4 Vurdering

Makrellstørja har et vandringsmønster som gjør at den både er innom flere økonomiske soner og det åpne hav. I norske farvann ble det fisket betydelig mengder makrellstørje i 1950- og 60 årene, deretter var fangsten marginal, og stoppet helt opp i 1986, da fisken forsvant fra norske farvann. I 1998 ble makrellstørje igjen observert, og det ble da innført generelt forbud mot å fiske etter makrellstørje i norske farvann. Det ble imidlertid åpnet opp for begrenset forsøksfiske med størjenot. Bakgrunnen for at det ble igangsatt forsøksfiske var meldinger om akseptable fangster ved Island. I 1998 ble det fanget 5.850 kg i norske farvann, etter dette har det ikke vært meldt om større fangster. Det er imidlertid interesse for dette fisket i næringen. Prisen på makrellstørje er høy for fisk av god kvalitet, og fisket kan derfor være lønnsomt selv med relativt små fangster.

For at Norge i henhold til internasjonal havrett skal kunne fiske etter makrellstørje må Norge bli part i eller samarbeide med ICCAT. FNs havrettskonvensjon av 1982 gir kyststatene suverene rettigheter til ressursutnyttelse i egen økonomisk sone, men slår samtidig fast en samarbeidsplikt for forvaltningen av bestander som finnes innenfor to eller flere staters økonomiske soner eller i den økonomiske sone og på det åpne hav. FN-avtalen om fiske på det åpne hav av 4. desember 1995 (trådte i kraft i desember 2001) er ratifisert av Norge og nedfeller også en plikt for statene til regionalt samarbeid om fiskeriforvaltningen. Slikt regionalt samarbeid forutsetter etablering av en regional fiskeriforvaltningsorganisasjon. Videre heter det at bare stater som er part i en organisasjon eller som samtykker i å anvende de bevarings- og forvaltningstiltak som er fastsatt av en slik organisasjon, skal ha adgang til de fiskeressursene som disse tiltak gjelder for.

Det er nødvendig å være part i ICCAT når fremtidige drøftinger om omfordeling av kvoter finner sted i kommisjonen. ICCAT var lenge dominert av fjernfiskestatenes (altså stater som ikke er kystater til bestanden) interesser, og opererte med kvotetildelingskriterier basert på historisk fiske, uten å ta hensyn til kyststatenes rettigheter, i motsetning til grunnleggende prinsipper i FN-avtalen om fiske på det åpne hav. Fra norsk side så en seg derfor ikke tjent med å være part. Norge har imidlertid ved flere anledninger gitt uttrykk for at dersom kvotetildelingskriteriene ble endret, ville norsk deltakelse bli vurdert. ICCAT har for øvrig også flere ganger etterlyst en avklaring av Norges forhold til kommisjonen. Kvotetildelingskriteriene er nå endret slik at det også tas hensyn til kyststatenes rettigheter i henhold til sonetilhørighetsprinsippet som er nedfelt i FN-avtalen om fiske på det åpne hav. Sonetilhørighetsprinsippet sikrer at de stater som beviselig har tunfisk i sine farvann under nasjonal jurisdiksjon også, med den modifikasjon vedrørende samarbeidsplikten som er nedfelt i Havrettskonvensjonen artikkel 63, vil kunne utnytte disse ressursene i henhold til konvensjonens artikkel 56.

En annen viktig grunn til at Norge bør tiltre ICCAT-konvensjonen er at Norge prinsipielt er en sterk tilhenger av regionalt samarbeid om forvaltning av felles fiskeriressurser, og deltar aktivt i fiskeriorganisasjoner som Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon (NAFO) og Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC). Det er nødvendig med et sterkt norsk engasjement i prosessene der internasjonale rammebetingelser for forvaltningen av havområder og naturressurser fastlegges. Det er en overordnet norsk målsetting å bidra til at regionale ordninger knyttet til fiske i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon i størst mulig grad er forenlige med prinsippene i FN-avtalen om fiske på det åpne hav. Norsk deltakelse i ICCAT kan både gi innsyn i og påvirkningsmuligheter i forhold til statspraksis på dette området. Indirekte kan dette derfor også legge forholdene til rette for å øve innflytelse på den generelle rettsutvikling, særlig i tilknytning til fortolkninger av betydning for FN-avtalens fremtidige forståelse. ICCAT er på mange måter en sentral organisasjon når det gjelder utvikling av internasjonal havrett og praksis, og diskusjoner i ICCAT har vist seg å ha innflytelse på dagsorden i andre fora. I tillegg vil ICCAT også være en arena hvor Norge kan bygge allianser med andre nasjoner.