2 Generelt om konvensjonen

Den overordnede målsetningen til konvensjonen er at partene skal samarbeide om å holde bestandene av tunfisk og tunfisklignende arter i Atlanterhavet på nivåer som kan gi bærekraftig forvaltning. Konvensjonsområdet er alle Atlanterhavsfarvann, herunder tilstøtende havområder, så som Middelhavet og Mexicogolfen. Konvensjonsområdet omfatter også den økonomiske sonen til kyststatene i området.

I Atlanterhavet drives det fiske på omtrent 30 typer tunfisk og lignende arter. Utbredelsen av de fleste av disse er begrenset til tropiske og subtropiske strøk, og kun østatlantisk makrellstørje finnes i norske havområder. Makrellstørjas totale utbredelse i Nord-Atlanteren antas å være fra Kapp Verde til Norge i øst, og fra Brasils kyst til Newfoundland på vestsiden av Atlanteren. Man regner med at det eksisterer to bestander og at disse deler seg ved 45. lengdegrad vest. I Nord-Atlanteren er det rundt 20 land som fisker tunfisk, hvorav de betydeligste er EU-landene Frankrike, Italia og Spania, samt Tyrkia og Japan. Den klart største delen av fangsten går til det japanske markedet.

ICCAT har en relativt komplisert styringsstruktur. I tillegg til selve kommisjonen, som er den endelige beslutningstaker og som består av alle medlemmene, er det flere underordnede organ som har ulike sammensetninger. Det er blant annet nedsatt fire paneler, hvor arbeidsdelingen mellom dem tar utgangspunkt i arter, bestandstype og havområde. Det panelet som dekker den østatlantiske makrellstørjebestanden, er av særlig interesse for Norge.

I tillegg til panelene finnes flere underordnede komiteer: Komiteen for økonomi og administrasjon har en veiledende funksjon vedrørende styresett, økonomi, møtevirksomhet og utgivelser på vegne av kommisjonen. Vernekomiteen overvåker fangsten til stater som ikke er tilsluttet konvensjonen. Kontrollkomiteen kontrollerer hvorvidt avtalepartene oppfyller sine forpliktelser, og forskningskomiteen har hovedansvar for all forskning og bestandsundersøkelser. I tillegg arbeider et større antall underkomiteer under de stående komiteene, samt at det eksisterer egne arbeidsgrupper.

ICCAT har vedtatt en rekke reguleringer og utarbeidet en mengde vitenskapelige undersøkelser siden den ble etablert. Kommisjonen har blant annet vedtatt flere reguleringer for å oppnå bedre ressurskontroll, og for å bekjempe IUU-fiske (illegal, unregulated and unreported fishing). IUU-fiske er globalt sett en viktig utfordring. FAO har vedtatt en internasjonal handlingsplan for å bekjempe IUU-fiske. Handlingsplanen åpner blant annet for bruk av svartelisting av fartøy som har vært engasjert i IUU-fiske, og forbud mot omsetning av fangster som er tatt på ulovlig vis. Denne planen gjennomføres nå på nasjonalt nivå og gjennom tiltak i de regionale fiskeriorganisasjonene. Blant tiltak som hittil er iverksatt på regionalt nivå kan spesielt nevnes landingsnektelse, satellittsporing av fiskefartøyer, fangstsertifisering og svartelisting av fartøy som har vært engasjert i IUU-fiske.

For å oppnå bedre ressurskontroll har ICCAT nylig vedtatt å etablerte en positiv liste («white list») over fartøy som skal få tillatelse til å fiske og lande tunfisk innenfor konvensjonsområdet. Målet med dette systemet er å forsikre at parter til ICCAT utøver den nødvendige kontroll med deres egen flåte og forhindrer at fartøy under deres flagg deltar i IUU-fiske. I tillegg er det etablert en negativ liste, en såkalt «svarteliste». Denne listen skal inneholde fartøy med ikkeparters flagg som er koblet til IUU-fiske.

Effekten av systemet blir imidlertid noe redusert ved konstant skifte av flagg og omregistrering av fartøy på listen. Bruk av såkalt bekvemmelighetsflagg undergraver ICCATs arbeid for bærekraftig forvaltning av bestandene i konvensjonsområdet, samt at det fører til overfiske på det åpne hav. I henhold til FNs havrettskonvensjon har en flaggstat full jurisdiksjon over fartøy på det åpne hav som seiler under dets flagg. Det er flaggstatens ansvar å håndheve internasjonal rett på det åpne hav, i tillegg til regelverket som forvaltes av regionale fiskeriorganisasjoner. En del land har etablert det som kalles «åpne register», det vil si at det ikke er noe reell forbindelse mellom flaggstat og eier av fartøy. Dette benevnes ofte som bruk av bekvemmelighetsflagg. Slike flagg utgjør et stort og spesielt problem i fiskerisammenheng, fordi slike land ikke tar ansvar i forhold til reglene nevnt overfor. Slike land har ikke ratifisert FN-avtalen om fiske på det åpne hav og er heller ikke medlemmer i relevante regionale fiskeriorganisasjoner. De er derfor ikke bundet av regelverket som er vedtatt av disse organisasjonene. Dette gjør at mange fartøyeiere «kjøper seg» bekvemmelighetsflagg som medfører at fartøyet kan fiske på det åpne hav, gjerne i strid med etablerte regler for bevaring av fiskeriressursene.

Ordningene med fartøylister utgjør likevel en basis for ICCAT til å kunne utøve handelsrestriksjoner mot stater som har fartøy som er engasjert i IUU-fiske. Systemet med handelsrestriksjoner som er utarbeidet i ICCAT innebærer bruk av sanksjoner både mot ikkeparter og parter som er involvert i IUU-fiske. ICCAT var for øvrig den første regionale fiskeriorganisasjon som tok i bruk handelsrestriksjoner mot ikkeparter involvert i IUU-fiske. Handelsrestriksjonene innebærer at det gjennomføres importforbud av alle tunfiskprodukter fra det aktuelle land som har tillatt registrering under deres flagg av fartøy som bryter ICCATs regelverk.