3 Nærmere om de enkelte bestemmelser i rammeavtalen

Rammeavtalen er inndelt i 6 kapitler og har 6 vedlegg. Kapittel 1 inneholder de generelle bestemmelser som i hovedsak gjelder for de etterfølgende operative kapitler, som er kapittel 2 om konstruksjon og drift av og adgang til rørledninger, kapittel 3 om felles utnyttelse av grenseoverskridende reservoarer og kapittel 4 om bruk av infrastruktur over delelinjen. Kapittel 5 har regler for løsning av tvister mellom de to regjeringer vedrørende forståelsen eller anvendelsen av bestemmelser i rammeavtalen. Sluttbestemmelsene i kapittel 6 fastsetter betingelsene for endring og opphør av rammeavtalen, forholdet til tidligere inngåtte traktater og tidspunktet for når rammeavtalen trer i kraft.

Fortalen viser til traktater og konvensjoner som ligger til grunn for rammeavtalen og har inntatt en del prinsipper som avtalen skal bygge på. Det fremgår av fortalen at de ordninger som er inngått for rørledninger kan avvike fra det som følger av folkeretten og at en aksept av disse i så fall ikke skal kunne påberopes av den annen part ved inngåelse av senere avtaler.

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1.1 angir virkeområdet for rammeavtalen. I utgangspunktet gjelder avtalen for alle samarbeidsprosjekter som involverer aktiviteter på begge sider av grenselinjen. Det følger imidlertid av artikkel 6.2 at den ikke berører den videre anvendelse av allerede inngåtte petroleums­overenskomster. Artikkel 6.2 viser imidlertid til to artikler som også skal gjelde for prosjekter som vil bli regulert av disse. Den ene er artikkel 1.10 om utveksling av informasjon. Den andre er artikkel 2.6 som gjelder utganger og tariffer i adgangsregimet i forbindelse med den første tørrgassforbindelsen mellom norsk og britisk infrastruktur offshore. En slik tørrgassforbindelse vil for øvrig bli dekket av rammeavtalen av 1998.

Artikkel 1.2 inneholder definisjoner.

I artikkel 1.3 fastslås at ingen av partene ved denne avtale fraskriver seg noen av de grunnleggende rettigheter de har i henhold til folkeretten. Ett av disse fremheves i punkt 2 , partenes jurisdiksjon over egne sokkelinstallasjoner. Begrepet «installasjon» 1 omfatter ikke rørledninger. Fellesuttrykket for installasjoner og rørledninger er «infrastruktur». Punkt 2 sier således ikke noe om jurisdiksjonskompetansen for rørledninger.

Artikkel 1.4 fastsetter generelle regler for de tillatelser og godkjennelser som den enkelte regjering gir for grensekryssende prosjekter i henhold til sin lovgivning. De to regjeringer forplikter seg til å gjøre sitt beste for å bidra til at slike prosjekter kan gjennomføres. I de tilfeller et prosjekt krever tillatelse eller godkjennelse fra begge parter skal partene rådføre seg med hverandre for å sikre at tillatelsene eller godkjennelsene ikke er motstridende. Slike tillatelser eller godkjennelser skal i utgangspunktet gis samtidig. Hver av partene er forpliktet til å konsultere den annen part før den foretar visse disposisjoner som kan påvirke de rettigheter som den annen regjerings rettighetshavere har fått i henhold til tillatelse eller godkjennelse.

Artikkel 1.5 oppstiller prinsipper for ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet. Punkt 1 er kun en presisering av hva som ellers følger av avtalen. Etter punkt 2 forplikter partene seg til, i den grad det er mulig, å legge til rette for innføring av felles regler og krav vedrørende helse, miljø og sikkerhet for å lette grensekryssende prosjekter, og i alle tilfelle søke å sikre at regler og krav er kompatible. I punkt 3 understrekes konsultasjonsplikten i de tilfeller et anlegg på en stats kontinentalsokkel brukes i utnyttelsen av et reservoar på den annen stats sokkel. Etter punkt 4 er de to regjeringer forpliktet til hver for seg eller i fellesskap å gjøre det de kan for å unngå at virksomheten i forbindelse med grensekryssende prosjekter volder skade. Det er etter punkt 5 forutsatt at de ansvarlige underliggende etater samarbeider om gjennomføringen av de aktuelle tiltak.

Artikkel 1.6 har bestemmelser om inspeksjon og inspektørers adgang til relevant informasjon og fysisk adgang til anlegg og utstyr for å kunne ivareta sine oppgaver innenfor helse, miljø og sikkerhet. Det er pålagt de to staters ansvarlige myndigheter i fellesskap å fastsette prosedyrene for dette. Inspektørene fra de to stater er etter punkt 2 pålagt å samarbeide i kontrollen med at operatører, rettighetshavere og andre ansvarlige overholder gjeldende regler. Etter punkt 3 må en regjerings inspektør som oppdager en faresituasjon eller uregelmessigheter knyttet til en installasjon under myndighetsområdet til den annen regjerings inspektør, henvende seg til denne. Han kan da rette en henstilling til denne om å iverksette de nødvendige tiltak. Dersom henstillingen ikke blir fulgt opp, skal de to regjeringer underrettes. Etter punkt 4 kan en regjerings inspektør i gitte situasjoner beordre umiddelbar stans i virksomheten uten først å ha konsultert den annen regjerings inspektør. Det er da førstnevnte inspektørs plikt å underrette de to regjeringer om tiltaket og begrunnelsen for det. De to regjeringer skal dernest søke å komme til enighet om hvilke tiltak som må iverksettes før virksomheten kan gjenopptas.

Artikkel 1.7 fastslår at målesystem som inngår i et grensekryssende prosjekt skal godkjennes av begge regjeringer. Dette innebærer at godkjennelsene må koordineres i overensstemmelse med artikkel 1.4. Målesystem, spesielt de for fiskalmåling, er tradisjonelt omfattende og kostbare. Det er derfor i punkt 2 fastslått at det ved fastsettelsen av kravene til målesystem skal tas særlig hensyn til de økonomiske konsekvenser for det aktuelle prosjekt. Etter punkt 3 skal de to staters ansvarlige myndigheter avtale nærmere hvorledes inspeksjon av målesystem skal gjennomføres.

Etter artikkel 1.8 skal de to staters ansvarlige myndigheter bli enige om hensiktsmessige felles tiltak for å beskytte installasjoner og rørledninger mot fysisk skade.

Etter artikkel 1.9 har den enkelte regjering rett til å iverksette tiltak på egen hånd dersom det har oppstått en nasjonal eller internasjonal krisesituasjon. Det må forutsettes at det da ikke har vært tid til å gjennomføre konsultasjon før tiltaket iverksettes. Det oppstilles imidlertid en plikt for partene til snarest mulig etter at en krisesituasjon er oppstått å søke å komme til enighet om hvorledes den skal håndteres.

Etter artikkel 1.10punkt 1 påtar partene seg å sikre utveksling av relevant informasjon. I punkt 2 påpekes behovet for økt informasjonsflyt mellom myndigheter og systemoperatører. Etter punkt 3 kan hver av partene kreve at en operatør fremlegger informasjon om planlagt eller aktuell produksjon som skal transporteres gjennom infrastruktur på dennes kontinentalsokkel eller territorium, uten at den annen regjering kan legge hindringer i veien for dette.

Artikkel 1.11 fastslår at inntekter, formue og formuesgevinster skattlegges i overensstemmelse med partenes nasjonale lovgivning og gjeldende dobbeltbeskatningsavtaler.

Etter artikkel 1.12punkt 1 pålegges partene å legge forholdene til rette for bruk av ledig kapasitet i eksisterende infrastruktur, ettersom slik bruk vil kunne føre til store økonomiske besparelser både for dem som trenger kapasiteten og for dem som kan gjøre den tilgjengelig. I punkt 2 er den britiske regjering sikret at bruk av ledig kapasitet i det britiske rørledningssystemet undergis en seriøs vurdering som alternativ til legging av nytt tørrgassrør til Storbritannia (i tillegg til Langeled Syd). De to regjeringer skal rådføre seg med hverandre for å påse at beslutningsprosessen har vært åpen og transparent og at den beste økonomiske løsning er blitt valgt. Det er i vedlegg A til rammeavtalen inntatt en relativt detaljert arbeidsprosess som i hovedsak skal følges ved fastsettelse av kapasitetsbehov, ledig kapasitet og valg av beste løsning.

I artikkel 1.13 er foreskrevet hvilke tiltak som skal iverksettes dersom en tillatelse eller godkjennelse er i ferd med å utløpe. I utgangspunktet skal tillatelsen eller godkjennelsen forlenges. Dersom dette ikke er aktuelt, skal den ansvarlige regjering søke å finne en hensiktsmessig løsning i samråd med den annen regjering.

Artikkel 1.14 angir fremgangsmåten ved beslutning om disponering av infrastruktur når denne tas endelig ut av bruk. I punkt 1 fastslås at kyststaten har beslutningsmyndighet i spørsmål om disponering av installasjoner på sin sokkel, liksom i territoriet. Kyststaten skal imidlertid når det gjelder installasjoner tilknyttet et grensekryssende prosjekt, gjennomføre konsultasjoner med den annen part med sikte på å komme til enighet om disponeringsløsning og de betingelser som stilles for godkjennelse av disponeringsplanen. Det kreves enighet mellom de to regjeringer om når nedstegningen skal skje.

Det følger av punkt 2 at begge regjeringer skal være enige om tidsplanen for den endelige disponering av en grensekryssende rørledning og at de skal søke å komme til enighet om disponeringsløsningen og fastsettelsen av betingelser. Bestemmelsen fastslår imidlertid ikke hvem som skal fatte vedtak. Dette må derfor besluttes i forbindelse med godkjennelsen av det enkelte rørledningsprosjekt. Dette er bestemt i punkt 2.c for Langeled Syds vedkommende, idet disponeringsplanen skal godkjennes av begge regjeringer. Slike godkjennelser skal gis i overensstemmelse med artikkel 1.4.

Punktene 3 og 4 setter krav til disponeringsplanens innhold og angir hvilke forhold regjeringene skal vurdere når de tar stilling til disponeringsplanen. Punkt 5 sikrer den som har fremlagt planen (operatør, rettighetshaver og/eller eier) en rett til å uttale seg før det kreves endringer i planen eller fastsettes vilkår for godkjennelsen. Punktene 6 og 7 pålegger myndighetene å fatte beslutning uten unødige forsinkelser, å påse at planen blir gjennomført som bestemt og å gi rette vedkommende begrunnelsen for en eventuell avvisning av planen og en frist for innlevering av en ny plan.

Artikkel 1.15 oppretter et såkalt Rammeverksforum for det formål å lette gjennomføringen av avtalen. Rammeverksforumet skal være et forum for bilaterale konsultasjoner, utveksling av informasjon og løsninger av tvister uten å måtte gjøre bruk av tvisteløsningsmekanismen beskrevet i kapittel 5. Rammeverksforumet skal bestå av representanter for de to regjeringer. Andre kan innkalles når det finnes hensiktsmessig. Rammeverksforumet skal i utgangspunktet møtes to ganger årlig.

Kapittel 2. Konstruksjon og drift av og adgang til rørledninger

Etter artikkel 2.1 er det en forutsetning for rammeavtalens anvendelse at de to regjeringer er enige om at en grensekryssende rørledning skal bygges og drives. De to regjeringer er da pliktige til å gi de tillatelser og/eller godkjennelser som følger av deres nasjonale lovgivning. Dersom en tillatelse eller godkjennelse skal gis av begge regjeringer, må disse koordineres i henhold til artikkel 1.4. Dersom en tillatelse eller godkjennelse bare skal gis av en av regjeringene, plikter denne å konsultere den annen regjering før tillatelsen eller godkjennelsen gis.

Artikkel 2.2 gjelder rørledning for transport av olje eller gass som er utvunnet fra begge sider av et grenseoverskridende reservoar og hvor begge staters rettighetshavere til reservoaret også har eierinteresser i rørledningen. Det dreier seg således om en dedikert og felles eid rørledning for felles transport av produksjon fra feltet. Bestemmelsen gjelder her også for rørledning som ikke krysser delelinjen. Rettighetshaverne skal fremlegge for de to regjeringer til godkjennelse en avtale som fastsetter eierfordelingen og partenes rettigheter og plikter knyttet til bygging og drift av rørledningen. Godkjennelsen av avtalen skal være i overensstemmelse med artikkel 1.4.

Artikkel 2.3 fastslår at regjeringene skal være enige om utpeking og eventuelt bytte av operatør for en grensekryssende rørledning.

Artiklene 2.4 – 2.7 har relativt detaljerte regler om tredjemanns rett til ledig kapasitet i grensekryssende rørledninger og de vilkår og betingelser, herunder inngangs- og utgangstariffer, som skal gjelde for slik adgang. Bestemmelsene er supplert med vedlegg A, B og C til rammeavtalen.

Artikkel 2.4 fastslår i punkt 1 at vilkår og betingelser for tredjemanns rett til ledig kapasitet i grensekryssende rørledninger skal være i samsvar med gjeldende EU-lovgivning, herunder om rimelighet, ikke-diskriminering, transparens og åpen tilgang. Det følger av punkt 2 at adgang til en rørledning også skal gjelde adgang til kapasitet på anlegg som er knyttet til adgangen til kapasiteten i rørledningen. Punkt 3 fastslår at de økonomiske betingelser som fastsettes for adgang til grensekryssende rørledninger skal være slik at de fremmer optimal bruk av eksisterende rørledninger og ikke hindrer muligheter for alternativ bruk av det transportsystem som allerede er etablert. Etter punkt 4 skal regjeringene konsultere hverandre før det gjennomføres endringer i en stats regler om adgang til ledig rørledningskapasitet, dersom det kan få konsekvenser for den annen stats kommersielle parter. Etter punkt 5 kan regjeringene beslutte at en stats adgangsregime for en rørledning på statens sokkel også skal gjelde for den delen av rørledningen som befinner seg på den annen stats sokkel. Dette er i henhold til punkt 6 avtalt for Langeled Syd.

Artiklene 2.5 og 2.6 gjelder kun for et regulert adgangsregime, i motsetning til et forhandlet adgangsregime. I et regulert regime fastsettes innganger og utganger for tredjeparts gasstrøm i eksisterende rørledning eller rørledningssystem og de økonomiske vilkår for tilknytningen og bruken av den ledige kapasitet, herunder inngangstariffer og utgangstariffer, av den regulerende myndighet i form av lov og/eller forskrift. I et forhandlet regime fastsettes dette ved avtale mellom operatør eller eier og bruker. Ved inngåelsen av rammeavtalen er det bare Norge som har innført et regulert regime.

Artikkel 2.5 gjelder i henhold til punkt 1 for Langeled Syd, nærmere bestemt for fastsettelse av innganger til denne rørledningen for tilknytning av rørledninger som transporterer gass produsert fra den britiske kontinentalsokkel for videretransport gjennom Langeled Syd til Storbritannia, og for inngangstariffer for dette. Artikkelen gjelder også for tilknytning av rørledning som transporterer britisk andel av gassen fra et grenseoverskridende reservoar. Etter punkt 2 skal slike innganger og tariffer fastsettes i henhold til enighet mellom de to regjeringer. Inngangstariffer skal normalt settes til null. Det kan imidlertid fastsettes en positiv eller negativ tariff dersom den nye strømmen bidrar til å øke eller minske den totale gjennomstrømmingskapasiteten i rørledningen. Det kan også fastsettes en tariff dersom tilkoplingen ikke er betalt av bruk­eren. Punkt 3 pålegger de to regjeringer å gi kommersielle parter relevant informasjon om fastsettelse av nye inngangstariffer når de blir bedt om det. Det fremgår av punkt 4 at de to regjeringer kan bli enige om at det som her er bestemt om fastsettelse av innganger og inngangstariffer for Langeled Syd også skal gjelde for andre grensekryssende rørledninger.

Artikkel 2.6 gjelder, som det fremgår av punkt 1 , fastsettelse av regulerte utganger og utgangstariffer offshore ved etablering av den første tørrgassforbindelsen mellom norsk og britisk infrastruktur. Det vil for alle praktiske formål si en rørledning for transport av tørrgass produsert på norsk sokkel til infrastruktur på britisk sokkel for videretransport i det britiske rørledningssystemet. En slik rørledning vil være regulert av rammeavtalen av 1998 om tilknytningsrørledninger. Artikkelen vil således være et supplement til den. Slike utganger og utgangstariffer skal etter punkt 2 fastsettes av den norske regjering. Fastsettelsen skal skje etter nærmere regler fastsatt i vedlegg B til rammeavtalen og etter konsultasjon med den britiske regjering. Etter punkt 3 skal den norske regjering gi den britiske regjering tilstrekkelig informasjon om beslutningsprosessen slik at den kan forsikre seg om at tariffastsettelsen har skjedd i henhold til de vedtatte prinsipper. Det følger av punkt 4 at de to regjeringer kan bli enige om at denne artikkel også skal gjelde for andre grensekryssende rørledninger.

Artikkel 2.7 har regler om tvisteløsning ved konflikt mellom eier eller operatør på den ene side og skiper (transportør) på den annen om håndhevelsen av adgangsregimet for tilknytning av en britisk rørledning til Langeled Syd, om fastsettelse av tariff i forbindelse med tilknytning av den første tørrgassforbindelsen til en britisk offshore rørledning eller om håndhevelsen av adgangsregimet for tilknytning til en annen grensekryssende rørledning i den utstrekning de to regjeringer er enige om det. Etter punkt 2 skal en tvist om adgang for britisk gass til Langeled Syd løses av de to regjeringer i fellesskap. Prinsippene som legges til grunn skal være transparente og ikke-diskriminerende og regjeringenes beslutning skal være bindende for alle involverte parter. Etter punkt 3 skal en tvist om fastsettelse av tariffen til den britiske rørledningen avgjøres av den britiske regjering i overensstemmelse med de nærmere bestemmelser inntatt i vedlegg C til rammeavtalen og etter full konsultasjon med den norske regjering. Den informasjon som den britiske regjering plikter å gi den norske skal være tilstrekkelig til å fastslå at prinsippene i vedlegg C er ivaretatt. Det følger av vedlegget at tariffen skal kompensere eieren for relevante direkte og indirekte kostnader og driftsutgifter.

Kapittel 3. Felles utnyttelse av grenseoverskridende reservoarer som en enhet

Etter artikkel 3.1 er det en forutsetning for rammeavtalens anvendelse at de to regjeringer, etter konsultasjon med rettighetshaverne, er enige om at et petroleumsreservoar er et grenseoverskridende reservoar som bør utnyttes. Reservoaret skal da utnyttes av de to staters rettighetshavere som en enhet, med mindre de to regjeringer bestemmer noe annet. De to regjeringer kan for eksempel bli enige om at utnyttelsen skal skje alene i henhold til en av statenes lovgivning så lenge ressursene av tekniske og/eller økonomiske årsaker bare kan utvinnes fra den delen av reservoaret som ligger på den ene siden av delelinjen. De to regjeringer skal i henhold til punkt 2 gi de tillatelser og/eller godkjennelser som følger av deres nasjonale lovgivning. Der det kreves tillatelse eller godkjenning av begge regjeringer, må disse koordineres i henhold til artikkel 1.4. Dersom et grenseoverskridende reservoar skal utnyttes som en enhet ved bruk av et vertsanlegg, skal de to regjeringer, i henhold til punkt 3 , bli enige om hvorledes reservoaret best kan utnyttes. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med godkjennelsen av en utbyggingsplan omhandlet i artikkel 3.9 punkt 2 .

Etter artikkel 3.2 skal de to regjeringer sørge for at deres respektive rettighetshavere fremlegger til godkjennelse en avtale rettighetshaverne imellom om utnyttelsen av det grenseoverskridende reservoar. Godkjennelsen skal gis i overensstemmelse med artikkel 1.4. Regjeringene har en frist på 60 dager fra avtalen blir fremlagt og til godkjennelsen skal gis, med mindre en av regjeringene innen fristen har gitt varsel om at de trenger lengre tid.

Det følger av artikkel 3.3 at rettighetshaverne skal innta i avtalen omtalt i foregående artikkel en angivelse av grensene for reservoaret som skal utnyttes som en enhet. Avtalen skal videre inneholde forslag til fastsettelse av reservoarets geografiske og geologiske egenskaper, de samlede reserver og fordelingen av reserver mellom rettighetshaverne på hver side av grenselinjen. Det skal i avtalen tas stilling til hvorvidt det skal etableres prosedyrer for revisjon av de forhold som her er nevnt, eller om disse skal fastsettes en gang for alle. Avtalen skal også innta prosedyreregler for løsninger av tvister mellom rettighetshaverne i disse spørsmål.

Artikkel 3.4 har bestemmelser om fremgangsmåten dersom en av regjeringene ikke kan godkjenne noen av de forhold som er nevnt i foregående artikkel. Dersom spørsmålet ikke kan løses gjennom konsultasjoner mellom myndigheter og selskaper innen den satte frist, skal de to regjeringer utpeke en ekspert i overensstemmelse med nærmere prosedyrer fastsatt i vedlegg D til rammeavtalen.

Artiklene 3.5 og 3.6 gjelder dersom det etter at regjeringene har godkjent rettighetshavernes avtale om utnyttelse av et grensekryssende reservoar i henhold til artikkel 3.2, oppdages at reservoaret strekker seg inn i et område som en annen part har utvinningstillatelse til eller som ikke er belagt med en slik tillatelse. I førstnevnte tilfelle skal de to regjeringer, i henhold til artikkel 3.5 punkt 1 , pålegge sine aktuelle rettighetshavere innen en gitt frist å komme til enighet om hvorledes petroleumen i området skal utnyttes effektivt. Slik avtale vil normalt inngås som en rettighetshaveravtale og skal da følge reglene i artikkel 3.2. Dersom avtalen gis en annen form er den likevel gjenstand for de to regjeringers godkjennelse. Godkjennelsen skal gis i overensstemmelse med artikkel 1.4. I sistnevnte tilfelle skal den aktuelle regjering, i henhold til artikkel 3.6 punkt 1 , tilby området for tildeling. Dersom en utvinningstillatelse gis skal de to regjeringer forholde seg som beskrevet ovenfor og de samme regler skal gjelde for den avtale som rettighetshaverne inngår. Dersom en avtale som nevnt ikke er inngått innen fristen, skal de to regjeringer i fellesskap bestemme hvilke tiltak som skal iverksettes. Det samme gjelder i henhold til artikkel 3.6 punkt 3 , dersom det ikke er gitt en utvinningstillatelse.

Etter artikkel 3.7 skal de to regjeringers aktuelle rettighetshavere utpeke en operatør som skal forestå den felles virksomhet. En slik fellesoperatør, og bytte av operatør er gjenstand for de to regjeringers forhåndsgodkjennelse.

Etter a rtikkel 3.8 plikter de to regjeringer, med mindre noe annet følger av den nasjonale lovgivning, å gi de nødvendige tillatelser til boring av avgrensningsbrønner for å fastsette utstrekningen av et grenseoverskridende reservoar.

Etter artikkel 3.9 skal fellesoperatøren fremlegge en utbyggingsplan for utnyttelsen av et grenseoverskridende reservoar og for transport av den petroleum som produseres. Planen og senere endringer i denne er gjenstand for de to regjeringers godkjennelse i overensstemmelse med artikkel 1.4. Dersom reservoaret skal produseres eller produksjonen prosesseres ved bruk av en installasjon som er plassert utenfor fellesområdet, skal utbyggingsplanen også omfatte bruken av og tilpasningene som må foretas på denne.

Etter artikkel 3.10 skal ikke en regjering, med mindre annet er avtalt, tillate at produksjonen fra et grenseoverskridende reservoar igangsettes før begge regjeringene har gitt de nødvendige tillatelser eller godkjennelser.

Artikkel 3.11 gjelder bruk av en installasjon plassert i fellesområdet for utvinning av et grenseoverskridende reservoar til leting etter eller utvinning av et annet petroleumsreservoar som befinner seg utenfor fellesområdet. Dersom en slik bruk gjør det nødvendig med endringer i utbyggingsplanen omhandlet i artikkel 3.9, er disse gjenstand for regjeringenes godkjennelse. Slik bruk skal normalt ikke godkjennes dersom den vil få uheldige innvirkninger på utnyttelsen av det grenseoverskridende reservoaret.

Etter artikkel 3.12 skal de to regjeringer komme til enighet om når produksjonen fra et grenseoverskridende reservoar skal avsluttes. Når det gjelder disponering av infrastruktur som er gått endelig ut av bruk, vises til artikkel 1.14 og kommentarene til bestemmelsen.

Kapittel 4. Prosjekt som gjør bruk av vertsanlegg

Vertsanlegg er i utgangspunktet en installasjon for leting etter eller utvinning av et reservoar på den ene siden av grenselinjen og som benyttes til leting eller utvinning av et reservoar på den annen side av grenselinjen. Det omfatter imidlertid også en installasjon på et fellesområde som betjener et reservoar utenfor fellesområdet og en installasjon utenfor fellesområdet som betjener et reservoar innenfor fellesområdet (grenseoverskridende reservoar). Det vises her til definisjonen av et vertsanlegg.

Etter artikkel 4.1 skal de to regjeringer gi de tillatelser eller godkjennelser som kreves i henhold til deres nasjonale lovgivning, dersom de to regjeringer og de respektive rettighetshavere er enige om at et reservoar skal utnyttes ved å gjøre bruk av et vertsanlegg.

Etter artikkel 4.2 skal rettighetshaverne fremlegge for de to regjeringer til godkjennelse en utbyggingsplan eller endring av en eksisterende utbyggingsplan, med mindre dette er gjort i medhold av artiklene 3.9 eller 3.11.

Artikkel 4.3 foreskriver hvilken regjering som har beslutningsmyndighet i spørsmål knyttet til bruk av et vertsanlegg. Det som her er bestemt gjelder ikke dersom noe annet følger av bestemmelsene i kapittel 3. Det følger av artikkelen at det er den regjering på hvis side av grenselinjen et vertsanlegg er plassert som skal ta beslutninger for så vidt angår installasjonen, og at det er regjeringen på hvis side av grenselinjen reservoaret befinner seg som skal ta beslutninger for så vidt angår reservoaret. Begge regjeringer er forpliktet til å ta sine beslutninger i nær konsultasjon med den annen regjering og å ta rimelig hensyn til de forhold som anføres.

I artikkel 4.4 fastslås at operatøren for vertsanlegget og operatøren for reservoaret skal utpekes av den regjering på hvis side henholdsvis vertsanlegget eller reservoaret befinner seg, etter konsultasjon med den annen regjering. Dersom reservoaret er grenseoverskridende, skal en felles operatør utpekes i henhold til artikkel 3.7.

Kapittel 5. Tvisteløsning

Kapittelet gjelder løsning av tvister mellom de to parter dersom ikke annet er avtalt eller tvisten gjelder forhold som skal løses av en ekspert i henhold til artikkel 3.4. Gjenstand for tvisteløsning etter dette kapittel er uenighet om forståelsen av rammeavtalen eller anvendelsen av den. Avgjørelsen av en tvist skal tas av et meklingsråd. Hver av partene kan kreve at en tvist fremlegges for meklingsrådet. Meklingsrådet skal bestå av fem medlemmer hvorav de to regjeringer utpeker to hver. Disse fire utpeker det femte medlem som skal være nøytralt og opptre som formann. Dersom et medlem ikke er utpekt innen den fastsatte fristen, kan denne anmodes oppnevnt av presidenten for Den internasjonale domstol. Meklingsrådet skal ha tilgang til all relevant informasjon og kan foreta konsultasjoner. Meklingsrådets beslutning skal tas ved simpelt flertall og er bindende for de to regjeringer.

Etter artikkel 5punkt 2 kan en regjering be meklingsrådet ta stilling til om den regjering som har tatt beslutning om å fastsette en utgangstariff i et regulert adgangsregime eller avgjort en tvist om tariff i et forhandlet adgangsregime, har oppfylt sin informasjonsplikt overfor den annen regjering i henhold til artikkel 2.6.3 eller artikkel 2.7.3 og fullt ut tatt i betraktning prinsippene i henholdsvis vedlegg B og vedlegg C til rammeavtalen. Det er her en forutsetning at Rammeverksforumet har vært ute av stand til å løse den aktuelle tvisten.

Kapittel 6 Sluttbestemmelser

Etter artikkel 6.1 kan rammeavtalen bare endres eller bringes til opphør ved enighet mellom de to regjeringer. Bestemmelsen foreskriver ellers fremgangsmåten ved endring av avtalen.

Artikkel 6.2 fastslår at rammeavtalen ikke berører den videre anvendelse av de tidligere inngåtte avtaler listet opp i vedlegg E til rammeavtalen. Om anvendelsen av artikkel 1.10 og artikkel 2.6 for disse, vises til det som er skrevet om det i merknaden til artikkel 1.1. Det presiseres at en tilknytningsrørledning, dersom den faller innenfor definisjonen i rammeavtalen av 1998, vil omfattes av rammeavtalen av 1998 også når den transporterer olje eller gass fra et grenseoverskridende reservoar eller anlegges mellom et reservoar og et vertsanlegg.

Etter artikkel 6.3 trer rammeavtalen i kraft når begge regjeringer har underrettet hverandre om at alle nødvendige interne krav er oppfylt. Kravene vil være oppfylt når henholdsvis Stortinget og Parlamentet har gitt sitt samtykke til inngåelsen.

Rammeavtalens vedlegg

I vedlegg A angis arbeidsprosessen for valg av nye transportløsninger for eksport av norsk tørrgass til Storbritannia for å sikre at beste transportløsning blir valgt.

I vedlegg B angis prinsipper for fastsettelse av utganger og utgangstariffer offshore i det norske tørrgassystemet ved tilknytning til eller fra det britiske oppstrømssystemet. Før den norske regjering fastsetter utganger og utgangstariffer fra det regulerte gasstransportsystemet skal den samrå seg med den annen regjering.

I vedlegg C angis prinsipper for tariffastsettelse i forbindelse med tredjepartsadgang til oppstrøms infrastruktur på den britiske kontinentalsokkel.

I vedlegg D beskrives fremgangsmåten for valg av nøytral ekspert som skal fastsette størrelsen på et grenseoverskridende reservoar og fordelingen av produksjonen mellom de to staters rettighets­havere i tilfelle konflikt.

I vedlegg E er listet opp eksisterende petroleumsoverenskomster som fortsatt skal gjelde.