4 Merknader til de enkelte artikler i konvensjonen

Fortalen omhandler forholdet til EØS-regelverket og hensikten med konvensjonen.

Artikkel 1 inneholder definisjoner av sentrale begreper i konvensjonen, bl.a. «nordisk land», «grunnpensjon», «tilleggspensjon», «bosatt», og angivelse av hvilke deler av EØS-regelverket det siktes til med betegnelsene «forordningen» og «gjennomføringsforordningen» (henholdsvis forordning 1408/71 og forordning 574/72). Begrepene grunnpensjon og tilleggspensjon finnes ikke i EU/EØS-retten og er derfor definert i konvensjonen, mens begrepet bosatt er gitt en noe annen definisjon i konvensjonen enn den som gjelder etter forordningen.

Artikkel 2 angir konvensjonens saklige anvendelsesområde. Konvensjonen får anvendelse på all lovgivning som omfattes av forordningens saksområder. Dette gjelder også om forordningen skulle bli endret.

Artikkel 3 nr. 1 fastslår at konvensjonen gjelder for personer som omfattes av forordning (EØF) nr. 1408/71.

I nr. 2 fastslås det at konvensjonen i tillegg gjelder for alle som ikke er omfattet av forordningen, men som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land, eller som kan avlede rettigheter fra personer som er eller har vært trygdet i et slikt land.

Artikkel 4 er den mest sentrale bestemmelse i konvensjonen. Her slås det fast at forordningens regler generelt skal anvendes på alle personer som er trygdet og bosatt i Norden og som ikke omfattes av forordning (EØF) nr. 1408/71. De grupper som forordningen gjennom konvensjonen får anvendelse for, er i første rekke tredjelandsborgere. Dernest dreier det seg om EU/EØS-borgere som ikke er eller har vært arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende i forordningens betydning (ikke-yrkesaktive).

Artikkel5 nr. 1 bestemmer at ikke-yrkesaktive som ikke omfattes av forordningens lovvalgsregler skal omfattes av lovgivningen i bostedslandet. Artikkelen er gitt en formulering som klart henviser til at det er forordningen som avgjør hvem som er ikke-yrkesaktiv og som en nordisk konvensjon kan gi lovvalgsregler for.

I nr. 2 bestemmes det at ikke-yrkesaktive ektefeller og barn til utsendte arbeidstakere og tilsvarende, skal omfattes av lovgivningen i utsendingslandet. Tilsvarende regel mangler i någjeldende konvensjon. Dersom en utsendt persons medfølgende familiemedlemmer selv arbeider i det land den utsendte er sendt til, kommer imidlertid forordningens og konvensjonens hovedregel om trygdedekning i arbeidslandet til anvendelse.

Artikkel 6 fastslår at arbeid på et lands kontinentalsokkel skal regnes som arbeid i det aktuelle landet. Regelen gjelder dels personer som omfattes av forordningen og dels personer som bare omfattes av konvensjonen.

Regelen om kontinentalsokkelen er nødvendig fordi EØS-avtalen ikke omfatter kontinentalsokkelen.

Artikkel 7fastsetter at for personer som er bosatt i et nordisk land og som har rett til naturalytelser der og som under midlertidig opphold i et annet nordisk land mottar sykehjelp, skal oppholdslandet dekke de merutgifter ved hjemreise til bostedslandet som oppstår ved at vedkommende på grunn av sin sykdomstilstand må benytte en dyrere reisemåte enn han ellers ville ha benyttet. Bestemmelsen får ikke anvendelse på personer som får tillatelse til å reise til et annet nordisk land for å få behandling.

Artikkel 8 nr. 1 fastsetter at en person som ikke er eller har vært arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende i forordningens betydning, har rett til grunnpensjon fra et nordisk land bare dersom vedkommende har opptjent rett til slik pensjon fra dette landet på grunnlag av tre års bosetting i landet.

I nr. 2 bestemmes det at botid/trygdetid i andre land ikke kan påberopes for å fylle minstekravet om tre års botid for rett til grunnpensjon.

Nr. 3 sier at perioder en person har mottatt pensjon fra et annet land hvor forordningen eller konvensjonen gjelder, medregnes ikke ved avgjørelsen av bostedskravet. I nr. 3 henspeiler ordet pensjon ikke bare på grunnpensjoner, men på alle former for pensjoner som omfattes av forordningen.

Artikkel 9 fastsetter at en person er, så lenge vedkommende er bosatt i et EØS-land, berettiget til den grunnpensjon som han har opptjent rett til i et nordisk land. Det samme gjelder ved bosetting på Færøyene og Grønland i den utstrekning konvensjonen gjelder for disse områdene.

Artikkel 10regulerer avtale i henhold til artikkel 46b i forordningen. Land som beregner pensjon (vanligvis uføre- eller etterlattepensjoner) på grunnlag av fremtidige trygdeperioder, kan inngå avtale med andre land for å unngå at slike fremtidige perioder beregnes for samme perioder i flere land. En slik avtale får da stilling som en tillatt nasjonal reduksjonsregel. Bestemmelsen gjelder både grunn- og tilleggspensjoner.

Artikkel 11 innebærer at retten til grunnpensjon for tid forut for gjeldende konvensjons ikrafttredelse, skal kobles til den opptjente tilleggspensjonen for personer som før 1994 bodde i ett land og arbeidet i et annet. Dersom en person har arbeidet og opptjent tilleggspensjon fra to land samtidig, hvilket var mulig før 1994, skal grunnpensjon kun beregnes fra det land som personen samtidig var bosatt i.

Artikkelen har sin bakgrunn i at det i henhold til konvensjonen fra 1981 var slik at tilleggspensjon ble opptjent i arbeidslandet og grunnpensjon skulle utbetales fra bostedslandet.

Artikkel 12 gir dem som tidligere har arbeidet i et nordisk land, og som innen fem år vender tilbake dit, rett til å oppnå dagpenger under arbeidsløshet der uten på nytt å ha oppfylt alle krav for rett til ytelser i henhold til forordningen.

Artiklene 13 og 14 inneholder administrative bestemmelser for å sikre en enhetlig gjennomføring av konvensjonen og at myndigheter og organer i nødvendig utstrekning skal bistå hverandre i gjennomføringen av konvensjonen. Rikstrygdeverket er norsk forbindelsesorgan.

Artikkel 15 omhandler avkall på refusjon. Dersom ikke annet avtales mellom landene, gir de nordiske land, i henhold til artiklene 36, 63 og 70 i forordningen og artikkel 105 i gjennomføringsforordningen, avkall på enhver refusjon mellom landene av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel samt ved yrkesskade og yrkessykdommer, av ytelser til arbeidsløse som søker arbeid i annet land enn det kompetente, samt for administrativ og medisinsk kontroll. Refusjonsavkallet omfatter ikke naturalytelser til personer som har fått tillatelse til å reise til et annet nordisk land for å få nødvendig sykehjelp/behandling.

Artikkel 16bestemmer at konvensjonen trer i kraft den første dagen i den tredje måneden etter den måned samtlige regjeringer har meddelt den danske regjeringen at de har godkjent konvensjonen.

Artikkel 17 sier at en part kan si opp konvensjonen ved skriftlig meddelelse om dette til depositaren. Oppsigelsen får virkning fra og med begynnelsen av det kalenderår som inntreffer minst seks måneder etter at depositaren har fått meddelelsen om oppsigelse.

Artikkel 18 nr. 1 bestemmer at konvensjonen fra 15. juni 1992 opphører å gjelde når den nye konvensjonen trer i kraft. Den nye konvensjonen skal ikke medføre reduksjon av ytelser som utbetales ved konvensjonens ikrafttredelse.

I nr. 2 bestemmes at dersom grunnpensjon til en nordisk statsborger fortsatt utbetales i henhold til reglene i konvensjonen fra 1981, skal denne omregnes i henhold til reglene i forordningen eller den nye konvensjonen, dersom den berettigede søker om grunnpensjon fra et annet nordisk land etter den nye konvensjonens ikrafttreden.

I nr. 3 bestemmes at krav om ytelser som er satt fram etter den nye konvensjonens ikrafttredelse, skal behandles i henhold til denne konvensjonen, også når det gjelder ytelser for tidsrom før ikrafttredelsen.

Artikkel 19 fastsetter at Danmark er depositar for konvensjonen.

Vedlegget inneholder særskilte bestemmelser for Danmark med hensyn til artikkel 4. Danmark unntar her anvendelsen av visse regler i konvensjonen for tredjelandsborgere.