2 Behovet for revisjon av den nordiske konvensjon om trygd

Gjeldende konvensjon ble utarbeidet som en konsekvens av avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Gjennom EØS-avtalen kom i stor utstrekning de materielle reglene i forordning (EØF) nr. 1408/71 om koordinering av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor fellesskapet, til å gjelde også innen Norden. Det var imidlertid fortsatt behov for å opprettholde en nordisk trygdekonvensjon, bl.a. fordi nevnte forordning omfattet en snevrere personkrets enn daværende konvensjon fra 1981.

Etter at den någjeldende konvensjonen trådte i kraft 1. januar 1994, har forordning (EØF) nr. 1408/71 blitt endret en rekke ganger, sist gjennom Europaparlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1386/2001. En viktig endring i forordningen ble gjort i 1998 da særskilte lovfestede trygdeordninger for offentlige tjenestemenn ble omfattet av forordningens anvendelsesområde. I 1999 ble også studenter omfattet av forordningens personkrets.

Gjennom ulike avgjørelser fra EF-domstolen har tolkningen av forordningen blitt forandret med årene. Noen avgjørelser har direkte berørt internordiske forhold på en slik måte at anvendelsesområdet for gjeldende nordiske konvensjon ikke lenger er fullt ut i samsvar med EU/EØS-retten. I tillegg har det de senere årene falt avgjørelser i EF-domstolen som innebærer en utvidelse av forordningens anvendelsesområde til å gjelde bidragsforskott. Dette medfører at denne ytelsen nå også faller inn under konvensjonens anvendelsesområde, i og med at konvensjonen automatisk knytter seg til forordningens anvendelsesområde. Internordiske saker vedrørende bidragsforskott har fra 1996 vært regulert i Nordisk konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester.

Samtidig har det på ulike nivåer innen EUs organer blitt ført diskusjoner om utvidelse av forordningens personkrets til de grupper som den nordiske konvensjonen først og fremst gjelder for, nemlig personer som ikke er eller har vært yrkesaktive eller som ikke er statsborgere i et EØS-land. Disse diskusjonene førte til at det i 2003 ble vedtatt en ny forordning (EF) nr. 859/2003, som innebærer at bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 ble utvidet til også å gjelde tredjelandsborgere, dvs. statsborgere fra land utenfor EU, som utelukkende på grunn av sitt statsborgerskap ikke tidligere var omfattet av disse bestemmelsene. Den nye forordningen får direkte anvendelse for Sverige og Finland, men ikke for Danmark som har tatt forbehold. Forordningen vil heller ikke få direkte anvendelse for Norge og Island, da EØS-avtalen ikke inneholder en tilsvarende hjemmelsbestemmelse.

I tillegg til utviklingen i EU/EØS-retten, har det i flere av de nordiske landene, spesielt i Finland, Island og Sverige, skjedd vesentlige endringer i trygdesystemet de senere årene. I denne sammenheng er det først og fremst endringer på pensjonsområdet som er av interesse.

Tidligere hadde samtlige nordiske land en grunnpensjon som i prinsippet var lik for alle, samt en tilleggspensjon på toppen av grunnpensjonen for personer som har hatt arbeidsinntekter.

De endringene som har skjedd innebærer at Island, Finland og Sverige ikke lenger har noe egentlig grunnpensjonssystem, men har i realiteten gått over til et system med minimumspensjoner. Danmark og Norge står fortsatt ved systemet med grunnpensjon for alle, komplettert med tilleggspensjon for de yrkesaktive.