4 Mulige fordeler og ulemper ved gjennomføring av integrasjon - fremtidige markedsutsikter

Gjennomføring av integrasjon har antatte fordeler og mulige ulemper i form av ulike risiki. Dette er spørsmål som har vært analysert av selskapet, selskapets konsulenter og statens konsulenter. Departementet har lagt disse vurderingene til grunn som i alle viktige hovedspørsmål er sammenfallende.

Fordeler

Integrasjon mellom fôrproduksjon og oppdrettsvirksomheten er antatt å gi betydelig synergieffekt innenfor FoU, produksjon, logistikk, markedsføring bl.a. gjennom økte stordriftsfordeler. Vertikal integrasjon vil kunne påvirke bransjens faglige utvikling i større grad enn ved ikke-verdikjede orientert eierskap. Tilføring av FoU-kompetanse til andre deler av verdikjeden enn kun fôrproduksjonen er særlig interessant. Utvikling og innføring av norsk ledende teknologi i oppdrettsselskap i utlandet synes som et uutnyttet potensiale. Markeds-reaksjonen på integrasjon i næringen har i hovedsak vært positive. Nutrecos integrasjon har økt selskapets børskurs i Nederland.

Minimering av ulike risikoelementer

Fôrleveranser utgjør den største kostnadskomponenten i matfiskoppdrett med underkant av 50% av en oppdretters variable kostnader. En risiko ved å integrere vil være at en vil bli konkurrent med sine egne fôrkunders virksomheter. Når bransjen i økende grad nå synes å være i ferd med å integrere, vil de frie fôrkundene bli langt færre. En strategi om integrering vil kunne motvirke dette.

All matproduksjon har biologisk produksjonsrisiko samt prisrisiko ved omsetning av matvarer i internasjonale markeder som til tider kan svinge kraftig i oppnådd produsentpris. Vanligvis reduseres spesifikk bransjerisiko i matproduksjon ved vertikal integrasjon, da lønnsomhetsvariasjonene i de ulike leddene normalt i stor grad blir utlignet. Spredning av aktiviteter på flere land/regioner demper den biologiske risikoen knyttet til f. eks. mulig sykdomsutbrudd. I matmarkeder uten skjerming, eksisterer det til tider høy økonomisk risiko. Vertikal integrasjon og spredning av aktiviteter på ulike land sikrer normalt reduksjon av slik risiko. Tilstedeværelse i alle de store oppdrettslandene samtidig vil minimere risikoen ved å integrere.

Gjennomføring av store investeringer stiller krav til toppledelse og operasjonell ledelse. Slike problemstillinger har vært analysert av selskapet selv og av statens konsulenter. Det konkluderes med at virksomhetene til sammen besitter betydelig kompetanse, men den samlede kapasiteten må utvides gjennom nyansettelser.

Markedsutsikter

Tidligere undersøkelser av FNs matvareorganisasjon, FAO, viser en antydet årlig vekst i etterspørselen etter sjømat som sådan på rundt 3%. Markedet for oppdrettsprodukter, først og fremst rødfisk, er antatt å vokse videre. Verdensproduksjonen av atlantisk laks og ørret er i 2005 antatt å bli 1,665 mill tonn mot 1,036 mill tonn i 2000 (rund vekt). Oppdrett av hvitfisk synes også interessant ettersom teknologien utvikler seg. Det er ikke realistisk å tro at konvensjonelt fiske og fangst på verdensbasis, som på kort og lang sikt må baseres på en bærekraftig beskatning, kan dekke den markerte økte etterspørselen som man ser etter fisk og fiskeprodukter på verdensbasis.

I 1999 produserte Norge over 50% av det totale produksjonsvolum på verdensbasis av rød oppdrettsfisk. Chile hadde samme år om lag 1/5-del av verdensproduksjonen, mens Canada og Skottland begge hadde et sted mellom 10-15% av den samlede produksjonen av rød oppdrettsfisk. I Norge var produksjonen av oppdrettslaks og ørret i 1999 om lag 450 000 tonn. Det forventes en jevn vekst i tiden som kommer.

For havbruksprodukter forventes det en ytterligere globalisering med nye mulige stabile markeder i India, Kina, Russland og Øst-Europa for øvrig. Det innenlandske markedet i Norge er også i sterk vekst både på frosset vare samt ferskvare. Lakseslakteriene i utlandet har senere tid økt foredlingsgraden og filetskjæringen betydelig for å dekke et økende marked for slike bearbeidede produkter. I Norge har slik økt foredlingsgrad til sammenligning vært begrenset.

EU-området som ferskvaremarked vil i fremtiden også være et meget viktig marked for norsk produksjon. Lakseavtalen med EU regulerer bl.a. minstepriser og løper til 30. juni 2002. USA opererer fremdeles med straffetoll ved import av norsk hel laks.