2 NVEs innstilling om hjemfall

2.1 Innledning

Som et vilkår for konsesjon i 1913 og 1915, betinget staten seg rett til å «kræve reguleringsanlæggene med tilhørende grund og øvrige rettigheter og de av hensyn til reguleringen opførte bygninger og indretninger avstaat til det offentlige uten vederlag». Ved brev av 27. april 1983 har NVE oversendt sin innstilling angående spørsmålet om hjemfall for reguleringen.

De forutsetningene NVE har lagt til grunn for vurderingen av hjemfallet er vesentlig endret etter at Stortinget har tatt stilling til hjemfallsspørsmålet i en rekke andre saker (se kap. 5, pkt. 2), og har valgt å ikke benytte seg av hjemfallsretten. Et ytterligere moment er lovendringen i 1993 som opphevet reglene om partielt hjemfall. Det er derfor på det rene at NVE - dersom innstillingen hadde vært avgitt i 1992 - ville ha kommet til et annet resultat enn innstillingen av 1983 gir uttrykk for.

2.2 NVEs innstilling 1

Statens vassfall. Hjemfall. Regulering av Mårelven i Tinn i Telemark

Ved kgl.res. 19. september 1913 og 24. september 1915 ble meddelt Norsk Hydro a.s, Skiens Brugseierforening og A/S Union i fellesskap tillatelse til å foreta regulering av Mårvatn og Kalhovde i Mårelven således ( tabell 2.1):

Ved stiftelse av Øst-Telemarkens Brukseierforening 25. september 1925 ble de ovennevnte 3 konsesjonærer medlemmer av denne forening som seinere har hatt det hele ansvar for reguleringsanleggene og forestått reguleringen av Mår-elven.

Øst-Telemarkens Brukseierforening har følgende medlemmer:

1. Skiens Brugseierforening som representant for vannfallene i Skien.

2. A/S Union (Union Co.) som eier av Skotfoss.

3. Tinfos Papirfabrik som eier av Tinfoss og Sagafossens østre del.

4. A/S Svælgfos som eier av Lienfoss.

5. Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab som eier av Svelgfossfallene.

6. Skiensfjordens kommunale kraftselskap som eier av Årlifoss og Grønvollfoss.

7. A/S Rjukanfos som eier av Mæl kraftverk.

8. Norges vassdrags og elektrisitetsvesen som representant for det statseide Mår kraftverk.

Tillatelsen fra 19. september 1913 ble meddelt på vilkår bl.a. således:

«Reguleringstilladelsen, der ikke kan overdrages, meddeles for et tidsrum av 70 - sytti - aar regnet fra resolutionens datum. Ved reguleringstidens utløp er staten berettiget til at kræve reguleringsanlæggene med tilhørende grund og øvrige rettigheter og de av hensyn til reguleringen opførte bygninger og indretninger avstaat til det offentlige uten vederlag. Spørsmaalet om, hvilke bygninger og indretninger der skal ansees opført av hensyn til reguleringen, avgjøres i tvisttilfælde ved skjøn efter lagrettslovens § 23.»

jfr. vedlagte kopi av Meddelte vassdragskonsesjoner 1909-14 side 117-121 (bilag 1).

Tillatelsen fra 24. september 1915 omfattet bare en mindre endring av reguleringshøyden i Kalhovde og ble gitt uten endring av vilkårene for øvrig i tillatelsen fra 1913, jfr. vedlagte kopi av Meddelte vassdragskonsesjoner 1915 side 31-34 (bilag 2).

I medhold av de nevnte tillatelser fra 1913 og 1915 ble etablert reguleringer i Mårvatn og Kalhovde således ( tabell 2.2):

Ved konsesjon meddelt l. juli 1943/2. juli 1948 ble meddelt tillatelse for Øst-Telemarkens Brukseierforening til ytterligere regulering av Mår-elven og regulering av Gjøyst-elven for et tidsrom av 60 år - til 1. juli 2003 - for private falleiere og uavgrenset tid for stats- og kommuneeide fall.

Ved kgl.res. 8. juni 1956 ble meddelt samme forening tillatelse til ytterligere regulering av Mårvatn for et tidsrom av 47 år - til 1. juli 2003 - for private falleiere og uavgrenset tid for stats- og kommuneeide fall.

I samsvar med disse tillatelser er etablert reguleringer i Mårvatn og Kalhovde således ( tabell 2.3):

Det framgår av disse talldata at det som etter tillatelsene fra 1913/15 må ansees hjemfalt i 1983 av reguleringene i Mårvatn og Kalhovde utgjør deler av de etablerte og endelige reguleringer av disse magasin. Av de reguleringsanlegg som ble etablert i medhold av konsesjonene fra 1913/15 er det bare dammen ved Mårvatn som fortsatt er i bruk. Dette anlegg er i god stand og kan med vanlig vedlikehold påreknes å kunne tjene formålet langt inn i fremtiden. Ved Kalhovde ble bygget ny dam i samband med Mår-Gjøyst-reguleringen fra 1943-48. De etablerte damanlegg utgjør imidlertid en driftsmessig enhet slik at det vil by på vanskeligheter rent fysisk å fastslå hvilken del som må antas å være undergitt hjemfall i 1983. For beregning og fordeling av utgiftene sees anleggene som en samlet enhet.

Det vises for øvrig til vedlagte kopi av brev 18. juni 1980 fra Øst-Telemarkens Brukseierforening (bilag 3), samt kartskisse med oversikt over brukseierforeningens reguleringsområde (bilag 4).

Om eierforholdene og medlemskapet i Øst-Telemarkens Brukseierforening har foreningen opplyst at fordelingen av reguleringsutgiftene etter foreningens vedtekter er fastsatt på grunnlag av fallhøyder og nytteeffekt i kraftverkene således ( tabell 2.4):

Det antas at ovenstående fordelingstall også kan legges til grunn ved fastsettelse av omfanget av de deler som må ansees hjemfalt etter konsesjonene fra 1913/l5.

Av ovenstående oppstilling framgår videre at hjemfall antas aktuelt for de private eierandeler oppført ovenfor under postene 1, 3, 4, 5, 6 og 7. Til sammen utgjør disse 18,17 % ideelle andeler av de totalt etablerte reguleringene.

Etter de meddelte konsesjoner er etablert magasinvolum således ( tabell 2.5):

Av de samlede reguleringer i Mårvatn og Kalhovde utgjør de privates eierandel som foran nevnt 18,17%. Hjemfall må omfatte de deler av de totale reguleringer i Mårvatn og Kalhovde som kan sies å være etablert i medhold av konsesjonene fra 1913/15. De privateide andeler som er undergitt hjemfall 19. september 1983 antas i praksis å kunne beregnes som ideelle andeler av de totalt etablerte reguleringer i forhold til de etablerte magasiner således ( tabell 2.6):

De hjemfalte deler av reguleringen av Mårvatn og Kalhovde har selvsagt en økonomisk verdi. Om hvordan denne kan finnes og på hvilket grunnlag den bør stipuleres, kan nok meningsforskjell gjøre seg gjeldende. Det kan bli tale om anslått kostnad med bygging av tilsvarende anlegg i dag med fradrag for slit og elde. Man kan også legge til grunn nominelle faktiske kostnader slik disse er utliknet med indeksjustering av disse tallverdiene. Et tredje alternativ vil være å legge til grunn foreliggende skattetakst eventuelt med indeksjustering i forhold til gjeldende prisnivå.

Etter anmodning fra fylkesskattesjefen i Telemark ble i februar 1981 av sivilingeniør E. Erichsen avgitt en skattetakst hvorved Mår kraftverks verdi ble anslått til kr. 241.000.000,-. Erichsens takst er i ekstraktutdrag vedlagt som bilag 5. Tinn kommune fant denne takst noe lav og førte inn i beregningene ajourførte energipriser og la til grunn «en skjønnsmessig forventet middelpris» i en fremtidig periode og kom på denne måte til en verdiansettelse for likningen i 1981 på kr. 402.000.000,- som NVE fant å måtte godta.

Hovedstyret har funnet det mest praktisk å nytte den endelige skattetakst for 1981 som grunnlag for verdiberegningen av de hjemfalte andeler av reguleringen i Mårvatn og Kalhovde. I likhet med tidligere saker av liknende art og også i samsvar med Erichsens forslag har hovedstyret funnet å kunne legge til grunn at verdien av reguleringene utgjør 20 % av kraftverkets verdi.

Med dette som grunnlag vil verdien av de enkelte hjemfalte andeler av Mårvatn og Kalhovde kunne beregnes således ( tabell 2.7):

Disse andeler i reguleringen av Mårvatn og Kalhovde er knyttet til de nevnte selskaps fall i vassdraget nedenfor. Etter hjemfall til staten pr. 19. september 1983 kan disse andeler etter lovverkets bestemmelser enten selges tilbake eller bortleies til de kraftverkseiere som hittil har vært innehavere av disse eller staten kan bli stående som eier og deltaker i reguleringen.

Ved salg eller leie til de tidligere konsesjonærer vil det bli spørsmål om ny konsesjon henholdsvis bruksrettskonsesjon for en ny konsesjonsperiode. Ved salg vil det i så fall bli aktuelt med vilkår om nytt hjemfall ved konsesjonsperiodens utløp. I betraktning av at de seinere meddelte konsesjoner har felles utløpstidspunkt 1. juli 2003 antas det naturlig at eventuell ny konsesjon meddeles med samme utløpstidspunkt. En konsesjonsperiode av lengde 20 år vil trolig av de nye konsesjonærer bli betraktet som noe kort. Hovedstyret ville derfor funnet det rimelig å bringe i forslag at kjøpesummen ble å beregne på grunnlag av halvering av de ovennevnte verdianslag.

Dersom avtale om salg eller bortleie av de hjemfalte andeler ikke kommer i stand, vil disse andeler bli statsregulering og forutsettes da i relasjon til brukene nedenfor i vassdraget undergitt bestemmelsene i vassdragsreguleringslovens § 15.

Spørsmålet om den fremtidige ordning og disponering av de hjemfalte andeler er forelagt Øst-Telemarkens Brukseierforening og vedkommende konsesjonærer. I brev til NVE 3. februar 1983 (i kopi vedlagt som bilag 6) har disse gitt utrykk for at de anser det mest praktisk og primært sterkt ønskelig at ny konsesjon meddeles for tiden frem til de seinere meddelte konsesjoners felles utløp l. juli 2003 og at spørsmålet om hjemfall utsettes til endelig behandling i 2003. Underhånden er for øvrig opplyst at det for enkelte av de berørte parter ansees lite ønskelig med innløsning nå på grunn av inntrådte likviditetsproblemer.

Hovedstyret har for sitt vedkommende ikke funnet det tilrådelig å imøtekomme anmodningen om en utsettelse av hjemfallet i dette tilfellet. Det er tidligere uttalt fra Stortingets side at «staten i hjemfallssaker må holde på sine rettigheter», jfr. Innst. S. nr. 326 (1977-78) side 2 og forholdene omkring konsesjonene for Mårvatn og Kalhovde danner intet unntak i denne henseende. Det enkleste for alle parter synes etter dette å være at det for tiden frem til år 2003 etableres et leieforhold mellom staten som eier av de hjemfalte rettigheter og enten Øst-Telemarkens Brukseierforening eller de enkelte private deleiere i reguleringene med avtale om at det betales en årlig leie til staten reknet eksempelvis etter 10% av ovennevnte kapitalverdi og med vilkår om justeringer i samsvar med vassdragsreguleringslovens § 16.

Skiensfjordens kommunale kraftselskap har i brev til NVE 28. januar 1983 (i kopi vedlagt som bilag 7) gjort merksam på at selskapet ikke er privateid, men organisert som et aksjeselskap med utelukkende kommuner som aksjeeiere. I konsesjonene fra 1913/15 er i vilkårene ikke tatt forbehold om fritak om hjemfall for ikke-private deltakere i reguleringene. Under henvisning til lovverkets bestemmelser (ervervskonsesjonslovens § 4 og vassdragsreguleringslovens § 10) og den praksis som hittil har vært fulgt vil hovedstyret rå til at Skiensfjordens kommunale kraftselskap ikke blir avkrevd leie for sin andel av reguleringene i Mårvatn og Kalhovde i tiden fra hjemfall til en eventuell ny konsesjons utløp i år 2003.

Konsesjonene fra 1913/15 er for øvrig etter sin ordlyd ikke stedsevarig for noen av deltakerne i disse reguleringene. Det vil derfor bli nødvendig med ny konsesjon for hele den del av reguleringen av Mårvatn og Kalhovde som ble etablert i medhold av disse konsesjoner. Øst-Telemarkens Brukseierforening er innforstått med dette og har søknad inne om ny konsesjon. Om behandlingen av denne vises til annen ekspedisjon herfra.

Med henvisning til vassdragsreguleringslovens § 10, post 5 kan det bli tale om tildeling til vedkommende kommune(r) andeler av det hjemfalte eller dets verdi. Spørsmålet om dette er ikke forelagt de kommuner det gjelder - Tinn kommune og Nore og Uvdal kommune. Det forutsettes derfor at dette spørsmål eventuelt blir tatt opp som egen sak seinere.

Under henvisning til foranstående vil hovedstyret rå til at staten gjør hjemfall gjeldende for de reguleringsanlegg m.v. som ble etablert i medhold av konsesjon meddelt 19. september 1913 for regulering av Mår-elven for så vidt gjelder de 5 private eiere av andeler i reguleringen av Mårvatn og Kalhovde og at disse for tiden fram til 1. juli 2003 tilbys leie av de respektive hjemfalte andeler mot årlig leie således ( tabell 2.8):

De årlige leiebeløp forutsettes justert til hver tid i samsvar med reglene i vassdragsreguleringslovens § 16.

Utkast til formular for leiekontrakt i samsvar med dette vedlegges som bilag 8.

Behandlet i hovedstyremøte 25. april 1983.

2.3 Bilag til innstillingen

2.3.1 Bilag 1: Konsesjonen av 1913

27. Norsk Hydro, Skiens Brukseierforening og Union Co.

(regulering av Maarelven).

Kgl. resl. av 19de september 1913.

Stortinget har under 23de juli 1913 ved behandling av indstilling fra den forsterkede justiskomite nr. 1 om tilladelse for Norsk Hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskap, Skiens brukseierforening og Union Co. til i fællesskap at regulere Maarelven fattet følgende beslutning:

«Stortinget har intet at indvende mot, at det tillates Norsk Hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskap, Skiens brukseierforening og Union Co. i fællesskap at foreta regulering av Maarelven paa de i propositionen foreslaaede betingelser med de av komiteen nævnte forandringer (jfr. indst. S. LVII, side 5-6).»

Angaaende denne beslutning tillater man sig at henvise til den i saken for Stortinget fremsatte proposition, st. prp. nr. 115 for 1913, samt til ovennævnte indst. S. LVII for s. a. og Stortingsforhandlingerne for s. a. side 2606-2632 samt side 2637 av hvilke dokumenter avtryk vedlægges.

Som det vil sees av indstillingen, har komiteen foreslaat en mindre forandring i punkt 8 i de i propositionen opstillede koncessionsbetingelser.

Forandringen, der er vedtat av Stortinget, angaar den i nævnte punkt indtagne mulktbestemmele for overtrædelse av betingelsen om anvendelse av norske funktionærer, norske arbeidere samt norsk materiel.

Departementet finder for sit vedkommende intet at erindre mot disse ændringer og vil saaledes anbefale, at den endelige reguleringstilladelse meddeles paa de av Stortinget opstillede betingelser.

Disse betingelser, der vil findes formulert i vedlagt utkast, er paa foranledning nu vedtat av ansøkerne.

I henhold til derom fremsat begjæring av Norsk Hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskap i skrivelse av 6te august 1913 vil departementet derhos anbefale, at de ekspropriationsskjøn, saken maatte foranledige, avgives av mænd opnævnt av Kongen, jfr. reguleringslovens § 19.

Amtmanden i Bratsberg amt har i skrivelse av 6te september 1913 paa grundlag av vedlagte fra parterne avgivne forslag til mændsopnævnelse anbefalt følgende opnævnt som skjønsmænd:

1. politimester Ludv.Christophersen, Skien,

2. landhandler og gaardbruker Tarje Lindstøl, Seljord,

3. lensmand Aslak Kramviken, Rauland,

4. gaardbruker Aslak Groven, Seljord,

og som varamænd:

lensmand O. T. Mosebø, Hjartdal,

gaardbruker G. M. Tinne, Notodden,

disponent H. Garathun, Kongsberg,

gaardbruker Halvor Busnæs, Gransherred.

De to førstnevnte for henholdsvis skjønsmænd nr. 1 og 2 og de to sidste for nr. 3 og 4.

Vasdragsdirektøren har i en paa foranledning avgit uttalelse av 12te september 1913 anført følgende:

«Jeg skal i sakens anledning tillate mig at bemerke, at der antages at være grund til at imøtekomme Norsk Hydros henstillen om at der opnævnes 1 eller 2 ingeniører.

Jeg foreslår derfor at nr. 2 i amtmandens liste: landhandler Lindstøl ombyttes med ingeniør Horn, Kristiania. Forøvrig anbefales amtmandens forslag. - Listen skulde efter dette komme til at se saaledes ut:

1. Politimester Christophersen, Skien.

2. Ingeniør H. Horn, Kristiania.

3. Lendsmand Aslak Kramviken, Rauland.

4. Gaardbruker Aslak Groven, Seljord.

Varamænd for

nr. 1. Lensmand O. T. Mosebø, Hjartdal.

nr. 2. Gaardbruker G. M. Tinne, Notodden.

nr. 3. Disponent H. Garathun, Kongsberg.

nr. 4. Gaardbruker Halvor Busnæs, Gransherred.»

Departementet antar, at de omhandlede skjøn bør avgives av 4 mænd og finder at kunne tiltræde vasdragsdirektørens forslag til mændsopnævnelse.

Det bemerkes, at det formentlig bør utstaa med anordning av overskjøn, indtil det viser sig om saadant skjøn begjæres og hvilke objekter det i tilfælde angaar.

I henhold til det anførte tillater man sig saaledes at

indstille:

1. At det i henhold til lov om vasdragsreguleringer i industrielt øiemed av 4de august 1911 tillates Norsk Hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskap, Skiens Brukseierforening og Union Co. i fællesskap - i det væsentlige overensstemmende med fremlagte planer - at regulere Maarelven paa de i vedlagte utkast opstillede betingelser.

2. At følgende mænd i medhold av ovennævnte lovs § 19 opnævnes til at utføre de ved den tillatte regulering foranledigede skjøn og takster:

Som skjønsmænd:

1. Politimester Ludv. Christophersen, Skien,

2. Avdelingsingeniør H. Horn, Kristiania,

3. Lensmand Aslak Kramviken, Rauland,

4. Gaardbruker Aslak Groven, Seljord,

og som varamænd for nr. 1 og 2:

Lensmand O.T. Mosebø, Hjartdal, og

Gaardbruker G. M. Tinne, Notodden,

samt for nr. 3 og 4:

Disponent H. Garathun, Kongsberg, og

Gaardbruker Halvor Busnæs, Gransherred.

Betingelser

for regulering av Maarelven.

1.

Reguleringstilladelsen, der ikke kan overdrages, meddeles for et tidsrum av 70 - sytti - aar regnet fra resolutionens datum. Ved reguleringstidens utløp er staten berettiget til at kræve reguleringsanlæggene med tilhørende grund og øvrige rettigheter og de av hensyn til reguleringen opførte bygninger og indretninger avstaat til det offentlige uten vederlag.

Spørsmaalet om, bygninger og indretninger der skal ansees opført av hensyn til reguleringen, avgjøres i tvisttilfælde ved skjøn efter lagretteslovens § 23.

Ønsker staten ikke at overta anlæggene og der heller ikke opnaaes enighet om ny koncession, pligter koncessionshaverne paa egen bekostning og vaagnad at fjerne anlæggene.

Anlæggene kan ikke nedlægges uten statsmyndigheternes samtykke.

2.

For den forøkelse av vandkraften, som ved reguleringen tilflyter eiere av vandfald eller bruk i vasdraget, skal disse erlægge følgende aarlige avgifter:

I henhold til lov av 4de august 1911 § 12 a til de kommuner, hvis interesser paavirkes av reguleringsanlæggene, kr. 0,50 pr. naturhestekraft, naar og efterhvert som den forøkede vandkraft tages i bruk.

I henhold til samme lovs § 12 b til staten paa samme maate kr. 0,30 pr. naturhestekraft i de første 15 aar, kr. 0,60 i de næste 25 aar og derefter kr. 1,00 pr. naturhestekraft.

Økningen i Maarelven beregnes med utgangspunkt i lavvandføringen, som ansættes til 2,1 m³ pr. sekund.

Økningen beregnes for faldene nedenfor Tinnsjø under forutsætning av, at magasinerne i Maarelven uttappes jevnt i løpet av den paaregnelige lavvandsperiode, der ansættes til 240 døgn.

3.

For den i punkt 2 omhandlede forøkelse av vandkraften skal koncessionshaverne i henhold til forannævnte lovs § 16 erlægge en godtgjørelse en gang for alle til staten av kr. 2,00 for hver ved reguleringen indvunden naturhestekraft. Godtgjørelsen forfalder, efterhvert som reguleringsanlæggene tages i bruk av vedkommende vandfald.

4.

Av den for hvert vandfald eller bruk indvundne økede kraft (beregnet som angit i punkt 2) utover 1000 naturhestekræfter skal, efterhvert som utbygning sker, paa forlangende avgives 5 pct. til de kommuner, hvor kraftanlæggene er beliggende, eller andre interesserte kommuner efter nærmere bestemmelse av vedkommende departement. Energien anvendes til forsyning av disse eller deres indvaanere med kraft til lys, varme, gaardsbruk, haandverk eller smaaindustri. Anlægget har ret til at fordre et varsel av mindst 2 aar for hver gang kraften uttages. Kraften skal leveres efter en maksimalpris beregnet paa at dække produktionsomkostningerne med et tillæg av 20 pct. Størrelsen av produktionsomkostningerne, hvori medregnes 6 pct. forrentning av anlægskapitalen, fastsættes ved overenskomst mellem vedkommende departement og koncessionshaverne eller i mangel herav ved lovlig skjøn. Denne fastsættelse kan saavel av departementet som av koncessionshaverne forlanges revidert hvert 5te aar. Kraften avgives i den form, hvori den produceres. Elektrisk kraft uttages i kraftstationen eller fra fjernledningen.

Det forbeholdes likeledes staten ret til paa samme vilkaar i hvilketssomhelst øiemed at utta andre 5 pct. av den økede kraft over 1000 naturhestekræfter.

5.

De fornødne nærmere bestemmelser med hensyn til beregningen av de i punkterne 2 og 3 omhandlede avgifter, disses erlæggelse og kontrol med vandforbruket samt angaaende avgivelse av kraft blir med bindende virkning for hvert enkelt tilfælde at træffe av vedkommende regjeringsdepartement.

6.

Arbeidet skal paabegyndes inden en frist av 2 aar efter tilladelsens meddelelse og fuldføres inden en yderligere frist av 5 aar.

Ved tidsberegningerne medregnes ikke den tid, som det paa grund av overordentlige tildragelser (vis major) har været umulig at utnytte.

For hver dag nogen av disse frister uten tilladelse meddelt av Kongen maatte oversittes, erlægger koncessionshaverne en løpende mulkt til statskassen av kr. 50,00.

7.

Koncessionshaverne tilpligtes, forinden arbeidet paabegyndes, at forelægge vedkommende departement arbeidstegninger for dammene m.v., saaledes at arbeidet ikke kan iværksættes, forinden planerne av vedkommende departement er approbert. Anlæggene skal utføres paa en solid maate. Deres utførelse saavelsom deres senere vedlikehold og drift undergives offentlig tilsyn. De dermed forbundne utgifter utredes av anlæggenes eiere.

I tilfælde av at deparementet finder det paakrævet, pligter eierne at stille til raadighet for det offentlige sundhetsvæsen uten godtgjørelse et for øiemedet tjenlig isolationslokale med fornødent utstyr, beregnet paa et saa stort antal patienter, som departementet bestemmer.

Saafremt særskilt politiopsyn i anledning av arbeidets utførelse av amtmanden findes nødvendig, pligter eierne endvidere at utrede utgifterne herved.

8.

Arbeidet blir saavidt mulig at utføre ved norske funktionærer og arbeidere. Norsk arbeide og norsk materiel blir likeledes at anvende, forsaavidt det kan erholdes likesaagodt, tilstrækkelig hurtig og til en pris, der ikke med mere end 10 - ti - procent overstiger den pris, hvortil materiel kan erholdes fra utlandet.

Vedkommende departement kan tilstede undtagelser fra disse regler, naar særegne hensyn gjør det paakrævet.

For hver dag en person i strid med foranstaaende bestemmelse er i selskapets tjeneste, erlægges til statskassen en løpende mulkt stor kr. 50,00.

For overtrædelse av bestemmelsen om anvendelse av norsk arbeide og norsk materiel erlægges koncessionshaverne for hver gang en tvangsmulkt av indtil 15 pct. av værdien efter departementets bestemmelse.

I tilfælde av tvist angaaende sidste punkt avgjøres spørsmaalet av to mænd, av hvilke departementet og selskapet hver vælger en, samt en av disse tilkaldt opmand. Saafremt enighet ikke opnaaes ved valg av opmand, opnævnes denne av amtmanden i Bratsberg amt.

Hvem der skal bære omkostningerne ved skjønnet bestemmes av skjønsmændene.

9.

Reguleringsdammene blir at manøvrere efter regelmenter utferdiget av Kongen. Til at forestaa manøvreringen antages norske statsborgere, som godtages av vedkommende regjeringsdepartement.

Saasnart der iverksættes utbygning av noget fald i Maarelven, kan departementet forlange, at sjøerne reguleres med dettes (disses) tarv for øie. Indtil denne tid kan reguleringen utføres til fordel for faldene nedenfor Tinnsjøen, dog således at der til enhver tid slippes en vandføring, som mindst tilsvarer nuværende minimalvandføring i Maarelven, og at de hittidige flomvandføringer ikke forøkes.

Forsaavidt dammene manøvreres i strid med reglementerne, kan koncessionshaverne paalægges en konventionalbot til statskassen av indtil kr. 5 000,00 for hver gang efter departementets nærmere bestemmelse.

10.

Reguleringsanlæggenes eiere skal efter nærmere bestemmelse av departementet utføre de hydrologiske iagttagelser, som i det offentliges interesse findes paakrævet, og stille det herved indvundne materiale til disposision for det offentlige. De tillatte opdæmningshøider og de tillatte laveste tapningsgrændser skal betegnes ved faste og tydelige vandstandsmerker.

11.

Eierne skal uten vederlag for de av dem utførte anlæg finde seg i enhver yderligere regulering i vedkommende vasdrag, som ikke forringer den tillatte reguleringseffekt, og vederlagsfrit avgi fornødent driftsvand til mulig senere kanalanlæg for statens regning.

12.

Ved damanlæggende skal der tillates truffet de fornødne militære foranstaltninger for sprægning i krigstilfælde, uten at anlæggendes eiere har krav paa godtgjørelse eller erstatning for de herav følgende ulemper eller indskænkninger med hensyn til anlæggene eller deres benyttelse, likesom anlæggenes eiere uten godtgjørelse maa finde sig i den bruk av anlæggene, som sker i krigsøiemed.

13.

Reguleringsanlæggenes eiere tilpligtes at træffe saadanne anordninger ved anlæggene og i tilfælde i vasdraget nedenfor disse samt at avgi vand i saadan utstrækning, at den almindelige fløtning besværes saa litet som mulig ved reguleringen. Spørsmaalet om, hvilke forføininger der i henhold hertil blir at træffe, avgjøres i tvisttilfælde ved skjøn. Omkostningerne ved underskjønnet bæres av reguleringsanlæggenes eiere. Hvilken av parterne der har at bære omkostningerne ved overskjøn avgjøres av skjønsretten.

Skade eller ulempe for fløtningen, der ikke paa denne maate avhjælpes, blir at erstatte de fløtningsberettigede overensstemmende med reguleringslovens § 15.

14.

Koncessionshaverne tilpligtes paa departementets forlangende at stille reguleringsanlæggene tilhørende veier og broer til fri avbenyttelse for almenheten. Tvist avgjøres av departementet.

Likeledes tilpligtes koncessionshaverne i en utstrækning, som eventuelt blir at fastsætte ved skjøn, at bygge broer eller skaffe anden adkomst for de grundeiere, hvis overfart maatte bli ødelagt ved reguleringen, saafremt den her forvoldte skade ikke paa anden maate blir erstattet.

15.

Departementet kan under særlige omstændigheter meddele vandfalds- eller brukseier, som ikke er medeier i reguleringsanlæggene, tilladelse til at benytte det ved reguleringen tilveiebragte driftsvand, mot at han til reguleringsanlæggenes eiere erlægger en aarlig godtgjørelse, som i tvisttilfælde fastsættes av departementet efter indstilling av Vasdragskommissionen.

16.

For opfyldelse av de forpligtelser, som ved anlæggene eller disses drift paadrages likeoverfor andre, saavelsom for overholdelsen av de i tilladelsen opstillede betingelser, stilles av koncessionshaverne sikkerhet for et beløp av indtil kr. 35 000,00 efter nærmere bestemmelse av vedkommende regjeringsdepartement.

17.

Tilladelsen blir at tinglæse inden de tinglag, hvor reguleringsanlæggene er beliggende.

Til sikkerhet for de forpligtelser, som i henhold til nærværende tilladelse maatte paahvile eiendommer eller i bruk i vasdraget, blir derhos at foreta tinglysning til anførsel paa vedkommmende eiendommers folier i panteregistret.

18.

Koncessionshaverne underkaster sig de bestemmelser, som til kontrol av med foranstaaende betingelsers overholdelse maatte bli truffet av vedkommende departement.

2.3.2 Bilag 2: Konsesjonen av 1915

Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap, Skiens Brukseierforening og Union Co.

(Ændring av planen for Maarelvens regulering).

Jfr. bind II, nr. 27.

Kgl.resol. av 24de september 1915.

Ved kgl. resol. av 19de september 1913 er det tillatt Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap, Skiens Brukseierforening og Union Co. i fællesskap at regulere Maarelven i det væsentlige overensstemmende med fremlagt plan.

Denne plan forutsatte følgende reguleringshøider:

Man tillater sig herom at henvise til vedlagte st.prp. nr. 115 for 1913, særlig s. 16-17.

Med skrivelse av 4de mars 1915 har man fra Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap mottat følgende andragende av 2den s.m. om tilladelse til at forhøie opdæmningen av Kalhøvdfjord med flere vande fra cote 1070,35 til cote 1071,35:

«Ved kgl. resolusjon av 13de september1913 blev Skien Brukseierforening, Union Co. og undertegnede Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap meddelt tilladelse til at regulere Maarelven «i det væsentligste overensstemmende med fremlagte planer.»

Planen for reguleringen gik ut paa at skaffe et magasin i Maarvand av 141,4 mill. m³ og i Kalhøvde med flere vande av 85,8 mill. m³ altsaa 227,2 mill. m³. - Dette magasin mente man at opnaa ved en 7 meters reguleringshøide i Maarvand og en 6 meters reguleringshøide i Kalhøvdfjord.

Disse beregninger var basert paa gamle karter, og efter at man nu har optat nye detaljkarter over vandene har det vist sig, at Maarvands areal ved flomvandstand kun utgjør ca. 17 km² imot før antat 20,2 km², og at arealet av Kalhøvde kun utgjør 13 km² mot tidligere antat 14,37 km². Som følge av denne feil i de gamle karter vil man nu med den forutsatte reguleringshøide av 7 meter i Maarvand kun opnaa et magasin av 129,26 mill. m³, og av 6 m. i Kalhøvde kun 73,96 mill. m³, tilsammen 203,22 mill. m³, altsaa omtrent 24 mill. m³ mindre end i planen forutsat.

For saavidt mulig at raade bod herpaa ønsker vi nu at øke magasinet i Kalhøvde fra 73,96 mill. m³ til 89,74 mill. m³. Dette vil kunne ske ved at Kalhøvde dæmmes til cote 1071,35 med antat flomvandstand 1072,10 istedetfor som tidligere forutsat kun 1070,35 med flomvandstand 1071,10.

Sænkningen av Kalhøvde var tidligere beregnet at skulle gaa ned til cote 1064,35, men det viser seg nu, at det ikke med fordel lar seg gjøre at gaa længere ned end til 1064,56.

Reguleringshøiden av Kalhøvde vil altsaa efter den nye beregning gaa fra cote 1064,56 til cote 1071,35, og man opnaar da et magasin av 89,74 mill. m³.

Da som ovenfor sagt reguleringsplanen for Maarelven gik ut paa at skaffe et magasin paa 227,2 mill. m³, og reguleringstilladelsen er meddelt i det væsentligste overensstemmende med planen, mener vi at vi burde ha adgang til uten nogen tillægskoncession at foreta den forøkelse av reguleringshøiden, som viser sig nødvendig for at opnaa det planlagte magasin.

Da imidlertid de, der berøres av reguleringen, ikke deler denne opfatning, andrar vi herved paa Skien Brukseierforening, Union Co.'s og egne vegne om principalt at der gives os meddelelse om at reguleringen av Kalhøvde i henhold til den givne tillatelse kan ske overensstemmende med hvad der ovenfor er anført, subsidiært at der meddeles os en tillægskoncession paa opdæmningen av Kalhøvde mellom cote 1070,35 og 1071,35.

Med hensyn til størrelsen av den skade, som antagelig vil forvoldes ved den forøgede opdæmning bemerkes, at der vil bli sat under vand ca. 960 maal fjeldgrund, nogen dyrket mark er der her ikke spørsmål om, likesom der heller ikke er sætervolde av synderlig betydning, som vil skades av opdæmningen. Ved de i anledning av reguleringen avholdte takster blev der ogsaa avgit forsøkstakst over erstatning for den forhøiede opdæmning. Erstatningen for opdæmningen til cote 1070,35 blev ansat til ca. kr. 56 000,00 og erstatningen for opdæmningen mellom 1070,35 og 1071,35 til ca. kr. 15 000,00; det vil altsaa sees, at det ikke er saa store værdier, som der her er spørsmaal om.

Vi skal sluttelig gjøre opmerksom paa, at Tinn kommune i den av kommunen i 1912 avgivne uttalelse i anledningen av Maarvandsreguleringen har gaat ut fra, at opdæmningen skulde finde sted til cote 1071,35, hvorfor det formentlig ikke vil være nødvendig paany at forelægge saken for herredstyret.»

De med andragendet fulgte planer vedlægges.

Efterat man fra vasdragsdirektøren hadde indhentet den vedlagte erklæring om andragendet, datert 12te mars 1915, blev saken sendt amtmanden i Bratsberg amt til indhentelse av uttalelser fra de interesserte i henhold til reguleringslovens § 7-2.

Tinn herredsstyre vedtok i møte den 20de april 1915 enstemmig følgende uttalelse:

«Herredsstyret henholder sig til den av 26de mars 1912 avgivne uttalelse og forøvrig forbeholder sig sin lovlige ret i hvert enkelt tilfælde.

Saken forelagt grundeierne som under 29de mars 1915 har avgit følgende uttalelse:

«Grundeierne finder at, da oppmaalingene viser forskjellige resultater, synes man der maatte være grund til at faa kontrolopmaaling utført ved vasdragskontoret. Dette har selvfølgelig interesse saavel for kommunen som for de private eiere». Herredsstyret slutter sig hertil. Med disse forbehold finder herredsstyret at kunne anbefale de nye planer for Maarvandenes regulering.»

Amtmanden i Bratsberg amt uttaler ved sakens indsendelse i skrivelse av 6te mai 1915 følgende:

«Jeg for min del slutter mig til herredsstyrets anbefaling av de nye planer, likesom jeg anser det ønskelig, om der maatte være anledning til at faa foretat en opmaaling ved vasdragskontoret.»

Angaaende det av grundeierne reiste spørsmaal om en opmaaling ved vasdragsvæsenet har vasdragsdirektøren i skrivelse av 12te juni 1915 uttalt:

«Grundeiernes uttalelse om at opmaalingene viser forskjellige resultater er formentlig foranlediget ved at det i reguleringsandragendet findes anført, at de tidligere beregninger var basert paa gamle karter, og at man nu efter at ha optat nye detaljkarter over vandene er kommet til et noget andet resultat.

En eventuel feil i arealopgaverne vilde paa nærværende tidspunkt vistnok alene kunne ha betydning for bedømmelsen av reguleringens berettigelse (jfr. reguleringslovens § 9); medens derimot godtgjørelsen for de oversvømmede arealer først blir ansat under ekspropriationsskjønnet og da under befaringer paa stedet. De uoverensstemmelser, som det her dreier sig om, kan imidlertid ikke antages at spille nogen avgjørende rolle like overfor spørsmaalet om reguleringens berettigelse.

Jeg finder derfor at maatte fraraade at en saadan opmaaling iverksættes ved vasdragsvæsenet, saa meget mere som den hertil fornødne arbeidskraft neppe kan avsees. Det tilføies, at det hittil aldrig har været utført saadanne opmaalinger av vasdragsvæsenet selv for reguleringer som har været meget større end denne.»

Andragendet blev derefter forelagt Vasdragskommissionen, som i møte den 21de juli 1915 avga saadan uttalelse:

«Vasdragskommissionen deler ikke den av ansøkerne fremholdte opfatning, at de skulde ha adgang til uten nogen tillægskoncession at foreta den omhandlede forøkelse av reguleringshøiden i Kalhøvd. Det vilde lede til uholdbare tilstande om en tilladelse til en vasdragsregulering git overensstemmende med en fremlagt plan skulde hjemle ret til at fravike de i denne angivne dæmnings- og tapningsgrænser for at skaffe et magasin av paaregnet størrelse. Nogen nærmere paavisning av dette anser man overflødig. De forutsatte grænser for dæmning og tapning er efter kommissionens mening hovedbestemmelserne i planen og en forandring av disse kræver derfor ny tilladelse. Vasdragskommissionen er i henhold hertil ikke i tvil om, at der til den omhandlede forandring av reguleringshøiden i Kalhøvd trænges ny koncession.

Kommissionen antar efter de foreliggende oplysninger, at betingelsene for meddelelse av tilladelse er tilstede. Den vil derfor anbefale reguleringstilladelse meddelt.

Hvad betingelserne angaar saa finder kommissionen, da det kun gjælder en relativt set ringe kraftøkning, efter foretagen beregning 9 à 10 000 nat. h.k. mot omkring 160 000 h.k. ved den oprindelige koncession, av praktiske grunde at kunne tilraade, at de blir de samme, som opstillet for tilladelsen av 1913. Dette ogsaa fordi sidstnævnte blev behandlet av det nu sittende Storting og regjering. Kommissionen vil selvfølgelig herved ha reservert sig mot, at stillingen til nærværende sak skulde medføre konsekvenser.

Valentinsen har næret betænkeligheter ved at opretholde betingelserne fra den tidligere koncession, men vil efter omstændighetene ikke opta avvikende forslag.

I henhold til ovenstaaende anbefaler Vasdragskommissionen, at der gives Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap, Skiens Brukseierforening og Union Co. tilladelse til overensstemmende med den fremlagte plan at forandre de tidligere tillatte reguleringsgrænser for Kalhøvd (jfr. koncession av 19de september 1913) saaledes:

Tilladelsen foreslaaes git paa de samme vilkaar, som de der blev opstillet for koncessionen av 19de september 1913 og saaledes, at tilladelserne utløper samtidig.»

Departementet er enig i den av Vasdragskommissionen fremholdte opfatning, at der til den ansøkte utvidelse av reguleringsgrænserne trænges kongelig tilladelse.

Det magasin som opnaaes ved den ansøkte større tappehøide overstiger ikke, hvad der var forutsat opnaadd i den meddelte reguleringstilladelse. Da planforandringen saaledes ikke tilsigter nogen utvidelse av den oprindelig forutsatte kraftindvinding og efter det oplyste ikke antages at medføre væsentlig øket skade for det interesserte distrikt, vil man med vedkommende herredsstyre og Vasdragskommissionen anbefale, at tilladelse til den ansøkte utvidelse av reguleringsgrænserne meddeles paa de samme vilkaar som fastsat for den tidligere ved kgl. resol. av 19de september 1913 tillatte regulering og saaledes at alle frister regnes fra den oprindelige tilladelses datum.

Man tillater sig at vædlegge et avtryk av disse betingelser.

Man har efter det av vasdragsdirektøren anførte ikke fundet tilstrækkelig grund til at foranstalte ny kartlægning av magasinet.

Andragendet har været bekjendtgjort paa lovlig maate.

Man tillater sig saaledes at

indstille:

At det i henhold til lov om vasdragsreguleringer i industrielt øiemed av 4de august 1911 tillates Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap, Skiens Brukseierforening og Union Co. overensstemmende med fremlagt plan at forandre de ved kgl.resol. av 19de september 1913 tidligere tillatte reguleringsgrænser for Kalhøvd saaledes:

De ved den ovennævnte resolution fastsatte betingelser blir uforandret gjældende for den hele regulering.

2.3.3 Bilag 3: ØST-Telemarkens brukseierforenings brev av 18. juni 1980

Utløp av reguleringstillatelse for regulering av Mårelven

Vi viser til brev av 14.1.1980 fra Vassdragsdirektoratet til Norsk Hydro a.s, Skiens Brugseierforening og A/S Union om utløp av reguleringskonsesjoner for Mårelven med kopi til Dem og senere konferanse med fagsjef Trygve Bergland.

Øst-Telemarkens Brukseierforening, hvor de tre ovennevnte selskaper er medlemmer, har siden foreningen ble stiftet den 25. september 1925 overtatt ansvaret for reguleringsanleggene og forestått reguleringen av Mårelven.

Vedlagt følger kopi av brev l8. ds. til Vassdragsdirektoratet hvor vi søker om ny tillatelse til å regulere Mårvann og Kalhovde med samme reguleringsgrenser som tidligere, gitt ved kgl.res. av 19. september 1913 og 24. september 1915 med utløp i 1983.

I Betingelser for regulering av Maarelven heter det i pkt.1:

«Reguleringstillatelsen, der ikke kan overdrages, meddeles for et tidsrum av 70 - sytti - aar regnet fra resolutionens datum. Ved reguleringstidens utløp er staten berettiget til at kræve reguleringsanlæggene med tilhørende grund og øvrige rettigheter og de av hensyn til reguleringen opførte bygninger og indretninger avstaat til det offentlige uten vederlag.

Spørsmaalet om, hvilke bygninger og indretninger der skal ansees opført av hensyn til reguleringen, avgjøres i tvisttilfælde ved skjøn efter lagretteslovens § 23.

Ønsker staten ikke at overta anlæggene og der heller ikke opnaaes enighet om ny koncession, pligter koncessionshaverne paa egen bekostning og vaagnad at fjerne anlæggene.

Anlæggene kan ikke nedlegges uten statsmyndigheternes samtykke.»

Øst-Telemarkens Brukseierforening tør med dette brev be om at spørsmålet om eventuelt hjemfall av reguleringsanleggene til staten blir avklaret og avgjort.

I søknaden til Vassdragsdirektoratet om ny reguleringstillatelse har vi gjort rede for regulerings- og eierforhold og tør henvise til de opplysninger som der er gitt.

Reguleringen av Mårelven 1913/15 var første utbyggingstrinn i det som i dag betegnes som Mår/Gjøystreguleringene med følgende reguleringsmagasiner ( tabell 2.9):

Av de opprinnelige reguleringsanlegg er det bare dammen ved Mårvann som ikke er i bruk. Nye dammer, kanaler, tunneler m.v. er bygget i forbindelse med konsesjonene fra 1943/48 og 1956. Konsesjonstiden for disse utløper i 2003 for private falleiere, men er ubegrenset for fall eiet av stat eller kommune.

Etter at Mår Kraftverk ble satt i drift i 1948, har tappingen av magasinene skjedd etter Mår Kraftverks behov, som bestemt i manøvreringsreglement for regulering av Mår og Gjøyst av 2. juli 1948 og 8. juni 1956.

Det fremgår av Brukseierforeningens vedtekter om utgiftenes fordeling at Mår Kraftverks andel av Mår/Gjøystreguleringene utgjør 792,4/968/3 = 81,83 %, og ingen beslutning om disse reguleringene kan fattes uten at Mår Kraftverk stemmer for.

Mår/Gjøystreguleringene manøvreres og administreres som et hele. Det synes derfor lite hensiktsmessig å skille reguleringen av 1913/15 ut som en del for seg. Brukseierforeningen tør derfor håpe på at staten avstår fra «at kræve reguleringsanlæggene med tilhørende grund og øvrige rettigheter og de av hensyn til reguleringen opførte bygninger og indretninger avstaat til det offentlige uten vederlag». Dette så meget mer som konsesjonstiden for de to siste reguleringstrinn utløper i 2003 for de private falleiere, og spørsmålet om hjemfall da må tas opp på nytt.

Den verdi som reguleringsanleggene for 1913/15 med tilhørende rettigheter representerer, og som staten er berettiget til å kreve avstått uten vederlag, har vi foreløpig ikke noe anslag over. Vi går ut fra at det er nødvendig å fremlegge en beregning av denne verdi, eventuelt i form av en takst, og hører gjerne fra Dem om dette spørsmål.

Vi står naturligvis til tjeneste med opplysninger om reguleringene som De måtte ha bruk for ved sakens behandling.

2.3.4 Bilag 5: Skattetakst for Mår Kraftverk og Tokkeanleggene

1) Skattetakst for Statskraftverkene.

Med skrivelse av 11. april 1980 fra Fylkesskattesjefen i Telemark, ble det meddelt meg at jeg i henhold til Skattelovens § 83, nr. 3, siste ledd var oppnevnt som takstmann for taksering av 50 kraftverk og diverse overføringsanlegg i Telemark. I nærværende utredning vil Statskraftverkenes kraftverker Mår, Tokke, Byrte, Lio, Haukeli, Vinje, Songa og Kjela bli behandlet. Utredningen skal tjene til veiledning for ligningsmyndighetene i fylkets berørte kommuner til fastsettelse av formuesverdi pr. 1.1.1981, det vil si, til første gangs bruk i ligningsåret 1980.

Mitt mandat for det foreliggende takstoppdrag er følgende.

1. Beregne veiledende skattetakst i henhold til Riksskattestyrets rundskriv nr. 400/1 av 21.6.1965 med basis i verdien pr. 1.l.1981 av Statskraftverkenes 8 forannevnte kraftverker med tilhørende reguleringsanlegg.

2. Foreta en fordeling av bruttoformuen etter skattelovens § 19/14, litra b på de interesserte kraftverks- og reguleringskommuner, blant annet også etter oppgave fra Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen. Beregningene foretas på basis av regnskap for 1979 og budsjett for 1980. Det pekes på at taksten er av veiledende karakter.

Jeg betrakter meg som uavhengig og underlagt Skattelovens regelverk og det øvrige lovbestemte regelverk, når det gjelder prinsippene for beskatning.

2) Saksbehandling.

Med skrivelse av 22.4.1980, som følger vedlagt, anmodet jeg Statskraftverkene om en rekke data for kraftselskapets produksjons- og overføringsanlegg. Med brev av 23.6.1980 og forskjellige ekspedisjoner i månedene mai - desember har Statskraftverkene tilstillet meg detaljerte opplysninger og data vedrørende kraftverkene. Videre har jeg fått oversendt de nødvendige opplysninger om konsesjonsspørsmål, årsberetninger med regnskap for 1979 og budsjett for 1980. Undertegnede har også hatt møter i Oslo med NVE, Vassdragsdirektoratet og med Samkjøringen for å få de nødvendige opplysninger til underlagsmaterialet.

Ved flere møter i Oslo er takstforutsetningene drøftet med konsulent Storaker i Statskraftverkene.

Samtlige kraftverk er blitt besiktiget, og det kan fastlegges at Statskraftverkene holder en høy vedlikeholdsmessig standard.

Jeg har videre hatt tilgang til offentlige publikasjoner og opplysninger som NVE sitter inne med.

På denne måte har jeg etter min mening fått alle opplysninger som trengs for takseringen, og jeg vil på grunnlag av de innhentede data kunne foreta en beregning av formuesverdiene for Statskraftverkenes kraftverk i Telemark.

3) Beskrivelse av Statskraftverkenes kraftverker.

Statskraftverkene er et av de 4 direktoratene i NVE og har ansvaret for bygging og drift av statens kraftverk og overføringsanlegg. Statskraftverkene har forestått planlegging og bygging av Mår Kraftverk og Tokkeverkene og leder den daglige drift.

Statskraftverkenes kraftproduksjon i Telemark fylke foregår i følgende kraftverk:

1) Mår kraftverk.

Kraftverket ligger innsprengt i fjellet ved Øverland st. ca. 5 km nedenfor Rjukan. Dets beliggenhet er i Tinn kommune, mens en del av reguleringsanleggene ligger i Nore og Uvdal kommune. Av den årlige produksjon leveres 33 1/3 % til A/S Norsk Hydro etter en spesiell avtale og pris.

2) Tokke kraftverk.

Kraftverket ligger inne i fjellet ved øvre enden av Bandak. Tokke kommune er vannfalls- og kraftverkskommune, Vinje kommune er vannfalls-, kraftverks- og reguleringskommune, mens Odda kommune har en liten del av reguleringsformuen. Av den årlige produksjon leveres 50 % til de såkalte Tokkeobligasjonseiere til en pris på 2,95 øre/kWh pr. 31/12-80.

3) Byrte kraftverk.

Kraftverket ligger like ovenfor reguleringsdammen i Byrtevann. Det er sprengt inn i fjell. Såvel kraftverk som reguleringsanlegg ligger i Tokke kommune.

Statskraftverkenes totale kraftproduksjon i Norge var 24.147,1 GWh i 1979. Produksjonen av de kraftverk som ligger i Telemark var således 22,1 % av landsproduksjonen.

Effektinstallasjonen i Statskraftverkenes kraftverk i Telemark var pr. 31.12.1979 (tabell 2.10):

Statskraftverkene hadde ved utgangen av 1979 i drift 31 kraftverk med en samlet generatorytelse på 3.972 MW. De ovennevnte 8 kraftverk har en generatorytelse på 1.154 MW, det vil si, ca. 30 % av landets totale generatorytelse er i drift i Telemark fylke.

For å kunne foreta en vurdering av blant annet gjenværende levetid for Statskraftverkenes kraftverk i Telemark, er det nødvendig å gi en mer detaljert beskrivelse av kraftverkenes aggregater, det vil si, turbin- og generatorytelser og når aggregatene er satt i drift. Som det framgår av det foranstående er også samtlige kraftverk, med unntagelse av Haukeli, fjellkraftanlegg, hvilket også har sin betydning (tabell 2.11).

Som en konklusjon for Statskraftverkenes produksjonsanlegg i Telemark kan settes opp følgende data som har betydning for beregning av formuesverdiene (tabell 2.12):

4) Takseringsprinsipper

Etter Skattelovens § 37/31, bokstav a, skal kraftverkenes salgsverdi pr. 31.12. i det år ligningen foretas legges til grunn. Det er nærmere gjort rede for de hensyn som må tas ved beregning av denne verdi i bilag 2 til Riksskattestyrets rundskriv nr. 400 av 21.6.1965 (bilag), hvor det legges vekt på den forretningsmessige verdi basert på lønnsomhetsberegning. Jeg har formelt ansett meg bundet av rundskriv nr. 400, men jeg har imidlertid tillatt meg å foreta en vurdering av de avgjørende faktorer rundskriv nr. 400 fastsetter.

Disse faktorer er:

1. Kapitaliseringsrente.

2. Amortisasjonstid = 30 år (for nytt kraftverk).

3. Kraftpris.

4. Kraftproduksjon i bestemmende år.

5. Kapitaliseringsfaktor.

Ad pkt. a) Kapitaliseringsrente.

Rentesatsen er av stor betydning ved beregning av den kapitaliserte verdi av den årlige netto inntekt. Den rentefot som er implisert i kapitaliseringsfaktoren, er en alternativrente, nemlig den rente som eieren antas å kunne oppnå ved tilfredsstillende omplassering. Statskraftverkenes lånerente er irrelevant i denne forbindelse. Man må forutsette at kapitalplasseringen i kraftverk for tiden er fri for risiko.

Spørsmålet om rentesatsens størrelse har, etterat rundskriv nr. 400 av 21. juni 1965 fastsatte 6 % p.a., vært vurdert i Riksskattestyret i 1973, 1975, 1977 og 1979, uten at dette foranlediget endringer i den fastlagte rentefot. I sitt siste møte i desember 1979 besluttet imidlertid Riksskattestyret å ta opp rentespørsmålet til fornyet drøftelse så snart renteutvalgets innstilling var behandlet av Stortinget.

Forholdene på rentemarkedet har i de senere år endret seg radikalt, og for finansiering av kraftanlegg o.l. må det nå regnes med følgende lånerenter:

1. Lån i bank og forsikringsinstitusjoner med 15-20 års løpetid = 10-10 1/2 %.

2. Partialobligasjonslån, 15 - 18 års løpetid = 8 1/2 %.

3. Plassering av midler i bank eller i gjeldsbrevlån er i de senere år vært forrentet med 9-11 %.

I 1965, da Riksskattestyrets retningslinjer ble utarbeidet, var renten for partialobligasjonslån 5 1/2 %. Senere er den regulert flere ganger, og utgjør nå som nevnt 8 1/2 %. «Det vanlige rentenivå», som ble brukt som utgangspunkt for fastsettelse av kapitaliseringsrenten i 1965, ligger nå på 9-10 %.

Etter en forhåndsbehandling av rentespørsmålet i Riksskattestyrets møte 25. august 1980, ble det egentlig besluttet at rentespørsmålet skulle drøftes på nytt møte i slutten av november 1980. Dette ble ikke gjort, og en avgjørelse fra Riksskattestyret vil først foreligge i løpet av 1981.

For mine beregninger av veiledende takster med basis i ligningsåret 1980 mener jeg det er riktig å legge til grunn den av Riksskattestyrets nåværende rente som er 6 % p.a. Denne rentefot vil bli anvendt for samtlige kraftverk i Telemark fylke. I tilfelle Riksskattestyret bestemmer seg for en høyere rente i 1981, må denne danne basis for ny formuesberegning for ligningsåret 1981.

Ad pkt. b) Amortisasasjonstid.

Under «pkt. 3. Beskrivelse av Statskraftverkenes kraftverker», har jeg i tabellform satt opp de åtte kraftverkers aggregater med data for idriftssettelse og maksimal ytelse. I sin skrivelse av 23.6.1980 uttaler Statskraftverkene følgende:

«Gjenværende levetid er i høyeste grad et skjønnsspørsmål hvor man er avhengig av hvilke kriterier som skal legges til grunn. Vanligvis i skattetakstsammenheng regnes som kjent levetiden for et nytt verk til 30 år.

Mår kraftverk har imidlertid allerede oppnådd denne alder, men har åpenbart fremdeles mange års gjenværende levetid. Dersom vi imidlertid setter denne til 10 år, skulle de som kom i drift i begynnelsen av 60-årene ha en gjenværende levetid på ca. 18 år, mens Byrte og Lio fra 1969 noe over 20 år».

Samtlige kraftverk er besiktiget av undertegnede, og det er fastlagt at Statskraftverkene har et meget godt vedlikehold. Alle kraftverk med unntagelse av Haukeli, er fjellkraftanlegg, og vil som sådanne ha en adskillig lengre levetid enn maksimalt 30 år.

Under henvisning til det foranstående, har jeg for beregning av formuesverdiene lagt følgende verdier for gjenværende levetid, rentefot og kapitaliseringsfaktor til grunn for Statskraftverkenes anlegg i Telemark ( tabell 2.13).

For Statskraftverkene vil det bli gjennomført en formuesberegning for kraftverk inkl. reguleringsanlegg. Følgende priser blir lagt til grunn for bruttoinntekten:

1) Kraftverk + reguleringsanlegg =

7,13 x 0,8 = 5,704 øre/kWh

2) Tilfeldig kraft = 3,18 øre/kWh

3) Etter inngått kontrakt med A/S Norsk Hydro er Statskraftverkene forpliktet til å levere 33 1/3 % av fastkraften levert fra Mår kraftverk til en meget lav pris. Kontrakten er langsiktig, og undertegnede anser det som riktig ved beregning av bruttoinntekten å ta hensyn til denne kontraktforpliktelse. Prisen som A/S Norsk Hydro betaler har vært:

1977: 1,24 øre/kWh

1978: 1,35 «

1979: 1,54 «

Med basis i 1980 regnes med en kraftpris = 1,8 øre/kWh for 33 1/3 % av Mår kraftverks fastkraftleveranse.

4) I forbindelse med Tokke kraftverks fastkraftleveranse kan meddeles at det er en meget langsiktig avtale med de såkalte «Tokkeobligasjonseiere», som har deltatt i kapitalinvesteringen ved bygging av Tokke kraftverk med 50 %. Disse obligasjonseierene får kjøpt 50 % av fastkraftleveranse til en lavere pris enn statskraftpris, og denne pris er for 1980 satt til 2,95 øre/kWh.

Ad pkt d). Kraftproduksjon.

Etter Riksskattestyrets rundskriv nr. 400 skal man, når det gjelder kraftproduksjon og salg, skjeldnes mellom fastkraft og tilfeldig kraft. Fastkraften bør baseres på produksjonen i et bestemmende år, og tilfeldig kraft på differansen mellom medianårs og bestemmende års produksjon.

Man kan sette opp følgende produksjonsdata for Statskraftverkenes 8 kraftverk ( tabell 2.14):

Produksjonen for median- og bestemmende år regnes levert generatorklemmene i kraftverkene. De totale tap inklusiv eget forbruk fra kraftverk til leveringssted er oppgitt i skrivelse av 23.6.1980 til 5,0 % av produsert kvantum. Man kommer nå frem til følgende salgskvanta av fastkraft og tilfeldig kraft ved fratrekk av 5 % ( tabell 2.15):

Ad. pkt. e, Kapitaliseringsfaktor.

Det fremgår av Riksskattestyrets rundskriv nr. 400 at en ved takseringen må ta utgangspunkt i en formuesverdi som fremkommer ved en kapitalisering av nettoinntekten. Jeg har i den forbindelse valgt å foreta kapitaliseringen ved hjelp av etterskuddsannuiteter, og jeg regner ikke med at tilbakebetaling skjer jevnt over året. Ved forskjellige overlegninger under pkt. 4a) kom jeg til at rentefoten må settes til 6 % p.a.

Min formuesberegning for Mår- og Tokkeverkene blir basert på følgende hoveddata (tabell 2.16):

5) Beregning av formuesverdier.

Beregningen av formuesverdiene pr. 1.1.1981 er basert på nøyaktige data for produksjon i median og bestemmende år og regnskap og budsjett-tall for 1979/80. I min beregning vil de veiledende regler som Riksskattestyret har gitt ved rundskriv nr. 400 av 21.6.1965 bli lagt til grunn. Jeg vil imidlertid henvise til det som er nevnt om de forskjellige faktorer under avsnitt 4. Takseringsprinsipper.

Beregning av utgifter.

Ved en lønnsomhetsberegning må man ta i betraktning alle påregnelige utgifter. Det gjelder utgifter til administrasjon og vedlikehold, lønninger og andre utgifter til driftspersonell, risikoutgifter og fellesutgifter. Avskrivninger, renter og skatter må imidlertid holdes utenfor fastsettelsen av de påregnelige utgifter. Jeg har fra Statskraftverkene mottatt årsberetning, regnskap for 1979 og budsjett for 1980 for samtlige kraftverk. Etter dette kan man nå i tabellform sette opp de beregnede verdier ( tabell 2.17 og 18).

8) Kjela kraftverk (tabell 2.19 og 20).

Konklusjon

Ved en total vurdering vil jeg fremheve den meget gode vedlikeholdsmessige stand Statskraftverkenes kraftverk i Telemark har. Det er overveiende kraftverk i fjell som har en lang gjenværende levetid.

Som økonomisk grunnlag er videre blant annet benyttet regnskap for 1979 og budsjett for 1980. Det er ofte så at budsjettene ligger lavere enn de virkelige regnskaper, men det er realistisk å tro at prisstigningen i 1980-årene ikke blir så drastisk som fra 1973 - 1980.

Under henvisning til det foranstående vil jeg foreslå følgende formuesverdier pr. 1.1.1981 for Mår og Tokkeanleggene (tabell 2.21):

2.3.5 Bilag 5A: Brev fra Tinn ligningskontor av 16. november 1981

Mår kraftverk. Ligningen inntektsåret 1980

Som svar på Deres brev av 19.10.81 skal en komme med følgende tilleggsopplysninger til vårt brev av 28.9.81. Ved beregningen har ligningsnemnda brukt 1,8 øre/kWh for 312 GWh, 7,13 øre/kWh for 625 GWh og 3,18 øre/kWh for 18 GWh.

Ifølge rundskriv nr. 400 bilag 2 og avsnitt 4 må det ved lønnsomhetsberegningen tas hensyn til forventet kraftpris. Prisen for fastkraft til alminnelig forsyning var pr. 1/7.81 - 8,56 øre/KWh, og den var kjent da ligningsnemnda fastsatte taksten. En takst blir gjerne stående noen år og ved å bruke prisen i starten av denne periode vil taksten bli for lav i den prisutvikling en har hatt på kraft. Prisen på kraft til alminnelig forsyning har steget fra 4,5 øre/KWh pr. 1.1.76 til 7,13 øre/KWh pr. 1.1.81. Ligningsnemnda har lagt seg på en skjønnsmessig forventet middelpris i perioden.

Når det gjelder kraftverkets gjenværende levetid vil en vise til rundskriv nr. 400, bilag 2, 2 spalte og avsnitt 5: «Det må legges til grunn en gjennomsnittlig levetid for hele anlegget sett under ett. Visse formuesdeler må imidlertid anses ikke amortisable, slik at disse verdier vil være i behold når anlegget for øvrig er uttjent».

Ved takseringen har ligningsnemnda brukt etterskuddsanuitet, som gir en lavere takst enn bruk av gjennomsnittanuitet som rundskriv nr. 400 anbefaler å bruke.

Om De etter denne orientering skulle ønske å la klagen fremmes venter en å høre fra Dem herom.

2.3.6 Bilag 6: Brev fra Øst-Telemarkens Brukseierforening av 3. februar 1983

Statens vassfall. Hjemfall. Regulering av Mårelven i Tinn i Telemark.

Deres brev 2763,5142/80 A TB/EN av 4.1.83.

Vi har mottatt Deres brev av 4. ds. med utkast til brev til Olje- og energidepartementet, med forslag om hjemfall etter konsesjonene fra 1913 og 1915 for regulering av Mårvann og Kalhovde.

Saken ble behandlet på styremøtet i Brukseierforeningen den 20. ds., hvor det ble vedtatt at Brukseierforeningen skulle besvare Deres brev på vegne av alle de private og kommunale andeler i reguleringen av 1913/15.

Som påpekt i Deres brev, er konsesjonen fra 1913/15 ikke stedsevarig for noen av deltakerne. Ny konsesjon er nødvendig også for Statskraftverkene og Skiensfjordens komm. kraftselskap, men en ny konsesjon vil for deres andeler bli stedsevarig, slik den er for konsesjonene av 1943/48 og 1956. Brukseierforeningen har i sin søknad av 18. juni 1980 om ny konsesjon, regnet med at utløpstiden for de øvrige bruk vil bli som for konsesjonene av 1943/48 og 1956, nemlig 1. juli 2003. Hjemfall vil da måtte behandles på ny, og denne gang omfatte alle tre konsesjonene. Brukseierforeningen vil derfor be om at hjemfall av reguleringsanleggene fra 1913/15 utsettes til endelig behandling i 2003.

Av reguleringsanleggene fra 1913/15, er det bare Mårvannsdammen som er i bruk. Dammen er i god stand, og med vanlig vedlikehold regnes den å kunne gjøre tjeneste langt inn i fremtiden. Ved Kalhovde er det bygget ny dam i forbindelse med Mår/Gjøyst-reguleringen av 1943/48. Hva som ville omfattes av hjemfall i 1983, og hva som henhører under konsesjoner med hjemfall i 2003 av damanlegg m.v., kan det være vanskelig å fastlegge. Reguleringsanleggene utgjør en enhet, og behandles slik når det gjelder utgifter til vedlikehold og manøvrering. Hjemfall bør derfor behandles samlet. En utsettelse av hjemfall vedrørende konsesjonen 1913/15, skulle etter vår mening ikke komme i konflikt med konsesjonsbestemmelsene, slik de er utformet etter vassdragsreguleringsloven.

Hva angår de anførte data og beregninger i Deres brev til Olje- og energidepartementet, har vi kontrollert disse, og viser til telefonsamtale med fagsjef Bergland om dette.

2.3.7 Bilag 7: Brev fra Skiensfjordens kommunale kraftselskap av 28. januar 1983

Statens vannfall. Hjemfall. Regulering av Mårelven i Tinn i Telemark fylke

Vi viser til Deres brev av 4.1.1983 til Øst-Telemarkens Brugseierforening, vedlagt utkast til brev til Olje- og energidepartementet. Kopi av Deres brev til Øst-Telemarkens Brugseierforening m/vedlegg er sendt oss.

I Deres utkast til brev til OED er brukt betegnelsen private eierandeler, og vi vil i den anledning for ordens skyld minne om at Skiensfjordens kommunale kraftselskap ikke omfattes av kategorien private eiere. Skiensfjordens kommunale kraftselskap er eneste ikke private selskap som berøres av hjemfallsretten.

Vi ber om at det blir tatt hensyn til dette forhold i forbindelse med hjemfall i henhold til konsesjonen av september 1913 og i forbindelse med betingelsene for eventuell ny konsesjon.

Vi ber om at disse bemerkninger fra vår side blir gjort kjent for Olje- og energidepartementet i forbindelse med Deres brev til departementet i sakens anledning.

2.3.8 Bilag 8: Utkast til leiekontrakt

Utkast

K O N T R A K T

mellom

Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen

og

Øst-Telemarkens Brukseierforening

om

leie av de hjemfalte andeler i reguleringen av Mårvatn og Kalhovde.

1. Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen leier med dette bort til Øst-Telemarkens Brukseierforening de hjemfalte tidligere privateide andeler i reguleringen av Mårvatn og Kalhovde i Tinn og Nore og Uvdal kommuner.

2. Det forutsettes at Øst-Telemarkens Brukseierforening stiller de leide rettigheter til disposisjon for de private deltakere i reguleringen mot at disse som tidligere for sine andeler dekker driftsutgiftene ved reguleringen.

3. Øst-Telemarkens Brukseierforening påtar seg å forestå innkreving av årlig leie til staten for disse reguleringer med beløp således (tabell 2.22):

De årlige leiebeløp justeres i samsvar med reglene i vassdragsreguleringslovens § 16.

4. Denne avtale er bare gyldig så fremt Øst-Telemarkens Brukseierforening søker og får meddelt de nødvendige konsesjoner.

5. Denne avtale gjelder fra hjemfallstidspunktet l9. september 1983 til eventuell ny konsesjonstids utløp l.juli 2003.

6. Dette dokument er skrevet i 2 eksemplar ett til hver part.