3 Indirekte skatter

3.1 Innledning

3.1.1 Generelt

Indirekte skatter omfatter merverdiavgift, investeringsavgift og særavgifter. Hovedtrekkene i avgiftsopplegget er nærmere omtalt i kapittel 1.

Merverdiavgiften er en generell avgift på innenlands omsetning av varer og tjenester. I tillegg beregnes merverdiavgift ved import og ved uttak av varer og tjenester fra avgiftspliktig virksomhet. Merverdiavgiften ble innført fra 1. januar 1970 ved lov 19. juni 1969 nr. 66. Merverdiavgiften er en fiskal avgift og er en av statens viktigste inntektskilder. Avgiftssatsen er på 24 pst. og foreslås ikke endret for 2002.

Merverdiavgiften skal beregnes i alle omsetningsledd. Retten til å fradragsføre inngående avgift ved kjøp av varer og tjenester til bruk i avgiftspliktig virksomhet medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden. Merverdiavgiften er derfor i hovedsak en beskatning av forbruk ved at det er det endelige forbruket av avgiftspliktige ytelser som belastes med avgift.

Det ble fra 1. juli i år iverksatt en merverdiavgiftsreform som innebærer at det er innført generell merverdiavgift på omsetning av tjenester på linje med det som gjelder for varer. Det foreslås enkelte mindre endringer i merverdiavgiftsloven. Disse er nærmere omtalt i avsnitt 3.2.1. Det er gitt en nærmere redegjørelse for lovendringene i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte- og avgiftsopplegget 2002 - Lovendringer.

Investeringsavgiften er en avgift på anskaffelse av og arbeid på driftsmidler, jf. lov 19. juni 1969 nr. 67. Plikten til å betale investeringsavgift er knyttet til fradragsretten for inngående merverdiavgift på anskaffelsene. Det skal betales investeringsavgift blant annet på varige driftsmidler. I tillegg skal det som hovedregel svares avgift av avgiftspliktige driftsmidler ved egen fremstilling. Avgiftsplikten omfatter også arbeid utført på grunn, bygg eller anlegg som i avgiftspliktig virksomhet, eller på vare som er eller vil bli avgiftspliktig driftsmiddel i virksomheten samt uttak av for eksempel omsetningsvarer som driftsmiddel. Det er gitt en rekke unntak fra avgiftsplikten. Investeringsavgiften beregnes etter en sats på 7 prosent. Investeringsavgiften foreslås avviklet fra 1. januar 2002. Investeringsavgiften er nærmere omtalt i avsnitt 3.2.2.

Særavgiftene omfatter flere kategorier avgifter. For det første er særavgifter en fellesbetegnelse på avgifter som betales ved innførsel og innenlands tilvirkning av nærmere angitte varer. For det andre dekker særavgiftene avgifter knyttet til å eie eller å endre eierforhold til bestemte varer og fast eiendom. Videre omfattes avgift på flyging av passasjerer, avgift på sluttbehandling av avfall, frekvensavgift mv. Størstedelen av provenyet kommer fra den første kategorien særavgifter. Inntektene fra særavgiftene og merverdiavgiften utgjør mer enn en tredel av de samlede skatte- og avgiftsinntektene fra Fastlands-Norge. I likhet med merverdiavgiften går inntektene fra særavgiftene til statskassen uten noen form for øremerking.

Mens merverdiavgiften først og fremst har til hensikt å finansiere offentlige utgifter, benyttes særavgiftene også som virkemiddel til å prise eksterne effekter, f.eks. knyttet til forbruk av helse- og miljøskadelige produkter.

Særavgiftene fastsettes av Stortinget ved plenarvedtak for ett år av gangen i medhold av Grunnloven § 75 a. Vurderingene av satsene og strukturen på avgiftene inngår i den årlige budsjettbehandlingen. Av plenarvedtakene fremgår også regler om fritak mv. Bestemmelser om oppkreving, kontroll mv. er gitt i egne forskrifter med hjemmel i særlover som eksempelvis lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter.

Til forskjell fra merverdiavgiften, som beregnes i alle omsetningsledd og ved innførsel, beregnes særavgiftene på varer i utgangspunktet kun i ett ledd. Oppkrevingen av særavgiftene følger hovedsakelig to hovedspor: Enhver som vil starte innenlands produksjon av avgiftspliktige varer, må melde fra til tollvesenet. Virksomheten vil da bli registrert som avgiftspliktig for vedkommende vare. For varer som produseres innenlands, vil avgiftsplikten oppstå innen en nærmere angitt frist etter at varen er tatt ut fra den registrerte tilvirkers lager. Også importører av særavgiftspliktige varer kan på nærmere vilkår etter søknad bli registrert. For varer som innføresoppstår avgiftsplikten i utgangspunktet ved innførselen. Imidlertid har registrerte virksomheter adgang til å innføre varer uten å betale avgift, mot at avgiften betales i forbindelse med uttak fra virksomhetens ubeskattede lager. Avgiften skal i slike tilfeller innbetales innen en nærmere angitt frist etter uttaket. Systemet for enkelte vareavgifter avviker noe fra dette som følge av spesielle forhold knyttet til den avgiftspliktige varen, eksempelvis gjelder dette avgiften på elektrisk kraft.

For en annen kategori særavgifter, f.eks. årsavgiften, er avgiftsinnbetalingen knyttet til tollvesenets utskriving av avgiftskrav basert på data fra motorvognregisteret (eier, kjøretøytype o.l.). I andre tilfeller er avgiftsinnbetaling en forutsetning for gjennomføring av bestemte handlinger, f.eks. tinglysing av eierskifte (hjemmelsoverføring) til fast eiendom (dokumentavgift), omregistrering av kjøretøy i motorvognregisteret (omregistreringsavgift) eller innlevering av avfall (avfallsavgift).

Forslag til avgiftsendringer for 2002 gir en lettelse på knapt 1,2 mrd. kroner bokført i forhold til referansesystemet, jf. tabell 1.3 i kapittel 1. Videreføring av gjeldende avgiftsregler innebærer også en lettelse i 2002 på knapt 2,4 mrd. kroner bokført. Samlet innebærer endringer i avgifter en lettelse i 2002 på om lag 3,5 mrd. kroner bokført. Tabell 3.1 viser gjeldende satser for særavgifter og forslag til satser for 2002.

3.1.2 ESAs nye retningslinjer for miljøstøtte

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har vedtatt nye retningslinjer for godkjenning av miljøstøtte. Retningslinjene omfatter blant annet vilkårene for fritak fra og redusert betaling av miljøavgifter, og vil i Norges tilfelle blant annet gjelde fritak og reduserte avgiftssatser for svovelavgiften, CO₂-avgiften, grunnavgiften på fyringsolje og el-avgiften. ESA legger opp til at EØS-landene skal forplikte seg til å tilpasse sine eksisterende ordninger til de nye bestemmelsene innen 1. januar 2002.

I de nye retningslinjene konkluderer ESA med at en videreføring av lettelser fra miljøavgifter forutsetter at avgiften som det gis fritak eller lettelse fra, har en positiv miljøeffekt og at foretakene fikk fritak eller lettelser ved innføring av avgiften. Det forutsettes videre at foretakene har kommet i en spesielt vanskelig konkurransesituasjon etter innføring av avgiften. Retningslinjene åpner i utgangspunktet bare for en midlertidig forlengelse av avgiftslettelsen og krever videre at ett av punktene under er oppfylt.

• Det kan gis fullt avgiftsfritak i 10 år dersom foretakene forplikter seg til, eller inngår avtaler med myndighetene om gjennomføring av tiltak for å nå bestemte miljømål i perioden, eller myndighetene innfører vilkår knyttet til skattefritaket som vil utløse miljøtiltak med samme effekt som frivillige forpliktelser.

• Dersom det ikke er lagt opp til miljøtiltak som skissert ovenfor, kan avgiftslettelser godkjennes over en periode på 10 år dersom foretaket likevel betaler en betydelig andel av den nasjonale avgiften.

Det kan videre gis avgiftslettelse over en femårsperiode dersom lettelsen trappes ned gradvis i løpet av denne perioden eller maksimalt utgjør 50 pst. hvert år i perioden.

For virksomheter som er fritatt fra CO₂-avgiften, tar Regjeringen sikte på å forhandle fram avtaler om reduksjoner i klimagassutslippene, jf. St. meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk. Videre har Regjeringen inngått en intensjonsavtale om reduksjon av svovelutslipp med Prosessindustriens Landsforening (PIL). Regjeringen vil særlig gå gjennom el-avgiften og grunnavgiften på fyringsolje i forhold til ESAs nye retningslinjer for miljøstøtte.

Når det gjelder de andre avgiftene antas de nye retningslinjene å få mindre betydning for de etablerte fritakene. Departementet vil fram mot 1. januar 2002 vurdere disse i forhold til retningslinjene og gi ESA en tilbakemelding.

3.1.3 Avgiftsmessige forhold knyttet til Slottet

Etter tolltariffens innledende bestemmelser (tib) § 11 nr. 8 kan varer bestemt for H.M. Kongen eller for det kongelige hus utleveres tollfritt. Varer som innføres tollfritt etter denne bestemmelsen skal heller ikke ilegges innførselsmerverdiavgift. Etter langvarig praksis innrømmes det også fritak for særavgifter i samme utstrekning som for toll. Regjeringen har vurdert prinsippene for budsjettering av apanasjen, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Som et ledd i dette arbeidet oppheves tib. § 11 nr. 8 fra 1. januar 2002. Kompensasjon for avgiftsfritaket er innarbeidet i den årlige apanasjen.

Det vises for øvrig til Ot. prp. nr. 1 (2001-2002) hvor det foreslås enkelte endringer i reglene om fritak for den kongelige familie fra å svare arveavgift og skatt av inntekt og formue.

3.1.4 Taxfree-salg om bord på ferger mellom Norge og Sverige

Finansdepartementet anser at det i dag foregår en lite ønskelig forskjellsbehandling av fergeselskapers rett til å proviantere bl.a. alkoholholdige drikkevarer for taxfree-salg om bord på såkalte korte ruter mellom Norge og Sverige, jf. St.meld. nr. 2 (1999-2000) Revidert nasjonalbudsjett 2000. Finanskomiteen har sagt seg enige i dette, jf. Budsjett-innst. S. nr. II (1999-2000) Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Det svenske og det norske finansdepartement har samarbeidet med sikte på å komme fram til en avtale for å sikre likebehandling av fergeselskapers rett til proviantering av taxfree-varer på såkalte korte ruter mellom Norge og Sverige innen en nærmere definert sone. Den nordiske provianteringsoverenskomsten av 16. desember 1968 mellom Norge, Danmark, Finland og Sverige danner grunnlaget for den nye avtalen med Sverige.

Hovedregelen er fremdeles at ferger som trafikkerer korte ruter (dvs. innenfor Risør-Lysekil linjen) ikke har rett til å proviantere med andre ubeskattede varer enn tobakkvarer og sjokolade- og sukkervarer. Det vil imidlertid i tillegg bli etablert en ny sone fra og med linjen Risør-Lysekil og inn til og med linjen Sandefjord-Strømstad. I denne sonen tillates det også proviantering av alkoholholdige varer mv. dersom fartøysruten er i helårstrafikk. I tillegg er det et vilkår at fergen har kapasitet til å frakte gods og kjøretøy i betydelig omfang.

Økt konkurranse mellom fergeselskapene kan bidra til lavere billettpriser og lavere avanse på salg av taxfree-varer. Lavere priser vil bidra til at flere personer vil reise med ferger mellom Vestfold og Strømstad. Salget av taxfree-varer på fergene vil dermed øke. Dette vil bidra til å redusere statens inntekter ved at den avgiftspliktige omsetningen av bl.a. alkohol og tobakk i Norge går ned. Konkurransen mellom fergeselskapene vil trolig bidra til at en stor del av provenytapet kommer de reisende til gode. Det er på usikkert grunnlag anslått at innføringen av en slik sone for taxfree-salg om bord på ferger kan innebære et provenytap på i størrelsesorden 50 mill. kroner på årsbasis. Provenytapet på budsjettet for 2002 vil være om lag 20 mill. kroner.

Formålet med den nye avtalen er først og fremst å sikre likebehandling av fergeselskapene i dispensasjonssonen. Finansdepartementet forutsetter imidlertid også at fergerutene skal kunne avlaste noe av tungtrafikken mellom Norge og Sverige. Departementet vil ut fra hensynet til ytterligere økt grensehandel og provenytap ikke tillate ferger å proviantere taxfree-varer på ruter lenger inn i Oslofjorden. Det svenske finansdepartementet ønsker heller ikke dette.

Overenskomsten skal danne grunnlag for regelverksendringer i Norge og Sverige etter at den er undertegnet. I Norge er forslag om endring av forskrift 26. mai 1978 nr. 12 om tollfrihet på reiseutstyr og reisegods («reisegodsforskriften») og utkastet til avtaletekst sendt på høring. Overenskomsten forutsetter en lovendring i Sverige. Norske og svenske myndigheter arbeider med sikte på å iverksette avtalen fra 1. juni 2002.

3.2 Merverdiavgift og avgift på investeringer mv. (kap. 5521, post 70)

3.2.1 Merverdiavgiften

Merverdiavgiftsreformen 2001

Før merverdiavgiftsreformen av 2001 var det kun generell avgiftsplikt for varer, mens bare tjenester som var spesifikt nevnt i loven var avgiftspliktige. Den begrensede avgiftsplikten for tjenester førte til vilkårlige og uheldige avgrensinger mellom hvilke tjenester som var avgiftspliktige og hvilke som ikke var det. Forskjellen i avgiftsbelegging mellom varer og tjenester oppmuntret til nærings- og forbruksvalg som ikke var omfattet av avgiftsplikt. Dette førte til avgiftsmessig forskjellsbehandling både mellom ulike næringsvirksomheter og mellom konkurrerende varer og tjenester. Regelverket i Norge var heller ikke i samsvar med regelverket i andre land som har et merverdiavgiftssystem.

I forbindelse med budsjettet for 2001 la derfor Regjeringen fram forslag om å innføre generell avgiftsplikt også for tjenester med en del unntak, jf. Ot. prp. nr. 2 (2000-2001) Om lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (Merverdiavgiftsreformen 2001). Stortinget vedtok en slik modernisering av merverdiavgiftssystemet, jf. Innst. O. nr. 24 (2000-2001). Endringen innebar at det fra 1. juli 2001 er generell avgiftsplikt ved omsetning av tjenester, med mindre de uttrykkelig er unntatt i loven. Det er vedtatt unntak for blant annet helsetjenester, sosiale tjenester, undervisningstjenester, finansielle tjenester, samt en rekke unntak innen kultursektoren, idrett og reiselivsbransjen (persontransport, overnatting, adgang til fornøyelsesparker og opplevelsessentra, guiding mv.). I tillegg har persontransport med luftfartøy fått nullsats, det vil si at flyselskapene ikke skal beregne merverdiavgift på denne omsetningen, samtidig som de har fradragsrett for inngående merverdiavgift. Det samme ble vedtatt for el-biler. Samtidig ble merverdiavgiftssatsen på matvarer redusert til 12 pst.

Merverdiavgiftsreformen innebærer en samlet avgiftslettelse på om lag 1,5 mrd. kroner på årsbasis, selv når en tar med virkningen av økt merverdiavgiftssats som ble iverksatt fra 1. januar 2001. Tabell 3.2 viser de påløpte provenyvirkningene av merverdiavgiftsreformen fra 1. juli 2001.

Merverdiavgiftsreformen innebærer at Norge nå har fått et merverdiavgiftssystem som i sin oppbygning er likt det som praktiseres i alle andre OECD-land. Som følge av merverdiavgiftsreformen ble det også innført merverdiavgift på innførsel av tjenester. Dette medfører større grad av avgiftsmessig likebehandling mellom tjenester som omsettes i Norge og tjenester som kjøpes fra utlandet. Reformen innebar også en større grad av avgiftsmessig likebehandling mellom å drive virksomhet i eide og leide lokaler.

Merverdiavgiftsreformen har gjort at det på flere områder har vært nødvendig å foreta nærmere avgrensning og klargjøring av regelverket. Finansdepartementet har derfor fastsatt forskrifter og gitt fortolkningsuttalelser på flere områder. Noen forskrifter og uttalelser avgrenser enkelte av unntakene nærmere, mens andre er utarbeidet på bakgrunn av at det nå er generell avgiftsplikt på tjenester, eksempelvis forskrift om merverdiavgift ved kjøp av tjenester fra utlandet.

Enkelte endringer etter innføring av merverdiavgiftsreformen

I lys av reformen er det behov for å gå gjennom regelverket på enkelte områder. Dette gjelder blant annet i forhold til merverdiavgiftsreglene om uttak og fellesregistrering. Departementet vil komme tilbake til dette.

På enkelte områder ser Finansdepartementet imidlertid at det er behov for lovendringer nå. Disse er nærmere presentert i Ot. prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte- og avgiftsopplegget 2002 - Lovendringer.

Undervisningstjenester og helse- og sosiale tjenester er unntatt fra merverdiavgift. Også utleie av arbeidskraft for utøvelse av helse- og sosiale tjenester og undervisningstjenester er omfattet av unntaket.

Formidlingstjenester er omfattet av den generelle merverdiavgiftsplikten. Det er imidlertid vedtatt unntak for visse type formidlingstjenester, eksempelvis innen reiselivsnæringene. Departementet foreslår nå at også formidling av helse- og sosiale tjenester og undervisningstjenester skal unntas fra den generelle avgiftsplikten. Et unntak som beskrevet vil gjøre regelverket mer nøytralt på dette området. Provenytapet som følge av forslaget anslås på usikkert grunnlag til om lag 10 mill. kroner på årsbasis og om lag 8 mill. kroner på 2002-budsjettet.

I forbindelse med merverdiavgiftsreformen er det gjort omfattende unntak slik at kultursektoren fremdeles er unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Departementet ser at det er behov for en nærmere gjennomgang av de vedtatte unntakene på dette området. Det er blant annet behov for å ha klarere avgrensinger i lovvedtakene. Det har vært for knapp tid til å foreta en fullstendig gjennomgang av dette regelverket nå. Departementet vil komme tilbake til en slik gjennomgang senere.

Det foreslås imidlertid enkelte endringer nå. Dette gjelder for det første en endring av lovteksten slik at tjenester som fremstår som en nødvendig og integrert del av en kunstnerisk fremføring også skal være unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Videre foreslås også å lovfeste det fritaket departementet tidligere har gitt for impresariovirksomhet.

For å gjøre merverdiavgiftssystemet mer nøytralt mellom ulike aktører, foreslår departementet også å unnta formidling av billetter til kultur- og idrettsaktiviteter som ikke er avgiftspliktige. Dette gjelder eksempelvis formidling av teater- og operabilletter og billetter til konserter, kino og idrettsarrangementer. Dette kan på usikkert grunnlag anslås til å gi et provenytap på om lag 10 mill. kroner på årsbasis og 8 mill. kroner på 2002-budsjettet.

Kompensasjoner for virkningen av merverdiavgiftsreformen for frivillige organisasjoner

I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2001 viste Finanskomiteens flertall til at merverdiavgiftsreformen ville gi merutgifter for frivillige organisasjoner. Flertallet mente det var uheldig at det økonomiske grunnlaget for disse organisasjonene ble svekket som følge av reformen. Flertallet mente derfor at det må gjennomføres tiltak som gjør at organisasjonene kompenseres fullt ut for merkostnadene som følge av merverdiavgiftsreformens ikrafttredelse, og ba om at Regjeringen kommer tilbake med forslag om dette i statsbudsjettet for 2002.

Departementet har vurdert mulige tiltak som kompenserer frivillige organisasjoner for merverdiavgiftsreformen. En ordning med refusjon av merverdiavgift vil kreve et betydelig administrativt arbeid med dokumentasjon av faktiske merutgifter og regnskapsføring. Mange av de frivillige organisasjonene er små og har ikke apparat for å håndtere et slikt merarbeide. Fra en del av disse organisasjonene har det kommet signaler om at kompensasjonen ikke må føre til betydelig papirarbeide. En refusjonsordning vil også være krevende å administrere for avgiftsmyndighetene. Kontrollarbeidet vil også være vanskelig å gjennomføre og kreve betydelige administrative ressurser.

Departementet har kommet til at kompensasjonen enklest kan gjennomføres ved å øke bevilgningene til frivillige organisasjoner. Det foreligger ingen oppdatert oversikt over omfanget av frivillige organisasjoner eller i hvor stor grad den enkelte organisasjon blir berørt av merverdiavgiftsreformen. Det er derfor foreløpig avsatt 100 mill. kroner under kap. 2390 post 01 til kompensasjon for frivillige organisasjoner. Regjeringen foreslår at Finansdepartementet gis fullmakt til å omdisponere dette beløpet til andre deler av statsbudsjettet for å kompensere frivillige organisasjoner som følge av merverdiavgiftsreformen, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) Statsbudsjettet medregnet folketrygden. I tillegg forslår Regjeringen å heve fradraget for fagforeningskontingent og fradraget for gaver til frivillige organisasjoner fra 900 kroner til 1 800 kroner. Dette forslaget vil bl.a. stimulere til økte bidrag til de frivillige organisasjonene og er ment som delvis kompensasjon for at de frivillige organisasjonene fikk økt avgiftsbelastning som følge av merverdiavgiftsreformen.

Økt kompensasjon til kommuneforvaltningen

I St.meld. nr. 2 (2000-2001) Revidert nasjonalbudsjett 2001 ble det vist til at belastningen av merverdiavgift på flere tjenester ble større enn hva som tidligere var lagt til grunn for statlig virksomhet. Dette tydet på at statens inntekter fra merverdiavgiftsutvidelsen var anslått for lavt. Det ble vist til at provenyanslaget fra merverdiavgift på flere tjenester fortsatt var svært usikkert. I den detaljerte redegjørelsen for kompensasjoner til statsforvaltningen som ble gitt i St.prp. nr. 84 (2000-2001) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2001, ble det vist til at oppjusteringen av kompensasjonsbeløpet for statsforvaltningen reiste spørsmål om ikke kompensasjonsbeløpet var satt for lavt også for kommuner og fylkeskommuner. Finansdepartementet ville vurdere dette nærmere på bakgrunn av statistikk som først ville foreligge senere. Departementet tok sikte på å komme tilbake i 2002-budsjettet med beregninger av merutgifter for kommunal forvaltning som følge av merverdiavgiftsreformen samt forslag til eventuell ytterligere kompensasjon.

Ny informasjon som nå foreligger indikerer at merkostnadene for kommuner og fylkeskommuner er større enn lagt til grunn. Kompensasjonsbeløpet foreslås økt med 320 mill. kroner til totalt 600 mill. kroner som følge av reformen. Det er gitt en nærmere omtale av dette er i St. prp. nr. 1 (2001-2002) Statsbudsjettet medregnet folketrygden og St. prp. nr. 1 (2001-2002) Kommunal- og regionaldepartementet. De nye beregningene av merkostnader for kommunal forvaltning gir også grunnlag for å oppjustere inntektene fra merverdiavgift på tjenester med 320 mill. kroner på årsbasis.

Momskompensasjonsordningen for kommuner og fylkeskommuner

Momskompensasjonsordningen for kommuner og fylkeskommuner ble innført f.o.m. 1. mai 1995 for å motvirke konkurransevridning mellom kommunale og private virksomheter som følge av merverdiavgiftssystemet. Ordningen kompenserer for merverdiavgift ved kjøp av tjenester som gjelder vask og rens av tekstiler samt bygg og anlegg.

Ordningen ble ved innføringen forutsatt finansiert av kommunene gjennom en engangstrekk i det kommunale rammetilskuddet. Ordningen var forutsatt å være provenynøytral for staten.

Momskompensasjonsordningen for kommuner og fylkeskommuner ble utvidet f.o.m. 1. januar 2000 til også å gjelde private og ideelle virksomheter som er tatt med i offentlige planer som en integrert del av det kommunale- og fylkeskommunale tjenestetilbudet. Forslag til endring i kompensasjonsloven ble lagt frem i Ot.prp. nr. 86 (1999-2000) og vedtatt av Stortinget på bakgrunn av Innst. O. nr. 1. (1999-2000). Intensjonen var at utvidelsen av ordningen skulle finansieres på tilsvarende måte som momskompensasjonsordningen opprinnelig var finansiert, dvs. gjennom et engangstrekk i det kommunale rammetilskuddet, jf. St.meld. nr. 2 (1994-1995) Revidert nasjonalbudsjett 1995.

Refusjonskravene for 2000 skal sendes til de stedlige fylkesskattekontorene innen 1. juni i kalenderåret etter at anskaffelsen ble foretatt. Kompensasjonskrav for 2000 skal dermed være innberettet innen 1. juni 2001. De samlede innkomne krav utgjør 1 217 mill. kroner for 2000. Dette utgjør en vekst på drøyt 8 pst. fra 1999, noe som er mindre enn gjennomsnittlig økning siden ordningen startet i 1995. Disse refusjonskravene skal utbetales på 2002-budsjettet, jf. St. prp. nr. 1 (2001-2002) Finansdepartementet. Det har vist seg at det ikke fullt ut er mulig å skille kompensasjonskravene fra private og ideelle virksomheter fra de øvrige kompensasjonskrav som kommunene og fylkeskommunene sender inn. Det er derfor ikke mulig å tallfeste hvor mye utvidelsen av ordningen koster i økt refusjon. Utviklingen i innsendte krav er imidlertid beskjeden fra 1999 til 2000. Det er derfor grunn til å anta at omfanget av utvidelsen er beskjeden i forhold til de samlede refusjonskrav. En har derfor kommet til at det ikke er grunnlag for å trekke kommunenes rammetilskudd som finansiering i forbindelse med utvidelsen av ordningen fra 1. januar 2000.

3.2.2 Investeringsavgiften

Avvikling av investeringsavgiften

Investeringsavgiften er vedtatt avviklet med virkning fra 1. april 2002. Stortinget har videre vedtatt at tjenesteytere på områder som først ble merverdiavgiftspliktige fra 1. juli 2001, ikke skal betale investeringsavgift. Bakgrunnen for dette fritaket var at disse virksomhetene skulle slippe å forholde seg til det kompliserte investeringsavgiftsregelverket for en periode på kun ni måneder før investeringsavgiften oppheves. Avvikling av investeringsavgiften fra 1. april 2002 bidrar til å redusere inntektene på statsbudsjettet med 3,5 mrd. kroner i 2002. På bakgrunn av det kompliserte regelverket og de vilkårlige utslagene av avgiftene, ser Regjeringen behovet for å få avviklet investeringsavgiften i løpet av 2002. Fritaket for investeringsavgift for nye merverdiavgiftspliktige tjenesteytere fra 1. juli 2001 bidrar til å forsterke dette behovet.

Innenfor en samlet skatte- og avgiftslettelse på 3,5 mrd. kroner bokført, må en slik lettelse for næringslivet enten utsettes noe i tid, eller delvis finansieres med skatteskjerpelser på andre områder. I denne sammenheng har Regjeringen vurdert en mulig økning i arbeidsgiveravgiften. Regjeringen vil etter en samlet vurdering ikke gå inn for en løsning som innebærer økt skatt på arbeid. Regjeringen vil også peke på at det er uheldig med generelle økninger i skatte- og avgiftssatser samtidig som en øker bruken av oljeinntekter i økonomien. Regjeringen er derfor kommet til at en vil tilrå at en utsetter iverksettingstidspunktet for avvikling av investeringsavgiften med et halvt år til 1. oktober 2002. Dette nødvendiggjør endring i lov 21. desember 2000 nr. 114 om opphevelse av lov 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer mv. del II. Et slikt forslag er lagt fram i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte- og avgiftsopplegget 2002 - Lovendringer.

3.3 Avgift på alkohol (kap. 5526)

Produktavgift på brennevin og vin mv. (post 71)

Avgiftene på brennevin og vin avhenger av alkoholinnholdet. I 2001 er avgiftssatsene:

• Svakvin (alkoholstyrke over 7 og under 15 volumprosent); 3,65 kr pr. volumprosent og liter.

• Sterkvin (alkoholstyrke fra og med 15 til og med 22 volumprosent); 3,65 kr pr. volumprosent og liter.

• Brennevin (alkoholstyrke over 22 volumprosent); 7,04 kr pr. volumprosent og liter.

Kilde: Finansdepartementet.

Det går fram av figur 3.1 at avgiftene på brennevin og vin økte jevnt fra 1996 til 1999. I 1999 sank avgiftene på brennevin og svakvin noe, og fra 1. januar 2000 ble avgiften på sterkvin redusert til samme nivå som avgiften på svakvin. Avgiftene ble holdt nominelt uendret fra 2000 til 2001.

Figur 3.2 viser utviklingen i omsetning av brennevin og vin fra 1986 til 2000. Figuren viser at salget av brennevin falt hvert år i perioden 1987 til 1993. Fram til 1999 har det imidlertid vært en svak økning i salget av brennevin. Salget av svakvin har mer enn doblet seg i perioden 1986 til 2000. Salget av sterkvin har blitt betydelig redusert i løpet av perioden. I 1999 utgjorde omsetningen vel en tredel av omsetningen i 1985. Avgiftsreduksjonen på sterkvin fra 1. januar 2000 har trolig vært med på å øke den registrerte omsetningen av sterkvin fra 1999 til 2000.

Regnet i ren alkohol viser figur 3.2 at den registrerte omsetningen av alkohol falt årlig i perioden fra 1987 til 1993. Dette har trolig delvis sammenheng med realprisøkningen på sterkvin og brennevin i denne perioden. Siden 1993 har omsetningen målt i ren alkohol vært relativt stabil og med en økning de siste årene.

Kilde: Vinmonopolet og Toll- og avgiftsdirektoratet.

Figur 3.2 viser omfanget av den registrerte omsetningen av alkohol innenlands, dvs. salg gjennom Vinmonopolet og serveringssteder. I tillegg til registrert omsetning foregår det uregistrert omsetning i form av taxfree-handel, grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon. Det nøyaktige omfanget av uregistrert forbruk av alkohol er ukjent. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har beregnet at det uregistrerte forbruket av brennevin utgjør om lag halvparten av det totale forbruket av brennevin, mens det uregistrerte forbruket av vin utgjør om lag 1/3 av det totale vinforbruket.

Sammenliknet med våre naboland har Norge et høyt avgiftsnivå på alkohol. På grunn av tilpasning til mer liberale innførselskvoter fra andre EU-land, er det mye som tyder på at Sverige vil komme til å redusere sine avgifter på alkohol de nærmeste årene. Sverige avgiftsbelegger i dag vin høyere enn øl, noe som synes å være i strid med EUs regelverk. Den svenske regjeringen har derfor foreslått å redusere avgiften på vin med 18,8 pst. fra 1. desember 2001. I det svenske budsjettforslaget for 2002 er det ikke foreslått noen reduksjoner i alkoholavgiftene.

Regjeringen foreslår at avgiftene på svakvin, sterkvin og brennevin holdes nominelt uendret fra 2001 til 2002.

Tabellen nedenfor viser de foreslåtte avgiftssatsene for 2002 i kroner pr. volumprosent og liter.

Produktavgift på øl (post 72)

I forbindelse med budsjettet for 2000 ble det innført et felles avgiftssystem for vin og øl med alkoholstyrke over 4,75 volumprosent. Disse produktene blir nå avgiftsbelagt likt når de har samme alkoholstyrke, og på samme nivå som vin (3,65 kroner pr. volumprosent og liter). Avgiftssatsen for øl i klasse a er den samme som for alkoholfrie drikkevarer. Tabellen nedenfor viser avgiftssatsene på øl i 2001.

Figur 3.3 viser realutviklingen i avgiftssatsene på øl fra 1986 til 2001. Figuren viser at det reelle avgiftsnivået for øl i klasse a og b har vært tilnærmet uendret i hele perioden. For øl i klasse d var det en økning i det reelle avgiftsnivået mellom 1986 og 1992. Etter 1992 har avgiftsnivået flatet ut, men med en noe kraftigere økning i 1998. Det går fram av figuren at øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent hadde en reell avgiftsøkning fram til 1999. Etter omleggingen i forbindelse med budsjettet for 2000, ble avgiften på øl som selges på Vinmonopolet (alkoholinnhold over 4,75 volumprosent) redusert forholdsvis kraftig i forhold til tidligere år.

Kilde: Finansdepartementet.

Figur 3.4 viser utviklingen i omsetningen av øl i perioden 1986 til 2000. Av figuren går det fram at omsetningen av øl i klasse b har vært relativt stabil i perioden. For øl i klasse a økte omsetningen i perioden 1992 til 1996, men har falt igjen etter dette. Ølomsetningen i klasse d har økt gjennom perioden, men har hatt en liten reduksjon mot slutten av perioden. Omsetningen av øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent har blitt betydelig redusert. Dette må blant annet ses i sammenheng med at den reelle avgiftsøkningen har vært størst for øl i denne klassen, jf. figur 3.3, samt at salg av sterkøl fra 1993 ble overført til Vinmonopolet.

Kilde: Norsk bryggeri- og mineralvannindustris forening.

Det foreslås at avgiftene på øl holdes nominelt uendret fra 2001 til 2002.

Tabellen nedenfor viser de foreslåtte avgiftssatsene for øl i kroner pr. liter.

Det foreslås videre at avgiften på alkohol fra 1. januar 2002 kun oppkreves i henhold til lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter. Dette er i samsvar med det som gjelder de øvrige særavgiftene, med unntak av motorvognavgiftene og dokumentavgiften. Det vises videre til at alkoholtilvirkningsloven av 19. juni 1964 er foreslått opphevet i høringsnotat av 4. september 2001 fra Sosial- og helsedepartementet om oppheving av monopolet for tilvirking av brennevin. Notatet er utarbeidet i samarbeid med Finansdepartementet.

3.4 Avgift på tobakkvarer (kap. 5531, post 70)

Avgiften på tobakkvarer er en kvantumsavgift som er inndelt i seks avgiftsgrupper; sigarer, sigaretter, røyketobakk, snus, skrå og sigarettpapir/hylser. I 2001 er avgiftssatsene, i kroner pr. 100 gram eller pr. 100 stk., som oppført i tabellen nedenfor.

Alle sigaretter med lengde til og med 90 mm, eksklusive eventuelle filter, avgiftslegges med samme sats. Sigaretter med lengde mellom 90 mm og 180 mm avgiftslegges som to sigaretter osv.

Figur 3.5 viser realutviklingen i avgiftssatsene på tobakkvarer fra 1986 til 2001. Figuren viser at det reelle avgiftsnivået har økt betydelig for alle tobakkproduktene i løpet av perioden. Avgiftsøkningen på sigarer skyldes i stor grad avgiftshoppet som ble vedtatt fra 1. juli 2000 og som bidro til at sigarer blir avgiftsbelagt på samme nivå som sigaretter. Figuren viser at det fortsatt er stor forskjell mellom avgiftsnivået på sigaretter og røyketobakk, ved at røyketobakk ilegges lavere avgift pr. gram tobakk. Avgiften på røyketobakk utgjør i dag knapt 70 pst. av avgiften på sigaretter.

Kilde: Finansdepartementet.

Figur 3.6 viser utviklingen i salg av tobakkvarer fra 1986 til 2000. Det går fram av figuren at det har vært en klar overgang fra røyketobakk til sigaretter gjennom perioden, og etter 1998 har omsetningen av sigaretter vært høyere enn omsetningen av røyketobakk. Mens omsetningen av sigaretter økte til dels kraftig fram til 1991 for så å gå noe tilbake mot slutten av perioden, har omsetningen av røyketobakk stort sett vært fallende gjennom hele perioden. Samlet sett har omsetningen av snus og skrå vært relativt stabil i perioden. Det har imidlertid skjedd en omfordeling fra skrå til snus.

Kilde: Tobakkindustriens felleskontor.

Det foreslås at avgiftene på tobakkvarer prisjusteres.

Tabellen nedenfor viser de foreslåtte avgiftssatsene for 2002 for tobakkvarer.

3.5 Motorvognavgiftene (kap. 5536)

3.5.1 Innledning

Motorvognavgiftene omfatter seks avgifter med til dels ulik begrunnelse og målsetning. Avgiftene kan deles i to hovedgrupper; bruksavhengige og ikke-bruksavhengige avgifter. De bruksavhengige avgiftene består av avgiften på bensin og avgiften på autodiesel. Nivået på de bruksavhengige avgiftene skal i prinsippet være slik at brukeren stilles overfor de vegbruks-, ulykkes- og miljøkostnadene som bruk av bil medfører. For en nærmere diskusjon av slike såkalte eksterne kostnader knyttet til transport, vises det til St.meld. nr. 2 (1999-2000) Revidert nasjonalbudsjett 2000. De øvrige motorvognavgiftene er ikke-bruksavhengige og er primært fiskalt begrunnet. Engangsavgiften er også utformet bl.a. for å motivere til en mer trafikksikker og miljøvennlig bilpark.

Det foreslås i budsjettet for 2002 at engangsavgiften på kombinerte biler økes fra 55 pst. til 60 pst. av avgiften på personbil fra 1. januar 2002. Samtidig foreslås det også innført engangsavgift og full årsavgift på kombinerte biler opp til 6 000 kg. Det foreslås også å avvikle flyttebilordningen. Det foreslås i tillegg mindre avgiftstekniske endringer i årsavgiften og i avgiften på bensin.

I innstillingen til statsbudsjettet for 2001 ble Regjeringen anmodet av Stortinget til å evaluere og utrede engangsavgiftsystemet for personbiler med sikte på forslag til konkrete endringer i løpet av 2003. Som et ledd i utredningen har Transportøkonomisk institutt fått i oppdrag av Samferdselsdepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet å utarbeide en modell som kan benyttes til beregning av ulike effekter ved endringer i engangsavgiften. Det tas sikte på at dette arbeidet skal ferdigstilles tidlig i 2003 slik at modellen kan nyttes i arbeidet med å utrede og evaluere engangsavgiften. Det tas sikte på at en evaluering og utredning blir lagt fram i forbindelse med budsjettet for 2004, dvs. i oktober 2003.

3.5.2 Engangsavgift på motorvogner mv. og avgift ved registrering av motorvogner som er bygd opp her i landet (kap. 5536, post 71)

Engangsavgiften har først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter. Avgiften skal beregnes på grunnlag av mest mulig objektive og lite manipulerbare kriterier og ivareta hensynet til miljø og sikkerhet. I tillegg skal kostnadene ved å administrere avgiften holdes på et lavest mulig nivå. Gjennom en progressiv satsstruktur er det også lagt vekt på fordelingshensyn.

Fra og med 1. april 2001 ble engangsavgiften lagt om fra å være en innførselsavgift til en avgift som betales ved førstegangsregistrering i det sentrale motorvognregisteret. Den pålegges alle biler unntatt lastebiler og busser med lengde over 6 meter og med mer enn 17 seteplasser. De avgiftspliktige kjøretøyene er delt inn i 8 avgiftsgrupper med til dels ulike satser og/eller beregningsgrunnlag. For kjøretøy i avgiftsgruppe a (hovedsakelig personbiler) og i avgiftsgruppe g (beltemotorsykler) beregnes engangsavgiften på grunnlag av kjøretøyenes slagvolum, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i avgiftsgruppene b, c, d, h og j (varebiler klasse 2, campingbiler, kombinerte biler, drosjer og minibusser) beregnes engangsavgiften som en prosentvis andel av avgiften i avgiftsgruppe a. I avgiftsgruppe e (trekkbiler og beltebiler) beregnes avgiften på grunnlag av importverdien. For kjøretøy i avgiftsgruppe f (motorsykler), benyttes slagvolum og motoreffekt som beregningsgrunnlag, sammen med en stykkavgift. For kjøretøy i avgiftsgruppe i (veteranbiler), ilegges det kun en stykkavgift. Det er til dels store forskjeller i avgiftsnivået mellom de ulike avgiftsgruppene.

Utvikling i registrerte kjøretøy

Figur 3.7 og 3.8 viser utviklingen i antall førstegangsregistreringer for ulike kjøretøygrupper i perioden 1984-2000. Av figur 3.7 går det fram at antall førstegangsregistrerte personbiler varierte betydelig i perioden. I 1998 og 1999 var det en stor nedgang i antall førstegangsregistrerte personbiler. I 2000 gikk antallet nye førstegangsregistrerte personbiler ned, mens bruktimporten økte. Utviklingen hittil i 2001 viser at antallet nye førstegangsregistrerte personbiler i perioden 1. januar 2001 til 1. september 2001 har sunket med nesten 9 pst.

Kilde: Opplysningsrådet for vegtrafikken.

I 2000 ble det importert om lag 28 500 brukte personbiler (22,6 pst. av alle førstegangsregistrerte personbiler), mot knapt 7 400 i 1995 (5,4 pst. av alle førstegangsregistrerte personbiler). Den kraftige økningen i bruktimporten i denne perioden kan forklares av flere forhold. Blant annet førte lavt nybilsalg i årene 1988-1993 til få nyere bruktbiler på det norske markedet i etterfølgende år. Innføring av nye satser i bruksfradragene i engangsavgiften og endrede tekniske krav i 1995 gjorde det mer aktuelt enn tidligere å importere eldre brukte biler. Antall bruktimporterte biler sank noe i 1998 og 1999, men andelen bruktimport i forhold til førstegangsregistrerte biler i Norge holdt seg forholdsvis konstant i denne perioden. I 2000 steg andelen med om lag 5 pst. I perioden januar-august 2001 har andelen økt til 22,9 pst., mens den for tilsvarende periode i 2000 var 21,6 pst.

Kilde: Opplysningsrådet for vegtrafikken.

Siden 1995 har antall førstegangsregistrerte varebiler ligget forholdvis stabilt rundt 25 000-30 000 pr. år med en økning til over 30 000 i 2000, jf. figur 3.8. Figur 3.8 viser også at antallet førstegangsregistrerte kombinerte biler har variert betydelig i perioden fra 1984 til 2000. I årene fra 1992 til 1995 var antallet stigende, mens det fra 1996 til 2000 har vært en meget kraftig reduksjon i antall førstegangsregistreringer, jf. nærmere omtale i senere avsnitt om kombinerte biler.

Figurene 3.9 og 3.10 viser utviklingen i beholdningen av ulike kjøretøygrupper. Figur 3.9 viser at antall personbiler økte relativt kraftig fram til 1987, for deretter å ligge på et relativt stabilt nivå fram til 1993. De senere årene har det vært en jevn vekst i antall personbiler. Til tross for det høye antallet førstegangsregistrerte personbiler i 1996, gikk beholdningen av personbiler ned. Dette skyldes at mange eldre biler ble vraket som følge av ordningen med midlertidig forhøyet vrakpant.

Kilde: Vegdirektoratet, Opplysningsrådet for vegtrafikken.

Kilde: Vegdirektoratet, Opplysningsrådet for vegtrafikken.

Etter at verdiavgiften på spesielt dyre personbiler ble fjernet fra 1. januar 1998, har engangsavgiften utelukkende blitt beregnet på grunnlag av vekt, slagvolum og motoreffekt. For at avgiften skal være lavere for mindre biler enn for store og normalt dyrere biler, har en innført progressive satser. Fjerningen av verdiavgiften har vært en systemmessig forbedring av engangsavgiften. Det tidligere systemet med avgift beregnet på grunnlag av verdi gav bl.a. muligheter for å manipulere beregningsgrunnlaget. I tillegg medførte verdikomponenten problemer ved import av brukte biler. Regelverket for import av brukte biler har således blitt forenklet.

Kombinerte biler

Kombinerte biler har to seterader og noe større bagasjeplass enn vanlige personbiler. Kombinerte biler er en særnorsk kjøretøybetegnelse, og flere av bilene bygges om for å tilfredsstille de avgiftsmessige definisjonene.

Kilde: Opplysningsrådet for vegtrafikken.

Figur 3.11 viser utviklingen i førstegangsregistreringen av det som i dag er avgiftsbelagte kombinerte biler under 5 000 kg i totalvekt og kombinerte biler over 5 000 kg som i dag er avgiftsfrie. Med totalvekt menes bilens egenvekt samt tillatt nyttelast. Nedgangen i avgiftspliktige kombinerte biler har sunket jevnt siden 1996, og som figur 3.11 viser er antallet førstegangsregistrerte kjøretøyer i 2001 anslått til å bli om lag en femtedel av antallet i 1998. Reduksjonen i førstegangsregistreringer fra 1996 til 1998 kan ha sammenheng med omleggingen av avgiftssystemet i 1996, hvor tyngre biler med relativt stor motor fikk økt engangsavgift. Hovedgrunnen til nedgangen i salget av kombinerte biler er imidlertid økningene i satsen for denne avgiftsgruppen fra 1998. Avgiften på kombinerte biler ble økt fra 28 pst. til 35 pst. av personbilavgiften i 1998 og fra 1. januar 2000 ble satsen økt til 45 pst. av avgiften for personbiler. Fra 1. juli 2000 ble satsen økt ytterligere til 55 pst., som er satsen også i 2001. Formålet med endringene har vært å gradvis fase ut kombinerte biler som egen avgiftsklasse.

I budsjettet for 2002 foreslår Regjeringen ytterligere opptrapping av avgiften til 60 pst. av satsen for personbiler. På bakgrunn av at kombinerte biler allerede har en forholdsvis høy avgift, samt at det selges få biler av denne typen, vil dette forslaget ikke ha merkbar provenyvirkning.

Kombinerte biler over 5 000 kg ble fra 1. januar 1999 unntatt fra engangsavgiften. Begrunnelsen var at dette normalt var biler man forbinder med små lastebiler eller større lukkede varebiler. Som vi kan se av figur 3.11 gav dette en økning i antallet registrerte kjøretøy av denne typen i 1999. Økningen har siden vært jevn, og det er i 2001 anslått at det vil bli førstegangsregistrert om lag 750 kombinerte biler over 5 000 kg med dagens avgiftsregler. Det synes med andre ord å ha vært en vridning bort fra kjøp av avgiftspliktige kombinerte biler til kjøp av avgiftsfrie. Flere av de nye kombinerte bilene med totalvekt like over 5 000 kg har egenskaper som personbiler, men har kraftige motorer og tilhørende høyt drivstofforbruk.

For å unngå økt import av denne typen avgiftstilpassede biler, foreslår Regjeringen å heve grensen for avgiftspliktige kombinerte biler fra 5 000 til 6 000 kg. En slik endring vil ikke ha vesentlige konsekvenser for mer typiske lastebiler/varebiler. Det må derimot antas at det vil medføre en reduksjon i salget av kombinerte biler over 5 000 kg til fordel for kjøretøyer som i dag er avgiftsbelagt. Provenyvirkningen av å heve grensen for avgiftspliktige kombinerte biler til 6 000 kg er anslått til om lag 55 mill. kroner bokført.

Flyttebilordningen

Etter Stortingets vedtak om engangsavgift på motorvogner mv. skal det betales engangsavgift ved all innførsel og innenlandsk tilvirkning av motorvogner. Motorvogner som innføres som flyttegods er på visse vilkår fritatt for avgift, jf. avgiftsvedtaket § 6 nr. 10. De nærmere vilkår for fritak er fastsatt i Finansdepartementets forskrift 19. mars 2001 nr. 267 om fritak for eller nedsettelse av merverdiavgift og engangsavgift for motorvogner som innføres ved eiers flytting til Norge. Vilkårene er satt for å hindre avgiftsspekulasjon og omgåelser av avgiftsplikten.

Ordningen med avgiftsfritak for flyttebiler ble opprinnelig etablert for å unngå dobbeltbeskatning for utenlandske oljearbeidere som tok med seg bilen ved flytting til Norge og senere tok den med seg tilbake ved hjemreisen. Ordningen er etter hvert blitt utvidet til å gjelde generelt ved flytting til Norge, og også for nordmenn som flytter tilbake etter lengre opphold i utlandet. Vilkårene for avgiftsfritak er blant annet at bilene har vært registrert på eieren i ett år og at eieren har vært bosatt i utlandet i sammenhengende fem år umiddelbart før innreise til Norge.

Omfanget av flyttebilordningen har økt de senere år. Opplysninger fra tollvesenet tilsier at om lag 1 500 biler innføres under ordningen hvert år. Fritak gis både for engangsavgift og innførselsmerverdiavgift. Om lag 150 mill. kroner antas å referere seg til engangsavgiften. Det er ikke lenger toll på import av biler.

Departementet vil understreke at ordningen er meget ressurskrevende og medfører store administrative problemer. Dette gjelder blant annet i forhold til likebehandlingsprinsippet. I de senere år har toll- og avgiftsetaten behandlet om lag 2 000 saker om innførsel av flyttebil hvert år. Det er anslått at avgiftsforvaltningen bruker om lag 14 årsverk til å behandle disse sakene. Etter departementets oppfatning er dette ressurser som mer hensiktsmessig kunne ha vært benyttet til for eksempel kontroll med innførsel av ulovlige varer som narkotika, informasjonsvirksomhet overfor de avgiftspliktige mv. Departementet viser også til at ordningen medfører et betydelig provenytap.

På denne bakgrunn foreslår departementet at kjøretøy som innføres i forbindelse med eierens flytting til Norge avgiftsbelegges på samme måte som andre kjøretøy. Denne innstrammingen er anslått å øke provenyet på 2002-budsjettet med om lag 135 mill. kroner. Departementet vil vurdere overgangsordninger for dem som allerede er i utlandet og som før fremleggelsen av dette forslaget, dvs. før 11. oktober 2001, har anskaffet seg bil som etter gjeldende regelverk kan tas med avgiftsfritt til Norge. Det presiseres at ordningen ikke berører utenlandske diplomaters anledning til å ha avgiftsfri bil i Norge mens de tjenestegjør i Norge.

Avgift ved oppbygging av motorvogner

Reglene om engangsavgift på motorvogner ble fra 1. april 2001 endret i forbindelse med omleggingen fra innførselsavgift til registreringsavgift på motorkjøretøy. I denne forbindelse ble det også ryddet opp i regelverket for avgift ved oppbygging av motorvogner, fordi det var uklart og ble praktisert ulikt. Regelverket for oppbygging var tidligere fastsatt i egen forskrift, men ble fra 1. april 2001 tatt inn i den nye forskriften om engangsavgift på motorvogner, jf. forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner.

I Dokument nr. 8:78 ble det foreslått endringer i de bestemmelser i forskrift om engangsavgift på motorvogner som gjaldt avgift ved oppbygging av motorvogner. Finanskomiteens flertall gikk ikke inn for forslaget, men fremmet et nytt forslag om å gå tilbake til det regelverket som gjaldt før 1. april i år. Dette ble vedtatt av Stortinget 28. mai 2001. Finanskomiteen ga videre signaler om at avgjørelsesmyndigheten skulle overføres fra avgiftsmyndighetene til vegmyndighetene.

Stortingets vedtak er fulgt opp ved Finansdepartementets forskriftsendringer 27. juli og 8. august 2001. Begge endringene trådte i kraft 15. august 2001. Endringene innebærer at man har gått tilbake til rettstilstanden slik den var før 1. april 2001, samt at avgjørelsesmyndigheten er overført til vegmyndighetene.

Urettmessig bruk av utenlands registrerte kjøretøy

Fra 1. april 2001 oppkreves engangsavgiften ved registrering. Avgiftsplikt oppstår bl.a. ved første gangs registrering av motorvogner i det sentrale motorvognregisteret, og når betingelsene for avgiftsfrihet eller avgiftsnedsettelse ikke lenger er oppfylt. Forskrift 20. juni 1991 nr. 381 om avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge gir på bestemte vilkår adgang til bruk av motorvogn med utenlandske kjennemerker. Regelverket bygger på en forutsetning om at brudd på disse bestemmelsene vil utløse plikt til å svare avgift. Dette foreslås klargjort ved en presisering i avgiftsvedtaket § 1 om at avgiftsplikt oppstår når en motorvogn som ikke tidligere er registrert her i landet urettmessig tas i bruk uten slik registrering. Alternativet gjør det hensiktsmessig å presisere alternativ 2 til kun å omfatte avgiftsplikt som oppstår etter første gangs registrering. Forslaget innebærer ingen materielle endringer i forhold til dagens regelverk.

Vrakpantavgift

Oppsamlingssystemet for bilvrak skal sørge for innsamling og gjenvinning. Ordningen ble iverksatt i 1978 og omfatter i dag personbiler, varebiler og kombinerte biler med totalvekt opp til 3 500 kg, beltemotorsykler, minibusser og campingbiler. Oppsamlingssystemet skal gi en økonomisk motivasjon til å levere inn bilvrak.

For å styrke motivasjonen til innlevering av kjøretøy, ble vrakpanten økt med 500 kroner i 1999 til 1 500 kroner pr. kjøretøy som blir levert til vraking. For å finansiere økningen i vrakpanten ble vrakpantavgiften økt med 300 kroner til 1 200 kroner pr. kjøretøy. I 2000 ble avgiften økt til 1 300 kroner for å dekke inn økte driftstilskudd til biloppsamlingsordningen. Det foreslås ingen endringer i vrakpantavgiften for 2002.

Rådsdirektiv 2000/53/EC «Om kasserte kjøretøy» ble vedtatt i EU 18. september 2000. Norge må, som en del av forpliktelsene i EØS-avtalen, implementere direktivet i norsk rett. Hovedprinsippet i EUs bilvrakdirektiv er en bilvrakordning basert på produsentansvar. Fra 1. juli 2002 skal bilbransjen overta ansvaret for å samle inn og behandle alle nye kjøretøy som settes på markedet. Etter 1. januar 2007 skal bilbransjen overta ansvaret for alle kjøretøy, uavhengig av alder. Statens forurensningstilsyn har sendt på høring utkast til forskrift som skal implementere direktivet i Norge. I tillegg blir det inngått en avtale mellom Miljøverndepartementet og produsenter og importører av kjøretøy om den norske implementeringen av direktivet. Gjennomføringsfristen for direktivet er 21. april 2002. Det pågår et arbeid for å tilpasse det norske oppsamlingssystemet til EUs nye direktiv. Se forøvrig St.prp. nr. 1 (2001-2002) Miljøverndepartementet for ytterligere omtale av arbeidet.

3.5.3 Årsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536, post 72)

Årsavgiften pålegges en rekke forskjellige typer kjøretøy med tillatt totalvekt inntil 12 tonn. Årsavgiften har først og fremst til hensikt å gi staten inntekter. Avgiften pålegges etter fire forskjellige satser, avhengig av type kjøretøy (gjeldende satser for 2001 i parentes):

1. Personbiler, varebiler, campingbiler, minibusser, kombinerte biler under 3 500 kg (2 265 kroner pr. år)

2. Campingtilhengere med egenvekt over 350 kg (1 160 kroner pr. år)

3. Motorsykler (1 785 kroner pr. år)

4. Lastebiler, trekkbiler og kombinerte biler med tillatt totalvekt mellom 3 500 og 12 000 kg (1 315 kroner pr. år)

Det foreslås å prisjustere satsene for årsavgiften for 2002. Dette gir en avgiftssats på 2 310 kroner for motorvogner i gruppe 1, 1 180 kroner for gruppe 2, 1 820 kroner for gruppe 3 og 1 340 kroner for gruppe 4.

Det foreslås at kombinerte biler mellom 3 500 og 6 000 kg får samme årsavgift som personbiler, dvs. 2 310 kroner. Tyngre kombinert biler har egenskaper som personbiler og bør derfor ikke avgiftsmessig behandles som lastebiler. Dette forslaget er også i tråd med endringene som foreslås for kombinerte biler i engangsavgiften, jf. omtalen av kombinerte biler i avsnitt 3.5.2. Forslaget er anslått å gi 10 mill. kroner i økte inntekter på budsjettet for 2002.

Etter vedtaket om årsavgift skal det betales avgift for busser over 6 meter og med inntil 17 seteplasser (minibusser). For busser med tillatt totalvekt på 12 000 kg og over skal det svares vektårsavgift. Det er lagt til grunn at alle motorkjøretøy i utgangspunktet skal være avgiftspliktig etter en av avgiftene, med mindre det er oppstilt særlige unntak. Etter det departementet erfarer finnes det imidlertid enkelte busser med tillatt totalvekt under 12 000 kg som er lenger enn 6 meter. Disse kjøretøyene ilegges i dag verken årsavgift eller vektårsavgift. Departementet foreslår at disse kjøretøyene likestilles med lastebiler, trekkbiler og kombinerte biler over 6 000 kg i avgiftsgruppe nr. 4, jf. forslag til vedtak § 1 nr. 4.

3.5.4 Vektårsavgift (kap. 5536, post 73)

Vektårsavgiften omfatter 2 komponenter; en vektgradert årsavgift og en miljødifferensiert årsavgift.

1. Vektgradert årsavgift

Den vektgraderte årsavgiften pålegges kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 12 tonn og over. Avgiften er gradert etter kjøretøyets totalvekt, fjæringssystem og antall aksler.

Fra 1. juli 2000 ble vektårsavgiften redusert til EUs minimumssatser for kjøretøy. Systemet ble tilpasset EUs system ved at kjøretøy med luftfjæringer fikk lavere satser enn kjøretøy med andre fjæringssystem. Fra 1. juli 2001 gjelder de lave satsene også fjæringssystem med samme egenskaper som luftfjæringer. Satsene for 2001 foreslås prisjustert i 2002.

2. Miljødifferensiert årsavgift

Den miljødifferensierte årsavgiften differensieres ut fra vekt og utslippskrav. Det er 0-sats for kjøretøy som oppfyller EUs miljøklassifisering EURO III og en maksimalsats på 9 869 kroner for kjøretøy som ikke oppfyller det tidligste EURO-kravet og som har en totalvekt over 20 tonn. Satsene foreslås prisjustert i 2002.

3.5.5 Omregistreringsavgift (kap. 5536, post 75)

Omsetning av brukte motorvogner og tilhengere er ikke pålagt merverdiavgift. Det betales imidlertid en særavgift ved omregistrering av alle kjøretøy som tidligere har vært registrert i Norge. Omregistreringsavgiften ble økt med 10 pst. fra 1. juli 2000.

Kjøretøyene som omfattes av avgiftsplikten er delt i fire grupper:

1. Mopeder, motorsykler mv.

2. Personbiler og busser.

3. Lastebiler, varebiler, kombinerte biler, campingbiler mv.

4. Biltilhengere, semitrailere mv.

Avgiftene er gradert etter vekt og alder. Satsene for omregistreringsavgiften foreslås prisjustert fra 2001 til 2002.

Fra 1. juli 1999 ble Tollvesenet delegert myndighet til å frita fra omregistreringsavgift ved omregistrering av kjøretøy i forbindelse med omorganisering/omdannelse av selskap med hjemmel i dispensasjonsfullmakten i Stortingets avgiftsvedtak om denne avgiften. Det er en forutsetning for fritak i slike tilfeller at tidligere og ny eier er fullt ut identiske. Departementet foreslår at fritaksordningen kodifiseres i vedtaket. Nærmere bestemmelser vil bli gitt i forskrift.

3.5.6 Avgift på bensin (kap. 5536, post 76)

Avgiften på bensin innbetales av innenlandsk tilvirker og importør pr. liter som omsettes. Foruten at bensinavgiften er en fiskal avgift, begrunnes den også med vegbrukskostnader og ulykker. I de senere år har avgiften i større grad også blitt vurdert som et miljøpolitisk virkemiddel.

Siden 1991 har bensin også blitt ilagt en CO₂-avgift. I forbindelse med St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter ble det vedtatt å samle CO₂-avgiftene i ett eget vedtak om CO₂-avgift. Fra 1. januar 1999 erstattet derfor CO₂-avgiften den tidligere CO₂-komponenten i bensinavgiften.

Figur 3.12 viser utviklingen i salget av bensin og autodiesel fra 1985 til 2000. All bensin som omsettes på det norske markedet er i dag blyfri. Figuren viser at salget av bensin økte fram til 1990, mens salget ble redusert i perioden 1991-1995. Etter 1995 har bensinsalget ligget forholdsvis stabilt, selv om det har vært mindre svingninger. I perioden 1991 til 1999 var det en reduksjon i salget av bensin på 3,8 pst., jf. figur 3.12. Det har samtidig vært en sterk vekst i salget av diesel. En årsak er at beholdningen av dieseldrevne personbiler har økt på bekostning av bensindrevne biler. Det er grunn til å tro at denne utviklingen blant annet skyldes avgiftsforskjellen mellom bensin og autodiesel. I 2000 ble salget av bensin redusert med om lag 3 pst. Hovedgrunnen for dette er nok fjorårets høye prisnivå på bensin.

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt.

Figur 3.13 viser utviklingen i gjennomsnittlig bensinpris (listepris) til forbruker og bensinavgift i perioden fra 1990 til september 2001. Figuren viser at prisen på bensin økte kraftig gjennom 1999 som følge av økt råoljepris. I første halvdel av 2000 steg prisen på bensin ytterligere med om lag 12 pst. Ved årsskiftet 2000/2001 var prisen på bensin lavere enn for året i gjennomsnitt, og avgiftsreduksjonen fra 1. januar 2001 medførte at prisene ble ytterligere redusert rett etter årsskiftet. Våren 2001 har prisen på bensin variert en del, først og fremst som følge av endringer i de internasjonale markedsprisene på bensin

Fra 1997 fram til 2000 var det reelle avgiftsnivået på bensin relativt stabilt. Avgiftsreduksjonen fra 1. januar 2001 på om lag 82 øre pr. liter reelt inkl. merverdiavgift og avgiftsreduksjonen fra 1. juli 2001 på nesten 40 øre pr. liter inkl. merverdiavgift har gitt en kraftig reduksjon i det reelle avgiftsnivået på bensin, jf. figur 3.13.

Avgiftsreduksjonene på bensin i 2001 har samlet vært på om lag 1,21 kroner pr. liter reelt inkl. merverdiavgift. Sammenlignes veiledende listepriser for bensin september 2001 (9,43 kroner pr. liter bensin) med den gjennomsnittlige prisen i 2000 (10,52 kroner pr. liter bensin), er forskjellen i pris like stor som den nominelle reduksjonen i avgiftene i 2001.

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Stortingets vedtak om avgift på bensin har siden 1995 hatt to avgiftssatser for blyholdig bensin. De siste årene har det imidlertid nesten ikke blitt deklarert blyholdig bensin. Årsaken er blant annet at oljeselskapene stort sett har sluttet å tilsette bly i bensinen. I stedet benyttes en kaliumtilsetning. På grunn av denne utviklingen er det ikke lenger behov for en differensiering etter blyinnhold. Departementet foreslår derfor at vedtaket forenkles slik at det fremover bare fastsettes en sats for blyholdig bensin. Endringen har ikke provenyvirkninger. Det foreslås at satsen for blyholdig bensin med blyinnhold over 0,05 pst. blir gjeldende for all blyholdig bensin. Satsen foreslås prisjustert.

3.5.7 Avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift) (kap. 5536, post 77)

Autodieselavgiften ble innført 1. oktober 1993 sammen med vektårsavgiften på kjøretøy med tillatt totalvekt på over 12 tonn. Disse avgiftene avløste kilometeravgiften som tidligere ble pålagt alle dieseldrevne biler ved kjøring i Norge. Avgiften på diesel ble redusert med 20 øre pr. liter fra 1. juli 2000. Videre ble den ytterligere redusert med 50 øre pr. liter fra 1. januar 2001, og videre ned med 32 øre pr. liter fra 1. juli 2001. Samlet er dieselavgiften siden 1. juli 2000 reelt redusert med drøyt 1,30 kroner pr. liter inkl. merverdiavgift. Satsen er nå 2,72 kroner pr. liter. Det ble også innført en egen sats fra 1. juli 2001 på 3,04 kroner pr. liter for diesel med svovelinnhold over 0,005 pst.

Salget av autodiesel har som nevnt økt kraftig de siste årene. Fra 1991 til og med 1999 økte salget med om lag 48 pst. I 1999 var det en sterk økning i andelen avgiftspliktig autodiesel. Dette skyldes først og fremst at avgiftsfritaket for busser ble fjernet fra og med 1. januar 1999. I 2000 ble salget av autodiesel redusert med om lag 3,5 pst. Dette skyldes i stor grad høye realpriser på diesel.

Det foreslås en prisjustering av satsene for autodiesel fra 2001 til 2002.

3.6 Avgift på båtmotorer (kap. 5537, post 71)

Avgiften på båtmotorer ble innført i 1978 og pålegges båtmotorer på minst 9 hk. For 2001 er satsen 124 kroner pr. hk. Satsen foreslås prisjustert til 126,50 kroner pr. hk for 2002.

3.7 Avgift på elektrisk kraft (kap. 5541, post 70)

Forbruksavgiften på elektrisk kraft blir pålagt elektrisk kraft som forbrukes i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. I 1. halvår 2001 var avgiften på forbruk av elektrisk kraft 11,3 øre pr. kWh. Industri, bergverk og veksthusnæringen har fullt fritak fra elektrisitetsavgiften. Det samme har samtlige brukere i Finnmark og følgende kommuner i Nord-Troms: Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord. Forbrukstall fra 1999 viser at om lag 45 pst. av det totale nettoforbruket av elektrisk kraft er fritatt fra avgiften. Den avgiftsmessige avgrensingen av de fritaksberettigede næringsgruppene er i forskrift knyttet opp mot Statistisk sentralbyrås standard for næringsgruppering.

Figur 3.14 viser totalt nettoforbruk av elektrisk kraft i perioden 1982 til 2000. I denne perioden har forbruket økt med drøyt 40 pst., dvs. en gjennomsnittlig årlig vekst på drøyt 2 pst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.15 viser utviklingen i gjennomsnittlig pris for elektrisitet til husholdninger. Energiprisene var spesielt høye vinteren 1996/1997. Fra 1997 til 1998 falt imidlertid kraftprisen for husholdningene, eksklusive avgifter, med 19,5 pst. Etter noen år med synkende strømpriser, har strømprisene steget kraftig igjen det siste året. I 2. kvartal i 2001 var gjennomsnittlig strømpris til husholdninger 21,5 øre pr. kWh, eksklusive avgifter og nettleie. Dette er 85,4 prosent høyere enn i 2. kvartal 2000.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Norges vassdrags- og energidirektorat og Finansdepartementet.

I forbindelse med behandlingen av 2001-budsjettet ble el-avgiften økt med 2,5 øre pr. kWh. Produsentprisene på kraft er høyere nå enn da avgiftsøkningen på elektrisk kraft ble vedtatt. Regjeringen har allerede fremmet forslag om å senke forbruksavgiften på elektrisk kraft med 1 øre pr. kWh fra 2. juli 2001, jf. St.prp. nr. 100 (2001-2002). Regjeringen foreslår at avgiften holdes nominelt uendret fra 1. januar 2002, og at den reduseres ytterligere med 1 øre pr. kWh fra 1. juli 2002. Dette vil gi en avgift i andre halvår 2002 på 9,30 øre pr. kWh. Reelt tilsvarer dette en avgiftsreduksjon på 1,25 øre pr. kWh.

Det er behov for å vurdere utformingen av el-avgiften i lys av EUs nye retningslinjer for miljøstøtte, jf. omtale i avsnitt 3.1.2.

Etter Stortingets vedtak gis det avgiftsfritak for elektrisk kraft som leveres til bruk i produksjon av fjernvarme. Det har vært enkelte uklarheter rundt praktiseringen av fritaket, bl.a. om fritaket også omfatter kraft levert fra elektrokjele. Finansdepartementet har i samarbeid med Toll- og avgiftsdirektoratet og Olje- og energidepartementet utarbeidet nærmere retningslinjer. Det fremgår av retningslinjene at det gis fritak for kraft levert fra elektrokjel under forutsetning av at andelen kraft fra andre fornybare energikilder overstiger 50 prosent. Fjernvarmeproduksjon som er under oppbygging vil likevel få fritak i et nærmere fastsatt tidsrom selv om vilkåret ikke er oppfylt. Virksomheten må videre levere fjernvarme til forbrukere utenfor egen næringvirksomhet, jf. energiloven § 1-3, og det er fastsatt nærmere dokumentasjonskrav for støtten.

3.8 Avgift på smøreolje mv. (kap. 5542, post 71)

Avgiften på smøreolje ble innført 1. mai 1988, og omfatter alle motor- og gearoljer, samt industrielle smøreoljer og hydrauliske oljer avgrenset etter tolltariffens varenummer.

I 1994 ble det ble innført en ordning med en refusjon på spillolje levert til godkjent behandling. Fra 1. januar 2000 ble refusjonsordningen utvidet. For å finansiere utvidelsen ble smøreoljeavgiften økt med 35 øre pr. liter til 1,46 kroner pr. liter i 2000. Refusjonssatsen ble redusert med 15 øre pr. liter til 1,65 kroner pr. liter. I 2001 er avgiftssatsen på 1,50 kroner pr. liter og refusjonssatsen på 1,70 kroner pr. liter.

For 2002 foreslås avgiften prisjustert til 1,53 kroner pr. liter. Refusjonssatsen foreslås prisjustert til 1,73 kroner pr. liter.

3.9 Grunnavgift på fyringsolje mv. (kap. 5542, post 70)

Det ble innført en grunnavgift på fyringsolje mv. fra 1. januar 2000. Hensikten med avgiften var å forhindre at økningen i elektrisitetsavgiften i 2000 skulle bidra til en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til bruk av fyringsolje til oppvarming. Grunnavgiften ble satt til det samme nivå som økningen i elektrisitetsavgiften, regnet pr. kWh.

Grunnavgiften gjelder mineralolje som ikke omfattes av autodieselavgiften. De anvendelsene som før 1. januar 1999 var fritatt for mineraloljeavgiften eller hadde halv sats, er unntatt fra grunnavgiften på fyringsolje. Dette gjelder blant annet flydrivstoff, mineralolje til bruk i anlegg på kontinentalsokkelen, fiskeflåten, innenriks godstransport, treforedling og sildemelproduksjon. Mineralolje til passasjertransport er videre unntatt for grunnavgift på fyringsolje. All merket mineralolje til andre bruksformål enn det som er beskrevet ovenfor er omfattet av denne grunnavgiften.

Det foreslås en redaksjonell endring ved at vedtakets § 1 annet punktum bortfaller. Bestemmelsen er dekket av § 1 første punktum. Endringen er ikke ment å innebære realitetsendringer. Regjeringen foreslår å prisjustere denne avgiften fra 2001 til 2002. Avgiftssatsen i 2002 foreslås satt til 0,389 kroner pr. liter olje.

3.10 CO₂-avgift (kap. 5508 og kap. 5543, post 70)

CO₂-avgiften ilegges bruk av mineralolje, bensin, kull og koks og utslipp fra petroleumsvirksomheten. I dag er om lag 64 pst. av CO₂-utslippene avgiftsbelagt. De ulike mineralske produktene har imidlertid forskjellige avgiftssatser. CO₂-avgift på mineralolje, bensin, kull og koks er hjemlet i CO₂-avgiftvedtaket, mens CO₂-avgiften på sokkelen er hjemlet i CO₂-avgiftsloven for petroleumsvirksomhet.

Mineralolje er raffinert olje som hovedsakelig brukes i stasjonær forbrenning og til transport. De viktigste produktgruppene som faller inn under avgiftsplikten er fyringsparafin, jetparafin, autodiesel, marin gassolje, samt tung og lett fyringsolje. CO₂-avgiften på mineralolje regnes pr. liter og er lik for alle produkter. I 2001 er avgiftssatsen 48 øre pr. liter. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen til 49 øre pr. liter olje i 2002. CO₂-avgiften på mineralolje har omfattende fritaksordninger. De viktigste fritakene gjelder for bruk i skip i utenriks sjøfart og fartøyer som driver fiske og fangst i fjerne farvann. Disse bunkrer avgiftsfritt. Sildemel-, fiskemel og treforedlingsindustrien har halv CO₂-avgift.

CO₂-avgiften for kull og koks regnes pr. kg og er lik for alle produkter. I 2001 er avgiftssatsen 48 øre pr. kg. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen til 49 øre pr. kg kull og koks i 2002. CO₂-avgiften omfatter ikke kull og koks benyttet som reduksjonsmiddel eller råvare i industrielle prosesser. Disse aktivitetene bidrar til om lag 90 pst. av de samlede CO₂-utslippene fra kull og koks i Norge. Det er videre bl.a. fritak for kull og koks anvendt til energiformål i produksjonen av sement og leca.

Siden 1. januar 1991 har det vært en egen CO₂-avgift på bensin. Denne avgiften er 72 øre pr. liter bensin i 2001. Det er ulikheter i avgiftssatsene på CO₂-utslipp, og bensin er ilagt den høyeste CO₂-avgiftssatsen. Det foreslås at satsen prisjusteres til 73 øre pr. liter bensin fra 1. januar 2002.

Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av St. prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter at en del sektorer som tidligere hadde fritak for CO₂-avgiften skulle ilegges en avgift med lav sats tilsvarende 100 kroner pr. tonn CO₂. Dette gjelder innenriks luftfart, godstransport i innenriks sjøfart, supply-flåten og anlegg på kontinentalsokkelen. Den reduserte satsen er 27 øre pr. liter mineralolje og 25 øre pr. liter bensin i 2001. Det foreslås å prisjustere denne til 28 øre pr. liter for mineralolje og 26 øre pr. liter for bensin i 2002.

I 2001 er CO₂-avgiften i petroleumsvirksomheten 72 øre pr. liter olje eller Sm³ gass. Fra 1. januar 2002 foreslås satsen prisjustert til 73 øre.

Etter Stortingets vedtak om CO₂-avgift på mineralske produkter, skal det betales avgift etter en redusert sats pr. liter mineralolje som benyttes på anlegg eller innretninger som har tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense. Dersom bruken også blir avgiftspliktig etter Stortingets vedtak om CO₂-avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen, kan man etter Stortingets vedtak om CO₂-avgift på mineralske produkter § 3 nr. 1 bokstav e få refundert innbetalt avgift. Begrunnelsen for dette fritaket er hensynet til å unngå dobbeltbeskatning av mineralske produkter som blir avgiftspliktige etter begge vedtakene.

Store deler av den mineraloljen som brukes på kontinentalsokkelen gis fritak fra den reduserte CO₂-avgiften på mineralolje. Fritaket praktiseres som en refusjonsordning. Av praktiske og administrative grunner foreslås det en samordning ved at fritaket oppheves, og at det i stedet innføres en lav avgiftssats for mineralske produkter som er avgiftspliktige etter CO₂-avgiftsloven. Satsen vil tilsvare differansen mellom satsen i vedtak om CO₂-avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen og satsen i vedtak om CO₂-avgift på mineralske produkter slik at summen tilsvarer CO₂-avgiftssatsen på sokkelen. For 2002 blir satsen 45 øre. På denne måten vil produktet bli avgiftspliktig med samme sats som i dag, men uten at det er nødvendig å søke om refusjon. Endringen vil være administrativt besparende både for myndighetene og næringslivet.

3.11 Svovelavgift (kap. 5543, post 70)

Dagens virkemidler mot svovelutslipp omfatter avgifter på olje, kull og koks, krav om maksimalt svovelinnhold i mineraloljer og utslippstillatelser etter Forurensningsloven. Vel 80 prosent av Norges SO₂-utslipp omfattes i dag av svovelavgiften. Svovelavgiften ilegges i dag mesteparten av mineraloljeforbruket med 7 øre pr. liter og pr. 0,25 pst. vektandel svovelinnhold, noe som svarer til om lag 17 kroner pr. kg SO₂. Det svares dessuten avgift for olje som inneholder 0,05 pst. vektandel svovel eller mindre. Fra 1. januar 1999 ble det innført svovelavgift med redusert sats for utslipp av svovel fra raffineringsanlegg, kull og koks og på bruk av mineralolje til bruk i luftfarten, anlegg på kontinentalsokkelen, samt supplyskip. Den reduserte avgiften er 3,09 kroner pr. kg SO₂ i 2001, noe som gir en sats på 1,3 øre pr. liter mineralolje for hver påbegynte 0,25 pst. vektandel svovel.

De fleste mineraloljeproduktene hadde tidligere et svovelinnhold på mellom 0,05 og 0,25 pst. og ble avgiftsbelagt med et trinn på svovelavgiften. For en stor del av omsetningen er svovelinnholdet i disse produktgruppene imidlertid blitt redusert til under 0,05 pst. og ilegges dermed ikke avgift. For tunge fyringsoljer med høyere svovelinnhold har svovelavgiften større betydning. Hele eller deler av svovelavgiften kan imidlertid refunderes ved dokumentert rensing.

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen forpliktet til å redusere de samlede utslippene av svoveldioksid (SO₂) til 22 000 tonn innen 2010. Norges samlede utslipp av SO₂ var 28 700 tonn i 1999, hvorav utslippene fra prosessindustrien sto for om lag to tredeler, jf. figur 3.16. Det er ifølge framskrivinger av utslippene uten nye miljøtiltak anslått at utslippene vil være om lag 29 000 tonn i 2010. Det tilsier dermed et behov for å redusere utslippene med om lag 7 000 tonn innen 2010 for å oppfylle Norges forpliktelse. Tiltakskostnadsanalyser som er gjennomført av Statens forurensningstilsyn viser at de rimeligste tiltakene er i prosessindustrien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

For å oppfylle forpliktelsene i Gøteborgprotokollen, har Miljøverndepartementet på vegne av Regjeringen inngått en intensjonsavtale med Prosessindustriens landsforening (PIL) om nødvendige utslippsreduksjoner i prosessindustrien. Som en del av avtalen med PIL skal den reduserte avgiften på kull, koks og raffineringsanlegg bli fjernet fram mot 2010. Regjeringen foreslår derfor at svovelavgiften på kull, koks og raffineringsanlegg blir fjernet fra 1. januar 2002. Det antas at avtalen med industrien om utslippsreduksjoner vil tilfredsstille ESAs krav til midlertidig avgiftsfritak for svovelavgiften, jf. omtale i avsnitt 3.1.2.

Det foreslås at svovelavgiften på mineralolje holdes nominelt uendret i 2002 på 7 øre pr. liter og pr. 0,25 pst. vektandel svovelinnhold.

3.12 Avgift på sluttbehandling av avfall (kap. 5546, post 70)

Avgiften på sluttbehandling av avfall ble innført fra 1. januar 1999. Avgiften skal prise miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall og stimulere til avfallsminimering. I 2001 er avgiftssatsen på avfall levert til deponering på 314 kroner pr. tonn. Avgiften på avfall levert til forbrenning er utformet med en grunnavgift på 79 kroner pr. tonn og en tilleggsavgift på 235 kroner pr. tonn. Tilleggsavgiften reduseres etter energiutnyttelsesgrad. Sluttbehandling av spesialavfall og restavfall fra utnyttelse av returfiber i treforedlingsindustrien er fritatt fra avgiften. Det blir heller ikke beregnet avgift for energianlegg i industrien som benytter avfallsbaserte brensler i produksjonen.

I Budsjett-Innst. S. nr. 1 (2000-2001) ba Finanskomiteen Regjeringen om å vurdere hvordan sluttbehandlingsavgiften kan endres slik at den i større grad enn i dag stimulerer til energigjenvinning og samsvarer med miljøkostnadene forbundet med sluttbehandling av avfall for alle anlegg. En slik vurdering bør innbefatte mulighetene for å legge avgift direkte på utslippene ved forbrenning. Komiteen ba Regjeringen legge fram en slik vurdering i forbindelse med statsbudsjettet for 2002.

På bakgrunn av Finanskomiteens innstilling satte Finansdepartementet ned en interdepartemental arbeidsgruppe som har vurdert en utslippsavgift på forbrenning av avfall. Gruppen har også vurdert hvordan avgiften kan endres slik at den i større grad kan stimulere til økt energigjenvinning fra avfall og samsvare bedre med miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall for alle anlegg. I den forbindelse har gruppen ikke vurdert en mulig tilpasning av sluttbehandlingsavgiften i forhold til kostnadsnivå og eventuelle feilprisinger av miljøkostnadene for andre energibærere som f.eks. fossile brensler. Videre har gruppen vurdert om avgiftsgrunnlaget bør utvides til å omfatte alle forbrenningsanlegg.

Effekt av dagens avgift

Arbeidsgruppen har sett på hvordan avgiften på sluttbehandling av avfall har virket på bl.a. avfallsminimering og hvordan differensieringen av avgiften har innvirket på energiutnyttelsen. Avfallsminimering innebærer å begrense mengden avfall som sluttbehandles gjennom å redusere mengden avfall som oppstår ved kilden (avfallsreduksjon) og gjennom gjenvinning og ombruk 1. Blant annet fordi avgiften bare har virket i drøyt to år, er det vanskelig å fastslå den isolerte effekten av avgiften. En oversikt over kommunalt avfall i perioden fra 1992 til 1999 tyder på at avgiften særlig kan ha påvirket mengden næringsavfall til sluttbehandling i kommunale anlegg, og dataene kan tyde på at avgiften har bidratt til avfallsminimering og dermed lavere utslipp fra sluttbehandling av avfall. Det er vanskelig å påvise noen tilsvarende effekt for husholdningsavfallet. For at husholdningene skal stå overfor miljøkostnadene ved avfallsbehandlingen, er det sentralt at disse veltes over i de kommunale avfallsgebyrene. Ifølge forurensningsloven skal alle kostnader og inntekter ved avfallsbehandlingen veltes over i gebyrene, men loven inneholder kun en oppfordring til kommunene om å innføre differensierte avfallsgebyrer. Ved innføring av differensierte gebyrer som står i forhold til miljøkostnadene, vil husholdningene i større grad ha økonomisk motiv til avfallsminimering.

Et viktig moment i forbindelse med at alle kostnader og inntekter ved avfallsbehandlingen veltes over i avfallsgebyrene, er at en subsidie knyttet til for eksempel økt energiutnyttelse kommer avfallsbesitterene til gode gjennom reduserte gebyrer. Dette bidrar til å redusere de økonomiske motivene til avfallsreduksjon og materialgjenvinning.

Dagens differensiering av avgiften betyr at forbrenningsanleggene får en prosentvis reduksjon i tilleggsavgiften tilsvarende energiutnyttelsesgraden i anlegget. Energiutnyttelsesgraden angir hvor stor andel av den totale energiproduksjonen i et anlegg som leveres til sluttbruk. Differensieringen tar imidlertid ikke hensyn til energiinnholdet i avfallet som forbrennes, og det er ikke en fast sammenheng mellom mengden energi som et anlegg kan produsere og antall tonn avfall som anlegget forbrenner. Samlet sett er det tegn som tyder på at differensieringen av sluttbehandlingsavgiften fører til økt forbrenning av avfall, men at energiutnyttelsen ikke øker i tilsvarende grad. I tillegg innebærer differensieringen av sluttbehandlingsavgiften en avgiftsmessig favorisering av energiutnyttelse basert på avfall framfor andre nye fornybare energikilder som bioenergi, solenergi, geovarme, vindkraft mv.

Utnyttelse av energien fra avfall reduserer ikke utslippene fra sluttbehandlingen av avfall. Miljøkostnadene av avfallsbehandlingen er like store enten energien blir utnyttet eller ikke. Dagens differensiering av avgiften etter energiutnyttelse fører derfor til at miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall ikke lenger blir tilstrekkelig priset gjennom avgiften, og at de økonomiske motivene til å redusere miljøkostnaden ved sluttbehandling svekkes. I dag utgjør gjennomsnittlig avgift pr. tonn avfall levert til forbrenningsanlegg bare om lag 45 pst. av miljøkostnadene fra et tonn avfall som forbrennes. Miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall blir derfor i gjennomsnitt priset alt for lavt.

Utslippsavgift

Arbeidsgruppen har drøftet hvordan en utslippsavgift på sluttbehandling av avfall kan utformes og hvordan avgiften i større grad kan samsvare med miljøkostnadene. Forbrenning av avfall fører til utslipp av flere forskjellige stoffer til luft og vann. Størrelsen på utslippene avhenger av forbrenningsteknologi, renseteknologi og av hvilken type avfall som blir brent. Prinsipielt sett kan utslippene fra forbrenningsanlegg reduseres på fire ulike måter; gjennom optimalisering av forbrenningsforholdene, gjennom rensing av utslippene, gjennom sortering av avfallet eller gjennom å redusere avfallsmengden som kommer inn til anlegget.

Teoretisk sett vil en utslippsavgift, i motsetning til dagens avgift som er utformet pr. tonn avfall, gi økonomisk motiv til rensing i vid forstand. En utslippsavgift vil være et virkemiddel som virker direkte på kilden og ikke indirekte som en avgift på innlevert avfall. Ved investering i ny forbrenningsteknologi er det grunn til å anta at en utslippsavgift vil kunne gi økonomiske motiver for forbrenningsanleggene til å velge teknologi som gir lavere utslipp. Videre vil en utslippsavgift trolig ha effekt på økt utsortering av uønskede komponenter i avfallet. Det er også grunn til å anta at en utslippsavgift vil få stor effekt på valg av renseteknologi både ved bygging av nye anlegg og ved oppgradering av eksisterende anlegg. En utslippsavgift vil prise utslippene direkte, og det vil kunne lønne seg for anleggene å investere i renere teknologi fordi avgiftsbeløpet vil synke når utslippene reduseres.

Innføring av en utslippavgift vil kreve at forbrenningsanleggene må utføre målinger av utslippene, og dette vil gi økte kostnader for anleggene. EUs forbrenningsdirektiv, Europaparlamentets og Rådets direktiv 2000/76/EF av 4. desember 2000 om forbrenning av avfall, krever imidlertid at det skal gjennomføres kontinuerlige målinger av en del utslipp fra 2005. I hvilken grad kostnadene ved kontinuerlige målinger skal tilskrives en utslippsavgift, vil avhenge av om innføringen av avgiften fremskynder målingene i forhold til EU-direktivets krav. De forbrenningsanleggene som ønsker å fortsette driften utover 2005 har installert, eller vil installere, renseutstyr for å oppfylle kravene i konsesjonen og det nye EU-direktivet. Økt bruk av kjemikalier i renseprosessen vil medføre kostnader både i form av utgifter til kjemikalier og utgifter forbundet med at mengden spesialavfall øker. Alternativt kan anleggene investere i utstyr som kan gjenvinne kjemikaliene etter bruk slik at de kan brukes på nytt.

Arbeidsgruppen anbefaler at sluttbehandlingsavgiften for avfallsforbrenningsanlegg blir lagt om til en utslippsavgift basert på kontinuerlige målinger for enkelte parametre, og løpende prøvetaking for andre. Gruppen anbefaler at anlegg som forbrenner mindre enn en bestemt mengde avfall pr. år og hvor målekostnadene kan bli uforholdsmessig store, kan velge et alternativ med en beregnet avgift som fastsettes ut fra antatte utslippskoeffisienter. Et alternativ vil være at disse anleggene betaler en avgift målt pr. tonn avfall som forbrennes. Avgiftene skal prise miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall. Arbeidsgruppen har ikke vurdert et konkret nivå for en utslippsavgift. Gruppen presiserer at et endelig forslag til en utslippsavgift vil kreve ytterligere utredning både med hensyn til hvilke stoffer som bør inngå, hvilke stoffer som måles, hvor høye avgiftssatsene skal være og hvor stor forskjell det bør være mellom det presumptive alternativet og en ren utslippsavgift. Videre må provenyvirkningene, konsekvensene for anleggene og for avgiftsmyndighetene utredes nærmere. Det vil kreve ytterligere utredning før et konkret forslag til en utslippsavgift kan legges frem for Stortinget.

Arbeidsgruppen har også vurdert en differensiering av avgiften avhengig av hvorvidt forbrenningsanlegget oppfyller kravene i EUs forbrenningsdirektiv eller ikke. Gruppen anser imidlertid en utslippsavgift på forbrenning av avfall som et bedre alternativ. Dersom avgiften ikke blir lagt om til en utslippsavgift, vil en differensiering av avgiften som avspeiler miljøstandarden ved anleggene imidlertid kunne være en alternativ tilnærming.

Med dagens teknologi er det ikke mulig å innføre en utslippsavgift for deponier. En differensiering etter miljømessig standard på deponiene vil imidlertid være mer treffsikker enn dagens utforming av avgiften. En eventuell differensiering av sluttbehandlingsavgiften for deponier vil måtte baseres på objektive kriterier, som i størst mulig grad kan knyttes til faktisk miljøstandard ved deponiet. En eventuell todeling av avgiften kan vurderes basert på om deponiet oppfyller kravene som stilles i EUs deponeringsdirektiv eller ikke. Kravene vil uansett gjelde fra 2009, men en avgiftsdifferensiering vil gi eksisterende anlegg incentiv til å fremskynde den nødvendige oppgraderingen. Det er imidlertid flere forhold som må vurderes nærmere før det kan legges frem et konkret forslag om en differensiering av sluttbehandlingsavgiften for deponier.

Økt energiutnyttelse

Det er et politisk mål å legge om energiproduksjonen til økt utnyttelse av nye fornybare energikilder og miljøvennlig varme, jf. St. meld. nr. 29 (1998-99) Om energipolitikken. Arbeidsgruppen har lagt dette målet til grunn for sine drøftinger. Stortinget har lagt vekt på at målene skal nås gjennom en effektiv virkemiddelbruk. Arbeidsgruppen har vurdert hvordan det vil være mest hensiktsmessig å stimulere til økt produksjon av avfallsbasert energi. Som omtalt ovenfor, er dagens differensiering av avgiften etter energiutnyttelse et lite treffsikkert virkemiddel for å øke produksjon av avfallsbasert energi. I tillegg bidrar differensieringen av avgiften til at forbrenningsanlegg som utnytter energien får mindre økonomisk motivasjon til å redusere miljøkostnadene ved forbrenningen.

Dersom det er ønskelig å stimulere til økt energiutnyttelse i avfallsanleggene, anbefaler arbeidsgruppen at det innføres en subsidie i form av et tilskudd pr. kWh. En subsidie pr. produsert kWh vil være et mer treffsikkert virkemiddel enn dagens differensiering av avgiften, jf. omtalen ovenfor. Et tilskudd pr. produsert kWh vil i prinsippet kunne gis til alle nye fornybare energikilder, inkludert utnyttelse av gass fra deponier, dersom man ønsker å fremme bruken av disse. Arbeidsgruppen har ikke tatt nærmere stilling til innretningen og størrelsen på et eventuelt tilskudd pr. produsert kWh.

Arbeidsgruppen mener at en avgiftsdifferensiering pr. kWh som produseres alternativt vil være bedre enn dagens differensiering som avhenger av graden av energiutnyttelse i anlegget. Selv om differensieringen av sluttbehandlingsavgiften innrettes slik at den isolert sett blir mer treffsikker, vil den imidlertid ikke bidra til en kostnadseffektiv virkemiddelbruk overfor produksjon av energi fra nye fornybare energikilder generelt. Uavhengig av om det innføres en subsidie- eller en avgiftsdifferensiering, vil dette komme avfallsbesitterene til gode gjennom reduserte avfallsgebyr, noe som bidrar til å svekke de økonomiske motivene til avfallsreduksjon og materialgjenvinning. I forbindelse med en videre utredning av en støtte til energiproduksjon fra avfall, bør det vurderes i hvilken grad det er hensiktsmessig at enkelte kostnader og subsidier knyttet til utnyttelse av energi (f.eks. fjernvarmenett) blir overveltet i avfallsgebyrene.

Utvidelse av avgiftsgrunnlaget

I prinsippet bør alle utslipp prises ut fra miljøskadene som de forårsaker. Unntak skaper avgrensningsproblemer og tilpasninger. Unntak fra miljøavgifter representerer heller ikke kostnadseffektiv virkemiddelbruk, og er ikke i tråd med prinsippet om at forurenser betaler. Arbeidsgruppen mener derfor at det prinsipielt sett er ønskelig å utvide avgiftens virkeområde til å omfatte alle virksomheter som forbrenner avfall eller avfallsbaserte brensler. Pr. i dag foreligger det ikke et tilstrekkelig datamateriale til at gruppen kan vurdere alle konsekvensene av en utvidelse av avgiftens virkeområde. Blant annet har ikke de næringsmessige konsekvensene vært mulig å vurdere. Gruppen anbefaler at en utvidelse av avgiftsgrunnlaget blir vurdert på nytt når resultatet av konsekvensvurderingen som skal foretas i forbindelse med implementeringen av EU-direktivet foreligger.

Finansdepartementet støtter arbeidsgruppens konklusjoner. Departementet ser svakheter ved dagens avgift på innlevert avfall. Mengden innlevert avfall står ikke nødvendigvis i forhold til mengden miljøskadelige utslipp fra avfallet. Utslipp fra avfall avhenger bl.a. av sammensetning av avfallet, behandlingsmåte og eventuell rensing. En avgift på utslipp vil være mer treffsikker overfor miljøskadene ved sluttbehandling av avfall enn dagens avgift fordi en utslippsavgift i tillegg gir økonomiske motiver til rensing.

Finansdepartementet foreslår at arbeidsgruppens anbefalinger utredes nærmere. På bakgrunn av Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2002, vil Departementet arbeide videre med en omlegging i tråd med anbefalingene fra arbeidsgruppen. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake i 2003-budsjettet med konkrete forslag til endringer. Inntil videre foreslås det at avgiften blir videreført uten andre endringer enn en ordinær prisjustering av avgiftssatsene. Satsene for 2002 foreslås som i tabellen nedenfor:

3.13 Avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier (kap. 5547)

I forbindelse med oppfølgingen av forslagene til Grønn skattekommisjon ble det innført avgifter på trikloreten og tetrakloreten fra 1. januar 2000. Både trikloreten og tetrakloreten omfattes av Miljøverndepartementets prioritetsliste som inneholder 27 kjemikalier som utgjør særlige helse- og miljøproblemer i Norge.

Avgift på trikloreten (TRI) (post 70)

I 2001 er avgiften på trikloreten (TRI) på 51,4 kroner pr. kg ren TRI. For varer hvor kun en del av innholdet er TRI, er avgiften skalert slik at den tilsvarer 51,4 kroner pr. kg TRI. Eksport og internt gjenvunnet TRI er ikke avgiftsbelagt. Det gis dessuten refusjon for den mengde TRI som leveres til profesjonell gjenvinner, mens salg av gjenvunnet TRI avgiftsbelegges.

TRI er tungt nedbrytbart i miljøet og er klassifisert som miljøskadelig, kreftfremkallende og helseskadelig. Stoffet er dessuten akutt giftig overfor vannlevende organismer. Det største bruksområde for TRI er industriell avfetting. Løsemidler, rengjøringsmidler, lim, maling- og lakkfjerning mv. kan dessuten inneholde TRI.

Det foreslås å prisjustere denne avgiften til 52,4 kroner pr. kg ren TRI i 2002.

Avgift på tetrakloreten (PER) (post 71)

I 2001 er avgiften på tetrakloreten (PER) på 51,4 kroner pr. kg ren PER. For varer hvor kun en del av innholdet er PER, er avgiften skalert slik at den tilsvarer 51,4 kroner pr. kg PER. Eksport og internt gjenvunnet TRI er ikke avgiftsbelagt.

Tetrakloreten (PER) er et løsningsmiddel som brukes i renseribransjen og også et aktuelt substitutt til trikloreten (TRI) for maskinavfetting. PER har tilsvarende skadevirkninger som TRI. I likhet med trikloreten er PER en av de høyest prioriterte miljøgiftene.

Foruten direkte vasking av tøy er det hovedsakelig hydrokarboner som i dag kan erstatte PER til bruk i renseribransjen. Hydrokarboner er et miljømessig langt bedre alternativ enn PER.

Det foreslås å prisjustere denne avgiften til 52,4 kroner pr. kg ren PER i 2002.

3.14 Avgift på sjokolade- og sukkervarer mv. (kap. 5555, post 70)

Avgift på sjokolade- og sukkervarer ble innført i 1922. Sjokolade- og sukkervarer avgiftslegges med en avgift pr. kg av varens avgiftspliktige vekt. Avgiften omfatter i likhet med andre særavgifter, både importerte og innenlandsproduserte varer. For 2001 er satsen 14,57 kroner pr. kg. For 2002 foreslås satsen prisjustert til 14,85 kroner pr. kg.

Endringer i Stortingets vedtak om avgift på sjokolade- og sukkervarer vedtas normalt med virkning fra 1. april. Bakgrunnen for dette er at det tidligere fantes bestemmelser om at sjokolade og lignende skulle være merket med veiledende pris på emballasjen. Da det årlige vedtaket ble fattet like før 1. januar, hadde produsentene behov for tiden fram til 1. april for å endre eventuelle priser/vekter på varen. Denne ordningen er imidlertid opphørt, og varene er ikke lenger merket med veiledende pris på emballasjen. Det foreslås derfor at endring i satsen i Stortingets vedtak om avgift på sjokolade- og sukkervarer mv. i likhet med de andre særavgiftene vedtas fra 1. januar 2002.

3.15 Avgift på alkoholfrie drikkevarer mv. (kap. 5556)

Alkoholfrie drikkevarer er i 2001 ilagt en avgift på 1,62 kroner pr. liter. Avgiften omfatter kullsyreholdige alkoholfrie drikkevarer samt saftdrikker, limonade, squash, leskedrikk, konsentrert leskedrikk, alkoholfri vin o.l. Melk og juice er fritatt fra avgiften.

For å hindre at avgiften medfører en vridning i forbruket bort fra ervervsmessig framstilt mineralvann, blir det lagt en avgift på sirup brukt til ervervsmessig framstilling av mineralvann i dispensere, fontener o.l. og en avgift på kullsyre brukt i hjemmeproduksjon av mineralvann, hvor varen ikke er ment for salg. Satsene for garderingsavgiftene på sirup og kullsyre foreslås justert slik at de er i samsvar med den ordinære avgiftssatsen for mineralvann.

Det foreslås at avgiftene på alkoholfrie drikkevarer blir holdt nominelt uendret fra 2001 til 2002.

3.16 Avgift på drikkevareemballasje (kap. 5559)

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer (post 70)

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer var uendret i perioden 1994-1996. I 1997 ble den økt i takt med den generelle prisstigningen siden 1994. I 2001 er grunnavgiften 0,83 kroner pr. enhet. For 2002 foreslås avgiften prisjustert til 0,85 kroner pr. enhet.

Miljøavgift på drikkevareemballasje (post 71)

Miljøavgiften på drikkevareemballasje blir differensiert etter emballasjens innhold og art. Størrelsesforholdet mellom avgiftssatsene begrunnes ut fra at ulike emballasjetyper gir ulik miljøskade når de havner i naturen.

Produkter som er fritatt fra produktavgiften (drikke som ernæringsmessig hører til daglig kosthold og som primært drikkes hjemme i husholdningene f.eks. melk, juice og råsaft) har fritak fra miljøavgiften. Øvrige drikkevarer blir ilagt en miljøavgift som er differensiert etter materialtype. Miljøavgiften er gradert etter returandel, og emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats etter returandel.

For 2002 foreslås det å prisjustere avgiftssatsene for drikkevareemballasje. Avgiftssatsene i 2002 vil da bli som i tabellen nedenfor:

3.17 Avgift på sukker mv. (kap. 5557, post 70)

Avgift på sukker ble innført i 1981, og er i hovedsak lagt på sukker til forbrukere. Sukker som nyttes til ervervsmessig framstilling av varer er på nærmere vilkår fritatt for avgift. Sukkeravgiften er i 2001 5,64 kroner pr. kg. Avgiftssatsen foreslås prisjustert til 5,75 kroner pr. kg i 2002.

3.18 Dokumentavgift (kap. 5565, post 70)

Avgiftsplikt inntrer ved tinglysning av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom. Avgiften oppkreves med 2,5 pst. av salgsverdien. Hensikten med avgiften er å skaffe staten inntekter, og den har f.eks. ikke som begrunnelse å dekke kostnadene ved tinglysingskontorene. Ved overføring av hjemmel til selveierleilighet/eierseksjoner ved oppløsning av borettslag og boligaksjeselskap, betales en fast avgift på 1 000 kroner. Det foreslås ingen endringer i avgiften for 2002.

3.19 Avgift på flyging av passasjerer (kap. 5580, post 72) - sak for ESA

Etter påtrykk fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) ble den norske avgiften på flyging av passasjerer lagt om fra 1. april 2001. Avgiftssatsen er nå lik for alle flyginger, 128 kroner pr. passasjer, og den omfatter i utgangspunktet alle innenlandsflyginger, med unntak for de tre nordligste fylkene som er fritatt for avgift. Bodø og Tromsø er imidlertid ikke omfattet av fritaket. Tidligere var det kun innenlandsflyginger mellom Oslo og Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand som var avgiftsbelagt. Fram til 1. april 2001 var avgiften dobbelt så høy på flyginger til utlandet som flyginger innenlands, henholdsvis 232 kroner og 116 kroner.

ESA har 30. mars 2001 uttalt at de anser at fritaket for Nord-Norge er i strid med EØS-avtalens statsstøtteregelverk. Dersom Norge ikke retter seg etter ESAs syn, har de varslet at de vil vurdere å åpne formell statsstøttesak mot Norge på dette området. Departementet har ikke fått gjennomslag overfor ESA med argumentasjon knyttet til transportavstander, få alternative transportformer, sosiale hensyn osv. I brev av 18. juni i år ble ESA informert om at utformingen av avgiften vurderes i departementet og at resultater av arbeidet vil bli presentert i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2002.

Departementet vurderer ulike mulige alternativer for utforming av passasjeravgiften for å imøtekomme ESAs krav til utforming av avgiften. Vurderingene er kompliserte, og det er bl.a. nødvendig å se nærmere på utviklingen i andre EØS-land. Utover ordinær prisjustering av avgiften, foreslås det foreløpig ingen endringer i avgiften før denne vurderingen er foretatt.

I forbindelse med at Konkurransetilsynet vurderer om SAS' erverv av majoriteten av aksjene i Braathens er i strid med Konkurranseloven, har Konkurransetilsynet sendt brev til Finansdepartementet med anmodning om departementets vurdering av betydning av struktur og nivå på avgiften på flyging når det gjelder muligheten for å opprettholde konkurransen i norsk luftfart.

Etter Finansdepartementets syn har ikke avgiften hatt særlig stor betydning for konkurransen i luftfarten, og således heller ikke for Braathens muligheter til å overleve som selvstendig selskap i konkurranse med SAS.

Passasjeravgiften kan imidlertid ha bidratt til å øke selskapenes underskudd noe. Dersom det innføres konkurransefremmende tiltak i luftfartsmarkedet, kan det tenkes at avgiftens struktur og nivå kan ha betydning for om tiltakene skal komme til å lykkes.

Finansdepartementet er i kontakt med Konkurransetilsynet når det gjelder vurderinger av avgiftens utforming ut fra konkurransehensyn, samtidig med at departementet vurderer avgiften i lys av ESAs krav.

3.20 Avgifter i telesektoren (kap. 5583, post 70)

Ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-96) ga Stortinget Samferdselsdepartementet hjemmel til å kunne fastsette en avgift knyttet til disponering av frekvenser til drift av DCS 1800 (DCS 1800 er en tilpasning av GSM-standarden til 1800 MHz-båndet). I samsvar med dette oppkreves i dag en årlig frekvensavgift med kroner 1 mill pr. MHz for konsesjoner knyttet til drift av DCS 1800 systemet. Det er i dag tildelt to konsesjoner hver på 10 MHz. Det foreslås at denne satsen videreføres i 2002.

Fra 1999 har Post- og teletilsynet lagt ut 5-sifrede telefonnummer for salg. Prisingen av enkeltnummer i den 5-sifrede serien har som formål å sikre en effektiv forvaltning og bruk av nummerresursene. Provenyet fra dette salget anslås til 6,5 mill. kroner i 2002.

Ved kgl.res. av 1. desember 2000 tildelte Regjeringen 4 konsesjoner for utbygging og drift av UMTS i Norge. Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 (1999-2000) ble det besluttet å innføre en avgift for disponering av frekvenser for tredje generasjons mobilsystem, tilsvarende ordningen for DCS 1800. Den årlige frekvensavgiften for UMTS ble ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2000 satt til 20 mill. kroner pr. konsesjon for år 2001. Det foreslås å videreføre denne satsen for 2002. I tillegg til å fastsette den årlige frekvensavgiften, ble det ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett også besluttet å innføre en engangsavgift med 200 mill. kroner pr. konsesjon.

Regjeringen tar sikte på å tildele konsesjoner knyttet til ledige frekvenser i 900 og 1800 MHz-båndene ved auksjon i løpet av 2001. Det er i den forbindelse lagt opp til årlige frekvensavgifter tilsvarende avgiftene for DCS 1800. Da det er uklart hvor stor del av de ledige frekvensressursene som vil bli etterspurt og tildelt gjennom auksjonen, vil en måtte komme tilbake til de budsjettmessige konsekvensene.

3.21 Inntekter ved tildeling av konsesjoner (kap. 5309)

Det ble for 2001 budsjettert med 2 mrd. kroner i samlede inntekter fra tildeling av konsesjoner og salg av Oslo børs under kap. 5309 Ymse inntekter. Stortinget gjorde følgende budsjettvedtak om inntekter ved tildeling av konsesjoner, jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001):

«For 2001 kan departementet innhente inntekter ved tildeling av konsesjoner for:

1. Oppdrett av laks og ørret.

2. Frekvenser knyttet til etablering og drift av andre generasjons mobilkommunikasjonssystem.

3. Riksdekkende reklamefjernsyn.

Inntektene innhentes ved tildeling av konsesjoner. Beløpet skal innbetales til statskassen. Departementet gir forskrifter om innbetaling og oppkreving av beløpet.»

I oppfølgingen av vedtaket har det vært nødvendig å gjøre endringer i særlovgivningen, slik at denne åpner for å innhente inntekter ved tildeling av konsesjonene, og at heller ikke prosedyrereglene for konsesjonstildelingen er til hinder for dette. Nedenfor følger en kort gjennomgang av 2001-bevilgningen:

• Salget av aksjene i Oslo Børs Holding ASA ble gjennomført i slutten av mai 2001. Salgsprovenyet på 450 mill. kroner etter fradrag for kostnader i forbindelse med aksjesalget og avsetning til dekning av avviklingskostnader, er tilført statskassen.

• En ny konsesjon for riksdekkende, reklamefinansiert fjernsyn fra 1. januar 2003 med syv års varighet, ble utlyst av Kulturdepartementet med søknadsfrist 30. mai 2001. I utlysningen var det fastsatt at konsesjonæren kunne velge mellom å betale 150 mill. kroner ved tildeling av konsesjonen og i tillegg en årlig inntektsavhengig avgift i konsesjonsperioden, eller et engangsbeløp på 500 mill. kroner ved tildeling av konsesjonen. Framgangsmåten må ses i lys av Stortingets vedtak om at vederlaget for riksdekkende, reklamefinansiert fjernsyn ikke kan fastsettes ved auksjon, jf. Budsjett-innst. S. nr. 2 (2000-2001). TV2, som var den eneste søkeren, har valgt det førstnevnte alternativet med årsavgift. Provenyet i tildelingsåret vil derfor være 150 mill. kroner. Tildeling av konsesjonen er ennå ikke endelig fastsatt av Kulturdepartementet.

• Samferdselsdepartementet har igangsatt et arbeid med å tildele frekvenser knyttet til annen generasjons systemer for mobilkommunikasjon (2G) ved auksjon. Det tas sikte på å auksjonere ut de ledige frekvensressursene i 900 og 1800 MHz båndene i løpet av 2001. Aktørene ble gjennom en høringsrunde gitt anledning til å kommentere planleggingen av de ledige frekvensene i 900 og 1800 MHz-båndene. Den relativt lave deltakelsen i høringen og situasjonen i det nasjonale og internasjonale telemarkedet for øvrig, kan tyde på mindre interesse for de ledige frekvensene enn tidligere antatt. Samferdselsdepartementet gjennomførte i sommer høring av forskrift om auksjon av frekvenser i 900 og 1800 MHz-båndene, og fastsatte forskriften i september. Auksjonen antas gjennomført i år, men det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til provenyet.

• Stortinget vedtok 7. juni 2001 endringer i oppdrettsloven som gir hjemmel for å kreve vederlag ved tildeling av konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret, jf. Innst. O. nr. 123 (2000-2001). Et flertall i næringskomiteen mente at vederlaget pr. konsesjon skal settes til maksimalt 5 mill. kroner. Fiskeridepartementet vil tildele 40 nye konsesjoner i denne tildelingsrunden. Tildelingsrunden har blitt forsinket, og Fiskeridepartementets forslag til tildelingsforskrift var på høring med frist 1. oktober. Dette innebærer at inntektene fra oppdrettskonsesjoner først kan inntektsføres i 2002.

På denne bakgrunn er anslaget for samlet inntekt fra salg av Oslo Børs og konsesjoner i 2001 redusert fra 2,0 mrd. kroner til om lag 1,0 mrd. kroner. Regjeringen vil komme tilbake med omtale av og nytt bevilgningsforslag for dette kapitlet i ny salderingsproposisjonen for 2001.

Regjeringen har også i forbindelse med arbeidet med statsbudsjettet for 2002 vurdert mulighetene for inntekter til statskassen ved tildeling av enkelte konsesjoner. For 2002 foreslår Regjeringen å innhente inntekter fra tildeling av ny konsesjon for riksdekkende, reklamefinansiert radio. I tillegg kommer inntekter fra vederlag for nye oppdrettskonsesjoner for matfisk av laks og ørret som ble vedtatt i statsbudsjettet for 2001. Samlet proveny anslås til 400 mill. kroner.

Dagens konsesjon for riksdekkende, reklamefinansiert radio benyttes av P4 og gjelder til 31. desember 2003. Kulturdepartementet tar sikte på å utlyse en ny konsesjon for riksdekkende, reklamefinansiert radio våren 2002. Konsesjonen vil gjelde fra 1. januar 2004. Nærmere vilkår for konsesjonen, endelig tidspunkt for tildelingen og prosedyre vil fastsettes i forbindelse med utlysningen. Verdien for konsesjonæren vil avhenge av hvilke vilkår som knyttes til tillatelsen, konsesjonsperiodens lengde, den teknologiske utviklingen for formidling av radiosignaler, utviklingen i reklamemarkedet mv. Det vil derfor være stor usikkerhet knyttet til verdien av en ny konsesjonsperiode for riksdekkende, reklamefinansiert radio. Regjeringen foreslår at betalingen for konsesjonen finner sted som et engangsbeløp samtidig med at konsesjonen tildeles, og tar sikte på å gjennomføre utlysningen og tildelingen av konsesjonen i løpet av 2002.

For en vurdering av prinsipielle sider ved denne typen inntekter, vises det til drøftingen i kapittel 5, St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.