1 Hovedtrekkene i skatte- og avgiftsopplegget for 2002

1.1 Innledning

Finansdepartementet legger med dette fram forslag om skatte-, avgifts- og tollvedtak for budsjetterminen 2002.

De viktigste formålene med skatte- og avgiftssystemet er å finansiere offentlige velferdsordninger og bidra til en rettferdig inntektsfordeling og til at ressursene brukes på en effektiv måte. Regjeringen legger vekt på at skatte- og avgiftssystemet i størst mulig grad skal bygge på brede skatte- og avgiftsgrunnlag og lave satser. Relativt lave skattesatser og brede skattegrunnlag vil redusere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved beskatningen. Regjeringen arbeider også for å forenkle skatte- og avgiftsreglene og redusere antall smutthull.

De nye retningslinjene for budsjettpolitikken er i Nasjonalbudsjettet 2002 anslått å gi et økt handlingsrom på om lag 6 mrd. kroner i året i perioden 2002 til 2005. Regjeringen legger opp til at drøyt halvparten av det økte handlingsrommet bør brukes på å redusere skatte- og avgiftsnivået i 2002. For at skatte- og avgiftslettelsene skal virke positivt på vekstevnen i økonomien og bidra til å sikre et konkurransedyktig næringsliv, er det viktig at lettelsene brukes til å sikre en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene. Det er videre viktig at skattesystemet stimulerer tilbudet av arbeid.

En videreføring av gjeldende skatte- og avgiftsregler vil redusere inntektene med drøyt 2,7 mrd. kroner påløpt og knapt 1,5 mrd. kroner bokført fra 2001 til 2002. Disse lettelsene skyldes i hovedsak endringer som følge av merverdiavgiftsreformen fra 1. juli 2001. I tillegg har Stortinget vedtatt avvikling av investeringsavgiften, lettelser i boligbeskatningen og skattefradrag for FoU-kostnader i bedriftene. Samtidig har Regjeringen varslet at den vil redusere skatten på arbeid og el-avgiften.

Regjeringen foreslår at det samlede skatte- og avgiftsnivået, utenom endringer i barnetrygden, reduseres med knapt 7,7 mrd. kroner påløpt og om lag 3,5 mrd. kroner bokført fra 2001 til 2002. Til tross for et stort behov for inndekking av tidligere vedtak, skaper dette rom for en reduksjon av skatten på arbeid slik Regjeringen tok til orde for i Langtidsprogrammet 2002-2005. Regjeringen foreslår å redusere skatten på arbeid ved å øke øvre grense i minstefradraget og innslagspunktet i toppskatten.

Den vedtatte avviklingen av investeringsavgiften fra 1. april 2002 gir et provenytap på 3,5 mrd. kroner på 2002-budsjettet. Regjeringen mener at lettelser i skatten på arbeid nå må prioriteres. Innenfor en samlet skatte- og avgiftslettelse på 3,5 mrd. kroner, er det Regjeringens vurdering at en så omfattende lettelse for næringslivet som fjerning av investeringsavgiften representerer, enten må gjennomføres over noe lengre tid, eller delvis finansieres med skatteskjerpelser på andre områder. I denne sammenheng har Regjeringen vurdert en mulig økning i arbeidsgiveravgiften. Regjeringen vil etter en samlet vurdering ikke gå inn for en slik løsning, som innebærer økt skatt på arbeid. Regjeringen vil også peke på at det er uheldig med generelle økninger i skatte- og avgifts satser samtidig som en øker bruken av oljeinntekter i økonomien. Regjeringen er derfor kommet til at en vil tilrå at iverksettingstidspunktet for avvikling av investeringsavgiften utsettes med et halvt år til 1. oktober 2002.

Hovedtrekkene i Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsopplegg for 2002 er å:

• Heve innslagspunktet i toppskatten til 320 000 kroner

• Heve øvre grense i minstefradraget til 43 000 kroner

• Øke fradraget for fagforeningskontingent mv. og gaver til visse frivillige organisasjoner til 1 800 kroner

• Stramme inn i firmabilbeskatningen og i reglene for kjøregodtgjørelse

• Endre beskatningen av fast eiendom

• Øke avskrivningssatsene for enkelte driftsmidler

• Innføre ekstra skattefradrag for utgifter til forskning (FoU) i bedriftene

• Nominell videreføring av alle satsene i barnetrygden

• Lønnsjustere personfradragene, grensene for skattefri nettoinntekt for pensjonister og fradrag for arbeidsreiser. Øvrige fradrag og beløpsgrenser holdes nominelt uendret

• Avvikle investeringsavgiften fra 1. oktober 2002

• Holde el-avgiften nominelt uendret fra 1. januar 2002 og redusere avgiften ytterligere med 1 øre pr. kWh fra 1. juli 2002

• Fjerne industritollen for mange varegrupper

• Holde avgiftene på alkoholholdige og alkoholfrie drikkevarer nominelt uendret

• Fjerne svovelavgiften på kull, koks og raffineringsanlegg.

1.2 Nærmere om skatte- og avgiftsopplegget

1.2.1 Hovedlinjer i Regjeringens skatte- og avgiftspolitikk

Regjeringen vil føre en skatte- og avgiftspolitikk som sikrer finansieringen av velferdsgodene, som bidrar til en rettferdig inntektsfordeling og til at ressursene brukes på en effektiv måte. I tillegg er det viktig at systemet er enkelt for skattyterne å etterleve, er forutsigbart og gir tilstrekkelige kontrollmuligheter.

Regjeringens politikk er basert på prinsippene for skattereformen i 1992 og de retningslinjene som er trukket opp i Regjeringens tiltredelseserklæring. Politikken innrettes med andre ord med sikte på bredere skatte- og avgiftsgrunnlag og lavere satser.

De fleste former for beskatning påvirker økonomiens virkemåte pga. endret tilpasning hos personer og bedrifter. Ofte er tilpasningen i uønsket retning som f.eks. redusert arbeidstilbud som følge av skatt på arbeid. Skatte- og avgiftssystemet bør utformes slik at kostnadene ved beskatning blir lavest mulig.

Samtidig må det sørges for at skatte- og avgiftssystemet bidrar til å redusere inntektsforskjellene. Brede skattegrunnlag med begrensede fradragsmuligheter og lave satser reduserer de samfunnsøkonomiske kostnadene ved beskatning. Fordi skattleggingen baseres på skattyternes faktiske inntekter, vil brede grunnlag som oftest ha ønskelige fordelingsvirkninger.

Skattlegging av aktiviteter som skader helse og miljø sikrer både inntekter til det offentlige og en effektiv ressursforvaltning. Miljøproblemer er eksempler på at markedene alene ikke alltid sørger for en god bruk av ressursene. Miljøavgifter og salg av omsettelige utslippskvoter kan korrigere for dette og samtidig gi inntekter til det offentlige. Skatt på grunnrente, for eksempel i petroleumsutvinning, er gunstig siden slik skattlegging gir få uønskede effekter mht. effektivitet og fordeling.

For å begrense kostnadene forbundet med selve innkrevingen av skatter og avgifter, er det viktig å utforme reglene slik at effektiv kontroll er mulig. Det bør være enkelt og ikke for kostbart for skattyterne å innrette seg etter reglene, samtidig som det må være betydelig risiko forbundet med ikke å etterleve dem. Det er også viktig at skattereglene er enkle å forstå for skattyterne. Forvaltningens kontrollmuligheter er en forutsetning for et rettferdig system der alle behandles likt. Kompliserte regler med uoversiktlige fradragsordninger og mange fritak kan gjøre det lettere å skjule skatteunndragelser og å utnytte smutthull. Det er de ressurssterke som har størst muligheter til å utnytte slike svakheter. Brede skattegrunnlag med begrensede fradragsmuligheter og få fritak vil redusere mulighetene for skatteunndragelse og tilpasninger for å unngå beskatning.

De samlede norske skatte- og avgiftsinntektene i prosent av BNP ligger over gjennomsnittsnivået i EU, men under nivået i Danmark og Sverige og om lag likt med nivået i Finland, jf. boks 1.1. De realøkonomiske kostnadene av skatteleggingen kan være noe lavere i Norge enn i andre land. Det skyldes at inntektsskattegrunnlaget er relativt bredt i Norge. Norge har også et bedre utgangspunkt enn mange andre land ved at grunnrentebeskatning av petroleumsvirksomhet og vannkraft gir betydelige skatteinntekter. Slik sett kan Norge trolig ha et høyere skattetrykk enn i andre land. Skatte- og avgiftspolitikken i andre land påvirker likevel handlingsrommet for Norge. Internasjonaliseringen og den raske teknologiske utviklingen gjør enkelte skattegrunnlag mer mobile og begrenser mulighetene for å beskatte kapitalinntekter. Tilsvarende vil grensehandel påvirke hvor mye høyere avgiftsnivået kan være i Norge i forhold til nabolandene.

Boks 1.1 Skatt som andel av BNP

Samlede skatter og avgifter som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) blir ofte brukt som grunnlag for å sammenlikne skattenivået mellom land og for å vurdere utviklingen i skattenivået i et land over tid. Blant annet publiserer OECD slike tall årlig.

Det er flere svakheter forbundet med å bruke skatt som andel av BNP som et mål på skattenivået i ulike land. Skatt som andel av BNP egner seg først og fremst til å si noe om hvor mye av verdiskapingen som gjennom skatter og avgifter kanaliseres via det offentlige. Uttrykket er imidlertid ikke egnet til å si noe om hvor stor byrde skattesystemet representerer for den enkelte og for samfunnet, eller hvilket skattenivå næringslivet kan tåle i konkurransen med bedrifter i andre land. Disse forholdene avhenger ikke bare av skattenivået, men også av sammensetningen av skatter og avgifter. Videre vil skattenivået som andel av BNP påvirkes av i hvilken grad ulike trygdeytelser og andre overføringer blir skattlagt, og om landene har offentlige eller private pensjonssystemer.

Det har også vært diskusjon om skatteandelen for Norge bør regnes inklusive eller eksklusive petroleumssektoren når en sammenlikner med andre land. Ved å skille ut verdiskapingen og skatteinntektene fra petroleumssektoren, ønsker en å få et mål på skattenivået som er mer sammenliknbart med andre land og over tid. Det er imidlertid flere svakheter knyttet til å korrigere for petroleumssektoren på denne måten, og de bidrar til at skattenivået for Fastlands-Norge overvurderes.

Departementet har derfor utviklet en annen og mer treffsikker metode for å korrigere for meravkastningen i petroleumssektoren, herunder SDØE. Ved å fjerne petroleumsrentens bidrag til skatteinntektene og til verdiskapingen, vil skatt som andel av BNP gjenspeile skatten på den normale verdiskapingen. Denne skatteraten er etter departementets vurdering mer sammenliknbar med tilsvarende skatterater i andre land. Tabell 1.1 viser at skatteandelen korrigert for petroleumsrenten gjennomgående er lavere enn for Fastlands-Norge beregnet på den vanlige måten, men høyere enn for hele økonomien.

Figur 1.1 viser skatt som andel av BNP for Norge, med og uten korreksjon for grunnrenten i petroleumssektoren, sammenliknet med de nordiske landene og EU-gjennomsnittet for 1999. Figuren viser at skattenivået i Norge målt ved skatt som andel av BNP og korrigert for grunnrenten, er høyere enn gjennomsnittet for EU. Skatteandelen er imidlertid på nivå med Finland og lavere enn i Danmark og Sverige. Skatt som andel av BNP for Norge inkludert petroleumssektoren er noe lavere enn den oljekorrigerte skatteandelen, og bringer skatteandelen under skatteandelen for Finland, men fortsatt over gjennomsnittet for EU-landene.

Tabell 1.1 Påløpte skatter som andel av BNP. Prosent

	1995	1996	1997	1998	1999	2000
Inklusive petroleumssektoren1	42,5	43,0	42,9	42,6	43,3	43,1
Fastlands-Norge2	46,3	47,4	48,2	47,5	48,8	49,1
Oljekorrigert3	42,9	44,0	44,7	44,4	45,7	45,4

¹ Alle skatter og avgifter dividert på samlet BNP

² Alle skatter og avgifter fratrukket skatter i petroleumssektoren og utenriks sjøfart dividert på BNP for Fastlands-Norge

³ Det vises til boks 4.1 i Nasjonalbudsjettet 2002.

Kilde: Finansdepartementet.

Det vises til avsnitt 4.6 i Nasjonalbudsjettet for en nærmere omtale av disse problemstillingene.

1.2.2 Skatte- og avgiftsopplegget for 2002

Tabell 1.2 viser fordelingsvirkningene av Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsopplegg for 2002. Skatteendringene er målt i forhold til et referansesystem der nominelle grenser og fradrag oppjusteres med anslått lønnsvekst på 4¼ pst. fra 2001 til 2002. Avgiftsendringene er målt i forhold til et referansesystem med prisjustering av avgiftssatsene med 1,9 pst. Tabellen viser at alle inntektsklasser i gjennomsnitt vil få lettelser i 2002 målt i forhold til referansesystemet. I gjennomsnitt vil skatte- og avgiftslettelsen bli om lag 900 kroner pr. person, dvs. om lag 0,5 pst. av gjennomsnittlig bruttoinntekt. Det vises til kapittel 5 for en nærmere gjennomgang av fordelingsvirkningene av skatte- og avgiftsopplegget.

Redusert skatt på arbeid

I skatteopplegget for 2002 har Regjeringen lagt vekt på tiltak som kan stimulere til økt arbeidstilbud for personer med midlere inntekter. Det foreslås å øke innslagspunktet i toppskatten fra 289 000 kroner til 320 000 kroner i klasse 1 og å øke den øvre grensen i minstefradraget.

Om lag 740 000 personer anslås å betale toppskatt i 2002 etter Regjeringens forslag. Dette er om lag 130 000 færre skattytere enn i 2001. Disse vil få redusert marginalskatten fra 49,3 pst. til 35,8 pst. Forslaget vil bidra til at en heltidsansatt med gjennomsnittslønn ikke betaler toppskatt. Endringene i toppskatten (inklusive nominell videreføring av trinn 1 for klasse 2) er beregnet til om lag 1 750 mill. kroner påløpt og 1 400 mill. kroner bokført.

Regjeringen foreslår at øvre grense i minstefradraget økes fra 40 300 kroner til 43 000 kroner. Forslaget innebærer at marginalskatten for alle med lønns- og pensjonsinntekter mellom 191 000 kroner og 195 455 kroner blir redusert fra 35,8 pst. til 29,6 pst. Isolert sett anslås forslaget å gi en skattelette på om lag 500 mill. kroner påløpt og 390 mill. kroner bokført.

Fagforeningskontingent mv.

Regjeringen foreslår å heve fradraget for fagforeningskontingent, fradraget for gaver til frivillige organisasjoner og fradraget for medlemskontingent til næringsorganisasjoner fra 900 kroner til 1 800 kroner for inntektsåret 2002. Forslaget vil bl.a. stimulere til økte bidrag til de frivillige organisasjonene og er ment som en delvis kompensasjon for at frivillige organisasjoner fikk økt avgiftsbelastning som følge av merverdiavgiftsreformen. Forslagene anslås å redusere skatteinntektene med 280 mill. kroner påløpt og 225 mill. kroner bokført i 2002.

Beskatning av firmabiler og kjøregodtgjørelse

Regjeringen foreslår å stramme inn på beskatningen av firmabiler ved å heve den sjablonmessige fordelsbeskatningen av privat kjøring fra 10 000 km til 13 000 km. Gjeldende firmabilbeskatning er gunstig, bl.a. fordi km-sjablonen er lavere enn det som må antas å være normal privat kjørelengde. Fordi det hovedsakelig er personer med relativt høye inntekter som har firmabil, vil omleggingen ha gunstige fordelingsvirkninger. Regjeringen foreslår også å øke fordelsbeskatningen av den private bruken av yrkesbiler. Disse innstrammingene er samlet sett anslått til om lag 820 mill. kroner påløpt og 720 mill. kroner bokført.

Regjeringen foreslår samtidig å stramme inn på den skattemessige behandlingen av kjøregodtgjørelse. Gjeldende skatteregler er svært gunstige idet godtgjørelsen etter statens satser langt på vei er skattefri og ligger betydelig høyere enn det som kan anses som relevante variable utgifter knyttet til bruk av egen bil. Omleggingen er også viktig for å unngå et for stort omfang av skattemotiverte tilpasninger som følge av innstramminger i firmabilbeskatningen. Samtidig vil Regjeringen unngå økt beskatning for de som har en begrenset kjøring med kjøregodtgjørelse. Regjeringen foreslår derfor at det kun blir skatteplikt på differansen mellom statens satser og 2,05 kroner pr. km for mottatt kjøregodtgjørelse utover 4 000 km. Dette innebærer at det bare er om lag 20 pst. av de som mottar kjøregodtgjørelse som påvirkes av endringen. Det skal betales arbeidsgiveravgift på differansen mellom statens satser og 2,05 kroner pr. km fra første kilometer. Innstrammingen er anslått til om lag 495 mill. kroner påløpt og 405 mill. kroner bokført.

Endringer i boligbeskatningen

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2001 vedtok Stortinget å innføre en sikkerhetsventil i boligtakseringen, som innebærer at klager på dagens ligningstakster skal tas til følge ved at taksten settes til maksimalt 30 pst. av husets observerbare markedsverdi eller tekniske verdi. De nye retningslinjene skal kunne gjøres gjeldende ved ligningen allerede for inntektsåret 2001. Provenytapet anslås på usikkert grunnlag til om lag 300 mill. kroner påløpt i 2001. Hele den bokførte virkningen på 300 mill. kroner antas å komme i 2002.

Regjeringen foreslår å øke ligningsverdiene på fast eiendom med 5 pst., med et anslått proveny på 320 mill. kroner påløpt og 260 mill. kroner bokført i 2002, for å dekke inn provenytapet av sikkerhetsventilen. Forslaget må også ses i sammenheng med den kraftige prisveksten på boliger de siste årene. Samlet sett blir beskatningen av bolig om lag uendret.

Avskrivningssatser

Ved innføringen av skattereformen i 1992, ble det lagt til grunn at avskrivningssatsene på driftsmidler i størst mulig grad skal gjenspeile faktisk økonomisk verdifall på driftsmidler. Det vil bidra til at investeringene kanaliseres dit hvor de kaster mest av seg for samfunnet. Blant annet i forbindelse med budsjettforliket sist høst ble flere avskrivningssatser redusert uten at dette var gjenstand for noen forutgående analyse av driftsmidlenes faktiske økonomiske levetid.

Det er fortsatt Regjeringens syn at avskrivningssatsene i størst mulig grad bør gjenspeile det økonomiske verdifallet. Departementet har på denne bakgrunn vurdert nivået på gjeldende avskrivningssatser, og konkludert med at enkelte av avskrivningssatsene er for lave. Departementet foreslår derfor å øke avskrivningssatsene for kontormaskiner mv., elektroteknisk utrustning i kraftforetak mv., bygg og anlegg mv. og forretningsbygg f.o.m. 2002, jf. tabell 2.4 i kapittel 2. Omleggingen anslås å redusere skatteinntektene med om lag 1,5 mrd. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført i 2002.

Ekstra skattefradrag for FoU-utgifter

Et flertall i Stortinget har vedtatt å be Regjeringen legge fram forslag om et skattefradrag for bedriftenes utgifter til forskning og utvikling i tråd med Hervik-utvalgets hovedforslag (NOU 2000:7 Ny giv for nyskaping). Stortingsvedtaket innebærer at bedriftene skal få fradrag i skatt for en viss andel av utgiftene til egenutført eller innkjøpt FoU, opp til et visst tak. Etter Regjeringens syn er en slik ordning i realiteten en tilskuddsordning som administreres via skattesystemet. En regelstyrt tilskuddsordning vil både være teknisk enklere og ivareta Stortingets intensjoner bedre enn en skattefradragsordning. Regjeringen mener derfor at en regelstyrt tilskuddsordning er et bedre alternativ enn en skattefradragsordning, og ber Stortinget overveie en tilskuddsordning framfor en skattefradragsordning.

Med utgangspunkt i Stortingets vedtak, fremmer Regjeringen likevel et forslag til en skattefradragsordning for FoU. Regjeringen ønsker at ordningen skal være mest mulig treffsikker, og foreslår derfor å avgrense ordningen til SMB-virksomheter, der tiltaket ventes å ha størst betydning. Regjeringens forslag anslås på usikkert grunnlag å gi en skattelette på om lag 400 mill. kroner. Anslaget bygger på at bedriftenes FoU-innsats øker slik at den påløpte virkningen i 2002 kan bli noe mindre. Bokført provenytap i 2002 er anslått til om lag 35 mill. kroner.

Barnetrygd

Regjeringen foreslår en nominell videreføring av alle satsene i barnetrygden. Dette gir en reell innstramming på om lag 635 mill. kroner i 2002. Innstrammingen må bl.a. ses i sammenheng med Regjeringens satsing på om lag 1 mrd. kroner til barnehager, jf. kapittel 2 i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Statsbudsjettet medregnet folketrygden.

Rehabiliterings- og attføringspenger

Etter gjeldende regler beregnes rehabiliterings- og attføringspenger på samme måte som uførepensjon. Regjeringen foreslår at Stortingets vedtak om at reglene for rehabiliterings- og attføringspenger heretter skal følge de samme prinsippene som for dagpenger under arbeidsløshet, iverksettes fra 1. januar 2002. Omleggingen innebærer at ytelsene vil bli regnet som pensjonsgivende inntekt, slik at mottakerne tjener opp pensjonspoeng. Mottakerne mister imidlertid retten til lav trygdeavgift på ytelsene og det halve særfradraget i alminnelig inntekt. I tråd med Stortingsvedtaket foreslår Regjeringen samtidig å øke disse ytelsene. På grunn av overgangsordninger vil de som mottar rehabiliterings- og attføringspenger i dag ikke få noen reduksjon i ytelser etter skatt. Totalt sett er hele omleggingen om lag provenynøytral. Overgangsordningene vil imidlertid gi en budsjettsvekkelse på utgiftssiden på om lag 150 mill. kroner i 2002.

Avviklingen av investeringsavgiften

Stortingets vedtak om å avvikle investeringsavgiften fra 1. april 2002 vil gi et provenytap på om lag 3,5 mrd. kroner på 2002-budsjettet og 6 mrd. kroner på årsbasis. Investeringsavgiften er en uheldig avgift med mange kompliserte fritak. Avgiften har blitt ytterligere uthulet ved at virksomheter som ble merverdiavgiftspliktige som følge av merverdiavgiftsreformen fra 1. juli 2001 ble fritatt fra investeringsavgiften. Regjeringen ser det derfor som viktig at investeringsavgiften blir fjernet.

Innenfor en samlet skatte- og avgiftslettelse på om lag 3,5 mrd. kroner har det vært nødvendig å vurdere alternative muligheter for å dekke inn den vedtatte avviklingen av investeringsavgiften fra 1. april 2002. Fjerning av investeringsavgiften kommer i første omgang næringsdrivende til gode. Regjeringen har vurdert om arbeidsgiveravgiften burde økes for å dekke inn bortfallet av investeringsavgiften. Regjeringen vil etter en samlet vurdering ikke gå inn for en slik løsning, som innebærer økt skatt på arbeid. Samlet sett har Regjeringen derfor kommet til at en vil tilrå å utsette avviklingen av investeringsavgiften med et halvt år til 1. oktober 2002. Dette gir en provenytap på 1,5 mrd. kroner påløpt og 0,5 mrd. bokført i 2002.

Redusert avgift på elektrisk kraft

Regjeringen har foreslått å redusere el-avgiften med 1 øre pr. kWh fra 2. juli 2001, jf. St.prp. nr. 100 (2000-2001). Produsentprisene på kraft har steget mye det siste året, og ligger nå på et høyt nivå. For å redusere den økonomiske belastningen av høye kraftpriser for husholdningene, foreslår Regjeringen å redusere el-avgiften med ytterligere 1 øre fra 1. juli 2002. Dette gir et provenytap på om lag 375 mill. kroner påløpt og om lag 210 mill. kroner på 2002-budsjettet. På årsbasis er dette en lettelse på 640 mill. kroner.

Forenklinger og strukturendringer i avgiftene

Det er bred enighet om at industritollikke er egnet som virkemiddel i næringspolitikken. I Langtidsprogrammet 2002-2005 varslet Regjeringen en gradvis avvikling av industritollen. Fjerning av tollsatser på industrivarer vil være et bidrag til arbeidet med å fornye offentlig sektor, gi enklere rammebetingelser for næringslivet og frigjøre ressurser i næringslivet og i toll- og avgiftsetaten.

Regjeringen foreslår betydelige forenklinger i tollregimet for industrivarer ved å fjerne tollsatsene for om lag 500 varenumre i tolltariffen fra 2002. Dette gir et provenytap på 90 mill. kroner på årsbasis og om lag 80 mill. kroner på 2002-budsjettet.

Regjeringen foreslår også å fjerne ordningen med avgiftsfrie flyttebiler innenfor engangsavgiften. Ordningen innebærer at nordmenn etter et utenlandsopphold på mer enn fem år, og andre som flytter til Norge, kan bringe med en bruktbil fra utlandet uten å betale engangsavgift i Norge. Å fjerne ordningen gir økte inntekter på om lag 150 mill. kroner påløpt og 135 mill. kroner bokført i 2002. I tillegg vil dette gi betydelige administrative besparelser.

Videre foreslår Regjeringen å stramme inn engangsavgiften på kombinerte biler. Satsen foreslås økt fra 55 til 60 pst. av avgiften på personbil. I dag er kombinerte biler med totalvekt over 5 000 kg fritatt for avgift. Regjeringen foreslår å heve grensen for avgiftsplikt fra 5 000 til 6 000 kg. Bakgrunnen er at det nå selges kombinerte biler med totalvekt like over 5 000 kg som har egenskaper som personbil. Endringene gir et merproveny på om lag 60 mill. kroner påløpt og 55 mill. kroner på 2002-budsjettet. Det blir samtidig foreslått å fastsette årsavgiften for kombinerte bilermed vekt over 3 500 kg til nivået for personbiler. Dette gir et merproveny på om lag 10 mill. kroner på 2002-budsjettet.

Regjeringen foreslår at avgiftene på drikkevarer holdes nominelt uendret fra 2001 til 2002.

1.3 Stortingsmelding om nærings- og kapitalbeskatning

I budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene for 2001 ble det enighet om at det skal legges fram et forslag til en omlegging av nærings- og kapitalbeskatningen, og at:

«(...) denne skattereformen skal bygge på følgende prinsipper:

• en mer rettferdig fordeling

• nøytralitet mellom ulike investerings-, finansierings og virksomhetsformer

• en effektiv beskatning av kapitalinntekter

• en tilnærming mellom beskatningen av kapital og arbeid slik at delingsmodellen dermed kan avvikles.

Den midlertidige utbytteskatten faller bort ved overgangen til det nye skattesystemet for 2002.»

Departementet arbeider på denne bakgrunn med sikte på å fremme en stortingsmelding om nærings- og kapitalbeskatningen, fortrinnsvis i løpet av høsten. Eventuelle nye regler kan dermed tidligst tre i kraft med virkning fra 1. januar 2003.

1.4 Anslag på skatte- og avgiftsinntektene

Tabell 1.3 viser anslag på provenyvirkningene som følger av de foreslåtte regelendringene for 2002. Skatteendringene er beregnet i forhold til et referansesystem for 2002 der alle grenser og bunnfradrag mv. er oppjustert med en anslått lønnsvekst på 4¼ pst. Avgiftsendringene er anslått i forhold til et referansesystem for 2002 der alle mengdeavgifter justeres opp med anslått prisvekst på 1,9 pst. De påløpte tallene viser provenyvirkningene på helårsbasis av endringene i skattereglene. For enkelte avgifter er det foreslått endringer etter 1. januar 2002, og for disse avgiftene vil de påløpte tallene derfor være lavere enn helårsvirkningen. De bokførte størrelsene viser endringer i innbetalte skatter og avgifter i 2002.

Tabell 1.4 viser inntektsanslagene for 2002 samt tall for de to foregående årene.

Tabell 1.5 viser provenyendringene som følge av de foreslåtte regelendringene, fordelt på kapitler og poster.

1.5 Fordeling av offentlige skatte- og avgiftsinntekter

Tabell 1.6 gir en samlet oversikt over hovedgruppene av skatter og avgifter, og hvilken del av offentlig sektor som mottar disse. De samlede skatte- og avgiftsinntektene fra stat, kommuner og fylkeskommuner er anslått til 663,8 mrd. kroner i 2001. Om lag 84 pst. av de totale skatte- og avgiftsinntektene tilfaller staten, mens kommunenes og fylkeskommunenes andel er hhv. 11,0 pst. og 5,4 pst. Størstedelen av kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter kommer fra inntekts- og formuesskatt fra personlige skattytere.

Tabellen viser videre at vel 35 pst. av statens inntekter kommer fra merverdiavgift, investeringsavgift og særavgifter. Drøyt 21 pst. kommer fra inntekts- og formuesskatt og trygdeavgift fra personlige skattytere, mens knapt 23 pst. er inntektsskatt og arbeidsgiveravgift mv. fra bedrifter mv. fra Fastlands-Norge. Knapt 21 pst. av statens inntekter i 2001 kommer fra petroleumssektoren.