4 Uttalelser til innstillingen om ny reguleringskonsesjon

4.1 Innledning

Olje- og energidepartementet sendte hovedstyrets innstilling på høring til de berørte kommunene, fylkeskommunene og departementene. Innstillingen ble i tillegg sendt til Øst-Telemarkens Brukseierforening. De innkomne høringsuttalelsene er gjengitt nedenfor i punktene 2 til 10. I tillegg har det innkommet tilleggsuttalelser fra enkelte instanser.

4.2 Nore og Uvdal kommunes uttalelse av 20. mars 1986

Uttalelse til søknad om ny regulering av Mårelven. Hjemfall.

Olje- og energidepartementet har i brev 17/1-86 oversendt til uttalelse innstilling fra Hovedstyret i Norges vassdrags og elektrisitetsvesen av 18/12-85, samt innstilling av 27/4-83 angående hjemfall for staten av reguleringsanleggene med tilhørende grunn og rettigheter.

Nore og Uvdal kommunestyre behandlet søknaden i møte 19/12-83 og gjorde følgende vedtak (sak 183/83):

1. «Nore og Uvdal kommune stiller de samme betingelser/krav sett i forhold til fordelingsprosenten som Tinn kommune. Pkt. III a i Tinn kommunestyres uttalelse endres til: «Staten tilpliktes å betale maksimal konsesjonsavgift pr. nat. hk, med regulering på lik linje med avgiftene for andre statsreguleringer.»

2. Nore og Uvdal kommune forutsetter å kunne delta i forhandlinger dersom det blir reist spørsmål om annen fordelingsprosent.»

Hovedstyrets utkast til vilkår vedlegges:

Konsesjon som ble gitt ved Kgl. res. 19/9-1913 og 24/9-1915 løp ut 19/9-1983 og det er denne Øst-Telemarkens Brukseierforening den 18/6-1980 har søkt om forlengelse av.

Ingen av uttalelsene har gått i mot at det blir gitt ny reguleringskonsesjon fram til 1/7-2003.

Hovedstyret anbefaler konsesjon gitt. Konsesjonsavgiften foreslås til kr. 20,- pr. nat. hk til kommunene. Videre at det opprettes et næringsfond på 6 mill. kr., hvorav et grunneierfond på inntil 3 mill. kr. til kommunene og tildelt andel av hjemfalte anleggsverdi. Fordeling mellom kommunene forholdsvis som for konsesjonsavgifter, og som gjøres på et senere tidspunkt. Konsesjonskraft til kommunene er foreslått til 10 %.

Hovedstyret rår til at staten gjør hjemfall gjeldende. (Hjemfall d.v.s. at staten overtar uten å betale).

Rådmannens merknader:

Ved kommunens behandling av søknaden ble det gitt en generell uttalelse der Nore og Uvdal stiller de samme betingelser/krav sett i forhold til fordelingsprosenten som Tinn kommune. Jeg kan ikke se at Hovedstyrets forslag gir oss grunn for å endre på en slik uttalelse. Etter vassdragsreguleringslovens § 10, post 5 kan det bli tale om tildeling av andeler av de hjemfall etter dets verdi. Dette spørsmålet bør det kommes tilbake til.

Innstilling:

1. Nore og Uvdal kommune viser til sin uttalelse i møte 19/12-83, sak 183 og gjør tilsvarende gjeldende for den uttalelse Tinn kommune nå gir til Hovedstyrets innstilling.

2. Når det gjelder hjemfalte rettigheter eller dets verdi til kommunene, forutsetter vi at staten tar dette opp som egen sak.

Formannskapsmøte 2/3-86.

Formannskapet foreslår at rådmannens innstilling vedtas.

Kommunestyremøte 17/3-86

Enst. vedtak: Formannskapets innstilling vedtas.»

4.3 Landbruksdepartementets uttalelse av 11. april 1986

Øst-Telemarkens Brukseierforening. Søknad om ny regulering av Mårelven

Merknader til sakshandsaminga og søknaden sitt innhald.

Søknaden frå Øst-Telemarkens Brukseierforening dagsett 18. juni 1980 angåande ny regulering av Mårelva har ikkje vore lagt fram for landbruksstyresmakta. Vi bed om at Olje- og energidepartementet i framtida sørgjer for at alle berørte organ får høve til å uttala seg i slike saker før Hovudstyret gir si tilråding.

Søknaden gir ingen omtale av konsekvensane for landbruksinteressene av reguleringane frå 1913/15. Søknadsdokumenta gir såleis eit mangelfullt og upresist bilete av saka. Dette vanskeleggjer interessegrupper og styresmakter si handsaming av søknaden. Mellom anna vert det svært vanskeleg å skilje mellom konsekvensar av reguleringskonsesjonar som no vert søkt fornya og seinare konsesjonar som ikkje er omfatta av søknaden, jfr. hovudstyret sine kommentarar s. 64 i innstillinga.

Når det gjeld krav til opplysningar i søknader om ny reguleringskonsesjon viser vi elles til rundskriv nr. 36 a frå NVE-Vassdragsdirektoratet. Beskriving av reguleringa si etterverknad for landbruket står særskilt nemnt under punkt 3 i vedlegg 1.

Landbruksdepartementet sine merknader til hovudstyret si innstilling.

Minstevassføring

Hovudstyret seier i sine merknader at dei ikkje har funne grunnlag for å gjera framlegg om endringar i manøvreringsreglementet no og viser elles til post 15 i konsesjonsvilkåra der forureiningsproblematikken vert omtala. Av post 15 går det fram at Miljøverndepartementet kan ta opp att spørsmålet om minstevassføringar i Mårelva på grunnlag av utførte undersøkingar. Landbruksdepartementet vil be om at minstevassføringsspørsmålet vert vurdert også utfrå omsynet til landbruket. Vi gjer framlegg om at konsesjonæren vert pålagt å sleppa minstevassføring i Mårelva for å stetta trongen for vassforsyning til landbruket langs vassdraget, inkludert vatn til jordbruksvatning. Endelege krav til minstevassføring bør fastsetjast etter samråd med Miljøvern- og Landbruksstyresmaktene.

Næringsfond/grunneigarfond

Tinn kommune har bede om at det vert avsett eit næringsfond på 20 mill. kr. Nore og Uvdal kommune ynskjer også å verta tildelt næringsfond. Hovudstyret rår til eit næringsfond på 6 mill. kr. Halvparten av dette beløpet, 3 mill. kr kan disponerast av eit grunneigarlag og vert kalla grunneigarfond. Det vert ikkje teke standpunkt til fordeling av midlane mellom dei to kommunane.

Landbruksdepartementet rår til at det i staden for eit grunneigarfond på 3 mill. vert oppretta eit landbruksfond på 5 mill. kr som vert fordela mellom dei aktuelle kommunane etter nærare avtale. Vedtekter for disponering av desse midlane bør utarbeidast av kommunen og landbruksstyresmakta og godkjennast av Landbruksdepartementet. Tiltak som tilgodeser grunneigarar som er direkte berørt av dei aktuelle reguleringar bør ha høg prioritet, men fondsmidlane bør også kunna nyttast med eit vidare siktemål, nemleg å styrkja landbruksnæringa i dei berørte bygder (sjå elles fråsegn frå landbrukskontoret i Tinn, vedlagt).

Andre avbøtande tiltak

Grunneigarar har peika på erosjonsproblem i magasinområda. Erosjonen undergrev bygningar og fører til tap av dyrka mark. Dette er ein kontinuerleg prosess som stadig fører til uthôling av ressursgrunnlaget i det berørte området. Det må vera rimeleg i samband med fornying av desse reguleringskonsesjonane å påleggja regulanten å overvaka erosjonstilhøva og fortløpande setja i gong tiltak for å motverka skaden. Å utsetja slike tiltak til konsesjonsfornyingane i 2003 vil vera svært uheldig.

4.4 Buskerud fylkeskommunes uttalelse av 10. september 1986

4.4.1 Fylkeskommunes brev

Ang. Øst-Telemarken Brukseierforening om regulering av Mårelven. Uttalelse.

Det henvises til Deres ekspedisjon av 17.1.1986. Saken ble behandlet i Buskerud fylkeskommunes hovedutvalg for nærings-, ressurs- og miljøspørsmål i møte den 23.6.1986.

Plan- og næringssjefens saksfremstilling følger vedlagt, sammen med utskrift av møteprotokollen.

4.4.2 Vedlegg 1: Utskrift av møteprotokoll 23. juni 1986

Sak nr. 0026

Øst-Telemark - Brukseierforening om regulering av Måreleven

Plan- og næringssjefen foreslo i saksframlegg av 29.5.1986 at hovedutvalget gjør slikt

v e d t a k :

Hovedutvalget for nærings-, ressurs- og miljøspørsmål viser til ekspedisjon fra Olje- og energidepartementet, av 17.1. d.å., om innstilling fra hovedstyret i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen vedrørende Øst-Telemarken brukseierforening, ny regulering av Mårelven - hjemfall.

Hovedstyret finner at reguleringen av 1913/15 i Mårvatn og Kalhovd skal opprettholdes fram til 1.7.2003. Dette synes å være i tråd med de forutsetninger hovedutvalget har lagt til grunn for behandlingen i sak nr. 16/85, og betinger ikke nye reaksjoner fra fylkeskommunen.

Hovedutvalget ser svært positivt på hovedstyrets utsagn om at de er enig med kommunene i at den økonomiske bæreevne hos regulanten i dette tilfelle er større enn der hvor det skal bygges nye reguleringsanlegg.

Hovedutvalget ser også svært positivt på at det opprettes et næringsfond som forutsettes disponert av de berørte kommuner. Med utgangspunkt i de distriktutbyggingsproblemer disse kommuner står oppe i, vil hovedutvalget støtte de lokale krav om et næringsfond på totalt 20 mill. kr. Med dette utgangspunkt finner også hovedutvalget det rimelig at 2-3 mill. kr av næringsfondet avsettes til et grunneierfond og tilsvarende til et vannbruksfond.

Hovedutvalget viser til innstillingens synspunkter om forurensing, naturvern og friluftsliv og vil foreslå at det fremmes en vannbruksplan for de vassdragsavsnitt som berøres av de omtalte reguleringer, som forberedelse for de nye forhandlinger som skal finne sted forut for 2003. For å få gjennomført et opplegg for slik vannbruksplanlegging i tilstrekkelig bredde og innen de gitte tidsrammer, vil hovedutvalget foreslå at 2-3 mill. kr avsettes til formålet. Som alternativ kan det bygges opp årlige avsetninger basert på årlige renteavkastninger av det innestående beløp knyttet til næringsfondet over en 5-års periode.

Enstemmig vedtatt.

4.4.3 Vedlegg 2: Plan- og næringssjefens saksframstilling

Sak nr. 0026

Øst-Telemark - Brukseierforening om regulering av Mårelven

Det vises til ekspedisjon fra Olje- og energidepartementet, av 17.01. då., vedr. søknad fra Øst-Telemarken brukseierforening om ny regulering av Mårelven - hjemfall.

Nevnte ekspedisjon fra Olje- og energidepartementet gjelder innstilling fra hovedstyret i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (av 18.12.85) angående regulering av Mårelven, samt hovedstyrets innstilling (av 27.04.83) angående hjemfall for staten av reguleringsanleggene med tilhørende grunn og rettigheter.

Søknaden fra Øst-Telemarken brukseierforening er behandlet i fylkeskommunens hovedutvalg for nærings-, ressurs- og miljøspørsmål på møte den 05.03.1985, jf. hovedutvalgssak nr. 16/85, hvor det ble fattet følgende vedtak:

«Hovedutvalget for nærings-, ressurs- og miljøspørsmål viser til søknad fra Øst-Telemarken brukseierforening, av 18.06.1980, om forlengelse av den reguleringskonsesjon som ble gitt i 1913/15, og anbefaler at ny konsesjon blir gitt. Endringer i reguleringsbestemmelsene forutsettes forelagt fylkeskommunen til uttalelse.

For øvrig henvises til vedtaket i sak 183/83, Nore og Uvdal kommunestyre.»

Så langt en oppfatter innstillingen finner hovedstyret at reguleringen av 1913/15 i Mårvatn og Kalhovd bør opprettholdes fram til 01.07. 2003.

Reguleringstillatelsene fra 1913 og 1915 løp ut den 19.09.1983 for alle deltakere i reguleringen, og det er søknad fra Øst-Telemarken brukseierforening (av 18.06.80) om ny konsesjon til forlengelse av konsesjonene fra 1913/15 som hovedstyret har til behandling. De senere gitte konsesjoner løper uten tidsbegrensning for staten og deltakende norske kommuner, mens andre deltakere i reguleringene har tidsbegrensning til 01.07. 2003.

I samsvar med de gitte reguleringstillatelser fra 1913 og 1915, ble det etablert følgende reguleringer i Mårvatn og Kalhovdfjorden ( tabell 4.1):

Etter at reguleringstillatelsene fra 1943 og 1956 er tatt i bruk er det i dag totalt følgende reguleringer i Mårvatn og Kalhovdfjorden ( tabell 4.2):

Midlere tilløp til Mår kraftverker ca. 562 mill. m³ pr. år. Det er i dag følgelig en magasinkapasitet totalt for kraftverket på ca. 103% av midlere års tilløp. De gamle reguleringene som nå søkes fornyet, står alene for en magasinkapasitet på 39 % av årstilløpet til Mår kraftverk. Lokalt er tilløpet til Mårvatn ca. 200 mill. m³ et middels år. Det omsøkte magasin i Mårvatn er følgelig ca. 65 % av midlere tilløp, mens total magasinkapasitet i Mårvatn i dag er ca. 16 % av midlere tilløp.

Reguleringsspørsmålet synes håndtert i tråd med forutsetningene for tidligere behandling i fylkeskommunens hovedutvalg, og betinger neppe reaksjon fra fylkeskommunens side utover det som er tatt inn i vedtak i hovedutvalgssak nr. 16/85.

Når det gjelder økonomien mener hovedstyret at det opprinnelige avgiftsgrunnlag på ca. 114.000 nat. hk må opprettholdes. De berørte kommuner, Tinn og Nore/Uvdal, har krevd en avgiftssats på linje med lovens maksimum (pr. 1983), dvs. kr. 10,- pr. nat.hk, med utgangspunkt i en lovendring hvor avgiftssatsen økes med 50 % av differansen mellom gammel og ny maksimalsats pr. nat.hk. Kommunene legger vekt på at regulanten har og vil få en meget god økonomi gjennom utnytting av reguleringen i en periode uten nye anleggsutgifter.

Hovedstyret fremholder at det er riktig å vurdere konsesjonsavgiften som ved nye reguleringer uten å ta hensyn til verdien av avgiften i 1913/15. Det gjelder en ny konsesjon og ikke en forlengelse av den gamle.

Plan- og næringssjefen ser det svært positivt at hovedstyret er enig med kommunene i at den økonomiske bæreevne hos regulanten i dette tilfelle er større enn der hvor det skal bygges nye reguleringsanlegg. Hovedstyret finner det rimelig å sammenligne tillatelsen til fortsatt regulering av Mår/Kalhovd med de reguleringstillatelsene hvor det hittil har vært gitt høyest konsesjonsavgift, og foreslår at avgiften settes til kr. 20,- pr. nat.hk til kommuner og kr. 4.- pr. nat.hk til staten. Fordelingen av avgiften mellom kommunene kommer opp i egen sak senere.

Tinn kommune har krevd et næringsfond på 20 mill. kr. Nore og Uvdal kommune har ikke spesifisert noe krav om slikt fond, men stiller generelt samme krav som Tinn (i forhold til fordelingsprosentene for avgiftene).

Øst-Telemark brukseierforening har gitt uttrykk for at de aksepterer at opprettelsen av et næringsfond er en rimelig kompensasjon overfor reguleringskommunene og de berørte grunneiere i påvente av den mer omfattende vurdering av reguleringenes konsekvenser som forutsetningsvis vil finne sted forut for 2003. Brukseierforeningen synes imidlertid at kommunenes krav er for høyt og foreslår et fond på 4 mill. kr. Herav øremerkes halvparten for grunneiernes interesser gjennom et grunneierfond. I dette forslaget imøtekommes et uttalt ønske fra grunneierhold om ytterligere kompensasjon.

Hovedstyret mener at det vil være riktig å opprette et næringsfond for kommunene Tinn og Nore/Uvdal fordelt på samme måte som konsesjonsavgiftene. Fortsatt regulering av de aktuelle magasinene vil ikke medføre nye innskrenkninger i næringsutøvelsen i distriktet, men i forhold til senere tids konsesjoner må det kunne sies at kommunene har fått forholdsvis lite igjen for de magasiner de har stillet til rådighet for kraftproduksjon. Det antas også at grunneierne langs magasinene har fått relativt liten kompensasjon for de skadevirkninger reguleringen har medført på eiendommene deres ved utbetaling av engangserstatninger fastsatt ved skjønn i 1916.

Verdien av de hjemfalte andeler i reguleringen av Mårvatn og Kalhovdfjorden er av hovedstyret tidligere anslått til ca. 5,5 mill. kr ved hjemfallstidspunktet 19.09.1983. Kommunenes andel av det hjemfalte er begrenset oppad til en tredjepart, dvs. ca. 1,8 mill. kr. I tillegg til dette foreslår hovedstyret at det opprettes et næringsfond på 6 mill. kr. For å gi de berørte grunneiere en mer direkte kompensasjon enn det næringsfondet representerer, har ikke hovedstyret noe imot at det opprettes et grunneierfond på inntil 3 mill. kr av det totale beløp på 6 mill. kr. Et ev. grunneierfond bør stilles til disposisjon for et grunneierlag slik at kommunen har mulighet for å trekke fondet tilbake dersom ordningen ikke virker. Kommunen bør være klageorgan for grunneierlagets avgjørelser.

Vilkår til motvirkning av forurensning er ikke tatt inn i noen av de tidligere konsesjonene for Mårvatn/Kalhovd. Under forutsetning av at de tiltak som kan komme på tale, står i et rimelig forhold til de berørte interesser har hovedstyret nå tatt inn i sin helhet forslaget fra Statens forurensningstilsyn.

Gjeldende manøvreringsreglement er fastsatt ved kgl.res. av 08.06.1956. Det er kommet fram misnøye med den sterke reguleringen av Mårvatn som bla. betyr dårlig oppfylling i enkelte år med problemer som sandflukt og vanskeliggjort båtferdsel. Disse forhold ble vurdert ved konsesjonen i 1956 da tillatelsen til ytterligere regulering ble gitt og erstatninger fastsatt ved skjønn. H.r.advokat Ødegaard har også trukket fram tørrleggingen av Mårelven og bedt om vurdering av minstevannføringstiltak. Hovedstyret har ikke funnet grunnlag for å foreslå endringer i manøvreringsreglementet nå. Minstevannføringer blir nærmere vurdert av Statens forurensningstilsyn, jf. post 15 i vilkårene:

«Om forurensning, m.v.

• Konsesjonæren plikter etter Miljøverndepartementets nærmere bestemmelser helt eller delvis å bekoste undersøkelser i Mårelva nedenfor Kalhovd.

• Konsesjonæren plikter etter Miljøverndepartementets nærmere bestemmelser å la utføre eller bekoste tiltak som er påkrevet for å redusere virkningen av forurensning som står i forbindelse med reguleringen.

• Miljøverndepartementet kan ta opp igjen spørsmålet om slipp av minstevannføringer i Mårelva på grunnlag av utførte undersøkelser. Eventuelle forslag om minstevannføringer må tas opp som forslag til endring av manøvreringsreglementet.»

Miljøverndepartementet har i forbindelse med naturvern og friluftsliv foreslått vilkår for å ivareta disse interessene. Første del av forslaget er tatt hensyn til under post 6 i vilkårene om godkjenning av planer, tilsyn, m.v.

Andre del av miljøverndepartementets forslag lyder:

«Konsesjonæren plikter å utføre tiltak som innen rimelige kostnadsrammer vil bidra til at det eksisterende reguleringsinngrepet blir til minst mulig sjenanse for friluftslivet. Eventuelle tiltak bestemmes av Miljøverndepartementet eller den dette bemyndiger.»

Hovedstyret har ikke tatt dette forslaget med i vilkårene. Forslaget er en nyskapning som heller ikke er med som vilkår ved nye konsesjoner. Dersom det skulle innarbeides i vilkårene, hører det mest hjemme i forbindelse med terskelvilkåret i post 8. Inntil videre vil hovedstyret fastholde dette vilkåret i uendret form. Forøvrig er det hovedstyrets mening at terskelvilkåret, slik det er i dag, langt på veg dekker de framsatte ønskemål.

Plan- og næringssjefen vil poengtere at de anførte synspunkter om forurensning, naturvern og friluftsliv kontra minstevannføring synes å gi grunnlag for å fremme tanken om å få gjennomført en vannbruksplan for de vassdragsavsnitt som berøres av de omtalte reguleringer som forberedelse for de nye forhandlinger som forutsetningsvis skal finne sted forut for 2003. Når det gjelder alternative manøvreringsreglementer og minstevannføringer, kan en bl.a. vise til de drøftinger som er gjennomført i vannbruksutvalget for Numedalslågen i forbindelse med alternativ disponering av fløtningsvannet i elva (kraftproduksjon, laksefiske, forurensning, etc.). I denne forbindelse kan en også ta utgangspunkt i post 16 i vilkårene:

«Om bruk av reguleringsvatn til annet formål.

Dersom det skulle være behov for å utnytte noe av reguleringsvatnet til annet formål enn kraftproduksjon utover det enhver grunneier til vassdraget normalt har rett til å bruke i henhold til vassdragslovens §§ 14 og 15, kan Olje- og energidepartementet bestemme at en del av reguleringsmagasinet skal stilles til disposisjon til annet nærmere bestemt bruk. Brukere av denne del av magasinvolumet betaler regulanten investeringsutgifter og driftsutgifter i forhold til det magasin de disponerer.»

For å få gjennomført et opplegg for vannbruksplanlegging i tilstrekkelig bredde og innen tidsrommet fram til 2003, vil plan- og næringssjefen foreslå at det legges opp en økonomi ved feks. å etablere et vannbruksfond med årlige avsetninger eller alternativt som del av de fondsavsetninger som er antydet (næringsutvikling/-grunneiere). En får da anledning til å få belyst behovet for og eventuelt konsekvensene av alternative manøvreringsreglementer i vassdraget (med minstevannføringer), hvor bredden av brukerinteresser kan trekkes konstruktivt inn i debatten. Som årlige avsetninger kan en alternativt basere seg på årlige renteavkastninger av det innestående beløp knyttet til næringsfondet over en 5-års periode.

Når det gjelder næringsfondet vil plan- og næringssjefen påpeke at hovedutvalgets antydning om totalt 6 mill. kr ikke er spesielt begrunnet. Med utgangspunkt i de distriktsutbyggingsproblemer de berørte kommuner står oppe i synes det rimelig å støtte de lokale krav om totalt 20 mill. kr til dette formålet. Likeledes synes det rimelig å avsette 2-3 mill. kr av næringsfondet til et grunneierfond, samt tilsvarende til et vannbruksfond. En må her kunne ta utgangspunkt i at staten har et økonomisk ansvar for at de berørte kommuner får nødvendig faglig bistand, bl.a. til vannbruksplanlegging, som utgangspunkt for de forhandlinger som bør finne sted før 2003.

Plan- og næringssjefen foreslår i saksframlegg av 29.5.1986 at hovedutvalget gjør slikt

v e d t a k :

Hovedutvalget for nærings-, ressurs- og miljøspørsmål viser til ekspedisjon fra Olje- og energidepartementet, av 17.1. då, om innstilling fra hovedstyret i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen vedrørende Øst-Telemarken brukseierforening, ny regulering av Mårelven - hjemfall.

Hovedstyret finner at reguleringen av 1913/15 i Mårvatn og Kalhovd skal opprettholdes fram til 1.7.2003. Dette synes å være i tråd med de forutsetninger hovedutvalget har lagt til grunn for behandlingen i sak nr 16/85, og betinger ikke nye reaksjoner fra fylkeskommunen.

Hovedutvalget ser svært positivt på hovedstyrets utsagn om at de er enig med kommunene i at den økonomiske bæreevne hos regulanten i dette tilfelle er større enn der hvor det skal bygges nye reguleringsanlegg.

Hovedutvalget ser også svært positivt på at det opprettes et næringsfond som forutsettes disponert av de berørte kommuner. Med utgangspunkt i de distriktutbyggingsproblemer disse kommuner står oppe i, vil hovedutvalget støtte de lokale krav om et næringsfond på totalt 20 mill. kr. Med dette utgangspunkt finner også hovedutvalget det rimelig at 2-3 mill. kr av næringsfondet avsettes til et grunneierfond og tilsvarende til et vannbruksfond.

Hovedutvalget viser til innstillingens synspunkter om forurensing, naturvern og friluftsliv og vil foreslå at det fremmes en vannbruksplan for de vassdragsavsnitt som berøres av de omtalte reguleringer, som forberedelse for de nye forhandlinger som skal finne sted forut for 2003. For å få gjennomført et opplegg for slik vannbruksplanlegging i tilstrekkelig bredde og innen de gitte tidsrammer, vil hovedutvalget foreslå at 2-3 mill. kr avsettes til formålet. Som alternativ kan det bygges opp årlige avsetninger basert på årlige renteavkastninger av det innestående beløp knyttet til næringsfondet over en 5-års periode.

4.5 Miljøverndepartementets uttalelse av 29. juni 1988

Mårelva i Telmark. Hovedstyrets innstilling

Vi viser til Deres brev av 17.1.86 der innstillingen fra NVEs hovedstyre ble oversendt til uttalelse.

Øst-Telemarks Brukseierforening søker om ny tillatelse til å regulere Mårvatn og Kalhovde med samme reguleringsgrenser som for reguleringstillatelsen gitt ved kgl.res. av 19. september 1913 og 24. september 1915. (Det vil si mellom henholdsvis kote 1114,28 og 1121,28 og kote 1076,82 og 1083,61).

Med konsesjon av 1. juli 1943/2. juli 1948 fikk Brukseierforeningen tillatelse til ytterligere regulering av Mårvassdraget, til regulering av Gøystvassdraget og til overføring av vann fra Mår og Gøyst til Vestfjorden. Senere er det ved Kronprinsregentens res. av 8. juni 1956 gitt tillatelse til ytterligere regulering av Mårvann.

Fornyelsen omfatter bare konsesjonene fra 1913 og 1915. Disse reguleringene representerer 37,9 % av totalt magasinvolum i Mårvatn og Kalhovdfjorden. De resterende konsesjoner løper fram til juli 2003.

Det knytter seg betydelige skadevirkninger til reguleringene i Mårvatn og Kalhovdfjorden. Å henføre virkningene til de opprinnelige reguleringer eller de som er konsesjonsgitt fram til år 2003, er vanskelig. Miljøverndepartementet vil for sitt vedkommende ikke motsette seg at nåværende reguleringer opprettholdes fram til år 2003. En forutsetter imidlertid at en på dette tidspunkt på fritt grunnlag avgjør omfanget av reguleringer med vilkår og reglement. Som forberedelse for dette bør det fremmes en vannbruksplan for vassdraget. En viser til uttalelse av 23.6.86 fra Buskerud fylkeskommune, Hovedutvalget for næring, ressurs og miljø. Miljøverndepartementet har ikke merknader til de vilkår som er foreslått av NVE. Det foreligger ikke særlige opplysninger om det fortsatt er skjemmende inngrep og i hvilken grad sjenansevirkninger for friluftslivet kan avbøtes.

En ber derfor om at forslaget fra NVE blir supplert med følgende vilkår:

1. Konsesjonæren plikter etter NVEs anvisning å foreta avbøtende tiltak dersom inngrep fortsatt er skjemmende.

2. Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser å utføre avbøtende tiltak til fordel for friluftslivet.

Tillatelse etter lov om vern mot forurensning og om avfall

Det kan gis tillatelse etter lov om vern mot forurensninger og om avfall, § 11 på de vilkår som er inntatt som post 15 i utkast til vilkår i NVEs hovedstyres innstilling.

4.6 Telemark fylkeskommunes uttalelse av 2. august 1989

Søknad om ny regulering av Mårelven. Hjemfall.

Vi viser til brev fra Olje- og energidepartementet, vassdragsavdelingen datert 28. mars 1989, hvor det meddeles at departementet vil foreta en realitetsbehandling av spørsmålet om hjemfall og ny regulering av Mårelven.

Beklageligvis foreligger det ikke svar fra Telemark Fylkeskommune på høringen av 17.01.86. Imidlertid har Telemark Fylkeskommune, nærings- og sysselsettingsstyret vedtatt i møte den 27.04.83 at;

«Staten nyttar seg av heimfallsretten, og at kommunen tildelast l/3 av verdien av det heimfalle. Kommunen bør få dei økonomiske fordelar i form av næringsfond, konsesjonsavgift, konsesjon o.l. som lova gjev høve til.»

Dette er i tråd med hovedstyrets innstilling av 27.04.83. Samtidig foreslo hovedstyret at de private eiere av andeler i reguleringen blir tilbudt leie av de respektive hjemfalte andeler fram til l. juli 2003 i henhold til kontrakt. Forutsetningen i kontrakten er at Brukseierforeningen søker og får meddelt de nødvendige konsesjoner.

I tråd med tidligere vedtak anbefales at staten benytter seg av hjemfallsretten til fordel for kommunen, og at de nødvendige konsesjoner blir gitt.

4.7 Tinn kommunes uttalelse av 26. oktober 1989

4.7.1 Kommunens brev 1

654. Søknad om ny reguleringstillatelse for Mårvassdraget. Uttalelse om NVEs innstilling

III. Vurdering av NVE's innstilling.

1. Hjemfall.

Norges Vassdrags- og Energiverk tilrår overfor Olje- og energidepartementet at staten benytter sin hjemfallsrett til reguleringsanleggene m.v. tilhørende Mår-reguleringen av 1913/15. NVE tilrår videre at Øst-Telemarkens brukseierforening blir tilbudt leie av de hjemfalte anlegg fram til 1. juli 2003. En slik leieavtale vil derfor gjelde for tidsrommet 19. sept. 1983 til 1. juli 2003. En slik leieavtale må suppleres med en konsesjon for Øst-Telemarken brukseierforening til fortsatt regulering av Mårvatn og Kalhovdfjord for det samme tidsrom.

Etter vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 5 skal inntil 1/3 av verdien av hjemfalte reguleringsanlegg tildeles de kommuner hvor vannfallet, kraftverket eller reguleringsanlegget ligger. Det er Stortinget som fastsetter verdien av det hjemfalte og hvor stor andel kommunene skal tildeles inntil 1/3. Det er likeledes Stortinget som fordeler kommunenes andel mellom disse når det er flere kommuner som berøres av reguleringen.

En er meget positiv til NVE's tilråding om bruk av statens hjemfallsrett siden hjemfall også vil gi de berørte kommuner (Tinn og Nore og Uvdal) andel i det hjemfalte. Dette er i overensstemmelse med Tinn kommunestyres vedtak i sak 65/83.

Av NVE/Hovedstyrets innstilling vedrørende post 2 Avgifter og næringsfond fremgår av verdien at det hjemfalte er satt til 5,5 mill. kr. og kommunens andel av det hjemfalte er begrenset til 1/3. Dette er i samsvar med den praksis som ble etablert ved St.prp. nr. 126 (1981-82), hvoretter kommunen tildeles 1/3 av utbyttet av de første 250 GWh, 1/4 av de neste 250 GWh og 1/8 av det overskytende.

Av NVE's innstilling fremgår ikke på hvilket grunnlag verdien av de hjemfalte andeler er fastsatt til 5,5 mill. kr. Dersom verdien av det hjemfalte ikke er fastsatt etter sakkyndig takst av en uhildet takstnemnd, vil en kreve at det blir gjort.

Når det gjelder fordelingen av kommunens andel av de hjemfalte verdier mellom Tinn og Nore og Uvdal, bør den foretas etter samme fordelingsnøkkel som konsesjonsavgiftene vil bli fordelt mellom disse kommuner etter den justering som må foretas i fordelingsnøkkelen som følge av høyesterettsdommen om grensene for Syvra-beitet (jfr. Norsk Rettstidende 1971 side 1280). Denne grensen er nemlig bestemmende for kommunegrensen mellom de to kommunene.

2. Konsesjon og konsesjonstid.

NVE har som nevnt foreslått at de hjemfalte andeler i Mårreguleringen leies ut til Øst-Telemarkens brukseierforening (ØTB) fram til 2003 da de to senere gitte konsesjonene for regulering av Mårvassdraget utløper. Siden de to sistnevnte konsesjonene i det samme vassdraget utløper i 2003, synes en NVE's forslag om utleie til ØTB fram til dette tidspunkt, er en rimelig og praktisk løsning som en kan gi sin tilslutning til. Men forutsetningen må være at denne løsningen blir like gunstig økonomisk for de berørte kommuner som om staten/kommunene ikke leide ut de hjemfalte andeler.

På bakgrunn av det en har gitt uttrykk for i forrige avsnitt, vil en gi sin tilslutning til at Øst-Telemarkens brukseierforening gis konsesjon til fortsatt regulering av Mårvatn og Kalhovdfjord fram til 2003.

3. Konsesjonsavgifter.

a) Størrelsen på konsesjonsavgiftene.

Etter forskrifter fastsatt i medhold av bl.a. vassdragsreguleringsloven skal konsesjonsavgiftene til kommuner være minimum kr. 1,- pr. naturhestekraft og maksimum kr. 3,- pr. naturhestekraft. Etter forskriftene kan imidlertid avgiftene i særlige tilfeller settes høyere.

NVE tilrår at konsesjonsavgiftene til de berørte kommuner (bl.a. Tinn) settes til kr. 20,- pr. naturhestekraft.

Sammenholder en NVE's forslag med Tinn kommunestyres vedtak i sak 65/83 (vedtakets III a, b og c) ser en at det er fullt samsvar mellom kommunens krav og NVE's innstilling.

En vil nevne at konsesjonsavgiftene ved reguleringskonsesjoner i 1987 lå på ca. 18-21 kr. pr. nat. hk. Dette viser at konsesjonsavgiftene er blitt satt relativt høyt i de siste årene.

En vil dessuten som i saksutredningen i kommunestyresak 65/83, anføre at regulantens økonomiske bæreevne er meget god siden reguleringsanleggene forlengst er bygd og det ikke blir aktuelt med nye anleggsarbeider i konsesjonstiden fram til 2003. Det bør fastsettes høyere konsesjonsavgifter i slike tilfeller enn når konsesjonssøkeren skal sette i gang en ny, stor og kostbar vassdragsutbygging.

En vil dessuten anføre at den kraften som produseres i Tinn kommune som et resultat av den vassdragsregulering denne saken gjelder, føres ut av kommunen. En ser da bort fra konsesjonskraften.

Disse forhold tilsier at konsesjonsavgiftene til kommuner i dette tilfellet bør settes meget høyt. I lys av det høye nivå konsesjonsavgiftene nå ligger på, vil en kreve konsesjonsavgifter på kr. 25,- pr. nat. hk.

En vil dessuten bemerke at NVE's utkast til reguleringsvilkår post 2, fjerde ledd, 3. pkt. må endres i henhold til den lovendring som ble foretatt 12.06.87. Det innebærer at det ved betaling av konsesjonsavgifter etter forfall svares rente i henhold til lov om forsinket betaling m.v. § 3. (dvs. en rente på 18 %) med virkning fra 12.06.87.

b. Fordelingen av konsesjonsavgiftene mellom kommunene.

I henhold til vassdragsreguleringslovens § 11, post 2, annet ledd, skal konsesjonsavgiftene fordeles av Kongen mellom de berørte kommunene for 10 år av gangen. Myndigheten til å foreta slik fordeling er delegert til Olje- og energidepartementet.

Av NVE's kommentarer under post 2 fremgår at fordelingen av konsesjonsavgiftene mellom kommunene kommer opp som egen sak på et senere tidspunkt. En går derfor ikke nærmere inn på dette spørsmålet nå. En henviser bare til det som er anført om dette i kommunestyresak 65/83. Men en vil likevel ta kommunens krav fra 1983 med i kommunens uttalelse nå.

4. Næringsfond.

Vassdragsreguleringslovens § 12 post 18 bestemmer at det i konsesjonen kan pålegges konsesjonæren å opprette et næringsfond til fordel for den enkelte kommune som berøres av reguleringen. Konsesjonsvilkår om opprettelse av næringsfond kan settes når dette i det enkelte tilfelle finnes påkrevd av allmenne hensyn eller til ivaretagelse av private interesser som blir skadelidende på grunn av reguleringen.

NVE tilrår at de berørte kommuner Tinn og Nore og Uvdal tilsammen får næringsfond på 6 mill. kroner.

Tinn kommune krevde i kommunestyresak 65/83 (vedtakets II) et næringsfond på 20 mill. kr.

En ser at det er meget stor forskjell mellom kommunens krav og NVE's forslag.

En vil som i saksfremstillingen i kommunestyresak 65/83, vise til den avgjørelse Stortinget tok i saken om ny tillatelse til regulering av Strandefjord, Vollbufjord og Øyangen i Begnavassdraget i 1980. Det dreide seg der om en innvunnet kraftmengde ved reguleringen på 26 000 nat. hk.

For Mårreguleringen av 1913/15 har NVE lagt til grunn en kraftinnvinning på ca. 114 000 nat. hk. Det vil si at kraftinnvinningen ved Mårreguleringen av 1913/15 er nesten 4,4 ganger større enn ved Begna-reguleringen.

I Begnasaken påla Stortinget regulanten å innbetale 8 mill. kroner til næringsfond for de berørte kommuner.

De faktiske og historiske forhold er forholdsvis likeartet i Begna-saken og Mår-saken. Det bør derfor være et rimelig samsvar mellom innvunnet kraftmengde og næringsfond. Med bakgrunn i den forskjell det er i innvunnet kraftmengde i de to sakene, burde Tinn kommune få et næringsfond som er minst 4 ganger større enn i Begnasaken.

NVE anfører i sine kommentarer til de foreslåtte konsesjonsvilkår at sammenligningen med Begnasaken ikke er helt relevant, da Valdreskommunene ikke fikk tildelt noen del av reguleringsanleggenes verdi ved hjemfall. En synes ikke det er riktig slik NVE gjør, å se hjemfalte verdier og næringsfond under ett. Vassdragsreguleringsloven har bestemmelser om flere forskjellige kompensasjonsordninger for de berørte kommuner ved vassdragsutbygging. Eksempler på slike kompensasjonsordninger er andel i hjemfall, konsesjonsavgifter, konsesjonskraft og næringsfond. Det er ikke lovgiverens mening at de berørte kommuner skal få redusert kompensasjon etter en av disse ordningene fordi kommunene får kompensasjon etter en av de andre. Alle kompensasjonsordningene skal vurderes separat.

Men selv om en sammenholder hjemfalte verdier og næringsfond slik NVE gjør, vil NVE's argument for ikke å pålegge regulanten et større næringsfond enn 6 mill. kr., ikke bli særlig tungtveiende. For selv om en tar hensyn til kommunenes andel av de hjemfalte verdier som av NVE er beregnet til maksimum ca. 1,8 mill. kr., vil næringsfond pluss hjemfalte verdier ikke beløpe seg til mer enn ca. 7,8 mill. kr. Fremdeles ligger en lavere enn i Begnasaken hvor næringsfondet beløp seg til 8 mill. kr., til tross for at Mårreguleringen av 1913/15 er ca. 4,4 ganger større enn Begna-reguleringen med hensyn til innvunnet kraftmengde.

For å få den rette sammenlikning mellom næringsfondet i Begna-saken og Mår-saken kan en også trekke fra det hjemfaltes verdi ved fastsettelsen av næringsfondets størrelse.

Det må dessuten tas i betraktning at pengeverdien ikke er sammenlignbar. Begnasaken gjaldt en konsesjon som utløp i 1976, og tallet 8 mill. kr. skal da refereres til pengeverdien i 1976. Mårreguleringen utløp i 1983. Det blir dermed en forskjell i pengeverdi tilsvarende forholdstallet 1983/152,1 : 1976/80,9 = 1,88. Dette betyr at 8 mill. kr. i 1976 tilsvarende 15 mill. kr. 1983. Skulle man i Mårsaken få fire ganger Valdreskommunenes næringsfond, tilsvarer dette 60 mill. kr.

Konsesjon for Mårreguleringen av 1913/15 ble gitt i en tid da det ble fastsatt langt mer beskjedne konsesjonsvilkår enn det er blitt gjort i den senere tid. Tinn og Nore og Uvdal kommuner har derfor fått relativt lite igjen for de magasiner de har stilt til rådighet for kraftproduksjon helt siden 1913, dvs. i 60 år fram til konsesjonen løp ut i 1983. Når det nå skal fastsettes nye konsesjonsvilkår, må det tas hensyn til den økonomisk svært gunstige konsesjonen Øst-Telemarkens brukseierforening har hatt i hele 60 år, mens kommunene derimot i forhold til regulanten, har fått en meget beskjeden økonomisk kompensasjon i denne 60-års perioden.

Reguleringskonsesjonen av 1913/15 påla ikke konsesjonæren å betale noe næringsfond til kommunene og konsesjonsavgiften på kr. 0,50 pr. nat. hk. for Mår kraftverk ble stående uendret helt fram til 1960, dvs. i 47 år av konsesjonstiden. Forpliktelsen til å avgi konsesjonskraft til de berørte kommuner har vært 5 % ut over 1000 nat. hk. i hele konsesjonstiden på 60 år, mens vassdragsreguleringsloven allerede i 1917 fikk bestemmelse om at 10 % konsesjonskraft skulle avgis til de berørte kommuner.

En vil dessuten påpeke at grunneierne langs magasinene har fått liten kompensasjon for de skadevirkninger reguleringen av 1913/15 har medført for eiendommene, ved de engangserstatninger som ble fastsatt ved skjønn i 1916.

En vil dessuten nevne at Norsk Hydro i 1988 fikk Stortingets tillatelse til å nedlegge resten av sin kjemiske produksjon på Rjukan og føre ut av kommunen den kraft som derved frigjøres. Det dreier seg om ytterligere ca. 1300 GWh elektrisk kraft i tillegg til den betydelige kraftmengde bedriften tidligere har fått tillatelse til å føre ut av kommunen. En viser til St.meld. nr. 24 (1987-88), Innst. S nr. 178 (1987-88) og Stortingsforhandlinger nr. 30 (1987-88). En vil i denne sammenheng påpeke at Tinn kommune strir med helt ekstraordinære næringsproblemer fordi det aller meste av vannkraften nå er ført ut av kommunen og ikke lenger gir anledning til sysselsetting.

På dette grunnlag synes en det er høyst berettiget av Tinn kommune å stille krav om et næringsfond på 40 mill. kr.

En finner å kunne akseptere at næringsfondet fordeles mellom Tinn og Nore og Uvdal kommuner etter samme fordelingsnøkkel som konsesjonsavgiftene vil bli fordelt mellom disse kommuner etter den justering som må foretas i fordelingsnøkkelen som følge av høyesterettsdommen om grensene for Syvrabeitet (jfr. Norsk Retstidende 1971 s. 1280).

En vil forøvrig bemerke at det må tas inn en bestemmelse i konsesjonsvilkårene om at det skal betales renter ved forsinket betaling av næringsfond.

5. Konsesjonskraft.

a) Konsesjonskraftmengde.

Etter vassdragsreguleringslovens § 12 post 15 skal det i konsesjonen pålegges konsesjonærene å avgi inntil 10 % av den innvunne kraftøkning til de berørte kommuner eller fylkeskommunen.

Denne lovbestemmelsen fortolkes slik at primærkommunene har fortrinnsrett til å ta ut konsesjonskraft framfor fylkeskommunen. Primærkommunene har dessuten rett til å ta ut hele konsesjonskraftkvantumet (10 %) til alminnelig forsyning i kommunen.

NVE's utkast til konsesjonsvilkår post 13, 1.5. ledd er utformet i samsvar med lovens bestemmelser om konsesjonskraft.

Tinn kommunestyre krevde i sak 65/83 (vedtakets IV a) at kommunen skulle få tildelt 10 % konsesjonskraft. Det skulle derfor være samsvar mellom kommunenes krav og NVE's forslag. En finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

b) Konsesjonskraftpris.

Konsesjonskraftprisen etter den utløpte konsesjonen ble fastsatt på grunnlag av loven før 10.04.59, som sier at kraften skal leveres til selvkostpris inkludert 6 % rente av anleggskapitalen + 20 %.

Etter lovendringen i 1959 skal kraften leveres til vanlig pris i vedkommende forsynings eller samkjøringsområde. Dersom det ikke er mulig å påvise noen slik pris, skal kraften leveres til selvkostpris. Men dersom den pris som således skal legges til grunn (vanlig pris eller selvkostpris) blir uforholdsmessig høy, fordi bare en mindre del av den kraft, vannfallet eller fallene kan gi, er tatt i bruk, skal kraften leveres til rimelig pris. (jfr. vassdragsreguleringslovens § 12 nr. 15, 9. ledd).

Dersom det er uenighet mellom kommunen og konsesjonæren om fastsettelsen av konsesjonskraftprisen, skal den fastsettes av Olje- og energidepartementet.

Med vanlig pris i et forsynings eller samkjøringsområde forstår departementet gjennomsnittlig selvkostpris for et representativt antall nye og gamle - helt eller delvis nedskrevne - kraftverk innen området.

På grunn av den sterke utbygging som har funnet sted innen elektrisitetsforsyningen i de siste 30-40 år, mener Olje- og energidepartementet at hele landet nå er å betrakte som et samkjøringsområde.

Tinn kommunestyre har i sitt vedtak i 1983 (sak 65/83) krevd å få beholde nåværende avtale om pris og prisregulering på konsesjonskraft, som ble inngått i 1970 (jfr. vedtakets IV bokstav b).

I sin innstilling til Olje- og energidepartementet gir NVE's hovedstyre uttrykk for at det ikke finner grunnlag for å foreslå en annen prisfastsettelse for konsesjonskraft enn det som er vanlig ved nye reguleringer. Det er derfor stor avstand mellom kommunens krav og NVE's innstilling på dette punkt.

Dersom konsesjonskraftprisen fastsettes etter departementets forståelse av vanlig pris (gjennomsnittlig selvkostpris for et representativt antall nye og gamle kraftverk i hele landet) vil konsesjonskraftprisen nå bli 12,4 øre pr. KWh. Etter prisbestemmelsene i den nevnte avtalen fra 1970, vil prisen nå være ca. 6 øre pr. KWh.

Differansen mellom disse prisene er meget stor. Dersom konsesjonskraftprisen skal fastsettes etter departementets forståelse av vanlig pris, vil dette bli en helt urimelig pris for Tinn kommune. Dette kan ikke Tinn kommune akseptere.

Tinn kommune er i en meget vanskelig og usikker situasjon etter at hjørnesteinsbedriften Norsk Hydro fikk tillatelse til å nedlegge hele sin kjemiske produksjon på Rjukan. Det er et meget sterkt behov for å skaffe ny næringsvirksomhet og økt bosetning i kommunen. Folketallet har nemlig blitt sterkt redusert i de senere år. Et svært viktig virkemiddel i denne forbindelse er billig elektrisk kraft. Kan kommunen tilby det, vil mulighetene for etablering av ny næringsvirksomhet være mye større enn ellers. Billig kraft vil det bli meget vanskelig for kommunen å tilby hvis konsesjonskraftprisen skal fastsettes etter departementets forståelse av vanlig pris. Derfor er det svært viktig for kommunen å beholde den konsesjonskraftprisen en hittil har hatt.

En vil anføre at formålet med vassdragsreguleringslovens bestemmelse om pris på konsesjonskraft, er å gi de kommuner som berøres av vassdragsreguleringen, en viss mengde elektrisk kraft til en rimelig pris. Det er ikke meningen med lovens prisbestemmelse for konsesjonskraft at prisen skal bli så høy, at de berørte kommuner av den grunn ikke tar ut konsesjonskraft. Det var nettopp derfor en fikk lovendringen om konsesjonskraftpris i 1959. Med en pris på 12,4 øre pr. KWh må nemlig Tinn kommune vurdere å kjøpe kraft fra annen leverandør.

En vil også bemerke at en konsesjonskraftpris på 12,4 øre pr. KWh vil gi konsesjonæren en fortjeneste på over 6 øre pr. KWh på konsesjonskraft. En slik fortjeneste på konsesjonskraft er ikke i samsvar med lovens motiver/formål.

En vil dessuten sitere følgende fra førstevoterendes anførsler i høyesterettsdommen i Sira-Kvina-saken (Rt. 1978 side 1430):

«Man kan også sette et spørsmålstegn ved rimeligheten av at de kommuner som avga sin vannkraft til Sira-Kvina, hvor de første utbyggingstrinn falt meget rimelige, skal få prisen på konsesjonskraft øket ikke bare i takt med inflasjonen, men også fordi utbyggingen av nye kraftkilder må regnes for å falle stadig dyrere fordi man må se i øynene at de «billigste» kraftkilder er blitt bygget ut først. Dette gjelder spesielt for Sira-Kvina, i hvert fall de 4 første byggetrinn. En «vanlig pris» fastsatt for 30 år ville kunne ha til følge at de kommuner som har erklært hjelpeintervensjon, ville måtte bidra til finansieringen av stadig dyrere utbygginger, i tilfelle også til varme- og kjernekraftverk. Man ville da ha fjernet seg meget langt fra lovgiverens forutsetning om at utbyggingskommunene når det gjelder blant andre Sira-Kvina, skulle være sikret «billig» konsesjonskraft. Dette ville være et resultat av lagmannsrettens dom som jeg har vanskelig for å akseptere.

Man kan da - slik jeg ser det - konstatere at det lovgiveren med sterk støtte i lovens forarbeider har gjort til det prinsipale alternativ for fastsettelsen av prisen for konsesjonskraft, ville virke stikk i strid med lovens formål. I et sådant tilfelle, jeg finner å kunne betegne det som ekstremt, må domstolene etter min oppfatning kunne stille seg forholdsvis fritt ved fortolkning av loven. Jeg er enig med ankemotpartene i, at når lovens ord leder fram til et bestemt resultat, må man være særdeles varsom med å la motivene gis gjennomslagskraft i strid med lovteksten. Jeg er allikevel - under betydelig tvil sett hen til den plikt som forvaltningen har til å følge lovens forutsetninger og som er en hjørnesten i vår rettsanvendelse og som jeg tillegger en meget betydelig vekt - kommet til at motivene og hensynet bak lovendringen i 1959 må gis fortrinnet fremfor den ordlyd som bestemmelsen fikk ved lovendringen.»

Førstevoterende tilhørte flertallet i Høyesterett i denne saken.

En mener at de generelle synspunkter som førstevoterende har anført i dette sitatet fra dommen, også er relevant ved fastsettelsen av konsesjonskraftpris ved ny konsesjon for regulering av Mår-vassdraget.

En vil i tillegg sitere følgende fra tredjevoterendes anførsler i den samme høyesterettsdommen:

«I innstillingen side 56 i forbindelse med at det ved behandling av konsesjonssaker hadde vært hevdet «at vassdragsregulering og kraftutbygging fører enorme verdier bort fra reguleringsdistriktene,» understrekes på ny at kommunene vil få konsesjonskraften «like billig som konsesjonæren, ja kanskje billigere». At det dreier seg om «billig» konsesjonskraft, sies også på side 57 annen spalte.»

Den innstillingen som omtales er Schødt-komiteens innstilling om revisjon av vassdragsreguleringsloven m.v.

En tar også med følgende sitat fra tredjevoterendes anførsler i denne høyesterettsdommen:

«Selv om ikke alle uttalelser som fremkommer under lovens forberedelse er entydige, mener jeg at forarbeidene som helhet viser at meningen var at konsesjonskraften skulle være billig, og da spesielt i forhold til konsesjonærens utgifter eller den kraftpris disse utgifter normalt ville betinge. Etter de forutsetninger jeg mener loven bygger på, ville en konsesjonær i alminnelighet ikke få noen fortjeneste på konsesjonskraften, men kanskje - isolert sett - tape på den.»

Tredjevoterende tilhørte også flertallet i Høyesterett i denne saken.

Med bakgrunn i dette vil en anmode Olje- og energidepartementet om å legge lovens motiver/formål til grunn ved prisfastsettelsen i dette tilfellet dersom kommunen og konsesjonæren ikke blir enige om konsesjonskraftprisen. Lovmotivene/formålet må i dette helt spesielle tilfellet tilsi at prisen fastsettes etter prisalternativene selvkost eller rimelig pris. D.v.s. at kommunen får beholde den nåværende avtalen om pris og prisregulering på konsesjonskraft.

Når det gjelder lovhjemmel for å pålegge et vilkår som nevnt, vil en vise til vassdragsreguleringslovens § 12 nr. 18 hvoretter det i konsesjon kan oppstilles ytterligere betingelser «for den enkelte kommune, når dette i det enkelte tilfelle finnes påkrevd av allmenne hensyn».

Det er åpenbart at Tinn kommunes situasjon etter nedbyggingen av Hydro på Rjukan er et allmennt hensyn som gjør seg spesielt gjeldende.

Det fremgår av lovforarbeidene at bestemmelsen i § 12 post 18 nettopp er innsatt for å gi rom for spesielle løsninger i spesielle tilfelle, hvor den vanlige lovgivning ikke strekker til.

c) Virkningsgrad.

Tinn kommunestyre vedtok i sak 65/83 å kreve at virkningsgraden for beregning av konsesjonskraftkvantum for Mår kraftverk økes fra 75 til 82 %.

I sin innstilling til Olje- og energidepartementet skriver NVE at virkningsgraden vil bli tatt opp som egen sak senere.

En viser til den argumentasjon for endring av virkningsgraden som fremgår av saksfremstillingen i kommunestyresak 65/83, og presiserer at en som før krever virkningsgraden økt fra 75 til 82 %.

En vil tilføye at LVK har tatt opp det prinsipielle spørsmål om beregningen av virkningsgrad i brev av Norges vassdrags- og Energiverk av 01.02.88. LVK la her fram en omfattende undersøkelse av konsulentfirmaet Grøner. NVE besvarte henvendelsen i brev av 07.10.88. Her fremgår at NVE generelt og over alt nå beregner virkningsgraden til 82 %. NVE avviser LVK's forslag om en individuell vurdering av virkningsgraden fordi dette vil føre til at «virkningsgraden for eldre anlegg vil måtte settes ned.»

6. Veger.

Tinn kommunestyre krevde i sak 65/83 at staten i samarbeid med Øst-Telemarkens brukseierforening sørger for at vegen Steinsbøle-Kalhovd-Stegaros holdes i skikkelig kjørbar stand.

I sin innstilling til Olje- og energidepartementet har NVE ikke tatt med mer i vilkåret om veger m.v. enn det som er vanlig ved nye konsesjoner.

En finner det urimelig at NVE i sitt forslag til konsesjonsvilkår post 7, ikke har tatt med noen bestemmelse om vedlikehold av vegen Steinsbøle-Kalhovd-Stegaros. En regulant som er avhengig av denne vegen i forbindelse med sine reguleringsanlegg og som i tillegg har stor fortjeneste av reguleringen, bør forpliktes til å holde vegen i skikkelig kjørbar stand i konsesjonstiden. En viser forøvrig til det som er anført om dette i saksfremstillingen i kommunestyresak 65/83.

På denne bakgrunn bør Tinn kommune kreve at konsesjonæren holder vegen Steinsbøle-Kalhovd-Stegaros i skikkelig kjørbar stand i konsesjonstiden, dvs. fram til 2003.

7. NVE's innstilling forøvrig.

En har foran i saksfremstillingens III tatt for seg de deler av NVE's innstilling som har stor betydning for Tinn kommune.

De øvrige poster i NVE's forslag til konsesjonsvilkår er av mindre betydning for Tinn kommune. Disse har en heller ikke spesielle merknader til. En finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dem.

8. Mårvassdraget som drikkevannskilde for Rjukan.

Møsvatn er nå drikkevannskilde for Rjukan. Av forurensningsmessige grunner er det ønskelig å få en ny permanent drikkevannskilde. Dessuten vil det være en fordel med en annen drikkevannskilde enn Møsvatn mens Norsk Hydros ombygging av Frøystul kraftverk pågår. Denne ombyggingen forventes igangsatt om få år og vil pågå i noen år.

Den aktuelle løsning som ny drikkevannskilde for Rjukan, er Mårvassdraget. Tinn kommune har i flere år arbeidet med planer om å ta i bruk Mår-vassdraget til dette formål. En regner med at kommunestyret kan ta endelig stilling til ny vannforsyningskilde i 1990.

Av de foreliggende planer fremgår det at en slik omlegging av drikkevannsforsyningen, vil medføre investeringer på ca. 25-27 mill. kr. En håper å få statstilskudd og tilskudd fra Norsk Hydro til dette, men det meste av investeringene må kommunen høyst sannsynlig dekke selv.

I de foreliggende planer er det regnet med et årlig vannforbruk på ca. 4 mill. m³. Ved uttak av vannet før det utnyttes i Mår kraftverk, vil det bli et produksjonstap på ca. 2 kWh/m³. Dette vil medføre et forventet produksjonstap for Mår kraftverk på ca. 8 mill. KWh pr. år.

En må regne med at Mår kraftverk vil kreve kompensasjon av Tinn kommune for det produksjonstap kraftverket lider hvis vannet tas ut før det utnyttes i kraftverket. Men hvis vannet tas ut etter at det er utnyttet i kraftverket, vil det sannsynligvis ikke bli krevd noen kompensasjon.

En har sett nærmere på hvilket inntektstap Mår kraftverk vil få med et produksjonstap på 8 mill. KWh. En har ved beregningen lagt til grunn den forholdsmessige fordeling av kraften mellom fastkraft til alminnelig forsyning, kraft levert til Norsk Hydro etter avtale, konsesjonskraft og tilfeldig kraft som fremgår av formuestaksten for Mår kraftverk datert 28.04.88. En har dessuten benyttet de salgspriser for kraft og driftsutgifter som er lagt til grunn i denne taksten. På dette grunnlag vil Mår kraftverk få et årlig inntektstap på ca. kr. 765 000,-.

På bakgrunn av de store fortjenester regulanten vil få hvis det gis konsesjon til fortsatt regulering av Mårvatn og Kalhovdfjorden fram til 2003, bør regulanten forpliktes til å levere drikkevann til Rjukan vederlagsfritt. En vil presisere at det bare er selve vannet en her tenker på, ikke de øvrige kostnader som en slik drikkevannsforsyning medfører.

IV. Saksgang.

I denne saken skal Tinn kommune nå avgi en uttalelse til Olje- og energidepartementet om NVE's innstilling. Dette kan formannskapet gjøre på kommunens vegne i medhold av fullmakt gitt i kommunestyresak 52/89.

V. Forslag til vedtak.

Rådmannen tilrår slikt vedtak:

Tinn kommune avgir slik uttalelse til Olje- og energidepartementet om NVE's innstilling i sak om ny regulering av Mårelven:

1.

1. Tinn kommune rår til at Staten benytter seg av hjemfallsretten og at de berørte kommuner (Tinn og Nore og Uvdal) tildeles inntil l/3 av verdien av det hjemfalte. Fordelingen mellom Tinn og Nore og Uvdal kommuner bør foretas etter samme fordelingsnøkkel som konsesjonsavgiftene vil bli fordelt mellom disse kommuner

2. Dersom verdien av det hjemfalte ikke er fastsatt etter sakkyndig takst av en uhildet takstnemnd, krever Tinn kommune at det blir gjort.

2. Tinn kommune gir sin tilslutning til NVE's forslag om utleie av de hjemfalte andeler i Mår-reguleringen til Øst-Telemarkens brukseierforening fram til 2003. Men forutsetningen må være at dette blir like gunstig økonomisk for de berørte kommuner som om andelene ikke ble leid ut.

3. På bakgrunn av pkt. l og 2 i denne uttalelsen, gir Tinn kommune sin tilslutning til at Øst-Telemarkens brukseierforening gis konsesjon til fortsatt regulering av Mårvatn og Kalhovdfjord fram til 2003.

4.

1. Tinn kommune krever at konsesjonæren forpliktes til å betale en konsesjonsavgift til de berørte kommuner på kr. 25,- pr. nat. hk.

2. Tinn kommune krever at det foretas en justering av fordelingsnøkkelen for konsesjonsavgifter mellom Tinn og Nore og Uvdal kommuner, slik at grensene for Syvrabeitet fastlagt i høyesterettsdom trykt i Norsk Retstidende 1971 s. 1280 legges til grunn for fordelingen.

3. NVE's utkast til reguleringsvilkår post 2, fjerde ledd, 3. pkt., må endres i henhold til den lovendring som ble foretatt 12.06.87 slik at det ved betaling av konsesjonsavgifter etter forfall svares rente i henhold til lov om forsinket betaling m.v. § 3 med virkning fra 12.06.87.

5.

1. Tinn kommune krever at konsesjonæren forpliktes til å betale 40 mill. kr. til et næringsfond for de berørte kommuner (Tinn og Nore og Uvdal). Næringsfondet fordeles mellom Tinn og Nore og Uvdal kommuner etter samme fordelingsnøkkel som konsesjonsavgiftene vil bli fordelt mellom disse kommuner.

2. Tinn kommune krever at det tas inn en bestemmelse i konsesjonsvilkårene om at det skal betales renter ved forsinket betaling av næringsfond.

6.

1. Tinn kommune krever at de berørte kommuner (Tinn og Nore og Uvdal) tildeles 10 % konsesjonskraft av den innvunne kraftøkning.

2. Tinn kommune krever å få beholde nåværende avtale om pris og prisregulering på konsesjonskraft etter reguleringen av 1913/15, dersom kommunen og konsesjonæren ikke blir enige om pris og prisregulering på konsesjonskraften etter den nye konsesjonen.

3. Tinn kommune krever at virkningsgraden for beregning av konsesjonskraftkvantum for Mår kraftverk økes fra 75 til 82 %.

7. Tinn kommune krever at Øst-Telemarkens brukseierforening holder vegen Steinsbøle - Kalhovd - Stegaros - Kalhovd - Grotte i skikkelig kjørbar stand i konsesjonstiden, dvs. fram til 2003. Tidligere avtaler videreføres.

8. Tinn kommune krever at konsesjonæren forpliktes til å levere drikkevann til Rjukan vederlagsfritt.

I formannskapets møte satte Sigmund Dahle frem flg. forslag:

«Tinn kommune krever at konsesjonæren forplikter seg til å betale 60 mill. kr. til et næringsfond for de berørte kommuner.»

John Auslands satte frem flg. forslag:

«Saken oversendes aktuelle utvalg til uttale.»

Auslands forslag ble enst. vedtatt. (Dahles forslag ble det ikke votert over.)

Ordfører presiserte at saken forventes behandlet i et ekstraordinært formannskapsmøte den 26. okt.

I formannskapets møte 26.okt. tok Sigmund Dahle opp sitt forslag til pkt. 5a:

«Tinn kommune krever at konsesjonæren forplikter seg til å betale 60 mill. kr. til et næringsfond for de berørte kommuner.»

Rådmannen satte frem flg. forslag til den videre behandling:

«Formannskapet legger ved sak 7/89 fra utvalg for miljøvern og ressursforvaltning som veiledende retningslinjer for praktiseringen om konsekvensbestemmelsene.»

Dahles forslag til pkt. 5 a falt med 8 mot 1 stemme.

I medhold av fullmakt gitt i k-sak 52/89 ble rådmannens innstilling forøvrig enst. vedtatt.

Rådmannens forslag til den videre behandling ble vedtatt med 5 mot 4 stemmer.

4.7.2 Vedlegg til rådmannens innstilling

Utvalg for miljøvern og ressursforvaltning, Tinn kommune.

Sak 7/89:

Søknad om ny reguleringsløyve for Mårvassdraget. Uttale.

Bakgrunn for saka:

Øst-Telemarken Brukseierforening har søkt om fornya reguleringsløyve for den konsesjonen som vart gjeve i 1913/15 for regulering av Mår-vassdraget. Denne konsesjonen gjekk ut 19.09.83.

Tinn kommune handsama søknaden i 1983. Kommunestyret gjekk inn for at Staten nytta seg av retten til heimfall, og at kommunen vart tildelt 1/3 av det heimfallte. Vidare sette kommunen fram krav om konsesjonsavgift, næringsfond på kr 20 mill. til Tinn kommune, samt krav vedr. konsesjonskraft og pris. Kommunestyret krevde elles at vegstrekninga Steinsbøle-Kalhovd-Stegaros vert halde i skikkeleg kjøyrbar stand.

Saka har vore til uttale hjå ei rekkje instansar. Av dei som har uttala seg er grunneigarinteressene, Fylkesmannen i Telemark (miljøvernavdelinga), Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Statens Forurensingstilsyn og Miljøverndepartementet.

Norges Vassdrags- og Energiverk har med bakgrunn i ovanståande kome med innstilling i saka til Olje- og energidepartementet. Før departementet tar endeleg stilling, ynskjer ein Tinn kommune si uttale til innstillinga.

Sakshandsaming:

I Formannskapet sitt møte 5.10.89 vart saka vedteke oversendt til m.a. Viltnemnda og Miljøutvalet til uttale. Formannskapet skal deretter avgje uttale på vegne av kommunen.

Lovgrunnlag, vurderingsgrunnlag:

Det skal ikkje fattast vedtak med heimel i lov eller føresegner. Miljøutvalet og Viltnemnda skal vurdere saka i ljos av dei totale miljøinteresser ein er sett til å ivareta, slik som omsynet til vilt, fiske, naturvern, kulturvern, forureiningstilhøve og friluftsliv.

Sakshandsamars vurderingar:

Det er ikkje realistisk, og knapt heller miljømessig ynskjeleg å avvikle reguleringa av Mår-Gjøyst vassdraget, heller ikkje det reguleringsomfang denne søknaden omfattar.

Vår oppgåve blir soleis fyrst å fremst å påpeike dei ulemper reguleringa har påført miljøet og ressursgrunnlaget, og med bakgrunn i dette koma med framlegg til tiltak som i størst mogeleg grad kompenserer for desse ulempene.

Det er i denne samanhengen ofte vanskeleg å skilje mellom dei ulemper som er oppstått ved den fyrste reguleringa i høve til seinare utbyggjingar. Som oftast er det reguleringa i seg sjølv, uavhengig av omfang som utløyser skadeverknadene. Ein meiner også det ligg utafor utvalet sitt ansvarsområde å kvantifisere skadeverknadene i kroner og øre.

Ulemper og skader som fylgje av reguleringa:

(Kjelde: Fiskeribiologiske undersøkingar i Mårvatn og Kalhovdmagasinet 1982-83, uttaler frå grunneigarinteresser, intervju og eigne vurderingar).

1. Skadeverknader på fisket: Ulempene er i fyrste rekkje knytt til redusert næringsdyrproduksjon og dårlegare gytetilhøve. Dei fiskeribiologiske undersøkingane synte at både Mårvatn og Kalhovdmagasinet bar preg av langtidseffektane av den fyrste reguleringa og seinare utvidingar. Spesiellt er det påpeika at når ein nyttar seg av retten til tapping av Mårvatn ned mot kote 1100, og deretter får sein oppfylling utover våren, får ein store skadeverknader i form av mindre næringsdyr og tilslamming av vatnet.

Sjølv om det framleis er gode naturlege gytevilkår i ein del tilløpsbekkar, er gytevilkåra totalt sett svært forringa. Dette gjeld og i høg grad Tinnsjøen, der reguleringa av Mår og Gjøyst opplagt har redusert gytebestanden av Tinnsjøaure.

2. Skadeverknader på båtferdsel og vinterferdsel: Stor reguleringshøgde medfører vanskar for båthald m.v. Manglande oppfylling av magasina medfører lange båtdrag, tørrlagte brygger osb. Skiftande vasstand medfører dessutan vansklegare manøvreringstilhøve for båttrafikken.

Reguleringa har dessutan ført til usikre istilhøve på magasina vinterstid.

3. Skader på viltbiotopar og reintrekk: Neddemming av areal og oppsetting av anlegg i tilknytning til reguleringa har lagt beslag på viktige viltbiotopar. Viktigast er likevel den effekten reguleringa har hatt på reinstrekket. Ikkje minst gjeld dette reinstrekket inn i det området som er avgrensa av Mårelva, Kalhovdfjorden, Kilsfjorden, Gjøystavatn, Strengjetjønn, Grotte og Gjøyståe. Til denne tangen var ei viktig trekkrute tidlegare området mellom Kalhovdfjorden og Kilsfjorden. Dette passet er no heilt stengt som fylgje av neddemming. Det same gjeld tilgangen frå sør, ved Strengen. Når auka aktivitet og ferdsel langs vegen til Kalhovde og opplagt har lagt hindringar for reinstrekket, seier det seg sjølv at viltinteressene har blitt klart skadelidande av utbyggjinga. Det er og grunn til å tru at Stegaros-området til ein viss grad er ramma på liknande måte.

4. Ulemper i form av naturinngrep m.m:Mår-Gjøyst reguleringa er slåande døme på at natur- og landskapsvern og -estetikk ikkje sto høgt i kurs på den tida anlegga vart igongsett. Dammar og fyllingar står som skjemmande sår i det som skal vera innfallsporten til Hardangervidda.

Stor reguleringshøgde medfører dessutan periodar med skjemmande strandflater. Sanderosjon og utrasningar er heller ikkje uvanleg

Det finst framleis skrap og avfall etter anleggsdrifta, i form av jernskrap, bygningsmateriell osb.

5. Forureining: Reguleringsmagasina synest ikkje å vera i faresona når det gjeld forsurning. Korvidt reguleringa er ein fordel eller ei ulempe i so måte er vanskeleg å si. Stor reguleringshøgde fører til auka utvasking i strandsonene. Dersom det er kalkforekomstar i grunnen kan dette medføre at bufferkapasiteten i vatnet aukar, og soleis vera positivt. Ut frå målingar veit vi at det er relativt kalkrik grunn i delar av magasinfeltet. Det at det er store magasin kan dessutan i seg sjølv vera positivt for å motverke skadeverknadene av kortvarige sure nedfall.

Dei elvestrekningane som mistar vassføring på grunn av reguleringa og dei vatn som mistar tilførsel av samme grunn, vil når det gjeld forsurning heilt klart koma dårlegare ut, idet nedbøren og kvaliteten av denne meir direkte vil influere på vasskvaliteten.

Det er vidare klart at vassdrag med redusert vassføring og som periodevis er tørre er mykje meir sårbare for også annan forureining, m.a. utslepp frå hushaldning og jordbruk. Prøver teke frå Mårelva og Gjøyst viser klare teikn til forureining som fylgje av slike utslepp.

Framlegg til tiltak for å redusere/erstatte ulemper på ressursgrunnlaget og miljøet:

1. Tiltak for fiskekultivering. Det er avgjerande at det som vert sett ut av yngel og settefisk er frå stadeigen stamme.

Det bør difor sikrast midlar til stamfiske, klekking og utsetjing av fisk. Klekkinga bør skje i lokalt anlegg. Kultiveringa må skje i det omfang som regelmessige fiskeribiologiske undersøkingar tilseier.

Det må krevjast tiltak som betrar gytetilhøva i elvane Gjøyst og Mår. Ein tenkjer her på terskelbygging, opprensking av elveleie. Krav om minstevassføring bør vurderast, også i høve til forureiningstilhøve, landskapsvern osb.

2. Avgrensningar i magasinbruken. Reguleringsrytmen for Mårvatn bør endrast, slik at ein unngår unødige ulemper for fiskebestand, båttrafikk osb. sommarstid.

3. Tiltak til å fremje betring av tilhøva for viltet. Det bør snarast igongsetjast ei viltbiologisk undersøking med full karteggjing av alle faktorar som påverkar beitetilgong, trekkruter for rein osb. Dette må vera utgongspunkt for viltforbetrande tiltak, som t.d. eventuelle ferdselsrestriksjonar.

4. Tiltak for å utbetre skjemmande naturinngrep: Det bør krevjast at skjemmande sår som fylgje av anleggsdrift vert tildekt og tilsådd i den utstrekning dette er praktisk mogeleg.

Bygningar og installasjonar som er oppført under anleggstida, som ikkje er i fornuftig bruk, bør krevjast rive.

5. Vegar. Utvalet støttar kravet om at konsesjonsøkjaren framleis har ansvar for vedlikehald og at vegen er i skikkeleg køyrbar stand. På grunn av konflikt med viltinteresser, vil ein derimot åtvare mot tiltak som aukar ferdselen langs vegen. Ei viltbiologisk undersøking kan gje grunnlag for ytterlegare slutningar.

6. Tiltak mot forureining. Utvalet stør framlegg om ei vassdragsundersøking av Mår. Dette kan gje grunnlag for krav om minstevassføring, tiltak mot erosjon osb.

Det bør krevjast midlar til tiltak mot forsurningsskader, dersom desse oppstår.

Jan Olaf Opsahl foreslo ei presisering under pkt.1. Fiskeribiologiske undersøkingar skal utførast kvart 5. år, og finansierast av regulanten.

Vedtak: Utvalet rår til at dei tiltak som er lagt fram i saksutgreiinga vert teke inn i Tinn kommune si uttale (samrøystes)

Tinn Viltnemnd: Saka vart drøfta i fellesmøte. Vedtak: Som framlegg (samrøystes)

4.8 Tinn kommunes tilleggsuttalelse av 30. januar 1990

654. Reguleringstillatelse for Mår-vassdraget. Endringer vedr. kommunens krav.

Ved F-sak 200/89 har Tinn kommune satt fram ulike krav i forbindelse med søknad om ny reguleringstillatelse for Mår-vassdraget, jfr. kopi av denne F-sak.

I formannskapets vedtak pkt. 8 kreves det at konsesjonæren forpliktes til å levere drikkevann til Rjukan vederlagsfritt.

I premissene og argumentasjoner i innstillingen går det fram at drikkevannet forutsettes hentet på turbinrøret, dvs. oppstrøms turbinene.

Ordfører og rådmann har vært til konferanse med adm. direktør i Statkraft og orientert om kommunens vannverksplaner og de forhandlinger som føres med andre partier i denne forbindelse (Norsk Hydro). Statkraft viste stor og positiv interesse for en sambruk av vann både til elproduksjon og kommunal vannforsyning, og ville vise positiv holdning overfor hovedstyret i NVE i denne saken.

Imidlertid må det ikke kunne påregnes at slik sambruk vil bli godkjent når produksjonen kan opprettholdes og vann samtidig brukes til vannforsyning.

Samfunnsmessig er det vanskelig å forsvare uttak overfor turbinene og et slikt alternativ vil ikke bli foreslått fra Statkrafts side.

Ved å ta vann etter turbinene vil dette kreve endel investeringer med en terskel inne i Mår, samt pumpeanlegg. Denne kostnaden er minimal i forhold til det samfunnsmessige tap ved å ta vann før turbinene. Konsulentene på området tilrår også å unngå dette.

Rådmannen vil derfor foreslå en endring i premissene for kommunens krav i nevnte pkt. 8, for så vidt som kravet på vann defineres til uttak etter turbinene inne i Mår kraftverk.

Rådmannen foreslår følgende vedtak:

Tinn kommunes krav i F-sak 200/89 pkt. 8 er å forstå som rett til å utta vann i Mår kraftverk etter turbinene og rett til å anordne terskel m.v. for tilfredsstillende vanntilførsel og reservemagasin.

I formannskapets møte satte Sigmund Dahle frem flg. tilleggsforslag:

«Arbeiderpartiet vil kreve at Mår Kraftverk bærer de merkostnadene som følger av at kommunen tar vannet etter turbinene.»

Dahle's tilleggsforslag falt med 5 mot 4 stemmer.

I medhold av k-sak 52/89 ble rådmannens forslag enst. vedtatt.

4.9 Øst-Telemarkens Brukseierforenings tilleggsuttalelse av 8. august 1990

Søknad om ny reguleringstillatelse for Mårvassdraget

Øst-Telemarkens Brukseierforening har i brev til NVE av 12. juni 1985 kommentert de innkomne uttalelser vedr. søknaden om ny reguleringstillatelse for Mårvassdraget av 18. juni 1980.

I tilknytning til hovedstyrets innstilling av 18. des. 1985 samt Tinn kommunes uttalelse til Olje- og energidepartementet av 26. oktober 1989, finner Øst-Telemarkens Brukseierforening å gi følgende supplerende kommentarer:

Drikkevatn til Rjukan.

Tinn kommune krever at konsesjonæren forpliktes til å levere drikkevatn til Rjukan vederlagsfritt.

Øst-Telemarkens Brukseierforening vil vise til at det er etablert et samarbeid mellom Tinn kommune og Statkraft med sikte på å dekke kommunens vannforsyningsbehov. Det alternativet som nå synes mest aktuelt, innebærer at kommunen tar ut vatn fra Mår kraftverks undervatn. I perioder hvor Mår kraftverk ikke er i drift, forutsettes uttatt vatn fra nåværende vannkilde i Måna (Vemork kraftstasjon). Øst-Telemarkens Brukseierforening forutsetter at Tinn kommunes vannforsyningsproblem finner sin løsning gjennom det samarbeid som er etablert mellom Tinn kommune og Statkraft.

Øst-Telemarkens Brukseierforening vil imidlertid ikke unnlate å kommentere den kobling som Tinn kommune har gjort ved å reise drikkevannskrav for Rjukan i tilknytning til hjemfallet etter reguleringskonsesjonen for Mårvassdraget av 1913. Denne kobling forekommer oss å være helt unaturlig. Mårvassdraget har som kjent sitt utløp i Atrå, ca. 2 mil fra Rjukan, og er i utgangspunktet ingen naturlig vannkilde for Rjukan. Den ble da heller ikke overført til Rjukan før mot slutten av 40-årene i tilknytning til bygging av Mår kraftverk. Ved eventuell bygging av nytt kraftverk for utnyttelse av ressursene i Mårvassdraget, peker da også Atrå seg ut som en naturlig lokalisering av kraftstasjonen. De utbyggingsplaner som Statkraft arbeider med vedr. Mårvassdraget forutsetter da også kraftstasjonsplassering i Atrå.

Næringsfond.

Tinn kommune krever at konsesjonæren forpliktes til å betale et næringsfond på 40 mill. kr til de berørte kommuner. Næringsfondet foreslås fordelt mellom Tinn og Nore og Uvdal etter samme fordelingsnøkkel som konsesjonsavgiftene. I kommunens uttalelse av 1983 er kravet for næringsfond 20 mill. kr. Kravet ble begrunnet ut fra den avgjørelse Stortinget tok i saken om ny reguleringstillatelse for Strandefjord, Vollbufjord og Øyangen i Bægnavassdraget i 1980.

Hovedstyret foreslo etablert et næringsfond på 6 mill. kr. Hovedstyrets begrunnelse for næringsfondet var at reguleringkommunene hadde fått relativt lite igjen for de magasiner som de har stillet til disposisjon for kraftproduksjon. Videre la Hovedstyret vekt på at grunneierne langs magasinene hadde fått relativt liten kompensasjon for reguleringenes skadevirkninger ved engangserstatningene etter skjønnet i 1916.

Tinn kommune har i uttalelsen av 1989 begrunnet kravet om næringsfond med å henvise til Stortingets behandling av Bægnasaken, forøvrig i likhet med kommunens uttalelse av 1983. I tillegg begrunner kommunen kravet med at Norsk Hydro i 1988 fikk Stortingets tillatelse til å nedlegge resten av sin kjemiske produksjon på Rjukan og føre ut av kommunen den kraft som derved frigjøres. Dette dreier seg om ca. 1300 GWh elektrisk kraft i tillegg til den betydelige kraftmengde bedriften tidligere har fått tillatelse til å føre ut av kommunen. Kommunen peker i denne sammenheng på at Tinn kommune strir med helt ekstraordinære næringsproblemer fordi det aller meste av vannkraften nå er ført ut av kommunen og ikke lenger gir grunnlag for sysselsetting.

På denne bakgrunn finner kommunen det høyst berettiget å stille krav om et næringsfond på 40 mill. kroner.

Øst-Telemarkens Brukseierforening vil i tilknytning til Tinn kommunes henvisning til Bægnasaken peke på at de aktuelle reguleringer i Mårvassdraget er beliggende i høyfjellet (ca. 1100 m.o.h.) og har følgelig ikke de estetiske konsekvenser som de lavtliggende reguleringsmagasinene i Bægnavassdraget. De estetiske ulemper ble i Bægnasaken tillagt betydelig vekt ved vurderingen av næringsfondets størrelse ved siden av ulempene knyttet til forsumping og erosjon av tilliggende jordbruksarealer. Det var således ut fra de spesielle forhold ved Bægnasaken at konsesjonsmyndighetene fant å tilrå et vesentlig større næringsfond enn det som hadde vært vanlig ved reguleringer av samme størrelsesorden.

Øst-Telemarkens Brukseierforening finner for øvrig også grunn til å knytte noen kommentarer til Hovedstyrets begrunnelse for etablering av næringsfond, hvor Hovedstyret hevder at kommunene har fått forholdsvis lite igjen for de magasiner som er stilt til disposisjon for kraftproduksjon.

Øst-Telemarkens Brukseierforening kan ikke dele denne oppfatning. Vi vil her bl.a. peke på at det i tilknytning til reguleringene er etablert et omfattende nettverk av skogsbilveger. Disse har gitt skogbruksnæringen i distriktet helt andre muligheter for næringsutøvelse enn tidligere. Vegbyggingen har i tillegg åpnet store naturområder for annen næringsutøvelse (jordbruk) og for friluftsaktiviteter. I tillegg kommer de økonomiske fordeler ved skatter og konsesjonsavgifter.

Øst-Telemarkens Brukseierforening vil ellers bemerke at Tinn kommunes henvisning til Norsk Hydro's reduserte næringsvirksomhet på Rjukan vedrører næringsvirksomhet som er skapt ved kraftproduksjonen fra verkene i Måna (Rjukanverkene) og har etter vår oppfatning liten relevans til nærværende sak. For øvrig bemerkes at spørsmålet vedr. bortføring av kraft fra kommunen er sluttbehandlet av Stortinget, jfr. St. meld. nr. 24 (1987-88), Innst. S. nr. 178 (1987-88) og Stortingsforhandlinger nr. 30 (1987-88).

4.10 Øst-Telemarkens Brukseierforenings tilleggsuttalelse av 11. november 1992

Hjemfall etter reguleringskonsesjonen for Mårvassdraget av 1913.

Vedlikehold av anleggsveger

Det vises til telefonsamtale med Sunniva Berntsen 10. ds. vedr. ovenstående.

Utgiftene ved Øst-Telemarkens Brukseierforening's anleggsveger, Steinsbøle-Kalhovd-Mår-Strengen-Grotte, har de siste 5 årene vært som følger ( tabell 4.3):

Gjennomsnittlig netto utgifter i perioden 1987-91:

kr. 425.834,-.

Av beløpet antas ca. kr.75.000,- å ha medgått til oppgradering av anleggsvegene. Det resterende beløp, ca. kr 350.000,- gir etter vår oppfatning uttrykk for kostnadene ved et normalt vedlikeholdsomfang.