssendinger via kabel og/eller satellitt er teknisk fullt mulig, men uhensiktsmessig fordi det vil kreve stor satellittkapasitet og slik innebære uforholdsmessig høye overføringskostnader. Det vil dessuten redusere publikumsgrunnlaget for sendingene siden det forutsetter at seerne er tilknyttet kabelnett eller har egen parabolantenne.

NRK oppgir at man ønsker å satse på digitalt fjernsyn også fordi man slik vil kunne gi hele befolkningen tilgang til digital teknologi og således motvirke tendensen til et to tredjedels samfunn hvor en del av befolkningen blir isolert fra den tekniske utviklingen som foregår. NRK ser også en mulighet for å generere inntekter via slike tjenester. Departementet antar at slike tilleggstjenester neppe vil være noe avgjørende motiv for å gå over til digitalt fjernsyn. Videre er det svært usikkert hvorvidt inntektene fra digitale tilleggstjenester vil ha noen betydning på kort eller mellomlang sikt (jf. at nær sagt samtlige aktører som benytter Internett som salgskanal i dag taper penger).

NRKs merutgifter ved etablering av et digitalt tilbud vil bestå i kostnader forbundet med distribusjon, utvikling, produksjon og innkjøp av programmer. NRK har gitt uttrykk for et ønske om å disponere en multiplekser alene. Man angir at distribusjonskostnadene for en multiplekser i et ferdig utbygget digitalt jordbundet nett vil ligge i størrelsesorden 164 mill kroner per år når utbygging er gjennomført (gir plass til fire kanaler). Distribusjonskostnadene vil i gjennomsnitt bli noe lavere (ca. 100 mill kroner) i de 10 ½ årene utbyggingen pågår. Anslagene er gjort av Norkring, som tilbyr utbygging og drift av nettet, og omfatter både satellittmating og bakkemating av sendernettet. Sikre tall for kostnadene for utbygging og dermed NRKs leiekostnader vil ikke være kjent før faktiske forhandlinger er gjennomført. Analog distribusjon av NRKs to nåværende kanaler koster årlig 169 mill kroner. Disse kostnadene vil påløpe også i den perioden analoge og digitale sendinger blir sendt parallelt. De samlede distribusjonskostnadene vil dermed anslagsvis bli 270 mill kroner i perioden digitale og analoge sendinger skjer parallelt, forutsatt at NRK gis kapasitet tilsvarende en multiplekser alene.

Utvikling av nye programtilbud vil kreve økt produksjon og/eller innkjøp av program. I tillegg vil NRK ha behov for økte ressurser til produksjon og utvikling av nye digitale tilleggstjenester. NRK har ikke lagt fram beregninger for hva ressursbehovet for utvikling av nye tjenester vil beløpe seg til. Tatt i betraktning at man bl.a. skal utvikle og fylle nye programflater, vil det utvilsomt medføre svært betydelige kostnader som raskt vil kunne overstige distribusjonskostnadene. NRK har i brev til Kulturdepartementet uttalt at

«Det finansielle grunnlaget for (...) nye tilbud må i første rekke baseres på lisensinntekter, indre omfordeling av midler, synergigevinster og midler fra eksterne samarbeidspartnere. Slik finansiering må i sin tur være styrt av de politiske og lovmessige rammer NRK til enhver tid er gitt»

og at NRK er

«rede til å operere innenfor eksisterende lisensnivå og å søke å skaffe inntekter fra kommersiell virksomhet for å skape nytt attraktivt innhold for den digitale plattformen.»

Digitaliseringen innebærer at også utstyret som kringkastingsselskapene benytter til programproduksjon (kamera, båndspillere, redigeringsutstyr mv.) må skiftes ut. Overgangen fra analogt til digitalt opptaksutstyr er allerede godt i gang (jf. NRKs årsmeldinger). Departementet forutsetter at nødvendig utskifting og oppgradering av NRKs utstyr til digital programproduksjon dekkes innenfor NRKs ordinære inntekter fra kringkastingsavgiften.

NRK og Canal Digital har inngått et samarbeide om å opprette et felles selskap for utvikling av EPG. I brev til Kulturdepartementet uttaler NRK om organiseringen av en EPG at:

«NRK tror det er til seernes - og for det nasjonale tilbudets - beste, at de innholdsleverende aktørene samarbeider om én EPG. For å samle sterke kommersielle aktører i en nasjonal EPG mener vi denne må ha kommersielle muligheter. NRK forsøker å etablere et EPG-selskap bestående av Canal Digital, NRK Aktivum, TV2, Schibsted og øvrige interesserte parter. Siden en felles EPG vil kunne fungere som en lagdelt tjeneste, planlegger NRK en modulær NRK-EPG som er underlagt hovedsiden til EPG-selskapet.»

En viktig problemstilling er spørsmålet om reklamefinansiering og NRKs deltakelse. Departementet vil eventuelt legge fram forslag til regulering av disse forholdene i en egen proposisjon.

3.3.2 TV2

TV2 har konsesjon til å sende riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn ved hjelp av satellitt og bakkesendere. Konsesjonen gjelder til og med 31. desember 2002.

Så langt har TV2 ikke forpliktet seg til noen spesifikk plattform for digitalt fjernsyn, men det er grunn til å tro at selskapet vil melde sin interesse så snart det eventuelt tas beslutning om utbygging av et slikt nett, fordi det per i dag er det eneste digitale alternativ med potensial for riksdekkende fjernsyn.

3.3.3 Lokal kringkasting

Digitaliseringen vil bety en særlig utfordring for lokalfjernsynsektoren. Etter omleggingen av konsesjonsordningen i 1995, har bransjen konsolidert seg. Til tross for enkelte tilbakeslag ser det ut til at man nå er inne i en positiv utvikling. De fleste konsesjonærene er imidlertid nå avhengige av et programsamarbeid med TVNorge. Det er usikkert om et slikt samarbeid vil bli videreført dersom et digitalt nett for jordbundet fjernsyn bygges ut.

I en utredning som Norsk Forbund for Lokal-TV (NFL) har fått utarbeidet, drøftes ulike alternativer for lokalfjernsynet dersom det blir bygget ut digitale bakkenett for fjernsyn i Norge. NFL konkluderer her med at digitalt jordbundet fjernsyn synes å være den aktuelle distribusjonsformen for lokalfjernsyn i fremtiden. Man understreker imidlertid at man ikke har vurdert alternative nett (energinett, telenett, ISDN) inngående som alternative distribusjonskanaler. Det råder en viss usikkerhet med hensyn til hvordan lokalfjernsynet bør organiseres dersom digitalt fjernsyn blir realisert. NFL understreker likevel betydningen av at lokalfjernsyn sikrer seg best mulig kompetanse om de teknologiske mulighetene og den forsøksvirksomheten som foregår i nettet. Organisasjonen har gitt uttrykk overfor Norkring at de ønsker å ta del i erfaringene fra eventuelle prøvesendinger med digitalt jordbundet fjernsyn.

I et brev (som følger meldingen som utrykt vedlegg) gir NFL uttrykk for følgende:

• Vi ønsker at LTV (lokalfjernsyn) i et evt. digitalt marknett skal få disponere den kapasiteten som tilsvarer en hel multipleks. Dette tilsvarer den frekvenskapasiteten LTV har i dagens analoge nett. Dette for å være minst like konkurransedyktig som i dag.

• Myndighetene bør bevilge midler til et raskt utviklingsprosjekt som bør definere alle deltakernes plass i den digitale utviklingen. På denne måten får vi en helhetlig vurdering med LTV som en av deltagerne. Alle våre konkurrenter har inntil nå satt av store ressurser til å studere dette inngående og gitt sine innstillinger ut i fra dette. Lokal-TV har hatt et lite digital prosjekt. Dette kan på ingen måte måle seg med hvilke forberedelser de andre aktørene har gjort. Uten denne helhetstankegangen vil ikke lokal-TV få sin rettmessige plassering i det digitale TV-nettet.

• NFL krever at LTV blir en aktiv deltager i utviklingsarbeidet. NRK sitter på eiersiden i Norkring og kan derfor legge de føringer som er mest fordelaktig for seg selv uten hensyntagen til LTV.

• NRK må ikke få muligheten til å innføre nye kommersielle produkter og tjenester (i for eksempel tekst-TV og EPG) så lenge lisensfinansieringen beholdes.

3.3.4 Norkring

Norkring er Norges største distribusjonsselskap av fjernsyns- og radiosignaler. Det eier storparten av kringkastingsmastene i Norge, og har ansvaret for distribusjonen av NRK, TV2, P4 Radio Hele Norge og de fleste lokalkringkastere. Selskapet ble startet i 1996 og eies av NRK og Telenor i fellesskap. Aksjefordelingen er for tiden 40/60 mellom Telenor og NRK. Etter avtale mellom Norkring og Telenor vil Telenors andel øke til 91 % fra 1. juli 1999. NRK har imidlertid gitt utrykk for at man ønsker å selge hele sin aksjepost i Norkring til Telenor. NRK peker på at selskapet etter et salg ikke lenger vil befinne seg i en dobbeltrolle som både kunde og medeier i Norkring. Det påpekes dessuten at et slikt salg vil skape ryddighet i forhold til Norkrings øvrige kunder som samtidig er konkurrenter til NRK. Kulturministeren har tidligere gjort rede for spørsmålet overfor Stortinget (jf. Mediepolitisk Redegjørelse 28. juni 1998).

Sammen med NRK og P4 Radio Hele Norge har Norkring siden 1991 drevet forsøksvirksomhet med digital radio (DAB). Disse sendingene dekker nå ca. 30 prosent av befolkningen. NRK og P4 Radio Hele Norge har nylig inngått avtaler med Norkring om utbygging av et riksdekkende sendernett for digital radio. I løpet av 1999 vil man oppnå en dekningsgrad på nærmere 50 prosent.

Med utgangspunkt i eksisterende infrastruktur for analog kringkasting (master, sendere mv.) kompetanse om topografi, senderteknikk og dekningsområder og eierskap til grunnen har Norkring et de facto monopol som operatør for jordbaserte kringkastingsnett.

3.3.5 Telenor

Telenor består av morselskapet Telenor AS med datterselskaper. Alle aksjene eies av den norske staten. Telenor har en dominerende stilling innen telesektoren i Norge. Selskapet kontrollerer Norkring A/S (jf 3.3.4 ovenfor). Innen kabelfjernsyn er Telenor Avidi landets nest største aktør etter Janco Multicom. Telenor er dessuten en av Europas største aktører på satellittsiden. På satellittposisjonen én grad vest er Telenor etablert som en ledende distributør av fjernsynskanaler for det nordeuropeiske markedet. Innen mobiltelefoni er Telenor Mobil den største aktøren. I tillegg eier Telenor storparten av telenettet. Telenors interesser i ulike aksessnett (satellitt, jordbunden kringkasting, mobiltelefoni, kabelfjernsyn og telenett) gjør at selskapet har en dominerende posisjon som distributør av digitale og analoge signaler til bedrifter og private husholdninger i Norge.

I januar i år inngikk den norske samferdselsminister og den svenske næringsminister en intensjonserklæring om å slå sammen Telenor AS og Telia AB i et nytt selskap. Intensjonserklæringen er basert på et forretningsmessig grunnlag, likeverdighet mellom de to land og en forutsetning om at det nye selskapet delvis privatiseres og børsnoteres.

Med grunnlag i intensjonserklæringen er det forhandlet fram en sammenslutningsavtale og en aksjonæravtale mellom eierne av Telenor AS og Telia AB. Sammenslutningsavtalen ble undertegnet 30. mars 1999. Aksjonæravtalen utgjør et vedlegg til sammenslutningsavtalen og er forutsatt undertegnet etter at nasjonalforsamlingene og EU-kommisjonen har godtatt sammenslåingen av selskapene. Regjeringen la etter behandling i styret og bedriftsforsamlingen i Telenor AS, i St. prp nr 58 (1998-99) fram forslag om at Telenor og Telia slås sammen i samsvar med den inngåtte avtalen. Et flertall i Stortinget sluttet seg 3. juni 1999 til forslaget om å slå sammen de to selskapene.

Departementet legger til grunn at det norsk-svenske statlige eierskapet i et sammenslått Telenor/Telia vil sikre at Norkring forvalter de ulike distribusjonsnett for kringkasting på en mest mulig hensiktsmessig måte.

3.3.6 Canal Digital Norge AS

Canal Digital Norge AS administrerer betalingsfjernsynskanalene til Canal Plus i Norge og Norden. Canal Digital driver dessuten adgangskontroll og SMS-funksjon for satellittfjernsyn og utvikler en EPG i samarbeid med NRK. Telenor og TV2 har eierandeler på henholdsvis 14,3 og 16 prosent i selskapet, mens den resterende andelen på 69,7% eies av Canal Digital Holding.

NRK og Canal Digital undertegnet i juli 1998 en avtale om å opprette et felles selskap for utvikling av EPG. EPGen vil først introduseres i Canal Digitals digitale satellittfjernsynstilbud (som også omfatter Canal Digitals SMS smartkort), men skal enkelt kunne benyttes i alle digitale distribusjonskanaler. Samarbeidet er åpent for andre interessenter.

NRK har inngått en ikke-eksklusiv avtale som gjør NRK tilgjengelig på Canal Digitals smartkort. Avtalen omfatter også et samarbeid som tar sikte på i fellesskap å utvikle nye produkter som skal gjøre digitalt fjernsyn attraktivt, bl.a. innen markedsføring. NRK Aktivum deltar i styremøtene til Canal Digital Norge.

TV2 inngikk i april 1998 en avtale med Canal Digital som innebar at Canal Digital skulle kjøpe TV2s datterselskap for smartkortdistribusjon Norgeskanalen mot at TV2 fikk 16 % av aksjene i Canal Digital Norge. Avtalen innebar dessuten at TV2 skulle distribueres eksklusivt gjennom Canal Digitals smartkort. Konkurransetilsynet hadde vesentlige innvendinger mot denne delen av avtalen og gjorde 4. mars 1999 vedtak om at Canal Digitals erverv av Norgeskanalen bare kan tillates dersom Canal Digitals eksklusive rett til distribusjon av TV2 ble opphevet og at andre smartkortoperatører ikke blir diskriminert ved inngåelse av avtaler om distribusjon av TV2.

3.3.7 TV Invest AS

TV Invest AS har som mål å starte en norsk riksdekkende fjernsynskanal med allmennkringkastingsprofil. Selskapet eies av Orkla Media, Erik Rynning og Hallvard Flatland. I to brev til Kulturdepartementet uttaler TV Invest AS bl.a. at man har til hensikt å søke konsesjon i et digitalt jordbundet nett. Brevene følger meldingen som utrykt vedlegg.

3.3.8 DVB-forum

I 1996 ble det etter initiativ fra daværende Kringkastingstjenesten i Televerket etablert et uformelt DVB-forum som er åpent for alle interesserte parter. Hensikten med samarbeidet er å ta opp aktuelle tema i forbindelse med digitalt fjernsyn. I DVB-forum deltar: Kulturdepartementet, Samferdselsdepartementet, Post- og teletilsynet, Statens medieforvaltning, Norkring, NRK, TV2, Norsk Kabel TV-forbund, Telenor Satellite Services, Telenor Plus, Tandberg Television, TVNorge, TV3 og Norsk Forbund for Lokal-tv. DVB-forum har avholdt tre møter.

En del av deltakerene i DVB-forum etablerte en teknisk samarbeidsgruppe som planla etableringen av prøvesendinger fra en sender på Tryvann.

3.4 Forsøksvirksomhet

Den tekniske samarbeidsgruppen fra DVB-forum startet sitt arbeid i februar 1997. I januar 1998 fikk gruppen Post- og teletilsynets tillatelse til å etablere en testsender for digitalt fjernsyn via en bakkesender på Tryvann i Oslo. Senderen ble anskaffet av Norkring, mens andre interessenter lånte ut annet nødvendig teknisk utstyr. NRK, TV2, Tandberg, Sintef og Norkring deltar i virksomheten. Det har ikke vært noe fast programinnhold i disse sendingene, siden hovedhensikten har vært å vinne erfaring med senderteknisk dekning. Senderen har hatt en del tekniske problemer, slik at det har vært til dels lange avbrudd i sendingene. Nytten av forsøkene har derfor vært noe begrenset.

Statens medieforvaltning har med forbehold om godkjennelse fra Post- og teletilsynet gitt Norkring midlertidig konsesjon til etablering og drift av utvidede prøvesendinger for digitalt fjernsyn i Oslo (Tryvann), Bergen (Ulriken), Eidsvoll (Mistberget) og Gulen i Sogn. Konsesjonen gjelder fra 10. februar 1999 til 1. januar 2001. Denne utvidede prøvevirksomheten har til hensikt å samle praktiske erfaringer om drift av et komplett digitalt jordbundet nett. Prøvevirksomheten skal etter planen etablere en teknisk programadministrasjon som inneholder et tilstrekkelig antall program, nødvendig utstyr for mulitpleksering, programmating og senderinstallasjoner slik man vil finne i et permanent nett. De forskjellige senderne er valgt for å samle ytterligere erfaringer om bruk av teknologien i ulikt terreng.