Ressursar i grunnopplæringa

Omtale av ressurssituasjonen i grunnskolen og den vidaregåande opplæringa finst i del IV og inneheld mellom anna tal på elevar og lærlingar, ein gjennomgang av skolestrukturen, statistikk som viser gjennomføringa av vidaregåande opplæring og tal på kor mykje ressursar som blir brukte i norsk grunnopplæring.

Gjennomføring av reforma i grunnopplæringa – Kunnskapsløftet

Kunnskapsløftet er namnet på den omfattande reforma i grunnopplæringa som Stortinget slutta seg til i 2004, jf. Innst. S. nr. 268 (2003–2004) og St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring. Målet med reforma er å styrkje elevane sin kompetanse. Reforma omfattar nye læreplanar, ny fag- og timefordeling, ny struktur i vidaregåande opplæring, kompetanseutvikling for lærarar og vidareutvikling av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Reforma stiller store krav til at skoleeigarar og skolar utnyttar den lokale handlefridommen, dei nasjonale verkemidla og tilgjengeleg kunnskap om tilstanden i grunnopplæringa. Slik kan dei finne gode lokale løysingar for å realisere reforma, heve kvaliteten på opplæringa og styrkje elevane sitt læringsutbytte.

Regjeringa har lagt vekt på å gi grundig informasjon om Kunnskapsløftet til utdanningssektoren og allmenta, mellom anna ved å opprette nettstaden kunnskapsloeftet.no. Det er òg sendt ut ein brosjyre om reforma til alle foreldre som har elevar i grunnopplæringa.

Kunnskapsløftet inneber at 1.–9. trinn i grunnskolen og vidaregåande trinn 1 skal ta i bruk nye læreplanar og ny fag- og timefordeling frå hausten 2006. Reforma blir innført hausten 2007 på 10. trinn i grunnskolen og vidaregåande trinn 2, og frå hausten 2008 også på vidaregåande trinn 3. Læreplanane for grunnskolen, dei gjennomgåande læreplanane for heile grunnopplæringa og fellesfaga i vidaregåande opplæring er fastsette. Det same er fag- og timefordeling for heile grunnopplæringa. Læreplanane for vidaregåande trinn 1 i studieførebuande program og yrkesførebuande program vil bli fastsette våren 2006. Arbeidet med dei resterande læreplanane for vidaregåande opplæring er i gang. 205 grunnskolar i 83 kommunar over heile landet har søkt om og fått løyve til å starte opp med delar av reforma allereie frå skolestart 2005. Dette gjeld særleg det andre framandspråket på ungdomstrinnet, men også andre fag.

Dei nye læreplanane er forenkla i forhold til planane i dag. Skolane har i dag praksis for å utvikle eigne årsplanar baserte på måla i læreplanane. Sjølve arbeidet med å utforme nye årsplanar vil erstatte tilsvarande arbeid med gammal plan. Midlane til kompetanseutvikling som skoleeigar får i samband med gjennomføring av reforma, vil gjere skolane i stand til å bli kjende med innhaldet i nye planar.

Regjeringa vil i 2006 løyve om lag 1,6 mrd. kroner til gjennomføringa av Kunnskapsløftet. Dette omfattar heile løyvinga til kvalitetsutvikling i grunnopplæringa på til saman 965 mill. kroner, jf. kap. 226, kompensasjon til kommmunane i samband med utskifting av læremiddel og heilårseffekten av å utvide timetalet hausten 2005.

Om lag 600 mill. kroner av løyvinga over kap. 226 blir prioriterte til kompetanseutvikling. Dette gir rom for oppfølging av «Strategi for kompetanseutvikling 2005–2008» og andre høgt prioriterte tiltak som allereie er sette i gang i tråd med intensjonane i reforma. Av løyvinga til kompetanseutvikling vil 375 mill. kroner gå direkte til skoleeigar. For å gjennomføre Kunnskapsløftet har Regjeringa understreka at den til bruke 2–3 mrd. kroner til kompetanseutvikling. Stortinget har slutta seg til dette. Med løyvinga for 2006 vil det totalt være løyva 1,1 mrd. kroner til dette i 2005 og 2006. Om lag 80 mill. kroner er sette av til ferdigstilling av nye læreplanar. Sjå tekst under kap. 226 for nærmare omtale.

Innføring av nye læreplanar i alle fag krev ei raskare utskifting av læremidla enn normalt. Regjeringa har derfor løyvd 400 mill. kroner innanfor veksten i dei frie inntektene til kommunane i kompensasjon for meirutgifter i samband med utskifting av læremiddel i grunnskolen i 2006. Dei totale kostnadene for kommunane ved utskifting av læremiddel er rekna ut til om lag 1,9 mrd. kroner. Forleggjar- og trykkeribransjen har signalisert at dei ikkje vil klare å få ferdig nye læremiddel av høg kvalitet på alle trinn til skolestart 2006, men at ferdigstilling over tre år kan gjennomførast. I utrekninga av kompensasjonen til kommunane for 2006 er det teke omsyn til dette, og til at kommunane har ordinære årlege utgifter til utskifting av læremiddel på om lag 240 mill. kroner.

Vidare blir det i 2006 lagt inn om lag 190 mill. kroner i rammeoverføringane til kommunane til å dekkje heilårseffekten av å utvide timetalet i grunnskolen med fire veketimar frå hausten 2005, jf. kap. 571 i Kommunal- og regionaldepartementets budsjettproposisjon.

Kunnskapsløftet har ført til fleire viktige endringar i opplæringslova, jf. Ot.prp. nr. 57 (2004–2005) Om lov om endringar i opplæringslova og friskolelova og Innst. O. nr. 105 (2004–2005). Retten til tre års vidaregåande opplæring for ungdom er utvida, og gjeld fram til utgangen av det året vedkommande fyller 24 år. Opplæringslova opnar no også for at skoleeigar sjølv kan velje om rektor skal tilsetjast i fast stilling eller på åremål. Vidare er det fastsett i opplæringslova at alle offentlege grunnskolar og vidaregåande skolar skal ha eit skolemiljøutval, og det er innført krav om at den som skal tilsetjast i offentleg vidaregåande skole, må leggje fram politiattest, slik praksis er i grunnskolen.

Departementet har bedt Utdanningsdirektoratet om å gjennomføre ei brei evaluering av Kunnskapsløftet i perioden 2006–11. Sentrale evalueringsområde er mellom anna innhald og læringsutbytte i ein lærande organisasjon, tilpassa opplæring, struktur, gjennomføring og yrkesopplæring i skole og bedrift. I samband med Stortinget si handsaming av Ot.prp. nr. 57 (2004–2005) bad komiteen Regjeringa om å leggje fram ein grundig gjennomgang av spesialundervisninga sin plass i norsk skole, ei vurdering av ressursbruk og resultat og ei vurdering av organisering og verksemd innanfor det statlege støttesystemet. Departementet vil inkludere ein gjennomgang av spesialundervisninga i evalueringa av Kunnskapsløftet. For å få eit best mogleg grunnlag for den samla evalueringa vil Utdanningsdirektoratet i 2006 ta initiativet til baseline-rapportar som skal vise kva dokumentasjonsgrunnlag som finst på dei ulike evalueringsområda ved oppstarten av reforma. Direktoratet legg opp til formidling av resultata undervegs i evalueringa.

Mål: Lokalt ansvar og handlefridom for utvikling av skolen som lærande organisasjon

Tilstandsvurdering

Ei rekkje tiltak er i dei siste åra sette i verk for å auke den lokale handlefridommen. Ot.prp. nr. 67 (2002–2003) Om større lokal handlefridom i grunnopplæringa har gitt fleire føresegner for auka lokal handlefridom. Mellom anna er dei gamle klassedelingsreglane tekne ut av opplæringslova og erstatta av ein ny § 8-2 om organisering av elevane i grupper. Denne endringa gir større fridom og ansvar til lokalnivået med omsyn til fleksibel og tilpassa organisering av opplæringa. Dei nye reglane for organisering av grupper skal likevel ikkje brukast til å redusere ressursbruken i kommunane. Data frå Grunnskolens informasjonssystem (GSI) er brukte til å kontrollere at skolane ikkje har ein større gruppestorleik enn det dei tidlegare klassedelingsreglane gav høve til. For skoleåret 2004–05 sende Utdanningsdirektoratet brev til fylkesmennene med oversikt over 132 skolar som så ut til å ha for store gjennomsnittlege undervisningsgrupper. Førebels rapportar frå enkelte fylkesmenn viser at skolane i dei fleste tilfella har registrert feil tal i GSI. Samstundes er det i nokre tilfelle tilført auka ressursar til skolane før tilsyn, eller fylkesmannen har gitt pålegg om auka ressursbruk. Endeleg oversikt over tilsyn kjem i årsrapportane frå fylkesmannen.

Med dei siste endringane i opplæringslova kan skoleeigar sjølv velje om rektor skal tilsetjast i fast stilling eller på åremål, jf. Ot.prp. nr. 57 (2004–2005). Det utvida høvet til å etablere friskolar gir større fridom til å velje for elevar og lærlingar. Senter for økonomisk forsking ved NTNU har fått i oppgåve å gjennomføre forsking om konsekvensar av ny lov om frittståande skolar. For statistikk og omtale av tilskott til frittståande skolar, sjå kap. 228.

Undersøkingar av SINTEF IFIM og NORUT Samfunnsforsking, begge i 2004, viser at med delegering av ansvar frå nasjonalt nivå til skoleeigarnivå har det samstundes skjedd ei auka delegering av ansvar frå skoleeigarnivå til skolane og større satsing på kvalitet, både lokalpolitisk og administrativt i kommunar og fylkeskommunar.

Satsinga på utvida lokal handlefridom i grunnopplæringa gjer det nødvendig å ha eit godt system for kvalitetsvurdering som òg stimulerer til utvikling, og eit velfungerande tilsynsapparat. Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet som vart etablert i 2003, er ein viktig del av ein samla strategi for kvalitetsutvikling i grunnopplæringa og eit større systemskifte for meir lokal handlefridom. Det nasjonale vurderingssystemet skal gi eit kunnskapsgrunnlag for systematisk vurdering nasjonalt og lokalt av om opplæringsmåla blir nådde. Vurderingssystemet gir informasjon om læringsutbytte, læringsmiljø, læringsressursar og gjennomføring, og legg også opp til å sjå dei ulike delane i samanheng.

Ein viktig del av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet er nasjonale prøver, som skal kartleggje elevane sin grunnleggjande dugleik i skriving, lesing, matematikk og engelsk. Prøvene skal gi informasjon til elev, foreldre, lærar og skoleleiar slik at det pedagogiske arbeidet og læringa kan utviklast og forbetrast. Dei skal òg gi informasjon til skoleeigar, nasjonale myndigheiter og allmenta som grunnlag for dialog og kvalitetsutvikling. Hovudformålet med prøvene er å betre læringsutbyttet til elevane. Elevar som har fått tilbakemelding i form av ei vurdering saman med læraren, seier i langt større grad enn dei andre elevane at tilbakemeldingane har vist dei korleis dei kan forbetre innsatsen sin. Men i 2005 har berre 30 pst. av elevane fått slik tilbakemelding. Meir enn 80 pst. av lærarar og rektorar seier at dei nasjonale prøvene gir informasjon om kva som bør styrkjast i opplæringa av den einskilde eleven og elevgruppa. Fleirtalet meiner at prøvene vil påverke praksisen i skolen. Men relativt få rektorar svarer at prøvene har endra den pedagogiske praksisen. Der det har skjedd endring, har det vore i positiv retning. Ei kartlegging blant lærarar som har vore eksternvurderarar av dei nasjonale prøvene, viser at fleirtalet meiner at dei har hatt nytte av skoleringa. Dei meiner òg at arbeidet med prøvene vil ha positiv verknad for det faglege arbeidet i deira eigen skole.

Ein analyse av data frå «Elevinspektørane 2003–2004» viser at høgmotiverte elevar opplever medbestemming, dei får mykje støtte og rettleiing, bruker forskjellige arbeids- og vurderingsformer og opplever at dei får stort utbytte av det. Men ein kan ikkje seie kva som kjem først – om motiverte elevar krev støtte og rettleiing, eller om dei blir motiverte av at dei får det.

I ei undersøking frå 2000 om kvalitetsutvikling i skolen som vart utført av Nordlandsforskning, kom det fram at under halvparten av kommunane dreiv med systematisk kvalitetsutvikling av grunnskolane sine, og at elevane sine læringsresultat var det minst sentrale vurderingstemaet. I seinare tilstandsrapportar frå fylkesmennene er det òg dokumentert at systematisk skolebasert vurdering og oppfølging av vurderingsresultat ikkje er ein innarbeidd praksis i alle skolar, og at det er lite fokus på læringsresultat og betring av læringsutbyttet til elevane. Den låge tilbakemeldingsprosenten til elevane på resultata på dei nasjonale prøvene i 2005 kan tyde på at dette ikkje har endra seg mykje og teiknar eit bilete av ein læringskultur i skolen som etter departementet si vurdering ikkje er tilfredsstillande. Med den lokale handlefridommen for kvalitetsutvikling i opplæringa følgjer òg eit ansvar for å utnytte det kunnskapsgrunnlaget ein har til disposisjon. Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet er mellom anna meint å fungere som ein stimulans til vurdering og utvikling for skoleeigarar og skolar. Med verknad frå 1. september 2004 er det i opplæringslova § 13-10 og friskolelova § 5-2 presisert at skoleeigaren og styret for frittståande skolar har plikt til å gjennomføre og følgje opp kvalitetsvurdering, og at dei m.a. skal ha eit forsvarleg system for å følgje opp resultata frå nasjonale kvalitetsvurderingar.

På skolenivå gir informasjon om læringsutbytte i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet først og fremst informasjon om kva elevane kan på eit gitt tidspunkt. Kva skolen tilfører elevane av læring, er vanskelegare å finne ut av, men svært viktig informasjon for skoleutvikling. Det er viktig å vurdere skolens læringsresultat (nasjonale prøver, karakterstatistikk) i lys av kva elevgrunnlag skolen har, og også sjå dette over tid. Statistisk sentralbyrå (SSB) har fått i oppdrag frå Utdanningsdirektoratet å utvikle indikatorar som reflekterer korleis skolane medverkar til elevane si læring, såkalla skolebidragsindikatorar, jf. Utdanningsspeilet 2004. Indikatorane vil vere klare i byrjinga av oktober 2005 og departementet vil vurdere å offentleggjere dei på skoleporten.no, eit informasjonssystem som samlar all sentral informasjon om grunnopplæringa på ein stad.

Andre element i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet er Elevinspektørane, eksamensstatistikk og andre kartleggingar og undersøkingar knytte til ressursar, læringsutbytte og gjennomføring. Elevinspektørane er eit verktøy for systematisk datainnhenting om elevane si vurdering av læringsmiljøet. Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet vart vidareutvikla i 2004 med etableringa av nettportalen skoleporten.no.

Ein analyse av omfanget av bruk av dei ulike verktøya i nasjonalt kvalitetsvurderingssystem i grunnskolen og den vidaregåande opplæringa viser at grunnskolane nyttar kartleggingsprøver og nasjonale prøver mest i vurderingsarbeidet sitt. Bortimot 80 pst. av grunnskolane nyttar nasjonale prøver mykje eller ein del i vurderingsarbeidet sitt. Også kommunane nyttar kartleggingsprøver og nasjonale prøver i vurderingsarbeidet sitt. I overkant av 50 pst. av grunnskolane og 35 pst. av dei vidaregåande skolane har opplyst at dei nyttar skoleporten.no mykje eller ein del. At desse tala ikkje er høgre, heng nok saman med at fleire av indikatorane i skoleporten kan hentast frå andre kjelder, som Elevinspektørane, KOSTRA og Grunnskolens informasjonssystem (GSI). Ei anna årsak kan vere at det ikkje er utvikla gode rutinar for bruk av indikatorane i skoleporten.no på lokalt nivå. Skoleporten har likevel høge besøkstal, noko som tyder på stor interesse for portalen. Vidaregåande skolar nyttar Elevinspektørane og andre brukarundersøkingar meir enn grunnskolane. Det same gjeld fylkeskommunen i høve til kommunane. Alle fylkeskommunane nyttar Elevinspektørane i vurderingsarbeidet sitt. Nærmare 63 pst. av dei vidaregåande skolane nyttar karakterstatistikken i skoleporten.no mykje eller ein del. Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet er relativt nytt, og det er i stadig utvikling. Det gjenstår framleis mykje utviklingsarbeid knytt til det å ta i bruk nasjonalt vurderingssystem som utviklingsverktøy lokalt, men dei ovannemnde tala tyder på ei positiv utvikling. Kvalitetsvurderingssystemet og den statlege tilsynsordninga har vore med på å gi innsyn i og grunnlag for dialog om verksemda i skolen. Nasjonale avgjerder og politikkutforming kan med dette i større grad baserast på dokumentert kunnskap om tilstanden lokalt og nasjonalt.

I Innst. S. nr. 161 (2004–2005) frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen om forslag om å endre modell for nasjonale prøver (Dokument nr. 8:51 (2004–2005)) gir fleirtalet i komiteen si tilslutning til at det framleis skal gjennomførast nasjonale prøver. Komiteen hadde likevel fleire merknader knytte til forbetringspotensial i gjennomføringa av prøvene. Komiteen uttalte følgjande:

«Flertallet vil be departementet om å gå i dialog med fagmiljøene for grundig å vurdere den kritikken som har kommet når det gjelder ressursbruk og omfang av prøvene, og videreutvikle prøvene i tråd med intensjonene. Det bør legges til grunn at tid til forberedelse og vurdering av prøvene bør begrenses til det som er nødvendig av hensyn til formålet med prøvene. Flertallet forutsetter at det meldes tilbake til Stortinget på egnet måte.»

For å betre dialogen med involverte partar er det oppretta ei referansegruppe for det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. I gruppa møter representantar frå fleire organisasjonar, og gruppa uttalar seg om sentrale val knytte til vidareutviklinga av kvalitetsvurderingssystemet, mellom anna dei nasjonale prøvene. Departementet har bestemt at nasjonale prøver for 10. trinn og grunnkurs vidaregåande opplæring neste år skal flyttast til haustsemesteret. Dette både for å unngå at prøvene fell saman med avgangsprøva og eksamen i tid, og for at resultata i større grad kan nyttast i opplæringa gjennom skoleåret. Det blir arbeidd med å standardisere prøvene betre, mellom anna når det gjeld tid til førebuing og vurdering av prøvene. I tillegg blir det arbeidd med å målrette og forbetre informasjonen om prøvene og gjennomføringa av desse til elevar, foreldre og tilsette i skolen og kommunar og fylkeskommunar. Utdanningsdirektoratet har i dialog med Datatilsynet komme fram til ei løysing der personopplysningar i samband med dei nasjonale prøvene blir anonymiserte i den nasjonale databasen. Departementet vil arbeide vidare med å utvikle og forbetre prøvene, jf. strategiar og tiltak nedanfor.

Utdanningsdirektoratet får i oktober ei fagleg evaluering av prøvene i 2005. Resultata av denne vil leggje grunnlag for vidare utvikling og forbetring av dei nasjonale prøvene.

Forsking tyder på at fleire faktorar er avgjerande for om offentleggjering og openheit kring resultat frå kvalitetsvurderingar av skolen skal føre til forbetring (Utdanningsspeilet 2004). Det er særleg viktig at skolen er i stand til å lære av kunnskap om resultata av si eiga verksemd. Ein lærande skole er i Kompetanseberetningen 2005 definert som ein velfungerande organisasjon der lærarane kjenner seg som ein del av eit fellesskap med høgt ambisjonsnivå og ei motiverande målsetjng, der det er høge forventningar når det gjeld bruk av kompetanse til å gi elevane ei best mogleg opplæring, og der lærarane har tillit til leiinga ved skolen, mellom anna når det gjeld å prioritere og ta avgjerder. Dessutan er ein lærande skole prega av mykje kvardagslæring og kollegial samhandling i tillegg til deltaking i andre former for relevant kompetanseutvikling. Kompetanseberetningen 2005 byggjer på ei undersøking gjennomført av LÆRINGSlaben i 2004 som viser samvariasjon mellom trekk ved ein lærande skole på den eine sida og den faglege utviklinga og læringsmiljøet til elevane på den andre. Elevane si læring er målt ved ei samanlikning mellom avgangskarakterane frå grunnskolen og karakterane etter grunnkurset i vidaregåande opplæring i norsk, engelsk, matematikk, naturfag og kroppsøving. Elevane i lærande skolar opplyser at dei har høg kvalitet på læringsprosessane. Dei meiner òg at læringsmiljøet ved skolen er prega av lite mobbing og uro. Analysen av læringsmiljøet er basert på data frå Elevinspektørane. Undersøkinga er gjord i eit utval på 39 vidaregåande skolar, og det er lagt vekt på at det skal vere ein viss variasjon mellom desse (geografisk plassering, storleik, type skole, læringsmiljø). Dette er ikkje eit utval og eit omfang som gjer det mogleg å generalisere og trekkje konklusjonar om generelle samanhengar. Pilotundersøkinga gir likevel ein indikasjon på at det er ein samanheng mellom organisasjonsutvikling, samhandling og forventningar i det vaksne miljøet i skolen, og elevane si læring.

LÆRINGSlaben (2005) har gjennomført ei vidareføring av evalueringa av Differensierings­prosjektet i vidaregåande opplæring som peikar i same retning som resultata ovanfor. Rapporten peikar på at dersom skolar skal utvikle seg som lærande organisasjonar, er det ikkje nok med organisatorisk utvikling. Det må også vere eit læringstrykk overfor personalet som omfattar forventningar om refleksjon, fornying og samarbeid om gjennomføringa av undervisninga. Eit slikt trykk må eksistere over tid. Rapporten viser at skolar som har høgt læringstrykk, i mindre grad er prega av det ein kan kalle ettergivande kultur. Både involverer dei elevane og stiller krav til dei. Dette har positive konsekvensar for motivasjon og trivsel hos elevane.

Med dei endringane som er gjorde i lovverket i dei siste åra, er den lokale handlefridommen auka. Skolane har rom for å organisere verksemda si i tråd med lokale behov og føresetnader og sjølve finne ut korleis dei best kan utvikle seg som lærande organisasjonar. Ordninga med demonstrasjonsskolar og demonstrasjonsbedrifter vart sett i verk i 2002–03 for å stimulere skolar og lærebedrifter til å ta i bruk den lokale handlefridommen til kvalitetsutvikling, læring og deling av kunnskap. Ein har lagt stor vekt på å finne dei gode skolane innanfor pedagogisk utviklingsarbeid, læringsmiljø og skoleleiing. Det er utnemnt ti nye demonstrasjonsskolar for perioden 2005–07. Til saman er 25 demonstrasjonsskolar med i ordninga hausten 2005. For same periode er det utnemnt fire nye demonstrasjonsbedrifter, og der er det samla talet 14. Fafo har evaluert ordninga med demonstrasjonsskolar og viser til at ho har gitt mykje horisontal læring. 79 pst. av grunnskolane og 95 pst. av vidaregåande skolar i eit utval har hatt ei eller anna form for kontakt med ein demonstrasjonsskole. Denne kontakten har medført endringar for 32 pst. av grunnskolane og 48 pst. av dei vidaregåande skolane. Det er for tidleg å seie noko om effekten på elevane si læring. Når det gjeld demonstrasjonsbedriftene, viser evalueringa at det har vore færre besøk og mindre rapportert læring. Bedriftene er mindre homogene enn skolane, og det er færre av dei i ordninga.

For å synleggjere kor viktig skoleeigar er for utviklinga i skolane og for læringa til elevane, har departementet i samarbeid med KS årleg sidan 2003 tildelt ein skoleeigarpris til skoleeigarar som har arbeidd systematisk og målretta med å utvikle skolen over tid. I 2005 er prisen tildelt Hedmark fylkeskommune.

Strategiar og tiltak

Innhaldet i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet blir vidareutvikla i 2005–06. Utdanningsdirektoratet starta hausten 2005 eit arbeid med å gjennomgå og vurdere alle data som ligg i skoleporten.no. Formålet med arbeidet er å utvikle og forbetre datagrunnlaget og innhaldet i portalen. Arbeidet vil skje kontinuerleg slik at portalen kan bli ein best mogleg reiskap for skoleleiarar, skoleeigarar og fylkesmannsembeta i kvalitetsvurderings- og utviklingsarbeidet deira. Indikatorar på læringsutbytte vil bli forbetra, i første omgang knytt til karakterar i grunnskolen. Det vil bli arbeidd med å forbetre statistikken over lærarar. Departementet vil vidare utvikle fleire indikatorar for vidaregåande opplæring, mellom anna knytt til gjennomføring og karakterframgang på skolenivå. Det vil òg bli vurdert å utvikle ein eigen inngang i skoleporten.no for fagopplæring.

Det blir heile tida arbeidd med å vidareutvikle og forbetre dei nasjonale prøvene. Erfaringar, evalueringar og tilbakemeldingar gir eit godt grunnlag for å vidareutvikle og forbetre prøvene, informasjon om prøvene og gjennomføring av prøvene. Det skal gjennomførast årlege evalueringar av kvaliteten på prøvene og årlege spørjeundersøkingar om kva for erfaringar lærarar, elevar og rektorar har med prøvene. I tråd med Innst. S. nr. 161 (2004–2005) vil departementet halde fram med å engasjere ulike fagmiljø til å vidareutvikle prøvene som pedagogisk hjelpemiddel. Departementet vil òg vurdere om det er mogeleg å offentleggjere resultat på ein slik måte at rangering blir endå vanskelegare enn no. Vidare arbeider departementet med å kartleggje kostnader knytte til gjennomføringa av nasjonale prøver. Det blir no gjennomført ei undersøking i utvalde kommunar for å kartleggje organisering av arbeidet med prøvene og framskaffe oversyn over ressursbruk. Resultata frå undersøkinga vil bli lagde fram for Stortinget hausten 2005.

Skolebidragsindikatorane vil kunne fungere som gode indikatorar på karakterutviklinga ved den einskilde skolen over tid, uavhengig av ulike sosiale bakgrunnsfaktorar. Det vil bli arbeidd vidare med å utvikle skolebidragsindikatorar, i første omgang for grunnskolen. Departementet ønskjer òg internasjonalt samarbeid om utvikling på dette feltet og har fått tilslutning til eit framlegg overfor OECD om å opprette ei internasjonal ekspertgruppe som kan samle og vidareutvikle kunnskapen om korleis ein kan identifisere bidraget frå skolane til elevane si læring. Noreg vil delta aktivt i eit slikt utviklingssamarbeid. For å styrkje kunnskapen om korleis skolane medverkar til den faglege utviklinga hos elevane, vil departementet også byggje vidare på pilotundersøkinga i Kompetanseberetningen 2005 og gjennomføre ei meir omfattande undersøking med eit større og representativt utval skolar.

Utdanningsdirektoratet vil halde fram med det tette samarbeidet med fylkesmannsembeta for å byggje opp kompetansen i bruk av skoleporten.no og spesielt bruk av dei nasjonale prøvene i eit utviklingsperspektiv. For å stimulere til betre arbeid med kvalitet i opplæringa har Utdanningsdirektoratet sett i gang eit prosjekt saman med KS og fylkesmannsembeta. Målet for prosjektet er å ta i bruk og medverke til å vidareutvikle skoleporten.no som ein nyttig reiskap for analyse, vurdering og styring i sektoren. Seks fylke er med i prosjektet. Prosjektet varer til februar 2006. For å stimulere til betre arbeid med den interne vurderinga i skolane blir det no utvikla eit nettbasert kurs for kompetanseutvikling i skolebasert vurdering og bruk av skoleporten.no. Kurset skal frå hausten 2005 inngå i kursporteføljen til dei høgskolane som har utvikla kurset. Kompetanseutviklingsstrategien omfattar også bruk av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet.

Det kan vere metodisk vanskeleg å skilje ut effektar av innføringa av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet frå effektar av andre utviklingstiltak. Men fordi vurderingssystemet er så sentralt som kunnskapsbase og grunnlag for kvalitetsutvikling, har departementet gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å evaluere systemet. Formålet med evalueringa er å framskaffe meir påliteleg og relevant kunnskap om implementeringa, bruken og effektane av systemet. Kunnskapen skal brukast til å forbetre systemet undervegs og til å utvikle rettleiings- og støttetilbod til skoleeigarar, skoleleiarar og lærarar i den grad det viser seg å vere behov for det. Evalueringa skal også omfatte fagopplæringa.

Når det gjeld det statlege tilsynet, er det sett i gang eit prosjekt med sikte på å utvikle eit felles fagleg grunnlag og ein einskapleg tenesteprofil ved Fylkesmannen sine utdanningsavdelingar. Informasjon frå det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet skal leggjast til grunn for Fylkesmannen sitt tilsyn. I 2006 skal det gjennomførast nasjonalt tilsyn med felles tema og metodikk når det gjeld skoleeigarane si oppfølging av krava i opplæringslova § 13-10 andre ledd om mellom anna handsaming av resultata frå det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet.

Ordninga med demonstrasjonsskolar blir ført vidare, med utnemning av nye skolar for perioden 2006–08. Kriteria for ordninga blir vurderte med tanke på auka merksemd mot dokumentert læringsutbytte for elevane. Med bakgrunn i Fafo si evaluering av demonstrasjonsskolar og -bedrifter vil departementet sjå nærmare på kriteria for ordninga. Departementet vurderer i tillegg ei prøveordning med demonstrasjonskulturskolar. I samarbeid med KS vil ordninga med Skoleeigarpris bli revurdert før ny utlysing.

Internasjonalt samarbeid er viktig for kvalitetsutvikling av grunnopplæringa. Noreg vil framleis vere ein aktiv deltakar i internasjonalt samarbeid om kvalitetsutvikling og erfaringsutveksling som finn stad i OECD, EU, UNESCO, Europarådet og Nordisk Ministerråd. Under det norske formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2006 vil departementet medverke til vidare nordisk samarbeid om kvalitet i skolen og i yrkesopplæringa, mobilitetsordningar mellom dei nordiske landa og styrkt samarbeid med nærområda i det nordlege Europa.

Departementet har sett i verk ulike tiltak for å forbetre kvaliteten på fagopplæringa. Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å utvikle ein nasjonal strategi for kvalitet i fag- og yrkesopplæringa 2006–09. Formålet er å kunne bruke strategien som hjelp i vurdering, utvikling og endring av fag- og yrkesopplæringa. Oppdraget er ein del av implementeringa av Kunnskapsløftet.

I februar 2005 vart det oppretta ei partssamansett arbeidsgruppe som skal foreslå forenklingar i opplæringslova knytte til kap. 4 og 12 om fagopplæring. Arbeidsgruppa skal særleg vurdere kva oppgåver partane i arbeidslivet skal ha i det offentlege opplæringssystemet regionalt, og korleis partane si deltaking skal organiserast. I Dok. nr. 8:21 (2003–2004) og Innst. S. nr. 164 (2003–2004) har ein foreslått å etablere nettverk og opplæringskontor for lærlingar i små og verneverdige fag. Små og verneverdige fag får etter dagens ordning særskilde tilskott, og det er oppretta eit nasjonalt sekretariat for små og verneverdige fag som skal overvake og ivareta desse faga. For meir informasjon om dette, sjå omtale under overskrifta «Kartlegging av lærebedriftssituasjonen i små og verneverdige fag» til slutt i programkategori 07.20.

Departementet vil stimulere endå fleire skolar til å utvikle seg som lærande organisasjonar med sikte på at elevane skal lære mest og best mogleg. Til dette har departementet sett av midlar til to nye program frå 2005. Det eine gjeld praktisk og kunnskapsbasert skoleutvikling, retta mot skolar og skoleeigarar. Programmet er eit utviklingsprosjekt der skolar samarbeider med eksterne kompetansemiljø. Samarbeidet skal bringe fram kunnskap om korleis organisasjonsutvikling, leiing, lærarane si samhandling og læring og ambisjonane i kollegiet medverkar til at elevane utviklar seg betre fagleg og sosialt. Programmet skal fremme kompetanse både i skolane, hos skoleeigarane og i det eksterne kompetansemiljøet og er planlagt å gå over fire år (2005–08). Det blir administrert av Utdanningsdirektoratet. Det andre er eit program for praksisretta FoU i grunnopplæringa og lærarutdanninga. Målet er at forskarar ved lærarutdanningsinstitusjonar og pedagogisk personale ved skolar skal samarbeide om å komme fram til eller utnytte nye forskingsfunn. Dette skal medverke til å vidareutvikle praksis i skolane og forbetre lærarutdanninga. Aktuelle prosjekt skal vere ein del av skoleeigars samla utviklingsstrategi knytt til tema som til dømes tilpassa opplæring og læringsutbytte, organisering av opplæringa, leiing, vurdering og nyutdanna lærarar. Også dette programmet er planlagt å gå over fire år (2005–08). Noregs forskingsråd har fått i oppdrag å administrere programmet og sikre brei brukardeltaking i gjennomføringa. Sjå også omtale under programkategori 07.60 Høgre utdanning og fagskoleutdanning.

Mål: Tilpassa opplæring og godt læringsutbytte for alle elevar og lærlingar

Tilstandsvurdering

Resultata frå TNS Gallups nasjonale befolknings- og brukarundersøking 2004 viser at eit klart fleirtal av dei føresette er nøgde med grunnskolen sett under eitt. Føresette i barneskolen er mest nøgde med barnets trivsel og klassestyrars åtferd, omsorg og arbeidsinnsats, men også barnets faglege utvikling og utbytte av undervisninga skårar høgt. Det same gjeld for ungdomsskolen. Men sjølv om føresette si holdning til barnets faglege utvikling og læringsutbytte er positiv og stabil (svært eller mykje nøgd), har det vore ein signifikant tilbakegang i dei siste åra når det gjeld kor nøgde føresette er med undervisningsopplegget og det faglege innhaldet. Føresette til elevar som mottek spesialundervisning, er mindre nøgde enn andre når det gjeld elevane sitt utbytte av undervisninga. Her har forskjellen mellom dei som mottek og dei som ikkje mottek spesialundervisning, auka sidan 2003.

Nasjonale prøver, kartleggingsprøver, karakterstatistikk og internasjonale undersøkingar viser forskjellar i læringsutbytte hos norske elevar, knytte til sosial bakgrunn (målt etter foreldra si utdanning) og kjønn. Vidare viser internasjonale samanlikningar at nivået i sentrale dugleikar som lesing, matematikk og naturfag ligg på og delvis under gjennomsnittet i OECD, og at det har vore ein tilbakegang i enkelte fag i dei siste åra.

Kartlegging med sikte på å identifisere og hjelpe svake lesarar har vore gjennomført sidan 1990-åra. I 2000 initierte Utdannings- og forskingsdepartementet ei fireårig prøveordning med obligatorisk bruk av kartleggingsprøvene i lesing på andre og sjuande trinn. Data frå Senter for leseforsking viser at i 2000 var 21 pst. av elevane på andre trinn på eller under bekymringsgrensa for lesedugleik. I 2004 var dette redusert til 12 pst. Når det gjeld lesedugleik på sjuande trinn, har det òg vore ei relativt positiv utvikling frå 2000 til 2004 når ein ser perioden under eitt. Derimot er det tilbakegang i siste del av perioden. For fleire av oppgåvene med tekstlesing og leseforståing er resultata dårlegare i 2003–04 enn dei var i 2002–03. Tilbakemeldingar frå skolar og kommunar indikerer at kartlegging og påfølgjande systematisk arbeid med lese- og skriveopplæring medverkar til ei positiv utvikling. Det er viktig at dette systematiske arbeidet held fram.

Dei nasjonale prøvene vart første gong gjennomførte i 2004 for fjerde trinn i lesing og matematikk og for tiande trinn i lesing, matematikk og engelsk. Jenter skårar høgre enn gutar på alle prøver, med unntak av matematikk på tiande trinn. Kjønnsforskjellane er størst i lesing av norsk og lesing av engelsk. Det er ein samanheng mellom prøveskåre og sosial bakgrunn (foreldra si utdanning). Forskjellane er størst i matematikk på tiande trinn. Førstegenerasjonsinnvandrarar skårar i gjennomsnitt lågare enn andre elevar på dei nasjonale prøvene. Elevar i frittståande skolar skårar i gjennomsnitt betre enn elevar i offentlege skolar, også når det er kontrollert for familiebakgrunn.

Den internasjonale undersøkinga «Programme for International Student Assessment» (PISA) vart gjennomført for andre gang i 2003. Undersøkinga stadfesta at norske 15-åringar oppnår middels resultat i dei sentrale dugleikane lesing, matematikk og naturfag, samanlikna med dei andre OECD-landa. PISA viser store skilnader i lesedugleik mellom gutar og jenter. Samstundes er det ein svak tendens til meir positive holdningar til lesing frå 2000 til 2003, og talet på gutar som les skjønnlitteratur, har auka. I matematikk var Noreg dårlegast av dei nordiske landa. Ikkje berre læringsresultata, men også motivasjonen for matematikk er lågare i Noreg enn i dei fleste OECD-landa som er med i undersøkinga. Det er stor spreiing i resultata, og rundt 20 pst. av dei norske elevane er på dei to lågaste prestasjonsnivåa. Til samanlikning skårar i underkant av 7 pst. av dei finske elevane på dei to lågaste prestasjonsnivåa. I naturfag skårar Noreg dårlegare enn i PISA 2000 og langt under gjennomsnittet i OECD. Nest etter Mexico har Noreg størst tilbakegang i naturfag frå 2000 til 2003. Men Noreg er blant dei landa som har minst kjønnsskilnader i naturfag.

Den internasjonale undersøkinga «Trends in Mathematics and Science Study» (TIMSS) 2003 omfattar elevar på fjerde og åttande trinn og viser at Noreg er det landet som har hatt størst tilbakegang frå 1995 til 2003, både i matematikk og naturfag på begge trinn. Dette er ein tilbakegang frå eit nivå som alt i 1995 vart vurdert som svakt samanlikna med andre land. Samanlikninga i 2003 er mello­m 46 deltakande land, mellom andre fleire land i Afrika, Sør-Amerika, Midtausten og Asia. Resultata i matematikk viser at land frå Aust-Asia ligg på toppen av lista, medan dei aller fleste europeiske landa, både austlege og vestlege, skårar over det internasjonale gjennomsnittet. Under dette gjennomsnittet finn vi stort sett land frå den tredje verda, nokre få søreuropeiske land og Noreg. Noreg skårar over gjennomsnittet i naturfag, men likevel svakast av land det er naturleg å samanlikne seg med, som Nederland, Skottland, USA og Sverige.

Analyse av karakterstatistikken for grunnskolen og vidaregåande opplæring stadfestar resultata frå nasjonale prøver og internasjonale undersøkingar når det gjeld forskjellar i læringsutbytte knytte til kjønn og sosial bakgrunn. I grunnskolen oppnådde jentene i 2004 høgre karaktergjennomsnitt enn gutane i seks av sju fag til avgangsprøva. Berre til avgangsprøva i matematikk oppnådde jenter og gutar same resultat. Analyse av karakterstatistikken i grunnskolen viser òg forskjellar mellom elevar med ulik sosial bakgrunn (målt etter foreldra sitt utdanningsnivå). Elevar som har foreldre med høg utdanning, oppnår høgre karakterar i norsk hovudmål, engelsk og matematikk enn elevar som har foreldre med låg utdanning. Forskjellane er størst i matematikk. Det er òg forskjellar mellom elevar med norsk bakgrunn og elevar med innvandringsbakgrunn, men forskjellane er mindre når ein kontrollerer for foreldra sin utdanningsbakgrunn og kvar i landet elevane bor.

I vidaregåande opplæring i 2004, studieførebuande grunnkurs, oppnådde jentene i gjennomsnitt noko høgre standpunktkarakter enn gutane, både i engelsk og matematikk. Kjønnsforskjellane ved sentral sensur var noko mindre. Når det gjeld studieførebuande vidaregåande kurs 2, oppnådde jentene i 2004 i gjennomsnitt noko betre karakter i matematikk ved sentral sensur enn gutane. Det same gjeld i dei andre faga med unntak av engelsk og fysikk, der det ikkje er kjønnsforskjellar i karakterane ved sentral sensur. På yrkesfaglege grunnkurs i 2004 oppnådde jentene gjennomgåande betre enn eller like høge standpunktkarakterar som gutane. Av lærlingar som var oppe til fag- eller sveineprøve i 2004, bestod 92 pst. Dette talet har vore omtrent det same i perioden 2001–04.

Ein undervegsrapport frå NIFU STEP om gjennomføring i vidaregåande opplæring (Helleland og Støren 2004) viser at talet på elevar med optimal progresjon på yrkesfag er noko lågare for kulla som begynte rundt tusenårsskiftet, enn det var for kullet som begynte på yrkesfag i 1994. Sjå også del IV Ressursar i grunnopplæringa. Blant elevane som begynte på allmennfag, ser det ikkje ut til å vere endring når det gjeld fullføring. Det er forskjellar mellom studieretningane når det gjeld optimal progresjon. Av 2001-kullet på allmennfagleg studieretning hadde om lag 85 pst. optimal progresjon dersom ein reknar med elevar i private skolar. Tilsvarande tal for yrkesfaga er 56 pst. Det samla talet for gjennomføring med optimal progresjon for yrkesfag og allmennfag, inkludert elevar i private skolar, er om lag 70 pst. Gode eller middels gode karakterar frå grunnkurs fører til større grad av gjennomføring. Heilt frå 1994 har om lag 10 pst. av kvart årskull ikkje gått vidare frå grunnkurs til VKI, men anten valt å ta same grunnkurs opp att eller velje eit nytt grunnkurs. Over halvparten av desse har valt nytt grunnkurs. Det typiske for desse elevane er at dei går frå studieretning for allmenne fag til yrkesfag. Fleire jenter enn gutar gjennomfører vidaregåande opplæring med optimal progresjon. Det er forskjell mellom fylkeskommunane, der dei nordlegaste fylka, særleg Finnmark, har den lågaste progresjonen. Progresjonen til minoritetsspråklege elevar har forbetra seg sidan 1994, særleg blant jentene.

Tal frå Utdanningsdirektoratet viser at den prosentvise delen av dei som får tilbod om læreplass, har gått ned sidan 2000. Det er også stor forskjell på majoritets- og minoritetssøkjarar. Medan 66 pst. av 2001-kullet av majoritetssøkjarane har fått læreplass, er det tilsvarande talet for minoritetssøkjarane 48 pst. Gode karakterar og lite fråvær slår positivt ut når det gjeld teikning av lærekontrakt. Datagrunnlaget for kor mange som får yrkes- eller studiekompetanse er usikkert, men det har vore ein auke i talet på ikkje bestått i dei studieførebuande studieretningane. Prosenten av dei som ikkje får bestått på allmennfagleg påbygging og dei yrkesfaglege studieretningane med studiekompetanse, ligg langt over dei ordinære studieførebuande studieretningane. Vidare er karakternivået blant minoritetselevane klart lågare enn blant majoritetselevane.

Analysen til NIFU STEP av eit utval på nærmare 10 000 elevar som gjekk ut frå ungdomsskolen i 2002 (Markussen og Sandberg 2005), viser at det er meir vanleg å gjere omval eller slutte i overgangen mellom to opplæringsår enn i løpet av eit år. Både bortval og omval skjer i større grad på yrkesfag enn på allmennfag, og særleg overgangen mellom skole og læreplass kan vere kritisk. Denne og andre undersøkingar viser at mange faktorar verkar inn på læringsutbytte, gjennomføring og grad av fullføring i vidaregåande opplæring. Karakterar, også frå åra før vidaregåande opplæring, fråvær, foreldra sin utdanningsbakgrunn og det å få innfridd førsteønsket om kurs eller læreplass er mellom dei faktorane som verkar inn på kor sannsynleg det er at ein elev skal fullføre opplæringa.

Oppfølging av St.meld. nr. 6 (2003–2004) Tiltaksplan mot fattigdom og satsinga mot fråfall i vidaregåande opplæring er vidareført. Mellom anna er det arbeidd med å rettleie ungdom tilbake til arbeid eller utdanning og å betre statistikkgrunnlaget og dokumentasjonen på området. Tiltaka i pilotsatsinga er evaluert av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Evalueringa konkluderer med at alt som medverkar til at ungdom vel rett utdanning, motverkar fråfall. Det same gjer andre tiltak som medverkar til ein betre skolekvardag for elevane. Eit modellprosjekt om tilpassa opplæring og spesialundervisning i fire fylkeskommunar og ti kommunar prøver ut nye modellar for ressursbruk og opplæring som reduserer omfanget av spesialundervisning og tek vare på elevane sine særskilde opplæringsbehov gjennom tilpassa opplæring og generell tilrettelegging. Prosjektet blir avslutta våren 2006. Nordlandsforskning evaluerer prosjektet. Ein delrapport viser til fleire gode eksempel på nytenking. Prosjekta i grunnskolen er i stor grad retta mot tiltak som femner heile elevgruppa, utifrå filosofien om at god tilrettelegging for alle elevar vil gjere særskilde tiltak mindre naudsynte. I vidaregåande opplæring er dei fleste tiltaka retta mot ei mykje snevrare gruppe elevar, der utviklinga og veksten til den enkelte eleven står i søkjelyset. Det er ei utfordring at somme av prosjekta i vidaregåande opplæring blir isolerte og manglar forankring i skoleleiinga. Dette er problemstillingar som vil få merksemd i den vidare prosjektperioden. For nærmare omtale av spesialundervisning, sjå kap. 230.

Alle vaksne som har behov for det, har rett til grunnskoleopplæring, og vaksne fødde før 1978 som ikkje har fullført vidaregåande opplæring, har rett til slik opplæring, jf. opplæringslova § 4A. Kommunar og fylkeskommunar har plikt til å oppfylle dei rettane vaksne har til utdanning. I praksis har det vist seg at vaksne ofte ikkje kjenner til at dei har desse rettane og at det finst tilbod om opplæring, eller dei kan ha problem med å nå fram med behova sine overfor kommunar og fylkeskommunar. Årsakene kan vere mange, men ser i hovudsak ut til å liggje på tilbydarsida og den parten som har plikt til å gi opplæringa, jf. programkategori 07.50 Tiltak for å fremme kompetanseutvikling. Ei undersøking gjennomført av Vox i 2003–05 viser at kommunar og fylkeskommunar i for lita grad legg til rette for grunnopplæring for vaksne og i lita grad utarbeider målretta informasjon om dei rettane vaksne har.

Riktig og tilstrekkeleg kompetanse hos lærarane og skoleeigarane er ein føresetnad for at reforma i grunnopplæringa skal lykkast. Dessutan er lærarane og skoleleiarane sin kompetanse og motivasjon avgjerande for å få til ei tilpassa opplæring som kan utjamne forskjellar og gi eit best mogleg læringsutbytte. I tråd med Strategi for kompetanseutvikling for 2005–08 er skoleeigarane bedne om å syte for planar for kompetanseutvikling. Skoleeigarane er i 2005 tildelte 300 mill. kroner på grunnlag av desse planane. Sjølv om det tek tid å gjennomføre kartleggingar, utarbeide planar og få dei nødvendige politiske vedtaka, hadde om lag 80 pst. av kommunane og alle fylkeskommunane ein vedteken plan tidleg på hausten 2005. I tillegg har fleire kommunar utvikla ein plan, men manglar enno det politiske vedtaket. Eit førebels inntrykk er at planane tek utgangspunkt i dei lokale behova for kompetanseutvikling, noko som er i tråd med strategien.

Av midlane er 20 mill. kroner tildelte skoleeigar for vidareutdanning i det andre framandspråket på grunnlag av lokale behov. Søknadsprosessen viser at behovet for vidareutdanning på dette området er langt større, men skoleeigarane står fritt til å bruke dei andre midlane dei har motteke til kompetanseutvikling også til framandspråk.

Universitet og høgskolar har i 2004 og 2005 arbeidd aktivt for å medverke til den målretta nasjonale satsinga på kompetanseutvikling av lærarar, instruktørar og skoleleiarar som følgjer av Kunnskapsløftet, jf. kap. 226 og programkategori 07.60 Høgre utdanning og fagskoleutdanning. Prosjektet Rettleiing av nyutdanna lærarar er ført vidare. Prosjektet omfattar i alt 26 universitet og høgskolar. SINTEF Teknologi og Samfunn har fått i oppdrag å evaluere prosjektet.

For å styrkje kompetansen hos skoleeigarane, skoleleiarane og lærarane, styrkje opplæringa og betre læringsutbyttet til elevane og lærlingane har departementet utvikla fleire strategi- og handlingsplanar. Det er òg oppretta fleire nye nasjonale fagsenter. Ny av året er strategien «Språk opnar dører! Strategi for styrking av framandspråk i opplæringa 2005–2009». Strategien inneheld tiltak for større mangfald og breidd i opplæringa i framandspråk og for rekruttering og kompetanseheving av lærarar. Nasjonalt senter for framandspråk i opplæringa er etablert i Halden, i tilknyting til Høgskolen i Østfold. Senteret har i hovudoppgåve å styrkje kompetansen i språkfag hos lærarar og elevar. Eit nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa er etablert i tilknyting til Høgskolen i Volda. Senteret skal mellom anna støtte og rettleie skoleeigarar og skolar i arbeidet med motivasjon for og læring av nynorsk. For nærmare omtale av nasjonale strategiar og senter, sjå kap. 226.

Internasjonalt arbeid i regi av skolar og skoleeigarar er ein viktig del av arbeidet for å sikre kvalitet i opplæringa og fremme språkopplæring og internasjonal forståing og medansvar. Det eksisterer eit stort mangfald av former for internasjonalt samarbeid i norske skolar og mange døme på vellykka prosjekt. Talet på elevar som har teke delar av vidaregåande opplæring i utlandet, har auka jamt i dei siste åra. Særleg stor er søkninga til europeiske utdanningsprogram som Comenius og Leonardo da Vinci, medan ressursane som det nordiske programmet Nordplus Junior tilbyr, ikkje blir utnytta fullt ut. Sjå også kap. 225, kap. 281 og kap. 2410.

«Program for digital kompetanse 2004–2008» er Utdannings- og forskingsdepartementet si satsing på Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i norsk utdanning. Midlar til programmet vart tidlegare løyvde over kap. 248, men løyvinga er no flytta til kap. 226. Programmet femner om heile utdanninga. Sjå nærmare omtale under kap. 226 og kap. 248.

«Lærande Nettverk» er ein del av Program for digital kompetanse. Det har vore i drift i om lag eitt år. I Lærande Nettverk blir det etablert læringsarenaer mellom skolar og mellom skolar og lærarutdannarar for å dele erfaringar og byggje kunnskap. Sjå nærmare omtale under kap. 226 og kap. 248.

Ei arbeidsgruppe oppretta av departementet har levert ei utgreiing som peikar på utfordringane ved at grunnopplæringa i aukande grad tek i bruk digitale tenester til både administrative og pedagogiske formål. Gruppa foreslår at grunnopplæringa tek i bruk ordningar som gjer skolane betre i stand til å handsame elevopplysningar i samband med digitale tenester, og som legg betre til rette for at elevar og lærarar på ein enkel og sikker måte kan logge seg på tenestene. Sjå nærmare omtale under kap. 226 og kap. 248.

I Innst. S. nr. 12 (2004–2005) peikar ein samla komité på at det bør finnast informasjon om status på skolenivå for nettbreidd og -kapasitet, samt maskin­kapasitet. Utdanningsdirektoratet har utvikla ei systematisk oversikt over tilstanden i norsk grunnopplæring med omsyn til IKT. Kartlegginga syner at vidaregåande skolar har etter måten god PC-dekning og god Internett-tilgang. Det er små forskjellar i PC-dekning fylka imellom, men når det gjeld Internett, er forskjellane større. Etter departementet si vurdering er korkje PC-dekninga eller stoda når det gjeld Internett i grunnskolen, god nok. Sjå nærmare omtale under kap. 248 og i del IV Ressursar i grunnopplæringa.

Regjeringa meiner at utdanning er det viktigaste innsatsområdet for å førebyggje eit samfunn med store økonomiske og sosiale forskjellar i befolkninga, og for å hindre systematiske forskjellar som følgjer etniske skilje, jf. St.meld. nr. 49 (2003–2004) Mangfold gjennom inkludering og deltaking. Som eit ledd i oppfølginga av stortingsmeldinga sette Regjeringa i gang eit arbeid for å utvikle konkrete og målbare mål for innsatsen med å inkludere av språklege minoritetar på ei rekkje område, mellom anna utdanning. Konkrete målsetjingar er ein føresetnad for å kunne måle resultata av den politikken som blir ført, og for å sjå om staten sine verkemiddel og ressursbruk er effektive. Det er utarbeidd indikatorar for å måle resultatoppnåinga. For skole vart det utarbeidd fire mål med tilhørande indikatorar. Det første målet seier at barn og unge med innvandrarbakgrunn skal meistre norsk språk så tidleg som mogleg i skolegangen for å sikre eit godt læringsutbytte. Mål to er at ein like stor del etterkommarar av innvandrarar skal fullføre vidaregåande opplæring som i befolkninga totalt. Det tredje målet er at den relative delen innvandrarar som kom til landet i ungdomsskolealder eller vidaregåande opplærings alder, og som fullfører vidaregåande opplæring, skal auke. Det siste målet i denne samanhengen er at delen tilsette i grunnskolen og vidaregåande opplæring med innvandrarbakgrunn skal auke. Det er sett i verk ei rekkje tiltak for å nå desse måla, mellom anna gjennom strategiplanen «Likeverdig utdanning i praksis!». For meir informasjon om dette og ein presentasjon av indikatorane, sjå omtale i St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Kommunal- og regionaldepartementet, vedlegg «Mål for inkludering av innvandrere og deres etterkommere». Sjå også kap. 226.

Strategiar og tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget viser at det er for stor spreiing og for store kjønnsforskjellar i læringsresultata til norske elevar. Progresjon og fullføring i vidaregåande opplæring er heller ikkje tilfredsstillande. I internasjonale undersøkingar er det grunn til å bekymre seg over både den store spreiinga i resultata til dei norske elevane og over at eit så stort tal elevar er på dei lågaste prestasjonsnivåa, særleg når ein vurderer dette opp mot at Noreg er eitt av dei landa i OECD-området som bruker mest ressursar på utdanning, målt i utgifter per elev. For å auke læringsutbyttet, førebyggje fråfall og sikre høg grad av fullføring meiner departementet at det er viktig å identifisere eventuelle læringsproblem og mulige årsaker så tidleg som mogleg i grunnopplæringa.

Kunnskapsløftet, omfattande statlege ressursar til kompetanseutvikling, styrkt satsing på og vidareføring av nasjonale strategi- og tiltaksplanar og vidare satsing på tilpassa opplæring og læringsmiljø (jf. nærmare omtale av dei einskilde tiltaka i kap. 226) skal medverke til realisering av måla om tilpassa opplæring, godt læringsutbytte, betre gjennomføring og redusert fråfall for alle elevar og lærlingar. Sentralt i dette arbeidet står mellom anna ein enklare og meir fleksibel tilbodsstruktur i yrkesførebuande utdanningsprogram og moglegheiter for å praktisere ønskte lærefag allereie frå første året i vidaregåande opplæring. Rådgivingstenesta er òg sentral når det gjeld arbeidet med å fremme optimal progresjon og hindre fråfall. Rådgiving er ein del av Læringsplakaten, og arbeidet med etablering av regionale partnarskap for karriererettleiing er i gang. Utdanningsdirektoratet, i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, Aetat Arbeidsdirektoratet, KS, NHO og Vox, utarbeider no mål og kriterium for arbeidet i regionale partnarskap for karriererettleiing. Fylkeskommunane er inviterte til å søkje om midlar til dette.

Fylkeskommunane, KS og Utdanningsdirektoratet har gått saman om å etablere ei ny informasjonsteneste for søkjarar til all vidaregåande opplæring – Vilbli.no. Her skal søkjarane finne oppdatert og kvalitetssikra informasjon om vidaregåande opplæring for heile landet, uavhengig av eigarform. Søkjarane skal finne relevant informajon på tvers av fylkesgrensene. Friskolane skal likebehandlas med offentlege skolar, både med omsyn til informasjon og inntak. På grunnlag av denne informasjonen skal søkjarane kunne gjere vala sine. Målgruppene for vilbli.no. er ungdom og vaksne som skal søkje vidaregåande opplæring, samt rådgivarar og yrkesrettleiarar. Etter planen skal nettstaden opnast i november 2005, og han vil gi informasjon om dei nye utdanningsprogramma og programområda, i tillegg til informasjon om regelverk, opptakskrav, inntaksreglar og søkjeprosedyrar.

I tråd med «Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringa 2005–2008» vil det for 2006 bli sett av 375 mill. kroner til kommunar, fylkeskommunar og andre skoleeigarar for kompetanseutvikling knytt til reforma. Evaluering av «Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringa 2005–2008» vil inngå som eit delprosjekt i evalueringa av Kunnskapsløftet.

Dei ulike strategiplanane for kvalitetsutvikling, kompetanseutvikling og læringsutbytte vil bli vidareførte. Sjå nærmare omtale av strategiplanane i kap. 226. Modellprosjektet tilpassa opplæring og spesialundervisning vil bli avslutta våren 2006, og ein vil leggje vekt på å spreie informasjon om erfaringane frå dette prosjektet. Ei vidareføring av prosjektet vil bli vurdert i lys av erfaringane.

Det er først og fremst læringsutbyttet for elevane og lærlingane som seier noko om kvaliteten på opplæringa. Derfor må kunnskapen om dette vere best mogleg. Departementet har i samarbeid med Utdanningsdirektoratet utarbeidd «Strategi for forsking, dokumentasjon og analyse i grunnopplæringa 2005–2008» (Kunnskap for utvikling). Strategien angir hovudprioriteringane for perioden. Prioritert er forsking, dokumentasjon og analyse som kan kaste lys over kva som skaper gode læringsresultat i opplæringa. Det mest sentrale tiltaket er evaluering av Kunnskapsløftet.

Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem gir nødvendig informasjon om læringsutbytte og om sentrale samanhengar mellom ressursar, innhald og resultat. Departementet vil òg satse vidare på deltaking i internasjonale undersøkingar som eit ledd i å følgje utviklinga av læringsutbyttet for norske elevar sett i eit internasjonalt perspektiv. Noreg skal delta i OECD-undersøkinga PISA 2006. I 2006 og 2007 vil Noreg delta i to undersøkingar i regi av The International Association for the Evaluation of Educational Achievement. Den eine undersøkinga gjeld lesedugleik hos tiåringar i 35 land, PIRLS 2006 (Progress in International Reading Literacy Study). Noreg skal òg delta i den neste runden av Trends in Mathematics and Science Study, TIMSS 2007, som omfattar elevar på fjerde og åttande trinn. Det vil også bli aktuelt å delta med elevar frå vidaregåande opplæring. Det vil også bli eit nordisk samarbeid om utnytting av data frå dei internasjonale undersøkingane Noreg deltek i. Departementet vil òg satse vidare på anna internasjonalt samarbeid som ledd i å styrkje opplæringa og læringsutbyttet til elevane og lærlingane. Mellom anna vil departementet halde fram med å leggje til rette for det samarbeidet og samkvemmet som elevar, lærarar og skoleeigarar i Noreg har med tilsvarande grupper i andre land. Sjå kap. 225, 281 og 2410.

Når det gjeld grunnopplæring for vaksne, vil departementet understreke at kommunar og fylkeskommunar har plikt til å informere om og leggje til rette for at vaksne får dei opplæringstilboda dei har rett til. Dette krev ein meir aktiv innsats enn til no, der samarbeid med andre aktørar, som til dømes studieforbund, folkehøgskolar, fjernundervisningsinstitusjonar og verksemder i arbeidslivet, kan vere ein veg å gå. Departementet vil be Fylkesmannen føre tilsyn med at kommunar og fylkes­kommunar handlar i samsvar med plikta til å informere om og gi opplæringstilbod til vaksne. Departementet vil òg stimulere til eit betre samarbeid mellom kommunar og fylkeskommunar på den eine sida, og verksemder i arbeidslivet på den andre, slik at opplæringa kan bli betre tilpassa behova til vaksne og skje på arbeidsplassen. Dette kan både gjelde formell kvalifisering i høve til grunnopplæring, og opplæring i grunnleggjande dugleikar (å kunne uttrykke seg munnleg, å kunne uttrykkje seg skriftleg, å kunne lese, å kunne rekne og å kunne bruke digitale verktøy) utan formell kvalifisering, jf. programkategori 07.50 og kap. 257 Ny sjanse!. Vidare vil departementet, i samband med etableringa av regionale partnarskap for karriererettleiing, leggje vekt på at karriererettleiing også skal stette vaksne sine behov, jf. kap. 226.

Som ei oppfølging av eit forslag i St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring er det frå 1. november 2005 fastsett endringar i forskrifta om opptakskrav til høgre utdanning med minstekrav til karakterar og studiepoeng ved opptak til lærarutdanninga. Endringa medfører minstekrav til kunnskapar i norsk og matematikk. Dei nye krava skal sikre lærarstudentar med betre faglege kvalifikasjonar.

Departementet har sett i gang eit prosjekt som skal vurdere rekruttering til læraryrket og kompetansen til lærarane. KS, Utdanningsforbundet, Nasjonalt råd for lærarutdanning og studentorganisasjonane deltek i arbeidet. Arbeidsgruppa vil vurdere søkninga til lærarutdanninga etter innføring av opptakskrav, samt utarbeide ei oversikt over søkning til ulike vidareutdanningar. Erfaringar frå prosjektet med rettleiing av nyutdanna lærarar vil stå sentralt i arbeidet til gruppa. Dette prosjektet blir no evaluert. Det vil bli teke omsyn til internasjonalt arbeid på området, mellom anna rapporten «Attracting, developing and retaining effective teachers» (OECD 2005).

I samarbeid med Utdanningsdirektoratet og SSB er det sett gang eit arbeid for å skaffe betre informasjonsgrunnlag om kompetanse til lærarane. Som eit første ledd i dette arbeidet skal det hausten 2005 skje ei kartlegging av lærarkompetansen i grunnskolen. Kartlegginga skal danne grunnlag for ein meir langsiktig strategi for å få oversikt over og følgje opp lærarane sin kompetanse, både i grunnskolen og i vidaregåande opplæring.

Det er i dag lovfesta forskjellige ordningar for finansiering av opplæringa til bebuarar i helseinstitusjonar og barnevernsinstitusjonar. Departementet arbeider derfor, saman med andre berørte departement, med å kartleggje opplæringa i helse- og barnevernsinstitusjonane for å vurdere om det er behov for å endre dagens ordningar og eventuelt foreslå konkrete endringar i lovbestemmingane på dette området.

Mål: Eit godt læringsmiljø for alle elevar og lærlingar

Tilstandsvurdering

Skolen skal drive eit kontinuerleg arbeid for å sikre at skolemiljøet fremmer helse og tryggleik for elevane, jf. opplæringslova § 9a. Utdanningsdirektoratet har utarbeidd eit informasjonshefte til elevar og foreldre om kapittel 9a. Det nye nasjonale kvalitetsvurderingssystemet gir skolane et systematisk verktøy for utviklingsarbeid innanfor blant anna læringsmiljøet. Skolen sitt ansvar for å følgje opp kapittel 9a er òg understreka i Rundskriv UDir 07-05 om ordensreglement i grunnskolar og vidaregåande skolar. Fylkesmennene har i oppgåve å føre tilsyn med kommunar og fylkeskommunar, også i samband med kapittel 9a, og dei er klageinstans dersom saker ikkje lét seg løyse på lokalt nivå. I 2004 mottok fylkesmennene i alt 54 klager etter kapittel 9a, der tolv handla om det fysiske miljøet og 42 om det psykososiale miljøet på skolen. Sjølv om talet på formelle klager er lågt, har det etter departementet si vurdering vorte eit sterkare fokus på den retten elevane har til eit godt skolemiljø etter at kapittel 9a vart innført. Dette fører til større utfordringar med omsyn til kommunikasjon og samhandling mellom elevar, foreldre, lærarar, skoleleiing og skoleeigar. Det er framleis kommunar og fylkeskommunar som ikkje har gode nok rutinar for handsaming av saker om skolemiljø.

Samstundes viser resultata frå den nasjonale befolknings- og brukarundersøkinga 2004 frå TNS Gallup at skolen som offentleg teneste blir positivt vurdert. Eit klart fleirtal av dei føresette er nøgde med grunnskolen sett under eitt. Når det gjeld læringsmiljøet, er føresette i grunnskolen mest nøgde med barnets trivsel og klassestyrars åtferd, omsorg og arbeidsinnsats, mens dei er minst nøgde med inneklima og moglegheiter for medverknad. I dei siste fire åra er likevel føresette vortne stadig meir nøgde med inneklima, uteareal og skolebygningar. Sidan 2003 er dei òg vortne meir nøgde med korleis grunnskolen handterer mobbing. Tydelegast er dette i barneskolen. Når det gjeld orden og disiplin i klassen, er føresette noko mindre nøgde i 2004 enn i 2003.

Også i vidaregåande opplæring uttrykkjer brukarane at dei er nøgde med dei fleste områda som er vurderte. Noko av det brukarane er mest tilfredse med, er trivsel på skolen, det sosiale miljøet og forholdet mellom lærar og elev. Som i grunnskolen er brukarane i vidaregåande opplæring minst nøgde med inneklimaet og medverknad i skolekvardagen. Men det er ein signifikant auke frå 2000 når det gjeld kor nøgde dei er med inneklimaet. Som i grunnskolen er brukarane mindre nøgde med orden og disiplin i klassen i 2004 enn i 2003.

Ein rapport frå NIFU STEP (Helland og Næss 2005) viser òg at norske elevar trivst godt i skolen. Rapporten byggjer på ein analyse av data frå Elevinspektørane, ei årleg kartlegging av korleis elevar på sjuande og tiande steget i grunnskolen og elevar på grunnkurs i vidaregåande skole vurderer læringsmiljøet sitt, og korleis dei oppfattar sin eigen motivasjon og trivsel. Graden av elevmedverknad og elevdemokrati blir også vurdert. Elevinspektørane er ein del av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Resultata frå Elevinspektørane for kvar enkelt skole blir presenterte på skoleporten.no. Elevane trivst både med med­elevar og med lærarar. Trivselen er høgre blant dei eldre elevane, men dei yngre trivst også godt. Det er førebels ikkje mogleg å seie noko om korleis elevane sin trivsel har utvikla seg over tid, da perioden for datainnsamling ikkje har vore lang nok. Når det gjeld motivasjon, er ikkje biletet fullt så positivt. Her viser resultata at elevane berre har middels motivasjon. Dei yngste elevane er mest motiverte, medan motivasjonen minkar med aukande alder.

Elevane rapporterer om relativt avgrensa elevmedverknad. Rundt halvparten av elevane seier dei ikkje i det heile, eller berre i nokre fag, opplever at dei har innverknad på korleis opplæringa deira blir gjennomført. Når det er spørsmål om elevmedverknad, er det ein markant forskjell mellom dei ulike studieretningane. Elevar på dei studieførebuande studieretningane opplever at dei i mindre grad har innverknad på si eiga opplæring enn elevar på yrkesfaglege studieretningar. Mange elevar svarer at dei ikkje veit korleis det står til med elevdemokratiet på deira eigen skole. Dette kan ha fleire forklaringar, men kan tyde på at elevrådet ikkje blir teke alvorleg av skoleleiinga og lærarane, og/eller at elevrådet ikkje er synleg nok i skolekvardagen. Elevane på grunnkurs opplever demokratiet som dårlegare på yrkesfaglege studieretningar enn på studieførebuande studieretningar.

Elevinspektørane viser òg at eit klart fleirtal av elevane på alle trinn seier at dei aldri blir mobba og heller aldri mobbar andre. Ein studie frå Senter for atferdsforskning viser at omfanget av mobbing er redusert i skolen frå 2001 til 2004. Forskarane finn ein klar samanheng mellom åtferda til elevane og kvaliteten på lærarane si leiing av læringa. Studien viser at god klasseleiing gir god elevåtferd.

«Manifest mot mobbing» (2002–04) har vore evaluert av Rogalandsforsking. Evalueringa konkluderer med at arbeidet med manifestet ser ut til å ha styrt utviklinga på dette feltet i positiv retning, og at ambisjonane om å skape meir merksemd omkring mobbing langt på veg er innfridde. Det har vore ein nedgang i mobbing, særleg blant gutar. Evalueringa viser også at foreldre er meir inkluderte i lokalt samarbeid og utvikling av eit betre sosialt oppvekstmiljø. Svært mange skolar har laga eigne manifest eller lokale mål mot mobbing. Evalueringa viser likevel at det finst klare forbetringsområde. Det har til no vore lite samordning mellom tiltak mot mobbing og andre tiltak for å styrkje lærings- og oppvekstmiljøet i barnehage, skole og miljø knytte til fritida. Det har òg vore lite samarbeid mellom ulike organisasjonar kring mobbeproblematikken, til dømes mellom skolar og barnehagar. Alle grunnskolane har i manifestperioden vore inviterte til å ta i bruk Olweus-programmet mot mobbing og antisosial åtferd i skolen eller antimobbeprogrammet Zero frå Senter for atferdsforskning. Til saman har nesten 800 skolar teke i bruk eit av desse programma. Evalueringa viser at programma har effekt, og at omfanget av mobbing er redusert på dei skolane som brukar dei systematisk. I 2004 vart om lag 5 pst. av elevane i barneskolen, 4–5 pst. i ungdomsskolen og 3 pst. i vidaregåande opplæring mobba kvar veke eller oftare. Forskarane meiner at to år er for kort tid til å realisere visjonen om eit mobbefritt skolemiljø. Manifestet blir derfor vidareført i 2005–07. Resultata frå evalueringa av Manifest mot mobbing blir stadfesta av ei undersøking frå Senter for atferdsforskning (SAF), som viser at 26 pst. færre sjette- og niandeklassingar vart mobba i 2004 samanlikna med i 2001.

Det er prøvd ut to modellar for førebygging og meistring av problemåtferd: det skoleomfattande programmet «Positiv åtferd, støttande læringsmiljø og samspel i skole» (PALS-modellen) og utviklingsprosjektet «Læringsmiljø og problemåtferd» (LP-modellen). Modellane er evaluerte, og evalueringa viser at arbeidet har gitt positive resultat på fleire område i skolen. Samarbeidet mellom lærarar, måten dei har handtert åtferdsproblem på, og evne til leiing er styrkte. Forholdet mellom elevane er blitt betre, og det same gjeld forholdet til lærarane. Generelt sett har trivselen auka.

Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) la i 2003 fram rapporten «Kartlegging av reklame i lærebøker i grunnskolen». Rapporten viste at omfanget av marknadsføring i skolen er lite. Framtiden i våre hender (FIVH) la i 2005 fram rapporten «Skolen – en reklamefri sone?». Denne rapporten viste at omfanget og tilbodet av sponsa lærebøker er lite. Samstundes viste rapporten at eit stort fleirtal av skolane har motteke varer eller tenester gjennom sponsing, reklamefinansiering eller partnaravtalar med næringslivet i dei siste to åra. For barneskolar var det i hovudsak tale om produkt som matboksar, refleksvestar osv. I ungdomsskolen er omfanget av sponsing mindre.

Barn og unge lever i ein digital kvardag som på ulikt vis kan påverke læringsmiljøet. Ein rapport frå NOVA (2004) syner at nær 95 pst. av all ungdom har PC heime, og om lag 83 pst. har tilgang til Internett heime. Ulike teknologiar representerer både ein ressurs og ein risiko for unge. Redd Barna har i fleire rapportar retta søkjelyset mot dei uheldige sidene ved barn og unge sin bruk av Internett, dataspel og mobiltelefonar, mellom anna det å bli avhengig, ulike former for overgrep og mobbing. Skolen må medverke til at dei unge blir kritiske og årvakne i bruken av teknologiane. Samstundes er det ei utfordring for skolen å syte for at det ikkje oppstår eit digitalt skilje mellom dei som kan bruke PC/Internett heime, og dei som ikkje kan det.

Det er eit mål for Regjeringa å betre dei fysiske tilhøva i skolen. Ei følgje av denne prioriteringa var oppnemninga av Eiendomsforvaltningsutvalget. Utvalet sitt arbeid var knytt til manglande vedlikehald av den kommunale og den fylkeskommunale bygningsmassen. Eiendomsforvaltningsutvalget leverte utgreiinga NOU 2004:22 «Velholdte bygninger gir mer til alle» til kommunal- og regionalministeren og utdannings- og forskingsministeren 5. november 2004. I St.prp. nr. 60 (2004–2005) Kommuneproposisjonen er det ein gjennomgang av Regjeringa si oppfølging av innstillinga frå utvalet. I utgreiinga er det sett mål og kriterium for god eigedomsforvaltning i kommunesektoren. Dette er mål og kriterium som kommunesektoren kan ta i bruk umiddelbart.

Riksrevisjonen har laga ein rapport om kommunane sitt ansvar for skolebygningar, jf. Dok. nr. 3:13 (2004–2005). Målet med undersøkinga var å kaste lys over korleis kommunane har ivareteke forvaltningsansvaret sitt for skolebygningar, og korleis staten følgjer opp sitt ansvar. Undersøkinga omfattar informasjon om kommunal eigedomsforvaltning av skolebygningar frå ein fjerdedel av kommunane. Desse kommunane har oppgitt tilstanden og vedlikehaldsnivået til skolar bygde før 1985. Dette omfattar 20 pst. av grunnskolane i Noreg. Rapporten frå undersøkinga syner at 42 pst. av skolane i undersøkinga har ein bygningsmessig tilstand som er tilfredsstillande, og følgjeleg at 58 pst. av skolane i undersøkinga har ein bygningsmessig tilstand som ikkje er tilfredsstillande. Dette utgjer om lag 12 pst. av alle grunnskolar i Noreg.

Regjeringa har prioritert det fysiske skolemiljøet gjennom rentekompensasjonsordninga for investeringer i skoleanlegg. Gjennom ordninga blir det stilt til rådvelde ei investeringsramme for kommunar og fylkeskommunar på i alt 15 mrd. kroner over ein periode på åtte år. Berekning av rentekompensasjonen skjer med utgangspunkt i eit serie­lån med 20 års løpetid i Husbanken. Kommunane står fritt til å velje om finansieringa skal skje med eller utan opptak av lån, og dei vel fritt kva låneinstitusjon som skal nyttast. Ordninga vart forvalta av Husbanken, jf. også omtale under kap. 582 post 60 i St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Kommunal- og regionaldepartementet. Ordninga, vart innført i 2002, skal stimulere kommunar og fylkeskommunar til å byggje nye skoleanlegg og rehabilitere og ruste opp eksisterande anlegg. Kommunar og fylkeskommunar har vist stor interesse for ordninga etter at ho vart innført i 2002. I løpet av dei fire første åra med ordninga, til og med 2005, er det fasa inn i alt 10 mrd. kroner av den føresette investeringsramma på 15 mrd. kroner. Til og med første halvår 2005 hadde i alt 391 kommunar og fylkeskommunar søkt om midlar. Totalt har Husbanken registrert 1 240 prosjekt, om lag 200 fleire prosjekt enn på same tid i fjor.

Strategiar og tiltak

Eit godt læringsmiljø skal fremme elevane si læring. I tillegg til fråvær av negative psykososiale og fysiske faktorar er det viktig at skolen tek vare på rolla si som verdiformidlar. I denne samanhengen inngår både det at lærarane må ha autoritet som vaksenpersonar, og at elevane må lære å fungere saman på ein disiplinert måte i skolekvardagen.

Utdanningsdirektoratet vil halde fram arbeidet med å spreie erfaringane frå ulike nasjonale verdiprosjekt. Ei målsetjing er at skolane utarbeider eit verdigrunnlag i samarbeid med alle partane i skolen. Dei nye læreplanane i Kunnskapsløftet har kompetansemål om verdiar. Arbeidet med verdiar og verdimedvit blir sett i samanheng med andre tiltak for eit betre læringsmiljø. Arbeidet for ei trygg skoletid utan mobbing held fram gjennom vidareføring av Manifest mot mobbing. Noreg skal framleis delta aktivt i OECD sitt internasjonale nettverk «International Network on School Bullying and Violence».

Departementet vil vidareføre deltakinga i EU sitt arbeid for tryggare bruk av Internett gjennom handlingsplanen «Safer Internet Plus 2005–2008». Deltaking i eit tverrdepartementalt arbeid retta mot barn og unge sin bruk av Internet vil bli vidareført, mellom anna gjennom delfinansiering av Barne- og familiedepartementet sin tiltaksplan Barn, unge og Internett. Tiltaksplanen vart utvida i 2005 til å omhandle mobiltelefoni, dataspel, blogging og andre teknologiar i barn og unge sin kvardag. Arbeidet er retta inn mot å informere barn, unge, foreldre og lærarar om dei uheldige sidene som teknologiane representerer, og kva dei kan gjere sjølve for å verne seg. Vidare er kjeldekritikk, personvern og nettvett tema som er integrerte i det nye læreplanverket.

Samarbeid mellom heim og skole blir ført vidare slik det mellom anna står i Læringsplakaten, punkt 10. For omtale av Foreldreutvalet for grunnskolen, sjå kap. 204.

Departementet vil vurdere moglege måtar å regulere reklame og kommersielt press i skolen på. Det vil òg bli utarbeidd ei rettleiing for handtering av reklame, sponsing og kommersielt press i skolen.

Departementet vil delta i Regjeringa sin innsats for eit betre oppvekstmiljø for barn og unge gjennom ulike handlingsplanar som gjeld til dømes rusmiddelproblem, barne- og ungdomskriminalitet, fysisk aktivitet og psykisk helse.

Tiltaket Fysisk aktivitet og måltid i skolen vil halde fram i 2006 i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet. I skoleåret 2005–06 vil om lag 300 nye skolar delta. Det skal setjast i gang eit nordisk nettverk på området. Institutt for utdanning og helse ved Universitetet i Bergen evaluerer skoleprosjekta. Departementet sin «Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005–2010» blir ført vidare.

Som eit ledd i oppfølginga av Stortingets oppmodingsvedtak nr. 538 om måltid i skolen vil departementet etablere ei arbeidsgruppe som skal greie ut spørsmål knytte til skolemåltid. Arbeidsgruppa skal framskaffe eit tilstrekkeleg kunnskapsgrunnlag om måltid i skolen, komme med overslag over kva ulike modellar vil koste, og vurdere desse. Gruppa skal vurdere samfunnsøkonomisk nytte av ulike modellar i høve til kostnadene. Medlemmene i arbeidsgruppa vil vere fagfolk med ulik bakgrunn og representantar for sentrale partar med interesse for og kompetanse i saka. Rappor­ten skal liggje føre våren 2006.

Regjeringa foreslår å utvide ordninga med rentekompensasjon for investeringer i skoleanlegg med ytterlegare 2 mrd. kroner i 2006. Med dette er det fasa inn 12 mrd. kroner av den samla investeringsramma på 15 mrd. kroner.

Kapittel 9a, som omhandlar elevane sitt skolemiljø, vart føydd til opplæringslova med verknad frå 1. april 2003. Denne lovendringa har styrkt elevanes rettar med omsyn til skolemiljø. Departementet vil støtte skolering av skolemiljørepresentantar samt elevtillitsvalde og elevråd.

Kartlegging av lærebedriftssituasjonen i små og verneverdige fag

Våren 2004 vart det lagt fram eit forslag i Dok. nr. 8:21 (2003–2004) om å etablere nettverk og opplæringskontor for lærlingar i små og verneverdige fag. I svaret til Stortinget sa statsråden at på bakgrunn av mangfaldet av fag, bedriftsstrukturar og vilkår for små og verneverdige fag ville Regjeringa gi Sekretariatet for små og verneverdige fag (SSV) i oppdrag å kartleggje:

• eventuelle svake sider ved dagens ordning

• behov hos ulike bedrifter for støttetiltak

• årsak til nedgang i søkning til små og verneverdige fag

• rekrutteringsfremmande tiltak

• tiltak for å styrkje samarbeidet innanfor Norden og EØS-området

På bakgrunn av kartlegginga lovde Regjeringa å komme tilbake til Stortinget med ei grundigare utgreiing av situasjonen for små og verneverdige fag, og eventuelt foreslå nye tiltak dersom det er nødvendig. Små og verneverdige fag omfattar lærefag der fagkunnskapen står i fare for å dø ut, fag som tek vare på tradisjonelle teknikkar, materiale eller metodar, og fag som har kulturell verdi som det av samfunnsmessige årsaker er viktig å vidareføre. Når faget har meir enn 15 nye kontraktar i ein treårs periode, mister det statusen som lite og verneverdig. I dag er det 35 av totalt 210 lærefag som har status som små og verneverdige. Det er for tida totalt 104 lærekontraktar i desse faga.

Kartlegginga, som omfatta 127 bedrifter og 36 tidlegare lærlingar, vart lagd fram i midten av 2005, og hovudkonklusjonane i rapporten viser at det totalt sett har vore ein viss nedgang i løpande lærekontraktar i små og verneverdige fag i perioden 1996–2005. Frå 1996 til slutten av 1990-åra var talet på lærekontraktar om lag 150, og sidan 2000 har talet ligge på i overkant av 100. Årsakene til dette er fleire. For det første vart det fram til slutten av 1990-åra inngått ein del kontraktar i desse faga gjennom tiltaksmiddel frå Aetat. Denne ordninga opphørte på slutten av 1990-åra og førte til eit umiddelbart fall i talet på læreplassar. For det andre har læreplassituasjonen endra seg på grunn av næringsstrukturelle forhold som har ført til at enkelte bedrifter har lagt ned verksemda.

I underkant av 20 pst. av bedriftene i kartlegginga var medlem av opplæringskontor, og dette gjeld oftare store enn små bedrifter. Nesten 50 pst. ser positivt på at opplæringa kan bli organisert gjennom opplæringskontor, og dei er villige til å bruke tilskott for å få hjelp til administrative oppgåver og teoriopplæring for lærlingane. Den andre halvdelen av bedriftene ønskjer å ta totalansvaret for opplæringa sjølv.

Bedriftene i kartlegginga fordelte seg på elleve fylke, og syner at det er ei form for import av lærlingar til bedrifter i Oslo, Oppland, Aust-Agder og Sør-Trøndelag. Dette har i stor grad årsaka si i næringsgrunnlaget, og at store lærebedrifter ligg i desse fylka, som til dømes teatra i Oslo og Erkebispegarden i Trondheim.

Sjølv om tala er små, er det interessant at berre halvparten av dei som vart intervjua, var utøvarar i det aktuelle faget etter nokre år. Den delen som ikkje praktiserte yrket, var større for dei som hadde hatt lærekontrakt gjennom opplæringskontor, enn for dei som hadde kontakta bedrifta direkte. Av dei som ikkje praktiserte yrket, hadde nokre ikkje vore i arbeid i det heile. 30 pst. av dei spurde ville ikkje rå andre til å ta ei opplæring innanfor små og verneverdige fag. Årsakene var at det er vanskeleg å leve av faget, og at marknaden for tenestene eller produktet er for dårleg. Det er likevel ikkje slik at dei som ikkje praktiserer faget, er meir negative enn dei som gjer det.

Kartlegginga syner at små og verneverdige fag utgjer eit mangfald, både i forhold til faga sin eigenart, bedriftsstruktur og vilkår. Det er store skilnader i behovet for faglært arbeidskraft, investeringsbehov og krav til marknadsgrunnlag mellom dei enkelte faga. Enkelte fagområde har hatt ei naturleg utvikling bort frå handverk til meir industriprega verksemd. Andre fag er nærmast utkonkurrerte av utanlandske aktørar. Atter andre fag har hatt eit oppsving og mange nye faglærte.

I kartlegginga har SSV freista å kartleggje det behovet dei ulike bedriftene har for støttetiltak. Også her er biletet svært variert. Hovudinntrykket er at dei fleste små bedriftene ønskjer å stå utanfor opplæringskontora, medan dei store ønskjer å vere medlem i eit opplæringskontor. Dette gjer det lite formålstenleg å foreslå ein felles modell for organisering av opplæringstilbodet i desse faga. Tvert imot er det viktig for å halde oppe talet på lære­plassar at det er eit mangfald av moglegheiter, tilpassa kvar enkelt bedrift. Etter departementet si vurdering syner kartlegginga at næringsgrunnlaget innanfor enkelte av dei små og verneverdige faga er lite, og at det kan vere vanskeleg å utøve yrket etter avslutta utdanning. Departementet meiner at talet på læreplassar i små og verneverdige fag ikkje bør overstige marknadsgrunnlaget for utøvarar. Det vil derfor vere naturleg at det i periodar er låg eller ikkje-eksisterande opplæringsaktivitet i enkelte fag. Departementet meiner vidare at det på denne bakgrunnen også vil vere viktig å styrkje og vidareutvikle samarbeidet med andre opplæringsaktørar i Norden og resten av Europa, slik at dersom eit opplæringstilbod ikkje kan haldast oppe i Noreg, så vil eit slikt tilbod likevel kunne bli gitt norske søkjarar i eit anna land.

Departementet vil vurdere å vidareutvikle SSV sine oppgåver for å overvake situasjonen for fag som er i faresona.

Departementet meiner at det totale talet på lærlingar innanfor små og verneverdige fag er tilstrekkeleg høgt til å dekkje behovet for nye utøvarar. På bakgrunn av dette vil departementet førebels ikkje foreslå nye støttetiltak eller særlege tiltak for å fremme rekruttering til desse faga, men vil følgje utviklinga vidare.

Mål: Fleire vaksne med grunnleggjande dugleikar

Regjeringa har som mål å skape eit meir inkluderande arbeidsliv, og arbeider for å modernisere offentleg sektor. Kompetansepolitikken har viktige oppgåver med å medverke til at personar ikkje blir støtt ut av eit stadig meir kunnskapsbasert arbeids- og samfunnsliv fordi dei manglar den naudsynte kompetansen. Ein viktig føresetnad for aktiv deltaking er å ha tilstrekkelege dugleikar i lesing, skrivi­ng, rekning og bruk av IKT. Regjeringa har derfor som mål å sikre at alle har høve til å tileine seg desse dugleikane.

Resultata frå OECD-undersøkinga Adult Literacy and Lifeskill Survey (ALL) om grunnleggjande dugleikar vart lagde fram våren 2005, sjå nærmare omtale under kap. 257. ALL syner at den norske vaksenbefolkinga har god lese- og problemløysingsdugleik og god talforståing samanlikna med andre land. Likevel er det over 400 000 vaksne som har så dårleg dugleikar innan lesing av tekst og forståing av tal at dei vanskeleg kan fungere godt i eit moderne arbeidsliv. Samstundes syner forsking at slike dugleikar er svært viktige for inntekt og yrkesdeltaking.

Kompetansereforma har vore den viktigaste satsinga på dette feltet i Noreg. Som del av reforma har vaksne som har trong til det, fått rett til gratis og tilpassa opplæring på grunnskolenivå, og vaksne fødde før 1978 har fått rett til vidaregåande opplæring dersom dei ikkje har fullført slik opplæring tidlegare. Erfaringar og evalueringar tyder på at desse rettane ikkje blir brukt av dei med lågast kompetanse. Manglande motivasjon og dårleg tilretteleggjing frå tilbydarsida ser ut til å vere dei viktigaste årsakene. Stortinget har bedt Regjeringa vurdere om inntektssystemet til fylkeskommunar i tilstrekkeleg grad fangar opp det ansvaret fylkeskommunane har for vaksne sin rett til vidaregåande opplæring, jf. Innst. S. nr. 197 (2003–2004). Denne vurderinga er del av inntektssystemutvalet (Borge-utvalet) si vurdering av inntektssytemet for kommunal sektor, jf. St.prp. nr. 1 (2003–2004) for Kommunal- og regionaldepartementet. Utvalet skal levere rapporten sin hausten 2005.

Ei vurdering av vaksnes rett til grunnskole og vidaregåande opplæring som Vox har gjennomført, syner at det er store variasjonar i korleis kommunar og fylkeskommunar handterer dei vaksnes rett til utdanning. Det er låg kunnskap om rettane i målgruppa, og mange veit ikkje kvar dei skal vende seg for å få meir informasjon. Nokre kommunar har vedteke at dei ikkje skal gi tilbod til vaksne. Nokre fylkeskommunar er lite aktive med informasjon til vaksne, og den informasjonsverksemda som går føre seg, er lite målretta i forhold til arbeidssøkjarar og arbeidstakarar med låg utdanning. Vidare syner undersøkinga at det interkommunale samarbeidet ikkje er så godt utvikla når det gjeld opplæring for vaksne. Det same gjeld samarbeidet med arbeidsliv, Aetat og andre aktørar. Departementet vil be fylkesmannen føre tilsyn med at kommunar og fylkeskommunar handlar i samsvar med plikta til å gi informasjon og opp­læringstilbod til vaksne. Samstundes vil departementet styrkje arbeidet med utdannings- og yrkesrettleiing, og Utdanningsdirektoratet har sett i gang forsøksverksemd med dette som òg vil omfatte vaksne, jf. kap. 226.

Ein annan grunn til at vaksne med låg kompetanse tek lite del i utdanning, kan vere at dei ikkje får finansiert livsopphaldet for den delen av etter- og vidareutdanninga som går ut over behova i verksemdene. For å få meir kunnskap om dette har Regjeringa sett i verk forsøksprosjekt med å utvikle modellar for finansiering av livsopphaldet. Forsøka inneber at arbeidstakar og arbeidsgivar tek del i finansieringa, saman med tilskott frå staten. Forsøka starta opp våren 2005 og blir evaluerte. Sjå nærmare omtale under kap. 259. Resultata frå evalueringa vil bli nytta inn i vidareutviklinga av kompetansepolitikken.

Det er private og offentlege verksemder som gjer dei største investeringane i kompetanse­utvikling for vaksne. Kunnskap opparbeidd gjennom Kompetansereforma syner at vaksne i stor grad ønskjer å lære i tilknyting til sitt daglege arbeid, og Regjeringa har gitt tilskott til ei rekkje ulike tiltak for å fremme arbeidsplassen som læringsarena, mellom anna gjennom Kompetanseutviklingsprogrammet, sjå kap. 259. Evalueringa syner at programmet er vellykka, men at det ikkje når godt nok fram til dei med lågast kompetanse. Debatten rundt OECD-undersøkinga ALL syner samstundes at nokre av verksemdene som driv med lese- og skriveopplæring for sine tilsette, ikkje er nøgde med tilpassing av tilboda, og har vanskeleg for å få tilbydarane til å gi slik opplæring på arbeidsplassen. Regjeringa vil på bakgrunn av dette målrette innsatsen mot dei gruppene som manglar dei grunnleggjande dugleikane dei treng for å fungere i arbeids- og samfunnslivet. Regjeringa foreslår derfor å setje i gang eit nytt program kalla «Ny sjanse!». Programmet skal utvikle modellar som gjer at opplæringa kan gjennomførast i verksemdene og i nær tilknyting til daglege arbeidsoppgåver, sjå nærmare omtale i kap. 257. Programmet og erfaringane som ein haustar vil vere sentrale i oppbygginga av ein meir samordna kompetansepolitikk.

For å få fleire i arbeid og færre over på passive stønader har Utdannings- og forskingsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet i fellesskap vurdert korleis utdannings- og arbeidsmarknadspolitikken kan sjåast i samanheng. Departementet vil setje i verk pilotprosjekt i grenseflata mellom desse politikkområda, sjå nærmare omtale under kap. 257 og 258.

Mål: Å medverke til livslang læring

Norsk arbeids- og samfunnsliv er i kontinuerleg endring. Det blir stilt stadig høgare krav til innovasjon og omstilling, kvalitet og effektivitet, noko som gir auka behov for at befolkninga oppdaterer og oppgraderer sine kunnskapar og dugleikar livet igjennom. Regjeringa har som mål at alle skal ha høve til å skaffe seg den kompetansen dei treng – uavhengig av sosiale og økonomiske forhold, geografisk bustad, kjønn og alder. For at læringa skal resultere i verdiar for samfunnet og den einskilde, er det òg viktig at kompetansen blir nytta så godt råd er i arbeidslivet.

Mykje læring går føre seg på andre arenaer enn i det formelle utdanningssystemet. Fleire undersøkingar viser at arbeidsplassen er den viktigaste læringsarenaen for vaksne. Resultat frå Lærevilkårsmonitoren (sjå nærmare omtale under kap. 258) syner at verksemdene legg betre til rette for kompetanseutvikling for dei som har høg utdanning enn for tilsette med lågare formell kompetanse. Dette kan skuldast manglande finansiering eller at dei manglar grunnleggjande dugleikar, jf. målet ovanfor. Ein annan grunn kan vere at arbeidet i seg sjølv ikkje stimulerer og motiverer til læring og kompetanseutvikling blant desse gruppene, og at arbeidsoppgåvene ikkje gir rom for å nytte kompetansen. Dette er verksemdene sitt eige ansvar, men samstundes kan verksemdenes kompetansestrategiar òg vere påverka av ytre rammer som blir avgjorde politisk, til dømes i forskings- og utdanningspolitikken, arbeidsmarknadspolitikken, regionalpolitikken, næringspolitikken, offentleg innkjøpspolitikk og ulike typar av sektorpolitikk. Departementet vil arbeide for å få betre kunnskap om korleis ein kan stimulere verksemdenes investeringar og bruk av kompetanse, jf. målet nedanfor.

Gode høve for læring er positivt for personleg vekst og demokratisk deltaking. I eit mangfaldig samfunn der individuelle ønske og behov varierer, vil det vere etterspørsel etter opplæringstilbod innanfor geografiske og tematiske område der det ordinære utdanningssystemet ikkje har tilbod. Under kategori 07.50 er det samla fleire tilskottsordningar som støttar opp om opplæringstilbod som er supplement og alternativ til den læringa som finn stad gjennom det ordinære utdanningssystemet og i arbeidslivet, jf. kap. 253 og kap. 254.

Mål: Auka kunnskap om læring og kompetanseutvikling

Kompetansepolitikk og tiltak for å utvikle og nytte kunnskap og kompetanse må byggje på solid kunnskap om behova i samfunnet, og om korleis kompetanse­behova kan dekkjast gjennom ulike former for læring. Det trengst òg kunnskap om dei forholda som gjer at kunnskap og kompetanse blir omsette til verdiar for den einskilde, for verksemdene og for samfunnet. Regjeringa har derfor som mål å heile tida utvikle og oppdatere kunnskapsgrunnlaget for kompetansepolitikken.

I dei siste åra har kunnskapsgrunnlaget blitt vidareutvikla gjennom forsking og utgreiingar, gjennom deltaking i internasjonale nettverk og prosje­kt, og gjennom utprøving av nye lærings­metodar og læringsformer. Denne verksemda har resultert i auka kunnskap om den einskilde si deltaking i opplæring, kva som gir god læring, og korleis rammevilkåra for læring blir praktiserte og blir opplevde av befolkninga. I tillegg til utgreiingar om dei vaksne sine rettar til grunnskole og vidaregåande opplæring har Lærevilkårsmonitoren (sjå nærmare omtale i kap. 258) og Vox-barometeret (sjå nærmare omtale i kap. 256) gitt ny kunnskap om tilhøva for læring i Noreg. Begge peikar på den viktige rolla til verksemdene.

Departementet har gjennomført ei utgreiing om korleis Noreg kan bli ein leiande kompetansenasjon, jf. kap. 1 Hovudprioriteringar. Utgreiinga peikar mellom anna på at det særskilt manglar kunnskap om to sentrale område i kompetanse­politikken: 1) omfang og verknader av ulike former for samarbeid mellom utdanningssystemet og arbeidslivet på alle nivå i utdanningssystemet, og 2) korleis ulike rammevilkår verkar inn på ut­vikling av lærande verksemder. Departementet vil halde fram med å utvikle kunnskapsgrunnlaget for politikkutforminga, og vil prioritere desse områda, sjå nærmare omtale i kap. 258. I tillegg vil Noreg ta del i fleire internasjonale prosjekt og samanlikningar, og gjennomføre undersøkingar som gjer at ein kan følje resultata av kompetansepolitikken over tid.

Det er eit mål at både den einskilde og norske verksemder skal ha tilgang på relevant informasjon om læringshøve, opplæringstilbod, rettar den einskilde har til opplæring, og om gode modellar for opplæring og kompetanseutvikling. I 2005 har Vox arbeidd med dette på fleire måtar (sjå kap. 256 og kap. 258), og arbeidet tyder på at det er stort behov for både informasjon og rettleiing. Under­søkingar og evalueringar syner òg at det framleis er naudsynt å arbeide med å spreie nye verktøy og opplæringsmodellar som er utvikla under Kompetansereforma. Mange av dei som tek del i vidare­gåande opplæring, får ikkje vurdert realkompetansen sin, og dokumentasjonsverktøy er ikkje utbreidde i arbeidslivet. Departementet er nøgd med at arbeidet har gitt resultat ved at Vox stadig oftare blir kontakta av både arbeidsgivarar og enkeltpersonar som ønskjer deira bistand. Vox skal halde fram som rettleiar og støttespelar for offentlege og private verksemder, og særleg for leiarane i verksemdene, slik at dei får auka kompetansen sin på dette feltet og dermed betre kan arbeide for å vidareutvikle arbeidsplassen sin som ein god læringsarena.

Finansieringssystemet for universitet og høgskolar

Hovudprioriteringar

Mål: Universitet og høgskolar skal tilby utdanning av høg internasjonal kvalitet

Universitet og høgskolar skal tilby utdanning med høg internasjonal kvalitet og nytte lærings- og vurderingsformer som legg til rette for at studentane gjennomfører studia på normert tid.

Kvalitetsreforma inneber ei omfattande omlegging av høgre utdanning i Noreg. Fullfinansieringa på 1 144 mill. kroner, som er løyvde frå 2004, er prisjustert og ført vidare også i budsjettforslaget for 2006. Frå innføringa av nytt finansieringssystem i 2002 og fram til forslag til statsbudsjett for 2006 har i tillegg utteljinga i undervisningskomponenten i finansieringssystemet gitt institusjonane auka løyvingsnivå på om lag 620 mill. kroner. Auken i løyvingane har vore viktig for å leggje til rette for det omfattande arbeidet universiteta og høgskolane har hatt med innføringa av Kvalitets­reforma.

Utdanningsinstitusjonane har arbeidd med å leggje om studietilboda til det nye gradssystemet. Fleire nye studieprogram og studietilbod er i denne samanhengen etablerte, og ny karakterskala er teken i bruk. Institusjonane har fått auka fridom til å opprette og leggje ned studium, og dei nyttar denne fridommen. Det blir kontinuerleg arbeidd med å vidareutvikle studentaktive lærings- og vurderingsformer og å tilpasse desse til ulike fagstudium. Det er meir bruk av innleveringsoppgåver, og studentane blir følgde tettare opp. Frå 2001 har det vore ein monaleg reduksjon i talet på studentar per fagleg tilsett. Individuelle utdanningsplanar er innførte, men framleis gjenstår det å gjere desse til meir systematiske reiskap både for den einskilde studenten og for institusjonen. Til­bakemeldingar frå institusjonar som har komme langt i utviklinga av individuelle utdanningsplanar, tyder på at dei fungerer godt. Data frå utdanningsplanane blir mellom anna nytta til å identifisere kor ein må setje inn tiltak. Det blir òg arbeidd aktivt med utvikling av kvalitet i utdanninga. Kvalitets­sikringssystem er no innførte ved alle institusjonane. I tråd med lovverk er det etablert læringsmiljøutval ved institusjonane. Ansvaret for læringsmiljøet gjeld òg fysisk tilrettelegging og til­rette­legging av studia for funksjonshemma studentar.

1. august 2005 vart ny universitets- og høgskolelov sett i kraft. Lova gjeld for statlege og private institusjonar og inneber ei fullstendig lovmessig oppdatering av endringane vedtekne i samband med Kvalitetsreforma. Ei felles lov legg til rette for samordna politikk for all høgre utdanning i Noreg. Lova inneber at all offentleg godkjend høgre utdanning har dei same kvalitetskrava, og studentane er sikra like rettar og pliktar utan omsyn til eigarskapen til institusjonane.

Eit breitt internasjonalt samarbeid er nødvendig for å styrkje kvaliteten i norsk høgre utdanning og forsking. Departementet ser det derfor som viktig å utvikle og leggje til rette gode rammevilkår for sektoren, sjå nærmare omtale nedanfor.

I samband med vedtak om innføringa av Kvalitetsreforma bad Stortinget om ei uavhengig evaluering av omleggingane innanfor høgre utdanning. Tal for ferdige kandidatar, avlagde studiepoeng og strykprosent har hatt ei positiv utvikling etter innføringa av Kvalitetsreforma, jf. seinare omtale og tabellane 2.8–2.19 i Vedlegg 2.

Noregs forskingsråd har fått ansvaret for evalueringa av Kvalitetsreforma. Fagmiljø frå NIFU STEP Studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP) og Rokkan-senteret ved Universitetet i Bergen står for gjennomføringa. Evalueringa skal vere ferdig innan utgangen av 2006. Fagmiljøa er midt oppe i arbeidet med å samle data og har byrja å analysere nokre av dei. Resultat så langt er derfor førebelse og byggjer enno ikkje på eit fullstendig sett av grunnlagsdata. Med dette atterhald rapporterer evalueringsmiljøa mellom anna dette:

Institusjonane legg ned svært mykje arbeid i å gjennomføre Kvalitetsreforma og har gjort ei rekkje endringar i tråd med intensjonane. Sjølv om det er ulike meiningar om einskilde element i reforma blant det vitskaplege personalet, følgjer desse ikkje klare institusjonelle skiljelinjer. Personalet utnyttar handlingsromma dei har fått til mellom anna å betre undervisninga og lage nye studium. Personalet meiner likevel at reformarbeidet har kravd mykje arbeid, og at det har teke noko merksemd bort frå forskinga. Ein har likevel ikkje så langt data som syner om dette er knytt til sjølve innføringa av reforma, eller om det er meir varig.

Institusjonane har jamt over utvikla mange nye studietilbod, og Kvalitetsreforma har ført til større breidd i studietilboda.

Det kan synast som den tydelegaste effekten av Kvalitetsreforma så langt er på det pedagogiske området. Dette gjeld blant anna auke i skriftleg tilbakemelding til studentane, rettleiing, nye eksamensformer og auke i talet på delprøver. Dette inneber at studiesituasjonen for studentane er blitt meir intensiv.

Det kan òg sjå ut til at ein har ført vidare mange av dei gamle elementa i studia. Fornyinga ser ut til å ha vore størst ved universiteta, med unntak av omlegging av eksamensarbeidet, som har skjedd om lag likt fordelt mellom universitet og høgskolar. Dei som ikkje har gjort store omleggingar, grunngir ikkje dette med usemje med intensjonane i reforma, men heller med at undervisninga allereie var i tråd med intensjonane. Med nokre unntak ser det nye karaktersystemet ut til å bli nytta nokså likt mellom universiteta og mellom fagområda. Derfor har det no blitt eit meir einskapleg karaktersystem enn det var før reforma.

Det er blitt meir merksemd om kvalitet. Det ser ut til å vere dei interne systema for kvalitetssikring og dei kollegiale diskusjonane dei fører med seg, som så langt har gitt det største bidraget til dette.

Systema for leiing og organisasjon har vorte mykje endra gjennom Kvalitetsreforma. Det som er mest karakteristisk, er at institusjonane finn sine eigne løysingar, motiverte ut frå lokale tilhøve.

Førebels har ein få evalueringsresultat som gjeld verknadene av det nye finansieringssystemet. Eit mogeleg problem som har fått noko merksemd, er om resultatbasert finansiering kan føre til at ein i mindre grad stryk svake studentar. Det er ingen objektive haldepunkt for dette, men departementet vil følgje dette nøye.

Så langt departementet kan sjå til no, har evalueringa ikkje avdekt uventa problem. Evalueringa viser at universitets- og høgskolesektoren har hatt evne til å handsame ei omfattande og kompleks reform på ein konstruktiv måte. Evalueringssystemet og moglegheitene til samanhengande tid til forsking for dei vitskaplege tilsette vil bli følgt særleg nøye i det vidare arbeidet. Når det gjeld finansieringssystemet er det etter departementet si vurdering god grunn til å tru at det har virka etter formålet, ved at univeersitet og høgskolar i større grad enn tidlegare ser seg tent med å gi studentane oppfølging som gjer at dei lykkast. Samtidig har det komme fram påstandar om at systemet kan ha korrumperande effekt ved at einskilde fagmiljø ut frå økonomiske motiv lar vere å stryke einskilde studentar som ellers ville ha stroke. Departementet har inga konkrete haldepunkt for at dette skjer. Dersom dette skulle vise seg å vere ein praksis med noko omfang, vil dette vere skadeleg for omdømmet til aktuelle institusjonar og fagmiljø. Det vil òg vere slik at delar av budsjettveksten over den resultatbaserte undervisningskomponenten for dei aktuelle institusjonane vil vere gitt på galt grunnlag. Departementet vil i så tilfelle ta konsekvensar av dette i framtidige budsjettforslag.

Noreg og om lag 20 land tek del i OECD sin «Thematic review of tertiary education». Formålet med OECD sin tematiske gjennomgang av høgre utdanning er å kartleggje korleis høgre utdanning kan medverke til å nå økonomiske og sosiale mål for samfunnet. Heile gjennomgangen er venta å bli ferdig i 2007. Landa som tek del i gjennomgangen, skal utarbeide ein nasjonal bakgrunnsrapport føre ei vitjing av ekspertar frå OECD. Desse ekspertane skal komme med vurdering og tilråding til landa som tek del i gjennomgangen. Bakgrunnsrapporten frå Noreg vart utarbeidd i januar 2005.

Kvalitet i utdanninga

Kvalitetssikringssystem er no etablerte ved alle statlege institusjonar for høgre utdanning, jf. ovanfor. NOKUT har akkreditert kvalitetssikringssystema ved fleire institusjonar, og det er laga ein plan for vidare sakkunnig vurdering for akkreditering av kvalitetssikringssystema for alle institusjonane i ein seksårig syklus. Fleire institusjonar har på bakgrunn av kvalitetssikringssystemet utarbeidd rapportar som gir betre oversikt over status for verksemda, slik at justeringar kan gjerast for å auke kvaliteten. Departementet vil følgje nøye med på det kontinuerlege arbeidet til institusjonane på dette feltet i åra som kjem. I den nye universitets- og høgskolelova som vart sett i kraft 1. august 2005, er det teke inn nye krav om etablering av kvalitetssikringssystem ved private institusjonar. Utvikling av kvalitetssikringssystem er òg viktig internasjonalt. Gjennom UNESCO har Noreg teke initiativ for å fremme kvalitetsutvikling innanfor transnasjonal høgre utdanning. I Bologna-prosessen på ministermøtet i Bergen i mai 2005 vart ministrane samde om felles retningslinjer og standardar for kvalitetssikringsarbeidet inn mot høgre utdanning. Sjå nærmare omtale av Bologna-prosessen og arbeidet i UNESCO nedanfor.

Departementet har bedt NOKUT gjennomføre ei evaluering av kvalitet og relevans i allmennlærarutdanninga innan sommaren 2006. Ein midtvegsrapport ligg føre hausten 2005. NOKUT vil i løpet av hausten òg ha revidert akkrediteringa av alle sjukepleiarutdanningane, samt to masterstudium i sjukepleiarvitskap. Dei sakkunnige komiteane har levert rapport om sjukepleiarutdanningane, og departementet avventar handsaminga i styret til NOKUT. Vidare har NOKUT planlagt å starte ein revisjon av akkreditering av dei femårige masterstudia og doktorutdanningane i farmasi, odontologi og juss i slutten av 2005. Departementet vil i 2006 be NOKUT starte evaluering av dei fagmiljøa som tilbyr ingeniørutdanning. Målsetjinga er å fremme kvalitet og relevans.

Framlegg til endring i finansieringsmodell for praksisundervisning i spesialisthelsetenesta er skissert i St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Helse- og omsorgsdepartementet kap. 732 post 78. Utdannings- og forskingsdepartementet vil dessutan endre bruken av midlane til praksisrettleiing til høgskolane ved at det ikkje lenger skal vere mogleg med ordinær utbetaling frå høgskole til praksisstad i spesialisthelsetenesta. Midlane kan blant anna nyttast til ulike samarbeidstiltak som til dømes hospitering og FoU-verksemd.

Internasjonalisering

Kvalitetsreforma legg til rette for at dei uteksaminerte kandidatane er kvalifiserte for eit stadig meir internasjonalt og fleirkulturelt samfunns- og næringsliv. Internasjonalt utdannings- og forskingssamarbeid er i tillegg eit sentralt satsingsområde for norsk bistandsarbeid. Aktiv deltaking i internasjonale utdannings- og forskingsprogram, samt samarbeid gjennom institusjonsavtalar med partnarinstitusjonar i andre land, er sentrale verkemiddel for å auke internasjonalt samarbeid. Like viktig er deltaking i Bologna-prosessen og andre internasjonale fora.

Noreg tek saman med dei fleste europeiske landa del i Bologna-prosessen, som tek sikte på å skape eit felles område for høgre utdanning i Europa innan 2010. Noreg var vertskap for den fjerde ministerkonferansen i prosessen, som vart halden i Bergen i mai 2005. På konferansen deltok ministrar frå dei aller fleste av dei 45 landa som no er med i prosessen. Konferansen vedtok eit kommuniké som dreg opp retningslinjene for samarbeidet vidare. Ministrane vart samde om eit overgripande rammeverk for kvalifikasjonar for høgre utdanning, og at deltakarlanda skal arbeide med nasjonale rammeverk knytte til dette. Dei vart òg samde om retningslinjer og standardar for kvalitetssikringsarbeid inn mot høgre utdanning. Samarbeid med det faglege personalet i utdanningssystemet, og med arbeidsgivarar og arbeidstakarar elles i samfunnet skal styrkjast. Prosessen skal leggje større vekt på den sosiale dimensjonen ved utviklinga av høgre utdanning, og tilhøva til land utanfor Europa.

Storbritannia skal halde neste ministerkonferanse i London i 2007. Noreg vil prioritere arbeidet med å sjå til at vedtaka frå Bergen blir følgde opp. Mellom anna som ein følgje av Kvalitetsreforma er Noreg saman med Danmark dei landa som har komme lengst i høve til å nå dei viktigaste måla i prosessen, jf. statusgjennomgangen før Ministermøtet i Bergen.

I UNESCO har Noreg arbeidd for å tryggje kvaliteten i transnasjonal høgre utdanning. Særleg fattige land skal hjelpast til å auke tilgangen til høgre utdanning og samstundes unngå dårlege tilbod til studentane. Noreg har støtta oppfølginga til UNESCO av den resolusjonen Noreg fremde på Generalkonferansen i 2003. Vidare har Noreg hatt leiarskap for ei arbeidsgruppe skipa av UNESCO og OECD for å utvikle internasjonale retningslinjer. Framlegget frå arbeidsgruppa, med deltakarar frå meir enn 60 land, har fått brei internasjonal støtte. Framlegget er førebels godkjend av utdanningskomiteen i OECD og skal handsamast på Generalkonferansen i UNESCO i oktober 2005. Noreg støttar oppfølginga i UNESCO-sekretariatet for å styrkje kapasiteten for kvalitetssikring i dei fattigaste landa og arbeidet med å styrkje rolla til høgre utdanning i programmet «Utdanning for alle» (Education for All).

Auka aktivitetsnivå i det internasjonale utdannings- og forskingssamarbeidet er viktig for å styrkje kvaliteten i norsk høgre utdanning og forsking. Lærestadene har utvikla internt planverk for det internasjonale arbeidet, og dei fleste har eigne einingar med ansvar for feltet. Ei rekkje nye samarbeidsavtalar er inngåtte med institusjonar i andre land, og samarbeidsavtalar som ikkje er aktive, blir avvikla eller revitaliserte. Det blir òg lagt vekt på å utvikle studietilbod retta mot studentar frå andre land. Likevel har ikkje alle institusjonane nok institusjonsavtalar som sikrar studentar som ønskjer det, eit studieopphald i utlandet. Slike avtalar er viktige for å nå målet i Kvalitetsreforma om at alle studentar som ønskjer det, skal kunne ta studieopphald i utlandet. Dei individuelle utdanningsplanane blir eit sentralt verkemiddel for å vidareføre arbeidet med å leggje til rette for studieopphald i utlandet.

Det er ein samla auke i talet på studentar som har reist ut i 2004, samanlikna med dei siste åra, jf. tabell 2.23 i Vedlegg 2. Det har òg vore auke i talet på studentar som kjem til Noreg i 2004. Det er framleis mykje å gjere med å leggje til rette for tilfredsstillande framandspråklege tilbod til denne gruppa. Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU), som vart etablert som forvaltningsorgan i 2004, har i 2004–05 utarbeidd profileringsmateriale og nettsider om norsk høgre utdanning mest mynta på eit europeisk publikum, sjå òg omtale under kap. 281 postane 51 og 73.

Utveksling av fagleg personale for forsking, undervisning og anna utdanningssamarbeid er òg viktig, særleg at det blir lagt til rette for at unge forska­rar tidleg i karrieren knyter internasjonale kontaktar. Talet på utreisande tilsette vart redusert i 2004 samanlikna med 2003, men det var fleire innreisande i 2004 i høve til 2003.

Gjennom EØS-avtalen tek Noreg del i EU-programma på utdanningsområdet. Programma er viktige reiskap for det faglege utviklingsarbeidet. For fleire av dei andre europeiske landa som tek del, er programma ofte einaste moglege finansieringskjelde for t.d. studentmobilitet for dei utanlandske partnarane. For omtale av Sokrates og Erasmus Mundus, sjå kap. 281 post 73. For omtale av Leonardo da Vinci, Cedefop og Europass, sjå kap. 225 post 72.

Gjennomføring i studia

Gjennomføring av studia på normert tid og mindre fråfall undervegs i studia er viktig både for den einskilde studenten, og for å betre tilgangen på arbeidskraft.

Ved mange utdanningar har låg gjennomføring vore eit problem. Tidlegare undersøkingar som mellom andre NIFU STEP har utført, viser at mange studentar bruker få timar i veka på studia. Undersøkingane viser at det er stor skilnad i tidsbruk mellom dei ulike faga. Kvalitetsreforma skal leggje til rette for at studentane gjennomfører studia på normert tid. Høg fagleg kvalitet, nye lærings- og vurderingsformer, auka undervisningsmengd og betre utnytting av studieterminane er viktige faktorar for å nå dette målet. Endringar i tidsbruk vil bli nærmare undersøkte i evalueringa av Kvalitetsreforma, jf. ovanfor.

Flest studiepoeng, om lag 45 studiepoeng per student per år, blir avlagde ved dei statlege høgskolane og dei vitskaplege høgskolane, jf. tabellane 2.8–2.11 i Vedlegg 2. Ved universiteta blir det avlagd om lag 37 studiepoeng per student, og ved dei private høgskolane om lag 41 studiepoeng per student. Når ein ser statlege og private institusjonar samla, er det ein auke på om lag 7,3 pst. i talet på studiepoeng per student frå 2002 til 2004. Veksten er mellom anna resultat av redusert strykprosent og mindre fråfall samt betre gjennomføring av studia. Noko av veksten i avlagde studiepoeng kjem av omlegging av studiestruktur og endra tidspunkt for tilordning av studiepoeng i studia. Denne effekten er av mellombels karakter.

Mål: Universitet og høgskolar skal oppnå resultat av høg internasjonal kvalitet i forsking og i fagleg og kunstnarleg utviklingsarbeid

I St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning er styrking av grunnforsking eitt av tre strukturelle prioriteringsområde. Forskinga skal vere prega av kvalitet i breidda med einskilde spissmiljø, ho skal vere samansett og ha eit stort mangfald, omfatte disiplinbasert og tverrfagleg forsking, vere original og solid, og omfatte både forsking dreve av vitehug og forsking med konkrete formål. Regjeringa satsar på auke i kvalitet framfor auke i kapasitet og legg til grunn at løyvingane til grunnforsking blir styrkte. Dette gjeld både løyvingar direkte til institusjonane og gjennom Noregs forskingsråd.

Høgre utdanning i Noreg med universitet, vitskaplege høgskolar og høgskolar sikrar arbeids­deling, tilrettelegging for god flyt av studentar, lærarar og ikkje minst kunnskap og forsking mellom dei ulike institusjonane. Universiteta er berebjelken i kunnskaps- og forskingsnasjonen Noreg. Gjennom universiteta blir fagleg breidd, forskingsmessig djupn og innovativ fokusering sikra. Universiteta har hovudansvaret og utfører i hovudsak den akademiske grunnforskinga i Noreg. Dei vitskaplege høgskolane er profesjonsorienterte, men med ei klar forskings- og teoretisk forankring. Denne kombinasjonen gjer at desse institusjonane har nokre av dei mest populære studia. Dei vitskaplege høgskolane har ein sentral posisjon i fag- og yrkesmiljøa sine. Høgskolane sikrar, gjennom forskingsfundert undervisning, at Noreg får tilført høgt kompetent personell innanfor til dømes ingeniør-, helse- og læraryrka. Kunsthøgskolane har ein tilsvarande rolle i høve til dei kunstnarlege profesjonane samt ansvar for utvikling av og forankring i kunstnarleg utøving, utviklingsarbeid og forsking. Høgskolane er avgjerande for å sikre at Noreg er eit kunnskapssamfunn også i framtida. Med utviklings- og innovasjonsorientering kombinert med forankring i regionane utgjer høgskolane eit særs viktig fundament i det kunnskapsbaserte samfunnet i dag og i morgon.

Dei einskilde institusjonane er på ulike måtar i ferd med å auke kunnskapen om kvaliteten på forskinga ved eigen institusjon. Dette skjer dels gjennom ulike former for eigeninitierte evalueringar, dels gjennom betre oversikt over vitskaplege publiseringar, og dels gjennom meir planmessig vurdering av større prosjekt. Institusjonane utviklar òg kvaliteten i verksemda gjennom prioritering av spissmiljø, etablering av ordningar for tildeling av ressursar på basis av resultat, og ved styrking av leiarskap i forskinga. Ordninga «Senter for framifrå forsking» har vore viktig i denne samanhengen. Institusjonane er òg i ferd med å styrkje samarbeidet med andre institusjonar i sektoren både nasjonalt og internasjonalt og å knyte tettare kontaktar med arbeids- og næringsliv.

Fagevalueringane i regi av Noregs forskingsråd har peikt på visse fellestrekk ved norsk forsking, jf. St.meld. nr. 20 (2004–2005). Norsk forsking er generelt prega av fragmentering, og dette gjeld uavhengig av kva for fagfelt som vart evaluerte. For mykje av forskingsaktiviteten skjer i einingar som ikkje har tilstrekkeleg storleik til å utvikle gode forskingsmiljø. Forskarane samarbeider for lite internt ved institusjonen og mellom institusjonar. Norske universitet har generelt vore prega av for svak fagleg leiing og manglande langsiktig planlegging som kan styre ressursfordelinga. Mobiliteten er for låg, både innanfor Noreg og internasjonalt. Ei rekkje fag har stor bruk for å få tak i internasjonalt leiande forskarar som kan vere drivkraft for å få fram den faglege kvaliteten ved institusjonane.

Institusjonane arbeider med å møte desse utfordringane. Dei utviklar forskingsverksemda si gjennom å styrkje den langsiktige styringa. Institusjonane arbeider med å lage betre langsiktige strategiske planar som på ulike måtar inneber prioritering av verksemda. Dei arbeider òg med alliansebygging og nye former for samhandling med andre institusjonar. Innsatsen på desse felta varierer med institusjonstype og regional plassering. Som oppfølging av ny lov om universitet og høgskolar arbeider dei samstundes med utvikling av organisasjon, leiarskap og leiarroller. Den resultatbaserte omfordelinga vil premiere dei institusjonane som lykkast i arbeidet sitt med å bringe fram auka kvalitet og resultat i forskinga.

Forskingsomfang

Tal frå NIFU STEP viser at dei totale utgiftene til forsking og utviklingsarbeid ved universitet og høgskolar var på 7,5 mrd. kroner i 2003 mot 6,3 mrd. kroner i 2001. Tal for FoU-midlar løyvde over statsbudsjettet, eksklusive inntekter frå oppdrag, syner at universiteta og høgskolane som primærmottakarar fekk løyvd om lag 5,7 mrd. kroner i 2005 mot om lag 4,2 mrd. kroner i 2001. Dette er ein auke på 35 pst.

Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø står for om lag 77 pst. av all forsking og alt utviklingsarbeid i universitets- og høgskolesektoren.

Tal for vitskaplege publiseringar syner òg tyngda til desse universiteta. Tal frå NIFU STEP syner at universitet og høgskolar publiserte 5 376 vitskaplege artiklar i 2004 mot om lag 3 059 slike artiklar i 1991. Desse tala gjeld publikasjonskanalar indekserte av Institute for Scientific Information (ISI). Auken frå byrjinga av nittiåra har vore jamn. Også i 2004 har det vore ein mindre auke i høve til 2003. Tal frå Norsk samfunnsvitskapleg datateneste syner at 77 pst. av den totale publiseringsverksemda i univeristets- og høgskolesektoren som er tald i 2004, skjer på Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø. Målt som talet på artiklar publiserte per 1 000 innbyggjarar ligg Noreg framfor land som USA, Tyskland og Japan, men kjem dårlegare ut enn dei andre nordiske landa. Ein indikasjon på kvaliteten på artiklane er talet på siteringar i høve til verdsgjennomsnittet. Dette aukar raskare i Noreg enn i dei andre nordiske landa, og norske artiklar ligg no på same nivå som svenske og finske.

Det nye systemet for dokumentasjon av forskingsresultat viser at det er markante skilnader i publiseringsaktiviteten mellom forskjellige institusjonskategoriar, men òg innanfor same kategori.

Tabell 2.24 i Vedlegg 2 viser det samla talet på vitskapleg og fagleg tilsette ved statlege institusjonar. Det var i 2004 totalt 15 182 årsverk i undervisnings- og forskarstillingar.

Sjølv om kvinner utgjer fleirtalet av studentane, er talet på kvinner i høgre vitskaplege stillingar framleis for lågt, jf. tabell 2.24 i Vedlegg 2. Til dømes er berre 16 pst. av professorane kvinner. Det er store skilnader mellom fagområda.

Forsking i det einskaplege finansieringssystemet for universitet og høgskolar

Departementet foreslår å etablere ein ny modell for resultatbasert omfordeling av forskingmidlar (RBO) frå og med budsjettet for 2006. Som varsla i budsjettproposisjonane for 2004 og 2005 og i St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning blir det no foreslått å etablere ein einskapleg modell som inkluderer alle institusjonstypar både statlege og private institusjonar. Dei to statlege kunsthøgskolane er haldne utanfor.

Dei overordna måla for resultatbasert omfordeling av forskingsmidlar er å stimulere til auka forskingsaktivitet og fordele ressursar til miljø som kan dokumentere gode forskingsresultat. RBO inneber å omfordele midlar mellom institusjonane etter oppnådde resultat på utvalde indikatorar. Midlane blir dermed fordelte etter relativ resultatoppnåing. Som varsla i St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning foreslår departementet å føre vidare bruken av indikatorane doktorgradskandidatar, inntekter frå EU og inntekter frå Noregs forskingsråd. Desse har tidlegare vorte nytta for universiteta og dei vitskaplege høgskolane. Desse indikatorane blir saman med den nye indikatoren vitskapleg publisering gjort gjeldande for alle institusjonane. Samla utgjer desse fire måla ein god indikasjon på omfang og kvalitet på forskingsresultat på institusjonsnivå i universitets- og høgskolesektoren. Indikatoren vitskapleg publisering er ikkje nytta for Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Noregs musikkhøgskole, da dette er eit lite eigna mål på forskingsresultat ved desse institusjonane. Departementet har valt å vekte resultata på indikatorane doktorgradskandidatar og vitskapleg publisering noko høgre enn dei to andre indikatorane da desse har tydelegare orientering mot forskingsresultat, men skilnaden er liten. Dei ulike indikatorane har følgjande vekt:

Departementet har nytta data for vitskapleg publisering basert på rapporteringssystemet som Universitets- og høgskolerådet har utvikla på oppdrag frå departementet. Dette inneber at det er fagmiljøa som har definert og avgrensa vitskapleg publisering frå anna publisering. Departementet har nytta dei tilrådde vektene for samanlikning av ulike publikasjonsformer, og har med ei viss nedjustering av vekta for tidsskriftartiklar nytta dei tilrådde vektene for premiering av publisering i publikasjonskanalar av særleg høg kvalitet. Korreksjonen av vekta for tidsskriftartiklar har samanheng med at departementet ønskjer å arbeide vidare med nivåinndelinga med sikte på å etablere eit tredje nivå av aller høgste kvalitet. Ikkje alle fagområde kan rekne med å vere representerte med publiseringskanalar på dette tredje og høgste nivået, men alle fagfelt med tyngd innanfor forsking bør ha ein leiiande publiseringskanal på nivå to. På det tredje nivået ønskjer departementet å premiere særskilde forskingsresultat som gjennom publisering i ei lita gruppe utvalde tidsskrift vert rekna for å vere på det ypparste internasjonale nivået. Samstundes blir det i regi av Universitets- og høgskolerådet forut for rapportering av 2005-data arbeidd med ein revisjon av gjeldande nivåinndeling. Som omtalt i St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning arbeider Utdannings- og forskingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet med sikte på å samordne systema for dokumentasjon av vitskapleg publisering i universitets- og høgskolesektoren og helseføretaka betre, blant anna med omsyn til nivåinndelinga av publikasjonskanalar for aktuelle fagområde. Sjå også omtale under budsjettproposisjonen til Helse- og omsorgsdepartementet kap. 732 post 78.

For å gjere incentiva i modellen tydelege og stimulere til auka forskingsomfang får modellen omfordelande verknad i 2006-budsjettet. Ein har òg fjerna utrekninga av variabelverdiane baserte på eit gjennomsnitt av tre år som tidlegare har vore nytta. Ei slik utrekning gjer samanhengen mellom resultat og utteljing mindre tydeleg, og det kan også synast mindre naudsynt etter at dei statlege institusjonane har vorte nettobudsjetterte.

Det er etablert ein pott til omfordeling basert på vidareføring av midlane i RBO i 2005-budsjettet for dei fire opphavlege universiteta og dei vitskaplege høgskolane. For dei statlege høgskolane fører ein vidare 25 pst. av midlane i RBO i 2005. Resultatet av omfordelinga basert på dette uttrekket gir i liten grad omfordeling mellom dei ulike institusjonskategoriane. Universitetet i Stavanger er i den samanhengen handsama som høgskole. For private høgskolar med resultatbaserte forskingsmidlar i 2005 er desse midlane omfordelte i 2006. Som alternativ uttrekksmekanisme kunne ein valt ein metode som tek utgangspunkt i variasjonen i resultatoppnåing mellom institusjonane. Ei slik løysing er likevel vurdert som lite heldig da dette ville gå på kostnad av institusjonar som kan dokumentere gode resultat innanfor forsking. For nærmare omtale av omfordelinga, sjå dei einskilde kapitla og postane i budsjettforslaget.

Uttrekket av midlar til RBO for forskingsmidlar må sjåast i samanheng med etableringa av ein eigen formidlingskomponent. I St.prp. nr. 1 (2003–2004) signaliserte departementet eit ønske om å utvikle ein eigen komponent for formidling. Hausten 2004 fekk Universitets- og høgskolerådet i oppdrag å setje ned eit utval som skulle sjå på moglege indikatorar for formidling. Utvalet leverte innstillinga «Saman om kunnskap – nytt system for dokumentasjon av formidling» sommaren 2005. Utvalet har søkt å avgrense av formidlingsomgrepet på ein formålsteneleg måte, samt har foreslått relevante indikatorar.

Formidling er ved sida av utdanning og forsking ei av kjerneoppgåvene for utdanningsinstitusjonane. Formidling har eit stort mangfald av resultatformer og prosessar, og det er ei utfordrande oppgåve å samle seg om nokre få indikatorar. Utdannings- og forskingsdepartementet vil arbeide vidare med ein eigen komponent for formidling. Det vil i den samanhengen vere naturleg å gå vidare med nokre av dei indikatorane som er foreslåtte av formidlingsutvalet, samt finne formålstenlege indikatorar som òg tek opp i seg aktivitetar retta mot nyskaping og innovasjon.

Doktorgradsutdanning

Regjeringa har som mål å utdanne 1 100 doktor­andar årleg. For å nå dette målet må fullføringsgrad og gjennomføringstid i doktorgradsutdanninga bli betre, samstundes som det blir oppretta fleire doktorgradsstillingar. For åra 2002 til 2005 er det til saman løyvd midlar til oppretting av i overkant av 650 nye doktorgradsstillingar finansierte over grunnbudsjetta til universitet og høgskolar, jf. nærmare omtale i budsjettforslaget for det einskilde året.

Målet om vekst i doktorgradsstillingar er sett til 200 i 2003 og 350 årleg for perioden 2004–07, jf. St.meld. nr. 20 (2004–05) Vilje til forskning. Målet omfattar alle stipendiatane, uavhengig av finansieringskjelde og tilsettingsstad. Løyving av midlar til doktorgradsstillingar over grunnbudsjetta til universitet og høgskolar er eit av fleire middel for å nå målet. I tillegg kjem midlar som er løyvde gjennom Noregs forskingsråd, doktorgradsstillingar prioriterte av universitet og høgskolar over deira eige budsjett, tilsetjing i instituttsektor, samt i private og andre verksemder. Tal som er rapporterte til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, syner at det frå 2002 til 2004 var ein vekst på noko over 700 årsverk i doktorgradsstillingar ved statlege universitet og høgskolar. Med forslaget til Regjeringa om 350 nye øyremerkte doktorgradsstillingar i statsbudsjettet for 2006 vil vi truleg liggje foran målet for doktorgradsstillingar i opptrappingsplanen. Sjå nærmare omtale av dei 350 nye doktorgradsstillingane nedanfor.

Universiteta og høgskolane har samla sett ikkje tilsett stipendiatar i alle doktorgradsstillingane dei har fått løyving for. Fordelinga av dei nye doktorgradsstillingane i 2006 tek omsyn til dette, jf. forslaga i kapitla for institusjonskategoriane.

Talet på avlagde doktorgradar er 30 pst. høgre i 2004 enn i 1995. Tabell 2.25 i Vedlegg 2 gir oversikt over talet på doktorgradar fordelte på universitet og høgskolar i perioden 1995 til 2004. Tal for avlagde doktorgradar første halvår 2005 gir indikasjonar på ei sterk auke i talet på avlagde doktorgradar i 2005. I 2002 auka kvinnedelen av doktorane markant til om lag 40 pst. og har sidan halde seg på dette nivået. Tabell 2.26 i Vedlegg 2 har oversikt over oppnådde doktorgradar etter fagområde og kjønn i 1995 og 2004. Samfunnsvitskap, humaniora, landbruksvitskap/veterinærmedisin og medisin er no fag med rimeleg kjønnsbalanse på rekrutteringsnivå. Matematikk/naturvitskap og teknologi har hatt ei positiv utvikling, men i teknologifaga er det framleis eit stykke igjen. Det står att å sjå om institusjonane vil lykkast i å halde på dei kvinnelege forskarrekruttane etter endt doktorgrad, slik at kjønnsfordelinga i høgre vitskaplege stillingar etter kvart blir betre.

Aktiv rekrutterings- og personalpolitikk er av stor verdi for strategisk utvikling av forskingsmiljø. I dette inngår òg å arbeide systematisk for betre kjønnsbalanse i miljøa. Ei undersøking utført av NIFU STEP syner at miljø med høg forskarmobilitet oppnår betre kjønnsbalanse. Universitet og høgskolar forvaltar sine eigne personalressursar og sikrar etterveksten av fagleg personale. Det er viktig at institusjonane fordeler doktorgradsstillingar mellom fagområde og doktorgradsprogram på ein slik måte at dei ikkje opplever rekrutteringssvikt når fagpersonell går av ved aldersgrensa. Vidare er det viktig å dimensjonere forskarutdanninga slik at samfunnet utanfor akademia får tilstrekkeleg tilfang av personell med doktorgrad. Komiteen Kvinner i forsking er oppretta for å hjelpe institusjonane med å integrere likestillingsarbeidet i den langsiktige og strategiske utviklinga av forskingsmiljøa. Komiteen har gått i dialog med institusjonane om dette, og ein nettbasert ressursbank for arbeidet med å fremme likestilling i akademia er etablert.

I St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning er rekrutteringspolitikken frå dei seinare åra vidareført. Høgre grads utdanning og forskarutdanning vil bli utvikla i tråd med satsingsområda i forskingsmeldinga, jf. behandlinga til Stortinget av St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning. Noregs forskingsråd har hovudansvaret for å auke talet på postdoktorstillingar og halde finansieringa av doktorgradsstillingar minimum på dagens nivå. Universitet og høgskolar har hovudansvaret for å auke talet på doktorgradsstillingar. Institusjonar med rett til å tildele graden ph.d. kan, som i dag, nytte postdoktorstillingar der dei finn det naudsynt.

Regjeringa foreslår å løyve midlar til å opprette 350 nye doktorgradsstillingar i 2006. Av dei 350 stillingane er 100 stillingar sette av for vurdering til frie prosjekt gjennom Noregs forskingsråd, der kvalitet og originalitet er einaste kriterium for til­deling. Dei resterande 250 stillingane er fordelte med 185 til universiteta, 15 til dei vitskaplege høgskolane og 40 til høgskolane. I tillegg er fem doktor­gradsstillingar fordelte til Universitetssenteret på Svalbard og fem doktorgradsstillingar til Stipendprogram for kunstnarleg utviklingsarbeid. Sjå nærmare omtale i kapitla for institusjonskate­goriane.

Institusjonar som har mange ledige stillingar som dei allereie har løyving for, har fått midlar til færre nye stillingar enn dei elles ville fått. Utover dette har arbeidet til institusjonane med kvalitetsutvikling og resultat i forskinga vorte lagt til grunn for løyvinga.

Departementet ønskjer å prioritere teknologi og realfag, jf. St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning. Løyvinga er vekta slik at institusjonar med tyngd innanfor naturvitskap og teknologi har vore spesielt tilgodesette.

Departementet foreslår også å løyve midlar til heilårseffekt av 100 doktorgradsstillingar oppretta med verknad frå hausten 2005.

Departementet har sett i verk ein gjennomgang av FoU-resultata ved statlege høgskolar som varsla i budsjettproposisjonen for 2005. Formålet er mellom anna å undersøkje om satsinga på doktorgradsutdanning ved høgskolane har vore vellykka. I samband med dette har NIFU STEP fått i oppdrag å analysere nærmare FoU-situasjonen ved høgskolane.

For å heve kvaliteten i doktorgradsutdanninga er det etablert ordningar med institusjonsbaserte forskarskolar som byggjer på tilrådingar frå eit utval nedsett av Universitets- og høgskolerådet. Departementet har bedt Noregs forskingsråd om å greie ut ei nasjonal ordning i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet.

Internasjonalt forskingssamarbeid

Institusjonane har omfattande samarbeid gjennom internasjonale organisasjonar, større internasjonale fellessatsingar og program, samt gjennom bilaterale avtalar. Noreg tek som medlem med fulle rettar del i EUs sjette rammeprogram for forsking (2002–2006) og i fleire internasjonale fellessatsingar innanfor grunnforsking, som til dømes det europeiske laboratoriet for molekylærbiologi (EMBL), som utfører avansert forsking innanfor molekylærbiologi og bioteknologi, og det europeiske senteret for kjernefysikk (CERN). Sjå nærmare omtale under kategori 07.70.

Museum

Universiteta i Noreg har store natur- og kulturmuseumseiningar. Dei vitskaplege samlingane dannar basis for forsking, undervisning og formidling innanfor mange fagområde. Dei skal mellom anna opplyse allmenta gjennom utstillingar, forelesingar og andre formidlingstiltak. Dei kulturhistoriske avdelingane er viktige aktørar i det arkeologiske forvaltningsarbeidet, medan dei naturhistoriske einingane mellom anna har ei viktig rolle som artsdatabank og miljøarkiv. Sjå nærmare omtale av Artsdatabanken i kap. 281.

Fleire aktørar har peikt på behovet for å greie ut verksemda ved universitetsmusea. På bakgrunn av dette har Utdannings- og forskingsdepartementet sett ned eit utval som skal greie ut rolla til universitetsmusea i den nasjonale museumspolitikken. Utvalet skal gi innstillinga til departementet innan 31. mars 2006.

Mål: Universitet og høgskolar skal vere lærestader og forskingsinstitusjonar med integritet og evne til å møte behova i samfunnet

Utdanningskapasitet

Kapasiteten i høgre utdanning er dimensjonert slik at om lag halvparten av årskulla kan ta høgre utdanning. Den einskilde institusjonen har ansvar for å utnytte den studiekapasiteten det er gitt løyving til. Dersom einskilde institusjonar over tid har uutnytta kapasitet, vil departementet vurdere omfordeling av ressursar mellom institusjonar.

Tal frå Samordna opptak, jf. tabell 2.1 i Vedlegg 2, syner at tal på søkjarar auka med 7,2 pst. frå 2003 til 2004. 5 305 personar søkte om opptak på bakgrunn av realkompetanse i 2004. Tal frå hovudopptaket i 2005 syner ein liten auke på 1,4 pst. i høve til 2004. Det er størst auke i søkninga til idrettsfag, språk og litteratur samt juss. Søkninga til allmennlærarutdanninga, matematikk og naturfag går framleis ned. Dette har mellom anna samanheng med skjerpa opptakskrav til allmennlærarutdanninga, realfag og informatikk. Endringane skal føre til betre kvalitet på kandidatane, høgre gjennomføringsgrad og mindre fråfall frå desse studia.

I 2004 var det registrert 194 106 studentar mot 191 622 studentar i 2003, jf. tabellane 2.5–2.7 i Vedlegg 2. Auken kom i all hovudsak ved dei statlege høgskolane. I tillegg fekk om lag 14 000 norske studentar støtte frå Statens lånekasse for utdanning for å ta heile gradsutdanninga i utlandet i studieåret 2004–05, sjå kategori 07.80. Dette er ein nedgang på om lag 1 000 studentar frå skole­året 2003–04. Tildelt skolepengestøtte og lån til skolepengar utgjorde om lag 525 mill. kroner. Noreg er såleis ein stor importør av utdanning. Tal på kandidatar ved universiteta og høgskolane auka med 4,6 pst. frå 2003 til 2004.

Det norske utdanningssystemet er kjønnsdelt, det vil seie at det er klare skilnader mellom kjønna i val av fagområde. Kvinner er overrepresenterte i utdanningar innanfor omsorg og undervisning, medan menn er i fleirtal i utdanningane innanfor teknologifag. Kjønnsubalansen er størst i helsefaga, sjå tabell 2.15 i Vedlegg 2. Til dømes er 89 pst. av dei registrerte studentane ved sjukepleiarutdanninga kvinner. Likevel er det ein svak tendens til at fleire menn vart tekne opp i helsefagutdanningane i 2004 i høve til i 2002. Delen av menn har òg stige litt på allmennlærar- og førskolelærarutdanninga, sjølv om fleirtalet kvinner framleis er stort. På den andre sida er menn i eit monaleg fleirtal innanfor teknologiske studium. Delen av kvinnelege ingeniørstudentar har gått ned frå 2002 til 2004. I den same perioden har talet på studentar tekne opp til studiet gått ned. Kjønnsforskjellar i yrkesval er òg omtalte i likestillingsvedlegg til St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Barne- og familiedepartementet.

Lisboa-strategien frå 2000 har som mål å gjere EU til verdas mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi innan 2010. Noreg tek del i Lisboa-strategien. Eit av måla i Lisboa-strategien er å auke det totale talet på kandidatar i matematikk og realfag og samtidig minske ubalansen mellom kvinner og menn. Tal frå Eurostat i 2002 syner at berre 16 pst. av kandidatane var innanfor fagfeltet matematikk og realfag i Noreg. Dette er blant dei lågaste tala i Europa, og det gjeld også talet på kvinnelege studentar i matematikk og realfag.

Strategien for styrking av realfaga 2002–07 blir følgd opp og blir vidareutvikla årleg. Sjå omtale under programkategori 07.20 og kap. 226. Innanfor høgre utdanning er det viktig å auke rekrutteringa til dei matematisk-naturvitskaplege og teknologiske studia, mellom anna ved satsinga på Nasjonalt senter for rekruttering til naturvitskaplege og teknologiske fag (RENATE). Sjå kap. 281 for nærmare omtale. Ei kartlegging som RENATE har gjennomført, syner at forkurs har mykje å seie for rekrutteringa til ingeniørutdanninga. Realfagssatsane i finansieringssystemet er ikkje endra i budsjettet for 2006, jf. vurderingar i St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning. Satsane til realfag vil bli særskilt vurderte som del av oppfølginga av evalueringa av Kvalitetsreforma. Regjeringa har i budsjettet for 2006 prioritert andre tiltak som vil føre til ei styrking av realfag. Både midlar til vitskapleg utstyr, 350 nye doktorgradsstillingar, tiltak innanfor Noregs forskingsråd, samt auka satsing på forskingsinfrastruktur inneber ei styrking av realfagsmiljøa. Vidare foreslår departementet å styrkje rekrutteringa til realfag ved at løyvinga til ordninga med forkurs for ingeniørutdanning er auka med 4 mill. kroner, samt at andre realfags­tiltak er førte vidare frå 2005.

Utdanningskapasiteten er ført vidare på om lag same nivå som i 2005. I budsjettet for 2006 blir det foreslått nokre omprioriteringar og strukturtiltak som ledd i arbeidet med å skape ein mest mogleg formålstenleg utdanningssektor som legg til rette for kvalitet, berekraft og god ressursutnytting. I samband med dette er det foreslått å leggje ned ingeniørutdanninga ved høgskolane i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag, samt nautikkutdanninga ved Høgskolen i Tromsø. Tiltaka er både grunna i sviktande studentrekruttering over fleire år, samt i at dei to utdanningane ikkje har fagmiljø som held den kvaliteten og berekrafta som er ønskeleg. Vidare er utdanningane svært utstyrs­krevjande, noko som talar for færre og større studiestader for ingeniørutdanninga. Det er òg foreslått å omfordele 20 studieplassar i ingeniørutdanninga frå Høgskolen i Gjøvik som har svikt i rekrutteringa til ingeniørutdanninga til Høgskolen i Telemark som rekrutterer tilfredsstillende.

Vidare er det foreslått å redusere talet på studieplassar innanfor vernepleiar-, ergoterapeut-, sosialarbeidar- og radiografutdanningane. Det er i dag god kapasitet innanfor desse utdanningane. I tillegg foreslår departementet ein reduksjon i sjukepleiarutdanninga med 40 studieplassar grunna vanskar med å skaffe praksisplassar.

Strengare opptakskrav har gjort at opptaket til allmennlærarutdanninga er redusert i 2005. For å sikre høgt opptak i sentrale skolefag er 60 studieplassar omfordelte til praktisk-pedagogisk utdanning og femårig integrert lærarutdanning ved universiteta. Vidare er 20 studieplassar overførte til yrkesfaglærarutdanninga.

Det er foreslått ein reduksjon i studieplassar ved dei statlege høgskolane knytte til universitetsparallelle fag. Tiltaka er grunna i sviktande student­rekruttering samt eit ønske om meir differensierte tilbod. Det er eit mål at dette i så liten grad som mogleg skal medføre reduksjon i opptaket til utdanningstilbod som kvalifiserer for arbeid i sentrale skolefag.

Mange institusjonar er geografisk spreidde på mange studiestader med til dels stor avstand mellom einingane. Dette vil i einskilde tilfelle skape ein lite formålstenleg høgskolestruktur. Departementet foreslår ein budsjettreduksjon ved høgskolane i Hedmark og Sogn og Fjordane svarande til den innsparinga ein får ved å leggje ned studiestadene Evenstad og Sandane.

Det er framleis lågare utdanningsnivå blant innvandrarar enn i folkesetnaden elles. Av dei som fullfører vidaregåande opplæring med studiekompetanse, ligg studiefrekvensen på om lag same nivå. Fråfallet i studietida er litt høgre enn i folkesetnaden elles.

Det er viktig å auke utdanningsnivået blant ungdom med innvandrarbakgrunn og å arbeide for at dei kjenner til og vel det same breie fagtilbodet som andre. Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo har blant fleire drive med systematisk informasjons- og motivasjonsarbeid og prøvd ut metodar for å leggje studia til rette og motverke fråfall. Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) har fått ansvaret for å sjå til at røynsler frå slike tiltak er tilgjengelege for alle høgre utdanningsinstitusjonar.

Ni høgskolar samarbeider om ei felles ramme for bachelorstudiar for å vidarekvalifisere minoritetsspråklege som lærarar. Dette tilbodet tek i bruk fjernundervisning og er organisert slik at det når store delar av landet. Saman med ei stipendordning for minoritetsspråklege som arbeider i barnehage eller skole utan formell kompetanse for tilsetjing, vil dette gi mange skolar kompetente lærarar med innsikt i dei utfordringane norsk skole har i møtet med elevar med annen språkleg og kulturell bakgrunn.

Sjå omtale av oppfølging av oppmodingsvedtak nr. 384 i kap. 3 Oppfølging av oppmodingsvedtak frå Stortinget.

Samarbeid med samfunns- og arbeidsliv

Universitet og høgskolar skal vere lærestader og forskingsinstitusjonar som tek ansvar for si eiga utvikling. Samfunnsrolla til institusjonane har vorte stadig viktigare, og institusjonane må delta aktivt i samfunns- og arbeidsliv gjennom utdanningssamarbeid, forskingssamarbeid, teknologi­overføring og anna formidling. Sjå også kap. 1 Hovudprioriteringar.

Universitet og høgskolar har i dei siste åra fått auka fagleg, økonomisk og organisatorisk fridom, samt større ansvar for si eiga utvikling. Dette gir institusjonane større fridom til å ta hand om den nasjonale og regionale samfunnsrolla, samt å møte utfordringane i samfunns- og arbeidsliv. Det blir rapportert at universitet og høgskolar i aukande grad samarbeider med samfunns- og næringsliv. Stadig fleire møtearenaer som styrkjer potensialet for samhandling om studietilbod, etter- og vidareutdanning, FoU og innovasjon, er utbygde. Universiteta og høgskolane har ulik aktivitet på området, og graden av samarbeid varierer også avhengig av fagområde.

Mange universitet og høgskolar har kurstilbod innanfor bedriftsretta område, som til dømes etablererkunnskap. Fleire av institusjonane tek no inn slike kurs som obligatoriske delar i studieprogram. Ein kan sjå at mange institusjonar, også mindre statlege høgskolar, som har som ei særleg oppgåve å samarbeide med lokalt og regionalt samfunns- og næringsliv, òg innarbeider konkret samfunnsretta aktivitet i utviklingsstrategiane sine på grunnlag av tett kontakt med representantar frå samfunns- og næringsliv. Det ser ut som eksterne representantar i institusjonsstyra i mange høve har vore viktige i dette arbeidet. Rapportar om vellykka samarbeid, og ikkje minst det engasjementet lokale og regionale aktørar legg i ulike samarbeidstiltak, understrekar ei side ved verksemda ved institusjonane som ikkje alltid kjem til syne gjennom resultat ein kan talfeste.

Personmobilitet er viktig for å overføre kunnskap mellom ulike bransjar og sektorar og mellom forskingsinstitusjonar og bedrifter. Sjølv om sam­spelet mellom forskingsinstitusjonar og næringsliv har auka atskilleg og er betra dei siste åra, er auka flyt av personar og kunnskap mellom universitet og høgskolar, institutt og samfunns- og arbeidsliv framleis viktig.

Noregs forskingsråd, SIVA og Innovasjon Noreg vil i 2006 etablere Norwegian Centers of Expertise (NCE) som eit nasjonalt program for å forsterke nettverk og prosessar i vekstkraftige og internasjonalt orienterte næringsklyngjer i Noreg. Høgskolane kan saman med samarbeidspartnarar søkje om midlar frå programmet. Sjå også kap. 552 post 72 i St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Kommunal- og regionaldepartementet.

Danmark har etablert ei ordning med såkalla «erhvervs-PhD», som er basert på eit samarbeid mellom ein doktorgradsstudent, eit universitet og ei bedrift rundt eit konkret utviklingsprosjekt. Bedrifta tilset og lønner doktorgradsstudenten i heile forskarutdanningsperioden. Studenten oppheld seg dels ved bedrifta og dels ved forskingsinstitusjonen. Bedrifta og universitetet får økonomisk støtte frå staten. Departementet har bedt Noregs forskingsråd greie ut ei tilsvarande norsk ordning.

Innovasjon

Regjeringa har som ambisjon at Noreg skal vere eit av dei mest nyskapande landa i verda. Det overordna målet er å leggje til rette for auka verdis­kaping over heile landet. Utdannings- og forskingspolitikken er sentral i ein slik politikk fordi menneske, kompetanse og kreativitet er avgjerande for innovasjonsevna i næringslivet. Det er viktig å fokusere på kvalitet i utdanningane, medverke til livslang læring og styrking av realfaga samt samarbeide med arbeids- og næringsliv.

Kommersialisering av forskingsresultat gir nye idear, nye produkt og nye bedrifter, og er viktig for omstilling av norsk næringsliv. Auka kommersialisering av forskingsresultat er derfor viktig for å nå ambisjonen til Regjeringa. Universitet og høgskolar har ulike føresetnader for kommersialisering av forskingsresultat. Særleg universiteta arbeider aktivt med kommersialisering av forskingsresultat og har utvikla organisasjonar, system og rutinar og samarbeider tett med sjukehus og institutt. Institusjonane har dels valt ulike organisatoriske løysingar, basert bl.a. på historia, omfanget og innretninga til institusjonen.

FORNY-programmet er eit viktig verkemiddel for kommersialisering av forsking. Regjeringa vil styrkje programmet og foreslår ein auke i budsjettet for Nærings- og handelsdepartementet i 2006.

For å styrkje den langsiktige grunnleggjande forskinga i næringslivet har Regjeringa sett i gang ei ny ordning kalla Senter for forskingsdreven innovasjon. Ordninga vil starte opp med seks–åtte senter i 2006 og skal stimulere innovasjonsevna i næringslivet gjennom satsing på langsiktig og grunnleggjande forsking i samarbeid mellom bedrifter og forskingsinstitusjonar. Det blir stilt høge krav til vitskapeleg kvalitet og nærings- og samfunnsmessig relevans for å få status som senter for forskingsdreven innovasjon. Institusjonane kan vurdere deltaking i forhold til eigne strategiske val og i forhold til potensielle gevinstar knytte til rettigheiter og kreditering av publiseringar, patentering, lisensiering og andre resultat frå sentra.

Regjeringa vil settje i verk ei ordning med etablererstipend for å gjere det lettare for forskarar å flytte seg mellom forsking og kommersialisering av forskingsresultat. Stipendet kan gi lønn for opptil eit år og mellombels permisjon frå stillinga ved universitet, høgskole eller institutt. Stipendet gjer det mogleg å bruke heile eller delar av tida til å kartleggje og/eller utvikle det kommersielle potensialet i eit forskingsresultat eller ei oppfinning.

Omfang på etter- og vidareutdanning

Sjå omtale av oppfølging av oppmodingsvedtak nr. 261 i kap. 3 Oppfølging av oppmodingsvedtak frå Stortinget.

Felles lovverk for statlege og private høgre utdanningsinstitusjonar

Lagtinget fatta endeleg vedtak om ny lov om universiteter og høyskoler 17. mars 2005, jf. Innst. O. nr. 48 (2004–2005) og Ot.prp. nr. 79 (2003–2004). Lova er sanksjonert ved resolusjonen til kronprinsregenten 1. april 2005. Lova vart sett i kraft 1. august 2005. Frå same tid vart lov om universiteter og høgskoler og lov om private høyskoler oppheva.

Lova gir eit felles rammeverk for statlege og private høgre utdanningsinstitusjonar med omsyn til faglege fullmakter, kvalitetssikring av utdanningstilbod og rettar og plikter studentane har. For både statlege og private institusjonar er det fastsett lovmessige avgrensingar knytte til eigenbetaling frå studentar. For universiteta og dei statlege høgskolane opnar lova no for større valfridom med omsyn til organisering av den øvste leiinga ved institusjonane.

I lova er det ført vidare ein heimel for at lova kan gjelde delvis for einskilde institusjonar. Departementet vil greie ut utkast til nye forskrifter om delvis innlemming av Forsvarets høgskolar og Politihøgskolen. Dei nye forskriftene skal byggje på gjeldande forskrifter. Nye forskrifter vil tre i kraft seinast 1. januar 2006. Arbeidet skjer i samråd med Forsvarsdepartementet og Justis- og politidepartementet.

Departementet har gått gjennom sentrale forskrifter med sikte på forenkling og oppdatering av det samla regelverket under lova. Departementet har bedt institusjonane om å fokusere på regelverksforenkling i arbeidet med lokalt fastsette forskrifter. Når det gjeld til dømes regelverket for opptak, vil arbeidet skje i to trinn. I første trinn tek departementet sikte på ei samanslåing av dei tidlegare forskriftene, utan store materielle endringar, i ei ny forskrift om opptak av søkjarar til høgre utdanning som skal gjelde frå 2006. Samstundes blir det arbeidd med ny forskrift som skal byggje på ny vidaregåande opplæring, jf. Kunnskapsløftet. Ved kongeleg resolusjon 24. juni 2005 er det fastsett forskrift om overgangsordningar. Forskrifta er fastsett med bakgrunn i innspela departementet har motteke frå institusjonane. Det er fastsett at gjeldande forskrifter og anna regelverk fastsett med heimel i dei to lovene som no blir oppheva, kan vidareførast fram til 1. januar 2006 med mindre anna er fastsett. Dette vil gi institusjonane og departementet tid til å ferdigstille arbeidet med nye forskrifter med heimel i ny lov. Eksisterande regelverk blir automatisk oppheva ved utløpet av overgangsperioden.

Styring av kapasitet for einskilde utdanningar

Departementet stiller krav til studiekapasitet ved nokre utdanningar. Aktivitetskrava er knytte til talet på 60-studiepoengseiningar som skal avleggjast første studieåret ved dei aktuelle utdanningane. Det blir framleis sett måltal for studentar og kandidatar for kunsthøgskolane, jf. tabell 2.22 i Vedlegg 2. Årsaka er at kunsthøgskolane ikkje er inkluderte i finansieringssystemet.

Dei fleste helsefagutdanningane har aktivitetskrav. Krava er innfridde med unntak for fysioterapi, tannteknikk, medisin og psykologi der resultata ligg tett oppunder krava. Departementet legg til grunn at opptakskapasiteten for ingeniørutdanningane blir haldne på minst same nivå som tidlegare, justert for studieplanendringar i 2006 for einskilde institusjonar innanfor ingeniørutdanninga. Institusjonane må primært arbeide for å ta opp flest mogleg ingeniørstudentar. Eventuell ledig kapasitet skal nyttast til andre realfags- og teknologiutdanningar. Opptaket til ingeniørutdanningane er ikkje godt nok, og opptaket i 2004 er lågare enn opptaket i både 2003 og 2002, jf. tabell 2.15 i Vedlegg 2.

Det blir, som i 2005, ikkje stilt aktivitetskrav for allmenn- og førskolelærarutdanningane i 2006. Institusjonane må primært disponere eventuell ledig kapasitet på dette området til ulike grunn­utdanningar av lærarar eller til vidareutdanning av lærarar i sentrale skolefag. Departementet vil følgj­e nøye med på rekrutteringa til grunnutdanninga av lærarar ved den einskilde institusjonen.

Aktivitetskrava for 2006–07 er endra for einskilde utdanningar i samsvar med studieplassendringane. Sjå også tabell 2.28 i Vedlegg 2.

Kompetanseutvikling av lærarar

Universitet og høgskolar har i 2004 og 2005 arbeidd aktivt for å fremme den målretta nasjonale satsinga på kompetanseutvikling av lærarar, instruktørar og skoleleiarar som følgjer av Kunnskapsløftet, jf. kap. 226. Institusjonane har på regionalt nivå inngått samarbeid og nettverk med skoleeigar og Fylkesmannen for å gi relevante, fleksible og praksisnære kompetansetilbod av høg kvalitet som er tilpassa reforma i grunnopplæringa og behov i sektoren. Utdanningsdirektoratet, KS, lærar­organisasjonane og Universitets- og høg­skolerådet ved Nasjonalt råd for lærarutdanning er sentrale partnarar i det vidare arbeidet.

For å stimulere til kvalitetsutvikling og nært samarbeid mellom skolen og lærarutdanningsmiljøa har departementet i 2005 gitt Noregs forskingsråd i oppdrag å starte arbeidet med eit fireårig yrkesretta FoU-program. Samarbeid mellom lærarutdanning og skoleeigar er ein føresetnad, og tilpassa opplæring er eit sentralt tema.

Mål: Universitet og høgskolar skal ha personal- og økonomiforvaltning som sikrar effektiv utnytting av ressursane

Gode og tenlege system for forvaltning av personal- og økonomiressursar er viktige støttefunksjonar i arbeidet til institusjonane med styrking av den faglege leiinga av forsking og utdanning som institusjonane no arbeider med.

Universiteta vart frå 1. januar 2001 omdanna til forvaltningsorgan med særskilde fullmakter og fekk unntak frå bruttoprinsippet og kontantprinsippet. Seinare har alle institusjonane i sektoren fått slike unntak. I samband med omdanninga til forvaltningsorgan med særskilde fullmakter har departementet gjennomført fleire tiltak for å utvikle økonomiforvaltninga ved institusjonane og tilpasse ho til nye prinsipp for føring av rekneskapane ved universiteta og høgskolane. Tilbakemeldingane frå Riksrevisjonen etter revisjonen av rekneskapane for 2004 syner at det enno står att både prinsipielle utfordringar og praktiske problemstillingar på dette området. Riksrevisjonen peiker på at fleire rekneskapar inneheld feil og manglar som gjer det naudsynt med omfattande rettingar. Det går også fram at institusjonane framleis har utfordringar med omsyn til grensesnittet mellom verksemd finansiert av løyvingane og verksemd finansiert av eksterne inntekter. Det er ei utfordring å dokumentere avsetningane etter krava i rekneskapsmalen og vurdere eigenkapitalen korrekt. Riksrevisjonen har ført vidare gjennomgangen av innkjøpsområdet i 2004, og finn framleis manglar på dette området. Riksrevisjonen har gjennomgått måloppnåing og resultatrapportering ved åtte institusjonar i sektoren. Riksrevisjonen finn manglar både med omsyn til omfang og dokumentasjon av rapportopplysningane. Riksrevisjonen har òg merknader til rutinane til institusjonane for kvalitetssikring av data til undervisningskomponenten i finansieringsmodellen.

Departementet har teke opp merknadene frå Riksrevisjonen både i etatsstyringsmøte med institusjonane og i hovudinstruksen om økonomforvaltninga ved institusjonane. Departementet føreset at institusjonane legg fram fullstendige, nøyaktige og pålitlege rekneskap i samsvar med god rekneskapsskikk og retningslinjene frå departementet, og etterlever dei lover og reglar som gjeld for offentleg verksemd.

Departementet har gjennom streng prioritering mellom viktige oppgåver og føremål fullfinansiert kvalitetsreforma. Vidare har det vore ein monaleg auke i løyvinga til forsking. Rekneskapa for 2004 viser at omfanget av dei midlane institusjonane set av for å dekkje framtidige forpliktingar har auka dei seinaste åra. Departementet meiner avsetjingane gjennomgåande er høge, men har ikkje grunnlag for å konkludere med at avsetjingane er gjort i strid med dei politiske føresetnader for auken i løyvingar dei siste åra. Det er viktig at løyvingane nyttast effektivt og til prioriterte opp­gåver i sektoren. Departementet føreset at institusjonane vektlegg dette og ser til at nivået på avsetjingane blir nøye vurdert. Departementet følg­jer opp nivået på avsetjingane i etatsstyringa.

Randsoneinstitusjonar

Statlege universitet og høgskolar har gjennom Kvalitetsreforma fått større fullmakter til å opprette nye selskap eller andre einingar i randsona til institusjonen, jf. forslag til vedtak IV nr. 2. Utfyllande rammer for fullmaktene til institusjonane følgjer av regelverket for eksternt finansiert verksemd ved universitet og høgskolar, jf. rundskrivet til departementet F-35-02. Kapitalinnskott skal som hovudregel dekkjast av overskottet til institusjonane på eksternt finansiert verksemd. Institusjonane har ikkje høve til å subsidiere slik verksemd av grunnløyvinga til institusjonen.

Institusjonane har nytta dei utvida fullmaktene til å opprette einingar for oppdragsforsking og selskap som tener som infrastrukturtiltak i arbeidet med kommersialisering av forskingsresultat. Departementet fører tilsyn med at institusjonane følgjer opp dei overordna krava som er sette til forvaltninga av staten sitt eigarskap. Departementet følgjer òg opp forvaltninga til institusjonane gjennom særskild rapportering til Riksrevisjonen.

Per 31. desember 2004 forvaltar departementet og institusjonar under departementet statlege eigarinteresser i 72 aksjeselskap, jf. tabell 3.1 i St.meld. nr. 3 (2004–2005). Dette er ein auke på 17 selskap frå 31. desember 2003. 15 selskap er heileigde av staten. Gjennom aksjeeige eller på annan måte har staten ved Utdannings- og forskingsdepartementet eller institusjonar under departementet per 31. desember 2004 ei dominerande rolle i 28 selskap, jf. instruks for Riksrevisjonens verksemd § 5.

Departementet har for Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Høgskolen i Bodø og Universitetet for miljø- og biovitskap trekt tilbake fullmaktene til å opprette nye selskap eller kjøpe aksjar i eksisterande selskap, sjå nærmare omtale under kap. 265, 274 og 278.

Som vist til i St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning bør universitet og høgskolar, der det ligg til rette for det, søkje samarbeid med eksisterande forskingsinstitutt framfor å etablere nye institutt. Departementet tek sikte på revisjon av regelverket for eksternt finansiert verksemd, og vil mellom anna innarbeide reglar for å støtte opp om samarbeidet mellom universitet og høgskolar og instituttsektoren.

Mål: Fagskoleutdanning skal byggje på avslutta vidaregåande opplæring og gi korte, fleksible og arbeidsmarknadsretta utdanningar

1. januar 2004 fekk NOKUT ansvar for å godkjenne fagskoleutdanning. Hovudmålet for fagskoleutdanning er å supplere studietilbodet for dei som har gjennomført vidaregåande opplæring ved å gi korte yrkesretta utdanningar. Fagskolar skal vere ein avslutande utdanning i seg sjølv. Slik kan desse studia vere eit godt alternativ til lengre studium. Prinsippet om realkompetanse er likevel viktig og skal gjelde både ved opptak og fritak innanfor fagskoleutdanning og i anna, forskningsbasert høgre utdanning. Det kan gjevast avkorting i studietid ved vidareutdanning på universitet eller høgskole på grunnlag av fagskoleutdaning når ein student kan dokumentere å ha kompetanse jamngod med deler av fagtilbodet. Universiteta og høgskolane må vurdere korleis dette kan gjerast, slik at søkjarane veit om dei vil få fritak eller kan gjennomføre eit kortare studieløp. Kriteria for godkjenning av fagskuleutdanning vart fastsette i mai 2004, og arbeidet med godkjenning av dei første fagskoletilboda starta i 2004. Det har teke tid å rettleie slik at søknadene er komplette og kvalitativt gode nok til å kunne sendast til sakkunnig vurdering. NOKUT har i løpet av perioden utarbeidd ei søkjarhandbok og arrangert søkjarseminar for å fremme felles forståing for kva ein søknad skal innehalde og korleis han skal byggjast opp for å dokumentere kvaliteten i utdanningstilbodet. Alle som i dag har godkjenning for lånekassestøtte, må i løpet av skoleåret 2006–07 søkje om rett til å gi studietilbodet dersom dei ikkje skal miste retten til støtte i Statens lånekasse for utdanning for utdanningstilboda sine. NOKUT rapporterer om stor pågang frå tilbydarar som ønskjer godkjenning til å gi studietilbod etter fagskolelova, og per juli 2005 er det fire utdanningar som har fått godkjenning. NOKUT fekk auke i løyvinga i 2005 mellom anna fordi dei har fått ansvaret for godkjenninga av fagskoleutdanninga, sjå nærmare omtale under kap. 281. Departementet foreslår òg å styrkje budsjettet til NOKUT i forslag til statsbudsjett for 2006, sjå nærmare omtale under kap. 281.