3 Nærmere om innholdet i protokollen

Kyotoprotokollen inneholder 28 artikler som hovedsakelig knytter seg til skjerpede forpliktelser for industrilandene under Klimakonvensjonen. Mens Partskonferansen er det øverste organet under konvensjonen, er Partsmøtet det øverste organet under protokollen. Parter i konvensjonen som ikke er part i protokollen, kan delta som observatører på partsmøtene, men beslutninger under Partsmøtet vil kun fattes av partene i Kyotoprotokollen.

Utslippsforpliktelser

Protokollens utslippsforpliktelser omfatter de seks viktigste klimagassene: karbondioksid (CO₂), metan (CH₄), lystgass (N₂O), hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF₆). Gassene sees under ett og veies ved bruk av FNs klimapanels (IPCC) verdier for globalt oppvarmingspotensiale. Det enkelte land vil selv kunne velge på hvilken måte det vil gjennomføre utslippsbegrensende tiltak og overfor hvilke gasser.

Protokollens mål er å redusere industrilandenes samlede utslipp av de seks gassene til minst 5 prosent under 1990-nivå i en forpliktelsesperiode som går fra år 2008 til 2012. Utslippsforpliktelsene beregnes som et gjennomsnitt av årlige utslipp i forpliktelsesperioden. På denne måten vil kortsiktige svingninger i utslippsmengde, som for eksempel skyldes variasjoner i temperatur eller nedbør, få mindre betydning for partenes oppfyllelse av utslippsforpliktelsene.

Utslippsforpliktelsene varierer for de enkelte land fra minus 8 prosent til pluss 10 prosent i forhold til landenes utslipp i 1990. En liste over utslippsforpliktelsene finnes i vedlegg B til protokollen. EU-landene (som vil omfordele reduksjonsforpliktelsene seg imellom), Sveits og flere sentral- og østeuropeiske stater skal redusere utslippene med 8 prosent, USA skal redusere med 7 prosent, Canada, Japan, Polen og Ungarn med 6 prosent. New Zealand, Russland og Ukraina skal stabilisere sine utslipp (0 prosent). Norge kan øke sine utslipp med 1 prosent, Australia med 8 prosent og Island med 10 prosent. Samlet tilsvarer disse utslippsforpliktelsene en reduksjon på rundt 5,2 prosent i industrilandenes utslipp av de regulerte klimagassene i forpliktelsesperioden 2008 til 2012. Oppnåelsen av dette samlede målet forutsetter at alle industrilandsparter oppfyller sine respektive mål.

Industrilandene skal, enkeltvis eller i fellesskap, sørge for at deres samlede menneskeskapte CO₂-ekvivalente utslipp av klimagasser ikke overstiger de angitte utslippsnivåene. Hvert av industrilandene skal imidlertid i tillegg ha demonstrert klar framgang i å oppnå sine forpliktelser under protokollen innen 2005.

Protokollen legger til grunn at netto-endringer i klimagassutlipp, det vil si utslipp minus opptak av klimagasser, skal anvendes for å nå utslippsforpliktelsene. Det er imidlertid bare resultatet av nettobinding av klimagasser fra «direkte menneskeskapte arealbruksendringer og skogbruksaktiviteter, begrenset til skogreising, nyplanting og avskoging siden 1990», som skal regnes med for første forpliktelsesperiode. Slike opptak skal beregnes i form av «verifiserbare endringer i karbonbeholdningene innenfor hver forpliktelsesperiode». Det åpnes imidlertid for at Partsmøtet kan inkludere tilleggsaktiviteter utover disse, primært for senere forpliktelsesperioder. Hvert enkelt industriland skal fremskaffe data for mengde karbon bundet i 1990, og skal kunne beregne endringer i karbonlager for hver forpliktelsesperiode, det vil si om det har vært et netto opptak eller netto utslipp fra disse aktivitetene.

Protokollen gir også ytterligere retningslinjer for hvordan utslipp i en forpliktelsesperiode skal beregnes. Blant annet er det åpnet for en «spareadgang» for industriland. Hvis en part har redusert utslipp eller kjøpt kvoter utover hva som kreves av utslippsforpliktelsene, kan dette komme til fradrag i fremtidige forpliktelsesperioder. Dette kan for eksempel oppnås gjennom å realisere et utslippsnivå nasjonalt som er lavere enn forpliktelsen under protokollen, eller gjennom å erverve et større antall kvoter enn det parten trenger.

Virkemidler og tiltak

Protokollen forplikter industrilandene til å iverksette og/eller videreutvikle virkemidler og tiltak. Den inneholder en liste med eksempler på slike aktiviteter, blant annet energieffektivisering, økt opptak av klimagasser, bærekraftig landbruk, forskning og utvikling av fornybare energikilder, CO₂-deponering og miljøvennlig teknologi, reduksjon eller utfasing av subsidier og incentiver som motvirker konvensjonens mål, sektorreformer, tiltak innen transportsektoren, samt begrensning og/eller reduksjon i utslipp av metan fra avfalls- og energisektoren.

Slike virkemidler og tiltak skal imidlertid kunne tilpasses den enkelte parts nasjonale forhold. Dette innebærer at alle parter står fritt i valget av virkemidler. Partsmøtet vil senere kunne vurdere behovet for koordinering av virkemidler og tiltak mellom partene.

Oppfyllelse av forpliktelsene i fellesskap («bobler»)

Industrilandene vil i følge protokollen kunne oppfylle utslippsforpliktelsene i fellesskap gjennom å inngå avtaler der utslippsforpliktelsene kan omfordeles mellom partene. Det skal fremkomme av avtalen hvordan forpliktelsene omfordeles, og samlet forpliktelse for avtalepartene skal ikke være lavere enn summen av partenes forpliktelser under protokollen.

Slike avtaler skal innrapporteres sammen med partenes ratifikasjonsdokumenter og skal gjelde ut perioden 2008-2012. Skulle partene i en slik avtale ikke oppnå sitt samlede nivå på utslippsreduksjoner, skal hver enkelt part være ansvarlig for sitt eget utslippsnivå slik dette fremkommer av avtalen. Hvis parter opptrer i fellesskap innenfor rammen av en regional organisasjon for økonomisk integrasjon (som for eksempel EU), skal eventuelle endringer i sammensettingen av organisasjonen ikke endre eksisterende forpliktelser under protokollen.

Felles gjennomføring

Protokollen åpner for bruk av «felles gjennomføring» mellom industriland. Dette betyr at industriland kan overføre utslippskreditter seg imellom, som kan avregnes i forhold til deres forpliktelse. Slike utslippskreditter etableres gjennom prosjekter som fører til reduksjoner i menneskeskapte utslipp eller økt menneskeskapt opptak av klimagasser. Målsettingen er å gjennomføre miljørettede samarbeidsprosjekter til gjensidig nytte. Parten (eventuelt private og/eller offentlige enheter) som investerer vil dermed kunne redusere klimagassutslipp til lavere kostnader enn hva de kunne gjort hjemme, mens mottakerlandet vil kunne motta hjelp og teknologi som bidrar til reduksjoner i utslipp som ellers ikke ville forekommet.

Følgende kriterier må være oppfylt for at en part skal kunne overføre eller motta utslippskreditter fra et prosjekt under felles gjennomføring:

• prosjektet skal være godkjent av de involverte partene,

• prosjektet skal gi reduksjoner i utslipp eller økt opptak som kommer i tillegg til hva som ellers ville skjedd,

• en part skal ikke kunne tilegne seg utslippskreditter hvis parten ikke overholder forpliktelsene om metodikk og rapportering, og

• tilegnelsen av utslippskreditter skal komme i tillegg til innenlandske tiltak.

På den sjuende Partskonferansen oppnådde partene enighet om ytterligere retningslinjer for slike aktiviteter, inkludert hvordan verifisering og rapportering skal foregå. Dette må formelt vedtas av Partsmøtet etter at protokollen har trådt i kraft.

Den grønne utviklingsmekanismen

Kyotoprotokollen åpner også for prosjektsamarbeid mellom industriland og utviklingsland gjennom den såkalte «grønne utviklingsmekanismen». Mekanismens formål er å bistå utviklingsland i å oppnå bærekraftig utvikling og bidra til oppnåelse av konvensjonens målsetting, samt å bidra til industrilands oppfyllelse av sine utslippsforpliktelser. Sertifiserte utslippskreditter fra prosjekter i utviklingsland vil kunne brukes av industriland til å bidra til å overholde deres forpliktelser.

Den grønne utviklingsmekanismen underlegges Partsmøtet og skal overvåkes av et eget styre. Prosjektaktiviteter skal godkjennes og utslippsreduksjoner fra prosjektaktiviteter skal sertifiseres av organer (såkalte operasjonelle enheter) som er akkreditert til å gjøre dette. Det skal vises at utslippsreduksjonene kommer i tillegg til hva som ville skjedd i fravær av prosjektaktivitetene, at det er frivillig deltakelse fra involverte parter, og at det er en målbar og langsiktig nyttevirkning av prosjektaktiviteten.

I likhet med bestemmelsene for felles gjennomføring mellom industriland kan deltakelse under Den grønne utviklingsmekanismen omfatte private og/eller offentlige enheter. Deltakelsen er underlagt rettledning fra styret for mekanismen. Den finansielle og teknologiske overføringen som finner sted som følge av slikt prosjektsamarbeid vil dermed kunne bidra til å begrense utslippsvekst og gi en mer bærekraftig utvikling i utviklingsland. En andel av provenyet fra godkjente prosjekter skal anvendes til å dekke administrative utgifter og tilpasningstiltak i utviklingsland som er særlig sårbare overfor virkninger av klimaendringer.

Sertifiserte utslippsreduksjoner oppnådd allerede fra år 2000 kan anvendes til å oppnå overholdelse av forpliktelsene i perioden 2008-2012. Dette innebærer at bedrifter i industrilandene vil kunne dra nytte av prosjekter igangsatt på et tidlig stadium.

På den sjuende Partskonferansen oppnådde partene enighet om system og prosedyrer for uavhengig prosjektovervåking og verifisering, inkludert en tidlig start av Den grønne utviklingsmekanismen. Beslutningene om regler og retningslinjer for mekanismen må formelt vedtas av Partsmøtet etter at protokollen har trådt i kraft.

Handel med utslippskvoter

Parter som har påtatt seg utslippsforpliktelser tillates under protokollen å delta i kvotehandel for å oppfylle deler av utslippsforpliktelsene sine. Protokollen gir ikke nærmere detaljer om utforming av et internasjonalt kvotehandelssystem. På den sjuende Partskonferansen ble partene enige om prinsipper, modaliteter, regler og retningslinjer, særlig for verifikasjon og rapportering innen kvotehandel.

Gjennomføring av generelle forpliktelser under konvensjonen

I tillegg til rene industrilandsforpliktelser inneholder protokollen også bestemmelser med sikte på å styrke og fremme gjennomføringen av eksisterende forpliktelser under konvensjonen som gjelder alle parter (konvensjonens artikkel 4.1). Disse forpliktelsene omfatter blant annet nasjonale handlingsplaner og informasjonsforpliktelser.

Metodikk

Alle industriland skal i følge protokollen ha etablert nasjonale system for beregning av utslipp og opptak av alle klimagasser senest ett år før starten av første forpliktelsesperiode, det vil si senest innen utløpet av 2006. Metodikken for slike beregninger skal være akseptert av FNs klimapanel. Globale oppvarmingspotensialer som anvendes til å beregne CO₂-ekvivalenser skal likeledes være akseptert av FNs klimapanel. Metodikken skal jevnlig vurderes av Partsmøtet, men enhver revisjon vil kun komme til anvendelse i forhold til forpliktelsesperioder etter perioden 2008-2012.

Rapportering

Under konvensjonen har industrilandene forpliktet seg til jevnlig å utarbeide utslippsoversikter og rapporter om gjennomføring av strategier og tiltak for å begrense utslipp til atmosfæren. Protokollen pålegger industrilandene å inkludere nødvendig tilleggsinformasjon i deres utslippsoversikter og nasjonalrapporter for å synliggjøre at forpliktelsene overholdes. Utslippsoversikter skal utarbeides årlig, mens nasjonalrapporter skal utarbeides i den frekvens Partsmøtet bestemmer.

Gjennomgang av informasjon fra partene

Protokollen fastslår at informasjonen som partene rapporterer skal gjennomgås av ekspertgrupper sammensatt av eksperter som er nominert av konvensjonspartene og av mellomstatlige organisasjoner. Ekspertgruppene skal utarbeide rapporter som vurderer gjennomføringen av forpliktelsene og identifiserer eventuelle potensielle problemer i oppfyllelsen av forpliktelsene. Partsmøtet skal vurdere partenes gjennomføring av sine forpliktelser basert på blant annet denne informasjonen, og deretter fatte nødvendige vedtak.

Regler for gjennomgang av forpliktelsene

Protokollen fastslår at Partsmøtet på sitt første møte skal godkjenne prosedyrer og mekanismer for å fastslå og forholde seg til tilfeller av manglende etterlevelse av forpliktelsene under protokollen. Dette skal inkludere utarbeidelse av en liste som antyder konsekvenser av ulike typer mangel på etterlevelse. Partene ble enige om et slikt system for etterlevelse på den sjuende Partskonferansen.

Ikrafttredelse og reforhandlinger av protokollen

Protokollen trer i kraft nitti dager etter at minst 55 parter til konvensjonen, herunder industrilandsparter som sto for minst 55 prosent av industrilandenes totale CO₂-utslipp i 1990, har ratifisert protokollen.

Det ligger for øvrig innebygd mekanismer i Kyotoprotokollen som skal sikre en jevnlig oppfølging og gjennomgang av om forpliktelsene er tilstrekkelige. Partsmøtet skal igangsette arbeidet med utarbeidelsen av utslippsforpliktelser for perioder etter 2008-2012 senest syv år før utløpet av første forpliktelsesperiode, det vil si senest i 2005.

Partsmøtet skal periodisk gjennomgå Kyotoprotokollen i lys av den beste tilgjengelige vitenskapelige informasjon, relevant teknisk, samfunnsmessig og økonomisk informasjon, samt vurderinger av klimaendringer og virkninger av disse.