5 Departementets bemerkninger

5.1 Innledning

Ved kongelige resolusjoner av 19. september 1913 og 24. september 1915 fikk Norsk Hydro a.s, Skiens Brugseierforening og A/S Union i fellesskap konsesjon til å regulere Mårvatn og Kalhovde i Mårelven. Tillatelsen av 19. september 1913 ble gitt for 70 år og på vilkår om at staten kunne kreve hjemfall for reguleringsanleggene m.v. Tillatelsen av 24. september 1915 gjaldt bare en mindre endring av reguleringshøyden i Kalhovde og ble for øvrig gitt uten endring av vilkårene i tillatelsen fra 1913. Tabell 5.1 viser omfanget av de to konsesjonene.

De tre konsesjonærene ble 25. september 1925 medlemmer av Øst-Telemarkens Brugseierforening. Fra dette tidspunktet er det foreningen som har hatt ansvaret for reguleringen.

Øst-Telemarkens Brukseierforening hadde åtte medlemsbedrifter: Skiens Brugseierforening, A/S Union, Tinfos Papirfabrik A/S, A/S Svælgfos, Norsk Hydro a.s, Skiensfjorden kommunale kraftselskap, A/S Rjukanfos og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (nå Statkraft SF).

Ved konsesjon av 1. juli 1943 og av 2. juli 1948 fikk brukseierforeningen konsesjon for ytterligere regulering av Mårelven og av Gøystelven. De private falleierne fikk konsesjonen for 60 år - fram til 1. juli 2003. Konsesjonen ble gitt uten tidsbegrensning for de offentlig eide deltagerne.

Ved kongelig resolusjon av 8. juni 1956 fikk brukseierforeningen konsesjon til ytterligere regulering av Mårvatn. De private andelshaverne fikk konsesjon fram til 1. juli 2003. De offentlige andelseierne fikk igjen konsesjon uten tidsbegrensning.

Som en følge av lovendring av 11. juni 1993 er det nå adgang til å gi konsesjonene fra 1943, 1948 og 1956 på ubegrenset tid for alle deltagere.

5.2 Hjemfall

Konsesjonene fra 1913 og 1915 utgjør deler av de etablerte og endelige reguleringer av Mårvatn og Kalhovde. De to konsesjonene utgjør 6,85 prosent av de totale reguleringene. Tabell 1.2 foran viser hvordan reguleringen er fordelt mellom de forskjellige andelshaverne. Hjemfall kan gjøres gjeldende for 6,85 prosent.

I og med at det bare er deler av reguleringen som hjemfaller, kalles dette et partielt hjemfall. Reglene om partielt hjemfall for reguleringer bortfalt ved lovendring av 11. juni 1993 nr. 99. De aktuelle reguleringene på 6,85 prosent er imidlertid gjenstand for partielt hjemfall til tross for at reglene om partielt hjemfall er opphevet. Dette skyldes at hjemfallet inntrådte før lovendringen.

Hjemfallet skjer ikke automatisk, Stortinget må fatte vedtak om det. Dette fremgår både av ordlyden i vassdragsreguleringsloven § 10 nr. 4 og av konsesjonene. Adgangen til å treffe vedtak om hjemfall oppstod 19. september 1983, 70 år etter konsesjonsvedtaket av 19. september 1913.

Skiensfjorden kommunale kraftselskaps andel av de hjemfalte reguleringene utgjør 1,38 prosent av de totale reguleringene. Selskapet er interkommunalt. I dag ville dette selskapet ha fått konsesjon uten tidsbegrensning, slik som andre offentlige regulanter. I konsesjonene fra 1913 og 1915 er det ikke gjort noe unntak for kommunalt eide selskaper. I prinsippet gjelder konsesjonsvilkårene derfor fullt ut også for dette selskapet - også vilkåret om hjemfall til staten. Dersom denne andelen også tas med vil hjemfallsretten altså omfatte 6,85 prosent av de totale reguleringene. NVE har tilrådd at staten gjør hjemfall gjeldende også for denne andelen. Da departementet har foreslått at hjemfallsretten ikke utøves for den angjeldende del av reguleringen, får imidlertid dette spørsmålet ingen praktisk betydning.

Enhver falleier som benytter en regulering har på grunn av den etablerte praksis etter vassdragsreguleringsloven § 9, rett til å bruke driftsvannet mot å dekke en forholdsmessig del av driftsomkostningene knyttet til reguleringen. Derfor kan de private falleierne i vassdraget nyttiggjøre seg reguleringen selv om staten gjør hjemfall gjeldende. Kostnadene for andelshaverne blir også de samme enten staten benytter seg av hjemfallsretten eller ikke.

Staten har ingen rettigheter i vassdraget som medfører at reguleringsanleggene kan utnyttes. Når vassdragsreguleringsloven er til hinder for at staten tar ut en økonomisk gevinst av selve reguleringsanleggene, blir det ingen økte inntekter for staten ved å overta reguleringsanleggene. For staten har derfor reguleringene i seg selv ingen direkte økonomisk verdi. Stortinget har frafalt hjemfallsretten for alle reguleringer av denne kategori de siste ti årene ut fra tilsvarende begrunnelse. I St.prp. nr. 93 (1979-80) (Bægna) ble det slått fast at staten i alminnelighet ikke bør drive reguleringer i et vassdrag hvor den ikke eier ett eller flere betydelige fall som kan ta reguleringen i bruk. Det vises også til St.prp. nr. 101 (1989-90) (Bygdin), St.prp. nr. 64 (1991-92) (Arendalsvassdraget), St.prp. nr. 24 (1993-94) (Haldenvassdraget) og St.prp. nr. 59 (1993-94) (Randsfjorden).

Som en følge av at partielt hjemfall er uten økonomisk verdi eller annen betydning for staten, ble reglene om partielt hjemfall opphevet ved lov av 11. juni 1993. I Ot.prp. nr. 70 (1992-93) uttales følgende om bakgrunnen for lovendringen:

«Det fremgår av vassdragsreguleringsloven at det ikke er adgang til å ta ut noen gevinst av selve reguleringene. Uten eierskap til vannfall eller kraftverk i vassdraget, har staten derfor ingen økonomisk fordel av å iverksette hjemfall. Staten kan heller ikke nytte et hjemfall til å endre reguleringshøyder, minstevassføring o.l. I slike tilfelle har det derfor ingen hensikt å opprettholde adgang for staten til å gjøre hjemfall gjeldende.»

Olje- og energidepartementet tilrår at hjemfallsretten ikke benyttes for de 6,85 prosent av reguleringen av Mårvatn og Kalhovde som er gjenstand for hjemfall.

5.3 Ny reguleringskonsesjon

Øst-Telemarkens Brukseierforening har søkt om ny reguleringskonsesjon for Mårvatn og Kalhovde. Søknaden gjelder de samme 6,85 prosent av de totale reguleringene som er behandlet i punktet foran. Konsesjonene fra 1913 og 1915 omfatter omlag 37 prosent av det totale magasinvolumet i Mårvatn og Kalhovde. Brukseierforeningen søker ikke om noen utvidelse av reguleringen og det er derfor ikke snakk om å gjøre nye inngrep i naturen.

NVE påpeker i sin innstilling at vurderingene av skader og ulemper blir en annen når spørsmålet er å videreføre en eldre konsesjon. Ved vurderingen av nye reguleringer er det ulempene forbundet med å regulere urørte vassdrag som er problemstillingen. Skadene og ulempene ved fortsatt regulering kan etter NVEs syn ikke vurderes i forhold til tilstanden slik den var i Mårvassdraget for omlag 80 år siden, men må sees i forhold til den situasjonen som vil oppstå i vassdraget dersom de utløpte konsesjonene ikke blir fornyet.

NVE mener også at vurderingen av hvilke fordeler det er knyttet til en vassdragskonsesjon blir annerledes når spørsmålet er å fornye en tidligere konsesjon. I vassdraget er det etablert en rekke kraftverk der reguleringene utnyttes, og som var planlagt nettopp for å utnytte de reguleringene som det er søkt konsesjon for i saken her. Dersom det ikke gis ny konsesjon, fører dette til nedsatt kraftproduksjon for andre kraftverk.

Olje- og energidepartementet er enig med NVE i disse prinsipielle synspunktene.

NVE viser til at ingen av høringsinstansene har gått imot at det blir gitt ny reguleringskonsesjon. Hovedinnvendingene mot reguleringen gjelder for det første at reguleringen forstyrrer fisket i vassdraget. Reguleringen gjør ferdsel med båt vanskelig og vassdraget er deler av året skjemmende som følge av lav vannstand. Fra distriktet er det hevdet at særlig Mårvatn har sen oppfylling om våren og sommeren. Dette vanskeliggjør båtferdsel og det har vært sandflukt fra tørrlagte strender. Grunneierne vil ha endringer i reguleringsrytmen slik at en unngår tørrlagte arealer om sommeren. Grunneierne har krevd en rekke angitte skadevirkninger avhjulpet eller fullt ut kompensert gjennom pålegg om erstatninger og tiltak. Med hensyn til disse innvendingene, har NVE bemerket at loven ikke gir hjemmel for å etterkomme grunneiernes ønsker. Skadene er forlengst skjedd og tidligere erstatninger er gitt under den forutsetning at reguleringen skulle gjelde på ubegrenset tid. De vesentligste ulempene i forbindelse med reguleringen kan tas hånd om ved en hensiktsmessig utforming av reguleringsvilkårene. Departementet er enig i NVEs lovforståelse.

Olje- og energidepartementet er - i likhet med NVE - av den oppfatning at fordelene ved fortsatt regulering klart overstiger ulempene, jfr. vassdragsreguleringsloven § 8.

Departementet foreslår at Stortinget samtykker i at Øst-Telemarkens Brukseierforening blir gitt konsesjon til å regulere Mårelven og Kalhovde på de vilkår som fremgår av det vedlagte utkastet og som er nærmere omtalt i kap. 5.4.2.

5.4 Bemerkninger til konsesjonsvilkårene

5.4.1 Innledning

NVE avga sin innstilling den 18. desember 1985 og har utformet vilkår på bakgrunn av de reglene som gjaldt da. Etter denne tid er imidlertid vassdragsreguleringsloven endret på områder som har betydning for flere av de vilkårene NVE har foreslått. NVE har blant annet innstilt på at det skal settes vilkår om bruk av norske varer og om at forsikring fortrinnsvis skal tegnes i norske selskaper. Videre har NVE foreslått at det skal settes vilkår om at en norsk statsborger skal forestå manøvreringen av reguleringen. Ved lov 19. juni 1992 nr. 62 ble regelen i vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 2 om fortrinnsrett for norsk arbeid, norsk forsikring og norske varer opphevet. Standardvilkårene for konsesjonskraft er endret i henhold til de endringer som fant sted i vassdragsreguleringsloven ved lov av 29. juni 1990 nr. 50. Olje- og energidepartementet har derfor endret NVEs forslag på disse punktene.

Ved endringsloven av 19. juni 1992 nr. 62 ble det gitt nye regler om adgangen til å endre konsesjonsvilkårene for konsesjoner. I endringslovens kap. VI nr. 3 ble det fastsatt at tidligere gitte reguleringskonsesjoner kan revideres 50 år etter konsesjonstidspunktet og uansett 30 år etter endringslovens ikrafttreden.

I og med at konsesjonene fra 1913 og 1915 kan revideres for de offentlige andelseierne, finner Olje- og energidepartementet det naturlig å fastsette nye vilkår også for de offentlige andelseierne i reguleringen i forbindelse med at det skal gis en ny konsesjon for private andelseiere. På denne måten vil man få like vilkår for alle andelseiere i reguleringen.

Den siste lovendringen i vassdragsreguleringsloven som har ført til forandringer i forhold til NVEs innstilling er lovendringen av 11. juni 1993 nr. 99. Denne lovendringen, som fører til at også de private andelseierne får konsesjon på ubegrenset tid, er utførlig belyst i pkt. 4.2.

5.4.2 Nærmere om forslagene til vilkår

a. Post 1, Konsesjonstid

I dette konsesjonsvilkåret har departementet gjort fundamentale forandringer. Dette kommer som en følge av de endringer i lovverket som har skjedd etter at NVEs innstilling ble fremlagt, se kap. 5.4.1.

Ved lovendring av 11. juni 1993 nr. 99 ble reglene om partielt hjemfall for private vannfallseieres andel i en regulering opphevet. Det er derfor ikke anledning til å gi de private deltakerne tidsbegrenset reguleringskonsesjon samtidig som de offentlige deltakerne har tidsubegrenset konsesjon.

Ved den samme lovendringen i 1993 ble det fastsatt i vassdragsreguleringsloven § 10, nr. 2, 1. ledd at sammenslutninger hvor minst 2/3 av kapitalen eies av foretak organisert etter lov om statsforetak, en eller flere kommuner eller fylkeskommuner regnes som offentlige i lovens forstand og kan gis reguleringskonsesjon på ubegrenset tid. Den totale kapitalen i alle reguleringene til Øst-Telemarkens Brukseierforening er overveiende i privat eie (72,7 prosent). Når det gjelder eierinteressene i Mårreguleringen separat, er situasjonen annerledes. Det offentliges eierandel av de samlede reguleringene i Mår og Kalhovde er omlag 85 prosent (Statkraft SF og Skiensfjordens kommunale kraftselskap). Det er eierforholdet i Mårreguleringen separat som er avgjørende når man skal vurdere om 2/3-kravet er oppfylt, og ikke eierforholdet for Brukseierforeningens totale reguleringer. Da 2/3-kravet er oppfylt, går departementet inn for at reguleringskonsesjon blir gitt på ubegrenset tid.

Lovendringen i § 10, nr. 2, 1. ledd gjelder også for reguleringskonsesjoner gitt før lovendringen, slik at konsesjonene fra 1943/1948 og 1956 etter søknad kan bli gitt på ubegrenset tid også for de private andelseierne.

Som en følge av lovendringen i 1993 foreslår departementet at konsesjonen blir gitt på ubegrenset tid da reguleringene har mer enn 2/3 offentlige deltakere.

For å opprettholde muligheten for en samlet vurdering av virkningene av alle reguleringene i Mårvassdraget, vil departementet foreslå et vilkår om at konsesjonen kan revideres etter 8. juni 2006. På dette tidspunktet kan den sist meddelte konsesjonen i Mårreguleringen av 8. juni 1956 tas opp til revisjon. I vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 3, 1. ledd, 2. pkt. er det gitt hjemmel for å sette en kortere revisjonsfrist enn 30 år dersom det er gitt flere reguleringskonsesjoner i samme vassdrag til forskjellig tid. Revisjon av konsesjonen her vil imidlertid bare være aktuelt dersom endringene i de øvrige konsesjonene tilsier det.

b. Post 2, Konsesjonsavgifter og næringsfond

Konsesjonsavgifter

Etter vassdragsreguleringsloven § 11 nr. 1 skal det i vilkårene for vassdragsreguleringskonsesjoner fastsettes en årlig avgift til de fylkeskommuner og kommuner som Kongen bestemmer. En tilsvarende konsesjonsavgift skal svares til staten.

Avgiftssatsene for konsesjonene var i 1913 kr. 0,50 pr. nat.hk. til kommuner og kr. 0,30 pr. nat.hk. til staten. Kommuneavgiften sto urørt til 1984. Avgiften til staten skulle øke til kr. 0,60 etter 15 år og til kr. 1.- etter ytterligere 25 år. Kommunene Tinn og Nore- og Uvdal krevde i 1983 en avgiftssats svarende til det som var lovens maksimum, 10 kr pr. nat.hk.. Kommunene avga sin uttalelse da det var kjent at det ville bli en lovendring med høyere maksimalsatser. De krevde derfor en avgiftsregulering etter at loven var vedtatt der avgiftssatsen skulle økes med 50 prosent av differansen mellom gammel og ny maksimumssats. Kommunene la vekt på at regulanten hadde og ville få en meget god økonomi ved å utnytte reguleringen i en ny periode uten anleggsutgifter. NVE var enig i denne vurderingen og tilføyde at det måtte være riktig å vurdere konsesjonsavgiften som ved nye reguleringer uten å ta hensyn til verdien av avgiften i 1913 og 1915. NVE fant det derfor rimelig å sammenligne tillatelsen til fortsatt regulering av Mårvatn og Kalhovde med de reguleringstillatelsene hvor det var fastsatt høyeste konsesjonsavgift. NVE foreslo på denne bakgrunn at konsesjonsavgiften blir satt til kr. 20,- pr. nat.hk. til kommuner og kr. 4.- pr. nat.hk til staten gjeldende fra 14. september 1983. En kommuneavgift på kr. 20,- ved hjemfallstidspunktet vil tilsvare en kommuneavgift på kr. 32,90 etter justering per 1. januar 1994. En avgift til staten på kr. 4,- vil tilsvare en statsavgift på kr. 6,59 fra samme justeringstidspunkt.

I en tilleggsuttalelse av 26. oktober 1989 har Tinn kommune krevd at konsesjonsavgiften skal settes til kr. 25 pr. nat.hk. I tillegg til kommunens tidligere anførte argumenter fremhever kommunene at kraften som det her gjelder føres ut av kommunen. Kommunen uttaler videre at konsesjonsavgiftene ved reguleringskonsesjoner i 1987 lå på ca. kr. 18-21,- pr. nat.hk.

I tilsvarende saker (Bygdin, Halden og Randsfjorden) har Stortinget valgt avgiftssatser basert på en oppjustering av de gamle avgiftene. Ved å fastsette avgiftene på denne måten oppnådde man samme størrelse på avgiftene for både offentlige og private andelseiere. I saken her ville en oppjustering av de gamle avgiftene gitt en kommuneavgift på kr. 9,74 på hjemfallstidspunktet 19. september 1983 og kr. 16,03 ved justering 1. januar 1994. Konsesjonsavgiften til staten ville henholdsvis vært kr. 4,51 og kr. 7,42. I St.prp. nr. 59 (1993-94), Randsfjorden, uttales følgende:

«..naturlig at det ved den skjønnsmessige fastsettingen tas utgangspunkt i hva avgiftssatsene ville ha blitt ved en ordinær indeksjustering ved konsesjonstidens utløp. Det må imidlertid foretas en konkret skjønnsmessig vurdering av avgiftssatsenes størrelse basert på formålet med konsesjonsavgiftene. Det vil si at verdiskapningen ved reguleringen og skader og ulemper må tillegges vekt.»

Departementet mener at det er viktig å få like konsesjonsvilkår, herunder om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft, for både offentlige og private andelseiere. Utgangspunktet må være at konsesjonsavgiftssatsen fastsettes på bakgrunn av en oppjustering av de gamle avgiftene. I denne saken vil imidlertid en ren oppjustering av de gamle avgiftene gi for lave avgifter til kommunene. Regulanten har og vil få en meget god økonomi ved å utnytte reguleringen i en periode uten nye anleggsutgifter.

For å få en lik avgift til kommunene for offentlige og private andelseiere, vil departementet foreslå å gi de offentlige eierne høyere konsesjonsavgift enn de har i dag ved å revidere vilkåret om konsesjonsavgifter. Departementet ser dette som en endring av konsesjonsvilkårene som må ligge innenfor revisjonsadgangen. Det presiseres at dette ikke dreier seg om en ordinær oppjustering av avgiftene. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 50 (1991-92), om lov om endringer i vassdragsreguleringsloven, hvor det uttales følgende:

«Under hver omstendighet vil hensynet til konsesjonærens økonomi og de samfunnsøkonomiske kostnader være sentrale moment ved avveiningen av hvilke endringer som kan og bør foretas. Overfor gamle reguleringer hvor anlegget for lengst er nedskrevet, kan det nok sies å være grunn til å gå lenger ved revisjon enn ved nyere konsesjoner.»

Fordi det i denne saken skal gis en ny konsesjon fra 19. september 1983, er det lovens maksimalsatser for nye konsesjoner som gjelder i saken her. Maksimalsatsen var kr. 10,- fra 1983 til 1984, men det var mulig å gå høyere «i særlige tilfelle». Når en i ettertid skal fastsette konsesjonsavgiften, mener departementet at det foreligger et slikt særlig tilfelle som gjør det rimelig å gå over maksimalsatsen hvis ønskelig.

Departementet foreslår en avgiftssats til kommunene på kr. 12,- regnet fra hjemfallstidspunktet for alle andelseierne. Fordi de offentlige andelseiernes avgift også er øket, vil en avgift på kr. 12,- føre til at de totale avgiftene til kommunene blir omlag like store som om man skulle legge NVEs forslag i innstillingen til grunn. Ved justeringen 1. januar 1994 vil dette gi en avgiftssats på kr. 19,75.

Oppreguleringen av avgiften skal gjennomføres etter de reglene som til enhver tid har vært gjeldende i perioden. I tillegg bør de private regulantene dekke det rentetapet kommunen har hatt ved at det er utbetalt for lave konsesjonsavgifter. Da regulanten ikke kan bebreides for den tid som har medgått etter konsesjonens utløp, er det etter departementets mening ikke rimelig å pålegge en rente basert på morarenteloven. Departementet foreslår derfor at konsesjonæren pålegges å betale en rente på 10,85 prosent (gjennomsnittlig rente for langsiktige plasseringer i perioden 1983-95) fra hjemfallstidspunktet til konsesjonen blir meddelt. Det regnes ikke rentes rente i tråd med langvarig praksis.

De offentlige andelseierne skal betale de samme avgiftene som de private andelseierne fra det tidspunktet den kongelige resolusjonen blir meddelt og dermed revisjonen av vilkårene gjennomført. Før denne tid betales de konsesjonsavgiftene som følger av den vanlige oppjusteringen av de gamle konsesjonsavgiftene, senest fastsatt til kr. 17,38 pr. 1. januar 1994.

Til staten fastsettes for alle andelseierne en avgift på kr. 4,50 fra hjemfallstidspunktet som tilsvarer en oppjustering av den gamle konsesjonsavgiften.

Fordelingen av avgiftene mellom de berørte kommunene Tinn og Nore og Uvdal vil bli tatt opp som egen sak når ny konsesjon er meddelt.

Næringsfond

NVE mener at det er riktig å opprette et næringsfond for kommunene fordelt med samme nøkkel som for konsesjonsavgiftene. En fortsatt regulering av magasinene vil riktignok ikke medføre nye innskrenkninger i næringsutøvelsen i distriktet. I forhold til konsesjoner som er gitt i de senere årene, har kommunene her fått forholdsvis lite igjen for de magasinene de har stilt til rådighet for kraftproduksjon. NVE har imidlertid foreslått at staten benytter hjemfallsretten for å leie reguleringen tilbake til regulanten. Etter loven skal da kommunen ha en andel av verdien, begrenset oppad til en tredjedel. Denne andelen har NVE stipulert til 1,8 mill. kr. I tillegg foreslår NVE at det opprettes et næringsfond på 6 mill. kr.

Tinn kommune krevde i 1983 et næringsfond på 20 mill. kr. I tilleggsuttalelsen fra 1989 krever kommunen nå at næringsfondet skal være på 40 mill. kr. Nore og Uvdal kommune har stilt de samme krav som Tinn kommune sett i forhold til fordelingsprosentene for avgiftene. Kravet fra Tinn kommune er begrunnet med den avgjørelse Stortinget tok i saken om ny tillatelse til regulering av Strandefjord., Vollbufjord og Øyangen i Bægnavassdraget som dreide seg om ca 1/4 av den kraftmengden denne reguleringen gjelder. I Bægnasaken påla Stortinget regulanten å innbetale 8 mill. kr i næringsfond til de berørte kommunene. Kommunen viser videre til at pengeverdien av 8 mill. kr i 1976 tilsvarer 15 mill. kr i 1983.

Øst-Telemarkens Brukseierforening mener at næringsfond er en rimelig kompensasjon overfor kommunene og grunneiere. Brukseierforeningen synes imidlertid kommunenes krav er altfor høyt og foreslår et næringsfond på 4 mill. kr. Når det gjelder kommunens tilleggsuttalelse angående tildeling av næringsfond i Bægnavassdraget, uttaler brukseierforeningen at reguleringene i Mårvassdraget er beliggende i høyfjellet mens det i Bægnavassdraget dreide seg om lavtliggende reguleringsmagasiner. Øst-Telemarkens Brukseierforening deler heller ikke den oppfatning at kommunene har fått forholdsvis lite igjen for de magasiner som er stilt til disposisjon for kraftproduksjon. Det vises bl.a. til at det i tilknytning til reguleringene er etablert et omfattende nettverk av skogsbilveier.

Landbruksdepartementet tilrår at en avsetter 5 mill. kr til et landbruksfond, i tillegg til et næringsfond.

Olje- og energidepartementet er av den oppfatning at kommunene har fått forholdsvis lite igjen for de magasinene som er stilt til disposisjon for kraftproduksjon i forhold til hva som er vanlig for nyere konsesjoner. Konsesjonæren bør derfor pålegges å innbetale til et næringsfond som foreslått av NVE.

Fastsettelsen av næringsfondet må skje gjennom en skjønnsmessig vurdering av en rekke forhold. Kommunene bør få en andel av verdiskapningen som skjer ved reguleringen. På den andre siden må man ved fastsettelsen av beløpet ta hensyn til at reguleringen ikke vil føre til nye innskrenkninger for næringslivet i kommunen, og at magasinene ligger i høyfjellet. Ulempene ved lavlandsmagasiner anses for å være større enn ulempene ved høyvannsmagasiner. Man må også se på kraftgrunnlaget i saken, og hvilke andre vilkår som konsesjonen setter.

Olje- og energidepartementet foreslår i denne saken at det utbetales et næringsfond på 15 mill. kr. Det er da også tatt i betraktning at kommunene må betale den konsesjonskraftpris som gjelder for nye konsesjoner både for private og offentlige eiere. Det vises til nærmere omtale i pkt. 4,2.f. Departementet forutsetter at deler av næringsfondet blir brukt til å bidra til grunneiernes næringsvirksomhet innenfor de alminnelige vedtektene for næringsfond. Olje- og energidepartementet mener for øvrig at det ikke er naturlig å opprette et eget landbruksfond på bekostning av midler i næringsfondet. Et næringsfond har den fordelen at det er fleksibelt og ikke er knyttet til en næring. Næringsfondet omfatter også landbruksvirksomhet.

Næringsfondet forfaller til betaling på konsesjonstidspunktet. Konsesjonstidspunktet er i denne sammenheng det tidspunktet ny konsesjon blir gitt. Ved utmålingene av næringsfondets størrelse er det tatt rimelig hensyn til at konsesjonene løp ut i 1983.

Kommunaldepartementet har vedtatt nye standardvedtekter for næringsfond. I henhold til disse standardvedtektene skal vedtektene og senere endringer godkjennes av fylkesmannen. Departementet har endret NVEs forslag i samsvar med dette.

c. Post 6, Ferdsel m.v.

Tinn kommune krever at Øst-Telemarkens Brukseierforening skal sørge for at anleggsveien Steinsbøle - Kalhovde - Stegaros holdes i skikkelig kjørbar stand. Kravet er støttet av begge advokatene som representerer grunneierne i området. Brukseierforeningen har vist til at det er foretatt omfattende oppgradering og vedlikehold av veien allerede. I perioden 1987 til 1991 har brukseierforeningen hatt årlige utgifter på veien på ca kr. 426.000,- til oppgradering og vedlikehold.

Etter vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 6 er det bestemt at anleggsveier som konsesjonæren oppretter skal være åpne for allmennheten. Det er også bestemt at konsesjonæren skal dekke ekstra utgifter til vedlikehold av offentlige veier m.v. dersom anleggsvirksomheten fører til økt slitasje på veiene. Kravet om at anleggsveier skal være åpne for alminnelig ferdsel pålegger imidlertid ikke konsesjonæren noen plikt til ekstra vedlikehold ut over eget behov. Normalt forestås vedlikeholdet av anleggsveier av grunneierlag eller kommuner gjennom bompengeordninger eller lignende tilskudd fra brukerne. Hvis konsesjonæren skal ha ytterligere vedlikeholdsplikt, må i tilfelle dette settes som et vilkår i konsesjonen.

NVE har foreslått at en setter de krav som er vanlige for reguleringskonsesjoner, og ikke krever ytterligere tiltak fra konsesjonærens side. Olje- og energidepartementet viser til at dersom en krever at brukseierforeningen skal vedlikeholde anleggsveien, går en utover det vilkåret som loven pålegger å sette. I vedlegget til høringsuttalelsen fra Tinn kommune vises det også til at en opprustning av veien vil føre til mer trafikk, noe som er negativt for viltet i området. Tatt i betraktning at konsesjonsavgiftene og midlene som er satt av til næringsfond nå er på høyde med nyere konsesjoner, finner departementet det ikke rimelig i tillegg å pålegge konsesjonæren en plikt til å vedlikeholde anleggsveier utover det vassdragsreguleringsloven krever. Dette innebærer at konsesjonæren i konsesjonstiden må vedlikeholde veiene for å tilfredsstille egen bruk av veiene. Det øvrige vedlikehold og utbedring må kommunen og/eller brukerne finansiere.

d. Post 8, Kulturminner

Miljøverndepartementet har foreslått vilkår om at det skal bekostes undersøkelser av kulturminner i reguleringssonen og de nærmestliggende områder. Det er antydet at mulighetene for å gjøre funn av vitenskapelig interesse er store i området. Under forutsetning av at undersøkelsene holdes på et rimelig nivå i forhold til forventede resultater og at de begrenses til neddemningssonen, har NVE foreslått vilkår i samsvar med Miljøverndepartementets forslag vedrørende Mårvatn. I Kalhovde er et slikt vilkår uaktuelt. Olje- og energidepartementet slutter seg til NVEs vurderinger her.

NVEs forslag til første ledd tas ut av post 8 fordi bestemmelsen dekkes av post 4.

e. Post 9, Manøvreringsreglement

Gjeldende manøvreringsreglement er fastsatt ved kgl. res av 8. juni 1956. Det er kommet fram misnøye med den sterke reguleringen av Mårvatn som blant annet betyr dårlig oppfylling i enkelte år. Dette medfører sandflukt og problemer for ferdselen med båt. NVE uttaler at disse forholdene ble vurdert i 1956 da tillatelsen til ytterligere regulering ble gitt og erstatninger er fastsatt ved skjønn.

Høyesterettsadvokat Ødegaard har på vegne av en del grunneiere trukket fram tørrleggingen av Mårelven og bedt om at en vurderer minstevannføringstiltak.

NVE har ikke foreslått endringer i manøvreringsreglementet og departementet slutter seg til denne vurderingen. Behovet for minstevannføringer vil også bli nærmere vurdert av Statens forurensningstilsyn, jfr. § 14 i vilkårene. Et eventuelt forslag om minstevannføringer må tas opp som et forslag til endring av manøvreringsreglementet og vil da bli behandlet på vanlig måte av vassdragsmyndigheten.

Det foreslås en skjerpelse av sanksjonene ved overtredelse av manøvreringsreglementet, jfr. post 15.

f. Post 12, Konsesjonskraft

Tinn kommune har krevd å få beholde nåværende avtale om pris og prisregulering på konsesjonskraft som ble inngått i 1970. Etter denne avtalen skal prisen være ca 6 øre/kWh.

For nye reguleringskonsesjoner gjelder andre regler om mengde og pris på konsesjonskraft enn det som var tilfelle for reguleringskonsesjonene fra 1913 og 1915. Etter vassdragsreguleringsloven § 12 post 15 skal det i konsesjoner pålegges konsesjonæren å avgi inntil 10 prosent av den innvunne kraftøking til de berørte kommuner og fylkeskommuner. I de tidligere konsesjoner skulle det avgis 5 prosent konsesjonskraft, men prisen etter de samme konsesjoner skulle leveres til selvkostpris inkludert 6 prosent rente av anleggskapitalen + 20 prosent. Prisen i de konsesjoner som nå gis, fastsettes basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall vannkraftverk i hele landet. For 1997 har Olje- og energidepartementet fastsatt denne prisen til 12,66 øre/kWh..

NVE finner ikke grunnlag for å foreslå en annen prisfastsettelse for kraften enn det som er vanlig ved nye reguleringer. Olje- og energidepartementet slutter seg til NVEs vurdering. Det er lang og fast praksis for at nye konsesjoner må følge de til enhver tid gjeldende regler i vassdragsreguleringsloven. Det er ikke grunnlag for unntak i denne saken.

Vilkåret om konsesjonskraft vil gjelde også for de offentlige deltagerne i reguleringen. Departementet ser dette som en endring av konsesjonsvilkårene som ligger innenfor revisjonsadgangen. Departementet har lagt vekt på denne ulempen for kommunene i helhetsvurderingen som ligger til grunn for forslaget til næringsfond.

g. Post 13, Naturforvaltning

Konsesjonene av 1913 og 1915 inneholder ingen bestemmelse om fremme av fisket.

Det foreslås de vilkårene som er vanlige for nye konsesjoner i dag.

h. Post 14, Forurensning m.v.

Vilkår til motvirkning av forurensning i vassdraget er ikke tatt inn i noen av de tidligere konsesjonene for Mårvatn og Kalhovde. Med det forbehold at de tiltak som pålegges konsesjonæren står i et rimelig forhold til de berørte interesser, har departementet fulgt NVEs innstilling og tatt inn i sin helhet forslaget fra Statens Forurensningstilsyn. Etter Miljøverndepartementets forslag endres myndighetsorganet i vilkåret til «fylkesmannen».

i. Post 15, Kontroll med overholdelsen av vilkårene

Tvangsmulkten i siste ledd foreslås satt til kr. 100 000,- pr. dag eller kr. 500 000,- pr. overtredelse. Mulkten indeksjusteres hvert tiende år.

j. Vederlagsfritt uttak av drikkevann

Tinn kommune krever at konsesjonæren forpliktes til å levere drikkevann til Rjukan vederlagsfritt ved at vannet kan uttas etter turbinene i Mår kraftverk og slik at kommunen får rett til å anordne terskel m.v. for tilfredsstillende vanntilførsel og reservemagasin.

Øst-Telemarkens Brukseierforening viser til at det er etablert et samarbeid mellom Tinn kommune og Statkraft med sikte på å dekke kommunens vannforsyningsbehov. Det alternativet som nå synes mest aktuelt, innebærer at kommunen tar ut vatn fra Mår kraftverks undervatn. I perioder hvor Mår kraftverk ikke er i drift, forutsettes uttatt vann fra nåværende vannkilde i Måna (Vemork kraftstasjon). Øst-Telemarkens Brukseierforening forutsetter at Tinn kommunes vannforsyningsproblem finner sin løsning gjennom det samarbeid som er etablert mellom Tinn kommune og Statkraft.

Departementet har merket seg at det er etablert et samarbeid mellom Tinn kommune og Statkraft for å løse vannforsyningsspørsmålet. Departementet forutsetter at konsesjonæren, i samarbeid med Statkraft og kommunen, legger forholdene til rette ved reguleringsanleggene slik at kommunen kan få etablert de innretningene som er nødvendige for å sikre vannforsyningen til Rjukan.

k. Naturvern og friluftsliv

Miljøverndepartementet har i forbindelse med naturvern og friluftsliv foreslått vilkår for å ivareta disse interessene. Deler av forslaget er tatt hensyn til av NVE under post 5 under vilkårene om godkjenning av planer, tilsyn m.v.

I uttalelse av 29. juni 1988 ber Miljøverndepartementet om at NVEs forslag suppleres med følgende vilkår:

• Konsesjonæren plikter etter NVEs anvisning å foreta avbøtende tiltak dersom inngrepet fortsatt er skjemmende .

• Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser å utføre avbøtende tiltak til fordel for friluftslivet.

Forslaget er en nyskapning som heller ikke er tatt inn i noen andre saker med fornyelser av konsesjoner. Vilkåret i post 7 om terskler dekker langt på vei de fremsatte ønskemål. Olje- og energidepartementet kan derfor ikke se at det er hensiktsmessig å ta inn Miljøverndepartementets forslag om slike vilkår av hensyn til friluftslivet.